(Mora di!)
Kjære Venner,
Det er i morgen! Det er praktisk talt jul, og jeg håper at du er klar. Det som ikke er bakt, vasket og handlet inn nå, det får være som det er.
I hele desember har jeg jamret i vei om kvasi-religiøse tema. Jeg syntes vel at det var tidsriktig og passende. Håper at du likte det.
Jule-øyeblikk. Alt det som gjør oss varme og glade på julaften. Det kan jo være nær sagt hva som helst. Donald på TV, Tre nøtter til Askepott, en tur i kirken, lukten av grantre, forventningsfulle og masete unger. Gryter med dampende julemat. Jeg vet ikke hva det er som ”gjør det ” for deg, men jeg er temmelig sikker på at du har dine øyeblikk, ritualer og følelser som ER jul. Dette er ikke statisk – drømmen om jul forandrer seg eller utvikler seg med oss. Det er ikke alltid så lett å forstå hvorfor det er som det er, men man kan jo prøve..
Jeg er ikke gå-i-kirken-på -julaften-typen. Det har du kanskje allerede fornemmet. Jeg er mer Sølguttene-synger-julen-inn. Jeg er den som gjerne passer på at pinnekjøttkjelen ikke koker tørr, sørger for at røkelsen gjør sitt og prøvesmaker vinen på forsvarlig og grundig vis. Det er ikke noe åndelig opphøyet over dette, men jeg får - på min egen måte – litt tid til å føle på det som jeg synes er viktig.
Stemningen er så ladet og fortettet av nasjonalromantikk og tradisjonelle julesanger at det nesten ikke er til å holde ut. Sølvguttene jobber seg igjennom hele repertoaret av juleslagere. Høytidsstund med ”Du grønne, glitrende” og ”Deilig er jorden”. Beinharde nøtter knekkes og myk marsipan prøvesmakes. Så kommer ”Ave Maria”, og det er så vakkert at selv Clint Eastwood blir inderlig rørt langt inn i den råtøffe sjelen sin. Jeg går – emosjonelt sett – i knestående, og det er langt fra uvanlig at jeg gråter som et barn. Det var da voldsomt, sier du kanskje, og lurer på hvorfor jeg tar så på vei.
Ave Maria er nydelig musikk. Laget av østerrikeren Franz Schubert tidlig på 1800-tallet, og i seg selv en helt adekvat forklaring på hvorfor man kan bli grepet av sterke følelser. Teksten er på latin – vakkert og rimelig uforståelig for de aller fleste av oss.
Men det handler om jomfru Maria, og på norsk blir det noe slik som:
Hill deg, Maria, full av nåde,
Herren er med deg,
Velsignet er du blant kvinner,
Og velsignet er ditt livs frukt, Jesus.
Hellige Maria, Guds mor,
Be for oss syndere,
Nå og i vår dødstime.
Amen
For katolikker er jomfru Maria den mest framtredende av alle helgener, og Ave Maria er kjent som rosenkransbønnen eller ”Engelens hilsen”. Tradisjonelt bes den 3 ganger om dagen, og det ringes tre enkle slag med kirkeklokkene.
De fire første linjene i bønnen er engelen Gabriels hilsen til jomfru Maria, den gang han kom med de noe overraskende nyhetene om fantom-graviditeten. Starten på det store og evigvarende juleprosjektet?
I de fire siste linjene ber katolikkene Jomfru Maria om å gå i forbønn for dem. De ber altså ikke til henne som om hun var en gud, men fordi de ser på henne som Guds mor, mor til alle. Hun er det ultimate medfølende mennesket.
Og dette er noe jeg kan forstå. Jeg sliter med konseptet Gud og begrepet hellig ånd, men det er liketil og greit å skjønne at noen ber mor om hjelp, trøst eller råd. Uansett hvor stor eller liten saken er – om det er fundamentale problemer eller mer hverdagslig ”bitch & moan” – så kan man alltid snakke med mamma! Man kommer jo ikke trekkende til Gud med hverdagslige bagateller og slikt, men mor lytter til alt. Og, underforstått – mor vet hvordan hun på best mulig måte skal presentere saken for ”far”. Dette er jo til forveksling likt det samspillet man kan registrere i mange hjem..
Jomfru Maria er godhet, trygghet, omtanke og varme. Kjærlighet. Så fint det må være å kunne gå til henne når livet blir vanskelig og urettferdig.
Kanskje det er derfor jeg blir litt revet med – det er jul, og Sølvguttene synger sårt og vakkert om denne mammaen som er alt det gode julen står for. Jomfru Maria, mor til alle.
Vel, nok er nok.
Maria og Josef skal rigge seg til i stallen, Clint og jeg får komme oss tilbake til grytene, og du får fortsette med dine julegreier..
Jeg ønsker deg en god jul!
T
torsdag 23. desember 2010
torsdag 16. desember 2010
Snart jul (III) - Mine, dine og våre..
(Ikke helt A4)
Kjære Venner,
Jul er familie, noe som både er til glede og besvær. Det kan jo være voldsomt hyggelig å være sammen med familien, men jeg vet også om mange som føler seg ensomme og utilstrekkelige når den ekstremt koselige familieidyllen skal vises frem og evalueres. Og det er jo ikke så rart. Hvis man sammenfatter alle de inntrykkene man blir eksponert for - alle de filmer, annonser, artikler, historier og bilder – så sitter man igjen med en ganske så skrullete forestilling om at familiejulen er noe Carl Larsson-inspirerte greier. En intim, klam og glad sak som inkluderer mor, far og to friske barn (1 gutt og 1 jente, selvfølgelig!). Gjerne supplert med rimelig unge, friske og glade besteforeldre samt en sofa-hund eller to. Det brenner godt i peisen, og en Vendela Kirsebom- aktig nysminket mamma ler med barna mens den Dressmann-staute pappaen henger pynt på treet og koser seg med gløggen. Bestemor og bestefar sitter pent dandert i den hvite og tidsriktige sofaen – de ser nesten litt forelsket ut. Jaggu. På bordet ligger det et glanset interiør-magasin. Det forteller i klare ordelag hvor viktig det er med julegardiner..
Men, hør nå her – en realitetsorientering – det er ikke sånn det virkelig er. Og slik har det antagelig aldri vært heller. I Norge er den mest vanlige familieformen ”enslig”, noe som langt fra er merkelig ettersom de gamle blir syke og forsvinner, de sitter ikke igjen som smilende, utstoppede skapninger på en eller annen hvit sofa hele julen. Omtrent halvparten av alle mammaene og pappaene har gått fra hverandre, noen har friskt og freidig gitt seg i kast med runde nummer to, tre eller fire, mens andre er enslige. Pappaene blir mindre staute og mer slitne, mens det er relativt sjeldent at man treffer på en mamma som på noen som helst måte får en til å tenke på Vendela. Og godt er jo egentlig det. Og, bare for å ha sagt det – julegardiner er ikke viktig! Det er vel bortimot noe av det dummeste jeg har hørt.
Så, det er antagelig langt mer vanlig med enslige mennesker som spiser Grandiosa på julaften, enn med høyglanspolerte Carl Larsson-familiefester. Men det blir jo ikke fine glansbilder av slikt. Det er klart.
Men hvor vil du hen nå da, tenker du kanskje. Jo, jeg ønsker å tilby alle som føler at de trenger det, litt trøst og støtte oppi all denne familie-terrorismen. Vi må være klar over at ting ikke alltid er slik de tilsynelatende gir uttrykk for å være. Virker det for godt til å være sant, ja da er det som regel ikke det.
Forrige fredag hyllet vi Josef, gift med Maria, fosterfar for Jesus og skytshelgen for alle familiefedre. Det virket som om det var ganske mange som syntes at det var lett å like Josef, og således samtykket i at han var ”vår mann”.
Men vi vet ganske lite om Josef og det livet han hadde sammen med Maria og Jesus. Og kirken har latt oss få lov til å tro at det var snakk om en liten kjernefamile. Kanskje ikke helt A4, men allikevel..
Men ting er ikke alltid som de synes å være. Det står riktig nok ikke så mye om Josef og hans lille familie i bibelen. Men det finnes en rekke historier, såkalte apokryfe skrifter, ”bortgjemte skrifter” som verken fikk plass i jødenes bibel eller i kirkens gamle testamente. Litt Da Vinci koden. Mange av disse skriftene tar for seg temaer som er ganske blanke i den store, kloke boken. I Jakobs protevangelium (skrevet for snaut 2.000 år siden, men dog ikke av Jakob) får vi vite at Jesus hadde både søstre og brødre. Noe som umiddelbart virker litt suspekt med tanke på jomfrueligheten til Maria, men som forklares med at Josef var enkemann da han giftet seg med Maria. Og Josef lot henne forbli jomfru. La oss velge å tro det. Jesus brødre og søstre var Josefs barn fra et tidligere ekteskap. Vi holder fast ved tidligere informasjon om at Josef var snekker. Kanskje ikke så pur ung som vi muligens liker å se ham for oss i alle julespill og fantasier, men allikevel..
Så, mine venner, det var altså ikke snakk om en liten og oversiktlig kjernefamilie her heller. Allerede den gang var det ”mine, dine og våre”. Kanskje Maria og Josef også måtte jobbe litt for å få familie-kabalen til å gå opp?
Ting er ikke alltid som de synes å være. Vi skal ikke være så opptatt av A4-formatet – familie kommer i alle tenkelige former og størrelser, noen med Carl Larsson og andre med en hellig ånd. Det viktigste er å gjøre som Josef og Maria, nemlig stille opp og ta ansvar. Og glansbilder – de tror vi ikke på! Jul blir det uansett.
Med ønske om en god helg!
T
Kjære Venner,
Jul er familie, noe som både er til glede og besvær. Det kan jo være voldsomt hyggelig å være sammen med familien, men jeg vet også om mange som føler seg ensomme og utilstrekkelige når den ekstremt koselige familieidyllen skal vises frem og evalueres. Og det er jo ikke så rart. Hvis man sammenfatter alle de inntrykkene man blir eksponert for - alle de filmer, annonser, artikler, historier og bilder – så sitter man igjen med en ganske så skrullete forestilling om at familiejulen er noe Carl Larsson-inspirerte greier. En intim, klam og glad sak som inkluderer mor, far og to friske barn (1 gutt og 1 jente, selvfølgelig!). Gjerne supplert med rimelig unge, friske og glade besteforeldre samt en sofa-hund eller to. Det brenner godt i peisen, og en Vendela Kirsebom- aktig nysminket mamma ler med barna mens den Dressmann-staute pappaen henger pynt på treet og koser seg med gløggen. Bestemor og bestefar sitter pent dandert i den hvite og tidsriktige sofaen – de ser nesten litt forelsket ut. Jaggu. På bordet ligger det et glanset interiør-magasin. Det forteller i klare ordelag hvor viktig det er med julegardiner..
Men, hør nå her – en realitetsorientering – det er ikke sånn det virkelig er. Og slik har det antagelig aldri vært heller. I Norge er den mest vanlige familieformen ”enslig”, noe som langt fra er merkelig ettersom de gamle blir syke og forsvinner, de sitter ikke igjen som smilende, utstoppede skapninger på en eller annen hvit sofa hele julen. Omtrent halvparten av alle mammaene og pappaene har gått fra hverandre, noen har friskt og freidig gitt seg i kast med runde nummer to, tre eller fire, mens andre er enslige. Pappaene blir mindre staute og mer slitne, mens det er relativt sjeldent at man treffer på en mamma som på noen som helst måte får en til å tenke på Vendela. Og godt er jo egentlig det. Og, bare for å ha sagt det – julegardiner er ikke viktig! Det er vel bortimot noe av det dummeste jeg har hørt.
Så, det er antagelig langt mer vanlig med enslige mennesker som spiser Grandiosa på julaften, enn med høyglanspolerte Carl Larsson-familiefester. Men det blir jo ikke fine glansbilder av slikt. Det er klart.
Men hvor vil du hen nå da, tenker du kanskje. Jo, jeg ønsker å tilby alle som føler at de trenger det, litt trøst og støtte oppi all denne familie-terrorismen. Vi må være klar over at ting ikke alltid er slik de tilsynelatende gir uttrykk for å være. Virker det for godt til å være sant, ja da er det som regel ikke det.
Forrige fredag hyllet vi Josef, gift med Maria, fosterfar for Jesus og skytshelgen for alle familiefedre. Det virket som om det var ganske mange som syntes at det var lett å like Josef, og således samtykket i at han var ”vår mann”.
Men vi vet ganske lite om Josef og det livet han hadde sammen med Maria og Jesus. Og kirken har latt oss få lov til å tro at det var snakk om en liten kjernefamile. Kanskje ikke helt A4, men allikevel..
