Drømmen om rosa?

(Noen råd til deg som vil blogge..)

 Kjære venner!

Blogging er fine greier. Nesten litt trendy, og til tider kan det virke som om absolutt alle har et presserende behov for å dele. Det finnes mange forskjellige typer blogger, -og bloggere. På den ene siden av skalaen har du en god håndfull tøysekopper som meg, folk som liker å fortelle og skrive. Det vi blogger om, leses i beste fall av gode venner og snille pårørende. Det blir aldri opptøyer i gata, for å si det slik. Folk er til dels voldsomt forskjellige, og deler de merkeligste ting. Alle har sitt, det finnes blogger om nær sagt alt.

På den andre siden av verden har vi alle rosabloggerne. I all hovedsak jenter som faktisk er-, eller alle dem som oppfører seg som om de skulle være 13 år. Her er det mye hjerte, smerte og sminketips. Naturlig nok. Og terskelen er særdeles lav for mer eller mindre gode motetips og velmente råd om viktige tema som tørrshampo og valg av kosedress. Disse bloggene er forøvrig som barnebøker flest, lite tekst og mye bilder, og det er mange som har trent både lenge og vel for å få til de riktige positurene. Det skjer jo ikke bare sånn helt av seg selv.

Man kan i det hele tatt mene voldsomt mye om rosabloggerne, men det er ikke til å komme forbi at de er populære. Veldig. Norges mest leste blogger, til tross for det faktum at det sjeldent er stort å lese. Det er all mulig grunn til å anta at det sitter småjenter i alle aldre og formelig bare verker etter å komme ut i den deilige rosa bloggverden. Koste hva det koste vil. Dette bringer oss rett inn i en nødvendig debatt om den sårbare situasjonen de raskt kan havne opp i. Jeg registrerer at enkelte har begynt å stille spørsmål ved de etablerte sannhetene om blogging.

GODE RÅD

Derfor skal jeg nå gå helt ut av mitt vanlige format og tilby dere med en rosablogger i magen noen velmente og gode råd om hvordan dere kan lykkes med bloggreiene. Ikke det at jeg nødvendigvis har fått det noe spesielt til selv, men etter å ha vært ute i alt for mange vinternetter, så kan jeg jo mene noe om både det ene og det andre.

UTLEVERE

Ikke utlever deg selv. Det er mange som mener at utlevering er snarveien til suksess i bloggosfæren. Ved å bevisst røpe ting om deg selv kan du tiltrekke deg to stabile lesere som kommenterer og bidrar, og samtidig to tusen kikkere som veksler mellom nettleserfanen med bloggen din og fanen der de søker etter ligningstallene dine, bilder av deg naken og lager falske videoer der du er kledd ut som Hitler. Enkelte mener dette er “suksess”. Jeg mener det er en misforståelse. Folk i gapestokk ble også studert, mange kom og så på, og mange kommenterte. De hadde langt bedre besøkstall enn folk som holdt foredrag eller bare proklamerte dikt. Men de hadde ikke “lyktes”.

OK, den regelen var litt for streng. Vi endrer den. Ny utgave: Ikke utlever deg selv hvis du ikke har lyst. Det er klart, hvis du faktisk har tenkt å bruke utleveringen til noe strategisk i ditt eget liv, á la de som prøver å sette søkelyset på ME eller en eller annen form for spiseforstyrrelse , eller noens rasjonalisering og sortering av erfaringene fra psykisk helsevern, så kjør på. Poenget er at du aldri, aldri skal tenke dette: “Nå må jeg finne på noe nytt å utlevere, slik at bloggen skal få flere besøkere”. Derimot er det lov å tenke dettte: “Å, dette problemet jeg har, det kunne jeg kanskje løse ved å kommunisere med folk gjennom bloggen.

LÆR DEG NOE

Internett er offentlig. Offentlig er pinlig, når you’re doing it wrong. Og her mener jeg ikke at det er greit eller kult å være slem med tiåringer — det er bare ikke mulig å ta opp kampen mot alle mobbere på nettet. Derfor: bruk bloggen til å skrive om noe du kan noe om. Finn din nisje. Lær deg noe. Les en bok om det. Se hva andre skriver om det. Når alt kommer til alt, er det dette folk faktisk vil ha: bloggere og kommentatorer som skriver om deres interesser, på en måte som er smartere enn det folk har tenkt på selv.

