Grisestygge juleantrekk?

(Vi gleder oss til OL, gjør vi ikke?)

Kjære Venner!

Det nærmer seg fort nå. Kun 8 dager igjen før vinter OL startes opp og vi nordmenn blir verdens mest naturlige midtpunkt i 12 minutter. I hvert fall i den del av verden som lar seg begeistre av hopp i normalbakke og jaktstart med skibytte.  Det er neppe å ta det for langt hvis jeg antyder at det dreier seg om minst noen få prosent av jordas befolkning.

Men uansett hva ditt ståsted er, så er det grunn til å glede seg til åpningsseremonien. Den kommer til å favne over både det ene og det andre. Amerikanske medier har denne uken tatt en litt nærmere titt på det antrekket som de amerikanske utøverne skal ha på seg under innmarsjen i Sotsji. Etter innslaget på Today show på NBC er det mange som sliter. Det formelig koker i sosiale medier, og selvhøytidelige amerikanere  spør: ”They look like ugly christmas sweaters, don`t they?”

Seriøst?

Og hvis det er sånn den jevne amerikaner kler seg til jul, da vil jeg si at de har problemer som de trenger å ta tak i. Også etter OL. Stolt amerikansk Twittrer;  ”What event is Bill Cosby competing in?” Amerikanerne sliter..

Og det gikk faktisk fra vondt til verre for dem når ABC-news viste frem OL-uniformene.

Orker ikke å tenke på hvor Ralph har hentet motivasjon fra..

Politikere reagerte spontant med å mene at de burde brennes.  Det ble litt i overkant mye for våre venner når det viste seg at Ralph Lauren hadde gjort designerjobben, mens de stolte antrekkene viste seg å være laget i Kina. Antageligvis av små, sarte barnehender.. Plutselig virket det nesten som om de grisestygge julegenserne ikke var så ille allikevel. Selv med de åndssvake luene. Det blir spennende å se hva amerikanerne lander på i Sotsji, god underholdning blir det uansett.

Som verdens ledende nasjon innen vinteridrett – det er et landskap der man ikke trenger å være særlig høy for å kaste skygge – så sier det seg vel nærmest selv at vi også akter å markere oss på klesfronten.

Curling-gutta gjorde det i Vancouver, og de vil gjøre det igjen.  Videre ord og kommentarer er åpenbart ikke nødvendig – dette taler vel for seg selv? 

Det er bare å koste på!

Og selv om det ville ha vært strålende morsomt om hele den norske troppen spankulerte inn i dette antrekket på løkka til Putin, så har selvfølgelig den norske OL-toppen brukt et lastebillass med penger på å finne fram til alternative klesløsninger. Moods of Norway kom opp med dette ”spenstige” antrekket. Jeg skjønner meg jo ikke på slikt, men registrerer at Jan Thomas fremdeles ikke har kommet til hektene etter å ha vurdert det mote-faglige.

Kjekk jente! Fine støvletter.

Selv holder jeg en knapp på gjenbruk – det er jo så sympatisk og ressursvennlig, på mange måter – og dermed ser jeg for meg at vi tar fram noen av de stolteste minnene fra forrige gang vi var universets midtpunkt. OL på Lillehammer i 1994. Jeg vet ikke hvilke kraftfulle sentralstimulerende midler designeren hadde inntatt da han eller hun kom opp med vette-antrekket, men det ville utvilsomt vært voldsomt sterkt om vi sendte Aksel Lund Svindal, Northugen, Marit, Therese og en og annen skiskytter inn på OL-arenaen med reale vette-kostymer.

Fantastisk!!

Det er sånt som ikke ville gå i glemmeboken med det første.  Og i vinter OL er vi jo sjef, og da gjør vi jo som vi vil. Gjør vi ikke?

Gud bedre, så jeg gleder meg til OL!!

T

Pudderføre?

(Den ultimate unnskyldning for å snike seg unna..)