Men ting er ikke alltid som de synes å være. Det står riktig nok ikke så mye om Josef og hans lille familie i bibelen. Men det finnes en rekke historier, såkalte apokryfe skrifter, ”bortgjemte skrifter” som verken fikk plass i jødenes bibel eller i kirkens gamle testamente. Litt Da Vinci koden. Mange av disse skriftene tar for seg temaer som er ganske blanke i den store, kloke boken. I Jakobs protevangelium (skrevet for snaut 2.000 år siden, men dog ikke av Jakob) får vi vite at Jesus hadde både søstre og brødre. Noe som umiddelbart virker litt suspekt med tanke på jomfrueligheten til Maria, men som forklares med at Josef var enkemann da han giftet seg med Maria. Og Josef lot henne forbli jomfru. La oss velge å tro det. Jesus brødre og søstre var Josefs barn fra et tidligere ekteskap. Vi holder fast ved tidligere informasjon om at Josef var snekker. Kanskje ikke så pur ung som vi muligens liker å se ham for oss i alle julespill og fantasier, men allikevel..
Så, mine venner, det var altså ikke snakk om en liten og oversiktlig kjernefamilie her heller. Allerede den gang var det ”mine, dine og våre”. Kanskje Maria og Josef også måtte jobbe litt for å få familie-kabalen til å gå opp?
Ting er ikke alltid som de synes å være. Vi skal ikke være så opptatt av A4-formatet – familie kommer i alle tenkelige former og størrelser, noen med Carl Larsson og andre med en hellig ånd. Det viktigste er å gjøre som Josef og Maria, nemlig stille opp og ta ansvar. Og glansbilder – de tror vi ikke på! Jul blir det uansett.
Med ønske om en god helg!
T
torsdag 9. desember 2010
Snart jul (II) - Vår mann!
(Undervurdert?)
Kjære Venner,
Jul og Juleevangelium, Jesusbarn, Jomfru Maria, engler, gjetere og vise menn. Kjente og kjære saker, lett å like og verdt å høre om år etter år. Jeg synes imidlertid at vi snakker alt for lite om Josef! Sånn, der var det sagt.. Hva tror du?
I en verden som stadig blir mer rosa og deilig feminin, der mannsrollen for lengst har kommet inn på et spor som leder til et lite attraktivt sted, så er det på tide at vi begynner å snakke om de menn som med sindig og maskulin verdighet har gjort sitt for sivilisasjonen. Vi trenger ikke sette av mer tid til nysminkede fotballgutter og androgyne popstjerner. Jeg foreslår, som allerede nevnt, at vi blir litt mer opptatt av Josef. Han har fortjent sine tilmålte minutter i oppmerksomhetens klare lys, og det passer jo godt nå som vi allerede er totalt engasjert i årets julegreier.
Hva er det med Josef?
Det er noe traust og likandes over Josef . Han er ikke hellig, overnaturlig eller ”gudete” på noen som helst måte. Han er en helt vanlig mann, en snekker, som på et eller annet vis har forvillet seg inn i det voldsomme realityshowet som julen er. I det ene øyeblikk driver han på med sine snekkerier i Nasareth, kanskje mens han tenker på den søte jenten han har sett -Maria - før han i neste øyeblikk er på vei inn i verdenshistorien som fosterfar til verdens mest berømte guttebarn. En julestjerne, tre vise konger, en skokk med presumptivt mindre vise gjetere, elendige innkvarteringsmuligheter, en frelser født, en frelser vokser opp og en frelser blir hengt på korset. Og hele tiden lurer Josef der i bakgrunnen , solid, stille og umerkelig.
Faktum er at vi vet fint lite om Josef. Han er nevnt i noen skrifter, og det er klart at han var av Davids slekt, noe som helt sikkert var storartet.. Det er all mulig grunn til å tro at han var en ryddig og grei man. En snekker. Etter den meget lite omtalte birollen i Juleevangeliet, så forsvinner Josef. Han nevnes ikke mer, og det er antatt at han døde en gang før korsfestelsen.
Men, vent litt – Josef hang etter Maria. De skulle gifte seg, og alt syntes å være "i lodd og vater”. Men så forteller plutselig den vordende fru Josef at hun er gravid. Josef vet at det ikke er han som er ”gravøren”, og det vites at dette bekymrer han. Naturlig nok. Han ønsket å skille seg fra henne. Men Josef må ha vært en sindig og klok mann, for han velger å sove på saken. Da får han et uventet og ganske voldsomt besøk av en engel. I en sikkert ganske dramatisk og fargerik drøm blir det redegjort for hva som har skjedd, og hva som skal skje.
Og det kan jo ikke ha vært lett for denne unge snekkeren å forholde seg til at en hellig ånd skulle ha satt barn på kjæresten hans. Og til alt overmål så var dette barnet tiltenkt en rolle som menneskehetens frelser. Tøffe saker.
Josef skar igjennom. Det vites ikke om dette skyldtes den sterke formaningen fra engelen eller noe helt annet, men uansett bestemte han seg for å gifte seg med Maria og være far for dette ånde-barnet. I følge katolsk tro hadde de et kyskt ekteskap, et såkalt ”Josefekteskap”. Noe som ikke virker direkte forlokkende, og som kan indikere en viss bitterhet og lei stemning mht det som har skjedd. Men la oss ikke spekulere mer om det..
Josef og den meget gravide Maria drar av gårde til Betlehem, og resten av historien kjenner dere igjen som Juleevangeliet.
Det jeg nå lurer litt på, det er hvordan denne historien hadde blitt dersom Josef hadde reagert slik de aller fleste snekkere reagerer dersom kjæresten prøver seg med en bortforklaring av uventet graviditet med vage historier om en hellige ånd. Tenk om Josef hadde dumpet Maria, og latt henne seile sin egen sjø.
Det er ingen grunn til å anta at unge, enslige og gravide-med-hellig- ånd-kvinner sto særlig høyt i kurs på den tiden. Det er heller grunn til å tro at Maria kanskje ikke hadde kommet seg avgårde til Betlehem, kanskje ikke hadde funnet fram til verken stall, krybbe eller englesang.
Hvordan hadde Juleevangeliet blitt dersom Josef ikke hadde vært Josef, men en helt vanlig snekker?
Og akkurat derfor synes jeg at vi skal snakke litt mer om Josef. Uten ham hadde det kanskje ikke blitt jul slik som vi liker det. Tenk på det.
Josef var gift med jomfru Maria og fosterfar for Jesus. Han er skytshelgen for alle familiefedre. Vår mann!
Med ønske om en god helg!
T
Kjære Venner,
Jul og Juleevangelium, Jesusbarn, Jomfru Maria, engler, gjetere og vise menn. Kjente og kjære saker, lett å like og verdt å høre om år etter år. Jeg synes imidlertid at vi snakker alt for lite om Josef! Sånn, der var det sagt.. Hva tror du?
I en verden som stadig blir mer rosa og deilig feminin, der mannsrollen for lengst har kommet inn på et spor som leder til et lite attraktivt sted, så er det på tide at vi begynner å snakke om de menn som med sindig og maskulin verdighet har gjort sitt for sivilisasjonen. Vi trenger ikke sette av mer tid til nysminkede fotballgutter og androgyne popstjerner. Jeg foreslår, som allerede nevnt, at vi blir litt mer opptatt av Josef. Han har fortjent sine tilmålte minutter i oppmerksomhetens klare lys, og det passer jo godt nå som vi allerede er totalt engasjert i årets julegreier.
Hva er det med Josef?
Det er noe traust og likandes over Josef . Han er ikke hellig, overnaturlig eller ”gudete” på noen som helst måte. Han er en helt vanlig mann, en snekker, som på et eller annet vis har forvillet seg inn i det voldsomme realityshowet som julen er. I det ene øyeblikk driver han på med sine snekkerier i Nasareth, kanskje mens han tenker på den søte jenten han har sett -Maria - før han i neste øyeblikk er på vei inn i verdenshistorien som fosterfar til verdens mest berømte guttebarn. En julestjerne, tre vise konger, en skokk med presumptivt mindre vise gjetere, elendige innkvarteringsmuligheter, en frelser født, en frelser vokser opp og en frelser blir hengt på korset. Og hele tiden lurer Josef der i bakgrunnen , solid, stille og umerkelig.
Faktum er at vi vet fint lite om Josef. Han er nevnt i noen skrifter, og det er klart at han var av Davids slekt, noe som helt sikkert var storartet.. Det er all mulig grunn til å tro at han var en ryddig og grei man. En snekker. Etter den meget lite omtalte birollen i Juleevangeliet, så forsvinner Josef. Han nevnes ikke mer, og det er antatt at han døde en gang før korsfestelsen.
Men, vent litt – Josef hang etter Maria. De skulle gifte seg, og alt syntes å være "i lodd og vater”. Men så forteller plutselig den vordende fru Josef at hun er gravid. Josef vet at det ikke er han som er ”gravøren”, og det vites at dette bekymrer han. Naturlig nok. Han ønsket å skille seg fra henne. Men Josef må ha vært en sindig og klok mann, for han velger å sove på saken. Da får han et uventet og ganske voldsomt besøk av en engel. I en sikkert ganske dramatisk og fargerik drøm blir det redegjort for hva som har skjedd, og hva som skal skje.
Og det kan jo ikke ha vært lett for denne unge snekkeren å forholde seg til at en hellig ånd skulle ha satt barn på kjæresten hans. Og til alt overmål så var dette barnet tiltenkt en rolle som menneskehetens frelser. Tøffe saker.
Josef skar igjennom. Det vites ikke om dette skyldtes den sterke formaningen fra engelen eller noe helt annet, men uansett bestemte han seg for å gifte seg med Maria og være far for dette ånde-barnet. I følge katolsk tro hadde de et kyskt ekteskap, et såkalt ”Josefekteskap”. Noe som ikke virker direkte forlokkende, og som kan indikere en viss bitterhet og lei stemning mht det som har skjedd. Men la oss ikke spekulere mer om det..
Josef og den meget gravide Maria drar av gårde til Betlehem, og resten av historien kjenner dere igjen som Juleevangeliet.
Det jeg nå lurer litt på, det er hvordan denne historien hadde blitt dersom Josef hadde reagert slik de aller fleste snekkere reagerer dersom kjæresten prøver seg med en bortforklaring av uventet graviditet med vage historier om en hellige ånd. Tenk om Josef hadde dumpet Maria, og latt henne seile sin egen sjø.
Det er ingen grunn til å anta at unge, enslige og gravide-med-hellig- ånd-kvinner sto særlig høyt i kurs på den tiden. Det er heller grunn til å tro at Maria kanskje ikke hadde kommet seg avgårde til Betlehem, kanskje ikke hadde funnet fram til verken stall, krybbe eller englesang.
Hvordan hadde Juleevangeliet blitt dersom Josef ikke hadde vært Josef, men en helt vanlig snekker?
Og akkurat derfor synes jeg at vi skal snakke litt mer om Josef. Uten ham hadde det kanskje ikke blitt jul slik som vi liker det. Tenk på det.
Josef var gift med jomfru Maria og fosterfar for Jesus. Han er skytshelgen for alle familiefedre. Vår mann!
Med ønske om en god helg!
T
torsdag 2. desember 2010
Snart jul (I) - Hva med et lite mirakel?
(Hva tenkte Hun på?)
Kjære Venner,
Da er vi vel i gang igjen. Advent – ventetiden, den lange innspurten mot grantre, pinnekjøtt, Jesusbarn og et lite lastebillass med gaver vi strengt tatt ikke trenger. Men selv om startskuddet gikk sist søndag, så er det vel slik at mange av oss allerede har dyttet i seg marsipan og pepperkaker i ukesvis allerede. Eller? Den lokale MENY-sjappa ryddet jo plass til julegreien så snart sankthans-bålene hadde sluknet og den elendige sommeren var på hell. Men nå trenger vi ikke lenger ha skyldfølelse, for nå er det lov å ta for seg. Det er bare å fyre opp lys, trær og røkelse, hente inn ufattelige mengder med glitter, røde duker og dill, trille fram gløgg, pekkerkaker og godis og lene seg tilbake. Det blir så koselig at det nesten ikke er til å holde ut..
Men oppi all denne hedonismen, denne vanvittige fråtsingen, så er det et forstyrrende element av åndelig karakter. Advent er jo tiden der vi forbereder oss på herrens ankomst - Adventus Redemptoris – Jesusbarnet er på gang igjen. Så det er med andre ord tiden for å børste støv av det du eventuelt måtte ha av gammel, klam barnetro. Dette handler jo tross alt ikke om nissene i Blåfjell, men om feiringen av en religiøs høytid.
