Det store pokerlaget

(Om livet.. )

Kjære Venner!

Livet er en meget usikker affære. På mange måter er det ren og skjær gambling, ikke så  helt ulikt et rimelig vellykket pokerlag.

Det var et stort pokerlag i Høyjord. Ikke så eksotisk geografisk sett, synes du kanskje. Men sånn er det  av og til, både i livet og med pokerlag. Noen ganger er det samba på en strand i Rio de Janeiro, mens du andre ganger – som regel – befinner deg i mørket i Høyjord.

Wideberg/Svever - det er bare å kaste seg ut i det..

Men jeg var ikke alene i mørket i Høyjord. Jeg kom til de jeg ser på som mine. Elgen,  Harald, Tore og resten av klanen. Og det er alltid godt å se venner, både i livet og i store pokerlag. Men det var også mange der jeg ikke kjente fra før.  De kom fra den store verden utenfor Høyjord, fra Kodal, Vivestad og Revetal. Det var kanskje noen fra Andebu der, og selv Sandefjord var representert. Høyjord var en smeltedigel denne kvelden, og sånn er det jo noen ganger, både i livet og med store pokerlag.

Mens vi alle har det til felles at vi har fått livet i gave, så starter vi da også med et likt antall sjetonger i dette store pokerlaget. Noen av oss kunne sikkert ha tenkt oss litt ekstra, men sånn blir det bare ikke. Vi stiller til start med det vi har – både i livet og i dette store pokerfellesskapet.

Og så begynner livet og pokerspillet.. Vår variant er Texas Hold`em, det vil si at det er 5 kort åpent på bordet mens hver spiller sitter med 2 kort på hånden. Og akkurat som det kan være i livet ellers, så er også pokerspillet fullt av regler og normer for hva som er anstendig og god oppførsel. De fleste av oss kommer jo fra møblerte hjem. Tross alt..

Vi får alle sammen kort fra den samme kortstokken. Det stokkes og deles hele kvelden, og det er neppe grunn til å tro at det er noen som i det store og hele får mye bedre kort enn andre. Litt heldig her og litt uheldig der, det jevner seg ut. Og sånn er det vel ofte i livet også, tenker jeg. Noen ganger får vi servert gode muligheter, mens vi andre ganger synes at utgangspunktet er ganske elendig. Men i det store og hele er det vel ganske få som er født med gullhår nedentil eller som systematisk motarbeides av alle høyere makter.

Men både i pokerlaget og i livet, så får vi alle en rekke muligheter. Om mulighetene er tilstede for alle, så er forskjellen stor når det gjelder hvordan vi tar vare på sjansene våre. Og etter ganske mange mørke – og noen lyse – kvelder i Høyjord, så har jeg kommet til den erkjennelse at det som skiller en god pokerspiller fra middelmådigheten eller  rett ut sagt den begredelige, er evnen til å vite når man skal satse og når man skal gi seg.

Det er så enkelt – både i poker og i livet – at man bare må vite når man skal gi gass og når det er fornuftig å bruke bremsen. Alle som opplever suksess i livet, har på et gitt tidspunkt fått en mulighet, sett potensialet og  har gitt full gass . På det samme vis kan vi konstatere at det lett går til hundene hvis vi ikke bremser ved gitte anledninger.

Men hvordan vet man når man skal gi gass eller bremse?  Spør ikke meg. Jeg vet bare at  mulighetene er der ute – i livet og ved pokerbordet – og at alle som lykkes og får til det de drømmer om, har bestemt seg for enten å gi gass  eller bremse. Satse høyt eller kaste kortene.

Og det interessante er i grunnen ikke hvorfor du velger å gjøre som du gjør, men heller at du bestemmer deg for noe idet muligheten dukker opp.

Slik skapes store forretningskvinner, presidenter i Amerika, fotballstjerner, strålende musikere, hverdagshelter  og  seierherren i det store pokerlaget i Høyjord. Og alle sammen har det til felles at de ga gass på riktig mulighet, og brukte bremsene der det var fornuftig.