Kjære Venner,

Så kom endelig snøen! Jeg er jo ikke spesielt glad for det, men nå var det jo da heller ingen som ringte og spurte om det passet.  Men jeg har forstått det slik at det er mange som har preparert ski i evig lang tid nå – de har sitter duknakket og innbitt inne i smørebodene sine og frenetisk Facebook-delt bilder av fjorårets glaserte og snorrette dobbeltspor i et eller annet avsidesliggende fjellandskap. Men nå er det endelig duket for rykende fersk skiromantikk og velfriserte skrytebilde. Førstemann, -kvinne eller  (optimalt sett!)hele familie på toppen av fjellet. Det er nå det gjelder!

Legg til bildetekst

Jeg er som sagt ikke spesielt interessert i snø. Ski har i grunnen aldri vært min greie, og sånn sett passet det vel i grunnen fint at det var jeg som endte opp med den ultimate unnskyldning for aldri å måtte tråkke rundt på ski. Noen ganger er det en slags bisarr mening med det hele..

Og jeg forstår meg altså ikke helt på dere og denne ekstatiske gleden over skigreiene. Men jeg liker begeistringen, og synes det er flott at dere kaver dere opp på de høyeste toppere for å nyte nysnø, bakker og vind i håret på veien ned igjen.  Dere skal vite at jeg føler det sånn selv noen ganger også. Ikke når det gjelder snø og ski naturligvis, men jeg får litt av dette topptur-kicket når jeg rigger meg til i godstolen med en praktfull bok og noen glass med matchende vin. Dere har bilder og minner om vakre fjellandskap og snødekte skoger, mens jeg husker Dostojevski og ”Brødrene Karamasov”. Det er et voldsomt terreng med en løypetrasè som det antageligvis ikke finnes maken til. Jeg smører nok med en barbera fra Alba, og det er duket for hjemmeseier! Kanskje med  ”Poemet om storinkvisitoren ” som grandios langspurt.

Andre ganger velger jeg muligens et eksotiske  og litt uvirkelig toppunkt, kanskje Murakamis ”1Q84” eller Irwings ”En bønn for Owen Meany”. På en særdeles god dag, når jeg føler meg uovervinnelig, snakker vi kanskje Servantes og ”Don Quijote”. Smøring etter dagsform, lyst og forhold. Cianti fra Fonterutoli eller Zinfandel fra Sonoma?

Det finnes  topper som jeg ikke har maktet å bestige, fjell som jeg ikke skjønte noe av. Joyce og ”Ulysses” var ikke mulig, selv med uhyggelige mengder med god vin.  Men det er greit nok – fjellet drar ingen steder – jeg prøver meg igjen en annen dag. Du har det kanskje slik  noen ganger du også, der ute i snøen? Og så er det jo alltid Kjærstad og Saabye-Christensen. Jeg mener, hvis jeg nå skulle få voldsomt lyst til å lage engler i snøen..

Nå som all denne ubrukelige snøen har lagt seg til rette, så har jeg bestemt meg for hva som blir vinterens store litterære topptur for meg. Den er bestilt fra Bokkilden.no, og jeg håper at den kommer før OL  setter inn. Da blir det Herman Melville og ”Moby Dick”. Det blir kaptein Ahab, en diger hvit hval, nok amarone fra Tommasi og særdeles god stemning. Så lenge snøen ligger. Pudderføre helt inn i evigheten!

Kos dere med snøen..

T

Enhjørningen

(Det jeg ikke forstår..)

Kjære venner,

Det finnes saker og ting jeg ikke forstår. Noen ganger er det som om jeg er på en fremmed planet, og opplever ting som jeg ikke er utrustet til å skjønne. Da blir jeg ganske urolig og frustrert. Jeg liker å forstå ting.

 

Vi er fremdeles i Spania. Det var siste kvelden før hjemreise. Elgen hadde begynt å komme til hektene etter den tidligere omtalte episoden i Fuengirola. Jeg gikk fremdeles like elendig.  Uansett, det var fest og langbord på en kinesisk restaurant som jeg ikke makter å huske navnet på. Jeg har imidlertid noen relativt sterke og klare minner om en rekke skilpadder (levende!), en begredelig unnskyldning av en hvitvin og  en borddame som helt fundamentalt gjorde noe med meg.

