(Drømmen om Barbaresco.)
Kjære Venner,
Det er ganske mørkt nå for tiden. For mye mørke er ikke bra – man trenger lys, varme og drømmer.
Når kveldene blir for mørke, rusler jeg bort til vinskapet og ser på den store, støvete flasken. Poggio del Ciabot Riserva 1997. En helt spesiell rødvin fra Piemonte, nordvest i Italia. En ekte Barbaresco vin, fra en enkelt vinmark med utelukkende Nebbiolo-druer. Lagret i minimum 4 år for å fortjene sin Riserva-benevning. Korken er forseglet med rød lakk. Lakken har rent litt nedover flaskehalsen, og gir flasken et gammelmodig uttrykk. Etiketten virker nesten litt amatørmessig hjemmelaget og min flaske er nummerert som 05323. Det er en magnum.
Bare en flaske vin? Tror ikke det… Dette er himmelen, drømmen og en liten bit av livet tappet på flaske. Tappet på flaske og forseglet med rød lakk. Det følger opplevelser, følelse og historie med denne flasken.
Omtrent 2 timers kjøretur nordvest for Milano finner du Piemonte-regionen. Der Po-sletten forsiktig begynner å gå over til alpelandskap, der finner du små landsbyer på hver eneste bakketopp. Barbaresco er min landsby. En Romersk utpost med en historie som er mer enn 1000 år gammel. En del av den opprinnelige festningen og tårnet er fremdeles bevart, og hele landsbyen plasserer deg godt tilbake i en tid som for lengst er forbi. 634 mennesker bor i Barbaresco, og du registrerer et forsiktig dagligliv i stein-byen.
På byens lille torg finner du vin-kooperativet , et tun-tre og en cantina. ”La Rocce del Barbari” er en liten kafè som drives av vinprodusenten Poggio del Ciabot. Vinmakeren, en mann på rundt 50 år, tar imot deg og forteller engasjert og lidenskapelig om vingården og produktene. Han er så stolt av det han gjør, og vil så gjerne dele med oss. Det er bare så synd at jeg ikke snakker noe særlig Italiensk. Men han har god tid, viser fram bilder av gården og familien, samtidig som han setter fram flaskene med Barbaresco-vin. Poggio del Ciabot, 1985 årgangen lengst til venstre og 2001 lengst til høyre. Han åpner flaskene, og jeg lukter og smaker mens han uavbrutt kommenterer og forteller. Jeg skjønner ikke et ord, men forstår godt hvorfor han er så engasjert.
Så er det kanskje på tide å gå? Hans synes ikke det, og viser oss til et dekket bord på torget. Vi får hilse på hans mor. Mamma er omtrent 150 år gammel. Hun er rynkete og vakker, det mørke og grå håret ligger stramt bakover og hun er tekkelig kledd i en svart kjole. Hun stråler som et eldgammelt svart/hvitt-bilde. Hun snakker masse, smiler og insisterer på at vi må smake på ost, brød og småkaker. Hun har god tid – verden stopper opp et øyeblikk – og alt er bare vennlige italienere, fantastisk vin og varme følelser.
Når man sitter slik på torget, med ryggen mot tavernaen og den gamle muren, da skimter man også høydedraget i Barolo. Der ligger La Morra med sin festningsmur og sine klokketårn. Det er kun konturene fra noen få parabolantenner som gjør bildet litt annerledes enn det barbarerne og romerne kunne se for 1000 år siden. På lang avstand ser det ut som om den lille byen nærmest strekker seg inn i himmelen. Det gjør den selvfølgelig ikke. Men den er ganske nærme himmelen. På alle måter.
Så, når mørket senker seg her hjemme, så står drømmene og godgjør seg på nederste reol i vinskapet. Og mens det fremdeles er mørkt, venter jeg sammen med flaske nr 05323. Blir mørket for stort, bryter jeg forseglingen og fyller hele verden med lys.
Jeg har lært at livet er skjørt og usikkert, men en ting er jeg helt sikker på. Når snøen forsvinner igjen og dagene blir lysere, da drar jeg tilbake til drømmen min i Barbaresco. Og hun kommer til å være der, akkurat som hun antagelig alltid har vært. Hun smiler rolig og har all tid i hele verden, og hun serverer hjemmelaget ost og nybakt brød mens hun åpner en flaske og skjenker meg litt av himmelen og drømmen. Den gode årgangen. Det blir ubeskrivelig godt – det blir som å komme hjem..
Dette er min drøm – hva er din? Hva holder deg gående og gjør dagen din såpass lys at du fint kan klare deg fram til våren og sommeren er tilbake?
Med ønske om en riktig god helg, preget av lys og liv.
T
torsdag 29. oktober 2009
torsdag 8. oktober 2009
Dette går over..
(Fattig trøst?)
