(Elgen prøver seg på det umulige… )
Kjære Venner!
Jeg kan ha nevnt det før, men spør allikevel igjen; Husker du Erik Vea?
14.januar 1973 forsøkte Erik Vea på noe han umulig kunne klare. Under vanskelige forhold på skøytebanen på Notodden - ikke i Larvik som Di Derre påstår i sin ”hymne” til nevnte Vea - satset han alt på 10.000 meter. Hvordan gikk det egentlig med Erik Vea? Hvilken merkelig interesse kan undertegnede muligens ha for mer eller mindre antikvariske historier fra denne lite glamorøse delen av idrettslivet? Og hva har alt dette tåkepratet med Elgen, energidrikk og rulletobakk å gjøre?
En skøyte-fetisjist?
På mange måter er dette som å ”komme ut av skapet” (igjen!). I et idrettsunivers øredøvende dominert av syklister som bare er ”litt” dopet, overbetalte 13-år gamle profesjonelle fotballsparkere (gjerne fra Møre & Romsdal) og skistjerner med egne kleskolleksjoner, så må jeg innrømme at jeg alltid har vært litt ”svak” for lengdeløp på skøyter.
Som liten gutt kunne jeg i timevis følge de fire S-ene på svart-hvitt TV. På den tiden var det stort sett bare nordmenn som gadd å gå på skøyter – dette var før Eric Haiden og ubehagelige russere, hollendere og japanere – og vi gjorde rent bord omtrent uansett hva det var snakk om. Sten Stensen var min store stjerne. Han var skikkelig dårlig både på 500 og 1.500 meter, brukbar på 5.000 og en ”røver” på 10.000. Stensen måtte alltid gjøre kanonløp på 10.000 meter for å vinne sammendraget, og med dette som utgangspunkt var det alltid duket for lange og spennende seanser .
Og grunnen til at jeg næret spesielle følelser for akkurat Sten Stensen, var nettopp hans styrke på den lange distansen. For meg representerer 10.000 meter på skøyter den ultimate idrettsprestasjon! Det er overhodet ingen ting glamorøst over det å gå 10.000 meter på skøyter. Det er hevet over enhver tvil at det stilles ekstreme krav til fysisk skikkethet – sterke lår og store lunger er en forutsetning. Disiplin er et must hvis du skal manne deg opp til å gå krumbøyd drøyt 20 runder rundt på isen i snødrevet. Evne til egenmotivasjon er avgjørende. I motsetning til Formel 1 og Michael Schumacher (som omtrent ikke kan vise seg i nærheten av en bil uten at champagnen sprettes, Playboy-modellene elger seg innpå og sponsorene begynner å skrive sjekker), så er det nærmest ingen som lar seg fenge og oppildne av lengdeløp på skøyter over 10.000 meter. Det er til tider rett og slett dørgende kjedelig og langtekkelig, og selv de 4 familiemedlemmene som har møtt opp på stadion har problemer med å mobiliserer entusiasme og support. Langdistanse-skøyteløperen er med andre ord en hardhaus som er gjennomtrent, har ståldisiplin og evne til å piske seg framover selv om de ytre omstendigheter ikke er særlig tiltalende.
Erik Vea – om å prøve på det umulige!
14.januar 1973 under skøyte NM på Notodden satset Erik Vea alt på 10.000 meter! Det var dårlige forhold, men Vea hadde glød i løpet, og han holdt tempo oppe. Ved passering 5.000 meter var mannen på isen overraskende lett i steget, og prognosen antydet ny norgesrekord. 2 runder før mål ”sprakk” Erik Vea. Det ble 2 fall på den siste runden. Da hadde de få tilskuerne allerede dratt hjem, og Erik Vea var alene i snødrevet på Notodden skøytebane. Han hadde prøvd på noe som han umulig kunne klare.
Elgen prøver på det umulige..
Det blåser alltid på Jæren. Ganske mye, som regel. Men forrige helg var det tendens til storm i vindkastene. 10.000 syklister skulle prøve seg på Nordsjørittet. Elgen skulle prøve seg på det umulige. Jeg har allerede vært ufin nok til å harselere over manglende treningsgrunnlag og sviktende forutsetninger for suksess. Vi lar det bli med det.
