Bedre enn sex?

(Historien om et bord, del 2)

Kjære venner,

Hvis noe er bedre enn sex, så er det antageligvis brukbart bra.  Det er gjort mange studier og undersøkelser over dette temaet. Store utvalg kvinner har klart at tydelig gitt beskjed om at både sjokolade og shopping som regel er sex totalt overlegne.  Som mann må jeg innrømme at dette er fremmed grunn, men jeg ser jo ikke bort fra at det faktisk finnes sjokolade som er så fenomenalt god,  og at lykken muligens kan kjøpes for penger i den lokale sko- eller veskebutikken. Dessuten er det sikkert mye begredelig sex ute og går. Overraskende nok er det ikke gjort særlig mange slike undersøkelser med menn.  Vi er enkelt skrudd sammen, og nokså greie å glede. Men finnes det noe som er bedre enn sex? For en mann? Jeg spør, og tilbyr i samme slengen et slags svar. Med dette gir jeg deg andre del av historien om et bord. Hold ut..

Hvordan oppleves møtet med rørende god kundeservice, etter at man har vært i et slikt stummende mørkt  og følelseskaldt helvete som det jeg opplevde i den lokale møbelbutikken en  kveld for ikke så lenge siden? I min mannlige naivitet hadde jeg bare spasert inn og forventet å  dra hjem med et nytt spisebord.  Det gikk ikke særlig bra.

Traumer og worst case-scenarier kommer i ulike former og innpakninger. Mitt er IKEA. På mange måter likestilt med det å være godt plassert i den innerste (og sikkert varmeste!) sikelen i Dantes inferno. På en ellers lys og lett dag, så vil jeg heller dø enn å subbe rundt inne hos Kamprad. Jeg er  på noen områder voldsomt primitiv:  – Vis meg bordet jeg vil ha, og sørg for at det kommer bekymringsfritt og øyeblikkelig hjem til meg der jeg vil spise og drikke vin. Nærmest unødvendig å påpeke, men det var åpenbart fint lite som hadde gått etter planen så langt. Nedtur er understatement. Vi snakker om skuffelse av episke dimensjoner.  Det var temmelig mørkt da jeg avsluttet i forrige uke.

Men, natten er alltid mørkest rett før det lysner av dag, og i mitt tilfelle startet den nye dagen med at jeg nærmest snublet over en møbelannonse på internett. Bordet i mine drømmer var avbildet, og møbelbutikken O. Borgen i Larvik ville selge. Jeg ser ikke bort fra at de elendige møbelopplevelsene tidligere hadde gjort meg litt defensiv og  pessimistisk, men manneshopper-genet tok styringen og jeg ringte til Borgen.

Damen i telefonen var imøtekommende og svært hyggelig. Jeg lot meg imidlertid ikke blende, for jeg husket jo utmerket godt hvordan det endte sist gang jeg snakket med en hyggelig møbelselgerdame. Men etter litt innledende koseprat om vær, vind og spisebord, så viste det seg at det utvilsomt var mitt fremtidige drømmebord som var annonsert til salgs. Og Gudene smilte til meg, og den hyggelige Borgendamen forsto at hun snakket med en urmann som trengte bord umiddelbart.

- Jeg har ett bord igjen. Det kan du få her og nå.

Dette gikk litt for lett. Gudene smilte ikke lenger. Jeg hørte at de lo. Av meg, eller med meg?

Transport og montasje er inkludert i prisen, fortsatte damen, og jeg ble overmannet av en intens følelse av uvirkelighet. Trampeklapp og hoiing fra tribunen til Gudene..

- Da sier vi det sånn. Sjåføren tar kontakt med deg for å avtale levering

Magefølelsen sa helt klart at dette hadde gått alt for lett.  Det hadde ikke vært noen jamring om årelang levering, komplisert montering av flatpakket elendighet eller henting og egentransport fra et lager som befant seg på et sted der selv ikke den mest skarpskodde GPS ville ha et fnugg av mulighet til å finne frem. Hvis man nå på mirakuløst vis hadde klart å trylle fram en bil som var stor nok. Drømmebordet er jo ikke lite, må vite.

Min grunnholdning i tilfeller som dette er helt klokkeklar: Virker noe for godt til å være sant, så er det som regel ikke det.  Jeg begynte å grue meg litt til samtalen med sjåføren, og begynte i mitt mørke sinn å se for meg de umulige leveringstider og –betingelser han ville komme med. Jeg mener, har du noen gang fått besøk av en elektriker når det passet deg?  Forventer ikke alle budbilsjåfører, reparatører og lignende at du skal sitte med hendene i fanget og vente til det passer dem å dukke opp?

Som sagt, jeg tenkte litt på det, og følte meg langt fra sikker på hjemmeseier. Mentalt gnagsår.

Sjåføren fra O.Borgen ringte omtrent på det tidspunkt som damen hadde sagt at han skulle ringe. Det liker jeg godt.

Han gikk rett på sak:

- Jeg har et bord til deg.

Og så, uten noe mer dilldall og forspill, til det forløsende:

- Når hadde du sett for deg at du ville ha det levert?

Bordet kom hjem en tirsdag kveld, Det ble levert som avtalt, bært inn og montert. Sjåføren festet filtknotter under bordbeina, og plutselig sto det helt klart for meg at jeg har brukt nesten 50 år på å finne fram til møbelbutikken i mitt liv.