Det betyr ikke at alle blogger trenger å bli teksttunge eller  nerdeblogger, der researchen på en bloggpost kan utgjøre fire hundre sider sakprosa fordelt på tjue forskningsrapporter. Du kan godt skrive om den nyeste Twilightboka eller kvaliteten på de nye melkekartongene. Bare sørg for at du kan litt om det først.

Det er viktig å nevne at jeg heller ikke mener at bare professorer skal ha talerett. Du trenger ikke kunne alt om en sak, bare noe om den. Det vrir fokus vekk fra deg og over på saken. Hvis noen er uenig med deg, er det egentlig bare bra for bloggen. Du får lenker og mulighet til å lære noe nytt.

SELG INNHOLD, IKKE DEG SELV

Ikke videoblogg, med mindre det er en veldig god grunn til at det du skal si egner seg bedre muntlig enn skriftlig. Når du likevel videoblogger, husk på at du da selger 90 % ditt eget utseende, kroppsspråk, rommet du sitter i, klærne du har på deg og sminken, og bare 10 % budskap. Det nevnte utseende, kroppsspråk etc. blir deretter vurdert av den aller kjipeste gjengen uangripelige, anonyme kritikere du kan tenke deg.

Som en ekstra bonus, så er det mye mer innhold å ta av enn det er av deg selv. Deg selv har du bare én av. Det kan selvsagt hende du er veldig spennende, veldig pen eller veldig et-eller-annet, men mest sannsynlig (og her har jeg statistikk i ryggen) er du det ikke. Det er derfor langt mer sannsynlig å lykkes med godt nisjeinnhold enn å lykkes med å være et eksepsjonelt nisjemenneske.

HA TÅLMODIGHET ELLER HA DET GØY

Å få en blogg som leses krever mye arbeid. Dette arbeidet kan du enten gjøre fordi du har sinnsykt lyst å ha en blogg som leses. Da krever det mye tålmodighet. Alternativt kan du bare ha det gøy mens du skriver. Da blir lykkes-biten en bonus.

Sånn. Da er det bare å sette i gang! 

God helg!

T

Den kvelden jeg reddet hele verden!

(Folk er folk..)

Kjære venner!

Det var den kvelden jeg reddet hele verden. Jeg tror det var en torsdag, og jeg gjorde det rett utenfor ICA supermarkedet på Olsrød. I mørket, på isen.

Hun hadde vært der hele uken.  Jeg har en egen og litt merkelig glede av det å handle mat, det er noe jeg gjør ganske ofte, gjerne på ICA Olsrød, og  ved inngangspartiet har hun med uendelig tålmodighet og stillhet fulgt strømmen av mennesker som svermer inn og ut av butikken.  Hun er en liten dame av Rom-folket. En sigøyner. Jeg håper at det er lov å bruke det ordet. Og hvis noen, mot formodning, skulle føle seg støtt eller forulempet av mitt ordvalg, så vil jeg raskt presisere at det ikke ligger ondskap eller ugreie hensikter bak. En liten Rom-dame, knapt  halvannen meter høy, med kullsort hår og mørke, milde øyne. Kledd i en fargerik og litt bondsk drakt. Noe fremmed  for meg,  litt samisk folkedrakt møter Husfliden møter sør-amerikansk indianer-aktig.  Det er sikkert en Rom-greie. Flott.

Mandag kveld solgte hun Folk er folk-bladet i snødrevet utenfor butikken. Det var særdeles enkelt å organisere køen av kjøpere. Jeg har ikke noe spesielt forhold til Folk er folk, har aldri med kontanter i butikken, og dessuten har jeg mer enn nok med å holde meg på beina når det er skøytebane over alt. Det ble altså ikke noe bladkjøp. Hun smilte rolig, jeg nikket, og plutselig var jeg trygt foran fruktdisken der inne.

Der inne, blant godt modne ananaser og spanske bringebær i boks, så  tok jeg meg selv i å tenke litt på Rom-damen og hennes like. Jeg har et litt ambivalent forhold til tiggere. Ja, for det er vel strengt tatt tigging det er snakk om. På den ene siden føler jeg at det vil være godt å gi, mens jeg på den annen side føler sterkt på hvor nedverdigende dette må være for den som ber om hjelp. Er det mulig å hjelpe, samtidig som man lar den andre beholde sin verdighet?  Denne mandagen maktet jeg ikke å konkludere der foran de eksotiske fruktene.

Tirsdag gjentok hele seansen seg. Min venninne med det uortodokse klesvalget ventet ved inngangen. Hun hadde en pose full av blader, og en evigstor forblåst parkeringsplass uten en eneste kunde foran seg.  Jeg var fremdeles preget av dårlig skøyteteknikk og mangel på kontanter, og jeg prøvde å liste meg ubemerket inn i butikken. Det går jo ikke. Hun smilte stort. Og vinket! Jeg nikket og forsvant inn til de overmodne druene og bukettene med brokkoli.