Livet – og pokerlaget i Høyjord  går sin gang. Det prates, røykes og drikkes. Muligheter kommer og går. Det er dem av oss som ikke vet når vi skal bremse eller  gi gass, vi lar være å satse på gode muligheter og skjønner heller ikke alltid når det er på tide å kaste kortene. Det går en stund, men så er sjetongene borte og pokerlaget er over for vårt vedkommende.

Til slutt, antagelig en gang langt ut på natten, sitter det en spiller igjen med alle sjetongene. Det er vinneren av det store pokerlaget i Høyjord. Og det er ikke så helt ulikt livet, tenker jeg. Det er nok av dem som synes å tro at  den som har mest penger igjen når han dør, er den som har vunnet. Jeg er vel ikke helt sikker på det, men jeg både håper og tror at livet og store pokerlag er litt forskjellig når det kommer til dette punktet. Det vil vise seg.

- Poker er enkelt, sier Harald.

Mulig det, hvis du vet når du skal gi gass og når du skal kaste kortene.  Jeg takker for meg, går ut i natten og konstaterer at det er høst i Høyjord.

I morgen er det nye muligheter. Det er bare å gi gass..

Med ønske om en god helg!

T

Folk flest

(Om danskebåten, stortingsvalget og en ganske provoserende tanke)

Kjære Venner,

Du treffer dem over alt. Folk flest. Og noen ganger får du god tid til å studere dem. Det er ikke alltid det er med på å gjøre deg overbevist om at demokratiet står på trygg grunn.

Danskebåten – Superspeed 2 – i juli. Her er det virkelig mange av dem. Folk flest. Tidlig om morgenen kan man med skrekkblandet fryd betrakte hvordan folk flest – mamma, pappa og en skokk med unger i alle aldre – angriper frokostbuffeten. Det må være veldig lenge siden de har spist, og der de kommer fra, er det bare lov til å forsyne seg en eneste gang. Det gjelder å holde god avstand, man ønsker under ingen omstendigheter å komme mellom folk flest og buffeen. Det blir litt som å befinne seg mellom flodhest-mammaen på elvebredden og flodhest-barnet som bader i elven. Det er livsfarlig. Jeg har sett det på Discovery Channel. Når folk flest har fått tak i maten, så setter de seg ikke rolig ned og nyter den mens de lett og ledig prater sammen om trivialiteter og viktige saker. Neida. Det er utrolig mye lyd i folk flest, de roper til hverandre og kjefter. Det er ingen som diskuterer  noe viktig , slik som for eksempel det kommende stortingsvalget, prøveboring i Lofoten eller forvaltningen av pensjonsfondet. Ingen mener noe om verken handlingsregelen eller privatiseringen av skolene.

Folk flest? Typisk tilhenger av det rødgrønneblågule regjeringsalternativet..

Superspeed  2 er en rask båt, og på en god dag så tar ikke turen til Hirtshals mer enn drøyt 3 timer. Men etter frokost-seansen rekker man å kjede seg litt.  Vi  sitter i resepsjonsområdet sammen med resten av folk flest.  Folk flest er mett og langt fra lett på tå. Unger slippes løs, og de starter umiddelbart jobben med å demontere alt som ikke er boltet fast til skroget på båten. Lydnivået er spektakulært. De gamle blant folk flest – kanskje pensjonister – studerer taxfree-katalogen og diskuterer høylydt hvordan de skal få denne turen til å lønne seg. Bacon og rulletobakk, vodka og sjokolade. Men det er ingen som diskuterer helsereform, fattigdomsbekjempelse eller EØS-avtalen. Hva mener vi egentlig om formuesbeskatning av arbeidende kapital?

Og så kommer vi  - folk flest- endelig til Danmark. Og jeg tenker på Stortingsvalget. Om noen få uker skal vi bestemme hvordan landet skal styres i årene som kommer. Da skal flertallet i befolkningen – folk flest – få viljen sin . Dette er demokratiet i fri og vakker utfoldelse.

Men er jeg  egentlig kapabel til å foreta dette viktige valget? Kan jeg nok om samferdsel, landbruk og finans til at jeg kan foreta et vel fundert valg?  Klarer jeg og resten av folk flest å komme fram til en ”riktig”  beslutning?

