Hjelp

(Om tiggere, givere og det som knytter dem sammen.)

Kjære Venner,

Fikk dere besøk på søndag? Det var jo den store innsamlings-søndagen, dette året til  Amnesty International.  I over 50 år har Amnesty dokumentert overgrep og grusomheter, stanset tortur og forfølgelser og gitt beskyttelse til modige mennesker som gjør opprør. Amnesty etterforsker, informerer og aksjonerer. Lite ”supperåd” og ganske mye action. De fikk TV-aksjonen for tredje gang, og jeg ser ikke bort fra at det var vel fortjent.

Tung øyesminke. Panda-style..

Bistands- og tiggermarkedet er stort, mangfoldig og til dels uoversiktlig. Vi snakker om røde kors, rosa sløyfer, geiter i Afrika, blader og magasiner som er mer eller mindre vel fundert og sikkert 10 ulike organisasjoner som tilbyr fadderordninger av ulike slag. Det er tiggere med organisasjonsnavn med kryptiske initialer, private og offentlige, norske og svært utenlandske. Det er mange varianter, og det er nok ikke alltid like lett å bestemme seg for hvor man ønsker å bidra.

Men jeg hadde nå – som dere sikkert forstår – bestemt meg for at Amnesty var noe for meg. Derfor var jeg klar for besøk denne søndagen. Jeg ventet, mens NRK insisterte på å kjøre innsamlingsshow ut til folket. De følger den samme malen hvert eneste år. Vi snakker om flere tiår med de samme sangene, studio med direkte underholdning , ”mannen i gata” og Dan Børge-kloninger som programledere. Det er ikke til å holde ut, synes jeg. Men det viser seg at det i gjennomsnitt var godt og vel 1  millioner nordmenn  som fulgte elendigheten til enhver tid. Mer populært og gøy enn ”Gullrekka” på fredag. Synes folk flest. Ikke jeg. Sær jævel..

Jeg var standhaftig i min enslige boikottaksjon av NRK, og jeg ventet på besøk. Men endelig ringte det på døren, det var min tur til å gi. Jeg åpnet opp. Og jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet å se. Jeg synes det er morsomt med en overraskelse en gang i blant, og jeg kan godt like noe som er annerledes, merkelig og rett ut sagt surrealistisk. Men jeg må innrømme at jeg ikke var helt forberedt på det som skulle møte meg denne gangen.

Hun sto i halvmørket i oppgangen. En diger rød dunjakke, fantasifullt lyst hår, blek hud og masse tung og svart sminke rundt øynene. Vi hilste ”Hei!”, og hun fortsatte med sin energiske tyggis-gymnastikk. Jeg fikk en overveldende følelse av å stå ansikt til ansikt med en krysning av Hannah Montana og Britney Spears. Og da tenker jeg på en av de grimmere variantene av sistnevnte. 3 meter bak den tyggegummi-tyggende sto det en myndig og tilkneppet voksen dame. Det var  anstanden, og jeg er ikke sikker på om det var snakk om en forferdelig streng mor eller en  standhaftig medarbeider fra Kriminalomsorgen.

Vi sto der i halvmørket, og det var øredøvende stille etter den korte velkomsthilsningen. Jeg så på henne, og hun stirret på meg med de tungt sminkede. Ikke et ord. Vi sto slik i uendelige 5  eller 10 sekunder, det begynte å bli litt rart. Så, fremdeles uten et ord og med øynene stødig fiksert på meg, strakte hun ut armen og begynte å riste på bøssen. Det var sikkert tenkt til å være en diskret og forsiktig anmodning om å få fram pengene. Hun kunne like gjerne ha slamret med bøssen i veggen foran meg. Uten et ord, mørk som en panda rundt øynene og med munnen full av Hubba Bubba. Den eksentriske søsteren til Hannah og Britney var i ferd med å gå til hundene rett foran meg i halvmørket her på Jarlsø. Uvirkelig. Det er hva det var..

