Livet er midlertidig.

(Hva skal du gjøre i dag?)


Kjære Venner,


Noe av det med å bli voksen, er at man sakte men sikkert får en fornemmelse av at sanden er i ferd med å renne ut i timeglasset. Foreldre forsvinner. Venner, kolleger og folk man har hørt om får unevnelige sykdommer, kommer i veien for bussen eller rammes av ulykker og annen elendighet.




I det ene øyeblikket er man er man heftig engasjert i zumba-dans på det lokale trimstudioet eller sover seg igjennom et møte på jobben, før man i det neste øyeblikk ”sjekker ut”. Alt er ”business as usual”. Og plutselig, så er man historie. Det skjer noe hele tiden – 24/7 – men livet er midlertidig.

Man søker sammen når slikt skjer. Da er det godt å prate sammen. Men død er et vanskelig tema for de aller fleste av oss. Vi prøver å unngå det, og snakker helst om noe annet. ”Hvis jeg dør”, er en frase som brukes framfor ”når jeg dør”.

Dette forundrer meg litt, og jeg lurer litt på hvorfor det er slik. Jeg leste en liten tekst fra boken ”Maktub” av Paulo Coelho. Fritt oversatt, slik jeg forstår det, blir det noe slik..

” Mesteren sier: Mine kjære venner, jeg må fortelle dere noe som dere kanskje ikke er klar over. Jeg har tenkt lenge på hvordan jeg skulle kunne gjøre dette mindre vanskelig for dere å høre, hvordan jeg skulle kunne male budskapet i glade farger, knytte det til et løfte om paradis, eller tilby en hel og god forklaring.

Men jeg finner ingen måte. Trekk pusten dypt og forbered dere. Jeg må bare si det som det er. Jeg kan forsikre dere om at jeg er absolutt sikker på det jeg skal fortelle dere. Det er uunngåelig og hevet over enhver tvil.

Det er det følgende: Dere kommer til å dø. Det kan bli i morgen eller om femti år fra nå, men – før eller senere – så kommer dere alle til å dø. Selv om dere helst ville slippe. Selv om dere har andre planer.

Tenk nøye over hva du skal gjøre i dag. Og i morgen. Og resten av livet ditt.”

Og kanskje er det slik at vi ved å akseptere at alt skal ta slutt en dag, også tvinges til å innse at vi må bruke tiden vår best mulig. Hastverk er kanskje ikke et godt ord i denne sammenhengen, men det synes helt åpenbart at det ikke er fornuftig å utsette det du har anledning til å gjøre i dag.

Jeg skammer meg litt over at jeg ikke er flink nok til å følge egne drømmer, og at jeg ikke griper tak i alt det jeg kan oppleve her og nå. Det er tross alt her og nå som gjelder! Dagen i går får du ikke gjort noe med, og dagen i morgen vet du ikke noe om. Livet er en usikker affære. ”Risky business”, og definitivt midlertidig.

Jeg skal gjøre noe med det – i morgen…

Ønsker deg en god helg!

T

Dette går over.

(Fattig trøst?)


Kjære Venner,


Vi trenger alle litt trøst og støtte noen ganger. Tøffe ting skjer, og livet kan ha faser der det er urimelig mye motvind.

Men det er ikke alltid lett å vite hva man skal si eller gjøre for å lindre smerten og styrke håpet.

Og denne problemstillingen oppsto ikke for første gang i går. En liten historie fra sufi-tradisjonen..

Sufismen er en mysterietradisjon innenfor Islam. Utviklet i Midtøsten på 700-tallet, og har i dag tilhengere over hele verden. Sufismen har skapt en stor mengde poesi, filosofi og vitenskap. De store sufi-mestrene har fortalt mange kloke historier..


Historien om kongen og talismanen.

En konge hadde mange vise menn rundt seg. En morgen da de snakket sammen var kongen usedvanlig stille.





- Hva er galt, Deres Høyhet? spurte en av de vise menn.

- Jeg er forvirret, svarte kongen. Noen ganger blir jeg overveldet av tristhet og melankoli, og føler meg kraftløs og ute av stand til å ivareta mine plikter. Andre ganger blir jeg helt svimmel og ør av all den makten jeg har. Jeg trenger en talisman som kan gi meg fred med meg selv.

De vise menn – ganske overrasket over en slik henvendelse – brukte lang tid på å diskutere saken. Flere måneder. Til slutt ga de kongen en gave.

Vi har fått gravert inn noen magiske ord i en talisman. Les dem høyt når makten gjør deg ør eller du er fylt med tristhet.

Kongen så lenge på talismanen som han hadde bedt om. Det var en helt enkel amulett av sølv og gull, med inskripsjonen ”Dette går over”.

Så er det er vel kanskje slik at alt går over. Til slutt.. Når natten er som mørkest, en ny dør åpnes når en annen lukkes, osv. Fattig trøst, eller?

Jeg ønsker deg en god helg!

T

Om livet og mulighetene.

(Det store pokerlaget)


Kjære Venner!


