(Om arroganse, ping
pong og noen få bronse.)
Kjære Venner,
Det var i nyttårstalen i 1992 daværende statsminister Gro Harlem Brundtland fikk
seg til å si det. "Det er typisk norsk å være god." Og
det var sikkert godt ment, inspirert av all medgangen på den tiden, men i
ettertid så høres det i beste fall litt dumt og arrogant ut. Det var en
merkelig ting å si. Hva tenkte hun på?
Arrogant eller ikke, det er mulig at
dette beskriver vår folkesjel og vårt selvbilde. Vi er et lite folk som lever i
en mørk, kald og værbitt utkant av verden. Men vår selvtillit er til tider
enorm. Vi tror virkelig at våre politikere kan svinge innom og megle fred i
Midtøsten og skape ro på Sri Lanka, vi deler ut fredspriser til de underligste
kandidater og mener at klodens miljø skal berges fra Norge. Og hvis
det norske fotballandslaget skulle vinne en kamp, mot en stormakt som Moldovia
eller Estland, så starter vi umiddelbart spekulasjoner om mesterskapstittel og
verdensherredømme.
Vi har rikelig med selvtillit. Noen
ganger lurer jeg på om vi har blitt litt uspiselige. For vi er definitivt ikke
så god at det er noe å mase om. Kanskje litt selvgode?
 |
Med litt godvilje, så kan jeg dog
forstå at disse vintergreiene får det til å bruse i den særnorske folkesjelen.
Til tider er stormannsgalskapen og selvgodheten nesten litt sjarmerende.
Det blir imidlertid fort litt merkelig
når vi tar med oss dette kjekke selvbildet til sommer OL, et stevne som får
vinterarrangementet til å fortone seg som et middelmådig kretsmesterskap til
sammenligning.
I forkant av sommer OL i Rio har
jeg ut fra pressedekning og typisk norsk å være god-utsagn forstått det slik at
hele verden egentlig bare er opptatt av damehåndball. Det er nærmest en
høflig formalitet som gjør det nødvendig for de norske håndballdamene å turen
for å hente medaljene. Gull, må vite. Forøvrig regnet vi oss fort fram til at
det var gode muligheter for både det ene og det andre i roing, svømming, løping
og ikke minst sykling. Norge ”eier” jo den sporten. Den eneste spenningen var
vel egentlig hvor mange av pallplassene som kom til å bli rød, hvit og blå. Vi
så vel heller ikke bort fra at det fort kunne bli flere medaljer i bryting
også.
Det var dem som mente at Norge burde
sende en langt større tropp med utøvere – at vi er så gode at vi ikke kunne la
det bli med de drøyt 60 vi kjøpte flybillett til.
Men nå er det i gang. Det har allerede
holdt på en stund, og det er vel neppe å ta hardt i hvis man antyder at starten
var relativt trang. Ikke god i det hele tatt, på ingen som helst måte norsk.
Det viser seg at andre nasjoner også driver med idrett, og de vegrer seg
åpenbart ikke for å utfordre oss i våre egne idrettsgrener. De ror fra oss,
løper fra oss og er frekke nok til å ignorere det norske
verdensherredømmet i både sykling og håndball. Phelps, Usain Bolt og den
amerikanske turneren som har feid alt og alle av banen og tatt 4-5 gull. Pøh!
Det ble til dels mye snørr, tårer og sutring den første uken. Våre folk forlot stadion etter stadion med senket hode og krenket selvbilde. Altvitende og ultranasjonalistiske sportsvitere har
etter hvert begynt å lufte tanken om at Norge kanskje ikke kom til å bli den
ledende stormakten som man muligens hadde fantasert om i forkant av mesterskapet.
Noe av det som kanskje kommer som den
sterkeste åpenbaringen for nordmenn som er vant til å anse seg selv for jordens
navle, er alle de merkelige og nærmest litt latterlige
sportsgrenene det konkurreres i.
Håndball, padling og roing er jo tross
alt gedigne verdensidretter, men hva i herrens navn er nå alt dette maset om
stuping, svømming, landhockey og ping pong? Badminton. Anyone?