Henrik Ibsen  mente noe om dette. I 1882 skrev han ”En folkefiende”. Her hevder Ibsen at flertallet aldri har retten på sin side! En ganske provoserende tanke. Han skildrer hvordan befolkningen i en liten kystby kollektivt hevder å ha rett, når det beviselig ikke er slik det er. Legen ved badeanstalten, Thomas Stockmann, blir sendt på dør. Flertallet har rett.

Thomas Stockmann  kjente  replikk er omtrent slik:

”Flertallet har aldri retten på sin side.. Hvem er det som utgjør flertallet av beboerne i et land? Er det de kloke, eller er det de dumme? Jeg tenker vi får være enige om at de dumme menneskene er tilstede i en ganske forskrekkelig overveldende majoritet rundt omkring på den hele vide klode. Men det kan da vel, for fanden, aldri i evigheten være rett at de dumme skal herske over de kloke.”

Dette er sterk kost. Ibsen skrev det for over 100 år siden, og selv i dag kan denne tanken piske opp sterke og voldsomme diskusjoner. For selv om Ibsen var kritisk til et flertallstyranni på bekostning av individets rett til å bestemme og tenke selv, så har vi  vokst opp med  ideen om at alle skal få være med på å bestemme.  Det er mulig at det er minoriteten som har rett, men det er flertallet som har makten. Folk flest – du og jeg.

Og nå har vi snart muligheten til å vise hvem som har makten. Og man står helt fritt til å velge ut fra overbevisning, kunnskap eller dumhet. Det er demokrati, og det liker vi. Folk flest..

Med ønske om en god helg og et godt (”riktig”?!) valg, når den tid kommer.

T

Rødvinstanker - Hurra for forskjellene?!

(Om mennesker og vin)

Kjære Venner,

Er tilbake i hverdagen igjen, og denne uken har jeg brukt godt sammen med nordiske venner i Novartis. Har møtt en masse forskjellige og spennende mennesker, diskutert spennende medisinske spørsmål, jobbet med kommunikasjon og følt på livets lyse side i Tivoli.  Men nå kjenner jeg at det er godt å fordøye alle inntrykkene her hjemme på den knøttlille balkongen. Jeg nyter kvelden, mørket og roen. Og et glass med rødvin. Tankene beveger seg lettere og friere da.

En god vin?

Jeg er glad i rødvin. Veldig glad i god rødvin.  Hva jeg mener med god? Jo, ofte kan det bety en  Barolo, en Barbaresco, en Amarone eller kanskje en Ripasso. Men akkurat i kveld  drikker jeg en amerikansk vin, en Zinfandel fra Beringer Stone Cellars. Den er ”lettdrukket” , rimelig rett fram og enkel, og den kommer i en flaske med skrukork. Vinkjenneren eller –snobben vil nå irettesette meg, og vennlig påpeke at dette neppe kan sies å være en særlig god vin.

Ikke? Sammenliknet med hva da? Vin er på mange måter som mennesker. Noen slag er komplekse, tungsindige og vanskelige å forstå seg på, mens andre er åpne, enkle og ufattelig lette å forholde seg til. Det finnes mennesker – og vin – som er interessante, balanserte og konsentrerte. Og så har du dem som er tynne, søte og nesten helt uten ryggrad. Noen er bitre og vanskelige, mens andre igjen kan være imøtekommende og innsmigrende.

Når man treffer mennesker – eller vin – så er det timing og omstendigheter som avgjør om opplevelsen er god eller dårlig. Det er en subjektiv vurdering der og da.

Og der har du meg. I sommerkvelden, i mørket på den knøttlille balkongen. Sammen med en jovial og vennskapelig amerikaner.  Her og nå er det en god vin. Definitivt en god vin. Snobben får mene akkurat det han ( - for det er jo som oftest en han) vil. Jeg bryr meg ikke. Tvert imot, jeg skjenker heller mer vin i glasset.

Det er litt urettferdig å sammenlikne ulike viner, på samme måte som det fort kan være litt urettferdig å sammenlikne ulike mennesker. Tenker jeg. Men vi gjør det allikevel hele tiden. Sammenlikner mennesker, mener jeg. Og noen ganger er vi ganske strenge.

