Hvordan ser lykken ut?

(Jobb!)


Kjære Venner,


Lykkelig, lykkelig, lykkelig! Jeg er så lykkelig! Så nå sitter jeg her da, og famler etter ord som på sett og vis kan beskrive dette voldsomme nordlyset eller fyrverkeriet som pågår inne i sjelen min. Men det går ikke. Jeg får det ikke til, selv om jeg prøver ganske hardt og gjør så godt jeg kan.



Mamma sa ”Lykke er å miste det du har, for så å kjempe hardt for å få det tilbake”. Du var altså for så vidt lykkelig i utgangspunktet. Du bare visste det ikke, eller du klarte ikke helt å sette pris på det. Men det er den slitsomme og tunge reisen tilbake som gjør deg lykkelig.

Hvordan ser lykken ut? Hvilken farge har den, hvordan høres den ut og hva smaker den som?

Min lykke er lys og skinnende, som sommersol i Tønsberg. Det er som å hive seg ut i vannet og synke langt ned. Registrere at alle lyder forsvinner og lyset nesten blir borte. Bobler i vannet. Du er desorientert og litt ”lost”. Men så stiger du opp igjen, bryter vannflaten og trekker frisk luft mens du blir overveldet og blendet av sommersol og lukten av saltvann. Og aldri er lyden av måkeskrik, latter og motordur sterkere og mer intens enn det du opplever når du dupper som er kork i vannflaten.

Og, omtrent sånn er lykken min. Den er sterk og klar som sommersol, den smaker sjøluft og saltvann og den forsterker sansene og lar meg høre alt som om det var første gang. Lykkelig, lykkelig, lykkelig.

Hvorfor? Hva er det for noe med deg og alt dette ukritiske maset om lykke, tenker du kanskje.

Jo, jeg har fått meg jobb! Etter en liten evighet som arbeidssøkende har jeg nå funnet mennesker som ser potensialet i meg og har troen på at jeg har noe å tilføre. Sommersol!

1.februar innleder jeg en ny reise her i livet, som rådgiver i Consilio Kommunikasjon. Jeg er full av forventninger, glede og pågangsmot. Jeg skal få jobbe med markedsføring og kommunikasjon, noe av det mest spennende og morsomste jeg kan tenke meg å holde på med. Sammen med kolleger i Consilio skal jeg løse komminikasjonsoppgaver, skape verdier og sørge for at kundene når sine målsetninger. Det blir en fest.

Men akkurat nå prøver jeg altså å skrive litt om lykke. Det blir mye babbel, men det er kanskje slik lykken er?

La meg få dele en liten historie med dere – historien om lykkens formel..

For lenge, lenge siden.. En rik arabisk handelsmann sendte sin sønn ut i verden for å finne lykkens formel. Etter 40 dager i ørkenen kom gutten fram til borgen der en av den tids vise menn bodde. Gutten gikk inn, og forventet å finne en særegen, nøktern og ensom vismann.

Men inne i palasset var det et yrende liv. Den store salen var full av vakker kunst og all verdens utsmykninger. Mennesker fra alle deler av verden. Vakker musikk og velduftende mat.

Vismannen snakket med alle, og den unge gutten måtte vente i flere timer før det endelig ble hans tur til å snakke med vismannen. Vismannen lyttet oppmerksomt, før han sa at han ikke hadde tid til å hjelpe ham akkurat nå.

Gutten fikk beskjed om å ta seg en tur rundt i palasset. Se på alle de vakre skattene som finnes her! Den fantastiske hagen som det har tatt år å anlegge, de flotte bildene på veggene. Vismannen ga så gutten en skje, og helte to dråper olje i den. Han ba ham passe på de to oljedråpene.

Gutten gikk av gårde – inn i det vakre palasset – med skjeen i hånden. Blikket var stivt festet på de to dråpene. Etter en god stund kom gutten tilbake til vismannen.

De to oljedråpene var fremdeles i skjeen. Har du sett alle de fantastiske skattene som mitt palass rommer?, spurte vismannen. Har du sett teppene, kunsten og hagene? Gutten ristet på hodet. Han hadde ikke lagt merke til alt det vakre. Han hadde vært så opptatt med å passe på de to oljedråpene i skjeen.

Ta så en ny tur i palasset og se på alt som finnes her! Gutten gikk av gårde igjen – med skjeen i hånden – og lot seg overvelde av alt det han kunne se. Etter ytterligere en god stund kom han tilbake til vismannen.

Og gutten kunne fortelle om alt det han hadde oppdaget. De fantastiske hagene, kunsten, teppene og skattene. Men skjeen var tom. Gutten hadde sølt ut de to oljedråpene.