Her forleden var jeg usedvanlig
tiltaksløs foran TV-skjermen. Jeg endte opp med å se på bordtennis. Hva
byr du meg? Kina mot Kina, to menn med navn det ikke er mulig å huske. De var
lynraske og åpenbart meget dyktige. Det hele var eksotisk og riktig
så spennende. Litt lite norsk kanskje – det var ingen berusede middelaldrende
mennesker utstyrt med mariusgenser, vikinghjelm og kubjeller på den fullsatte
tribunen. De fleste så unektelig litt kinesiske ut, eller der omkring. Men de
var veldig entusiastiske, og jeg tok meg selv i å undre meg over at det
virkelig var så mange som maste seg så voldsomt opp over litt ping pong. Men
nå er jo jeg norsk – god – og godt vant til spektakulære saker som hopping i
Holmenkollen og lange skiløp i utmarker som det er vanskelig å finne på kartet.
De to meget kapable ping
pong-spillerne fra Kina holdt det gående, og jeg skjønte etter hvert at det var
snakk om en kvartfinale eller noe i den gaten. Men jeg syntes jo,
ærlig talt, at det hele var litt merkelig og unorsk. Reporteren kunne
imidlertid fortelle at akkurat denne kampen ble overført mer eller mindre
direkte til omtrent 200 millioner kinesere. Til sammenligning vet jeg jo nå at
drøyt 1 million mennesker så håndballkampen mellom Norge og Sverige. Kina
har for øvrig vunnet samtlige disipliner i bordtennis i årets OL.
Kvelden rundet jeg av med en real
runde landhockey. England spilte mot Pakistan. Igjen en sport som er totalt
fremmed og ukjent for herrefolket fra Norge – absolutt ingen av dem som løpte
rundt på banen hadde ski på beina eller het Løke, Herrem eller Snoroeggen. Men
jeg skjønte det dit hen at det visstnok var noen titalls millioner mennesker
som allikevel var levende opptatt av akkurat dette her. Selvfølgelig på litt
ukurante og fjerntliggende steder, men dog..
I sommer OL samles hele verden, og
dermed må vi bare konstatere at alt koker ned til et statistisk og matematisk
spørsmål. De landene som har flest mennesker å rekruttere utøvere fra, vil før
eller senere dominere idretten. Dette er selvfølgelig svært dårlige nyheter for
selvgode nordmenn, men det er nå en gang slik at kineserne kan lete med lys og
lykter blant nærmere 1.500 millioner mennesker for å finne fram til de beste
svømmerne, turnerne, stuperne, badminton-akrobatene eller ping pong stjernene.
Hvis kineserne bestemmer seg for å bli best i noe , så vil de statistikk sett lykkes
med det. Det handler ikke om å være typisk norsk, kretsmester på Hedmarken
eller selvgod. Så mange kinesere tar ikke feil!
Og medaljestatistikken lyver ikke. Det
er USA som dominerer lekene. De har tatt drøyt 80 medaljer, 30 av dem gull. Kina, Storbritannia og
Russland henger på. Verdensmakten Norge finner vi på 64.plass med hele tre
deilige medaljer av bronse, omtrent like gode som Armenia, Egypt, Estland og
Moldova. En hånd i været alle dere som klarer å peke ut sistnevnte på
globusen! Det er liksom vårt nabolag, vårt nivå. I det store og hele er det
omtrent så gode vi er. Mongolia og Azerbadjan er noen hakk bedre.
Men i natt er det semifinale i
håndball. Da sitter hele verden fjetret av spenning og venter på at Norge ettertrykkelig
skal vise russerne og absolutt alle andre hvor skapet skal stå.
Og når Kygo avslutter lekene på
Maracana stadion, så er det vel ingen som lenger lurer på hvem som er sjefen
over alle sjefer. Han er norsk. Og god!
Og da kan jo bare alle de kineserne ha
det så godt.
Heia Norge!
Med ønske om en god helg
T