Uansett, Elgen stilte til start med lys grønn og hvit fantomdrakt. Lørdag morgen i Egersund, i et vær som burde skremme noen og enhver fra å begi seg ut på sykkeltur. Det hører da også med til historien at drøyt 4.000 ikke stilte til start eller brøt løpet. Men vår mann er ikke lettskremt. Og han var ikke alene i vindkastene der ute på Jæren. Pokerlaget fra Høyjord – hans dedikerte og lite glamorøse heiagjeng – var på hjul i følgebil. Etter en festlig aften i Stavanger, der vi hadde diskutert alle tenkelige aspekter ved den forestående utskeielsen, så hadde vi nå merket oss ut bestemte punkter i løypen der vi skulle bidra med begeistring, trøst og eventuelt førstehjelp eller gjenopplivingsforsøk. Hurra-punktene var med vilje planlagt i den første delen av rittet. Vi trodde vel strengt tatt ikke at vår lite kondisjonerte venn ville komme til å krysse mållinjen.
Det er veldig landlig på Jæren. Selv gutta fra Høyjord følte at de var litt på tur. Blant bondegårder, lave steingjerder og panneflate åkre. Trange veier med et uforholdsmessig stort antall overdimmensjonerte traktorer og andre sinnrike landbruksmaskiner. Det var 9 grader kaldt, regn og storm fra alle kanter. Og vi ventet ved 2 kilometers-merket, sammen med andre forblåste pårørende og et bemerkelsesverdig stort antall kuer og sauer. Frisk lukt av subsidier i lufta.. Da vår mann endelig kom inn til passering, så vil det være direkte feilaktig å påstå at det var noe som helst grasiøst over ham. Det var heller en uhyggelig diger mann gjennomsyret av innbitt pågangsmot og rå viljestyrke. Lys grønn og hvit, med full tyngde på pedalene. Det var bare så vidt at han var i bevegelse framover i den fantastiske vinden. Aerodynamisk er han ikke, Elgen.
Men det var ikke snakk om å gi seg. Han tråkket videre, og vi i følgebilen henga oss til diffuse aktiviteter. For det meste umotivert og lite målrettet bilkjøring på bondelandet på Jæren. All vinden og begeistringen gjorde oss både sigen, sulten og tørst. Finnes det trendy kafeer på Jæren? Vi spurte de lokale innbyggerne om råd, men ble bare møtt med store tomme øyne og intetsigende møøøøing. Til slutt fant vi Vigrestad konditori, et etablissement like spartansk og goldt som landskapet det ligger i. Men vi fikk kaffe og hjemmebakst, og kunne i ro og fred rekapitulere opplevelsene ved siste passering. Vi var skjønt enige om at vår storvokste venn utviste stor viljestyrke og tapperhet der ute i uværet. Det store spørsmålet var om det kunne holde helt inn.
Vi tok oppstilling ved den gamle prestegården i Hå. Høres fint ut, men i virkeligheten er det bare mer bondegård, flere steingjerder og noen pjuske sauer som ligger strødd rundt omkring. Hå Prestegård lå halvveis i Nordsjørittet, og det skal ikke stikkes under en stol at det fantes dem blant oss som ikke i sine villeste fantasier hadde sett for seg at Elgen noen gang skulle komme til dette punktet. Vi ventet..og ventet..og ventet. Og han var langt fra pigg da han endelig dukket opp.
Det var da heller ikke noe atletisk og sportslig over vår venn, der han halvveis lå bakoverbøyd i gresset mens han drakk Red Bull og frenetisk forsøkte å få fyr på en allerede ferdigrullet Petterøes. Det er ikke lett i slikt vær. Men selv nå var det ikke snakk om å gi seg. Elgen er en tøffing. En upolert – meget upolert – utgave av Petter N?
Elgen slet seg videre. Jeg tror det er reinspikka løgn at ”Red Bull gir deg viiiinger!” Pokerlaget fortsatte sin ørkenvandring, og det var nok av tid til ettertanke og refleksjon.
En klok mann ga meg følgende råd en gang ”Gjør noe du er redd for, eller noe du ikke kan hver eneste dag. Det utvikler deg som menneske.” Det var virkelig et klokt råd, og det handler om å være modig. Om å utfordre sine egne grenser, om å prøve på det umulige. Og det er kanskje derfor jeg liker historiene om Erik Veas skøyteløp og Elgens vanvittige sykkelsatsning. Modige gutter. Modig er bra. Enig?