Men sjelden er vi så strenge som når vi sammenlikner oss selv med andre. Det er så lett å betrakte alle rundt seg, samtidig som de fleste av oss  har vanskeligheter med å gi seg selv en noenlunde  nøktern og fair vurdering. Ofte ser vi på oss selv – i beste fall -  som en middels god og lite spennende vin. Med skrukork.

Jeg nyter min Zinfandel og tenker på en samurai. Samuraiene var kriger-aristrokratene i Japan i flere hundre år.  De tjenestegjorde som regel en eller annen viktig person, og de hadde en særdeles streng æreskodeks over hvordan man skulle leve og dø. Bushido – ”krigerens vei” – går ut på at man kjenner livet i hvert åndedrag man tar, i hver kopp med te, i hvert vindpust, i kirsebærtreet og i hvert liv man tar. Seppuku – harakiri – gir samuraien mulighet til å forlate denne verden med æren i behold. Jeg er temmelig sikker på at samuraiene var rimelig ryddige typer.

Hvor vil jeg hen?

Jo, jeg vil at du skal vite at selv samuraiene – disse supermenneskene – kunne ha problemer med selvfølelse og forholdet til andre mennesker. Og da er det jo ikke så rart om både du og jeg noen ganger kan ha problemer med  sammenlikninger. Enten det nå gjelder mennesker eller vin.

Dette er zen-historien om solen og månen.

En samurai som var viden kjent for sitt noble og ærlige sinnelag, dro til et kloster for å be om råd fra en zen-mester. Imidlertid, i det øyeblikk han gikk inn i tempelet der munken ba, så fikk han en sterk følelse av underlegenhet. Selv om han hadde kjempet for rettferdighet og fred hele sitt liv, så stod det helt klart for ham at han ikke på noen måte var i nærheten av den opphøyde ro og den klokhet som munken foran ham hadde i livet sitt.

-Hvorfor føler jeg meg så underlegen og verdiløs?, spurte han så snart munken hadde sluttet å be.

- Jeg har stått ansikt til ansikt med døden mange ganger, jeg har kjempet så hardt for de som selv er forsvarsløse. Jeg vet at jeg ikke har noe å skamme meg over. Allikevel, når jeg ser deg meditere, så føler jeg at livet mitt er helt uten verdi.

- Vent. Så snart jeg har tatt imot alle dem som har kommet for å snakke med meg i dag, så skal jeg hjelpe deg med det du funderer på.

Samurai-krigeren  ble sittende i tempelhagen hele dagen mens han betraktet alle de menneskene som kom for å rådføre seg med den kloke munken. Han så hvordan munken tålmodig tok imot dem med et vennlig smil. Samuraiens nysgjerrighet avtok imidlertid raskt. Han var en handlingens mann, og mislikte intenst det å måtte vente.

Da kvelden kom, og de siste besøkende hadde forlatt tempelet, så forlangte han:

- Vil du nå gi meg ditt råd?

Zen-mesteren inviterte ham inn og viste ham til rommet sitt.  Nattehimmelen var opplyst av en full måne, og atmosfæren var preget av en dyp og inderlig ro.

- Ser du hvor vakker månen er i kveld? Den krysser hele himmelhvelvingen, og i morgen så vil solen igjen skinne for oss. Solens lys er kraftigere, og gjør det mulig  å se alle detaljer i landskapet rundt oss: trær, fjell og skyer. Jeg har betraktet-  og kontemplert over disse to i flere år, men jeg har aldri hørt månen klage over at den ikke skinner like kraftig som solen. Er det fordi jeg er mindre verdt?

- Nei, så klart ikke, svarte samuraien. Månen og solen er forskjellige ting, begge med sin helt særegne skjønnhet og sine egne kvaliteter. Du kan ikke sammenlikne de to.

- Så, da vet du altså det du trenger å vite. Vi er to forskjellige mennesker. Vi kjemper begge  - på vår egen måte  - for  det vi tror på, og for dermed å gjøre verden til et bedre sted å være. Alt annet er utelukkende hvordan ting tilsynelatende ser ut.

Så, ikke undervurder deg selv gjennom å sammenligne deg med andre. Det er ulikhetene våre som gjør oss unike og verdifulle.

Og vit dette – noen ganger er en zinfandel fra Beringer Stone Cellars en god vin. En meget god vin.

Med ønske om en god helg!

