Askepotthistorie fra Afghanistan

Kjære venner,

Det er så mange som er på flukt, og noen vil gjerne bo sammen med oss her i Norge. Vi hører diskusjonene, ser bilder av mennesker som vaklevorent sykler over grensen i nord, og får kanskje med oss de utfordrende regnestykkene.  Forrige uke kom det 899 asylsøkere fra Afghanistan.  Hele familier blir intervjuet i mørket ved Storskog grensestasjon, og jeg skjønner jo godt at de glade for å ha kommet frem. Det er 899 skjebner og like mange historier. Og innimellom all  pengetellingen og regnestykkene kan det være greit å lytte til historiene. Noen må kanskje fortelles videre. Afghanistan er et urolig sted der det kan være vanskelig å være til.

Afghan girl

I 1984 tok Steve McCurry fra National Geographic et bilde av Sharbat Gula, en ung afghansk jente som hadde søkt ly i en pakistansk flyktningleir mens Sovjetunionen okkuperte Afghanistan. Bildet prydet forsiden av Natonal Geographic i juni 1985, med tittelen Afghan girl, og har i ettertid blitt sammenliknet med Leonardo da Vincis Mona Lisa. Det er ikke så vanskelig å skjønne.

Sharbats foreldre ble drept da Sovjetunionen bombet fjellandsbyen deres. Hun var omtrent 6 år, og gikk sammen med bestemor, en bror og tre søstre over fjellene til Pakistan og flyktningleiren Nasir Bagh. Der tok fotograf McCurry det usedvanlige bildet i desember 1984. Sharbat var 12 år gammel og gikk på skole i Nasir Bagh. McCurry noterte aldri ned navnet hennes. Men han glemte henne ikke.

Bildet ble publisert i 1985, og det vakte stor oppmerksomhet.

På 90-tallet gjorde McCurry flere forsøk på å finne henne, og i 2002 reiste et team fra National Geographic til Afghanistan for å lokalisere jenta med det intense blikket. Sovjetunionen  var i ferd med å trekke seg ut av Afghanistan, og leiren i Nasir Bagh skulle legges ned. En av dem som fremdeles var i leiren kjente Sharbats bror, og skulle få gitt beskjed til hjembyen om at de lette etter henne. Dermed var det plutselig flere kvinner som hevdet at de var Sharbat Gula, og etter at bildet fra National Geographics ble vist frem, så var  det også en del menn som identifiserte henne som sin kone.

 

Teamet fra National Geographic fant endelig Sharbat. Hun var nå omtrent 30 år gammel, og det viste seg at hun hadde returnert til hjemlandet sitt fra flyktningleiren i 1992. Hennes identitet ble vitenskapelig bekreftet ved hjelp av teknologi som gjenkjenner irismønsteret i øynene. Hun husket at hun hadde blitt fotografert, men hadde aldri sett Afghan girl-bildet før det ble vist til henne i januar 2002.

Sharbat hadde giftet seg med Rahmat Gula tidlig i tenårene, og hadde altså returnert til landsbyen i Afghanistan. Sharbat har tre døtre, og i intervju uttrykker hun håp om at de skal få utdannelse. Hun er muslim, bærer burka og var meget skeptisk til å møte Steve McCurry, ettersom han var en mann utenfor familien.

Historien om Sharbat Gula og livet hennes  ble slått opp i National Geographic i 2002, og det har blitt laget en TV-dokumentar om letingen etter henne. Et fond har blitt opprettet i hennes navn, for å bidra til utdannelse av kvinner og jenter i Afghanistan.

Og sist uke kom det altså 899 afghanere til oss. Hvem vet hvilke historier de har med seg. Nå gjelder det å holde hodet kaldt og hjertet varmt.

Med ønske om en god helg!

T

Den store dragedreperen

Kjære venner,

Man forbereder seg gjerne på det verste, tar problemene og sorgene på forskudd, og gjør dermed  livet litt ekstra plundrete for seg selv. Vet jo ikke hvordan det er med deg, men jeg er litt sånn. Har lett for å glemme at det tross alt ikke blir noe av de fleste bekymringene, eller Churchills legendariske ”det er ikke noe å frykte, unntatt frykten selv”..