Jeg er ikke spesielt stor på dette med tro, hverken den barnslige eller mer voksne varianten. Hedning, vil kanskje noen si. Men det er ikke slik at jeg ikke ønsker å tro. Jeg mener, det hadde vært både lettvint og fint om jeg hadde fått klarhet i alt dette med himmel, engler, Jesus og Gud. De som er sterk i troen slipper mye mas og tankeutfordringer. De vet jo hvordan alt henger sammen.
Uansett, det er tidlig advent, og jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde tro. Jeg vet jo ikke hva som skal til, men jeg innbiller meg at det ville ha vært storslått med et lite mirakel. Ikke noe stort og sensasjonsaktig nødvendigvis. Det er ikke nødvendig å gjøre det så vanskelig for min skyld. Ingen grunn til å vekke de døde til live, mate hele Afrika med to fisker og noen brød, finne en kur mot aids, skape fred på Gaza eller ordne opp i alle verdens finanskriser. Jeg forstår jo at dette er forferdelig kompliserte og vanskelige greier, nesten umulig selv for en gud som driver med mirakler.
Derfor ber jeg om et praktisk og overkommelig mirakel, en liten greie som jeg er sikker på at Gud fikser. Hvis Hun vil. ”Hun”, sier du?! Ja, for det er vel opplagt at Gud er en kvinne. Så vag, diffus, ubestemmelig og samtidig så bestemt, flertydig og uforståelig. Menn er ikke så komplekse og avanserte. Det er klart Gud går med kjole..
Hva med et lite mirakel? På Hamar finnes det en enkel teknisk innretning – en maskin – som inneholder 34 baller med tall på. Hver eneste lørdag kveld starter et eller annet menneske opp denne maskinen, og deretter velger sistnevnte ut 7 baller. Dette er kveldens Lotto-rekke, og de 34 ballene kan kombineres i omtrent 5.4 millioner ulike tallrekker.
Det sier seg selv at det er svært vanskelig – om ikke umulig, så definitivt statistisk usannsynlig – å velge ut riktig tallkombinasjon. Selv har jeg levert inn den samme tallkombinasjonen i over 20 år. Har aldri vunnet noen ting som helst.
Forrige lørdag – lørdagen før første søndag i advent – var det ekstra stor og fet premie til den som kunne gjette riktig tallkombinasjon. Gull-lotto!
Og siden jeg er en enkel sjel, så tenkte jeg at dette måtte være en fin mulighet for Henne. Her hadde Gud muligheten til å ordne opp med et kurant og lite arbeidskrevende mirakel. Det kan neppe være en særlig stor utfordring for en allmektig verdensbestyrer å sørge for at 7 bestemte baller blir hentet ut fra en enkel liten maskin på Hamar? Og Hun vet jo utmerket godt hvilke 7 tall jeg har satset på i alle disse årene. Jeg så fram til denne lotto-trekningen, og øynet mulighetene for et aldri så lite mirakel i forkant av denne adventstiden. Det hadde gjort det mye lettere å tro, på nærmest hva som helst.
Kvart over 9 var håpet og troen grundig torpedert. Det potensielt lovende mirakelet lå radbrukket og sammenkrøllet i papirsøppelet. Jeg vet ikke hva som gikk galt, hvilken del av planen Hun ikke forsto, men den enkle maskinen plukket ut 7 tall som definitivt ikke var noe i nærheten av det som jeg pleier å satse på.
Og som om ikke det var nok, så viste det seg at kveldens ekstremt heldige vinner av 34.5 millioner kroner var en dame på 180 år fra Vestlandet! Og hun skulle ikke feire noe nevneverdig, nei. Hun aktet å fortsette med strikketøyet selv etter den forstyrrende telefonen fra Norsk Tipping på Hamar. ”Det kommer nok til å dryppe litt på barn og barnebarn”, uttalte hun på den særegne måten som kjennetegner de gamle som levd igjennom lange kriger, ekstrem kulde, nød og triste perioder med kun barkebrød som mat. Håpløs nøkternhet! En verdig vinner ville umiddelbart ha fylt badekaret med Champagne, booket flybilletter til et varmt sted og innstilt seg mentalt på et liv uten pengebekymringer. 34.5 millioner kroner formelig krever at du mister alle hemninger og blir totalt ukritisk. Du feirer ikke et mirakel med en ekstra runde med strikketøyet! Jeg er så skuffet.
Så mye for mitt planlagte mirakel. Det ser ut til at jeg må jobbe med den omtalte troen på en annen måte. Men det betyr også at jeg kan ønske meg umulige mirakler til jul. Fred på jorden, mat nok til alle, lykke og frihet… Hun kunne sluppet unna med 7 enkle tall.
Hva tenkte Hun på?
Ønsker deg en fin førjulsfeiring med sterke mirakler!
T
Kjære Venner,
Da er vi vel i gang igjen. Advent – ventetiden, den lange innspurten mot grantre, pinnekjøtt, Jesusbarn og et lite lastebillass med gaver vi strengt tatt ikke trenger. Men selv om startskuddet gikk sist søndag, så er det vel slik at mange av oss allerede har dyttet i seg marsipan og pepperkaker i ukesvis allerede. Eller? Den lokale MENY-sjappa ryddet jo plass til julegreien så snart sankthans-bålene hadde sluknet og den elendige sommeren var på hell. Men nå trenger vi ikke lenger ha skyldfølelse, for nå er det lov å ta for seg. Det er bare å fyre opp lys, trær og røkelse, hente inn ufattelige mengder med glitter, røde duker og dill, trille fram gløgg, pekkerkaker og godis og lene seg tilbake. Det blir så koselig at det nesten ikke er til å holde ut..
Men oppi all denne hedonismen, denne vanvittige fråtsingen, så er det et forstyrrende element av åndelig karakter. Advent er jo tiden der vi forbereder oss på herrens ankomst - Adventus Redemptoris – Jesusbarnet er på gang igjen. Så det er med andre ord tiden for å børste støv av det du eventuelt måtte ha av gammel, klam barnetro. Dette handler jo tross alt ikke om nissene i Blåfjell, men om feiringen av en religiøs høytid.
Jeg er ikke spesielt stor på dette med tro, hverken den barnslige eller mer voksne varianten. Hedning, vil kanskje noen si. Men det er ikke slik at jeg ikke ønsker å tro. Jeg mener, det hadde vært både lettvint og fint om jeg hadde fått klarhet i alt dette med himmel, engler, Jesus og Gud. De som er sterk i troen slipper mye mas og tankeutfordringer. De vet jo hvordan alt henger sammen.
Uansett, det er tidlig advent, og jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde tro. Jeg vet jo ikke hva som skal til, men jeg innbiller meg at det ville ha vært storslått med et lite mirakel. Ikke noe stort og sensasjonsaktig nødvendigvis. Det er ikke nødvendig å gjøre det så vanskelig for min skyld. Ingen grunn til å vekke de døde til live, mate hele Afrika med to fisker og noen brød, finne en kur mot aids, skape fred på Gaza eller ordne opp i alle verdens finanskriser. Jeg forstår jo at dette er forferdelig kompliserte og vanskelige greier, nesten umulig selv for en gud som driver med mirakler.
Derfor ber jeg om et praktisk og overkommelig mirakel, en liten greie som jeg er sikker på at Gud fikser. Hvis Hun vil. ”Hun”, sier du?! Ja, for det er vel opplagt at Gud er en kvinne. Så vag, diffus, ubestemmelig og samtidig så bestemt, flertydig og uforståelig. Menn er ikke så komplekse og avanserte. Det er klart Gud går med kjole..
Hva med et lite mirakel? På Hamar finnes det en enkel teknisk innretning – en maskin – som inneholder 34 baller med tall på. Hver eneste lørdag kveld starter et eller annet menneske opp denne maskinen, og deretter velger sistnevnte ut 7 baller. Dette er kveldens Lotto-rekke, og de 34 ballene kan kombineres i omtrent 5.4 millioner ulike tallrekker.
Det sier seg selv at det er svært vanskelig – om ikke umulig, så definitivt statistisk usannsynlig – å velge ut riktig tallkombinasjon. Selv har jeg levert inn den samme tallkombinasjonen i over 20 år. Har aldri vunnet noen ting som helst.
Forrige lørdag – lørdagen før første søndag i advent – var det ekstra stor og fet premie til den som kunne gjette riktig tallkombinasjon. Gull-lotto!
Og siden jeg er en enkel sjel, så tenkte jeg at dette måtte være en fin mulighet for Henne. Her hadde Gud muligheten til å ordne opp med et kurant og lite arbeidskrevende mirakel. Det kan neppe være en særlig stor utfordring for en allmektig verdensbestyrer å sørge for at 7 bestemte baller blir hentet ut fra en enkel liten maskin på Hamar? Og Hun vet jo utmerket godt hvilke 7 tall jeg har satset på i alle disse årene. Jeg så fram til denne lotto-trekningen, og øynet mulighetene for et aldri så lite mirakel i forkant av denne adventstiden. Det hadde gjort det mye lettere å tro, på nærmest hva som helst.
Kvart over 9 var håpet og troen grundig torpedert. Det potensielt lovende mirakelet lå radbrukket og sammenkrøllet i papirsøppelet. Jeg vet ikke hva som gikk galt, hvilken del av planen Hun ikke forsto, men den enkle maskinen plukket ut 7 tall som definitivt ikke var noe i nærheten av det som jeg pleier å satse på.
Og som om ikke det var nok, så viste det seg at kveldens ekstremt heldige vinner av 34.5 millioner kroner var en dame på 180 år fra Vestlandet! Og hun skulle ikke feire noe nevneverdig, nei. Hun aktet å fortsette med strikketøyet selv etter den forstyrrende telefonen fra Norsk Tipping på Hamar. ”Det kommer nok til å dryppe litt på barn og barnebarn”, uttalte hun på den særegne måten som kjennetegner de gamle som levd igjennom lange kriger, ekstrem kulde, nød og triste perioder med kun barkebrød som mat. Håpløs nøkternhet! En verdig vinner ville umiddelbart ha fylt badekaret med Champagne, booket flybilletter til et varmt sted og innstilt seg mentalt på et liv uten pengebekymringer. 34.5 millioner kroner formelig krever at du mister alle hemninger og blir totalt ukritisk. Du feirer ikke et mirakel med en ekstra runde med strikketøyet! Jeg er så skuffet.
Så mye for mitt planlagte mirakel. Det ser ut til at jeg må jobbe med den omtalte troen på en annen måte. Men det betyr også at jeg kan ønske meg umulige mirakler til jul. Fred på jorden, mat nok til alle, lykke og frihet… Hun kunne sluppet unna med 7 enkle tall.
Hva tenkte Hun på?
Ønsker deg en fin førjulsfeiring med sterke mirakler!
T
torsdag 18. november 2010
Voldsomt naturlig (sex-prat!)
(Om tørrjokking, fingerpuling og noen ganske nysgjerrige pensjonister..)
Kjære Venner,
Sex er naturlig og flott. Og det er noe vi alle sammen kan mene noe om, ettersom de fleste av oss fra naturens side er konstruert for å være interessert i akkurat slikt.
Men der tidligere generasjoner var overlatt til seg selv for å finne ut av saker og ting, gjerne med litt støtte og hjelp fra alkohol og tvilsomme råd fra dårlige venner, så har nå ”curlinggenerasjonen” av foreldre fått det for seg at de skal fri ungdommen fra all usikkerheten og alt det ubehaget som kan være relatert til seksuell uvitenhet og eksperimentering. Gud forby at de skulle måtte finne ut av det helt på egenhånd..
Opplæringen skjer i regi av NRK, og programmet heter ”Trekant”. De to-tre første av 18 episoder er allerede vist, og NRK har aldri opplevd en lignende storm av klagende og indignerte seere. Det store og kloke Medietilsynet har allerede slått fast at NRK ikke bryter kringkastingsloven med sex-programmet sitt, og dermed er det bare for de interesserte til å glede seg til videre kunnskapsoverføring.
Selv er jeg rimelig nysgjerrig av meg, og jeg bestemte meg tidlig for å finne ut hva alt maset egentlig handlet om. Det var bare å rigge seg til i godstolen og vente på at popcornet skulle bli ferdig.
Og det skulle snart vise seg at dette var temmelig løsslupne greier. Uten noe særlig blygsel ble vi i stuene introdusert for tantrisk sex (mye pust og pes – litt merkelig egentlig), kurs i fingerpuling, dildosuging og rollespill i diverse former. For meg var det helt uproblematisk, men jeg skjønte raskt hvorfor halve Norge hadde fått problemer med humøret etter programmene de to foregående ukene.
To ting slo meg som litt merkelig. Det ene var ordbruken. Egentlig ikke så voldsomt grovt eller ubehøvlet, men allikevel kunne jeg ikke la være å få assosiasjoner til skribleriene på doveggen på gamle Østbanen i Oslo. Merkelig..
