(Om å møte en fremmed.. )
Kjære Venner,
Julen er en fin tid – det er tiden for medmenneskelighet og varme. Og det er tiden for ettertanke.
Min hverdag består av mange små utfordringer. Og i løpet av et året som har gått, så har jeg fått mye hjelp fra både kjente og totalt fremmede. Det å strekke ut hånden og be en fremmed om hjelp, er en øvelse som krever ydmykhet. Man er uten rustning og føler seg sårbar. Men når jeg tenker tilbake, så har jeg opplevd fantastisk mye godhet, vennlighet og velvilje. Folk reagerer forskjellig, men de kommer alltid i møte. Dette gir mange gode opplevelser og styrket tro på mennesket.
Noen møter setter dypere spor etter seg enn andre. En torsdag kveld handlet jeg mat i Meny-butikken på Heimdal. Allerede tendens til hektisk julekaos. Full handlevogn – kø i kassen og ut! Men utgangen på denne Meny-butikken er en skikkelig utfordring. Vi snakker 2 sluser med relativt hissige automatiske døråpnere og en påfølgende liten bakke ned til parkeringen. Ingen god kombinasjon for skilpadder som meg. Her må jeg be noen om litt hjelp.
Han sto ved døra. Et litt merkelig syn. Ufattelig lang og tynn, og med voldsomt og uryddig grått hår og skjegg. Ustelt og kledd i en sliten frakk som hadde vært akkurat passe til en mye større mann. En uteligger eller noe i den gaten..
”Unnskyld – kan jeg be deg om litt hjelp?” Han hadde gode og rolige øyne. ”Hva kan jeg gjøre for deg?” Jeg forklarte ham om de raske dørene og mitt skranglete ganglag, og han hjalp meg trygt forbi dørene. På vei ned den lille bakken mot parkeringen fulgte han meg uten et ord. Gikk ved min side og holdt forsiktig rundt meg. Forsiktig , som om jeg skulle ha vært en skjør pyntegjenstand av glass. Respekt og ømhet fra en fremmed.
Jeg kom trygt ned. ”Tusen takk for hjelpen, det var snilt av deg.” Min nye og litt slitne venn smilte forsiktig. ”Takk for at jeg fikk lov til å hjelpe deg – takk for at du så meg. Det er ikke så mange som snakker til meg.” Men vi to ble stående i det forsiktige snøværet denne desember-kvelden. Han fortalte aldri hva han het, men han hadde en sønn på min alder. En sønn som ikke ville se ham. Han fortalte og jeg lyttet.
”Ha en god jul”. ”God jul til deg også, ha det bra.”
Og jeg kan ikke forklare det, men da jeg satt alene i bilen etterpå, så opplevde jeg et av disse øyeblikkene der en fantastisk ro og stillhet senket seg over en. I Heimdalkrysset på Kilen, en helt vanlig torsdag i desember. Snøfnugg i luften og skittengrått flomlys over parkeringen. Akkurat der og da var livet i ”lodd og vater”, alt ga en mening. I løpet av noen få minutter hadde jeg følt litt av den magi som julen skal bringe med seg – jeg hadde sett en fremmed.
Med dette – kjære venner – så vil jeg få lov til å ønske dere en riktig god jul. Ta dere god tid til å oppleve julen og til å se menneskene rundt dere. Jeg vet ikke så mye om religion, tro, gud og slikt, men jeg håper at det fins engler. Kanskje det bare er slik at vi må velge å se dem..
Snart er det jul..
T
torsdag 17. desember 2009
torsdag 10. desember 2009
O helga natt - magiske øyeblikk!
(Om håp, fred og jul. )
Kjære Venner,
I kirken, på kjøpesenteret. Fra radioen på kjøkkenet. ”O helga natt” vokser, høyere og høyere. Den fyller oss med noe. Noe varmt, noe sårt, fredfylt og noe forventningsfullt. Den fyller oss med - jul. Det er mange sangere som har laget sine innspillinger, men når det virkelig nærmer seg jul, så finnes det bare en versjon. Og det er Jussi Bjørling - innspilt i Stockholm i februar 1959. Det er dette opptaket som vi hører på den dag i dag.
”Cantique Noël” – O helga natt – ble skrevet i Frankrike i 1847. Vingrossisten Placide Cappeau levde i den lille byen Roquemaure i Sør-Frankrike, og var mer kjent som hobbypoet enn som ivrig kirkegjenger. Likevel ba presten ham om å skrive et dikt til julemessen rett før Cappeau la ut på en handelsreise til Paris. Fredag 3.desember,i en vogn på en humpete landevei, halvveis til Paris, skal Cappeau ha blitt inspirert til å skrive diktet ”Minuit, chrétiens”, der han forestilte seg at han overvar Jesu fødsel i Betlehem. Framme i Paris overlot han diktet til Adolphe Adam, en produktiv komponist av operaer og balletter.
Under midnattsmessen julaften 1847, i kirken i Roquemaure, ble ”Cantique de noël” fremført for første gang. En fransk biskop fordømte julesangen for dens fravær av religiøs åndelighet. ”Cantique de noël” møtte også motbør fordi Cappeau ble sett på som sosialist, lite kristen og attpåtil motstander av slaveriet. Det var tider..
Det stoppet imidlertid ikke sangen på vei ut i verden. I 1855 ble den oversatt til engelsk – ”O Holy Night”. Det er en av verdens mest kjente julesanger.