Livet er en meget usikker affære. På mange måter er det ren og skjær gambling, ikke så helt ulikt et rimelig vellykket pokerlag.

Det var et stort pokerlag i Høyjord. Ikke så eksotisk rent geografisk sett, synes du kanskje. Men sånn er det av og til, både i livet og med pokerlag. Noen ganger er det samba på en strand i Rio de Janeiro, mens du andre ganger – som regel – befinner deg i mørket i Høyjord.




Men jeg var ikke alene i mørket i Høyjord. Jeg kom til de jeg ser på som mine. Elgen, Harald, Tore og resten av klanen. Og det er alltid godt å se venner, både i livet og i store pokerlag. Men det var mange der jeg ikke kjente fra før også. De kom fra den store verden utenfor Høyjord, fra Kodal, Vivestad og Revetal. Det var kanskje noen fra Andebu der, og selv Sandefjord var representert. Høyjord var en smeltedigel denne kvelden, og sånn er det jo noen ganger, både i livet og med store pokerlag.

Mens vi alle har det til felles at vi har fått livet i gave, så starter vi da også med et likt antall sjetonger i dette store pokerlaget. Noen av oss kunne sikkert ha tenkt oss litt ekstra, men sånn blir det bare ikke. Vi stiller til start med det vi har – både i livet og i dette store pokerfellesskapet.

Og så begynner livet og pokerspillet.. Vår variant er Texas Hold`em, det vil si at det er 5 kort åpent på bordet mens hver spiller sitter med 2 kort på hånden. Og akkurat som det kan være i livet ellers, så er også pokerspillet fullt av regler og normer for hva som er anstendig og god oppførsel. De fleste av oss kommer jo fra møblerte hjem. Tross alt..

Vi får alle sammen kort fra den samme kortstokken. Det stokkes og deles hele kvelden, og det er neppe noen grunn til å tro at det er noen som i det store og hele får mye bedre kort enn andre. Litt heldig her og litt uheldig der, det jevner seg ut. Og sånn er det vel ofte i livet også, tenker jeg. Noen ganger får vi servert gode muligheter, mens vi andre ganger synes at utgangspunktet er ganske elendig. Men i det store og hele er det vel ganske få som er født med gullhår der nede eller som systematisk motarbeides av alle høyere makter.

Men både i pokerlaget og i livet, så får vi alle en rekke muligheter. Men om mulighetene er tilstede for alle, så er forskjellen stor når det gjelder hvordan vi tar vare på sjansene våre. Og etter ganske mange mørke – og noen lyse – kvelder i Høyjord, så har jeg kommet til den erkjennelse at det som skiller en god pokerspiller fra middelmådigheten eller rett ut sagt den begredelige, er evnen til å vite når man skal satse og når man skal gi seg.

Det er så enkelt – både i poker og i livet – at man bare må vite når man skal gi gass og når det er fornuftig å bruke bremsen. Alle som opplever suksess i livet, har på et gitt tidspunkt fått en mulighet, sett potensialet og har gitt full gass . På det samme vis kan vi konstatere at det lett går til hundene hvis vi ikke bremser ved gitte anledninger.

Men hvordan vet man når man skal gi gass eller bremse? Spør ikke meg. Jeg vet bare at mulighetene er der ute – i livet og ved pokerbordet – og at alle som lykkes og får til det de drømmer om, har bestemt seg for enten å gi gass eller bremse. Satse høyt eller kaste kortene.

Og det interessante er i grunnen ikke hvorfor du velger å gjøre som du gjør, men heller at du bestemmer deg for noe idet muligheten dukker opp.

Slik skapes store forretningskvinner, presidenter i Amerika, fotballstjerner, strålende musikere, hverdagshelter og seierherren i det store pokerlaget i Høyjord. Og alle sammen har det til felles at de ga gass på riktig mulighet, og brukte bremsene der det var fornuftig.

Livet – og pokerlaget i Høyjord går sin gang. Det prates, røykes og drikkes. Muligheter kommer og går. Det er dem av oss som ikke vet når vi skal bremse eller gi gass, vi lar være å satse på gode muligheter og skjønner heller ikke alltid når det er på tide å kaste kortene. Det går en stund, men så er sjetongene borte og pokerlaget er over for vårt vedkommende.

Til slutt, antagelig en gang langt ut på natten, sitter det en spiller igjen med alle sjetongene. Det er vinneren av det store pokerlaget i Høyjord. Og det er ikke så helt ulikt livet, tenker jeg. Det er nok av dem som synes å tro at den som har mest penger igjen når han dør, er den som har vunnet. Jeg er vel ikke helt sikker på det, men jeg både håper og tror at livet og store pokerlag er litt forskjellig når det kommer til dette punktet. Det vil vise seg.

- Poker er enkelt, sier Harald.

Mulig det, hvis du vet når du skal gi gass og når du skal kaste kortene. Jeg takker for meg, går ut i natten og konstaterer at det er høst i Høyjord.

I morgen er det nye muligheter. Det er bare å gi gass..

Med ønske om en god helg!

T

Du må reise deg!