Lykkens formel? Jeg har bare dette å si til deg, sa den klokeste av de kloke: ”Ta deg tid til å oppleve og se alt det som er vakkert, forunderlig og fint i livet. Men glem aldri de to dråpene med olje.”

Og med det – kjære venner – begir jeg meg ut i verden for å oppleve alt det vakre. Med solen i øynene og saltvann i håret.


Med ønske om en riktig god helg!

T

Juniperus chinesis. Kameraten min.

(Om slitne bonsaitrær, himmelen og helvete..)


Kjære Venner,


Hjemme på kjøkkenbenken min står det et bitte lite tre. Et bonsaitre. Nå er ikke bonsai navnet på planten, men heller den teknikken som brukes. Bonsai er japansk for potteplante, og det er kunsten å dyrke miniatyrtre i potte. Bonsaiene er på størrelse med potteplanter, men har proporsjoner som et vanlig tre. Man startet med dette for godt over 2.000 år siden i Kina, og skikken kom til Japan sammen med buddismen i år 600. Det var ikke i går..



Den japanske bonsai-tradisjonen bygger på Østens filosofi, og sentralt står kjærlighet, tålmodighet og oppmerksomhet. Dette funker altså bra for både bonsaitrær og folk.

Min bonsai er en Juniperus chinesis, en kinesisk einer av sypressfamilien. Den er ganske langt hjemmefra. Den finnes i naturen i den nordøstlige delen av Asia, i Kina, Mongolia, Japan, Korea og noen av de mindre trivelige delene av det sørøstlige Sibir. Der kan Juniperus chinesis vokse til trær på nærmere 20 meter.

Min Juniperius bor her på Jarlsø, og det minner antagelig fint lite om verken Mongolia eller Sibir. Ikke er den spesielt stor heller. Kanskje 30 centimeter på en god dag. Den har vært med meg en stund, og på et vis har jeg blitt knyttet til den. Den krever kanskje ikke så mye kjærlighet, men hver eneste søndag bærer jeg den lave planteskålen bort til vasken og lar den trekke vann mens jeg forsiktig dusjer blader og røtter. Det er et hyggelig rituale, og jeg har lest at bonsaitrær kan bli uvirkelig gamle hvis de får forsiktig oppmerksomhet og stell.

Min Juniperus har en særdeles uttørket fremtoning, og det hender stadig at besøkende mer enn antyder at planten ser ut til å synge på det siste verset. Av en eller annen grunn hører jeg dem ikke.

Himmel og helvete – en historie..

En mann vandret langs veien med sin hund og sin hest. Idet de passerte et gigantisk eiketre, slo lynet ned og drepte dem alle tre.

Men mannen skjønte ikke at han hadde forlatt denne verden, så han fortsatte å gå sammen med de to dyrene sine. Noen ganger tar det litt tid før de døde forstår at det er akkurat det de er. Døde.

De gikk svært langt, det var motbakke og solen brant på kroppen. De var varme, svette og tørste. På en bakketopp fikk de øye på en fantastisk flott port. Den var kledd med marmor og ledet inn på en som vei som var brolagt med vakker stein. I enden av veien var det en gårdsplass, og helt i midten av denne en gullbelagt fontene med rennende krystallklart vann.

Vandreren gikk bort til mannen som passet på porten.

- God morgen.
- God morgen, svarte mannen ved porten
- For et fantastisk vakkert sted. Hva er det?
- Dette er himmelen.
- Så fint at vi endelig har kommet fram. Vi er så tørste.
- Kom inn og drikk av fontenen vår.
- Hesten og hunden min er også tørste.
- Beklager, men dyr er ikke tillatt her inne.

Vandreren ble naturlig nok veldig skuffet. Han var så tørstig, men kunne ikke få seg til å drikke alene. Han takket mannen som passet på porten og de begynte å gå videre langs veien. Etter en god stund, utslitt alle tre, kom de fram til en falleferdig gård. En gammel tregrind markerte inngangen til gårdstunet.

En mann lå i skyggen av tuntreet. En stråhatt dekket ansiktet, kanskje han sov.

- God dag, sa vandreren.

Mannen under treet svarte med å løfte litt på stråhatten.

- Vi er tørste - hunden, hesten min og jeg
- Det er en vannkilde rett bak huset, pekte mann. Drikk så mye dere vil.

Vandreren, hesten og hunden fant kilden og slukket tørsten. Vandreren gikk tilbake for å takke mannen under treet.