Men først litt om enhjørninger..

Enhjørninger er fabeldyr. Det er ingen som har sett snurten av noe slikt før. Forestillingen om at slike finnes har en usikker opprinnelse, men vi kan vel anta at grekerne og deres mytologi spiller en rolle. Den gjør som regel det. Den greske vinen er temmelig ubrukelig, og selv den mest robuste ville jo kunne forestille seg både det ene og det andre  etter å ha ramlet i tønna. Den mest vanlige oppfatningen er at en enhjørning skal se ut som et hestelignende dyr med et horn i pannen. Merkelige greier. Vanskelig å skjønne seg på.

Enhjørninger..

Enhjørninger var en gigantisk ”hype” i middelalderen, og det verserte påstander om at disse merkelige skapningene bare kunne temmes av jomfruer. Å drepe en enhjørning var noe av det grusomste man kunne gjøre. Ved å drikke blodet ble du udødelig, men til en grufull pris. Fra det øyeblikket du berørte blodet med leppene, levde du er halvliv og et forbannet liv. Dette er mer eller mindre direkte sitat fra ”Harry Potter og de vises stein”, og det er vel ingen som betviler Harry? Det kommer ikke noe godt ut av det å drikke enhjørningblod.

Langbordet på den navnløse kinarestauranten begynte å bli tettpakket – vi var ganske mange – Elgen er en fin fyr, og han kjenner jo hele verden. Vi skulle feire bursdagens hans. Vi satt ved enden av bordet, med strålende utsikt rett inn i tanken med skilpadder. Skilpadder er forferdelig trege dyr. Det var ikke mye å se på. Borddamen min syntes imidlertid å være en kjekk jente. Både navnet og utseendet  ga grunn til å tro at hun neppe snakket trønderdialekt. Jeg aktet å ta det som en herremann,  og begynte derfor umiddelbart å rekapitulere saker og ting som jeg kunne tenkes å konversere lett og lekent om på engelsk.

Men først var det dybdestudier av et mareritt av en meny. Den var 2 sider tynnere enn bibelen, og omfattet så mange ubegripelige matretter at det var helt nifst. Etter rask rådslagning med de ufattelig trege skilpaddene i tanken ved siden av bordet, så pekte jeg med en dirrende og kroket finger i bibelen, og kvekket at jeg ville ha nummer 8 og 13. Kelneren – åpenbart kineser eller noe rett i nærheten –  sikkert et vidunderlig menneske, men kunne ikke et ord engelsk, og min mandarin er heller ikke særlig stram. Da blir det fort litt vanskelig, og hvordan i himmelens navn får man forklart at øl er uaktuelt og at en lettbent chardonnay ville vært strålende fint? Etter en relativt opprivende og ufin seanse endte jeg opp med en kjønnsløs og intetsigende hvitvin. Og det er godt mulig at den var gresk, og at jeg dermed ramlet i tønna. Det forklarer mye.

Det var omtrent da  jeg rettet oppmerksomheten mot borddamen, klar for spirituell og godlynt koseprat på fremmed språk. Jeg var imidlertid for sent ute. Hun tryllet fram en Ipad, manet liv i elendigheten og var tapt for denne verden. Hun venter sikkert på en voldsomt viktig mail, tenkte jeg, og konsentrerte meg om den elendige hvite vinen. Alt  var rolig i skilpaddetanken. Til forveksling likt NRKs slow-TV konsept.

Jeg var i grunnen aldri irritert eller sur, heller litt overasket og undrende over denne damen som stirret fortapt inn i skjermen. Det var åpenbart snakk om en viktig mail. I min verden var det nå rett før hun skulle unnskylde sitt fravær og legge bort Ipaden. I min verden..