Kjære Venner,
Vi trenger alle litt trøst og støtte noen ganger. Tøffe ting skjer, og livet kan ha faser der det er urimelig mye motvind.
Men det er ikke alltid lett å vite hva man skal gjøre eller si for å lindre smerte og styrke håpet.
En liten historie fra sufi-tradisjonen..
Sufismen er en mysterietradisjon innenfor Islam. Utviklet i Midtøsten på 700-tallet, og har i dag tilhengere over hele verden. Sufismen har skapt en stor mengde poesi, filosofi og vitenskap. De store sufi-mestrene har fortalt mange kloke historier..
Dette er historien om kongen og talismanen.
En konge hadde mange vise menn rundt seg. En morgen da de snakket sammen var kongen usedvanlig stille.
- Hva er galt, Deres Høyhet? spurte en av de vise menn.
- Jeg er forvirret, svarte kongen. Noen ganger blir jeg overveldet av tristhet og melankoli, og føler meg kraftløs og ute av stand til å ivareta mine plikter. Andre ganger blir jeg helt svimmel og ør av all den makten jeg har. Jeg trenger en talisman som kan gi meg fred med meg selv.
De vise menn – ganske overrasket over en slik henvendelse – brukte lang tid på å diskutere saken. Flere måneder. Til slutt ga de kongen en gave.
Vi har fått gravert inn noen magiske ord i en talisman. Les dem høyt når makten gjør deg ør eller du er fylt med tristhet.
Kongen så lenge på talismanen som han hadde bedt om. Det var en helt enkel amulett av sølv og gull, med inskripsjonen ”Dette går over”.
Så er det er vel kanskje slik at alt går over – til slutt.. Når natten er som mørkest, en ny dør åpnes når en annen lukkes, osv. Fattig trøst, eller?
Med ønske om en god helg!
T
Kjære Venner,
Vi trenger alle litt trøst og støtte noen ganger. Tøffe ting skjer, og livet kan ha faser der det er urimelig mye motvind.
Men det er ikke alltid lett å vite hva man skal gjøre eller si for å lindre smerte og styrke håpet.
En liten historie fra sufi-tradisjonen..
Sufismen er en mysterietradisjon innenfor Islam. Utviklet i Midtøsten på 700-tallet, og har i dag tilhengere over hele verden. Sufismen har skapt en stor mengde poesi, filosofi og vitenskap. De store sufi-mestrene har fortalt mange kloke historier..
Dette er historien om kongen og talismanen.
En konge hadde mange vise menn rundt seg. En morgen da de snakket sammen var kongen usedvanlig stille.
- Hva er galt, Deres Høyhet? spurte en av de vise menn.
- Jeg er forvirret, svarte kongen. Noen ganger blir jeg overveldet av tristhet og melankoli, og føler meg kraftløs og ute av stand til å ivareta mine plikter. Andre ganger blir jeg helt svimmel og ør av all den makten jeg har. Jeg trenger en talisman som kan gi meg fred med meg selv.
De vise menn – ganske overrasket over en slik henvendelse – brukte lang tid på å diskutere saken. Flere måneder. Til slutt ga de kongen en gave.
Vi har fått gravert inn noen magiske ord i en talisman. Les dem høyt når makten gjør deg ør eller du er fylt med tristhet.
Kongen så lenge på talismanen som han hadde bedt om. Det var en helt enkel amulett av sølv og gull, med inskripsjonen ”Dette går over”.
Så er det er vel kanskje slik at alt går over – til slutt.. Når natten er som mørkest, en ny dør åpnes når en annen lukkes, osv. Fattig trøst, eller?
Med ønske om en god helg!
T
torsdag 1. oktober 2009
Dagen i morgen.
(Om å leve og dø.)
Kjære Venner,
Noe av det med å bli voksen, er at man sakte men sikkert får en fornemmelse av at sanden er i ferd med å renne ut i timeglasset. Foreldre forsvinner. Venner, kolleger og folk man har hørt om får unevnelige sykdommer, kommer i veien for bussen eller rammes av ulykker og annen elendighet.
Denne uken var lenge varm og vakker. Vi satt tilfreds og uvitende i skyggen av parasoller på idylliske små piazzaer i Toscana. Alt var som det skulle være. Ingen skyer på himmelen.
Så kom beskjeden, min søster som fortalte at den utenkelige ulykken hadde skjedd. Lars Petter var borte. Verden var ikke lenger varm og vakker. Himmelen var mørk.
Man søker sammen når slikt skjer. Da er det godt å prate sammen. Men død er et vanskelig tema for de aller fleste av oss. Vi prøver å unngå det, og snakker helst om noe annet. ”Hvis jeg dør”, er en frase som brukes framfor ”når jeg dør”.
