Litt Zen (III) - En forfyllet munk..

(Shiny, happy people!?)


Kjære Venner,


Den gamle var et svært nøkternt menneske. ”Hvis noe er for godt til å være sant, så er det som regel ikke det”, hendte det at han sa. Han var aldri spesielt begeistret for glansbilder, og møtte nok mennesker som framsto som shiny, happy og tilsynelatende uten riper av noe slag med en viss skepsis.

Han er borte nå, og jeg begynner å bli voksen. Men av og til hender det at jeg føler den samme skepsisen mot glansbilder som den min far hadde. Tror ikke lenger på at det eller den som fremstår som feilfri, skinnende og uten noen form for riper i lakken. Livet er ikke sånn, og mennesker som virkelig lever er ikke glansbilder.

Og jeg tror det er mange som føler det slik, ikke bare den gamle og jeg. Kanskje er det slik at det er lettere å føle fortrolighet til noe eller noen som framstår som de er, med mangler, feil og alt det som ikke er helt perfekt. Usminket, ærlig, åpent. Som de er?

Selv har jeg skaffet meg noen reale riper i lakken, og jeg fremstår definitivt ikke som et glansbilde. Men sånn er livet, og jeg opplever ganske ofte å bli møtt på en helt spesiell måte av mennesker som er totalt fremmed for meg. Det kan være en mann som kommer bort til meg når jeg handler vin på polet, en gammel dame som stopper meg på butikken, en uteligger som deler benk med meg på brygga eller en pappa fra ungdomsskolen som søker selskap i en pause på foreldremøtet. En bekjent som ”må” prate om noe etter litt godt med drikke på en restaurant. Disse menneskene tar kontakt, sier noe om mitt åpenbart skranglete ganglag, min ripete lakk. Uttrykker litt sympati og undring, før de forteller meg om sine egne utfordringer. Fremmede mennesker som , helt uoppfordret, føler for å dele historier om livene sine. Det som er vanskelig, tøft å forholde seg til, riper og sår. Noen forteller også om håp og glede. Det er fint.

Men jeg blir alltid litt overrasket. Lurer litt på hvorfor de velger meg, en ukjent og skadeskutt mann de bare møter helt tilfeldig på sin vei. Hvorfor all denne fortroligheten? Kanskje det er ripene, tenker jeg. Er det slik at de er litt som den gamle, at de er skeptiske til glansbilder, og at de finner litt ro når de møter en som har tatt av seg sminken og minner dem på at livet ikke alltid er helt strålende og perfekt. Kanskje det er lettere å være menneske da, både med og uten riper i lakken..

Uansett, her er zen-historien om den forfyllede munken..

En Zen mester hadde flere hundre disipler. De var svært pliktoppfyllende. De ba når det var tid for å be og de jobbet når det var tid for det. Alle sammen gjorde det som ble forventet av dem. Alle sammen med unntak av en eneste munk. Han drakk og var beruset, var skikkelig forfyllet.

Mesteren begynte å bli gammel. Noen av de mest fremtredende og ledende disiplene begynte å snakke om hvem som skulle bli gruppens nye leder. Hvem av dem ville vise seg verdig til å føre tradisjonens hemmeligheter videre?

Imidlertid, den kvelden mesteren skulle dø, så sendte han bud etter den forfyllede munken og lot ham få innsikt i tradisjonens hemmeligheter.

De andre disiplene ble naturlig nok svært opprørte.

- For en skam!, ropte de i kor.

- Vi har brukt vår tid på en mester som ikke har lagt merke til våre kvaliteter og vår innsats.

Da den døende mesteren hørte alt oppstyret, bemerket han rolig:

- Det var viktig for meg å formidle hemmelighetene videre til en mann jeg kjente godt. Alle mine disipler er pliktoppfyllende og prektige. Og det er betenkelig fordi prektighet ofte kamuflerer forfengelighet, ærgjerrighet og intoleranse. Derfor valgte jeg den disippel som jeg kjente godt, den disippel hvis feil og mangler var mest åpenbare og synlige for meg.

Jeg liker det. Hva synes du?

Den gamle kunne fått seg til å si noe slikt. Men jeg kan allikevel ikke minnes at det var særlig mye zen over ham, og disipler og slikt drev han definitivt ikke med. På ingen som helst måte blankpolert, men ganske klok..

Ønsker deg en god helg!

