(Om tørrjokking, fingerpuling og noen ganske nysgjerrige pensjonister..)
Kjære Venner,
Sex er naturlig og flott. Og det er noe vi alle sammen kan mene noe om, ettersom de fleste av oss fra naturens side er konstruert for å være interessert i akkurat slikt.
Men der tidligere generasjoner var overlatt til seg selv for å finne ut av saker og ting, gjerne med litt støtte og hjelp fra alkohol og tvilsomme råd fra dårlige venner, så har nå ”curlinggenerasjonen” av foreldre fått det for seg at de skal fri ungdommen fra all usikkerheten og alt det ubehaget som kan være relatert til seksuell uvitenhet og eksperimentering. Gud forby at de skulle måtte finne ut av det helt på egenhånd..
Opplæringen skjer i regi av NRK, og programmet heter ”Trekant”. De to-tre første av 18 episoder er allerede vist, og NRK har aldri opplevd en lignende storm av klagende og indignerte seere. Det store og kloke Medietilsynet har allerede slått fast at NRK ikke bryter kringkastingsloven med sex-programmet sitt, og dermed er det bare for de interesserte til å glede seg til videre kunnskapsoverføring.
Selv er jeg rimelig nysgjerrig av meg, og jeg bestemte meg tidlig for å finne ut hva alt maset egentlig handlet om. Det var bare å rigge seg til i godstolen og vente på at popcornet skulle bli ferdig.
Og det skulle snart vise seg at dette var temmelig løsslupne greier. Uten noe særlig blygsel ble vi i stuene introdusert for tantrisk sex (mye pust og pes – litt merkelig egentlig), kurs i fingerpuling, dildosuging og rollespill i diverse former. For meg var det helt uproblematisk, men jeg skjønte raskt hvorfor halve Norge hadde fått problemer med humøret etter programmene de to foregående ukene.
To ting slo meg som litt merkelig. Det ene var ordbruken. Egentlig ikke så voldsomt grovt eller ubehøvlet, men allikevel kunne jeg ikke la være å få assosiasjoner til skribleriene på doveggen på gamle Østbanen i Oslo. Merkelig..
Det andre jeg stusset litt på, var hvor uberørt de unge programlederne syntes å være. Alle tema syntes å være så voldsomt naturlige. Tema var ”slikke musa”, og den unge damen så stødig og uberørt inn i kameraet mens hun redegjorde for temaet. Som om hun utvekslet høflighetsfraser med avisbudet eller kassedamen på RIMI. Er det meningen at det skal være så rett fram og liketil? Det er mulig at det er meg det er noe rart med, men jeg opplevde det altså som litt merkelig.
Men det var mye klar tale. Sjelden har jeg opplevd noe så til de grader informativt om temaer som jeg synes å huske at vi knapt nok diskuterte med oss selv når vi var alene i mørket. Det er meget forfriskende med objektive og gode råd når det gjelder delikate temaer som ”fingerpuling” og ”tørrjokking”. Jo da..
Da programmet endelig var ferdig ble jeg rammet av et akutt tilfelle av ”dinosaurfølelse”. Men jeg var tapper og trøstet meg selv med at dette programmet åpenbart var ment for noen andre enn meg, og at det antagelig var rasende populært blant alle dem som nå har en gryende interesse for sex-greiene..
Stor var derfor overraskelsen da jeg leste seerstatistikken. Trekant-programmene har i snitt hatt ca 360.000 seere. For å være NRK3 er ikke det så halvgalt, den kanalen har jo omtrent ingen seere. ”Gullrekka” på NRK sees til sammenligning av over 1.2 millioner mennesker. Det som virkelig er oppsiktsvekkende er imidlertid HVEM det er som følger sex-opplysningen. Jeg hadde jo en tanke om at dette måtte være svært blant 16-åringene. Imidlertid er det mindre enn 7% av seerne som er i aldersgruppen 12 -19 år, mens det viser seg at ca 25% av seerne er over 60 år!
Hva er dette for noe?!
Det sitter altså 80-åringer og titter på ungdommer som slikker på røde penis-kjærligheter og prater utfordrende om å bli tatt både her og der. Hva er det besteforeldre liker ved dette? Eller kanskje de egentlig ikke liker det, men rett og slett er så oppskaket at de ikke orker å bevege seg bort fra TV-apparatet. Eller kanskje de ikke finner fjernkontrollen eller makter å se enda en episode av ”Bonderomantikk” . Hva vet vel jeg. Det kan jo være at de rett og slett er nysgjerrige?