Bordet er staselig og vakkert – og sjelden eller aldri har jeg opplevd service så god og velvilje av et slikt kaliber.

Bedre enn sex?

Med ønske om en god helg!

T

Manneshopping!

(Historien om et bord, del I)

Kjære venner,

Vinen, bøkene og jeg har flyttet til en ny og større terrasse. Akkurat nå er det snø der ute, og dermed nyter jeg livet inne mens jeg venter på lyset og våren. Men dere skal vite at jeg har fått meg nytt spisebord. Det var en forferdelig kamp, en affære med urene taklinger og kjærlige ballespark. Det kunne fort ha gått helt galt, men livet ville det annerledes. Jeg må dermed dele en historie med dere. Det er en historie om hvordan det føles i en mørk kiste, om manneshopping og om rørende god service. En særdeles ujevn affære altså. Denne anekdoten er såpass omfattende,  og rører ved et så følsomt tema at jeg faktisk ser det nødvendig å  fortelle den i to omganger. Det er best for oss alle. Jeg takker for tålmodigheten, og ber på forhånd om  tilgivelse for alt det som nå måtte følge.

- Banke bevisstløs og ta med hjem - 

Jeg skjønte helt av meg selv at det gamle spisebordet ikke skulle få være med til den nye leiligheten. Det var for lite, for slitt, for vaklevorent og helt feil på en rekke måter som jeg ikke vil gå nærmere i detalj om her og nå. Uansett, det gamle kjøkkenbordet dro dit hvor kjøkkenbord drar når alt er kommet til veis ende, og jeg dro på møbelshopping med Inger Ann.

I motsetning til meg, så er jeg temmelig sikker på at Inger Ann faktisk liker å shoppe. Selv er jeg en typisk manneshopper. Definitivt ikke interessert i å løpe fra forretning til forretning for å studere nyansene i de ulike tilbudene. I mitt tilfelle er jo løping uansett ikke et alternativ, men på en måte understreker det mitt poeng og min aversjon mot evigvarende butikkbesøk. Urmannen løper ikke rundt og jakter på alt mulig rart, men slår kloa i det første akseptable byttet han ramler over. Jeg hadde altså ikke noe behov å studere all verdens spisebord, men var interessert i å få kjøpt ett bord så enkelt og greit som overhodet mulig. Så enkelt er det imidlertid ikke. Det er det jo aldri.

Damen i møbelbutikken var hyggelig og grei. Selvfølgelig var hun det – vi kom jo for å kjøpe både det ene og det andre – og det er jo formodentlig det hun lever av. Inger Ann fikk umiddelbart los og forsvant sammen med den hyggelige damen  inn i de uendelige rekkene av møbler.  Hun hadde mange fantastiske bord å vise oss, og var til og med interessert i å høre på de ønskene og tankene jeg selv satt inne med. Så langt var alt i lodd og vater. Vi  så på seriøst mange bord. Helt sikkert flere enn 5.  Jeg kjente at livsgnisten sang på siste verset, og at jeg ganske radig var i ferd med å ta reisen fra å være høflig uinteressert til .. noe helt annet. Nok om det. Inger Ann holdt stand.

Møbelbutikken var hestesvær. Vi snakker avstander og distanser som for en skroting som meg fortoner seg som å krysse Grønland på ski. Særdeles dårlig preparerte ski i mitt tilfelle. Men når det går så ulidelig sakte framover, så får jeg uhyggelig god tid til å studere alle de strålende vakre møblene. For å gjøre historien litt kortere, så kan jeg allerede nå avsløre at vi faktisk fant et bord som jeg kunne tenke meg. Vi fant gull! Eller?

For urmannen var dette en opplagt greie. Dette var mitt bord, og jeg ville banke det bevisstløst og ta det med meg hjem umiddelbart. Ikke noe mer tøys. Møbeldamen så det ikke slik. Etter mye om og men kunne hun fortelle at det bordet var klart for levering allerede om 5 uker. Hva?! Jeg klarte på et vis å beherske meg, men lurte selvfølgelig på om det var snakk om eseltransport av bordet fra Portugal. Etter en møysommelig og voldsomt langtekkelig prosess med skogplanting og håndspikking av spisebord. 5 uker!! Her reklameres det og annonseres  alt det remmer og tøy kan holde – alt for å lokke kunden inn i butikken – urmann stikker innom og vil kjøpe, men får altså beskjed om spise på gulvet inntil bordet forhåpentligvis blir levert en gang ut på vårparten. Skandale.

Det var et ubegripelig  og Kafkalignende mareritt, og møbeldamen banket resolutt de siste spikrene i kisten da hun gjorde det klinkende klart at bordet – når det måtte komme – ville være flatpakket, og at jeg selv måtte hente elendigheten på lageret og slepe det hjem.

Så mye mas om et bord, tenker du kanskje nå, og jeg er ikke uenig.  På dette tidspunktet ble det imidlertid voldsomt mørkt for meg. Kanskje det var snakk om sjokk og blackout, eller rett og slett noe så opplagt som at det fort blir mørkt inne i kister når lokk spikres på. Jeg vet ikke hva jeg skal tro, men takker for at du holder ut, ber igjen om unnskyldning og lover å ta meg sammen til neste fredag. Jeg skjønner deg godt hvis du ikke gidder mer, og skal forsøke å ta det som en prins.

Med ønske om en god helg, - og en plass ved bordet!

T