Hva sier man og hva gjør man i slike situasjoner? Det kan umulig skade å vise litt høflig interesse, tenkte jeg. ”Amnesty – hva driver de med?” Og jeg forventet vel strengt tatt ikke noe særlig til  svar.  Men det er alltid morsomt med overraskelser, og  det skulle vise seg at Hannah Montana hadde tenkt å vise seg fra sin aller beste side. Hubba Bubban fikk hvile, og det viste seg at min venninne faktiske var kapabel til å snakke i hele og sammenhengende setninger.  Og det var sånn jeg fikk rede på hva Amnesty gjør og hvor de gjør det. Og da hun endelig sluttet med å riste på bøssen, så jeg min anledning til å dytte nedpå noen sedler og takke henne for innsatsen. Det er så fint når folk overrasker..

Hannah og hennes anstand forsvant opp i trappen. Jeg gikk inn igjen og var i grunnen godt fornøyd med å ha bidratt. Det føles godt å kunne hjelpe.

En liten Zen-historie om det å be om hjelp og om det å hjelpe:

Buddistene er begeistret for kloster-greiene. I klostrene bor det munker. De går i lære. En viktig del av læren til zen-buddistene, er praksisen kjent som takuhatsu – å be om almisser. Det er nødvendig for  klosteret, som nær sagt alltid er avhengig av gaver, almisser og donasjoner, og det er med på å lære munkene ett og annet om ydmykhet. Men denne praksisen har også en helt annen hensikt, nemlig å virke rensende på den landsbyen der munkene bor.

Ja vel. Hvordan henger det sammen?

Jo, ifølge zen-filosofi, så eksisterer det en slags likevekts-tilstand mellom giveren, tiggeren og pengegaven. Den som ber om penger – tigger – gjør det fordi vedkommende har et udekket behov. Den som gir bort penger gjør det fordi han eller hun har et behov for å hjelpe til eller bidra. Pengene – almissen eller gaven – bidrar til å knytte sammen disse to ulike behovene. Og på denne måten renses atmosfæren i landsbyen. Alle får anledning til å gjøre noe som de virkelig har behov for.

Er ikke det en fin tanke? Jeg synes det, men må allikevel innrømme at det ikke var det første jeg tenkte på da Hannah Montana ristet på bøssen der i trappeoppgangen. Men nå er det likevekt og lutter glede, over alt.

Jeg ønsker deg en god helg!

T

Blomster-Finn?

(Ut av skapet..)

Kjære Venner,

Har du overrasket deg selv i det siste? Gjort noe som ikke helt ”er deg”, og som kanskje har fått omgivelsene til å se deg på en helt ny måte..

Jeg overrasket meg selv en torsdag denne høsten.  Kom ut av skapet. Tidlig på kvelden. I en blomsterbutikk.

Hver eneste torsdag ettermiddag handler jeg mat i den lokale ICA-forretningen. Vegg i vegg med denne ligger Blomsterbua, en sånn passe stor butikk full av planter, blomster, lys og nips.  Hver torsdag, etter at jeg har handlet mat, tar jeg turen innom for å kjøpe blomster. Märthaliljer. En stor bukett.  Det er den vakreste blomsten jeg vet om, den er hvit og sval, lukter godt og er så klassisk og pen  at du aldri går lei. Hvis blomster hadde vært mennesker, da ville Märthaliljen ha vært en sprudlende opplagt og vakker Michelle Pfeiffer. Märthaliljer gjør verden til et penere og bedre sted å være.

Hvis blomster hadde vært mennesker..

 Jeg  passer godt  på mine Märthaliljer. Sørger for at de har nok vann og næring, at de står på et sted der lyset er godt og de vil  trives.  Det er en ukomplisert og enkel glede. Følge med i prosessen fra lukket knopp til vakker åpen blomst.