Og om sangen bærer i seg løftet om håp og fred, så er det også noen magiske øyeblikk knyttet til den.
En av de ubekreftede historiene, er at under den fransk-prøyssiske krigen, på julaften i 1870, skal en fransk soldat ha krøpet ut av skyttergraven, reist seg opp og sunget ”Cantique de noël”. Tyskerne skal ha blitt rørt og skjøt ikke på soldaten. Derimot svarte de tyske soldatene med å synge den tyske julesalmen ”Vom Himmel hoch da komm ich her”.
I 1914 skjedde det igjen. Første verdenskrig hadde rast i fire blodige måneder, og britiske og tyske soldater lå i skyttergravene i Flandern. Det var piggtråd, kald vinter og ustanselig skyting. Da mørket falt på julaften, plasserte tyskerene juletrær med stearinlys på skyttergravenes brystvern og sang julesanger. Etter først å ha skutt ned noen av juletrærne, begynte britene å lytte. Snart sang de også. De krabbet ut av skyttergravene. Ingenmannsland, området mellom skyttergravene, ble fylt av soldater. De sang, byttet gaver, spilte fotball og begravde sine døde. Og nær Polygonskogen sang en fransk operatenor ”Cantique de noël” over skyttergravene.
En britisk krigskorrespondent rapporterte at kirkeklokkene fra en landsby i nærheten ringte ved midnatt. Da de stilnet, ble kirkeklokkene fulgt av ”en stemme så klar og vakker som sang ’Minuit, chrétiens, cést l´heure solenelle’. Sangeren var tenoren Granier fra operaen i Paris. Soldatene, både allierte og tyske, stoppet å skyte da de hørte sangen.”
O helga natt, magiske øyeblikk. Historier om håp, fred og jul. Det er altså mulig..
Snart er det jul..
Med ønske om en god helg.
T
Kjære Venner,
I kirken, på kjøpesenteret. Fra radioen på kjøkkenet. ”O helga natt” vokser, høyere og høyere. Den fyller oss med noe. Noe varmt, noe sårt, fredfylt og noe forventningsfullt. Den fyller oss med - jul. Det er mange sangere som har laget sine innspillinger, men når det virkelig nærmer seg jul, så finnes det bare en versjon. Og det er Jussi Bjørling - innspilt i Stockholm i februar 1959. Det er dette opptaket som vi hører på den dag i dag.
”Cantique Noël” – O helga natt – ble skrevet i Frankrike i 1847. Vingrossisten Placide Cappeau levde i den lille byen Roquemaure i Sør-Frankrike, og var mer kjent som hobbypoet enn som ivrig kirkegjenger. Likevel ba presten ham om å skrive et dikt til julemessen rett før Cappeau la ut på en handelsreise til Paris. Fredag 3.desember,i en vogn på en humpete landevei, halvveis til Paris, skal Cappeau ha blitt inspirert til å skrive diktet ”Minuit, chrétiens”, der han forestilte seg at han overvar Jesu fødsel i Betlehem. Framme i Paris overlot han diktet til Adolphe Adam, en produktiv komponist av operaer og balletter.
Under midnattsmessen julaften 1847, i kirken i Roquemaure, ble ”Cantique de noël” fremført for første gang. En fransk biskop fordømte julesangen for dens fravær av religiøs åndelighet. ”Cantique de noël” møtte også motbør fordi Cappeau ble sett på som sosialist, lite kristen og attpåtil motstander av slaveriet. Det var tider..
Det stoppet imidlertid ikke sangen på vei ut i verden. I 1855 ble den oversatt til engelsk – ”O Holy Night”. Det er en av verdens mest kjente julesanger.
Og om sangen bærer i seg løftet om håp og fred, så er det også noen magiske øyeblikk knyttet til den.
En av de ubekreftede historiene, er at under den fransk-prøyssiske krigen, på julaften i 1870, skal en fransk soldat ha krøpet ut av skyttergraven, reist seg opp og sunget ”Cantique de noël”. Tyskerne skal ha blitt rørt og skjøt ikke på soldaten. Derimot svarte de tyske soldatene med å synge den tyske julesalmen ”Vom Himmel hoch da komm ich her”.
I 1914 skjedde det igjen. Første verdenskrig hadde rast i fire blodige måneder, og britiske og tyske soldater lå i skyttergravene i Flandern. Det var piggtråd, kald vinter og ustanselig skyting. Da mørket falt på julaften, plasserte tyskerene juletrær med stearinlys på skyttergravenes brystvern og sang julesanger. Etter først å ha skutt ned noen av juletrærne, begynte britene å lytte. Snart sang de også. De krabbet ut av skyttergravene. Ingenmannsland, området mellom skyttergravene, ble fylt av soldater. De sang, byttet gaver, spilte fotball og begravde sine døde. Og nær Polygonskogen sang en fransk operatenor ”Cantique de noël” over skyttergravene.
En britisk krigskorrespondent rapporterte at kirkeklokkene fra en landsby i nærheten ringte ved midnatt. Da de stilnet, ble kirkeklokkene fulgt av ”en stemme så klar og vakker som sang ’Minuit, chrétiens, cést l´heure solenelle’. Sangeren var tenoren Granier fra operaen i Paris. Soldatene, både allierte og tyske, stoppet å skyte da de hørte sangen.”
O helga natt, magiske øyeblikk. Historier om håp, fred og jul. Det er altså mulig..
Snart er det jul..
Med ønske om en god helg.
T
Abonner på:
Innlegg (Atom)