Det er jo så mange som trenger hjelp. Det hjelper jo nesten ingen ting om man bidrar litt til en som trenger, tenkte jeg kanskje. Og så tenkte jeg kanskje litt på det som står i Talmud, jødenes kloke bok;

”Den som redder ett eneste liv, redder hele verden.”

Jeg funderte sikkert på dette da jeg passerte ferskvaredisken, kvernet kaffebønner fra Brasil og fylte vognen med både det ene og det andre. Innen jeg kom fram til kassen, hadde både Talmud –tanken og samvittigheten for lengst tatt kvelden. Hjem.

Onsdag var ikke stort annerledes enn de foregående to kveldene. Rom-damen voktet inngangen, med milde , triste øyne og en bærepose full av blader. Jeg skled fram til døren, og gjorde ikke noe forsøk på å snike meg ubemerket inn.  Hilseseansen var enda et hakk mer hjertelig enn det jeg kunne huske fra kvelden i forveien. Masse smil, vinking og til og med et ”hei”. Du og du. Jeg nikket, og tok med meg VISA-kortet og skammen inn til sukkerertene og den grønne aspargesen.

Hva mener egentlig Talmud med den redde hele verden-greia?  Jeg er jo ikke særlig gudete av meg, men tror bestemt at det er skapelsesberetningen som er bakteppet her.  Adam ble skapt først – ett eneste menneske – hele verden. Deretter ballet det selvfølgelig på seg noe helt voldsomt.  Men alt henger sammen, ”all is one”, for å sitere skriften på veggen hos Hard Rock Cafè. Og dermed kan det godt være at vi redder hele verden hvis vi bryr oss om dette ene livet. Det hadde vært noe.

En halv grillet kylling og litt gresk salat, deretter til kassen. Jeg ba om å få ut 200 kroner ekstra da jeg skulle betale, puttet pengene i lommen og tenkte at det aldri er for sent å komme ut av skapet.

Men Rom-damen var borte da jeg kom ut, og jeg tolket helt umiddelbart dette som et signal fra en eventuelt  høyere makt om at man må smi mens jernet er varmt. Eller noe i den gaten. Jeg er ikke helt sikker.

Torsdag var en usedvanlig god dag – Valentinerdagen. Jeg vet selvfølgelig ikke om det var det som gjorde utslaget, eller om det var Talmud og alle de fruktige tankene, men jeg parkerte ved ICA og labbet av gårde på isen. Hun sto litt bortgjemt ved døren, smilte og vinket. Jeg stoppet opp, fant den mentale balansen, så henne inn i de mørke øynene og spurte hvordan hun hadde det.  Jeg tok meg tid til å vente på svaret. Hun var fra Romania – langt hjemme fra – og  smilte mens hun jabbet i vei med et veldig begrenset utvalg av norske ord. Jeg lurte på hvordan det gikk med bladsalget, og hun bekreftet at det ikke var all verden. Denne kvelden var jeg imidlertid forberedt, hadde penger i lommen, og spurte pent om jeg muligens kunne få lov til å kjøpe et blad. Men posen var tom her og nå , og hun smilte og ristet på hodet.

–Men vi sees vel kanskje i morgen kveld? sa jeg, ga henne pengene, og ba henne holde av et blad til meg. Så fulgte noen voldsomme gledesscener, som gjorde meg så alvorlig brydd at jeg umiddelbart følte for å komme meg inn til fruktdisken igjen. Vi sto der i halvmørket, det snødde litt, vi smilte og ønsket hverandre alt godt.

Jeg gikk inn til agurken og de blankpolerte limefruktene, jeg hadde ro i sjelen og følte varme og harmoni.  Jeg hadde vist mot og virkelig sett henne.

Det var denne torsdagen jeg reddet hele verden.  Det var i grunnen helt allright!

God helg!

T

Modige Hanne!

(La oss snakke om mot, mirakler og kjærlighet..)

Kjære venner!

Det er St. Valentines day. Greit. Så la oss snakke om det – kjærlighet og forelskelse og sånn.. Her er det selvfølgelig voldsomt mye man kan velge å ta tak i, men jeg har nå lyst til å hylle de modige generelt og kjæresten min spesielt.

Alle hjerter gleder seg..