Ved 53 kilometer var det slutt. Det er ikke alle eventyr som har en lykkelig Hollywood-ending. Og på en måte er det jo greit at det er litt rettferdighet i verden også. Tenk på alle de stakkarene som har trent jevnt og trutt gjennom hele året. Hvordan ville det tatt seg ut om de plutselig skulle sidestilles med en gigantisk mann i lys grønn og hvit fantomdrakt, til de grader utrent og lettere henslengt i veikanten mens han koser seg med Red Bull og Petterøes. Jeg bare spør.
Elgen og hans supportere samlet seg til bankett i Stavanger. Vi feiret hans kamp mot naturlovene, lovordene satt løst og Elgen kunne sole seg i glansen av egen prestasjon. Det ble Moijitos, høye biffer og god vin. Hva vi drakk? En snerten sørafrikaner med det megetsigende navnet ”Allesverloren”. Selvfølgelig.
Pizza, øl og bowling. Anyone?
Med ønske om en god helg!
T
torsdag 17. juni 2010
torsdag 10. juni 2010
Ikke akkurat Tour de France?
(En real sykkeltur.. )
Kjære Venner!
Jeg tror at Elgen har forsynt seg med et for stort kakestykke. Et alt for stort kakestykke. For all del, min røslige venn er glad i mat, og dette handler på ingen måte om at han har pådratt seg en eller annen form for spisevegring.
Dette handler strengt tatt ikke om mat i det hele tatt. Nei, det handler heller om at han har takket ja til noe som han kanskje skulle ha vurdert litt mer grundig før han hoppet på. Noen vil kanskje si at han har blitt bondefanget. Jeg vet ikke om det var bønder involvert, men jeg skjønner at min venn har meldt sin interesse for noe han strengt tatt ikke har forutsetning for å være en del av. Og det er godt mulig at det er noen som har vært ufine nok til å lokke ham ut på den alt for tynne isen.
En gang på høsten i fjor, så var det noen på arbeidsplassen hans som tenkte tanken at en real sykkeltur kunne være en fin måte å bygge lagfølelse og sterke bånd på. Teambuilding. Vedkommende som tok initiativet var sikkert velmenende, sikkert en liten spirrevipp på 55 kilo som 6 ganger i uken gjennomfører treningsøkter som ville gjort selveste Petter N fornøyd. Den velmenende snakket med sjefen, de ble enige om å kjøpe inn litt treningstøy, legge litt penger i sykler og bidra til deltagelse i et turritt en gang mot sommeren.
Og jeg vet ikke hva min venn tenkte på. Elgen – drøyt 2 meter på sokkelesten med en matchvekt som sikkert er i nærheten av 150 kilo. Det er selvfølgelig mulig at han var bevisstløs i det øyeblikket han sa ja.. Men uansett, i godt over et halvt år har han nå vært klar over at han skal sykle Nordsjørittet sammen med kolleger og dårlige venner på jobben. Sykkelen, med setet regulert opp til maksimal høyde, har stått trygt lagret eller bortgjemt i garasjen mens min venn har varmet opp med mentale øvelser innendørs.
Kanskje har han lukket øynene og sett seg selv med skinnende gul ledertrøye, omringet av lojale og hardt arbeidende hjelperyttere. Elgen drømmer kanskje at han for et øyeblikk er Lance Armstrong. De sykler Tour de France – kanskje den umenneskelige og legendariske klatreetappen til Alpe d`Huez. En etappe som går over 173 kilometer før den kulminerer i en nesten 14 kilometer lang stigning. 7.9 graders helning og 21 krappe svinger. Utslitt passerer de mållinjen og myser ut over alpelandsskapet i det lille tettstedet Bourg dÒisanns.
Nordsjørittet er et turritt på drøyt 100 kilometer. Fra Egersund til Sandnes i et landskap som i all hovedsak er sympatisk panneflatt. Ikke akkurat Tour de France. Og godt er det, for min venn er definitivt ikke Lance Armstrong. Lance er drøyt 175 cm høy, en gjennomtrent og råsterk kropp som neppe veier mer enn 70 kilo (i all hovedsak muskler og slikt – selvfølgelig!) Han kjennetegnes ved en vilje som er så sterk at den kan flytte fjell, og han har ettertrykkelig vist at han foretrekker å vinne..
