Hvorfor løper du?

(Litt Zen)

Kjære Venner,

Det virker som om alle  løper – skynder seg gjennom livet – både på jobb, i Birkebeineren og tilværelsen for øvrig. Voldsomt travelt til tider. Ting haster og bør skje raskt!

Jeg befinner meg i livets krabbefelt. Her går det ikke særlig fort. Her er det ingen som løper. Men det hender at jeg betrakter dere andre  og funderer på om dere rekker det dere løper etter. Om dere kommer til mål. Får dere det til, vinner dere eller hva det nå enn er snakk om? Dere er jo åpenbart veldig flotte å se på, der dere løper av gårde – jeg er full av beundring -  og håper som sagt at dere kommer til mål.

Helt rolig. Litt Zen.

Zen er en retning innen buddismen. Kommer opprinnelig fra Kina, står sterkt i Japan og møtes med stor interesse i vesten. I Zen søker man innsikt og ”oppvåkning”. Det siste gjennom å dyrke fram en sinnstilstand som er preget av umiddelbar tilstedeværelse. Det er først når du slipper taket i det logiske at du kan se virkeligheten slik den er.

Her er en liten tanke til alle som har hastverk – historien om Mester Shuan og  den utålmodige munken.

Mester Shuan fortalte alltid elevene sine hvor viktig det var å kjenne til de gamle filosofene og tenkerne. En ung munk, kjent for sin vilje og disiplin, lyttet bestandig med oppmerksomhet på det mester Shuan hadde å fortelle. Resten av dagen ville han reflektere over det han hadde hørt, og kontemplere over det de gamle og kloke tenkerne hadde ment og forstått. Etter å ha brukt et år på å studere, så ble munken syk, men han fortsatte allikevel å følge mester Shuans klasse.

–Jeg skal fortsette med studiene selv om jeg er syk. Jeg er  i ferd med å forstå de kloke tenkerne, og har ikke tid til å gå glipp av noe, fortalte han til mesteren.

Mester Shuan svarte:

– Hvordan vet du at kunnskapen  er foran deg, og at du må løpe etter den?  Tenk om den går etter deg eller rett ved din side, prøver å nå deg, samtidig som du stadig løper fra den?

– Ikke løp. Ta det rolig og vær tilstede her og nå. Det er også en måte å bli klok på.

Zen-mestrene er åpenbart svært kloke og forstandige. De har lite hastverk, uansett om det er snakk om å bevegelse eller liv. Jeg ser ikke bort fra at det kan ha noe for seg. Hva tror du?

Hastverk eller krabbefelt – jeg ønsker deg en riktig god helg!

T

”A Gentleman will walk, but never run”(Sting) 

En Pompel & Pilt-opplevelse?

(Er det noen som vet noe?)

Kjære venner!

Tidlig på 70-tallet, mens jeg fremdeles var et sart og tandert guttebarn, så ble jeg traumatisert på  en helt forferdelig og barbarisk måte.  Jeg snakker selvfølgelig om barne-TV og Pompel & Pilt. ”Pre-ironisk  barneprogram”, ble det omtalt som, og persongalleriet og handlingen var så uhyggelig og klam at det nærmest er utenkelig at noe i denne gaten ville blitt sluppet løs på barn i dag.  Nå går det jo uansett mer i  sykkelhjelm og spesialgodkjente lekeapparater.

Pompel & Pilt. To gufne typer..

Men min generasjon ble ikke spart. Jeg ble plassert foran TV-apparatet,  og måtte lide meg gjennom meningsløse plott med figurer som Mr Nelson, Pernille, vaktmester Gorgon og den forferdelige bjørnen. Pompel og Pilt var to odde typer som på en måte skulle rydde opp og fikse ting. Det gikk sjelden i orden, og som regel endte de opp i en eviglang diskusjon om hvem som skulle være først, eller sist. Det hele foregikk i svart/hvitt, noe som i seg selv ville blitt klassifisert som barnemishandling av de fleste forståsegpåere i dag.

–Pompel først, sa Pilt

–Nei, Pilt først, sa Pompel

–Reparere, produsere, multiplisere, sa Gorgon vaktmester

–Pernille, hvor er brillene mine, jamret Mr Nelson

–Pompel først..

–Nei, Pilt først..

Og sånn gikk kveldene foran TV-apparatet, med det evindelige maset til Pompel og Pilt om hvem som skulle gjøre hva først. Helt meningsløst, på grensen til åndssvakt. En hel generasjon med uskyldige barn ble omgjort til sengevætende og marerittbefengte  grublere. Forferdelig..

Uansett, grunnen til at jeg nå beveger meg inn igjen i dette særdeles mørke rommet i min historie, er at jeg sist helg hadde noe som jeg velger å karakterisere som en nær Pompel & Pilt-opplevelse.

Mens vi venter på Tone D..

Det var lørdag og jeg hadde benket meg foran flatskjermen. Full av forventning. Jeg ventet på ”Hver gang vi møtes”. Det er så koselig. Og så ventet jeg kanskje på det programmet der Tone D skulle vise fram det perfekte livet-  og rumpen sin. Det er så..