Det har lett for å bli slik at jakten på kjærligheten fremstilles som noe fluffy, rosa og virkelighetsfjerne greier. Det snakkes så mye om det å lete etter den store kjærligheten, mens man i forbausende liten grad hører noe om det å bli funnet . Ja vel?, tenker du kanskje, men tro meg når jeg sier at det å gjenkjenne lykken når du ser den kan være vel så krevende som det å søke etter den.

Uansett, om du leter eller vil bli funnet, så handler hele kjærlighetsgreia i stor grad om mot.

Jeg mener, det er jo så ufattelig mye som kan gå mindre bra. Eller dårlig, rett og slett!

Så når noen, med hjertet i hånden, legger ut på den store og ganske skremmende ferden, så må de definitivt være ganske modige når de skal banke på ukjente dører. Jeg er selvfølgelig full av beundring, og nærmest hyller alle som har mot nok til å lete. Måtte de finne fram..

Og mens de som leter utvilsomt  både er uredde og modige, så vil jeg også hevde at det kan være relativt krevende å bli funnet også. Du pusler med ditt, aner fred og ingen fare, og så plutselig banker det på døren. Det kan jo være hva som helst, eller hvem som helst! Her har du et valg. Du kan jo slukke lysene, sitte helt stille og late som om det ikke er noen hjemme. Men hvis du da er litt uredd, litt modig og kanskje noe nysgjerrig, da lukker du opp døren. Noen har funnet deg.

Nå er selvfølgelig det store spørsmålet om denne noen som har funnet deg, er en som du kan tenke deg å bli funnet av? Det er svært sjelden lett å gjenkjenne lykken ved første øyekast, og da kan det igjen være fint å være litt modig. Modig nok til å bli litt kjent med denne fremmede som utgir seg for å være lykken i ditt liv.

Og noen ganger – kanskje ikke så ofte – så viser det seg at det faktisk er lykken som har banket på døren din. Den har lett etter deg, og du har blitt funnet. Slike sammentreff er intet mindre enn et mirakel. Hva er oddsene?  Det er rett og slett bare fantastisk og komplett vidunderlig.

Dette er selvfølgelig ikke slutten på noe, men heller begynnelsen på et krevende og potensielt sett vakkert eventyr. For nå må du hver eneste dag ut og lete, oppdage og utforske lykken. Og du kan bare håpe på at lykken åpner døren og tar deg imot.  Mirakelet skapes på nytt, hver eneste dag.

En modig kjæreste..

Hanne banket på døren min i et øyeblikk da jeg verken var forberedt eller parat. Men jeg forsto såpass at det måtte være et modig menneske som banket på, og jeg hadde guts nok til å åpne døren og hilse på. Og det viste seg at det var lykken som hadde funnet meg.

Så i dag, på selve kjærlighetsdagen, så vil jeg gjerne fortelle henne at jeg er så glad for at hun hadde mot nok til å lete etter meg, for at hun er modig nok til å banke på døren min hver eneste dag. Det er jo ikke bare en fest, med all den galskapen som befinner seg bak den. Jeg synes det er fantastisk flott å bli kjent med henne, og se hva som er bak døren hennes. Det viser seg at det er litt galskap der også. Heldigvis. Modige og vakre Hanne!

Fatt mot – til å lete, og til å bli funnet!

Ha en strålende Valentinerdag..

T

Den helvetes staven!

(Hvor var du da?) 

Kjære Venner,

Jordas befolkning er på omtrent 7 milliarder  – 7.000 millioner  - mennesker. 1.320 millioner bor i Kina, 1.120 millioner i India og 371 millioner i Sør-Amerka.  I Norge bor det , hvis vi tar i litt, 5 millioner mennesker.  Svimlende 7 promille av jordas befolkning!

Med dette som bakgrunnsteppe, så ser jeg humoren i utropene fra de ultranasjonalistiske sportskommentatorene på TV2 når de hyler ”verdens beste i norges nasjonalsport”, etter at Petter N har grisebanket alle konkurrentene i et eller annet kretsmesterskap. Navlebeskuende blir et understatement.

I Ski VM i Holmenkollen 2011 vant Norge 20 av 63 medaljer, og vi forsynte oss med omtrent halvparten av gullet. Dette betyr selvfølgelig bare at det er snakk om  sport kun vi ( de 7 promillene!) driver med, vi investerer lass med penger og ubegripelig med ressurser, og resten av verden er stort sett knekkende likegyldig til hele greia. Greit nok.

Da er vi vel i gang igjen? Fantastisk, rett og slett..