- Forresten, hva heter dette stedet?
- Dette er himmelen.
- Himmelen? Men, mannen ved marmorporten sa at det var himmelen!
- Det er ikke himmelen, det er helvete.

Vandreren var overrasket og forbauset.

- Du må få en slutt på dette! Slik villedende informasjon kan skape forvirring og frustrasjon!

Mannen med stråhatten smilte

- Det går helt fint. De gjør oss faktisk en stor tjeneste. Fordi der borte blir alle de værende som er villige til å overgi eller forlate sine beste venner.


Denne historien har kanskje noe å lære oss. En moral. Vi skal ikke svikte de som står oss nær. Venner, familie, kjærester eller tilsynelatende uttørkede bonsaitrær. Så derfor akter jeg å fortsette med å pleie kameraten min, varsomt dusje den hver eneste søndag, mens jeg venter på at den skal få lyst til å bli grønn og fin igjen. Man gir ikke opp en venn..

Med ønske om en god helg!

T

TWITTER. Keiserens nye klær?

(Ikke på Twitter, sier du?)


Kjære Venner,


Jeg har skjønt det slik at Facebook er gammeldags og utdatert, og i all hovedsak brukes til tant og fjas av mennesker som sluttet å være kule for ganske lenge siden. Jeg er en av dem.

Twitter derimot, det er saker! Jeg har forstått det dit hen at absolutt alle som er- eller ønsker å være noe eller noen lurer rundt i Twitter-universet. Her følger de etter hverandre og deler all verdens livsviktige og stilige små meldinger med hverandre. Det må være bortimot umulig – og i hvert fall totalt bakstreversk – å forsøke å holde tritt med verden uten å ha en aktiv Twitter-konto og en hel haug med mennesker å forfølge.

Ikke på Twitter, sier du?

Jeg er selvfølgelig rystet over at du så til de grader har valgt å se bort fra et av de største framskrittene for menneskeheten i den senere tid. Men jeg kan fortelle deg at Twitter er en mikrobloggtjeneste der folk kan sende korte meldinger på maksimalt 140 tegn. Man kan legge ved bilder av kona eller bikkja, en link til en video eller noe annet som er fengende og voldsomt viktig. Det er ikke så skrikende forskjellig fra all den elendigheten man kan lese i statusoppdateringene på Facebook. Dette vil selvfølgelig aldri en kul og stilig Twitter-bruker innrømme uten at man tar i bruk ganske brutale og avanserte torturmetoder, men når alt kommer til alt, så tror jeg nok at det er flere likheter enn ulikheter her.

På Twitter fungerer det slik at du må velge å ”follow” en bruker for å kunne se de oppdateringene og meldingene vedkommende poster. Det er lekende lett å bli en ”follower” – du trenger ikke kjenne vedkommende eller på noen som helst måte ha en relasjon til vedkommende, det er bare å krysse av i follow-ruten. Og deretter bare hagler det inn med sinnrike og dyptenkte meldinger av alle slag. Fantastisk!

Akkurat her og nå finner jeg det passende å minne om HC Andersens eventyr ”Keiserens nye klær”. Husker du? Historien om den forfengelige keiseren som var så lidenskapelig opptatt av nye klær. To svindlere kom til byen, utga seg for å være vevmestre, og innbilte keiseren at de kunne veve et stoff som var så fantastisk at det ville føles som om man spaserte rundt alldeles naken! Og ikke bare det – det var kun intelligente og oppegående mennesker som kunne se stoffet. Svindlerene vevet stoff og lagde klær til kongen. Kongen tok på seg luft-klærne, syntes at de var særdeles behagelig, og spurte så sine mest betrodde medarbeidere om de likte klærne. Alle syntes klærne var nydelige. Helt storartet! Alle ville jo gjerne framstå som både intelligente og oppegående. Og alt gikk sin skjeve gang, keiseren spradet rundt i sine nye klær og var fornøyd. Parade på byens torg. Lykke og fordragelighet, helt til et barn sa det som burde være åpenbart for alle; ”Han er jo naken!”




Jeg liker den historien. Og grunnen til at jeg minner deg på dette nå, er ikke det at jeg tror Twitter er et eventyr. Det er vel heller den andre forklaringen.

Uansett – kjære venner – jeg er som alle andre livredd for ikke å være tidsriktig, kul og stilig. Og dermed hadde det seg slik at jeg plutselig logget meg på og opprettet min egen Twitter-konto. @TorkillH. Det er meg.

Det føltes selvfølgelig voldsomt befriende å ha tatt dette gigantiske steget inn i den moderne tidsregningen, og jeg begynte umiddelbart å fundere på hva jeg egentlig skulle bruke Twitter til. Det lurer jeg fremdeles på.