Men vit at vi ikke er alene om dette, og at det er folk som har hatt det slik lenge før vi kom dit.

En historie om drager?

Vi har alle vårt. Kineserne har alltid vært veldig begeistret for drager.

Begeistret for drager..

I Kina for omtrent 2500 år siden. Den kjente taoistiske filosofen og forfatteren Zhuangzi  fortalte historien om Zhu Pingmann, som lette etter en som kunne lære ham å drepe drager.

Mesteren underviste Pingmann i 10 år, inntil han hadde perfeksjonert de mest sofistikerte teknikker for å drepe drager.

Pingmann brukte resten av livet  på å lete etter drager slik at han kunne få vist frem ferdighetene sine. Men til sin skuffelse, så fant han aldri en eneste drage.

Forfatteren kommenterte:

-       Vi er så oppslukt av å forberede oss på å møte drager, at vi til slutt ender opp med å bli slukt av alle de maur av detaljer som vi aldri brydde oss særlig med.

Gi meg et ord hvis du finner dragen. Jeg har trent så lenge.  Inntil videre sørger jeg for å holde maur og annet rask på avstand..

Med ønske om en fin helg, helt uten drager og plunder av noe slag!

T

Er du den neste frua?

(Hvis du drømmer om å blogge..)

 Kjære venner!

Blogging er fine greier. Nesten litt trendy, og til tider kan det virke som om absolutt alle har et presserende behov for å dele. Det finnes mange forskjellige typer blogger, -og bloggere. På den ene siden av skalaen har du en god håndfull tøysekopper som meg, folk som liker å fortelle og skrive. Det vi blogger om, leses i beste fall av gode venner og snille pårørende. Det blir aldri opptøyer i gata, for å si det slik.  Men så er jeg  jo heller ikke frua til en eller annen totalt ukjent fotballspiller.. Folk er til dels voldsomt forskjellige, og deler de merkeligste ting. Alle har sitt, det finnes blogger om nær sagt alt.

Rosa..

 På den andre siden av verden har vi alle rosabloggerne. I all hovedsak jenter (eller fruer!) som faktisk er-, eller  som oppfører seg som om de skulle være 13 år. Her er det mye hjerte, smerte, kropp og sminketips. Naturlig nok. Og terskelen er særdeles lav for mer eller mindre gode motetips og velmente råd om viktige tema som tørrshampo og valg av kosedress. Disse bloggene er forøvrig som barnebøker flest, lite tekst og mye bilder, og det er mange som har trent både lenge og vel for å få til de riktige positurene. Det skjer jo ikke bare sånn helt av seg selv.

Man kan i det hele tatt mene voldsomt mye om rosabloggerne, men det er ikke til å komme forbi at de er populære. Veldig. Norges mest leste blogger, til tross for det faktum at det sjeldent er stort å lese. Det er all mulig grunn til å anta at det sitter småjenter i alle aldre og formelig bare verker etter å komme ut i den deilige rosa bloggverden. Koste hva det koste vil. Dette bringer oss rett inn i en nødvendig debatt om den sårbare situasjonen de raskt kan havne opp i. Jeg registrerer at enkelte har begynt å stille spørsmål ved de etablerte sannhetene om blogging.

Gode råd

Derfor skal jeg nå gå helt ut av mitt vanlige format og tilby dere med en rosablogger (-eller frue, Gud forby!) i magen noen velmente og gode råd om hvordan dere kan lykkes med bloggreiene. Ikke det at jeg nødvendigvis har fått det noe spesielt til selv, men etter å ha vært ute i alt for mange vinternetter, så kan jeg jo mene noe om både det ene og det andre.