Men nå er vi i gang igjen – jeg går ut fra at du har gledet deg som et barn – Ski VM 2013!

Vi ber  til høyere makter om at Petter skal få ha god fordøyelse, regelmessig avføring og finne farten i sporet. Gudforby at noe skulle gå galt  i Val di Femme. Det makter vi bare ikke. Vi er en liten og prøvet nasjon.

En humørløs jævel..

Jeg vet ikke hva som er problemet. Hva som er feil, eller hvor det gikk helt galt. Det er godt mulig at all denne kulden og snøen er i ferd med å gjøre meg humørløs, dyster og nær sagt litt ondskapsfull.

Men sannheten er at jeg ikke er det minste glad for at den store ”festen” nå er i gang igjen.

For å være ubehagelig ærlig, så vil jeg også vedgå at jeg ikke på noe som helst tidspunkt har gledet meg til VM. Jeg er rett og slett ikke interessert, og er heller ikke villig til å late som om jeg er høflig oppmerksom eller måtelig engasjert.  Jeg gidder ikke, vil ikke, har ikke lyst!!  Hva er galt med meg?

Jeg mener, jeg skjønner jo at noe er riv ruskende galt.  Men hva er det, og er det bare meg det gjelder?

Her bor man i et land der det er vinter stort sett hele året, og brukbart med snø alt for ofte. Som folkeslag krabbet vi ut av hulene våre for 5 minutter siden, spikket oss nye ski og begynte umiddelbart å traske rundt i skog og mark.  Det var da heller ikke så mye annet å ta seg til. Birkebeinere, Sondre Norheim og flere århundre med dårlig kosthold, busserull og odde tradisjoner. Og nå har arten – nissus norvegicus – utviklet seg såpass at vi med lyst, glede og begeistring samles i snøfonner og skogsholt. Der er det ”fest”, og vi stiller blåbleke, med fjellanorakk, kubjeller og slappe wienerpøler på termos. Der tenner vi små bål, fryser og venter på at noen eller noe skal komme ut av skogen, skibakker skal hoppes i og blinker skal skytes på.

Isolert sett er dette et fasinerende fenomen, og det forventes at du, jeg og alle de andre nissene skal være voldsomt begeistret over det hele. Vi mener vel strengt tatt at hele verden bør ta del i begeistringen, rulle seg i snøen og hyle av lykke.  Det spiller ingen rolle om du kommer fra Sør-Afrika, Australia eller Jamaica. Vi forventer at du anerkjenner og fryder deg hemningsløst over vår kalde fest med innslag av verdenssporter som kombinert, langrenn til du stuper og hopp i normal bakke. Gjerne for damer.

Igjen – ha meg unnskyldt! Jeg er ikke interessert. Jeg er en nordmann – en nisse – som ikke gleder seg til VM. Det er noe galt med meg..

Kanskje sjelen min ikke er norsk? Tenk om noe ble forbyttet den gang jeg ble levert. Hva om jeg innerst inne egentlig er greker, spanjol, brasilianer eller italiener, kanskje fra Sicilia? Kanskje jeg er fra Egypt eller Kenya? Da er det ikke lenger så rart at jeg ikke føler en dyp, indre begeistring over å måtte spise lunkne pølser mens jeg venter på at bisarre og merkelige ting skal skje i skog, bakke og på stadion? Da er det heller ikke så rart at jeg undrer meg over at nordmenn spør hverandre og folk fra verden for øvrig ”Hvor var du da Brå brakk staven?”

Et merkelig spørsmål.

Det er jo et merkelig spørsmål.  I dette bittelille, kalde landet i nord, befolket av nisser, vetter og vikinger, der er tidsregningen sentrert rundt en hendelse som fant sted i et skogholt for nesten 20 år siden. En voksen mann tok seg en lang tur på ski, og han var så uheldig at den ene staven brakk. Og dette er et av de øyeblikkene som er så viktige for oss. Vi er ikke så opptatt av når Berlinmuren falt, når Armstrong satte fot på månen eller når kommunistregimet kollapset i Sovjetunionen. Men vi forventer at verden skal ta oss på alvor når vi spør dem hvor de var da Oddvar Brå brakk skistaven i 1982. Verden driter vel i det!!

Men nå er det VM igjen, og jeg er som sagt bekymret over min egen manglende glød og begeistring. Hva er det for noe galt med meg?

Jeg bryr meg ikke om VM. Og jeg vet ikke hvor jeg var da Brå brakk den helvetes staven!

Jeg ønsker imidlertid deg et godt VM, med mye spenning, glede og glød.

T