Det andre jeg stusset litt på, var hvor uberørt de unge programlederne syntes å være. Alle tema syntes å være så voldsomt naturlige. Tema var ”slikke musa”, og den unge damen så stødig og uberørt inn i kameraet mens hun redegjorde for temaet. Som om hun utvekslet høflighetsfraser med avisbudet eller kassedamen på RIMI. Er det meningen at det skal være så rett fram og liketil? Det er mulig at det er meg det er noe rart med, men jeg opplevde det altså som litt merkelig.
Men det var mye klar tale. Sjelden har jeg opplevd noe så til de grader informativt om temaer som jeg synes å huske at vi knapt nok diskuterte med oss selv når vi var alene i mørket. Det er meget forfriskende med objektive og gode råd når det gjelder delikate temaer som ”fingerpuling” og ”tørrjokking”. Jo da..
Da programmet endelig var ferdig ble jeg rammet av et akutt tilfelle av ”dinosaurfølelse”. Men jeg var tapper og trøstet meg selv med at dette programmet åpenbart var ment for noen andre enn meg, og at det antagelig var rasende populært blant alle dem som nå har en gryende interesse for sex-greiene..
Stor var derfor overraskelsen da jeg leste seerstatistikken. Trekant-programmene har i snitt hatt ca 360.000 seere. For å være NRK3 er ikke det så halvgalt, den kanalen har jo omtrent ingen seere. ”Gullrekka” på NRK sees til sammenligning av over 1.2 millioner mennesker. Det som virkelig er oppsiktsvekkende er imidlertid HVEM det er som følger sex-opplysningen. Jeg hadde jo en tanke om at dette måtte være svært blant 16-åringene. Imidlertid er det mindre enn 7% av seerne som er i aldersgruppen 12 -19 år, mens det viser seg at ca 25% av seerne er over 60 år!
Hva er dette for noe?!
Det sitter altså 80-åringer og titter på ungdommer som slikker på røde penis-kjærligheter og prater utfordrende om å bli tatt både her og der. Hva er det besteforeldre liker ved dette? Eller kanskje de egentlig ikke liker det, men rett og slett er så oppskaket at de ikke orker å bevege seg bort fra TV-apparatet. Eller kanskje de ikke finner fjernkontrollen eller makter å se enda en episode av ”Bonderomantikk” . Hva vet vel jeg. Det kan jo være at de rett og slett er nysgjerrige?
Det som synes ganske sikkert, er at denne store andelen av voksne seere ganske sikkert bidrar til å gjøre programmet litt ”ukult”. Jeg mener, det var ille nok når mora eller faren din dukket opp på festen din. Hvordan er det da ikke når du plutselig får selskap av bestemor og bestefar?
Så derfor vil ikke 16-åringene se på ”Trekant”. Kanskje de bare fortsetter med å prøve seg fram på egen hånd. Jeg er temmelig sikker på at de finner ut av det. Det haster vel strengt tatt ikke med de mest avanserte tantriske sex-øvelsene..
Hva tror du?
Ønsker deg en god helg, med eller uten akrobatisk sex!
T
Kjære Venner,
Sex er naturlig og flott. Og det er noe vi alle sammen kan mene noe om, ettersom de fleste av oss fra naturens side er konstruert for å være interessert i akkurat slikt.
Men der tidligere generasjoner var overlatt til seg selv for å finne ut av saker og ting, gjerne med litt støtte og hjelp fra alkohol og tvilsomme råd fra dårlige venner, så har nå ”curlinggenerasjonen” av foreldre fått det for seg at de skal fri ungdommen fra all usikkerheten og alt det ubehaget som kan være relatert til seksuell uvitenhet og eksperimentering. Gud forby at de skulle måtte finne ut av det helt på egenhånd..
Opplæringen skjer i regi av NRK, og programmet heter ”Trekant”. De to-tre første av 18 episoder er allerede vist, og NRK har aldri opplevd en lignende storm av klagende og indignerte seere. Det store og kloke Medietilsynet har allerede slått fast at NRK ikke bryter kringkastingsloven med sex-programmet sitt, og dermed er det bare for de interesserte til å glede seg til videre kunnskapsoverføring.
Selv er jeg rimelig nysgjerrig av meg, og jeg bestemte meg tidlig for å finne ut hva alt maset egentlig handlet om. Det var bare å rigge seg til i godstolen og vente på at popcornet skulle bli ferdig.
Og det skulle snart vise seg at dette var temmelig løsslupne greier. Uten noe særlig blygsel ble vi i stuene introdusert for tantrisk sex (mye pust og pes – litt merkelig egentlig), kurs i fingerpuling, dildosuging og rollespill i diverse former. For meg var det helt uproblematisk, men jeg skjønte raskt hvorfor halve Norge hadde fått problemer med humøret etter programmene de to foregående ukene.
To ting slo meg som litt merkelig. Det ene var ordbruken. Egentlig ikke så voldsomt grovt eller ubehøvlet, men allikevel kunne jeg ikke la være å få assosiasjoner til skribleriene på doveggen på gamle Østbanen i Oslo. Merkelig..
Det andre jeg stusset litt på, var hvor uberørt de unge programlederne syntes å være. Alle tema syntes å være så voldsomt naturlige. Tema var ”slikke musa”, og den unge damen så stødig og uberørt inn i kameraet mens hun redegjorde for temaet. Som om hun utvekslet høflighetsfraser med avisbudet eller kassedamen på RIMI. Er det meningen at det skal være så rett fram og liketil? Det er mulig at det er meg det er noe rart med, men jeg opplevde det altså som litt merkelig.
Men det var mye klar tale. Sjelden har jeg opplevd noe så til de grader informativt om temaer som jeg synes å huske at vi knapt nok diskuterte med oss selv når vi var alene i mørket. Det er meget forfriskende med objektive og gode råd når det gjelder delikate temaer som ”fingerpuling” og ”tørrjokking”. Jo da..
Da programmet endelig var ferdig ble jeg rammet av et akutt tilfelle av ”dinosaurfølelse”. Men jeg var tapper og trøstet meg selv med at dette programmet åpenbart var ment for noen andre enn meg, og at det antagelig var rasende populært blant alle dem som nå har en gryende interesse for sex-greiene..
Stor var derfor overraskelsen da jeg leste seerstatistikken. Trekant-programmene har i snitt hatt ca 360.000 seere. For å være NRK3 er ikke det så halvgalt, den kanalen har jo omtrent ingen seere. ”Gullrekka” på NRK sees til sammenligning av over 1.2 millioner mennesker. Det som virkelig er oppsiktsvekkende er imidlertid HVEM det er som følger sex-opplysningen. Jeg hadde jo en tanke om at dette måtte være svært blant 16-åringene. Imidlertid er det mindre enn 7% av seerne som er i aldersgruppen 12 -19 år, mens det viser seg at ca 25% av seerne er over 60 år!
Hva er dette for noe?!
Det sitter altså 80-åringer og titter på ungdommer som slikker på røde penis-kjærligheter og prater utfordrende om å bli tatt både her og der. Hva er det besteforeldre liker ved dette? Eller kanskje de egentlig ikke liker det, men rett og slett er så oppskaket at de ikke orker å bevege seg bort fra TV-apparatet. Eller kanskje de ikke finner fjernkontrollen eller makter å se enda en episode av ”Bonderomantikk” . Hva vet vel jeg. Det kan jo være at de rett og slett er nysgjerrige?
Det som synes ganske sikkert, er at denne store andelen av voksne seere ganske sikkert bidrar til å gjøre programmet litt ”ukult”. Jeg mener, det var ille nok når mora eller faren din dukket opp på festen din. Hvordan er det da ikke når du plutselig får selskap av bestemor og bestefar?
Så derfor vil ikke 16-åringene se på ”Trekant”. Kanskje de bare fortsetter med å prøve seg fram på egen hånd. Jeg er temmelig sikker på at de finner ut av det. Det haster vel strengt tatt ikke med de mest avanserte tantriske sex-øvelsene..
Hva tror du?
Ønsker deg en god helg, med eller uten akrobatisk sex!
T
torsdag 11. november 2010
Ung og lovende?
(På tide å finne ut hva man vil.)
Kjære Venner,
Jeg pleide å være ung og lovende. Og inne i hodet mitt er jeg fremdeles ganske ung, og til tider kan jeg også være brukbart lovende. Derfor er det en relativt sterk opplevelse når jeg nå har den tvilsomme gleden av å være jobbsøkende som ung 40-åring. En realitetsorientering – tøffe saker. De som leser søknadene, foretar intervjuene og bestemmer hvem som er verdig, de synes åpenbart ikke at 40 er ung. Og dette til tross for at Jens og de andre kjeltringene i fullt alvor mener at folk flest bør bli i jobb til de er 80. 44 er jo bare barnet!
Jeg treffer mange hyggelige, godt skolerte og helt sikkert flinke gutter og jenter som er 25 og 28 år. ”Foroverlent” er hva de ofte er. Dette nye moteordet blant rekrutterere og lengtende arbeidsgivere. Før pleide vi å være målbevisst, ambisiøse og resultatfokuserte. De verste råskinnene var kanskje ”sultne”. Nå er de foroverlent, flinke og ganske unge.
Og jeg ser det på dem, der vi sitter og venter på tur hos hodejegerne, at de tenker på hva de skal bli når de blir store. De legger kanskje planer om en storslått karriere, spekket med høye lønninger og prestisjefylte stillingsbenevnelser. Makt og status i bøtter og spann, en bønnestengel som kommer til å vokse rett til himmels. Eller kanskje de drømmer om noe helt annet? Kanskje de vil flytte på landet, gå i fargerike klær og drive med alternativt jordbruk? Hva vet vel jeg..
Vi ser på hverandre, de foroverlente unge og jeg som ikke er så ung og heller uvisst lovende, og jeg tror jeg forstår hva som gjør oss forskjellige.
Mens de leker med tanken på hva de skal gjøre når de blir store, så har jeg nå levd så lenge og så mye at jeg faktisk har begynt å ta innover meg det ubehagelige faktum at ”stor er nå”. Jeg begynner å få nærkontakt med følelsen av at det er på tide å sette i gang med det en vil ha gjort. Stor er nå, og det er bare å få gjort det en vil gjøre..
Og det er når denne tanken streifer deg at du begynner innse at du kanskje ikke er ung og lovende lenger. Du er kanskje mye annet rart, men akkurat ung og lovende er ikke det første folk tenker på når de ser deg .
Slapp av, ingen panikk! Det er foreløpig ingen som så mye som har antydet noe om midtlivskrise. Det er jo ingen krise, men det begynner å haste litt. Togene står klare på stasjonen, de kjører snart, og det er på tide å finne ut hvor man ønsker å dra. Venter du for lenge, så blir du værende på stasjonen. Og det er ikke sikkert at det er særlig attraktivt.
Det er altså på tide å gjøre opp status, og for virkelig å male det ut for deg med sterke farger og klar strek, så vil jeg fortelle en liten historie.
En lærer underviste studenter i filosofi. Han plasserte et stort glass på bordet foran seg. For ordens skyld kan vi kanskje være enige om å se for oss et litt forvokst Norgesglass. Så tok han fram en bag med 10 steiner, steiner på størrelse med appelsiner, og begynte å putte disse, en etter en, ned i det store glasset.
Da glasset var fylt helt til randen med steiner, spurte han elevene sine:
- ”Er det fullt?”
Og de var alle sammen enige om at glasset var fullt. Læreren fant imidlertid fram en pose med småstein, og klarte uten større problemer å få plass til ganske mye småstein mellom de store steinene i glasset.
- ”Er det fullt nå?”
Studentene svarte at glasset nå definitivt var fullt. Etter denne tilbakemeldingen tok læreren fram en ny pose, fylt med finkornet sand, og begynte å helle den fine sanden opp i det store glasset. Han ristet litt på glasset. Sanden fylte snart opp all den plassen som var mellom de store og små steinene, helt opp til toppen av glasset.
- ”Greit”, sa læreren, ”nå er glasset helt fullt. Hva tror dere at jeg har ønsket å demonstrere for dere med dette forsøket?”
- ”At uansett hvor travelt det synes å være, så er det alltid mulig å få plass til litt til i hverdagen”, foreslo en student.
- ”På ingen måte. Denne lille demonstrasjonen har vist oss at vi må putte de største steinene opp i glasset først, fordi de vil ikke få plass dersom vi venter til slutt.”
- ”Hva er de viktigste tingene i livet? Hvilke planer er det vi utsetter, hvilke drømmer er det vi aldri realiserer, og hvilke lidenskaper er det vi unnlater å kjempe for? Spør dere selv hva som er de store steinene som er med på å gi livet mening , og putt dem opp i det store glasset der du har dine beslutninger umiddelbart. Snart vil det ikke lenger være plass til dem.”