T

Litt Zen (II) - Dødsens alvorlig

(Alt det jeg lurer på..)


Kjære Venner,


De siste ukene har det vært mye mas om prinsessen som hevder å kunne snakke med de døde. Mange mener mye om både saken og prinsessens engasjement. Selv skal jeg la være å mene så mye om dette. Det var vel strengt tatt ikke noen grunn til å bli så veldig overrasket. Hun snakker jo både med hester, Ari og engler, så hvorfor ikke de døde? Og hun samler sine tilhengere i et bedehus på vestlandet, og de holder på med sitt. Snakker med hverandre og de døde. Flott for dem.

Det er greit for meg. Vet ikke helt om jeg klarer ta det alvorlig, men i et øyeblikk av ren og pur godvilje så er jeg villig til å være med på at det kanskje er mulig. Men det er saker og ting jeg lurer på og ikke helt makter å få klarhet i.

Jeg lurer på hva de snakker om? Med de døde. Starter man med høflighetsfraser? Kanskje et muntert ”god kveld” eller det noe mer kontante ”hei og takk for sist”. Smalltalk av typen ”hvordan har du det?” faller åpenbart på stengrunn. De er jo døde! Hallo..

Dette er helt fremmed for meg, men jeg innbiller meg at det må være litt som å prate med en bestemor du ikke har sett på uendelig lenge. Kanskje helt siden forrige sommerferie eller noe slikt. Og da er det vel naturlig å fortelle litt om hva som har skjedd siden sist. Status med en kort oppsummering av bragder, lykke og eventuelt elendighet. Omtrent som de brevene man mottar fra enkelte til jul. Bestemor ville sett på en med milde øyne, nikket og kommet med enkelte godlyder der det passet seg. Er det sånn med de døde også? Jeg skjønner at prinsessen og hennes likesinnede snakker med de døde, men svarer de sistnevnte noe. Blir det noe samtale ut av det?

Når det gjelder tema for samtalene, så antar jeg at det ikke er snakk om vind og vær eller koseprat om trivialiteter. Det kan jo fort være dødsens kjedelig, og det vil neppe de døde vite noe av. Nei, kanskje man tar opp tråden fra tidligere selskapeligheter og fortsetter diskusjoner omkring temaer som den døde pleide å gnåle om i tide og utide. Eller man benytter muligheten til å klare opp i praktiske forhold a`la ”Hvor gjemte du egentlig sølvtøyet, din skøyer?” Jeg kan levende se for meg at diskusjoner rundt tidligere arveoppgjør må være en slager i disse samtalene med de døde. Jeg vet jo selvfølgelig ikke noe om dette, men det virker sannsynlig. Og når man får muligheten til å snakke med de døde, så er det sikkert mange som vil benytte sjansen til å fortelle vedkommende – den døde – hvor godt de likte ham eller henne. Og sikkert mange flere ting i samme gate, alt sammen følelser og tanker som man skulle hatt vett, mot og anledning til å dele med den døde mens det ennå sto til liv.

Som du skjønner, dette lurer jeg virkelig på. Det er ikke min intensjon å henge prinsessen og de andre sjarlatanene ut til tørk. Da ville jo folk kunne tro at jeg var både arrogant og lite tidsriktig. Og det vil jeg jo ikke. Jeg tviler ikke, men det må jo være lov å lure på ting..

Jeg registrerer for øvrig at det ikke bare er prinsessen som har interesse av å prate med de døde. Det er i det hele tatt veldig i tiden. Populært, på en måte. Det finnes til og med dem som ser på dette som underholdning. Jeg var litt uheldig med fjernkontrollen en sen kveld, og plutselig var jeg midt i et show med en dame som heter Lisa Williams. Hun drev med all verdens triks og spådommer, snakket med de døde og var skikkelig høvding på scenen. Jeg ble åpenbart imponert, men la samtidig merke til en liten sak. Publikum i denne store salen var primært kvinner, i all hovedsak damer sånn omtrent midt i livet. Og jeg forstår det også slik at de fleste spirituelle – sannsigere, spåpersoner, medier og tilsvarende – er kvinner.