Elgen drømmer. Han er en fin fyr, vi er glad i ham akkurat som han er. Men han er, som allerede påpekt, ingen Lance Armstrong. Og det er enda godt at denne sykkelturen finner sted på Jæren og ikke i de djevelske franske alpene.
Lance har selvfølgelig et stort og profesjonelt støtteapparat. Trenere, leger, massører, lagledere med flere. Elgen har bare oss – pokerlaget fra Høyjord. Og vi er ikke særlig kompetente når det gjelder sykkelløp og slikt. Det er liksom ikke vår greie.
Men vi skjønte tidlig såpass, at det gjelder å ”venne seg til” sykkelopplevelsen i forkant av selv et panneflatt turritt på usle 100 kilometer. Jeg velger bevisst å ikke bruke ordet trening i denne sammenhengen. Dette handler om å overleve, ikke om å vinne eller få en anstendig plassering på resultatlisten. Dette handler om å redusere smertene, om å gjøre det mulig å kunne gå for egen hjelp den etterfølgende uken. Så tilvenning er definitivt ordet, ikke trening.
Når så er sagt, så har Elgen valgt å ignorere våre velmente råd i denne sammenhengen. Sykkelen har støvet ned i garasjen, og han har valgt å fokusere ensidig på mental trening i sofaen. Det vil straffe seg.
Løpet er i morgen, og Elgen, spirrevippen og de andre fra bedriftslaget har tenkt å gjennomføre. Og slikt pågangsmot står det respekt av. Jeg sier ikke dermed at det er fornuftig, veloverveid eller lurt. Men jeg respekterer mennesker som møter sin skjebne med åpne øyne, løftet hode og et smil om munnen.
Pokerlaget er sitt ansvar bevisst – vi stiller i egen følgebil, dog uten fargerik fellesbekledning og skjemmende hodepynt . Vi skal cruise rundt i Jær-alpene, oppleve lokale tavernaer og feire resultatene uansett hvordan de blir. Og det er mulig at det kommer til å gjøre litt vondt dagen derpå. Men ikke i beina.
Så..
Når spirrevippen på jobben din begynner å snakke om sykling, løping og fellesskap, så gir jeg deg følgende kloke råd: Tenk deg godt om før du sier ja til noe som helst.. Det kan komme til å gjøre vondt, skrekkelig vondt!
Og til alle dere spirrevipper som tenker teambuilding og umulige fysiske øvelser; bowling, pizza og øl er et velutprøvd og hyggelig konsept. I all hovedsak smertefritt og lystbetont. Det er kanskje OK en gang i blant det også?
Ønsker deg en smertefri og god helg, med eller uten sykkelhjelm!
T
Kjære Venner!
Jeg tror at Elgen har forsynt seg med et for stort kakestykke. Et alt for stort kakestykke. For all del, min røslige venn er glad i mat, og dette handler på ingen måte om at han har pådratt seg en eller annen form for spisevegring.
Dette handler strengt tatt ikke om mat i det hele tatt. Nei, det handler heller om at han har takket ja til noe som han kanskje skulle ha vurdert litt mer grundig før han hoppet på. Noen vil kanskje si at han har blitt bondefanget. Jeg vet ikke om det var bønder involvert, men jeg skjønner at min venn har meldt sin interesse for noe han strengt tatt ikke har forutsetning for å være en del av. Og det er godt mulig at det er noen som har vært ufine nok til å lokke ham ut på den alt for tynne isen.
En gang på høsten i fjor, så var det noen på arbeidsplassen hans som tenkte tanken at en real sykkeltur kunne være en fin måte å bygge lagfølelse og sterke bånd på. Teambuilding. Vedkommende som tok initiativet var sikkert velmenende, sikkert en liten spirrevipp på 55 kilo som 6 ganger i uken gjennomfører treningsøkter som ville gjort selveste Petter N fornøyd. Den velmenende snakket med sjefen, de ble enige om å kjøpe inn litt treningstøy, legge litt penger i sykler og bidra til deltagelse i et turritt en gang mot sommeren.
Og jeg vet ikke hva min venn tenkte på. Elgen – drøyt 2 meter på sokkelesten med en matchvekt som sikkert er i nærheten av 150 kilo. Det er selvfølgelig mulig at han var bevisstløs i det øyeblikket han sa ja.. Men uansett, i godt over et halvt år har han nå vært klar over at han skal sykle Nordsjørittet sammen med kolleger og dårlige venner på jobben. Sykkelen, med setet regulert opp til maksimal høyde, har stått trygt lagret eller bortgjemt i garasjen mens min venn har varmet opp med mentale øvelser innendørs.