Det som synes ganske sikkert, er at denne store andelen av voksne seere ganske sikkert bidrar til å gjøre programmet litt ”ukult”. Jeg mener, det var ille nok når mora eller faren din dukket opp på festen din. Hvordan er det da ikke når du plutselig får selskap av bestemor og bestefar?
Så derfor vil ikke 16-åringene se på ”Trekant”. Kanskje de bare fortsetter med å prøve seg fram på egen hånd. Jeg er temmelig sikker på at de finner ut av det. Det haster vel strengt tatt ikke med de mest avanserte tantriske sex-øvelsene..
Hva tror du?
Ønsker deg en god helg, med eller uten akrobatisk sex!
T
torsdag 18. november 2010
torsdag 11. november 2010
Ung og lovende?
(På tide å finne ut hva man vil.)
Kjære Venner,
Jeg pleide å være ung og lovende. Og inne i hodet mitt er jeg fremdeles ganske ung, og til tider kan jeg også være brukbart lovende. Derfor er det en relativt sterk opplevelse når jeg nå har den tvilsomme gleden av å være jobbsøkende som ung 40-åring. En realitetsorientering – tøffe saker. De som leser søknadene, foretar intervjuene og bestemmer hvem som er verdig, de synes åpenbart ikke at 40 er ung. Og dette til tross for at Jens og de andre kjeltringene i fullt alvor mener at folk flest bør bli i jobb til de er 80. 44 er jo bare barnet!
Jeg treffer mange hyggelige, godt skolerte og helt sikkert flinke gutter og jenter som er 25 og 28 år. ”Foroverlent” er hva de ofte er. Dette nye moteordet blant rekrutterere og lengtende arbeidsgivere. Før pleide vi å være målbevisst, ambisiøse og resultatfokuserte. De verste råskinnene var kanskje ”sultne”. Nå er de foroverlent, flinke og ganske unge.
Og jeg ser det på dem, der vi sitter og venter på tur hos hodejegerne, at de tenker på hva de skal bli når de blir store. De legger kanskje planer om en storslått karriere, spekket med høye lønninger og prestisjefylte stillingsbenevnelser. Makt og status i bøtter og spann, en bønnestengel som kommer til å vokse rett til himmels. Eller kanskje de drømmer om noe helt annet? Kanskje de vil flytte på landet, gå i fargerike klær og drive med alternativt jordbruk? Hva vet vel jeg..
Vi ser på hverandre, de foroverlente unge og jeg som ikke er så ung og heller uvisst lovende, og jeg tror jeg forstår hva som gjør oss forskjellige.
Mens de leker med tanken på hva de skal gjøre når de blir store, så har jeg nå levd så lenge og så mye at jeg faktisk har begynt å ta innover meg det ubehagelige faktum at ”stor er nå”. Jeg begynner å få nærkontakt med følelsen av at det er på tide å sette i gang med det en vil ha gjort. Stor er nå, og det er bare å få gjort det en vil gjøre..
Og det er når denne tanken streifer deg at du begynner innse at du kanskje ikke er ung og lovende lenger. Du er kanskje mye annet rart, men akkurat ung og lovende er ikke det første folk tenker på når de ser deg .
Slapp av, ingen panikk! Det er foreløpig ingen som så mye som har antydet noe om midtlivskrise. Det er jo ingen krise, men det begynner å haste litt. Togene står klare på stasjonen, de kjører snart, og det er på tide å finne ut hvor man ønsker å dra. Venter du for lenge, så blir du værende på stasjonen. Og det er ikke sikkert at det er særlig attraktivt.
Det er altså på tide å gjøre opp status, og for virkelig å male det ut for deg med sterke farger og klar strek, så vil jeg fortelle en liten historie.
En lærer underviste studenter i filosofi. Han plasserte et stort glass på bordet foran seg. For ordens skyld kan vi kanskje være enige om å se for oss et litt forvokst Norgesglass. Så tok han fram en bag med 10 steiner, steiner på størrelse med appelsiner, og begynte å putte disse, en etter en, ned i det store glasset.
Da glasset var fylt helt til randen med steiner, spurte han elevene sine:
- ”Er det fullt?”
Og de var alle sammen enige om at glasset var fullt. Læreren fant imidlertid fram en pose med småstein, og klarte uten større problemer å få plass til ganske mye småstein mellom de store steinene i glasset.