Dette forundrer meg litt, og jeg lurer litt på hvorfor det er slik. Jeg leste en liten tekst fra boken ”Maktub” av Paulo Coelho. Fritt oversett blir det noe slik..
” Mesteren sier: Mine kjære venner, jeg må fortelle dere noe som dere kanskje ikke er klar over. Jeg har tenkt lenge på hvordan jeg skulle kunne gjøre dette mindre vanskelig for dere å høre, hvordan jeg skulle kunne male budskapet i glade farger, knytte det til et løfte om paradis, eller tilby en hel og god forklaring.
Men jeg finner ingen måte. Trekk pusten dypt og forbered dere. Jeg må bare si det som det er. Jeg kan forsikre dere om at jeg er absolutt sikker på det jeg skal fortelle dere. Det er uunngåelig og hevet over enhver tvil.
Det er det følgende: Dere kommer til å dø. Det kan bli i morgen eller om femti år fra nå, men – før eller senere – så kommer dere alle til å dø. Selv om dere helst ville slippe. Selv om dere har andre planer.
Tenk nøye over hva du skal gjøre i dag. Og i morgen. Og resten av livet ditt.”
Og kanskje er det slik at vi ved å akseptere at alt skal ta slutt en dag, også tvinges til å innse at vi må bruke tiden vår best mulig. Hastverk er kanskje ikke et godt ord i denne sammenhengen, men det synes helt åpenbart at det ikke er fornuftig å utsette det du har anledning til å gjøre i dag.
Jeg skammer meg litt over at jeg ikke er flink nok til å følge egne drømmer, og at jeg ikke griper tak i alt det jeg kan oppleve her og nå. Det er tross alt her og nå som gjelder! Dagen i går får du ikke gjort noe med, og dagen i morgen vet du ikke noe om. Livet er en usikker affære – ”risky business”.
Jeg skal gjøre noe med det – i morgen…
Med ønske om en god helg.
T
Kjære Venner,
Noe av det med å bli voksen, er at man sakte men sikkert får en fornemmelse av at sanden er i ferd med å renne ut i timeglasset. Foreldre forsvinner. Venner, kolleger og folk man har hørt om får unevnelige sykdommer, kommer i veien for bussen eller rammes av ulykker og annen elendighet.
Denne uken var lenge varm og vakker. Vi satt tilfreds og uvitende i skyggen av parasoller på idylliske små piazzaer i Toscana. Alt var som det skulle være. Ingen skyer på himmelen.
Så kom beskjeden, min søster som fortalte at den utenkelige ulykken hadde skjedd. Lars Petter var borte. Verden var ikke lenger varm og vakker. Himmelen var mørk.
Man søker sammen når slikt skjer. Da er det godt å prate sammen. Men død er et vanskelig tema for de aller fleste av oss. Vi prøver å unngå det, og snakker helst om noe annet. ”Hvis jeg dør”, er en frase som brukes framfor ”når jeg dør”.
Dette forundrer meg litt, og jeg lurer litt på hvorfor det er slik. Jeg leste en liten tekst fra boken ”Maktub” av Paulo Coelho. Fritt oversett blir det noe slik..
” Mesteren sier: Mine kjære venner, jeg må fortelle dere noe som dere kanskje ikke er klar over. Jeg har tenkt lenge på hvordan jeg skulle kunne gjøre dette mindre vanskelig for dere å høre, hvordan jeg skulle kunne male budskapet i glade farger, knytte det til et løfte om paradis, eller tilby en hel og god forklaring.
Men jeg finner ingen måte. Trekk pusten dypt og forbered dere. Jeg må bare si det som det er. Jeg kan forsikre dere om at jeg er absolutt sikker på det jeg skal fortelle dere. Det er uunngåelig og hevet over enhver tvil.
Det er det følgende: Dere kommer til å dø. Det kan bli i morgen eller om femti år fra nå, men – før eller senere – så kommer dere alle til å dø. Selv om dere helst ville slippe. Selv om dere har andre planer.
Tenk nøye over hva du skal gjøre i dag. Og i morgen. Og resten av livet ditt.”
Og kanskje er det slik at vi ved å akseptere at alt skal ta slutt en dag, også tvinges til å innse at vi må bruke tiden vår best mulig. Hastverk er kanskje ikke et godt ord i denne sammenhengen, men det synes helt åpenbart at det ikke er fornuftig å utsette det du har anledning til å gjøre i dag.
Jeg skammer meg litt over at jeg ikke er flink nok til å følge egne drømmer, og at jeg ikke griper tak i alt det jeg kan oppleve her og nå. Det er tross alt her og nå som gjelder! Dagen i går får du ikke gjort noe med, og dagen i morgen vet du ikke noe om. Livet er en usikker affære – ”risky business”.
Jeg skal gjøre noe med det – i morgen…
Med ønske om en god helg.
T
Abonner på:
Innlegg (Atom)