Det er mye sand og småstein i livet – masse hverdag, mas og rutiner. Men en gang i blant er det viktig at en også bruker litt tid på å bestemme seg for hvilke store steiner man ønsker å ha i glasset sitt. Hva er viktig for deg, hvordan vil du prioritere. Hva vil du gjøre? Det er siste opprop, og toget forlater perrongen om et lite øyeblikk..
Hva tror du?
Med ønske om en god helg.
T
Kjære Venner,
Jeg pleide å være ung og lovende. Og inne i hodet mitt er jeg fremdeles ganske ung, og til tider kan jeg også være brukbart lovende. Derfor er det en relativt sterk opplevelse når jeg nå har den tvilsomme gleden av å være jobbsøkende som ung 40-åring. En realitetsorientering – tøffe saker. De som leser søknadene, foretar intervjuene og bestemmer hvem som er verdig, de synes åpenbart ikke at 40 er ung. Og dette til tross for at Jens og de andre kjeltringene i fullt alvor mener at folk flest bør bli i jobb til de er 80. 44 er jo bare barnet!
Jeg treffer mange hyggelige, godt skolerte og helt sikkert flinke gutter og jenter som er 25 og 28 år. ”Foroverlent” er hva de ofte er. Dette nye moteordet blant rekrutterere og lengtende arbeidsgivere. Før pleide vi å være målbevisst, ambisiøse og resultatfokuserte. De verste råskinnene var kanskje ”sultne”. Nå er de foroverlent, flinke og ganske unge.
Og jeg ser det på dem, der vi sitter og venter på tur hos hodejegerne, at de tenker på hva de skal bli når de blir store. De legger kanskje planer om en storslått karriere, spekket med høye lønninger og prestisjefylte stillingsbenevnelser. Makt og status i bøtter og spann, en bønnestengel som kommer til å vokse rett til himmels. Eller kanskje de drømmer om noe helt annet? Kanskje de vil flytte på landet, gå i fargerike klær og drive med alternativt jordbruk? Hva vet vel jeg..
Vi ser på hverandre, de foroverlente unge og jeg som ikke er så ung og heller uvisst lovende, og jeg tror jeg forstår hva som gjør oss forskjellige.
Mens de leker med tanken på hva de skal gjøre når de blir store, så har jeg nå levd så lenge og så mye at jeg faktisk har begynt å ta innover meg det ubehagelige faktum at ”stor er nå”. Jeg begynner å få nærkontakt med følelsen av at det er på tide å sette i gang med det en vil ha gjort. Stor er nå, og det er bare å få gjort det en vil gjøre..
Og det er når denne tanken streifer deg at du begynner innse at du kanskje ikke er ung og lovende lenger. Du er kanskje mye annet rart, men akkurat ung og lovende er ikke det første folk tenker på når de ser deg .
Slapp av, ingen panikk! Det er foreløpig ingen som så mye som har antydet noe om midtlivskrise. Det er jo ingen krise, men det begynner å haste litt. Togene står klare på stasjonen, de kjører snart, og det er på tide å finne ut hvor man ønsker å dra. Venter du for lenge, så blir du værende på stasjonen. Og det er ikke sikkert at det er særlig attraktivt.
Det er altså på tide å gjøre opp status, og for virkelig å male det ut for deg med sterke farger og klar strek, så vil jeg fortelle en liten historie.
En lærer underviste studenter i filosofi. Han plasserte et stort glass på bordet foran seg. For ordens skyld kan vi kanskje være enige om å se for oss et litt forvokst Norgesglass. Så tok han fram en bag med 10 steiner, steiner på størrelse med appelsiner, og begynte å putte disse, en etter en, ned i det store glasset.
Da glasset var fylt helt til randen med steiner, spurte han elevene sine:
- ”Er det fullt?”
Og de var alle sammen enige om at glasset var fullt. Læreren fant imidlertid fram en pose med småstein, og klarte uten større problemer å få plass til ganske mye småstein mellom de store steinene i glasset.
- ”Er det fullt nå?”
Studentene svarte at glasset nå definitivt var fullt. Etter denne tilbakemeldingen tok læreren fram en ny pose, fylt med finkornet sand, og begynte å helle den fine sanden opp i det store glasset. Han ristet litt på glasset. Sanden fylte snart opp all den plassen som var mellom de store og små steinene, helt opp til toppen av glasset.
- ”Greit”, sa læreren, ”nå er glasset helt fullt. Hva tror dere at jeg har ønsket å demonstrere for dere med dette forsøket?”
- ”At uansett hvor travelt det synes å være, så er det alltid mulig å få plass til litt til i hverdagen”, foreslo en student.
- ”På ingen måte. Denne lille demonstrasjonen har vist oss at vi må putte de største steinene opp i glasset først, fordi de vil ikke få plass dersom vi venter til slutt.”
- ”Hva er de viktigste tingene i livet? Hvilke planer er det vi utsetter, hvilke drømmer er det vi aldri realiserer, og hvilke lidenskaper er det vi unnlater å kjempe for? Spør dere selv hva som er de store steinene som er med på å gi livet mening , og putt dem opp i det store glasset der du har dine beslutninger umiddelbart. Snart vil det ikke lenger være plass til dem.”
Det er mye sand og småstein i livet – masse hverdag, mas og rutiner. Men en gang i blant er det viktig at en også bruker litt tid på å bestemme seg for hvilke store steiner man ønsker å ha i glasset sitt. Hva er viktig for deg, hvordan vil du prioritere. Hva vil du gjøre? Det er siste opprop, og toget forlater perrongen om et lite øyeblikk..
Hva tror du?
Med ønske om en god helg.
T
torsdag 4. november 2010
Knask eller knep?
(Hva synes vi egentlig om Halloween?)
Kjære Venner,
Sist søndag var jeg i stor barnebursdag – minst 30 unger og tilhørende mammaer og noen pappaer. Fantastisk leven – stor stas! I tillegg ville skjebnen det slik at denne bursdagen falt på samme dag som den årlige Halloween-feiringen. Det var med andre ord et brukelig bra utvalg av spøkelser, prinsesser, hekser og andre suspekte skapninger blant de små fest-deltagerne.
Tema for voksenprat var med dette også ganske avklart, og jeg skjønte ganske snart at det var mange gode grunner til ikke å like Halloween. Ettersom jeg har lett for å kjede meg i slike store barnebursdager, så fant jeg at det kunne være greit å engasjere seg litt i den pågående diskusjonen. Gjøre min egen lille private spørreundersøkelse, lodde stemningen og eventuelt kaste litt bensin på bålet. Hvis det skulle vise seg å være nødvendig eller underholdende.
Så, hva synes vi egentlig om Halloween?
Noen av disse mammaene (pappaene var forbausende passive og stille i denne sammenhengen) mente at det var idiotisk at vi lot oss påvirke av slike påfunn fra Amerika, eller at vi nordmenn alltid prøver å gjøre det samme som svenskene(!?) Jeg stusset litt på hva de mente med det siste, men valgte å la være å påpeke de faktiske forhold der og da. Noen ganger kan jeg være høflig.
Halloween, eller allehelgensaften, er natta før allehelgensdag. Det er en katolsk minnefest for helgener og martyrer. Har mange trekk fra hedenske høsttakkefester . I protestantiske land er det lenge siden dette var en hellig dag. I Norge sluttet vi med det i 1770. Men hedninger er det fremdeles mange av i landet.
For satanister og hekser har Halloween vært feiring av døden og starten på heksenes år. Den markerer starten på død og ødeleggelse og assosieres med vinteren. På denne tiden av året er kreftene fra underverdenen sluppet fri, og ånder skal være løslatt for å fare rundt på jorden. Dette er en gunstig tid for å kontakte åndene. Selvfølgelig voldsomt spennende for Märtha & Co, mens det for oss andre kanskje er knekkende likegyldig.
Halloween er skikkelig svært i Irland og Mexico, og det er vel ikke usannsynlig at det var innvandrere fra akkurat disse landene som brakte elendigheten til Amerika. Uansett, i USA har man feiret Halloween gjennom hele 1900-tallet . Barn har kledd seg ut og gått fra hus til hus og tigget godteri med ordene ”Trick or treat”.
Mer vanlig i andre vestlige land også nå. Halloween ble introdusert i norske miljøer for omtrent 20 år siden, antagelig etter at noen hadde studert sine Donald-tegneserier i detalj. ”Knask eller knep” ble første gang nevnt i en Donald-pocket fra 1993. Andre brukbare fornorskninger er ”Digg eller deng!”, ”Gi eller få svi” og det litt mer joviale ”Godteri eller fanteri”. Alt sammen må kunne sies å være rene ord for pengene.
Jeg studerer den mest høylytte anti-amerikanske mammaen i øyekroken, ser etter SV-symbolet på jakken men finner det ikke, og tenker at denne Halloween-elendigheten startet ikke i USA. Vi kan ikke gi dem skylden for det. De har riktignok vært flinke til å utvikle opplegget og gjøre butikk ut av det. Og vi i Norge synes jo som oftest at det er ganske stilig å gjøre som de gjør ”over there”. Vi blir matet med amerikansk kultur hver eneste dag gjennom alle tenkelige former for media. Og vi liker det. Så det er klart at Amerika har påvirket oss.
Jeg ser med milde øyne på anti-mammaen, og gir henne litt rett. Men jeg klarer heller ikke å la være å fortelle henne noe jeg leste ganske nylig. En norsk religionsforsker har sett nærmere på den oppblomstringen som har skjedd i forbindelse med Halloween i Norge de siste årene. Jo da, Amerika spiller en rolle, media påvirker oss og handelsstanden gjør god butikk. Men barnehagene er viktige i Norge. Alle norske barn skal gå i barnehage. Og religionsforsker Dyrdal mener at nettopp barnehagene og deres behov for høstaktivitet har vært en av de viktigste grunnene til at Halloween har blitt så stort de siste årene. Ser man det..
Anti-mamma virket usikker nå. Fordele skylden mellom slemme Amerika og bollebakende barnehagetanter?
Noen av de andre mammaene meldte seg litt på her. En god grunn til ikke å like Halloween, er at det har blitt voldsomt kommersialisert. Det handler mye om penger. Bruk av penger. Her var de fleste av oss ganske enige. Og det er jo greit, rent bortsett fra at vi med å tenke slik, også vil få problemer med å takle happenings som jul og påske etter hvert. For ikke å snakke om morsdager, farsdager, 17.mai og konfirmasjoner.. Det meste handler ganske mye om penger i dag. Eller?
Noen mente at det var for mye skrekk & gru i Halloweenfeiringen. For mye blod og gørr, ikke noe for sarte og veldig harmoniske barnesinn. Mammaen justerte på det fargerike skjerfet sitt og glattet på Husfliden-antrekket, og jeg fornemmet at hun var en av dem som tvinger ungen sin til alltid å gå med sykkelhjelm, uansett om han sykler eller ikke. ”Hallo venn er bedre!”, prøver hun seg. Og så legger hun ut om en feiring der alle barna – både gutter og jenter – er utkledd som rosa prinsesser. En feiring der det bare er lov til å tenke glade tanker og si glade ting, der alle klemmer hverandre hele tiden. Der man har aktiviteter som bare gir vinnere, og som utelukkende foregår der det er lys og varme. Hun sa det selvfølgelig ikke slik, men det var omtrent sånn det hørtes ut i mine ører. ”Synes ungene at DET er noe gøy da?, hørte jeg meg selv si. Hoderisting, både til siden og oppover.
Diskusjonen avtok litt, og jeg skjønte at når alt kom til alt, så hadde de fleste mammaene resignert litt og ufrivillig omfavnet Halloween. Ungene hadde fått skrekkelige kostymer, det var kjøpt inn gresskar, nips og ufattelige mengder med snop og sukkervarer. De hadde arrangert fester og gått gatelangs på besøk til naboer og kjente. I beste julebukk-stil.
Og da jeg kjørte hjemover i mørket den kvelden, så passerte jeg flere mindre grupper av småfolk langs veien. Et rikt utvalg av hekser, Zombier, smådjevler, Draculaer, Frankenstein-monstre og mannen med ljåen-varianter. Ganske bloddryppende, grøssent og skummelt. Kanskje rent bortsett fra at noen av dem hadde blitt truet til å ta på seg refleksvekst utenpå kostymet..
Rett før svingen ved det gamle Velhuset på Husvik var det en liten gruppe raringer som krysset veien. To små djevler med horn, mørke kapper og høygafler, et monster med en gruvekkende maske og helt bakerst i gruppen en mamma som hadde kledd seg ut som statsråd Anniken Huitfeldt. Fy faen, da ble jeg skikkelig skremt!
Knask eller knep? Det kommer vel helt an på knasket og knepet det.