- ”Er det fullt nå?”
Studentene svarte at glasset nå definitivt var fullt. Etter denne tilbakemeldingen tok læreren fram en ny pose, fylt med finkornet sand, og begynte å helle den fine sanden opp i det store glasset. Han ristet litt på glasset. Sanden fylte snart opp all den plassen som var mellom de store og små steinene, helt opp til toppen av glasset.
- ”Greit”, sa læreren, ”nå er glasset helt fullt. Hva tror dere at jeg har ønsket å demonstrere for dere med dette forsøket?”
- ”At uansett hvor travelt det synes å være, så er det alltid mulig å få plass til litt til i hverdagen”, foreslo en student.
- ”På ingen måte. Denne lille demonstrasjonen har vist oss at vi må putte de største steinene opp i glasset først, fordi de vil ikke få plass dersom vi venter til slutt.”
- ”Hva er de viktigste tingene i livet? Hvilke planer er det vi utsetter, hvilke drømmer er det vi aldri realiserer, og hvilke lidenskaper er det vi unnlater å kjempe for? Spør dere selv hva som er de store steinene som er med på å gi livet mening , og putt dem opp i det store glasset der du har dine beslutninger umiddelbart. Snart vil det ikke lenger være plass til dem.”
Det er mye sand og småstein i livet – masse hverdag, mas og rutiner. Men en gang i blant er det viktig at en også bruker litt tid på å bestemme seg for hvilke store steiner man ønsker å ha i glasset sitt. Hva er viktig for deg, hvordan vil du prioritere. Hva vil du gjøre? Det er siste opprop, og toget forlater perrongen om et lite øyeblikk..
Hva tror du?
Med ønske om en god helg.
T
Kjære Venner,
Jeg pleide å være ung og lovende. Og inne i hodet mitt er jeg fremdeles ganske ung, og til tider kan jeg også være brukbart lovende. Derfor er det en relativt sterk opplevelse når jeg nå har den tvilsomme gleden av å være jobbsøkende som ung 40-åring. En realitetsorientering – tøffe saker. De som leser søknadene, foretar intervjuene og bestemmer hvem som er verdig, de synes åpenbart ikke at 40 er ung. Og dette til tross for at Jens og de andre kjeltringene i fullt alvor mener at folk flest bør bli i jobb til de er 80. 44 er jo bare barnet!
Jeg treffer mange hyggelige, godt skolerte og helt sikkert flinke gutter og jenter som er 25 og 28 år. ”Foroverlent” er hva de ofte er. Dette nye moteordet blant rekrutterere og lengtende arbeidsgivere. Før pleide vi å være målbevisst, ambisiøse og resultatfokuserte. De verste råskinnene var kanskje ”sultne”. Nå er de foroverlent, flinke og ganske unge.
Og jeg ser det på dem, der vi sitter og venter på tur hos hodejegerne, at de tenker på hva de skal bli når de blir store. De legger kanskje planer om en storslått karriere, spekket med høye lønninger og prestisjefylte stillingsbenevnelser. Makt og status i bøtter og spann, en bønnestengel som kommer til å vokse rett til himmels. Eller kanskje de drømmer om noe helt annet? Kanskje de vil flytte på landet, gå i fargerike klær og drive med alternativt jordbruk? Hva vet vel jeg..
Vi ser på hverandre, de foroverlente unge og jeg som ikke er så ung og heller uvisst lovende, og jeg tror jeg forstår hva som gjør oss forskjellige.
Mens de leker med tanken på hva de skal gjøre når de blir store, så har jeg nå levd så lenge og så mye at jeg faktisk har begynt å ta innover meg det ubehagelige faktum at ”stor er nå”. Jeg begynner å få nærkontakt med følelsen av at det er på tide å sette i gang med det en vil ha gjort. Stor er nå, og det er bare å få gjort det en vil gjøre..
Og det er når denne tanken streifer deg at du begynner innse at du kanskje ikke er ung og lovende lenger. Du er kanskje mye annet rart, men akkurat ung og lovende er ikke det første folk tenker på når de ser deg .
Slapp av, ingen panikk! Det er foreløpig ingen som så mye som har antydet noe om midtlivskrise. Det er jo ingen krise, men det begynner å haste litt. Togene står klare på stasjonen, de kjører snart, og det er på tide å finne ut hvor man ønsker å dra. Venter du for lenge, så blir du værende på stasjonen. Og det er ikke sikkert at det er særlig attraktivt.