Alt det jeg lurer på.. Hvorfor er det slik? Er kvinner mer i kontakt med sitt eget (-og andres) sjelsliv , og mer sensitiv for inntrykk.? Er de mer åpne for det ukjente? Eller er dette bare en form for midtlivskrise som noen kvinner opplever urimelig intenst og sterkt? I så fall tror jeg kanskje at det er lettere og mer liketil for menn. Vår midtlivskrise begrenser seg ofte til ring i øret, innkjøp av sportsbil eller ekstraordinær og upassende interesse for kvinner langt yngre enn oss selv. På en måte synes det allikevel langt kjekkere enn å måtte være hojende publikum på et show der en svindler skal få oss til å tro at hun snakker med dem som for lengst har sluttet å betale kringkastingsavgift. Jeg vet ikke..

Jeg vil selvfølgelig umiddelbart beklage at jeg var så lite fintfølende at jeg nå fikk meg til å kalle Lisa Williams for svindler. Det er jo ikke pent å kalle folk slikt. Men det er nå en gang slik at spiritualisme- og snakke-med-de-døde-bransjen har vært plaget av svindlere og lykkejegere.

Spiritualismen oppsto i 1848 da søstrene Margareth og Kate Fox hørte bankelyder fra veggen hjemme i New York. De hevdet at bankingen var signaler fra ånder, og at disse kunne tydes. Søstrene tenkte litt på saken, før de etter noen år startet på et roadshow rundt i Amerika. De snakket med de døde. Og interessen for spiritualisme økte, det dukket opp stadig flere medier. Stor ståhei! Søstrene Fox tjente et lastebillass med penger, og hadde status som den tids popstjerner. Imidlertid, da søstrene Fox ble gamle innrømmet de at det hele bare var noe de hadde funnet på, bare juks og fanteri. Folk reagerte med vantro og sinne. Søstrene Fox brukte opp sin formue, og gjorde faktisk comeback som medier da de trengte mer penger. Da kunne de plutselig snakke med de døde igjen. Sirkusteltene var stappfulle av folk som hadde glemt den forrige runden med svindel! Verden vil bedras?

Alt det jeg lurer på.. Jeg velger å dra det hele ned på jorden igjen med en liten Zen-historie.

Den unge munken snakket med den kloke Zen-mesteren,

- Mester, hva kan du fortelle meg om døden?
- Ingen ting. Hvorfor skal jeg fortelle deg om døden, du som enda ikke forstår livet.

Mesteren var bestemt og mild

- Først livet, så døden.


Ønsker deg en god helg, med masse liv!

T

Litt Zen (I) - Et eventyr..

(Ærlighet varer lengst?)


Kjære Venner,


Zen er en retning innen buddismen. Kommer opprinnelig fra Kina, står sterkt i Japan og møtes med stor interesse i vesten. I Zen søker man innsikt og ”oppvåkning”. Det siste gjennom å dyrke fram en sinnstilstand som er preget av umiddelbar tilstedeværelse. Det er først når du slipper taket i det logiske at du kan se virkeligheten slik den er.

Det er lite undervisning i Zen, og de har ikke mange skrifter og bøker. Zen buddistene er heller ikke så opptatt av å stille kronglete filosofiske spørsmål. De mener at dette kan virke mer som et hinder enn som hjelp i livet. Fokus er mer på praktiske ferdigheter og selvforglemmende pliktoppfyllelse. Det siste er nok litt ”unorsk”, men så er det da heller ikke den storslagne norske kulturarven som har preget buddistene i særlig grad.

Uansett – Zen eller ikke – her er et kinesisk eventyr..

For svært lenge siden – mer enn 2.000 år siden – bodde det en ung prins i Thing-Zda regionen i Kina. Han skulle bli kronet til keiser, men først måtte han i følge loven gifte seg.

Den unge prinsen tok ikke lett på denne oppgaven. Tross alt var det snakk om Kinas fremtidige herskerinne. Prinsen ville finne en ung kvinne som han kunne stole fullt og helt på. Etter råd fra en av sine vise menn, så besluttet han å kalle sammen alle de unge kvinnene i regionen slik at han kunne finne den mest verdige kandidaten.

En gammel dame som hadde tjenestegjort i palasset i mange år hørte om forberedelsene til den store sammenkomsten, og hun følte seg litt trist på sin datters vegne. Datteren var forelsket i prinsen, på avstand og i all hemmelighet.

Da den gamle damen kom hjem, fortalte hun datteren om prinsens planer og ble forskrekket da hun forsto at datteren hadde tenkt å dra til palasset.