Men denne lørdagen ville det seg ikke slik. I Algerie hadde terrorister angrepet en gassproduserende installasjon, og en rekke mennesker hadde blitt drept, skadet eller tatt som gisler. Det er jo selvfølgelig helt forferdelig, og når det så viste seg at det var nordmenn involvert i dette dramaet, så mistet liksom både Tone D og musiker-gjengen noe av sin appell.

Norge er et voldsomt lite land, og dette merker vi ekstra godt når mediene skal dekke slikt som dette terroranslaget i Afrika. Alle TV-kanalene går umiddelbart i krise-modus, og starter en døgnkontinuerlig sending av nyheter og mer eller mindre aktuelle intervjuer. Det er selvfølgelig litt problematisk at det kun finnes 2-3 anstendige TV-stasjoner, 7 reportere og 2 krisepsykiatere i landet. Det sier seg selv at det kan bli vel mye på hver enkelt av dem.  Og det skulle vise seg at vi kun har èn Helge Lund og èn Jens.

Ingen vet noe

Det ble ganske raskt åpenbart at det ikke var noen som hadde den fjerneste ide om hva som foregikk der nede i Afrika. Noen hadde hørt noe, men ingen visste noe.

 

Og dermed ble jeg, og alle de andre som ventet på Tone D og ”Hver gang vi møtes”, sittende og glane på  de 7 reporterne. De gjentok til stadighet at ingen visste noe som helst, at nordmenn var savnet og at det ville bli en pressekonferanse med statsminister Jens først og deretter Statoil-sjef Helge etterpå. Allerede her fikk jeg Pompel & Pilt-vibber.

Deretter intervjuet de 7 reporterne de 2 krisepsykiaterne voldsomt grundig. De ba oss være snille med hverandre, hjelpe til med å kjøre unger på trening og fritidsklubb og lage middag for hverandre.  Godt. Så minnet de oss igjen på at det ikke var noen som hadde den fjerneste ide om hva som foregikk der nede i Algerie, men at det ville bli pressekonferanser i løpet av kvelden. Jens først, og Pilt etterpå.

Det er godt mulig at jeg hallusinerte der foran skjermen – kanskje jeg hadde fått i meg noe rødvin som hadde gått ut på dato – men de 7 reporterne gjentok seg selv så mange ganger at det faktisk begynte å bli litt tungt å henge med. Det toppet seg rett før klokken åtte, og jeg kom til meg selv idet en av reporterne oppglødd kunne rapportere at det faktisk ville bli pressekonferanse med Helge først, og deretter Pilt. De 7 reporterne spekulerte så noe helt voldsomt i årsaken til denne endringen i rekkefølgen. Jeg tror jaggu at de kostet på seg noen ekspertkommentarer fra krisepsykiaterne også, før de gjentok den gamle leksen om at det ikke var noen som visste noen ting som helst.

 

Da Helge og Jens endelig hadde sine pressekonferanser – der de bekreftet at de ikke visste noe som helst – så må jeg bare innrømme at mine barndomstraumer blomstret opp i en grad jeg ikke hadde trodd mulig.  Denne kvelden hadde vært som å leve ut en episode i Pompel & Pilt. Er det mulig å få litt hjelp til å takle slikt?

Jeg beklager..

Sånn helt på tampen, så vil jeg beklage mitt enkle og noe ufølsomme sinnelag. Det er jo åpenbart helt upassende å trekke mine Pompel & Pilt-opplevelser inn i denne dramatiske terrorsaken. Jeg forstår jo at dette har rammet mennesker, og at det for dem er både dramatisk og traumatisk.  Men jeg klarer liksom ikke fri meg helt fra disse 7 meget hardt arbeidende reporterne som ikke vet noe, og disse to Pompel og Pilt-figurene som bytter på å ordne opp. Det er jo helt klart meg det er noe i veien med. Kanskje jeg ikke tålte de barne-TV greiene da jeg var liten? Så jeg for mye Pompel & Pilt?

Nå er uken snart over. Situasjonen i Algerie er fremdeles ikke avklart. Dronning Sonja gråter med de pårørende, leser jeg, og det loves krisepsykiatri og støtte i all evighet. Barth Eide kom på banen med et spenstig utspill om norsk deltagelse i en militær EU-styrke i Afrika.  Ja vel?! Vi er åpenbart ikke skikket til slikt, og EU er vi jo definitivt ikke medlem av. Jeg lurer på om Barth Eide muligens minner meg litt om Gorgon vaktmester..

Er det rart vi ble skremt?

Jeg ønsker dere en riktig god helg, fortrinnsvis helt uten både Pompel og Pilt!

T

Dette går over.

(Fattig trøst?)