Det er altså på tide å gjøre opp status, og for virkelig å male det ut for deg med sterke farger og klar strek, så vil jeg fortelle en liten historie.
En lærer underviste studenter i filosofi. Han plasserte et stort glass på bordet foran seg. For ordens skyld kan vi kanskje være enige om å se for oss et litt forvokst Norgesglass. Så tok han fram en bag med 10 steiner, steiner på størrelse med appelsiner, og begynte å putte disse, en etter en, ned i det store glasset.
Da glasset var fylt helt til randen med steiner, spurte han elevene sine:
- ”Er det fullt?”
Og de var alle sammen enige om at glasset var fullt. Læreren fant imidlertid fram en pose med småstein, og klarte uten større problemer å få plass til ganske mye småstein mellom de store steinene i glasset.
- ”Er det fullt nå?”
Studentene svarte at glasset nå definitivt var fullt. Etter denne tilbakemeldingen tok læreren fram en ny pose, fylt med finkornet sand, og begynte å helle den fine sanden opp i det store glasset. Han ristet litt på glasset. Sanden fylte snart opp all den plassen som var mellom de store og små steinene, helt opp til toppen av glasset.
- ”Greit”, sa læreren, ”nå er glasset helt fullt. Hva tror dere at jeg har ønsket å demonstrere for dere med dette forsøket?”
- ”At uansett hvor travelt det synes å være, så er det alltid mulig å få plass til litt til i hverdagen”, foreslo en student.
- ”På ingen måte. Denne lille demonstrasjonen har vist oss at vi må putte de største steinene opp i glasset først, fordi de vil ikke få plass dersom vi venter til slutt.”
- ”Hva er de viktigste tingene i livet? Hvilke planer er det vi utsetter, hvilke drømmer er det vi aldri realiserer, og hvilke lidenskaper er det vi unnlater å kjempe for? Spør dere selv hva som er de store steinene som er med på å gi livet mening , og putt dem opp i det store glasset der du har dine beslutninger umiddelbart. Snart vil det ikke lenger være plass til dem.”
Det er mye sand og småstein i livet – masse hverdag, mas og rutiner. Men en gang i blant er det viktig at en også bruker litt tid på å bestemme seg for hvilke store steiner man ønsker å ha i glasset sitt. Hva er viktig for deg, hvordan vil du prioritere. Hva vil du gjøre? Det er siste opprop, og toget forlater perrongen om et lite øyeblikk..
Hva tror du?
Med ønske om en god helg.
T
torsdag 4. november 2010
Knask eller knep?
(Hva synes vi egentlig om Halloween?)
Kjære Venner,
Sist søndag var jeg i stor barnebursdag – minst 30 unger og tilhørende mammaer og noen pappaer. Fantastisk leven – stor stas! I tillegg ville skjebnen det slik at denne bursdagen falt på samme dag som den årlige Halloween-feiringen. Det var med andre ord et brukelig bra utvalg av spøkelser, prinsesser, hekser og andre suspekte skapninger blant de små fest-deltagerne.
Tema for voksenprat var med dette også ganske avklart, og jeg skjønte ganske snart at det var mange gode grunner til ikke å like Halloween. Ettersom jeg har lett for å kjede meg i slike store barnebursdager, så fant jeg at det kunne være greit å engasjere seg litt i den pågående diskusjonen. Gjøre min egen lille private spørreundersøkelse, lodde stemningen og eventuelt kaste litt bensin på bålet. Hvis det skulle vise seg å være nødvendig eller underholdende.
Så, hva synes vi egentlig om Halloween?
Noen av disse mammaene (pappaene var forbausende passive og stille i denne sammenhengen) mente at det var idiotisk at vi lot oss påvirke av slike påfunn fra Amerika, eller at vi nordmenn alltid prøver å gjøre det samme som svenskene(!?) Jeg stusset litt på hva de mente med det siste, men valgte å la være å påpeke de faktiske forhold der og da. Noen ganger kan jeg være høflig.
Halloween, eller allehelgensaften, er natta før allehelgensdag. Det er en katolsk minnefest for helgener og martyrer. Har mange trekk fra hedenske høsttakkefester . I protestantiske land er det lenge siden dette var en hellig dag. I Norge sluttet vi med det i 1770. Men hedninger er det fremdeles mange av i landet.