Utlevere

Ikke utlever deg selv. Det er mange som mener at utlevering er snarveien til suksess i bloggosfæren. Ved å bevisst røpe ting om deg selv kan du tiltrekke deg to stabile lesere som kommenterer og bidrar, og samtidig to tusen kikkere som veksler mellom nettleserfanen med bloggen din og fanen der de søker etter ligningstallene dine, bilder av deg naken og lager falske videoer der du er kledd ut som Hitler. Enkelte mener  at dette er “suksess”. Jeg mener det er en misforståelse. Folk i gapestokk ble også studert, mange kom og så på, og mange kommenterte. De hadde langt bedre besøkstall enn folk som holdt foredrag eller bare proklamerte dikt. Men de hadde ikke “lyktes”.

OK, den regelen er kanskje litt for streng. Vi endrer den. Ny utgave: Ikke utlever deg selv hvis du ikke har lyst. Det er klart, hvis du faktisk har tenkt å bruke utleveringen til noe strategisk i ditt eget liv, á la de som prøver å sette søkelyset på ME eller en eller annen form for spiseforstyrrelse , eller noens rasjonalisering og sortering av erfaringene fra psykisk helsevern, så kjør på. Poenget er at du aldri, aldri skal tenke: “Nå må jeg finne på noe nytt å utlevere, slik at bloggen skal få flere besøkere”. Derimot er det lov å tenke: “Dette problemet jeg har, det kunne jeg kanskje løse ved å kommunisere med folk gjennom bloggen.”

Lær deg noe

Internett er offentlig. Offentlig er pinlig, når du er helt på jordet. Og her mener jeg ikke at det er greit eller kult å være slem med tiåringer eller hetse bloggere som blir tatt med busene nedre etter at de har jukset med et eller annet — det er bare ikke mulig å ta opp kampen mot alle mobbere på nettet. Derfor: bruk bloggen til å skrive om noe du kan noe om. Finn din nisje. Lær deg noe. Les en bok om det. Se hva andre skriver om det. Når alt kommer til alt, er det dette folk faktisk vil ha: bloggere og kommentatorer som skriver om deres interesser, på en måte som er smartere enn det folk har tenkt på selv.

Det betyr ikke at alle blogger trenger å bli teksttunge eller nerdeblogger, der researchen på en bloggpost kan utgjøre fire hundre sider sakprosa fordelt på tjue forskningsrapporter. Du kan godt skrive om den siste muffinsoppskriften du testet ut eller hvor fabelaktig sprettrumpe du får i den nye tettsittende treningsbuksen. Bare sørg for at du kan litt om det først.

Det er viktig å nevne at jeg heller ikke mener at bare professorer skal ha talerett. Du trenger ikke kunne alt om en sak, bare noe om den. Det vrir fokus vekk fra deg og over på saken. Hvis noen er uenig med deg, er det egentlig bare bra for bloggen. Du får lenker og mulighet til å lære noe nytt.

Selg innhold, ikke selg deg selv..

Ikke videoblogg, med mindre det er en veldig god grunn til at det du skal si egner seg bedre muntlig enn skriftlig. Når du likevel videoblogger, husk på at du da selger 90 % ditt eget utseende, kroppsspråk, rommet du sitter i, klærne du har på deg og sminken, og bare 10 % budskap. Dermed sier det seg selv at videoblogg kan være helt topp hvis budskapet ditt er relativt tynt. Men vær klar over at det nevnte utseende, kroppsspråk etc. blir vurdert av den aller kjipeste gjengen uangripelige, anonyme kritikere du kan tenke deg.

Som en ekstra bonus, så er det mye mer innhold å ta av enn det er av deg selv. Deg selv har du bare én av. Det kan selvsagt hende du er veldig spennende, veldig pen eller veldig et-eller-annet, men mest sannsynlig (og her har jeg statistikk i ryggen) er du det ikke. Det er derfor langt mer sannsynlig å lykkes med godt nisjeinnhold enn å lykkes med å være et eksepsjonelt nisjemenneske.

Ha tålmodighet, eller ha det gøy.

Å få en blogg som leses krever mye arbeid. Dette arbeidet kan du enten gjøre fordi du har sinnsykt lyst å ha en blogg som leses. Da krever det mye tålmodighet. Alternativt kan du bare ha det gøy mens du skriver. Da blir lykkes-biten en bonus.

