Dødsalvorlig!?

(Alt det jeg lurer på..)


Kjære Venner,


Forrige uke kunne jeg i Aftenposten lese at hele 15% av den norske befolkning tror at prinsesse Märtha kan kommunisere med engler og avdøde personer. Storartet!



Mange mener mye om både saken og prinsessens engasjement. Selv skal jeg la være å mene så mye om dette. Det var vel strengt tatt ikke noen grunn til å bli så veldig overrasket. Hun snakker jo både med hester, Ari og engler, så hvorfor ikke de døde? Og hun samler sine tilhengere i et bedehus på vestlandet, og de holder på med sitt. Snakker med hverandre og de døde. Flott for dem.

Det er greit for meg. Vet ikke helt om jeg klarer ta det alvorlig, men i et øyeblikk av ren og pur godvilje så er jeg villig til å være med på at det kanskje er mulig. Men det er saker og ting som jeg lurer på og ikke helt makter å få klarhet i.

Jeg lurer på hva de snakker om? Med de døde. Starter man med høflighetsfraser? Kanskje et muntert ”god kveld” eller det noe mer kontante ”hei og takk for sist”. Smalltalk av typen ”hvordan har du det?” faller åpenbart på stengrunn. De er jo døde! Hallo..

Dette er helt fremmed for meg, men jeg innbiller meg at det må være litt som å prate med en bestemor du ikke har sett på uendelig lenge. Kanskje helt siden forrige sommerferie eller noe slikt. Og da er det vel naturlig å fortelle litt om hva som har skjedd siden sist. Status med en kort oppsummering av bragder, lykke og eventuelt elendighet. Omtrent som de brevene man mottar fra enkelte til jul. Bestemor ville sett på en med milde øyne, nikket og kommet med enkelte godlyder der det passet seg. Er det sånn med de døde også? Jeg skjønner at prinsessen og hennes likesinnede snakker med de døde, men svarer de sistnevnte noe? Blir det noe samtale ut av det?

Når det gjelder tema for samtalene, så antar jeg at det ikke er snakk om vind og vær, eller koseprat om trivialiteter. Det kan jo fort være dødsens kjedelig, og det vil neppe de døde vite noe av. Nei, kanskje man tar opp tråden fra tidligere selskapeligheter og fortsetter diskusjoner omkring temaer som den døde pleide å gnåle om i tide og utide. Eller man benytter muligheten til å klare opp i praktiske forhold a`la ”Hvor gjemte du egentlig sølvtøyet, din skøyer?” Jeg kan levende se for meg at diskusjoner rundt tidligere arveoppgjør må være en slager i disse samtalene med de døde. Jeg vet jo selvfølgelig ikke noe om dette, men det virker sannsynlig. Og når man får muligheten til å snakke med de døde, så er det sikkert mange som vil benytte sjansen til å fortelle vedkommende – den døde – hvor godt de likte ham eller henne. Og sikkert mange flere ting i samme gate, alt sammen følelser og tanker som man skulle hatt vett, mot og anledning til å dele med den døde mens det ennå sto til liv.

Som du skjønner, dette lurer jeg virkelig på. Det er ikke min intensjon å henge prinsessen og de andre sjarlatanene ut til tørk. Da ville jo folk kunne tro at jeg var både arrogant og lite tidsriktig. Og det vil jeg jo ikke. Jeg tviler ikke, men det må jo være lov å lure på ting..

Jeg registrerer for øvrig at det ikke bare er prinsessen som har interesse av å prate med de døde. Det er i det hele tatt veldig i tiden. Populært, på en måte. Det finnes til og med dem som ser på dette som underholdning. Jeg var litt uheldig med fjernkontrollen en sen kveld, og plutselig var jeg midt i et show med en dame som heter Lisa Williams. Hun drev med all verdens triks og spådommer, snakket med de døde og var skikkelig høvding på scenen. Jeg ble åpenbart imponert, men la samtidig merke til en liten sak. Publikum i denne store salen var primært kvinner, i all hovedsak damer sånn omtrent midt i livet. Og jeg forstår det også slik at de fleste spirituelle – sannsigere, spåpersoner, medier og tilsvarende – er kvinner.

Alt det jeg lurer på.. Hvorfor er det slik? Er kvinner mer i kontakt med sitt eget (- og andres) sjelsliv , og mer sensitiv for inntrykk.? Er de mer åpne for det ukjente? Eller er dette bare en form for midtlivskrise som noen kvinner opplever urimelig intenst og sterkt? I så fall tror jeg kanskje at det er lettere og mer liketil for oss menn. Vår midtlivskrise begrenser seg ofte til ring i øret, innkjøp av sportsbil eller ekstraordinær og upassende interesse for kvinner langt yngre enn oss selv. På en måte synes det allikevel langt kjekkere enn å måtte være hojende publikum på et show der en svindler skal få oss til å tro at hun snakker med dem som for lengst har sluttet å betale kringkastingsavgift. Jeg vet ikke..

Jeg vil selvfølgelig umiddelbart beklage at jeg var så lite fintfølende at jeg nå fikk meg til å kalle Lisa Williams for svindler. Det er jo ikke pent å kalle folk slikt. Men det er nå en gang slik at spiritualisme- og snakke med de døde-bransjen har vært plaget av svindlere og lykkejegere.

Spiritualismen oppsto i 1848 da søstrene Margareth og Kate Fox hørte bankelyder fra veggen hjemme i New York. De hevdet at bankingen var signaler fra ånder, og at disse kunne tydes. Søstrene tenkte litt på saken, før de etter noen år startet på et roadshow rundt i Amerika. De snakket med de døde. Og interessen for spiritualisme økte, det dukket opp stadig flere medier. Stor ståhei! Søstrene Fox tjente et lastebillass med penger, og hadde status som den tids popstjerner. Imidlertid, da søstrene Fox ble gamle innrømmet de at det hele bare var noe de hadde funnet på, bare juks og fanteri. Folk reagerte med vantro og sinne. Søstrene Fox brukte opp sin formue, og gjorde faktisk comeback som medier da de trengte mer penger. Da kunne de plutselig snakke med de døde igjen. Sirkusteltene var stappfulle av folk som hadde glemt den forrige runden med svindel! Verden vil bedras?

Alt det jeg lurer på.. Jeg velger å dra det hele ned på jorden igjen med en liten Zen-historie.

Den unge munken snakket med den kloke Zen-mesteren,

- Mester, hva kan du fortelle meg om døden?
- Ingen ting. Hvorfor skal jeg fortelle deg om døden, du som enda ikke forstår livet.

Mesteren var bestemt og mild

- Først livet, så døden.


Ønsker deg en god helg, med masse liv!

T