T

En nær SiV-opplevelse (epilog, på en måte)

(Dr B  - en åpenbaring i grønt)

 Kjære venner!

Som oftest er livet en skuffelse.

Men noen ganger er virkeligheten enda flottere og mer imponerende enn det vi klarer å forestille oss i fantasien. Ikke ofte, naturligvis, men en gang i blant. Og da er det kanskje greit å dele litt ? Snakke om det.

Nordlys eller Dr B? En åpenbaring i grønt

Jeg opplevde et av disse skjellsettende øyeblikkene på fredag morgen.  En meget lang og kronglete reise nærmet seg slutten, og  de velmenende og dyktige menneskene på Sentralsykehuset i Vestfold skulle sørge for at min i overkant mye omtalte  og umusikalske  venn, Lillebjørn, skulle skille lag med leveren og meg, og dermed sikre fred, lykke og harmoni på veien videre i livet.

Jeg har jo allerede utbrodert noe helt voldsomt hvor fornøyd jeg er med min reise i helsevesenet sammen med SiV. Katta er ute av sekken, så vi kan trygt la det ligge her og nå.

Jeg er såpass mye til kjerring, at jeg faktisk evner å glede meg litt over en middels bra episode av Greys Anatomy på TV. Sier kanskje mye om meg, men jeg vet jo at jeg ikke er alene der foran skjermen. Selv om en nå ser litt stort på alt drama og surr, så får jeg meg liksom ikke fra å synes at de er litt stilige,  Meredith, Webber, Bailey, Karev , Yang og Owen. Jeg vet at det bare er dikt og oppspinn, men allikevel blir jeg litt bergtatt av all dramatikken, beslutsomheten og det bloddryppende dramaet.

Men det er liksom noe helt annet når man plutselig ligger der selv i venteområdet og funderer. Man er ganske liten og alene,og selv om mange tålmodige har brukt mye tid på å forklare hva som skal skje, så blir det vel realistisk når man ligger der påtredd en grønn plastpose på hodet.  Jeg har jo ikke vært med på dette før, men skjønner at det er en helt særegen dramaturgi knyttet til operasjonsritualet.  Jeg fikk akkurat nok tid til å føle meg litt usikker og alene. Rekapitulerte muligens noen av de blodigste og mindre vellykkede episodene av Greys? Men det var mange som hadde ærend borte hos meg. Sikkert 4-5 forskjellige sykepleiere, som alle sammen lot meg forstå at dette var “business as usual”, og  at ting ville gå på skinner. Anestesi-sykepleiere, vaktmesteren og en medarbeider fra regnskapskontoret var innom for å hilse på.  Det var fredag og god stemming. Så ble det litt rolig, jeg var alene der i gangen, og ble liggende smågrøssende mens jeg kjente at forventningene om et eller annet var i ferd med å bygge seg opp noe ganske voldsomt. Jeg tror det vil være tidsriktig mandig å innrømme at jeg akkurat der og da var i ferd med å bli litt engstelig. Kanskje jeg angret litt. Kanskje Lillebjørn ikke var så ille, tross alt?

Og det var omtrent da,   hun – kirurgen – inntok rommet.  Hun var en sval åpenbaring i grønt, rak og nærmest selvlysende, som det vakreste nordlys jeg har opplevd i mine mest mandige øyeblikk i uniform i nord-Norge.  Med en autoritet og en framferd så stolt at det grenset mot det uvirkelige. Vi hilste og vekslet noen ord, jeg har ikke det minste begrep om hva som ble sagt, men vet bare at jeg fikk fornemmelsen av at alt var i orden.

Rett og slett en imponerende entrè. Et flott øyeblikk, særlig for sånne som vet å sette pris på slikt. Det er jo så fint når man opplever at virkeligheten er mer imponerende enn det man klarer å se for seg i fantasien. Greys Anatomy-gjengen kan bare ta seg en bolle..

Jeg er fremdeles helt og holdent “fjetret” av denne åpenbaringen i grønt, og har alle mulige intensjoner om å spare på opplevelsen og øyeblikket til en gang der jeg virkelig trenger motivasjonen og gløden for å overleve hverdagen.

Dr B - takk & takk!

Med ønske om en god helg!

T