For satanister og hekser har Halloween vært feiring av døden og starten på heksenes år. Den markerer starten på død og ødeleggelse og assosieres med vinteren. På denne tiden av året er kreftene fra underverdenen sluppet fri, og ånder skal være løslatt for å fare rundt på jorden. Dette er en gunstig tid for å kontakte åndene. Selvfølgelig voldsomt spennende for Märtha & Co, mens det for oss andre kanskje er knekkende likegyldig.
Halloween er skikkelig svært i Irland og Mexico, og det er vel ikke usannsynlig at det var innvandrere fra akkurat disse landene som brakte elendigheten til Amerika. Uansett, i USA har man feiret Halloween gjennom hele 1900-tallet . Barn har kledd seg ut og gått fra hus til hus og tigget godteri med ordene ”Trick or treat”.
Mer vanlig i andre vestlige land også nå. Halloween ble introdusert i norske miljøer for omtrent 20 år siden, antagelig etter at noen hadde studert sine Donald-tegneserier i detalj. ”Knask eller knep” ble første gang nevnt i en Donald-pocket fra 1993. Andre brukbare fornorskninger er ”Digg eller deng!”, ”Gi eller få svi” og det litt mer joviale ”Godteri eller fanteri”. Alt sammen må kunne sies å være rene ord for pengene.
Jeg studerer den mest høylytte anti-amerikanske mammaen i øyekroken, ser etter SV-symbolet på jakken men finner det ikke, og tenker at denne Halloween-elendigheten startet ikke i USA. Vi kan ikke gi dem skylden for det. De har riktignok vært flinke til å utvikle opplegget og gjøre butikk ut av det. Og vi i Norge synes jo som oftest at det er ganske stilig å gjøre som de gjør ”over there”. Vi blir matet med amerikansk kultur hver eneste dag gjennom alle tenkelige former for media. Og vi liker det. Så det er klart at Amerika har påvirket oss.
Jeg ser med milde øyne på anti-mammaen, og gir henne litt rett. Men jeg klarer heller ikke å la være å fortelle henne noe jeg leste ganske nylig. En norsk religionsforsker har sett nærmere på den oppblomstringen som har skjedd i forbindelse med Halloween i Norge de siste årene. Jo da, Amerika spiller en rolle, media påvirker oss og handelsstanden gjør god butikk. Men barnehagene er viktige i Norge. Alle norske barn skal gå i barnehage. Og religionsforsker Dyrdal mener at nettopp barnehagene og deres behov for høstaktivitet har vært en av de viktigste grunnene til at Halloween har blitt så stort de siste årene. Ser man det..
Anti-mamma virket usikker nå. Fordele skylden mellom slemme Amerika og bollebakende barnehagetanter?
Noen av de andre mammaene meldte seg litt på her. En god grunn til ikke å like Halloween, er at det har blitt voldsomt kommersialisert. Det handler mye om penger. Bruk av penger. Her var de fleste av oss ganske enige. Og det er jo greit, rent bortsett fra at vi med å tenke slik, også vil få problemer med å takle happenings som jul og påske etter hvert. For ikke å snakke om morsdager, farsdager, 17.mai og konfirmasjoner.. Det meste handler ganske mye om penger i dag. Eller?
Noen mente at det var for mye skrekk & gru i Halloweenfeiringen. For mye blod og gørr, ikke noe for sarte og veldig harmoniske barnesinn. Mammaen justerte på det fargerike skjerfet sitt og glattet på Husfliden-antrekket, og jeg fornemmet at hun var en av dem som tvinger ungen sin til alltid å gå med sykkelhjelm, uansett om han sykler eller ikke. ”Hallo venn er bedre!”, prøver hun seg. Og så legger hun ut om en feiring der alle barna – både gutter og jenter – er utkledd som rosa prinsesser. En feiring der det bare er lov til å tenke glade tanker og si glade ting, der alle klemmer hverandre hele tiden. Der man har aktiviteter som bare gir vinnere, og som utelukkende foregår der det er lys og varme. Hun sa det selvfølgelig ikke slik, men det var omtrent sånn det hørtes ut i mine ører. ”Synes ungene at DET er noe gøy da?, hørte jeg meg selv si. Hoderisting, både til siden og oppover.
Diskusjonen avtok litt, og jeg skjønte at når alt kom til alt, så hadde de fleste mammaene resignert litt og ufrivillig omfavnet Halloween. Ungene hadde fått skrekkelige kostymer, det var kjøpt inn gresskar, nips og ufattelige mengder med snop og sukkervarer. De hadde arrangert fester og gått gatelangs på besøk til naboer og kjente. I beste julebukk-stil.