Og hver torsdag kjøper jeg nye blomster. Alltid Märthaliljer. Av og til en orkidè, hvis liljene synes å være litt ferdige.  Damen i blomsterbutikken  er hyggelig og lun. Hun smiler og tar det for gitt at det skal pakkes som gave. Mye fargerikt papir, cellofan, bånd og glitter.

Dette ritualet har vi  - damen i blomsterbutikken og jeg – gått igjennom nesten hver eneste torsdag ettermiddag. Og jeg er fremdeles ikke helt sikker på hvorfor det brått endret seg   denne torsdagen. Jeg besøkte som vanlig blomsterbutikken, beundret et fiken-tre i miniatyr og småpratet med butikkdamen.  Og det var min stemme som spurte, men jeg kan ikke helt forstå at det virkelig var meg. ”Er det vanskelig å få det treet til å trives?” Og plutselig står man der og diskuterer blomster med en godt voksen dame. Alle de andre  47 kundene i butikken – utelukkende kvinner – deltar taust og passivt i vår samtale.

Hun pakket inn Märthaliljene. Jeg ba henne gjøre det enkelt, de er til meg selv. Det hadde hun sikkert forstått for lenge siden.

Jeg følte meg som Blomster-Finn. Jeg hadde kommet ut av skapet og innrømmet for blomsterdamen, meg selv og hele verden at blomster  gjør meg glad. Mentalt sett hadde jeg fått en liten knekk i håndleddet, og snart ville jeg vel tusle omkring med en rosa vannkanne mens jeg danderte blomster og fjernet visne blader. En merkelig og god følelse.

Jeg er helt klar over at denne atferden ikke akkurat gir et hardkokt og rått maskulint image, men jeg hygger meg så stort at jeg er villig til å ta sjansen på å bli satt i samme bås som tidligere nevnte Blomster-Finn.  Lever bra med det. Faktisk veldig bra!

Det hadde selvfølgelig vært skikkelig stilig om jeg hadde vært en racer med verktøy, en handymann med snekkerier og fiffige løsninger langt framme i pannen og arbeidsnevene. Men sånn er det altså ikke, og slik har det heller aldri vært for mitt vedkommende. Jeg er uten innsikt og evner når det gjelder håndarbeid og tresløyd.  ”Det er ikke det at han ikke kan”, pleide den gamle å si, ”men han er rett og slett ikke interessert.”  Faren min skjønte det, og lot meg være i fred.

Hvis denne noe bisarre lille historien har et budskap, så er det at du av og til bør gjøre noe som overrasker deg selv. Komme litt ut av skapet ditt og gå på tvers av alt det du selv opplever som normalt og A4. Det kan hende at du liker det.  Det kan til og med  hende at du lærer noe nytt og utvider din horisont.. Mulighetene er enorme – det er ganske spennende.

Elgen forstår seg ikke helt på blomstergreiene mine. Han er glad i øl, Liverpool, poker og sigaretter. Blomster er noe man kjøper til en dame en gang i blant.. Jeg er sikker på at han kommer til å snakke meg til rette hvis dette utarter seg med fargeglade briller og påfallende klesdrakt.

På peishyllen hjemme sitter Michelle og venter på meg..

God helg!

T

Der hvor drømmene bor

(En fortsettelse -  på en måte -  av  ”Var det alt?”)

Det blåser alltid i Skagen, og lyset der er litt uvirkelig og gir deg en følelse av letthet. Hvis du ønsker å fange drømmer, så er dette et godt sted å starte reisen.

Det er hun som er sjefen. Dette er hennes sted. Noe av det hun liker best med denne jobben er overblikket. Samspillet.  Fra hovmester-benken  ser hun hvordan alt skapes og blir til der på det store, åpne kjøkkenet. Hun ser hvordan de svartkledde kokkene kommuniserer med  fakter og  kommandopreget språk med de hvitkledde kelnerne som balanserer  mellom bordene med dampede blåskjell, nystekt brød og vinkjølere som er fylt til randen med duggfrisk Sancerre og eksklusiv Chablis. Dempet musikk og en forsiktig antydning til sigar-lukt som trekker inn fra sitteplassene der ute.