Ønsker dere en god helg, helt uten skremmende opplevelser!
T
Og nå kan vi vel rolig vente på Rødnese-dagen og farsdag-feiringen. Det siste burde man ta langt mer alvorlig og feire med mer bravour og inlevelse. Synes jeg.
Kjære Venner,
Sist søndag var jeg i stor barnebursdag – minst 30 unger og tilhørende mammaer og noen pappaer. Fantastisk leven – stor stas! I tillegg ville skjebnen det slik at denne bursdagen falt på samme dag som den årlige Halloween-feiringen. Det var med andre ord et brukelig bra utvalg av spøkelser, prinsesser, hekser og andre suspekte skapninger blant de små fest-deltagerne.
Tema for voksenprat var med dette også ganske avklart, og jeg skjønte ganske snart at det var mange gode grunner til ikke å like Halloween. Ettersom jeg har lett for å kjede meg i slike store barnebursdager, så fant jeg at det kunne være greit å engasjere seg litt i den pågående diskusjonen. Gjøre min egen lille private spørreundersøkelse, lodde stemningen og eventuelt kaste litt bensin på bålet. Hvis det skulle vise seg å være nødvendig eller underholdende.
Så, hva synes vi egentlig om Halloween?
Noen av disse mammaene (pappaene var forbausende passive og stille i denne sammenhengen) mente at det var idiotisk at vi lot oss påvirke av slike påfunn fra Amerika, eller at vi nordmenn alltid prøver å gjøre det samme som svenskene(!?) Jeg stusset litt på hva de mente med det siste, men valgte å la være å påpeke de faktiske forhold der og da. Noen ganger kan jeg være høflig.
Halloween, eller allehelgensaften, er natta før allehelgensdag. Det er en katolsk minnefest for helgener og martyrer. Har mange trekk fra hedenske høsttakkefester . I protestantiske land er det lenge siden dette var en hellig dag. I Norge sluttet vi med det i 1770. Men hedninger er det fremdeles mange av i landet.
For satanister og hekser har Halloween vært feiring av døden og starten på heksenes år. Den markerer starten på død og ødeleggelse og assosieres med vinteren. På denne tiden av året er kreftene fra underverdenen sluppet fri, og ånder skal være løslatt for å fare rundt på jorden. Dette er en gunstig tid for å kontakte åndene. Selvfølgelig voldsomt spennende for Märtha & Co, mens det for oss andre kanskje er knekkende likegyldig.
Halloween er skikkelig svært i Irland og Mexico, og det er vel ikke usannsynlig at det var innvandrere fra akkurat disse landene som brakte elendigheten til Amerika. Uansett, i USA har man feiret Halloween gjennom hele 1900-tallet . Barn har kledd seg ut og gått fra hus til hus og tigget godteri med ordene ”Trick or treat”.
Mer vanlig i andre vestlige land også nå. Halloween ble introdusert i norske miljøer for omtrent 20 år siden, antagelig etter at noen hadde studert sine Donald-tegneserier i detalj. ”Knask eller knep” ble første gang nevnt i en Donald-pocket fra 1993. Andre brukbare fornorskninger er ”Digg eller deng!”, ”Gi eller få svi” og det litt mer joviale ”Godteri eller fanteri”. Alt sammen må kunne sies å være rene ord for pengene.
Jeg studerer den mest høylytte anti-amerikanske mammaen i øyekroken, ser etter SV-symbolet på jakken men finner det ikke, og tenker at denne Halloween-elendigheten startet ikke i USA. Vi kan ikke gi dem skylden for det. De har riktignok vært flinke til å utvikle opplegget og gjøre butikk ut av det. Og vi i Norge synes jo som oftest at det er ganske stilig å gjøre som de gjør ”over there”. Vi blir matet med amerikansk kultur hver eneste dag gjennom alle tenkelige former for media. Og vi liker det. Så det er klart at Amerika har påvirket oss.
Jeg ser med milde øyne på anti-mammaen, og gir henne litt rett. Men jeg klarer heller ikke å la være å fortelle henne noe jeg leste ganske nylig. En norsk religionsforsker har sett nærmere på den oppblomstringen som har skjedd i forbindelse med Halloween i Norge de siste årene. Jo da, Amerika spiller en rolle, media påvirker oss og handelsstanden gjør god butikk. Men barnehagene er viktige i Norge. Alle norske barn skal gå i barnehage. Og religionsforsker Dyrdal mener at nettopp barnehagene og deres behov for høstaktivitet har vært en av de viktigste grunnene til at Halloween har blitt så stort de siste årene. Ser man det..
Anti-mamma virket usikker nå. Fordele skylden mellom slemme Amerika og bollebakende barnehagetanter?
Noen av de andre mammaene meldte seg litt på her. En god grunn til ikke å like Halloween, er at det har blitt voldsomt kommersialisert. Det handler mye om penger. Bruk av penger. Her var de fleste av oss ganske enige. Og det er jo greit, rent bortsett fra at vi med å tenke slik, også vil få problemer med å takle happenings som jul og påske etter hvert. For ikke å snakke om morsdager, farsdager, 17.mai og konfirmasjoner.. Det meste handler ganske mye om penger i dag. Eller?
Noen mente at det var for mye skrekk & gru i Halloweenfeiringen. For mye blod og gørr, ikke noe for sarte og veldig harmoniske barnesinn. Mammaen justerte på det fargerike skjerfet sitt og glattet på Husfliden-antrekket, og jeg fornemmet at hun var en av dem som tvinger ungen sin til alltid å gå med sykkelhjelm, uansett om han sykler eller ikke. ”Hallo venn er bedre!”, prøver hun seg. Og så legger hun ut om en feiring der alle barna – både gutter og jenter – er utkledd som rosa prinsesser. En feiring der det bare er lov til å tenke glade tanker og si glade ting, der alle klemmer hverandre hele tiden. Der man har aktiviteter som bare gir vinnere, og som utelukkende foregår der det er lys og varme. Hun sa det selvfølgelig ikke slik, men det var omtrent sånn det hørtes ut i mine ører. ”Synes ungene at DET er noe gøy da?, hørte jeg meg selv si. Hoderisting, både til siden og oppover.
Diskusjonen avtok litt, og jeg skjønte at når alt kom til alt, så hadde de fleste mammaene resignert litt og ufrivillig omfavnet Halloween. Ungene hadde fått skrekkelige kostymer, det var kjøpt inn gresskar, nips og ufattelige mengder med snop og sukkervarer. De hadde arrangert fester og gått gatelangs på besøk til naboer og kjente. I beste julebukk-stil.
Og da jeg kjørte hjemover i mørket den kvelden, så passerte jeg flere mindre grupper av småfolk langs veien. Et rikt utvalg av hekser, Zombier, smådjevler, Draculaer, Frankenstein-monstre og mannen med ljåen-varianter. Ganske bloddryppende, grøssent og skummelt. Kanskje rent bortsett fra at noen av dem hadde blitt truet til å ta på seg refleksvekst utenpå kostymet..
Rett før svingen ved det gamle Velhuset på Husvik var det en liten gruppe raringer som krysset veien. To små djevler med horn, mørke kapper og høygafler, et monster med en gruvekkende maske og helt bakerst i gruppen en mamma som hadde kledd seg ut som statsråd Anniken Huitfeldt. Fy faen, da ble jeg skikkelig skremt!
Knask eller knep? Det kommer vel helt an på knasket og knepet det.
Ønsker dere en god helg, helt uten skremmende opplevelser!
T
Og nå kan vi vel rolig vente på Rødnese-dagen og farsdag-feiringen. Det siste burde man ta langt mer alvorlig og feire med mer bravour og inlevelse. Synes jeg.
torsdag 28. oktober 2010
Hjelp!?
(Om tiggere, penger, givere og det som knytter dem sammen.)
Kjære Venner,
Fikk dere besøk på søndag? Det var jo den store innsamlings-søndagen, dette året til Flyktninghjelpen. Flyktninghjelpen driver med akkurat det de antyder med sitt navn, de hjelper mennesker på flukt. Ofte barn og familier i ekstremt konfliktfylte og ugreie områder. Vi snakker Somalia, Sudan, Afghanistan, den okkuperte delen av Palestina og Swat-dalen i Pakistan. De hjelper der andre ikke kan eller vil hjelpe.
Bistands- og tiggermarkedet er stort, mangfoldig og til dels uoversiktlig. Vi snakker om røde kors, rosa sløyfer, geiter i Afrika og sikkert 10 ulike organisasjoner som tilbyr fadderordninger av ulike slag. Det er tiggere med organisasjonsnavn med kryptiske initialer, private og offentlige, norske og svært utenlandske. Det er mange varianter, og det er nok ikke alltid like lett å bestemme seg for hvor man ønsker å bidra.
Men jeg hadde nå – som dere sikkert forstår – bestemt meg for at Flyktninghjelpen var noe for meg. Derfor var jeg klar for besøk denne søndagen. Jeg ventet, mens NRK insisterte på å kjøre innsamlingsshow ut til folket. De følger den samme malen hvert eneste år. Vi snakker om flere tiår med de samme sangene, studio med direkte underholdning , ”mannen i gata” og Dan Børge som programleder. Det er ikke til å holde ut, synes jeg. Men det viser seg at det i gjennomsnitt var 1,2 millioner nordmenn som fulgte elendigheten til enhver tid. Mer populært og gøy enn ”Gullrekka” på fredag. Synes folk flest. Ikke jeg.
Jeg var standhaftig i min enslige boikottaksjon av NRK, og jeg ventet på besøk. Men endelig ringte det på døren, det var min tur til å gi. Jeg åpnet opp. Og jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet å se. Jeg synes det er morsomt med en overraskelse en gang i blant, og jeg kan godt like noe som er annerledes, merkelig og rett ut sagt surrealistisk. Men jeg må innrømme at jeg ikke var helt forberedt på det som skulle møte meg denne gangen.
Hun sto i halvmørket i oppgangen. En diger rød dunjakke, fantasifullt lyst hår, blek hud og masse tung og svart sminke rundt øynene. Vi hilste ”Hei!”, og hun fortsatte med sin energiske tyggis-gymnastikk. Jeg fikk en overveldende følelse av å stå ansikt til ansikt med en krysning av Hannah Montana og Britney Spears. Og da tenker jeg på en av de grimmere variantene av sistnevnte. 3 meter bak den tyggegummi-tyggende sto det en myndig og tilkneppet voksen dame. Det var anstanden, og jeg er ikke sikker på om det var snakk om en forferdelig streng mor eller en standhaftig medarbeider fra Kriminalomsorgen.
Vi sto der i halvmørket, og det var øredøvende stille etter den korte velkomsthilsningen. Jeg så på henne, og hun stirret på meg med de tungt sminkede. Ikke et ord. Vi sto slik i uendelige 5 eller 10 sekunder, det begynte å bli litt rart. Så, fremdeles uten et ord og med øynene stødig fiksert på meg, strakte hun ut armen og begynte å riste på bøssen. Det var sikkert tenkt til å være en diskret og forsiktig anmodning om å få fram pengene. Hun kunne like gjerne ha slamret med bøssen i veggen foran meg. Uten et ord, mørk som en panda rundt øynene og med munnen full av Hubba Bubba. Den eksentriske søsteren til Hannah og Britney var i ferd med å gå til hundene rett foran meg i halvmørket her på Jarlsø. Uvirkelig. Det er hva det var..
Hva sier man og hva gjør man i slike situasjoner? Det kan umulig skade å vise litt høflig interesse, tenkte jeg. ”Flyktninghjelpen – hva driver de med?” Og jeg forventet vel strengt tatt ikke noe særlig til svar. Men det er alltid morsomt med overraskelser, og det skulle vise seg at Hannah Montana hadde tenkt å vise seg fra sin aller beste side. Hubba Bubban fikk hvile, og det viste seg at min venninne faktiske var kapabel til å snakke i hele og sammenhengende setninger. Og det var sånn jeg fikk rede på hva Flyktninghjelpen gjør og hvor de gjør det. Og da hun endelig sluttet med å riste på bøssen, så jeg min anledning til å dytte nedpå noen sedler og takke henne for innsatsen. Det er så fint når folk overrasker..
Hannah og hennes anstand forsvant opp i trappen. Jeg gikk inn igjen og var i grunnen godt fornøyd med å ha bidratt. Det føles godt å kunne hjelpe.
En liten Zen-historie om det å be om hjelp og om det å hjelpe:
Buddistene er begeistret for kloster-greiene. I klostrene bor det munker. De går i lære. En viktig del av læren til zen-buddistene, er praksisen kjent som takuhatsu – å be om almisser. Det er nødvendig for klosteret, som nær sagt alltid er avhengig av gaver, almisser og donasjoner, og det er med på å lære munkene ett og annet om ydmykhet. Men denne praksisen har også en helt annen hensikt, nemlig å virke rensende på den landsbyen der munkene bor.