” Kjære datter, hva har du der å gjøre? Alle de rikeste og vakreste kvinnene i landet kommer til å være der. Det er en dårlig ide! Jeg vet at du har det vondt, men ikke gjør noe du vil komme til å angre på.”

Datteren svarte:

”Kjære mor, jeg har det ikke vondt, og jeg kommer ikke til å gjøre noe som jeg vil angre på. Jeg vet at jeg ikke kommer til å bli valgt ut, men dette er min mulighet til å få være nær prinsen. Selv om det bare er for en kort stund, så gjør det meg lykkelig. Jeg vet at det er en annen skjebne som venter på meg.

Kvelden kom, og da datteren kom til palasset, så kunne hun selv se at alle de vakreste kvinnene i landet var der. Kledd i lekre klær og med kostbare smykker, villig til å gjøre nær sagt hva som helst for å gripe den muligheten som prinsen hadde gitt dem. Prinsen – omgitt av sitt hoff – kunngjorde at han hadde en utfordring til alle de frammøtte kvinnene:

”Jeg vil gi hver av dere et frø. Vi møtes igjen om 6 måneder, og den som da bringer meg den vakreste blomsten vil bli Kinas herskerinne.”

Den unge kvinnen tok godt vare på frøet. Hun plantet det i en potte, og ettersom hun ikke kunne så mye om blomster og planter, så brukte hun god tid på å bearbeide jorden . Hvis blomsten ville spire og gro som hennes kjærlighet til prinsen, da var det ingen grunn til å engste seg.

Det gikk 3 måneder uten at det skjedde noe i potten. Datteren forsøkte alt. Hun snakket med de lokale bøndene, og disse viste henne hvordan hun skulle ta vare på jorda og det verdifulle frøet. Men til ingen nytte. For hver dag som gikk følte hun at drømmen ble mer og mer fjern, enda hennes følelser for prinsen var like sterke som tidligere.

Så hadde det gått 6 måneder, og ingen ting hadde vokst fram i potten hennes. Men selv om hun ikke hadde noe å vise fram, så visste hun med seg selv hvor mye tid og omtanke hun hadde lagt i arbeidet med potten, og hun fortalte sin gamle mor at hun ville dra tilbake til palasset . Dette ville bli siste gang hun fikk se prinsen, og den muligheten hadde hun ikke tenkt å la gå fra seg.

Datteren dro til palasset med potten sin, en potte uten blomst. Og hun fikk snart se at de andre kandidatene hadde fått til de mest fantastiske resultater. De andre kvinnene bar potter med nydelige og spektakulære blomster, i alle tenkelige former og farger.

Endelig skulle avgjørelsen kunngjøres. Prinsen kom inn og han brukte god tid på å studere hver eneste blomst. Etter å ha sett dem alle, så kunngjorde han at han ville gifte seg med den gamle tjenerens datter.

Det ble selvfølgelig rabalder. De andre kvinnene protesterte heftig. Han hadde tross alt valgt den eneste blant dem som ikke hadde maktet å dyrke fram noe som helst. Prinsen forklarte rolig hvorfor han valgte som han gjorde:

”Denne unge kvinnen var den eneste som dyrket det som gjorde henne verdig til å bli en herskerinne, nemlig ærlighet. Alle frøene jeg delte ut var sterile, og det ville aldri gro fram blomster fra noen av dem.” En luring, den prinsen..

Så er det vel kanskje slik at ærlighet varer lengst. Kinesiske prinser skjønner seg på slikt.

Med ønske om en god helg,

T

Og husk: ”Vi er det vi tenker.” (Budda)

Det store pokerlaget.

(Om livet.. )


Kjære Venner!


Livet er en meget usikker affære. På mange måter er det ren og skjær gambling, ikke så helt ulikt et rimelig vellykket pokerlag.

Forrige helg var det stort pokerlag i Høyjord. Ikke så eksotisk rent geografisk sett, synes du kanskje. Men sånn er det av og til, både i livet og med pokerlag. Noen ganger er det samba på en strand i Rio de Janeiro, mens du andre ganger – som regel – befinner deg i mørket i Høyjord.