Kjære venner,

Det er viktig å presse grenser, tvinge seg selv til å føle litt på hvordan livet er utenfor komfortsonen. Det kan være både slitsomt og ubehagelig, men hvis du ønsker å utvikle deg må du tørre å måle krefter med livet. Medgang og evigvarende solskinn bidrar sjelden til utvikling og forbedring. Sånn sett kan det være greit med litt midlertidig motgang her i livet. Og da tenker jeg ikke på litt lett bris, men heller litt real kald og heftig storm. Gjerne med regn i kastene.



Når du gjennomvåt sliter deg fram i stormen, så får du også god anledning til å reflektere litt over hvorfor du er skrudd sammen slik som du er. Hva er det som gjør deg til den du er, hvem er du og hvorfor holder du det gående?

Min personlige storm har til tider vært ganske voldsom, og der er neppe noen overdrivelse å si at jeg noen ganger har vært ganske så gjennomvåt. I dette uværet har jeg hatt mye glede av noe min far – pappa – pleide å si til meg. Det er en viktig del av meg – en av de byggeklossene som er viktig i mitt fundament.

- Du må alltid reise deg. Aldri gi opp. Det er ingen som kan vinne over en som alltid reiser seg igjen!

Jeg vil gjerne få lov til å fortelle deg litt om faren min, hvis du har tid og anledning til å lytte.

Faren min var en arbeider-kjempe, av den typen som LO-pampene bare kan drømme om når de synger internationalen. Kodeks og moral for disse kjempene var alltid disiplin gjennom arbeid. Ingen raske eller lettvinte løsninger. Ingen aksjeavkastning eller lottogevinst. Den eneste måten å leve på – å vinne – var å komme seg ut av sengen hver eneste morgen for å møte dagens oppgaver. Du må aldri gi opp, du må reise deg igjen!

Jeg er hugget ut av det samme grunnfjellet. Det er jeg stolt av. Mitt familietre er spekket med ordknappe og trauste arbeider-kjemper. Jeg er den første mann i ”klanen” med høyskoleutdannelse og interesse for fin kontorjobb. Men allikevel, inne i meg lever verdiene etter kjempene videre.

Den gamle er borte nå. De siste årene kunne man med det blotte øye konstatere at han fysisk sett krympet, til en liten mann med brunbarket hud og hvite buskede øyebryn. Et mildt vesen som lot deg ane kjempens storhet. Store never som kunne fortelle om et liv med mye arbeid og slit .Jeg savner stillheten og klokskapen hans.

Han stakk av fra kokk- og stuertskolen i Tønsberg en gang på 40-tallet. Løy på alderen og fikk hyre som byssegutt. Han var liten for alderen – jeg har sett bilder fra alle de store og beryktede havnebyene. Pappa gjerne avbildet med en alt for stor frakk og en Humprey Bogart-inspirert hatt. Tøffe tider i et tøft miljø. Men den som alltid reiser seg igjen, vil alltid klare seg..

Da jeg var liten gutt, og livet på barneskolen var urimelig og tøft, så var den vennlige formaningen fra pappa alltid den samme. ”Du må reise deg igjen”. På denne måten skulle man takle vanskelige skole-oppgaver, uvennlige barn og tøffe tak på idrettsarenaen.

Han kjørte en godt brukt og kongeblå Fiat 127 på den tiden jeg ble moden for øvelseskjøring og sertifikat. Litt ut i undervisningen syntes han at jeg burde trene litt alene på å rygge bilen på gårdsplassen. Det gikk mindre enn 3 minutter før jeg presterte å kjøre ned en av de massive mustolpene ved innkjørselen. Fortvilet ble bilnøklene lagt på kjøkkenbordet, og jeg satt meg til å furte i kjellerstuen. Da kom den milde kjempen inn, jeg fikk nøklene tilbake med beskjed om å reise meg igjen. Ut og kjør! Samme kveld fant pappa fram hammer, banket ut bulken og lakkerte med kongeblå farge fra sprayboks. Det er jo bare en bil, sa kjempen.

Da det utenkelige skjedde, og livet mitt brått skiftet kurs en tidlig september-morgen i 2003, så ble den sindige kjempen fortvilet og redd. Jeg lå på sykehuset i Tønsberg, neddopet hinsides bevissthet, og han kom på besøk. Han ble stående i tussmørket på rommet, rett ved sengen min. ”Jaja, dette var triste greier..” Han var en mann av få ord. Jeg kjente den svære neven hans på pannen min. Og rett før han reiste seg for å gå, sa han det som bare måtte sies, ”Gutten min, du må reise deg igjen!”

Jeg er stolt av faren min og det verdigrunnlaget han har gitt meg. Det er ikke snakk om så voldsomt fjonge og ordrike leveregler. Det er ganske enkle saker.

Men når livet er ubehagelig og vinden er voldsom og sterk, da vet jeg at han hadde rett. Suksess er ikke det å gå uprøvd gjennom livet – aldri falle – men heller det å komme tilbake, reise seg igjen. Du må alltid reise deg igjen. Den gamle viste meg at det er sånn det må være. Det tror jeg på.

Med ønske om en god helg!
T