Alt gikk sin gang. Både nummer 8 og 13 ble servert, spist og ryddet av bordet. Det var tilsynelatende ubegrenset tilgang av den hvite vinen, livet var vanskelig å forstå men lett å leve,  og skilpaddene var harmoniske og rolige. Men jeg må innrømme at det kom som en liten overraskelse på meg da jeg oppdaget at borddamen min faktisk satt og spilte Candy Crush på Ipaden sin!! Det var litt uvirkelig, litt ”skjult kamera”, på en måte. Skamløs bruk av Ipad.

Jeg lurte selvfølgelig på om det var meg det var noe galt med. Og det er det jo antagelig, men det er jo ingen som oppfører seg sånn! Candy crush-damen virket imidlertid helt og holdent uberørt. Alt var som det skulle være. Spørsmålet var heller hvordan jeg skulle forholde meg til uvirkeligheten.

Hvordan oppfører man seg egentlig når man står ansikt til horn med en enhjørning? Jeg mener, det kan jo ikke være snakk om å temme den. Det er det jo bare jomfruer som kan! Tanken på et forbannet liv var heller ikke spesielt tiltalende, og dermed var drap med påfølgende bloddrikking helt utelukket. Så det hele endte udramatisk opp med at jeg i fullkommen stillhet betraktet dette sjeldne fabeldyret. Enhjørningen fikk spille sitt spill, mens jeg drakk tvilsom hvitvin av usikker opprinnelse. De greske fabelmakerne ville vært stolte.

Men nå får nok være nok – god helg!

T

Tango i Fuengirola?

(Roadtrip med Elgen)

Kjære venner!

En roadtrip med Elgen – min gigantiske storebror – er  historiene om store mengder middelmådig rødvin, endeløse Andalusiske sletter, sol i øynene, en norsk bar som ville fått selv Charter-Svein til å rødme, vekselvis glitrende og elendig kortspill, skamløs bruk av Ipad og  en broket forsamling mennesker som hver eneste dag trekker sammen på den lokale kafeen Carlos. Inntrykkene er så mange, og det sier seg selv at det ikke er mulig å dele alle historiene her og nå. Men et sted må vi begynne, og det kan like gjerne være med den tvilsomme anekdoten om det som foregikk i Fuengirola. Til skrekk og advarsel.

Men først noen ord om en stor bok..

Don Quijote er en kjærlighetshistorie om livet. En spansk adelsmann forleser seg på ridderromaner i den grad at han fullstendig mister evnen til å skille mellom dikt og virkelighet. Det er fort gjort, og kan hende oss alle sammen.. Den nevnte adelsmannen bestemmer seg imidlertid for å bli ridder, tar navnet Don Quijote de la Mancha og rir ut i verden med naboen Sancho Panza som væpner og følgesvenn.

..ut i verden for å bekjempe ondskapen og verne om de svake

I Don Quijote og Sancho Panza møter man livets store motsetninger. Men de er udødelige venner. De er ute på den samme eventyrlige ferden, men ser og opplever det aller meste ganske forskjellig.  Don Q aner de farlige kjempene, mens Sancho P helt tydelig ser vindmøllene.  Den ene ser det han tror, mens den andre bare tror det han ser. Den ene tror på det umulige, den andre bare på det mulige. En uhelbredelig romantiker og en standhaftig pragmatiker.

Boken handler om riddere og uendelige reiser. Roadtrips, på en måte.  Men boken er tross alt 500 år gammel, og mye har forandret seg. Jeg mener, hvis Cervantes hadde sett oss denne morgenen i en litt sliten, burgunder Nissan Primera, så ville han kanskje ikke umiddelbart ha gjenkjent oss som Don Q og Sancho P? Det er ikke godt å si.

Uansett, vi la Torrevieja bak oss og dro ut i verden for å bekjempe ondskapen og verne om de svake og ikke minst om de skjønne kvinner, slik riddere skal. Vi virvlet som vinden forbi både Murcia og Cartagena, og  sakte men sikkert jobbet Primeraen – vår Rocinante -  seg inn over de Andalusiske slettene.