Ja vel. Hvordan henger det sammen?
Jo, ifølge zen-filosofi, så eksisterer det en slags likevekts-tilstand mellom giveren, tiggeren og pengegaven. Den som ber om penger – tigger – gjør det fordi vedkommende har et udekket behov. Den som gir bort penger gjør det fordi han eller hun har et behov for å hjelpe til eller bidra. Pengene – almissen eller gaven – bidrar til å knytte sammen disse to ulike behovene. Og på denne måten renses atmosfæren i landsbyen. Alle får anledning til å gjøre noe som de virkelig har behov for.
Er ikke det en fin tanke? Jeg synes det, men må allikevel innrømme at det ikke var det første jeg tenkte på da Hannah Montana ristet på bøssen der i trappeoppgangen. Men nå er det likevekt og lutter glede, over alt.
Jeg ønsker deg en god helg!
T
Kjære Venner,
Fikk dere besøk på søndag? Det var jo den store innsamlings-søndagen, dette året til Flyktninghjelpen. Flyktninghjelpen driver med akkurat det de antyder med sitt navn, de hjelper mennesker på flukt. Ofte barn og familier i ekstremt konfliktfylte og ugreie områder. Vi snakker Somalia, Sudan, Afghanistan, den okkuperte delen av Palestina og Swat-dalen i Pakistan. De hjelper der andre ikke kan eller vil hjelpe.
Bistands- og tiggermarkedet er stort, mangfoldig og til dels uoversiktlig. Vi snakker om røde kors, rosa sløyfer, geiter i Afrika og sikkert 10 ulike organisasjoner som tilbyr fadderordninger av ulike slag. Det er tiggere med organisasjonsnavn med kryptiske initialer, private og offentlige, norske og svært utenlandske. Det er mange varianter, og det er nok ikke alltid like lett å bestemme seg for hvor man ønsker å bidra.
Men jeg hadde nå – som dere sikkert forstår – bestemt meg for at Flyktninghjelpen var noe for meg. Derfor var jeg klar for besøk denne søndagen. Jeg ventet, mens NRK insisterte på å kjøre innsamlingsshow ut til folket. De følger den samme malen hvert eneste år. Vi snakker om flere tiår med de samme sangene, studio med direkte underholdning , ”mannen i gata” og Dan Børge som programleder. Det er ikke til å holde ut, synes jeg. Men det viser seg at det i gjennomsnitt var 1,2 millioner nordmenn som fulgte elendigheten til enhver tid. Mer populært og gøy enn ”Gullrekka” på fredag. Synes folk flest. Ikke jeg.
Jeg var standhaftig i min enslige boikottaksjon av NRK, og jeg ventet på besøk. Men endelig ringte det på døren, det var min tur til å gi. Jeg åpnet opp. Og jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet å se. Jeg synes det er morsomt med en overraskelse en gang i blant, og jeg kan godt like noe som er annerledes, merkelig og rett ut sagt surrealistisk. Men jeg må innrømme at jeg ikke var helt forberedt på det som skulle møte meg denne gangen.
Hun sto i halvmørket i oppgangen. En diger rød dunjakke, fantasifullt lyst hår, blek hud og masse tung og svart sminke rundt øynene. Vi hilste ”Hei!”, og hun fortsatte med sin energiske tyggis-gymnastikk. Jeg fikk en overveldende følelse av å stå ansikt til ansikt med en krysning av Hannah Montana og Britney Spears. Og da tenker jeg på en av de grimmere variantene av sistnevnte. 3 meter bak den tyggegummi-tyggende sto det en myndig og tilkneppet voksen dame. Det var anstanden, og jeg er ikke sikker på om det var snakk om en forferdelig streng mor eller en standhaftig medarbeider fra Kriminalomsorgen.
Vi sto der i halvmørket, og det var øredøvende stille etter den korte velkomsthilsningen. Jeg så på henne, og hun stirret på meg med de tungt sminkede. Ikke et ord. Vi sto slik i uendelige 5 eller 10 sekunder, det begynte å bli litt rart. Så, fremdeles uten et ord og med øynene stødig fiksert på meg, strakte hun ut armen og begynte å riste på bøssen. Det var sikkert tenkt til å være en diskret og forsiktig anmodning om å få fram pengene. Hun kunne like gjerne ha slamret med bøssen i veggen foran meg. Uten et ord, mørk som en panda rundt øynene og med munnen full av Hubba Bubba. Den eksentriske søsteren til Hannah og Britney var i ferd med å gå til hundene rett foran meg i halvmørket her på Jarlsø. Uvirkelig. Det er hva det var..
Hva sier man og hva gjør man i slike situasjoner? Det kan umulig skade å vise litt høflig interesse, tenkte jeg. ”Flyktninghjelpen – hva driver de med?” Og jeg forventet vel strengt tatt ikke noe særlig til svar. Men det er alltid morsomt med overraskelser, og det skulle vise seg at Hannah Montana hadde tenkt å vise seg fra sin aller beste side. Hubba Bubban fikk hvile, og det viste seg at min venninne faktiske var kapabel til å snakke i hele og sammenhengende setninger. Og det var sånn jeg fikk rede på hva Flyktninghjelpen gjør og hvor de gjør det. Og da hun endelig sluttet med å riste på bøssen, så jeg min anledning til å dytte nedpå noen sedler og takke henne for innsatsen. Det er så fint når folk overrasker..
Hannah og hennes anstand forsvant opp i trappen. Jeg gikk inn igjen og var i grunnen godt fornøyd med å ha bidratt. Det føles godt å kunne hjelpe.
En liten Zen-historie om det å be om hjelp og om det å hjelpe:
Buddistene er begeistret for kloster-greiene. I klostrene bor det munker. De går i lære. En viktig del av læren til zen-buddistene, er praksisen kjent som takuhatsu – å be om almisser. Det er nødvendig for klosteret, som nær sagt alltid er avhengig av gaver, almisser og donasjoner, og det er med på å lære munkene ett og annet om ydmykhet. Men denne praksisen har også en helt annen hensikt, nemlig å virke rensende på den landsbyen der munkene bor.
Ja vel. Hvordan henger det sammen?
Jo, ifølge zen-filosofi, så eksisterer det en slags likevekts-tilstand mellom giveren, tiggeren og pengegaven. Den som ber om penger – tigger – gjør det fordi vedkommende har et udekket behov. Den som gir bort penger gjør det fordi han eller hun har et behov for å hjelpe til eller bidra. Pengene – almissen eller gaven – bidrar til å knytte sammen disse to ulike behovene. Og på denne måten renses atmosfæren i landsbyen. Alle får anledning til å gjøre noe som de virkelig har behov for.
Er ikke det en fin tanke? Jeg synes det, men må allikevel innrømme at det ikke var det første jeg tenkte på da Hannah Montana ristet på bøssen der i trappeoppgangen. Men nå er det likevekt og lutter glede, over alt.
Jeg ønsker deg en god helg!
T
torsdag 21. oktober 2010
Team Oakley i "Håpets leir"
(Det ultimate realityshow?)
Kjære Venner,
Det finnes en grense for alt. Jeg mener, du må gjerne prøve deg på både det ene og det andre. Du kan godt dikte opp fantastiske historier, konstruere luftslott og juge fargerikt og fantasifullt om det meste. Men du kommer ikke unna med hva som helst. Og når jeg plutselig innser at jeg blitt manipulert og køddet med, da blir jeg alterert. Småsinna og muggen!
”Så så”, sier du kanskje, ”Hva er det som plager deg nå? Vil du snakke om det?”
Historien startet 5.august i Chile da en koppergruve raste sammen. 33 gruvearbeidere ble meldt savnet. En trist ulykke, men for øvrig ikke noe sensasjonelt. Gruvedrift i fattige land er ”risky business”. Det gikk 2 uker uten tegn til liv, og det var grunn til å tro at dette skulle bli en del av den triste statistikken. Men noen ganger vil livet det annerledes.. Et stort borr jobbet seg ned til 700 meters dyp i gruven, og når borret ble trukket opp, så hadde noen festet en lapp på det. Jaggu.. Det viste seg at det var liv langt der nede.
Dette utløste selvfølgelig voldsom glede og uhemmet forventning. Og i en verden som ofte preges av traurige og tragiske historier, så var det antagelig på dette tidspunktet at ”noen” kjente igjen en gylden mulighet til å lage fagre eventyr som kunne selges gjennom både TV, blader og aviser.
Man kunne valgt å bite tennene sammen, borre på harde livet og få disse chilenske gruvemennene opp så fort som overhode mulig. Uten masse dikkedarier og fantasier. Men, det ble ikke sånn. Årets tøffeste realityshow ble rigget til på rekordtid. Høyt over hodene på gruvearbeiderne etablerte man ”Håpets leir”. Leiren fylte man med pårørende – koner, kjærester og faktisk en elskerinne eller to, barn, søstre , tanter og onkler – så omringet man leiren med ufattelig mange kameraer, og det ble fløyet inn journalister av alle slag fra hele kloden. Mer enn 2.000. Og dermed kunne sirkuset begynne. Man snudde på hver eneste stein. Det ble gravd etter historier og skjebner absolutt over alt. Og mens den store borremaskinen jobbet seg nedover mot dem som satt innesperret i mørket på 700 meters dyp, så kunne mediesirkuset levere historier og underholdning til alle oss andre.
Og i alle disse ukene har det jammen blitt noe for enhver smak.
Scenografien og settingen er i seg selv en historie, der passe påpyntede journalister virrer omkring blant de litt eksotiske og fargerike pårørende. Chile er jo veldig langt hjemmefra – for de aller fleste.
Og hva med denne kontaineren som for anledningen ble brukt som skole? Det ble jo en fin liten historie, og i tillegg en unik mulighet til å få spurt noen små gutter med store, svarte øyne om de savnet onkel eller pappa. De gjorde det.
Helikoptre surret fram og tilbake. Absolutt alle som kunne ha en eller annen tenkelig gevinst av å vise seg, kjente sin besøkelsestid. Jeg vill anta at det ikke er noe som helst dagligdags over det å finne presidenter og gruveministre i slike landlige omgivelser. Festtaler. Flere historier. Alt direkte overført hjem i stua til oss som ikke var der i leiren.
Det ble gjort mye for å muntre opp guttene nede i mørket. De fikk snakke med sine familier. Små fjernsynsapparater ble sendt ned i dypet, og de fikk med videofilmer av Maradonna, Pele og andre fotballhelter. Som om de ikke allerede hadde nok tristesse å forholde seg til der nede i mørket. Det ble gjort sitt for å sørge for at de spiste og levde sunt. Sikkert mye oppbyggende prat. Og vi fikk alle historiene.
Den store amerikanske boreriggen jobbet seg nedover, og vi ble stadig bedre kjent med gruvearbeiderne. 32 chilenere og en fremmedarbeider fra Bolivia, Ecuador eller noe slikt. Samtlige menn, fra 19 til 63 år i alder. Og det er all mulig grunn til å tro at vi snakker om helt ordinære gruvearbeidere. Sannsynligvis ikke noe glamorøst, kanskje til og med litt småfattige kår.
Og mens gutta spilte vriåtter og kjedet seg med gamle opptak av gårsdagens fotballguder, så fikk vi livene deres servert og presentert på alle tenkelige måter.
Vi fikk høre historien om Mario Gomez, den eldste i gruven med sine 63 år. Han hadde jobbet i gruven siden har var 12 år gammel. Litt Charles Dickens over den historien. Eller?
Ariel på 29 ble far til en liten jente mens han var fanget der nede i mørket. Hun skal hete Esperanza, som betyr ”håp” på spansk. En gladhistorie som varmer.
Mest prat og flest historier har det kanskje vært knyttet til Yonni. 700 meter over hodet på ham ventet det både en kone og en elskerinne. For et fantastisk drama. Man skulle nesten tro at Yonni ikke ville ha særlig hastverk med å komme opp til overflaten. Til alt overmål viste det seg at Yonni hadde slekt i Norge. Hva byr du meg?
Vi har også fått brettet ut historien om han som skulle fri til kjæresten gjennom de siste 30 årene så snart han kom opp. Ikke et tørt øye..
Men alle realityshow tar før eller siden slutt., og forrige onsdag satt hele verden i åndeløs spenning mens våre ”helter” ble heist opp i lyset. En etter en. Alle ble stemt ut..
Jeg hadde rigget meg til med popcorn og brus foran TV-apparatet. Dette var høytidsstund, direkteoverført og kommentert ned til minste detalj. Underholdning helt på høyden med kongelige bryllup og privatlandskamp i fotball mot Færøyene.