Sånn. Da er det bare å sette i gang! 

God helg!

T

Sirkuselefanter og hjernekirurgi

(Hva skal du bli når du blir stor?)

Kjære Venner,

Jeg tilbringer ganske mye tid i bil på E-18.  Det er jo selvfølgelig drepende kjedelig til tider, men  jeg får også mye tid til å tenke. Kvalitetstid med meg selv, på en måte.  Og ganske ofte tenker jeg på meningen med livet. Det er jo et voldsomt svært tema å ta for seg mens man apatisk suser forbi et regntungt Holmestrand eller tåkete ”ingenmannsland”  i Sande. Hva skal du bli når du blir ”stor”?, tenker jeg kanskje idet jeg fyker inn i en eller annen tunell. Jeg ser antagelig det lett grånende speilbildet av meg selv i det mørke frontvinduet, mens jeg lurer på om dette er et snev av midtlivskrise. Er det snakk om en overgang eller en undergang?  Uansett hva vi blir enige om å kalle tilstanden, så har jeg nå åpenbart kommet til den dystre erkjennelsen av at vi alle sammen på sett og vis er døende gnuer på livets elvebredde. Det er ingen lystig tanke å tenke sånn rett utenfor Drammen..

Elefant pyntet til fest..

Det er ikke lenger snakk om hva man skal gjøre når man blir ”stor”.  Stor er nå, så det er egentlig bare å komme i gang med hva det nå enn er man gjerne skulle ha gjort. Så, hva vil jeg? Hva drømmer du om? Og hvorfor gjør vi ikke noe med det? Nå!

Tidligere denne uken hadde jeg gleden av å intervjue en hjernekirurg. Jeg hadde helt klare tanker om hvordan en ”enhjørning” av dette kaliberet måtte være, og ble desto mer overrasket da det viste seg at han var en relativt ung mann. Relativt sett i forhold til meg, selvsagt, men han var jo åpenbart en voksen kar. De lar jo ikke 12-åringer slippe til som hjernekirurger.  Det slo meg imidlertid hva han hadde utrettet med livet sitt, alt han hadde lært, all den kompetanse og ferdighet som han hadde rasket med seg på veien, og ikke minst alt det fantastiske han kunne utrette og tilby verden rundt seg.

Et lite øyeblikk,  omtrent ved Asker, så virket mitt eget liv litt stusselig, og ”hva skal du bli når du blir stor”-tankene dundret rett inn i hodet mitt som et løps godstog. Det er i slike skjellsettende øyeblikk at jeg lurer på om ikke tiden er inne for å leve drømmene.

Det kreves mot og store krefter for å endre livet.

Hvordan temmer man en sirkuselefant?

Jeg leste en liten historie om en elefanttrener. Indiske sirkuselefanter er svære dyr. Og det ser unektelig litt merkelig ut når de står tjoret fast til et tynt tre eller en liten stolpe. Elefanttreneren fortalte at  man klarer å kue elefantene ved å bruke et enkelt triks. Mens elefanten enda er liten, så blir en av føttene bundet til en trestamme. Den lille elefanten lærer at det er umulig å komme fri fra trestammen. Den resignerer. Elefanten vokser seg ufattelig stor og sterk. Men fremdeles tror den at den lille trestammen er uovervinnelig. Den forstår ikke at det kun er en velrettet kraftanstrengelse som skal til for å bli fri. Og dermed står elefanten rolig tjoret til den lille trestammen. Og slik temmer man en indisk sirkuselefant.

Og jeg tenker, at kanskje er det slik med oss mennesker også. Vi opplever ting som får oss til å tro at vi ikke kan endre livet vi lever. Vi skjønner ikke at det som skal til, er en kraftanstrengelse for å endre kurs og bli fri fra trestammen.

Det handler om å ha tro på seg selv og livet. Det handler om hjernekirurger og indiske sirkuselefanter. Og på E-18 , rett før avkjøringen til Ring 3, så sitter det en mann i en litt sliten Mercedes og drømmer de gode drømmene..

Med ønske om en riktig god helg.

T