Det var mange som mente at hun  flyktet. Men selv var hun aldri i tvil.  Tilsynelatende hadde hun holdt stø kurs mot stjernene, men mistanken om at noe var galt hadde konstant plaget henne som en kantete og skarp småstein i skoen.  Det måtte jo være noe mer?

Og da legen forkynte dommen raknet alt. Det ga ikke lenger mening å være superstjerne på meglerbordet, forholdet ble strippet for all staffasje og  ramlet sammen som et korthus, og venninnene fortsatte den hodeløse bablingen om engelsk landromantikk, duse interiørfarger og ukritiske utlegninger om hvor fantastisk flott livene deres var.

Hun hadde reist ut for å lete. Men selv nå hadde hun ikke den fjerneste anelse om hva hun så etter.  Kanskje det var en flukt? Selv likte hun tanken på at hun hadde begynt på en spennende reise.

Og hun hadde erfart at vakre ting kan skje når du våger å slippe taket, og følte på mange måter at hun hadde kommet hjem til dette brasseriet her på Ruths Hotel. Og Skagen hadde omfavnet henne, og nå var det en sjeldenhet at hun dro tilbake for å besøke fortiden.

Hotellet lå der som en hvitmalt og rød oase blant sanddyner og små gule sommerhus. Og dette er hennes sted. Hun er navet i dette velsmurte maskineriet, og føler på hektiske kvelder som dette at hun er i sentrum av selve livet.

Han slår seg ned ved peisen, helt i ytterkant av den gedigne stuen. En bok hviler i fanget, men han er ikke der for å lese, men heller for å suge inn inntrykket av alle menneskene. Betrakte dem og fundere på livene de lever. Han ser inn i peisen, tømmer vinglasset og betrakter kvinnen ved den høye hovmesterskranken.  Håret er samlet litt tilfeldig og uvørent i en slags hestehale, og den danser rundt nakken hennes  når hun energisk er tilstede over alt.  Det er noe selvbevisst og sikkert over måten hun beveger seg på.  Noe sterkt.

Han legger merke til at hun står litt bredbeint, vipper på hælene og duver med hoftene når hun noterer. Han er en mann av sans og samling. Likevel finner han det vanskelig å  trekke øynene vekk.  Ansiktet hennes er åpent og smilende, halsen er slank, og rett over skjortekragen  kryper det en fargesterk og ganske høylydt tatovering opp mot øret hennes. Han ser at hun ser ham – hun viker ikke med blikket.

En av disse vennlige og kvikke kelnerne stabler vedkubber inn i peisen. Det er et velregissert show, og han lar seg fange. Har all tid i verden. En oppdagelsesreisende som har stoppet opp et øyeblikk før tiden er inne for å ta det store spranget. Oppmerksomheten forsvinner inn i flammene i peisen.

En svak duft av duft av lavendel sniker seg inn i  intimsfæren hans, og så er hun plutselig der foran ham.

–Har du alt du trenger, kan jeg skaffe deg noe? 

–Litt mer av den barberaen, kanskje?

–Eller kanskje jeg kan fortelle deg historier om fantastiske reiser eller vise deg  hvor drømmene bor, sier hun mens hun ler lavt med øynene og legger hånden på bordplaten. Rundt lillefingeren ligger et blekt bånd som et avtrykk av en fjern fortid.

–Eller, sier hun og trekker pusten, var det alt?

Men denne gangen ser han henne, både det som ikke kan sees og  smilet, hestehalen og den energiske framtoningen. Alt.

–Nei, det var ikke alt, rekker han å si før hun må løpe videre for å sørge for at tannhjulene i dette drømmenes brasseri ikke skal stoppe opp.

Han tenker på noe som han har lest. Et eller annet sted, en eller annen gang.

