Det store pokerlaget

(Om livet.. )

Kjære Venner,

Livet er en meget usikker affære. På mange måter er det ren og skjær gambling, ikke så  helt ulikt et rimelig vellykket pokerlag.

Det var et stort pokerlag i Høyjord. Ikke så eksotisk geografisk sett, synes du kanskje. Men sånn er det  av og til, både i livet og med pokerlag. Noen ganger er det samba på en strand i Rio de Janeiro, mens du andre ganger – som regel – befinner deg i mørket i Høyjord.

Wideberg/"Svever". Det er bare å kaste seg ut i det..

Men jeg var ikke alene i mørket i Høyjord. Jeg kom til de jeg ser på som mine. Elgen,  Harald, Tore og resten av klanen. Og det er alltid godt å se venner, både i livet og i store pokerlag. Men det var også mange der jeg ikke kjente fra før.  De kom fra den store verden utenfor Høyjord, fra Kodal, Vivestad og Revetal. Det var kanskje noen fra Andebu der, og selv Sandefjord var representert. Høyjord var en smeltedigel denne kvelden, og sånn er det jo noen ganger, både i livet og med store pokerlag.

Mens vi alle har det til felles at vi har fått livet i gave, så starter vi da også med et likt antall sjetonger i dette store pokerlaget. Noen av oss kunne sikkert ha tenkt oss litt ekstra, men sånn blir det bare ikke. Vi stiller til start med det vi har – både i livet og i dette store pokerfellesskapet.

Og så begynner livet og pokerspillet.. Vår variant er Texas Hold`em, det vil si at det er 5 kort åpent på bordet mens hver spiller sitter med 2 kort på hånden. Og akkurat som det kan være i livet ellers, så er også pokerspillet fullt av regler og normer for hva som er anstendig og god oppførsel. De fleste av oss kommer jo fra møblerte hjem. Tross alt..

Vi får alle sammen kort fra den samme kortstokken. Det stokkes og deles hele kvelden, og det er neppe grunn til å tro at det er noen som i det store og hele får mye bedre kort enn andre. Litt heldig her og litt uheldig der, det jevner seg ut. Og sånn er det vel ofte i livet også, tenker jeg. Noen ganger får vi servert gode muligheter, mens vi andre ganger synes at utgangspunktet er ganske elendig. Men i det store og hele er det vel ganske få som er født med gullhår nedentil eller som systematisk motarbeides av alle høyere makter.

Men både i pokerlaget og i livet, så får vi alle en rekke muligheter. Om mulighetene er tilstede for alle, så er forskjellen stor når det gjelder hvordan vi tar vare på sjansene våre. Og etter ganske mange mørke – og noen lyse – kvelder i Høyjord, så har jeg kommet til den erkjennelse at det som skiller en god pokerspiller fra middelmådigheten eller  rett ut sagt den begredelige, er evnen til å vite når man skal satse og når man skal gi seg.

Det er så enkelt – både i poker og i livet – at man bare må vite når man skal gi gass og når det er fornuftig å bruke bremsen. Alle som opplever suksess i livet, har på et gitt tidspunkt fått en mulighet, sett potensialet og  har gitt full gass . På det samme vis kan vi konstatere at det lett går til hundene hvis vi ikke bremser ved gitte anledninger.

Men hvordan vet man når man skal gi gass eller bremse?  Spør ikke meg. Jeg vet bare at  mulighetene er der ute – i livet og ved pokerbordet – og at alle som lykkes og får til det de drømmer om, har bestemt seg for enten å gi gass  eller bremse. Satse høyt eller kaste kortene.

Og det interessante er i grunnen ikke hvorfor du velger å gjøre som du gjør, men heller at du bestemmer deg for noe idet muligheten dukker opp.

Slik skapes store forretningskvinner, presidenter i Amerika, fotballstjerner, strålende musikere, hverdagshelter og seierherren i det store pokerlaget i Høyjord. Og alle sammen har det til felles at de ga gass på riktig mulighet, og brukte bremsene der det var fornuftig.

Livet – og pokerlaget i Høyjord  går sin gang. Det prates, røykes og drikkes. Muligheter kommer og går. Det er dem av oss som ikke vet når vi skal bremse eller  gi gass, vi lar være å satse på gode muligheter og skjønner heller ikke alltid når det er på tide å kaste kortene. Det går en stund, men så er sjetongene borte og pokerlaget er over for vårt vedkommende.