Kjære Venner,

Vi trenger alle litt trøst og støtte noen ganger. Tøffe ting skjer, og livet kan ha faser der det er urimelig mye motvind. Eller mørke, kulde og snø. Akkurat som nå. Jeg takler det på ingen som helst måte grasiøst og elegant.  Jeg lengter intenst mot lys og varme, og er voldsomt negativt innstilt til alt som måtte minne om gode ski- og skøyteforhold.

Det blir sommer igjen. Tror du ikke det?

Men det er ikke alltid lett å vite hva man skal si eller gjøre for å lindre smerten og styrke håpet. Eller for å muntre opp den som venter på lyset og varmen, langt der inne i kulden og mørket.

Og denne problemstillingen  oppsto ikke for første gang i går. En liten historie fra sufi-tradisjonen..

Sufismen er en mysterietradisjon innenfor Islam. Utviklet  i Midtøsten på 700-tallet, og har i dag tilhengere over hele verden. Sufismen har skapt en stor mengde poesi, filosofi og vitenskap. De store sufi-mestrene har fortalt mange  kloke historier..

Dette er historien om kongen og talismanen.

En konge hadde  mange vise menn rundt seg. En morgen da de snakket sammen  var kongen usedvanlig stille.

- Hva er galt, Deres Høyhet? spurte en av de vise menn.

- Jeg er forvirret, svarte kongen.  Noen ganger  blir jeg overveldet av tristhet og melankoli, og føler meg kraftløs og ute av stand til å ivareta mine plikter. Andre ganger  blir jeg  helt svimmel og ør av all den makten jeg har. Jeg trenger en talisman som kan gi meg fred med meg selv.

De vise menn – ganske overrasket over en slik henvendelse – brukte lang tid på å diskutere saken. Flere måneder. Til slutt ga de kongen en gave.

– Vi har fått gravert inn noen magiske ord i en talisman. Les dem høyt  når makten gjør deg ør eller du er fylt med tristhet, sa de vise til kongen.

Kongen så lenge på talismanen som han hadde bedt om. Det var en helt enkel amulett av sølv og gull, med inskripsjonen ”Dette går over”.

Så er det er vel kanskje slik at alt går over.  Til slutt. Når natten er som mørkest, en ny dør åpnes når en annen lukkes, osv.  Fattig trøst, eller?

Det blir sommer igjen. Tror du ikke det?

Jeg ønsker deg en god helg!

T

Alt stort blir smått..

(Norge - jordas navle?)

Kjære venner!

Når jeg fryser, krymper deler av meg – antageligvis hjernen også – og jeg blir ukonsentrert. Derfor krysset jeg noe lettsindig gaten et sted jeg ikke burde, og holdt på å bli gallionsfigur på en liten Seat Inca. Etter en klossete unnamanøver – fra min side, ikke bilens – slo det meg at inkafolket, som før regjerte et stort og stolt rike et eller annet sted i Sør- eller Mellom-Amerika, nå er redusert til små tøysebiler som inneholder pizza eller håndverkere.

Er det virkelig slik at alle store sivilisasjoner før eller senere rusler inn i historiens mørke uten å melde adresseforandring? Ting tyder på det.

Fra stort til smått!

Når så du sist den fønikiske utenriksministeren på et gruppebilde fra FN? Hvor mange assyriske restauranter finner du i London? Når markerte hettittene seg sist i Paralympics? Nettopp. Store sivilisasjoner, som en gang mente at de hersket over halve den kjente verden, er nå bare paranteser i historiepensum for videregående. I beste fall.

Du finner dem her og der i Det gamle testamentet, der en konge med et navn som høres litt grovt ut gifter seg med sin søster og truer jødene med grisebank. Så går det tolv vers i Moseboken, og vips er hæren hans borte, byene lagt i grus og han har fått byller på unevnelige steder. Fort gjort.

Aztekerne huskes antagelig best som navn på gruppen Aztec Camera – som igjen ikke huskes best for noe som helst.

Store berømtheter lider gjerne samme skjebne som store riker. Grieg ligger for eksempel og ruster som konserthus i Bergen sentrum.

Designen på flere av disse bygningene oppkalt etter kjente menn, er som om et flyktningbarn med krigstraumer slapp løs med legoen på psykologens forværelse.

Hamsund gjorde antagelig en siste genistrek ved å satse på  feil hest under krigen. Så slapp han da i hvert fall å bli rutebilstasjon av eternitt i Bodø.

Hvilke stormakter og berømtheter fra nåtiden er det som vil bli redusert til tvilsomme merkevarer en gang i fremtiden? Vil EU om hundre år kun bli forbundet med hundesjampo? Kommer ”Norge” kun til å være en polvott, fabrikkert i lavkostlandet som tidligere bar samme navn?

Jeg bare nevner dette nå ved inngangen til den fantastiske skisesongen. Det hender jo at vi nordmenn mister fotfestet og blir noe uspiselig omtrent på denne tiden av året.

Så husk:

Alt som er stort, ender opp med å bli sørgelig smått. Sånn er det med mektige imperier, berømte kunstnere – og legemsdeler i kulda.

God helg!

T