Det å være på Twitter er en merkelig følelse. På mange måter er det som å følge etter noen du ikke kjenner på gata, for deretter å stoppe opp og rope et eller annet tilfeldig etter dem. Sånt noe kan man bli puttet i fengsel for hvis man gjør det på det lokale torget en lørdag formiddag, men på Twitter er dette normal atferd.

Men først av alt må man finne noen å følge. Det er jo ikke spesielt gøy å være alene i sitt eget Twitter-univers. Jeg fant ikke så mange kjente der inne, men tenkte heller at jeg får følge noen av de store, kjente og respekterte Twitter-menneskene. De har sikkert mye fornuftig å melde, så der kan jeg sikkert lære en hel masse. Tenkte jeg.

Jeg krysset av for Jens Stoltenberg. Jeg kjenner ham ikke. Han er ganske kjedelig og tilsynelatende litt ordentlig – han Twittrer sikkert om mye som er verdt å få med seg. Deretter krysset jeg av Petter Stordalen. Jeg kjenner ikke han heller, men Petter er jo voldsomt energisk og sprudlende. Hans Twitter er det sikkert litt liv og leven over.. I et svakt øyeblikk krysset jeg også av for Jenny Skavland og Marianne Aulie. Jeg kjenner selvfølgelig ingen av dem, men førstnevnte er jo aktuell med sin sitt nye program om Twitter på TV. Marianne er kjent for… Vel, samme hva.

Jeg hadde Twitter-konto - @TorkillH – og jeg hadde funnet noen å forfølge. Det var bare å lene seg tilbake og avvente de banebrytende og interessante meldingen.

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde ventet meg, og det virket litt dødt denne mandagskvelden. Jens og Petter hadde lagt seg. Men noen var våken..

@Marianneaulie ”Gjesp”

Tett fulgt av ytterligere

@Marianneaulie ”GJESP, GJESP”

Se det – store bokstaver, du.

@Mariannaulie ”GJESP, GJESP, GJESP”

Hvorpå jeg nærmest tok det for gitt at kunstneren hadde sovnet og var borte for kvelden, men Marianne kom snart, sterkt og uventet tilbake.

@Marianneaulie ” Jenny Skavlan har hatt fingeren mellom bena”

Ja vel, tenkte jeg, det var da voldsomt! Men det er vel kanskje sånn det skal være her på Twitter. Ikke akkurat det jeg hadde sett for meg kanskje, men definitivt fargerikt. Og Marianne ga seg ikke..

@Marianneaulie ” Jenny Skavlan is a nice girl”

Selvfølgelig vanskelig å være uenig i dette, men jeg reagerte umiddelbart på at klovne-damen hadde lagt om til engelsk. Kanskje det var for at Aune skulle kunne følge med i samtalen?

@Noramork” Lunsj med Helene #godstemning”

Det var jo noe helt annet – håndballjenta Nora Mørk driver ikke med tøys. Og, jo da, jeg hadde krysset av for å følge henne også. Det hele er riktig så suspekt. Nesten litt snuskete.

@Marianneaulie ”Har Jenny Skavlan hatt sex med fingeren?”

Jøss, Marianne var fremdeles våken, og hun hadde åpenbart mer å melde.. Jeg vet ikke helt..

@Marianneaulie ” Kreativitet, frihet og kjærlighet i NYC”

Hmm..

@Jennyskavlan ” Torsdagens tweet4tweet panel er satt..”

Enda godt, tenkte jeg, samtidig som jeg var glad for at det var fremdeles var liv i både Jenny og fingeren.

@Marianneaulie ”Rompa til Jenny Skavlan er supersøt, slipper fingeren til?”

Jeg tror nesten at jeg rødmet litt. Hva byr dere meg? Og, Marianne, jeg tror det staves ”rumpa”.. Marianne hadde for øvrig lagt ved et tegnet bilde av stumpen til Jenny – det så slett ikke galt ut.

@Jennyskavlan ”Du er hjertelig velkommen!”

På dette tidspunkt var jeg så alterert, at jeg nærmest holdt på å bryte ut av hele Twitter-greia. Men Nora Mørk redder stumpene på en ellers ganske turbulent Twitter-aften.

@Noramork ” Sleepover med @Ksaugestad #girlsnight”

Jeg logget av, og siden har jeg ikke hatt verken mot til- eller ønske om å logge meg på igjen.