Til slutt, antagelig en gang langt ut på natten, sitter det en spiller igjen med alle sjetongene. Det er vinneren av det store pokerlaget i Høyjord. Og det er ikke så helt ulikt livet, tenker jeg. Det er nok av dem som synes å tro at  den som har mest penger igjen når han dør, er den som har vunnet. Jeg er vel ikke helt sikker på det, men jeg både håper og tror at livet og store pokerlag er litt forskjellig når det kommer til dette punktet. Det vil vise seg.

- Poker er enkelt, sier Harald.

Mulig det, hvis du vet når du skal gi gass og når du skal kaste kortene.  Jeg takker for meg, går ut i natten og konstaterer at det er høst i Høyjord.

I morgen er det nye muligheter. Det er bare å gi gass..

Med ønske om en god helg!

T

Fra minneboken; Min venn, Elgen!

(Om Jomfru Maria, en ujålete munk og en gigantisk storebror)

Kjære venner,

Det var aldri helt åpenbart at vi skulle finne hverandre. Noen vennskap lar seg vanskelig forklare ut fra tingenes tilsynelatende tilstand. Men allikevel er det noen ganger slik at livet formelig insisterer på at det er sånn det må være. Jeg både undrer og gleder meg over det.

Elgen og jeg

 Tønsberg Handelsgymnasium – Handelsskolen – skolestart 1982. Jeg var 16 og nyinnflyttet fra vestlandet. Kjente ikke et eneste menneske i klasserommet, og tok dette med skolestart voldsomt på alvor. Hvit skjorte, slips og en rank holdning som helt definitivt må ha send ut klare signaler om at jeg var usedvanlig rastløs og klar der nede i startgropen.

Billedlig sett hadde jeg et imponerende stort og blankpolert rødt eple på pulten, jeg var proppfull av både gode spørsmål og brukbare svar, og mine intensjoner var å gi full gass fra aller første øyeblikk.

Pulten bak meg var ledig, og han opprettet base der. Han satt seg ikke bare ned på stolen som oss andre. Det ville være direkte misvisende å skape det bildet i hodet på dere. Morten var på alle måter en ruvende skikkelse. Allerede da. Omtrent 2 meter høy og med en BMI som bar bud om at den karen ikke flørtet unødvendig med trendy påfunn som jogging og trimstudio. Uryddig hårpryd og et antrekk som var kronet med en sliten olajakke med ACDC formelig tatovert over hele ryggtavlen.

Neida, han satt seg ikke bare ned, som alle oss andre. Han formelig skrudde den enorme kroppen sin ned på stolen, i en slik positur at han nærmest ble liggende også under pulten min. Regnskapslærer Kaldager, med grå lagerfrakk og store strikker rundt bøkene, ga da også klar beskjed “Rett deg opp! Du ser ut som en plastpose i Guds natur.”

Elgen og jeg var ikke akkurat like som to draper vann. Ikke da heller. Men livet har som sagt insistert på at vi ikke skal være fremmede, og dette selv om våre veivalg har tatt oss med på til dels ganske forskjellige og krevende utflukter. Nå har vi, sånn rent statistisk sett, kommet omtrent halvveis i dette spennende realityshowet. Vi har gått på en smell eller to, og er kanskje ikke så blankpolerte lenger, noe vi antagelig heller aldri var.

Men jeg setter fremdeles stor pris på Morten. Elgen. Det er en egen letthet over det å være sammen med ham. Det er som å ha en gigantisk storebror, en som man ikke nødvendigvis trenger å si så mye til, men som man allikevel trives i selskap med.

Jeg opplever at jeg stadig setter større pris på det oppriktige, det enkle og ujålete. Det er fint at ting bare er som de er noen ganger. Må alt være så perfekt og flott bestandig?

La meg få dele en liten spansk historie med dere. 

Jomfru Maria, med det lille Jesusbarnet i armene sine, steg ned til jorden for å besøke et kloster. Munkene gledet seg, og de stilte opp på en lang rekke for å hilse Jomfruen og vise sin respekt. En av munkene deklarerte latinsk poesi, en annen viste frem vakre håndlagede illustrasjoner, og en fortalte historier om glemte helgener. På enden av rekken sto det en forsiktig og ydmyk munk som aldri hadde fått muligheten til å lære av de vise menn av hans tid. Hans foreldre var enkle og vanlige mennesker som jobbet på et omreisende sirkus.