Kanskje har han lukket øynene og sett seg selv med skinnende gul ledertrøye, omringet av lojale og hardt arbeidende hjelperyttere. Elgen drømmer kanskje at han for et øyeblikk er Lance Armstrong. De sykler Tour de France – kanskje den umenneskelige og legendariske klatreetappen til Alpe d`Huez. En etappe som går over 173 kilometer før den kulminerer i en nesten 14 kilometer lang stigning. 7.9 graders helning og 21 krappe svinger. Utslitt passerer de mållinjen og myser ut over alpelandsskapet i det lille tettstedet Bourg dÒisanns.
Nordsjørittet er et turritt på drøyt 100 kilometer. Fra Egersund til Sandnes i et landskap som i all hovedsak er sympatisk panneflatt. Ikke akkurat Tour de France. Og godt er det, for min venn er definitivt ikke Lance Armstrong. Lance er drøyt 175 cm høy, en gjennomtrent og råsterk kropp som neppe veier mer enn 70 kilo (i all hovedsak muskler og slikt – selvfølgelig!) Han kjennetegnes ved en vilje som er så sterk at den kan flytte fjell, og han har ettertrykkelig vist at han foretrekker å vinne..
Elgen drømmer. Han er en fin fyr, vi er glad i ham akkurat som han er. Men han er, som allerede påpekt, ingen Lance Armstrong. Og det er enda godt at denne sykkelturen finner sted på Jæren og ikke i de djevelske franske alpene.
Lance har selvfølgelig et stort og profesjonelt støtteapparat. Trenere, leger, massører, lagledere med flere. Elgen har bare oss – pokerlaget fra Høyjord. Og vi er ikke særlig kompetente når det gjelder sykkelløp og slikt. Det er liksom ikke vår greie.
Men vi skjønte tidlig såpass, at det gjelder å ”venne seg til” sykkelopplevelsen i forkant av selv et panneflatt turritt på usle 100 kilometer. Jeg velger bevisst å ikke bruke ordet trening i denne sammenhengen. Dette handler om å overleve, ikke om å vinne eller få en anstendig plassering på resultatlisten. Dette handler om å redusere smertene, om å gjøre det mulig å kunne gå for egen hjelp den etterfølgende uken. Så tilvenning er definitivt ordet, ikke trening.
Når så er sagt, så har Elgen valgt å ignorere våre velmente råd i denne sammenhengen. Sykkelen har støvet ned i garasjen, og han har valgt å fokusere ensidig på mental trening i sofaen. Det vil straffe seg.
Løpet er i morgen, og Elgen, spirrevippen og de andre fra bedriftslaget har tenkt å gjennomføre. Og slikt pågangsmot står det respekt av. Jeg sier ikke dermed at det er fornuftig, veloverveid eller lurt. Men jeg respekterer mennesker som møter sin skjebne med åpne øyne, løftet hode og et smil om munnen.
Pokerlaget er sitt ansvar bevisst – vi stiller i egen følgebil, dog uten fargerik fellesbekledning og skjemmende hodepynt . Vi skal cruise rundt i Jær-alpene, oppleve lokale tavernaer og feire resultatene uansett hvordan de blir. Og det er mulig at det kommer til å gjøre litt vondt dagen derpå. Men ikke i beina.
Så..
Når spirrevippen på jobben din begynner å snakke om sykling, løping og fellesskap, så gir jeg deg følgende kloke råd: Tenk deg godt om før du sier ja til noe som helst.. Det kan komme til å gjøre vondt, skrekkelig vondt!
Og til alle dere spirrevipper som tenker teambuilding og umulige fysiske øvelser; bowling, pizza og øl er et velutprøvd og hyggelig konsept. I all hovedsak smertefritt og lystbetont. Det er kanskje OK en gang i blant det også?
Ønsker deg en smertefri og god helg, med eller uten sykkelhjelm!
T
torsdag 3. juni 2010
Høy, mørk og kjekk..
(Hvem vil du være?)
Kjære Venner,
Det hender vel de fleste av oss, at vi til tider ønsker å være noe helt annet enn det eller den vi faktisk er. Det hender kanskje spesielt ofte nå rett før sommeren setter inn. En liten virkelighetsflukt, et håp eller et ønske om å være noe mer, noe bedre eller bare noe annet?