Og da jeg kjørte hjemover i mørket den kvelden, så passerte jeg flere mindre grupper av småfolk langs veien. Et rikt utvalg av hekser, Zombier, smådjevler, Draculaer, Frankenstein-monstre og mannen med ljåen-varianter. Ganske bloddryppende, grøssent og skummelt. Kanskje rent bortsett fra at noen av dem hadde blitt truet til å ta på seg refleksvekst utenpå kostymet..
Rett før svingen ved det gamle Velhuset på Husvik var det en liten gruppe raringer som krysset veien. To små djevler med horn, mørke kapper og høygafler, et monster med en gruvekkende maske og helt bakerst i gruppen en mamma som hadde kledd seg ut som statsråd Anniken Huitfeldt. Fy faen, da ble jeg skikkelig skremt!
Knask eller knep? Det kommer vel helt an på knasket og knepet det.
Ønsker dere en god helg, helt uten skremmende opplevelser!
T
Og nå kan vi vel rolig vente på Rødnese-dagen og farsdag-feiringen. Det siste burde man ta langt mer alvorlig og feire med mer bravour og inlevelse. Synes jeg.
Kjære Venner,
Sist søndag var jeg i stor barnebursdag – minst 30 unger og tilhørende mammaer og noen pappaer. Fantastisk leven – stor stas! I tillegg ville skjebnen det slik at denne bursdagen falt på samme dag som den årlige Halloween-feiringen. Det var med andre ord et brukelig bra utvalg av spøkelser, prinsesser, hekser og andre suspekte skapninger blant de små fest-deltagerne.
Tema for voksenprat var med dette også ganske avklart, og jeg skjønte ganske snart at det var mange gode grunner til ikke å like Halloween. Ettersom jeg har lett for å kjede meg i slike store barnebursdager, så fant jeg at det kunne være greit å engasjere seg litt i den pågående diskusjonen. Gjøre min egen lille private spørreundersøkelse, lodde stemningen og eventuelt kaste litt bensin på bålet. Hvis det skulle vise seg å være nødvendig eller underholdende.
Så, hva synes vi egentlig om Halloween?
Noen av disse mammaene (pappaene var forbausende passive og stille i denne sammenhengen) mente at det var idiotisk at vi lot oss påvirke av slike påfunn fra Amerika, eller at vi nordmenn alltid prøver å gjøre det samme som svenskene(!?) Jeg stusset litt på hva de mente med det siste, men valgte å la være å påpeke de faktiske forhold der og da. Noen ganger kan jeg være høflig.
Halloween, eller allehelgensaften, er natta før allehelgensdag. Det er en katolsk minnefest for helgener og martyrer. Har mange trekk fra hedenske høsttakkefester . I protestantiske land er det lenge siden dette var en hellig dag. I Norge sluttet vi med det i 1770. Men hedninger er det fremdeles mange av i landet.
For satanister og hekser har Halloween vært feiring av døden og starten på heksenes år. Den markerer starten på død og ødeleggelse og assosieres med vinteren. På denne tiden av året er kreftene fra underverdenen sluppet fri, og ånder skal være løslatt for å fare rundt på jorden. Dette er en gunstig tid for å kontakte åndene. Selvfølgelig voldsomt spennende for Märtha & Co, mens det for oss andre kanskje er knekkende likegyldig.
Halloween er skikkelig svært i Irland og Mexico, og det er vel ikke usannsynlig at det var innvandrere fra akkurat disse landene som brakte elendigheten til Amerika. Uansett, i USA har man feiret Halloween gjennom hele 1900-tallet . Barn har kledd seg ut og gått fra hus til hus og tigget godteri med ordene ”Trick or treat”.
Mer vanlig i andre vestlige land også nå. Halloween ble introdusert i norske miljøer for omtrent 20 år siden, antagelig etter at noen hadde studert sine Donald-tegneserier i detalj. ”Knask eller knep” ble første gang nevnt i en Donald-pocket fra 1993. Andre brukbare fornorskninger er ”Digg eller deng!”, ”Gi eller få svi” og det litt mer joviale ”Godteri eller fanteri”. Alt sammen må kunne sies å være rene ord for pengene.