Og det er voldsomt fint å sitte slik sammen med Elgen i et landskap der tiden ikke eksisterer, der vi ikke har stort annet å gjøre enn å fundere over livet, drømmene og mulighetene.  Litt prat og mye mandig stillhet. Vi passerte mange vindmøller, men fant det ikke nødvendig å slåss med noen av dem.  Det var lite ondskap i vår vei – og det var vi selvfølgelig svært glade for – og vi brukte da heller tiden til å beundre de snødekte fjelltoppene i Sierra Nevada mens vi passerte lite glamorøs lokal tettbebyggelse og tok oss god tid til å besøke en enkel taverna. Sølepyttene var dekket med en tynn isskorpe, noen brant bål et sted der ute på slettene, og på veiskiltene hadde det begynt å dukke opp arabiske skrifttegn. Elgen og jeg var godt inne i Granada, noen gode steinkast fra Alhambra og maurerne, og antageligvis rett i nærheten av både ondskapen, svake som skulle vernes og skjønne kvinner som ventet på et eller annet. Livet var helt åpent – der og da kunne alt skje.

Akkurat her er det mulig at vi duppet av litt begge to, for plutselig kunne vi se både havet og Fuengirola.

Her traff vi to noble herrer fra nord (Rune og han som vi kalte Rune, men som egentlig het Jan Rune), det hersket fullstendig fred og harmoni ved vannkanten før vi neste morgen våknet i vertshuset med blodspor på gulvet og uryddig hukommelse. Elgen bar preg av å både å ha kjempet- og tapt den gode kamp i løpet av natten, og selv hadde jeg en fornemmelse av Argentina, høye biffer stekt på trekull og rikelige mengder med god, lokal vin. Jeg hadde flashbacks om vegghengte skinker, en stor disk med rå kjøttstykker og bilder av noe som måtte være ”Gudfaren” hengt høyt på veggen. Ingen klare formeninger om hvorvidt regningen var blitt betalt, og et ørlite øyeblikk lurte jeg på om det hadde vært noe tango der ute i natten. Det skulle tatt seg ut..

Den argentinske taverna. Før alt utartet seg med tango og slagsmål med tornekratt.

Elgen hadde åpenbart kjempet med vindmøllene, og jeg ville uten å blunke ha kjøpt alle mulige bortforklaringer om både det ene og det andre. Men det viste  seg at det dreide seg om noe så lite heroisk som at han hadde surret seg bort i natten på vei hjem fra den argentinske tavernaen, havnet i et uvennlig tornekratt og dermed pådratt seg diverse kutt og imponerende skader. Derav blodsporene.

-      – Du, Morten?

-       –Ja..

-      – Det var ikke noe tango der?

-       –Hmm? Nei!

-       –Gjorde vi opp regninga?

-       –Joda..

Den gamle pleide å si at det er lurt å ”gi seg i tide”. Det hadde han selvfølgelig helt rett i, men på den annen side så er det selvfølgelig godt å kjenne at en lever litt også.

Den blinde hjelper den halte.

Vi forlot Fuengirola haltende. Begge to. Elgen preget av nattens batalje med vindmøllene. Jeg har ingen unnskyldning. Jeg er jo alltid slik.

Det var en dempet og behersket atmosfære i bilen på vei hjem til landsbyen. Vi tenkte nok begge vårt, og var preget av all riddervirksomheten.

Don Q er selvfølgelig splitter pine gal, men det er noe fritt og godt over måten han lever livet på. Jeg mener, vi gnåler så mye om ”Carpe diem” og gripe dagen, selv om vi i store trekk gjør fint lite for å gjøre noe med det. Don Quijote tar det noe hakk videre. Ikke bare griper han dagen, men han drar faktisk ut for å leve livet slik han tror det er.

 

Det var godt at du ikke lot det tornekrattet slippe unna, Morten!

Takk for turen!

T