Et lite øyeblikk trodde jeg faktisk at Twitter kanskje kunne ha noe for seg. Jeg tror jeg tok feil. Takke seg til HC Andersen og eventyr. Det får ikke hjelpe at Jenny forsikrer oss alle om at dette er den nye humoren. Twitter-humoren. Jeg vet ikke om jeg orker å bry meg.

Jeg ønsker Marianne, Jenny og alle dere andre en riktig god helg!

@TorkillH

Shiny, happy people!?

(En forfyllet munk..)


Kjære Venner,


Den gamle var et svært nøkternt menneske. ”Hvis noe er for godt til å være sant, så er det som regel ikke det”, hendte det at han sa. Han var aldri spesielt begeistret for glansbilder, og møtte nok mennesker som framsto som shiny, happy og tilsynelatende blankpolerte med en viss skepsis.



Han er borte nå, og jeg begynner å bli voksen. Men av og til hender det at jeg føler den samme skepsisen mot glansbilder som den min far hadde. Tror ikke lenger på at det eller den som fremstår som feilfri, skinnende og uten noen form for riper i lakken. Livet er ikke sånn, og mennesker som virkelig lever er ikke glansbilder.

Og jeg tror det er mange som føler det slik, ikke bare den gamle og jeg. Kanskje er det slik at det er lettere å føle fortrolighet til noe eller noen som framstår som de er, med mangler, feil og alt det som ikke er helt perfekt. Usminket, ærlig, åpent. Som de er?

Selv har jeg skaffet meg noen reale riper i lakken, og jeg fremstår definitivt ikke som et glansbilde. Men sånn er livet, og jeg opplever ganske ofte å bli møtt på en helt spesiell måte av mennesker som er totalt fremmed for meg. Det kan være en mann som kommer bort til meg når jeg handler vin på polet, en gammel dame som stopper meg på butikken, en uteligger som deler benk med meg på brygga eller en pappa fra ungdomsskolen som søker selskap i en pause på foreldremøtet. En bekjent som ”må” prate om noe etter litt godt med drikke på en restaurant. Disse menneskene tar kontakt, sier noe om mitt åpenbart skranglete ganglag, min ripete lakk. Uttrykker litt sympati og undring, før de forteller meg om sine egne utfordringer. Fremmede mennesker som , helt uoppfordret, føler for å dele historier om livene sine. Det som er vanskelig, tøft å forholde seg til, riper og sår. Noen forteller også om håp og glede. Det er fint.

Men jeg blir alltid litt overrasket. Lurer litt på hvorfor de velger meg, en ukjent og skadeskutt mann de bare møter helt tilfeldig på sin vei. Hvorfor all denne fortroligheten? Kanskje det er ripene, tenker jeg. Er det slik at de er litt som den gamle, at de er skeptiske til glansbilder, og at de finner litt ro når de møter en som har tatt av seg sminken og minner dem på at livet ikke alltid er helt strålende og perfekt. Kanskje det er lettere å være menneske da, både med og uten riper i lakken..

Uansett, her er zen-historien om den forfyllede munken..

En Zen-mester hadde flere hundre disipler. De var svært pliktoppfyllende. De ba når det var tid for å be og de jobbet når det var tid for det. Alle sammen gjorde det som ble forventet av dem. Alle sammen med unntak av en eneste munk. Han drakk og var beruset, var skikkelig forfyllet.

Mesteren begynte å bli gammel. Noen av de mest fremtredende og ledende disiplene begynte å snakke om hvem som skulle bli gruppens nye leder. Hvem av dem ville vise seg verdig til å føre tradisjonens hemmeligheter videre?

Imidlertid, den kvelden mesteren skulle dø, så sendte han bud etter den forfyllede munken og lot ham få innsikt i tradisjonens hemmeligheter.

De andre disiplene ble naturlig nok svært opprørte.

- For en skam!, ropte de i kor.

- Vi har brukt vår tid på en mester som ikke har lagt merke til våre kvaliteter og vår innsats.

Da den døende mesteren hørte alt oppstyret, bemerket han rolig:

- Det var viktig for meg å formidle hemmelighetene videre til en mann jeg kjente godt. Alle mine disipler er pliktoppfyllende og prektige. Og det er betenkelig fordi prektighet ofte kamuflerer forfengelighet, ærgjerrighet og intoleranse. Derfor valgte jeg den disippel som jeg kjente godt, den disippel hvis feil og mangler var mest åpenbare og synlige for meg.

Den gamle kunne fått seg til å si noe slikt. Men jeg kan allikevel ikke minnes at det var særlig mye zen over ham, og disipler og slikt drev han definitivt ikke med. Men klok, det var han..

Ønsker deg en god helg!

T