( Elie Wiesel )
Kjære Venner,
Elie Wiesel er en
rumensk-født jødisk forfatter og politisk aktivist. I 1986 fikk han Nobels
fredspris for sin kamp mot de kreftene som han fikk føle på nært hold i
Auschwitz og andre konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig.
Elie Wiesel har
fremstått som en sterk veiviser i en tid preget av vold, undertrykkelse og
rasisme. Hans budskap er å tilgi, men ikke å glemme.
– Hatet er ikke
kjærlighetens verste fiende, har Elie Wiesel sagt, det er likegyldigheten.
Han mistet sine
foreldre og sin søster i Auschwitz. Elie Wiesel overlevde, og etter krigen dro han til Paris. Arbeidet som
journalist. Et intervju med den
katolske forfatteren og nobelprisvinneren Francois Mauriac ble et vendepunkt i
livet til Elie Wiesel.
Elie Wiesel avbrøt
forfatterens varme tale om Kristi offer med spørsmål om man ikke heller burde
være opptatt av de ofre som flere millioner jøder gjorde. Da det går opp for
Francois Mauriac at den unge journalisten er et av de overlevende barna, så
omfavner forfatteren Elie Wiesel og spør hvorfor han ikke har fortalt sin
historie. Wiesel svarer at han ikke kan, fordi han har lovet seg selv å være
taus om alt det forferdelige som skjedde. Et selvpålagt taushetsløfte som han
hadde holdt i 10 år.
Francois Mauriac
ville ikke akseptere Wiesels taushet. Mauriac mente at han hadde en plikt til å
fortelle sin historie.
Og etter det har Elie
Wiesel skrevet og fortalt.
Elie Wiesel har
fortalt historien om den store Rabbi Israel Shem Tov. Da han så hvordan jødene
ble mishandlet , gikk han inn i skogen, tente den hellige ild og fremsa en
spesiell bønn der han ba Gud om å ta vare på folket. Gud sendte ham et mirakel.
Senere fulgte Maggid de Mezritch i rabbinerens fotspor. Han gikk også inn
i skogen og snakket med Gud. ”Herre - jeg vet ikke hvordan jeg skal tenne den hellige ild, og jeg
kjenner ikke ordene i den spesielle bønnen. Men vi trenger din hjelp!” Og Gud
hjalp dem.
En generasjon senere
så Rabbi Moshe-leib av Sasov hvordan hans folk ble henrettet. Han gikk til
skogen. ”Jeg kjenner ikke til verken den hellige ild eller den spesielle
bønnen. Men jeg husker fremdeles dette stedet. Hjelp oss!” Og de fikk hjelp.
Enda 50 år senere.
Rabbi Israel de Rizhkin – i rullestol – snakket med sin Gud. ” Jeg vet ikke
hvordan man tenner den hellige ild, jeg kjenner ikke den spesielle bønnen og
jeg kan ikke engang finne fram til det spesielle stedet i skogen. Alt jeg kan
gjøre, er å fortelle denne historien, og håpe på at Gud lytter.” Og det var
nok.
I følge Elie Wiesel
skapte Gud mennesket fordi han er så glad i historier. Kanskje det.. Jeg liker
den forklaringen. Historier er viktige.
Med ønske om en god
helg!
T