Men jeg var ikke alene i mørket i Høyjord. Jeg kom til de jeg ser på som mine. Elgen, Harald, Tore og resten av klanen. Og det er alltid godt å se venner, både i livet og i store pokerlag. Men det var mange der jeg ikke kjente fra før også. De kom fra den store verden utenfor Høyjord, fra Kodal, Vivestad og Revetal. Det var kanskje noen fra Andebu der, og selv Sandefjord var representert. Høyjord var en smeltedigel denne kvelden, og sånn er det jo noen ganger, både i livet og med store pokerlag.

Mens vi alle har det til felles at vi har fått livet i gave, så starter vi da også med et likt antall sjetonger i dette store pokerlaget. Noen av oss kunne sikkert ha tenkt oss litt ekstra, men sånn blir det bare ikke. Vi stiller til start med det vi har – både i livet og i dette store pokerfellesskapet.

Og så begynner livet og pokerspillet.. Vår variant er Texas Hold`em, det vil si at det er 5 kort åpent på bordet mens hver spiller sitter med 2 kort på hånden. Og akkurat som det kan være i livet ellers, så er også pokerspillet fullt av regler og normer for hva som er anstendig og god oppførsel. De fleste av oss kommer jo fra møblerte hjem. Tross alt..

Vi får alle sammen kort fra den samme kortstokken. Det stokkes og deles hele kvelden, og det er neppe noen grunn til å tro at det er noen konsekvent får mye bedre kort enn andre. Litt heldig her og litt uheldig der, det jevner seg ut. Og sånn er det vel ofte i livet også, tenker jeg. Noen ganger får vi servert gode muligheter, mens vi andre ganger synes at utgangspunktet er ganske elendig. Men i det store og hele er det vel ganske få som er født med gullhår der nede eller som systematisk motarbeides av alle høyere makter.

Men både i pokerlaget og i livet, så får vi alle en rekke muligheter. Men om mulighetene er tilstede for alle, så er forskjellen stor når det gjelder hvordan vi tar vare på sjansene våre. Og etter ganske mange mørke – og noen lyse – kvelder i Høyjord, så har jeg kommet til den erkjennelse at det som skiller en god pokerspiller fra middelmådigheten eller rett ut sagt den begredelige, er evnen til å vite når man skal satse og når man skal gi seg.

Det er så enkelt – både i poker og i livet – at man bare må vite når man skal gi gass og når det er fornuftig å bruke bremsen. Alle som opplever suksess i livet, har på et gitt tidspunkt fått en mulighet, sett potensialet og har gitt full gass . På det samme vis kan vi konstatere at det lett går til hundene hvis vi ikke bremser ved gitte anledninger.

Men hvordan vet man når man skal gi gass eller bremse? Spør ikke meg. Jeg vet bare at mulighetene er der ute – i livet og ved pokerbordet – og at alle som lykkes og får til det de drømmer om, har bestemt seg for enten å gi gass eller bremse. Satse høyt eller kaste kortene.

Og det interessante er i grunnen ikke hvorfor du velger å gjøre som du gjør, men heller at du bestemmer deg for noe idet muligheten dukker opp.

Slik skapes store forretningskvinner, presidenter i Amerika, fotballstjerner, strålende musikere, hverdagshelter og seierherren i det store pokerlaget i Høyjord. Og alle sammen har det til felles at de ga gass på riktig mulighet, og brukte bremsene der det var fornuftig.

Livet – og pokerlaget i Høyjord går sin gang. Det prates, røykes og drikkes. Muligheter kommer og går. Det er dem av oss som ikke vet når vi skal bremse eller gi gass, vi lar være å satse på gode muligheter og skjønner heller ikke alltid når det er på tide å kaste kortene. Det går en stund, men så er sjetongene borte og pokerlaget er over for vårt vedkommende.

Til slutt, antagelig en gang langt ut på natten, sitter det en spiller igjen med alle sjetongene. Det er vinneren av det store pokerlaget i Høyjord. Og det er ikke så helt ulikt livet, tenker jeg. Det er nok av dem som synes å tro at den som har mest penger igjen når han dør, er den som har vunnet. Jeg er vel ikke helt sikker på det, men jeg både håper og tror at livet og store pokerlag er litt forskjellig når det kommer til dette punktet. Det vil vise seg.

- Poker er enkelt, sier Harald.

Mulig det, hvis du vet når du skal gi gass og når du skal kaste kortene. Jeg takker for meg, går ut i natten og konstaterer at det er høst i Høyjord.

I morgen er det nye muligheter. Det er bare å gi gass..

Med ønske om en god helg!

T