Jeg studerer den mest høylytte anti-amerikanske mammaen i øyekroken, ser etter SV-symbolet på jakken men finner det ikke, og tenker at denne Halloween-elendigheten startet ikke i USA. Vi kan ikke gi dem skylden for det. De har riktignok vært flinke til å utvikle opplegget og gjøre butikk ut av det. Og vi i Norge synes jo som oftest at det er ganske stilig å gjøre som de gjør ”over there”. Vi blir matet med amerikansk kultur hver eneste dag gjennom alle tenkelige former for media. Og vi liker det. Så det er klart at Amerika har påvirket oss.
Jeg ser med milde øyne på anti-mammaen, og gir henne litt rett. Men jeg klarer heller ikke å la være å fortelle henne noe jeg leste ganske nylig. En norsk religionsforsker har sett nærmere på den oppblomstringen som har skjedd i forbindelse med Halloween i Norge de siste årene. Jo da, Amerika spiller en rolle, media påvirker oss og handelsstanden gjør god butikk. Men barnehagene er viktige i Norge. Alle norske barn skal gå i barnehage. Og religionsforsker Dyrdal mener at nettopp barnehagene og deres behov for høstaktivitet har vært en av de viktigste grunnene til at Halloween har blitt så stort de siste årene. Ser man det..
Anti-mamma virket usikker nå. Fordele skylden mellom slemme Amerika og bollebakende barnehagetanter?
Noen av de andre mammaene meldte seg litt på her. En god grunn til ikke å like Halloween, er at det har blitt voldsomt kommersialisert. Det handler mye om penger. Bruk av penger. Her var de fleste av oss ganske enige. Og det er jo greit, rent bortsett fra at vi med å tenke slik, også vil få problemer med å takle happenings som jul og påske etter hvert. For ikke å snakke om morsdager, farsdager, 17.mai og konfirmasjoner.. Det meste handler ganske mye om penger i dag. Eller?
Noen mente at det var for mye skrekk & gru i Halloweenfeiringen. For mye blod og gørr, ikke noe for sarte og veldig harmoniske barnesinn. Mammaen justerte på det fargerike skjerfet sitt og glattet på Husfliden-antrekket, og jeg fornemmet at hun var en av dem som tvinger ungen sin til alltid å gå med sykkelhjelm, uansett om han sykler eller ikke. ”Hallo venn er bedre!”, prøver hun seg. Og så legger hun ut om en feiring der alle barna – både gutter og jenter – er utkledd som rosa prinsesser. En feiring der det bare er lov til å tenke glade tanker og si glade ting, der alle klemmer hverandre hele tiden. Der man har aktiviteter som bare gir vinnere, og som utelukkende foregår der det er lys og varme. Hun sa det selvfølgelig ikke slik, men det var omtrent sånn det hørtes ut i mine ører. ”Synes ungene at DET er noe gøy da?, hørte jeg meg selv si. Hoderisting, både til siden og oppover.
Diskusjonen avtok litt, og jeg skjønte at når alt kom til alt, så hadde de fleste mammaene resignert litt og ufrivillig omfavnet Halloween. Ungene hadde fått skrekkelige kostymer, det var kjøpt inn gresskar, nips og ufattelige mengder med snop og sukkervarer. De hadde arrangert fester og gått gatelangs på besøk til naboer og kjente. I beste julebukk-stil.
Og da jeg kjørte hjemover i mørket den kvelden, så passerte jeg flere mindre grupper av småfolk langs veien. Et rikt utvalg av hekser, Zombier, smådjevler, Draculaer, Frankenstein-monstre og mannen med ljåen-varianter. Ganske bloddryppende, grøssent og skummelt. Kanskje rent bortsett fra at noen av dem hadde blitt truet til å ta på seg refleksvekst utenpå kostymet..
Rett før svingen ved det gamle Velhuset på Husvik var det en liten gruppe raringer som krysset veien. To små djevler med horn, mørke kapper og høygafler, et monster med en gruvekkende maske og helt bakerst i gruppen en mamma som hadde kledd seg ut som statsråd Anniken Huitfeldt. Fy faen, da ble jeg skikkelig skremt!
Knask eller knep? Det kommer vel helt an på knasket og knepet det.
Ønsker dere en god helg, helt uten skremmende opplevelser!
T
Og nå kan vi vel rolig vente på Rødnese-dagen og farsdag-feiringen. Det siste burde man ta langt mer alvorlig og feire med mer bravour og inlevelse. Synes jeg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