Et arabisk ordtak sier at det som har skjedd én gang, skal aldri skje igjen. Det som har skjedd to ganger vil ganske sikkert skje igjen.

Maktub.

T

Var det alt?

(Et øyeblikk – et møte i regnet)

Det var en av disse tunge og trøstesløse høstdagene. Regnet hadde pisset ned fra en mørk og grå himmel hele dagen, og det rakk aldri å bli skikkelig dagslys før kvelden nå var i ferd med å sige inn over byen.

Var det alt?

Han slepte seg ut av den gamle bygården i Storgaten. Ble stående på trappeavsatsen og stirret resignert ut i mørket og regnet. Hang litt over stokken og bevegde seg  så ulidelig sakte og omstendelig mot rekkverket som ledet ned til den brolagte bakgården.  Han var fullstendig klar over at det ikke var et pent syn. Det var ikke så rent sjelden at tilfeldige vitner ble bekymret, spurte om det gikk bra og betraktet denne trassige og tunge skikkelsen mens han på en sammenkrøket og nærmest uhyggelig konsentrert  måte prøvde å etterligne det som absolutt alle andre gjør på autopilot.

Den eneste grunnen til at du går, er at du vil gå! De hadde sagt det, både legene og fysioterapeutene. Prisen for denne gjenstridigheten, er at han beveger seg som en 90 åring. Gjøre det umulige  hele tiden, dø litt hver eneste bidige dag.  Alltid reise seg igjen. Alltid gå. Uansett. På en god dag, betraktet han seg selv for å være svært tålmodig.

Han pleide å være en  alfa. Nå ribbet for det aller meste av forfengelighet.  Uendelig sakte over gårdsplassen, uten mulighet til å slippe unna regnet. Forbi den enorme smijernsporten og ut på fortauet mot Conradisgate. Stopper ved fortauskanten, og står urørlig i regnet mens trasset og viljen slåss med motet. Han er ikke særlig god på slike trinn, og mørket og regnet gjør det hele noen ekstra knepp mer uoverkommelig.

To skikkelser skjærer over Storgata fra biblioteket, passerer Glassmagasinet og går lettbent opp Conradisgate. De snakker og ler, er godt pakket inn i store jakker og bryr seg ikke om været.

–Unnskyld, kan jeg få lov til å be en av dere om litt hjelp?

De snur, og den ene av dem spør hva hun kan gjøre. –Hvis jeg bare får låne en arm av deg, her på min høyre side, forklarer han og  peker ned på fortauet. Hun stiller seg på veien, og han tar forsiktig og bestemt tak i armen hennes. –Du trenger ikke gjøre noe, dette går fint.

Ett tungt og kontrollert skritt ned fra fortauet. Han blir stående rett ovenfor henne. Ansikt til ansikt. Hun ser på ham, og han ser på henne.  Ansiktet hennes er åpent og undrende, og  hun ser det som andre øyne ikke kan se.  Det er noe varmt og lyst der, i dette korte øyeblikket i det kalde regnet.

Ansiktet hennes bryter opp  i et stort smil , hun er overrasket og usikker.

– Var det alt?

Det er det eneste hun sier, mens hun smiler og studerer sjelen hans med hjertet. Hun blir stående der akkurat så lenge at han rekker å fornemme en forsiktig lukt av lavendel.

Så  fortsetter han den trassige marsjen de få meterne opp til bilen. Regnet pøser ned, og han skjønner at han ikke vil være i stand til å gjenkjenne denne kvinnen. Han så henne og hun så ham, men det er kun følelsen etter dette korte og tilfeldige møtet som er  bevart på et eller annet avsidesliggende sted der inne.

Og han husker den hemmeligheten reven fortalte til den lille prinsen:

– En kan bare se riktig med hjertet. Det vesentlige er usynlig for øyet.

Det kan umulig være meningen at det var alt.

Fortsettelse følger. Kanskje..

God helg!

T