En venn fortalte meg om sine erfaringer med nettdating. En virtuell verden der folk skaper sine egne profiler og bygger opp tenkte personer. Anonymt og greit. Du kan være akkurat så gammel som du selv ønsker å være. Utseende velger du på øverste hylle, og det er bare opp til deg selv å konstruere en tiltalende personlighet med kjekke og greie interesser. Det høres ut som risikosport.. En eller annen gang må man jo faktisk møtes ansikt til ansikt. Men i følge min venn er det stort sett bare glede.. Alle gjør seg til – det er litt av spillets regler.
Live på snart 11 år danser foran speilet i gangen . ”Hung up”. Høyt! Madonna er best. Det er bare Madonna som gjelder. Live ER Madonna. ”Pappa – hvem vil du være?” Tøft spørsmål. Madonna er opptatt, så jeg får vel finne en annen..
Jeg tenker litt på det. Leker med tankene og lar alt flyte fritt. Sean Connery hadde vært bra. Stilsikker, maskulin og elegant. Den ultimate James Bond. Sofistikert supermann.. Eller hva med Jack Nicholson? Rendyrket, voldsom galskap og ravnsvart humor. Kanskje med et lite touch av den ilden som brenner i Al Pacinos øyne. Og hvorfor ikke blande inn litt neddempet intelligent sympatisk atferd? Jonas G Støre er en flott fyr. Djevelsk rå tiltrekningskraft – litt Robbie Williams. ”Let me entertain you.” Så må man krydre litt. Noe kunstnerisk eller atletisk?
Denne virtuelle profilen blir selvfølgelig bare surr… det er ikke lett å finne en enkel og troverdig rollemodell.
Mest sannsynlig, så tar jeg en sesong til som meg selv.. Helt greit det. Det er antagelig det jeg er best på.
Høy, mørk og kjekk? Jo da, hvis jeg står på en stol, skrur av lyset og juger!
Hvem vil du være?
Med ønske om en god helg!
T
Kjære Venner,
Det hender vel de fleste av oss, at vi til tider ønsker å være noe helt annet enn det eller den vi faktisk er. Det hender kanskje spesielt ofte nå rett før sommeren setter inn. En liten virkelighetsflukt, et håp eller et ønske om å være noe mer, noe bedre eller bare noe annet?
En venn fortalte meg om sine erfaringer med nettdating. En virtuell verden der folk skaper sine egne profiler og bygger opp tenkte personer. Anonymt og greit. Du kan være akkurat så gammel som du selv ønsker å være. Utseende velger du på øverste hylle, og det er bare opp til deg selv å konstruere en tiltalende personlighet med kjekke og greie interesser. Det høres ut som risikosport.. En eller annen gang må man jo faktisk møtes ansikt til ansikt. Men i følge min venn er det stort sett bare glede.. Alle gjør seg til – det er litt av spillets regler.
Live på snart 11 år danser foran speilet i gangen . ”Hung up”. Høyt! Madonna er best. Det er bare Madonna som gjelder. Live ER Madonna. ”Pappa – hvem vil du være?” Tøft spørsmål. Madonna er opptatt, så jeg får vel finne en annen..
Jeg tenker litt på det. Leker med tankene og lar alt flyte fritt. Sean Connery hadde vært bra. Stilsikker, maskulin og elegant. Den ultimate James Bond. Sofistikert supermann.. Eller hva med Jack Nicholson? Rendyrket, voldsom galskap og ravnsvart humor. Kanskje med et lite touch av den ilden som brenner i Al Pacinos øyne. Og hvorfor ikke blande inn litt neddempet intelligent sympatisk atferd? Jonas G Støre er en flott fyr. Djevelsk rå tiltrekningskraft – litt Robbie Williams. ”Let me entertain you.” Så må man krydre litt. Noe kunstnerisk eller atletisk?
Denne virtuelle profilen blir selvfølgelig bare surr… det er ikke lett å finne en enkel og troverdig rollemodell.
Mest sannsynlig, så tar jeg en sesong til som meg selv.. Helt greit det. Det er antagelig det jeg er best på.
Høy, mørk og kjekk? Jo da, hvis jeg står på en stol, skrur av lyset og juger!
Hvem vil du være?
Med ønske om en god helg!
T
Abonner på:
Innlegg (Atom)