Da det ble hans tur, ønsket munkene å avslutte møtet med Jomfruen. De var redd for at den forsiktige munken ville ødelegge det flotte inntrykket som de hadde bygget opp. Men også han ønsket å vise sin kjærlighet og respekt for Jomfruen. Brydd, tydelig preget av mistroen fra sine brødre, tok han fram noen appelsiner fra lommene og begynte å kaste dem opp i lufta – sjonglerte med dem akkurat som hans foreldre hadde lært ham på sirkuset.

Det var først da det lille Jesus-barnet smilte og klappet i hendene. Og det var kun mot den ydmyke og enkle munken at Jomfru Maria strakte ut sine armer og lot ham få lov til å holde barnet en liten stund.

Jeg vet jo ikke hva denne historien egentlig betyr, men jeg liker bildet, og tror at det forteller oss noe om det å være tro mot oss selv.

Venner kommer i mange former, utgaver og versjoner. Noen er som skjøre ballerinaer helt uten behov for å ytre seg, mens andre er som påfugler der de nyter seg selv i fulle drag. Og noen ganske få er som Elgen, en gigantisk storebror med uryddig kroppsholdning og tvilsom olajakke. Uansett, det gjelder å sette pris på dem. Sette pris på dem akkurat som de er.

Men nå skal jeg øve meg på å sjonglere med appelsiner – ønsker deg en god helg!

 T

Ikke som alle andre pappaer

(Filmen fra Bendik)

Kjære venner,

Som pappa ønsker du at dine barn skal leve så gode og rike liv som overhodet mulig. Du vil være der for- og sammen med dem, lære dem saker og ting som er nødvendige eller kanskje bare er fine og meningsfulle. Du vil oppleve ting sammen med dem og se dem lykkelige.

Men livet blir jo ikke alltid som man har sett for seg. 6.september 2003 overlevde jeg en hjerneblødning, noe som tok fra meg halve kroppen og gjorde at jeg over natten måtte redefinere hele livet. Det som var mulig og greit i går, ville vise seg å være plundrede, tungvint og umulig i tiden fremover. Det fantes ingen selvfølgeligheter lenger.

Live og Bendik var 4 og 7, og plutselig var de ”stuck” med en pappa som ikke var som alle andre pappaer. Som ikke kunne sykle sammen med dem, leke på stranda, tøffe turer i snekka eller lære dem å sette pris på ulike former for sport og spill, eller gjøre noe så hverdagslig som å rusle tur i sentrum eller gå langs brygga.

Mennesker er tilpasningsdyktige, og med tanken om at ”det ble annerledes”, så har vi funnet våre måter å gjøre ting på. Men både Live og Bendik har fått smake på følelsen av at man ikke kan ta alt for gitt.  Det er klart at dette har preget dem.

Som pappa har jeg levd – og lever – med sorgen over at jeg ikke kan være som alle andre pappaer. Jeg er alltid redd for ikke å strekke til, og for at jeg ikke skal kunne bidra til at Live og Bendik har det bra.

Og jeg vet ikke om denne sorgen og redselen først og fremst finnes inne i hodet mitt, eller om det er følelser og tanker som Bendik og Live også har. Det er jo ikke så lett å snakke om dette.

Men Bendik har på sitt eget vis fortalt hvordan han har opplevd vår annerledeshet – som elev på Media- og kommunikasjonslinjen på Horten videregående skole valgte han dette som tema og lagde en film der han forteller sin historie.

Jeg fikk filmen som gave på min 50-års dag, og så den sammen med Live og Bendik. Jeg gråt som et barn..

Filmen fra Bendik

 Bendik fyller 20 år nå i mars og Live blir 17 til sommeren. De er voksne og fine, noen ganger lykkelige og andre ganger bekymret og lei. Men sånn er jo livet, og jeg blir så glad når jeg forstår at det kanskje ikke gjorde så mye at ting ble annerledes.

Og det er en god tanke å ta med seg videre, for alle oss som ikke er helt A4.

God helg!

T