Og det var omtrent her det skar seg litt for meg. I ukesvis hadde jeg altså tatt til meg alskens historier og levd meg inn i dette dramaet. Så formelig bare danset disse små chilenerne ut av sylinderen. De var overraskende pigge og gledelig lette på tå. Og de hadde fått nye , fancy solbriller. Alle sammen!
Det finnes en grense for alt. Jeg hadde jo en mistanke om at dette mediesirkuset var redigert og finpusset litt. Men nå ble det plutselig ubehagelig klokkeklart for meg at Oakley hadde brukt ”Håpets leir” som catwalk for sin siste kolleksjon av hypertøffe solbriller. Slitne og fattige chilenske gruvearbeidere – alltid med nypussede og skinnende svarte Oakley-briller. Alltid med et kamera mot seg. Jeg kunne nesten høre latteren fra brilleleverandørens medie- og markeds-folk, og brått følte jeg meg litt lurt.
Og mens Yonni trilles ut av sykehuset i rullestol – han smiler mot oss med sine nypussede solbriller – så lurer jeg på hva som er juks og hva som er virkelig i dette showet. Men det er jo klart. Noen må betale for underholdningen..
Du kommer ikke unna med hva som helst. Det er godt det er over. Til neste uke vil det nesten føles litt befriende å kunne konsentrere seg om Paradise Hotel igjen. Stupid ungdom, flatfyll og tilfeldig sex. Da vet du hva du får..
Ønsker deg en god helg, med eller uten solbriller.
T
Kjære Venner,
Det finnes en grense for alt. Jeg mener, du må gjerne prøve deg på både det ene og det andre. Du kan godt dikte opp fantastiske historier, konstruere luftslott og juge fargerikt og fantasifullt om det meste. Men du kommer ikke unna med hva som helst. Og når jeg plutselig innser at jeg blitt manipulert og køddet med, da blir jeg alterert. Småsinna og muggen!
”Så så”, sier du kanskje, ”Hva er det som plager deg nå? Vil du snakke om det?”
Historien startet 5.august i Chile da en koppergruve raste sammen. 33 gruvearbeidere ble meldt savnet. En trist ulykke, men for øvrig ikke noe sensasjonelt. Gruvedrift i fattige land er ”risky business”. Det gikk 2 uker uten tegn til liv, og det var grunn til å tro at dette skulle bli en del av den triste statistikken. Men noen ganger vil livet det annerledes.. Et stort borr jobbet seg ned til 700 meters dyp i gruven, og når borret ble trukket opp, så hadde noen festet en lapp på det. Jaggu.. Det viste seg at det var liv langt der nede.
Dette utløste selvfølgelig voldsom glede og uhemmet forventning. Og i en verden som ofte preges av traurige og tragiske historier, så var det antagelig på dette tidspunktet at ”noen” kjente igjen en gylden mulighet til å lage fagre eventyr som kunne selges gjennom både TV, blader og aviser.
Man kunne valgt å bite tennene sammen, borre på harde livet og få disse chilenske gruvemennene opp så fort som overhode mulig. Uten masse dikkedarier og fantasier. Men, det ble ikke sånn. Årets tøffeste realityshow ble rigget til på rekordtid. Høyt over hodene på gruvearbeiderne etablerte man ”Håpets leir”. Leiren fylte man med pårørende – koner, kjærester og faktisk en elskerinne eller to, barn, søstre , tanter og onkler – så omringet man leiren med ufattelig mange kameraer, og det ble fløyet inn journalister av alle slag fra hele kloden. Mer enn 2.000. Og dermed kunne sirkuset begynne. Man snudde på hver eneste stein. Det ble gravd etter historier og skjebner absolutt over alt. Og mens den store borremaskinen jobbet seg nedover mot dem som satt innesperret i mørket på 700 meters dyp, så kunne mediesirkuset levere historier og underholdning til alle oss andre.
Og i alle disse ukene har det jammen blitt noe for enhver smak.
Scenografien og settingen er i seg selv en historie, der passe påpyntede journalister virrer omkring blant de litt eksotiske og fargerike pårørende. Chile er jo veldig langt hjemmefra – for de aller fleste.
Og hva med denne kontaineren som for anledningen ble brukt som skole? Det ble jo en fin liten historie, og i tillegg en unik mulighet til å få spurt noen små gutter med store, svarte øyne om de savnet onkel eller pappa. De gjorde det.
Helikoptre surret fram og tilbake. Absolutt alle som kunne ha en eller annen tenkelig gevinst av å vise seg, kjente sin besøkelsestid. Jeg vill anta at det ikke er noe som helst dagligdags over det å finne presidenter og gruveministre i slike landlige omgivelser. Festtaler. Flere historier. Alt direkte overført hjem i stua til oss som ikke var der i leiren.
Det ble gjort mye for å muntre opp guttene nede i mørket. De fikk snakke med sine familier. Små fjernsynsapparater ble sendt ned i dypet, og de fikk med videofilmer av Maradonna, Pele og andre fotballhelter. Som om de ikke allerede hadde nok tristesse å forholde seg til der nede i mørket. Det ble gjort sitt for å sørge for at de spiste og levde sunt. Sikkert mye oppbyggende prat. Og vi fikk alle historiene.
Den store amerikanske boreriggen jobbet seg nedover, og vi ble stadig bedre kjent med gruvearbeiderne. 32 chilenere og en fremmedarbeider fra Bolivia, Ecuador eller noe slikt. Samtlige menn, fra 19 til 63 år i alder. Og det er all mulig grunn til å tro at vi snakker om helt ordinære gruvearbeidere. Sannsynligvis ikke noe glamorøst, kanskje til og med litt småfattige kår.
Og mens gutta spilte vriåtter og kjedet seg med gamle opptak av gårsdagens fotballguder, så fikk vi livene deres servert og presentert på alle tenkelige måter.
Vi fikk høre historien om Mario Gomez, den eldste i gruven med sine 63 år. Han hadde jobbet i gruven siden har var 12 år gammel. Litt Charles Dickens over den historien. Eller?
Ariel på 29 ble far til en liten jente mens han var fanget der nede i mørket. Hun skal hete Esperanza, som betyr ”håp” på spansk. En gladhistorie som varmer.
Mest prat og flest historier har det kanskje vært knyttet til Yonni. 700 meter over hodet på ham ventet det både en kone og en elskerinne. For et fantastisk drama. Man skulle nesten tro at Yonni ikke ville ha særlig hastverk med å komme opp til overflaten. Til alt overmål viste det seg at Yonni hadde slekt i Norge. Hva byr du meg?
Vi har også fått brettet ut historien om han som skulle fri til kjæresten gjennom de siste 30 årene så snart han kom opp. Ikke et tørt øye..
Men alle realityshow tar før eller siden slutt., og forrige onsdag satt hele verden i åndeløs spenning mens våre ”helter” ble heist opp i lyset. En etter en. Alle ble stemt ut..
Jeg hadde rigget meg til med popcorn og brus foran TV-apparatet. Dette var høytidsstund, direkteoverført og kommentert ned til minste detalj. Underholdning helt på høyden med kongelige bryllup og privatlandskamp i fotball mot Færøyene.
Og det var omtrent her det skar seg litt for meg. I ukesvis hadde jeg altså tatt til meg alskens historier og levd meg inn i dette dramaet. Så formelig bare danset disse små chilenerne ut av sylinderen. De var overraskende pigge og gledelig lette på tå. Og de hadde fått nye , fancy solbriller. Alle sammen!
Det finnes en grense for alt. Jeg hadde jo en mistanke om at dette mediesirkuset var redigert og finpusset litt. Men nå ble det plutselig ubehagelig klokkeklart for meg at Oakley hadde brukt ”Håpets leir” som catwalk for sin siste kolleksjon av hypertøffe solbriller. Slitne og fattige chilenske gruvearbeidere – alltid med nypussede og skinnende svarte Oakley-briller. Alltid med et kamera mot seg. Jeg kunne nesten høre latteren fra brilleleverandørens medie- og markeds-folk, og brått følte jeg meg litt lurt.
Og mens Yonni trilles ut av sykehuset i rullestol – han smiler mot oss med sine nypussede solbriller – så lurer jeg på hva som er juks og hva som er virkelig i dette showet. Men det er jo klart. Noen må betale for underholdningen..
Du kommer ikke unna med hva som helst. Det er godt det er over. Til neste uke vil det nesten føles litt befriende å kunne konsentrere seg om Paradise Hotel igjen. Stupid ungdom, flatfyll og tilfeldig sex. Da vet du hva du får..
Ønsker deg en god helg, med eller uten solbriller.
T
torsdag 14. oktober 2010
Røde okser & hårete kameler!
(Det må da være lov å ombestemme seg..)
Kjære Venner,
Kameler er festlige og eksotiske dyr. De har fire ufattelig lange og tynne bein. De har puter på ryggen, men ikke under armene. Store som forvokste okser, bare at kamelen har lengre bein, ingen horn, sjarmerende øyevipper, lang hale og to store vorter på ryggen. Vortene kalles pukler, og en kamel har altså to av dem. Hvis du finner en kamel med kun en pukkel, da har du dumpet borti en dromedar. På en måte en slags fjern fetter av kamelen, samme familie men en helt egen greie allikevel.
Med unntak av noen få loslitte eksemplarer i dyreparken i Kristiansand, så finnes det ikke kameler i Norge. Eller dromedarer, for den saks skyld. De liker seg best der det er sol, god varme og mye sand. Ørken – ikke Norge.
Det er ikke vanlig å tenke på kameler som mat, i hvert fall ikke her i Norge. Men det er mange som må svelge kameler. De må svelges hele, og er enklest å få ned hvis de tas med hårene. Dette ifølge en minneverdig kommentar fra tidligere Høyrepolitiker Jan P Syse, etter en lengre tid som statsminister for en lett sprikende koalisjonsregjering.
Kamel er også god å ha på grøten, da er det bare et finmalt pulver som smaker spennende og litt fremmedlandsk.
Grunnen til min uventede og blomstrende interesse for kameler, er selvfølgelig ukens medieoppslag om at Skiforbundet plutselig har funnet ut at det er helt greit å samarbeide med Red Bull. Denne fantastiske styrkedrikken hvis produsent tidligere fant det for godt å betale for Petter Northugs utskeielser i skisporet og Las Vegas.
Jeg kunne selvfølgelig fått meg til å si et eller annet vås om røde okser, med det er tanken på kameler som umiddelbart melder sin ankomst når jeg får se bildet av Skiforbundets delegasjon i avisen.
Her er det noen som har måttet svelge en kamel, tenker jeg. En diger og hårete kamel! Og det samtidig som det forventes at man gjør det med et lite smil om munnvikene. For 5 minutter siden ble okse-drikken og dets produsent omtalt som antikrist og begynnelsen på slutten for norsk skiidrett. Denne drikken ville forderve unge norske skiløpere som heller skulle konsentrere seg om å drikke litervis med Tine-melk i beste sendetid. Petter ble truet med utestengelse og evig fortapelse hvis han ikke gjorde sitt for å berge sponsor-kronene.
Men så – plutselig – har alt ordnet seg. Skiforbundet har tørket av seg melkebartene og tatt lange varme dusjer med styrkedrikk-fabrikanten. Det er ingen som lenger gnåler om at Red Bull er blandevann og at det å koble dette med idrett er feil, feil, forferdelig feil.. Tvert i mot, alle smiler og er enige om at dette er helt toppers for idretten. Men jeg tror det er noen som har hår i munnen. Kamelhår.
Jeg vet selvfølgelig ikke noe om det, men det er mulig at en eller annen har forklart regnestykkene for skimafiaen. Du skal tross alt ikke være så veldig stødig med kuleramma før du skjønner at det faktisk er Petter som er verdt noe i sponsorsammenheng. Resten av melke-gjengen er noe man eventuelt bare vil ha med på kjøpet.
Og dermed ble det kamel til middag, sponset av Red Bull og Petter.
Det å svelge en kamel, er en måte å si at man gjør noe som man egentlig ikke har lyst til å være med på. Av ulike - og mer eller mindre tungtveiende og gode grunner. Man velger, etter litt lett press, å ombestemme seg.. Og det må jo være lov.
Selv om vi ikke har så mange kameler her oppe i nord, så er skikken med å svelge dem langt fra uvanlig. Veldig vanlig i politikken. Oljeboring i Lofoten, monstermaster i Hardanger, rensing av utslipp fra gasskraftverk. Tenkepauser, regnestykker og lett press før det serveres dampende fersk kamel. De involverte svelger og smiler!
Hvis man er litt surmaget, så kan det være fort gjort å påpeke at det må være snakk om manglende gjennomføringsevne, sviktende idealisme eller en usunn interesse for penger og økonomiske argumenter.
Eller kanskje denne sulten etter kameler heller er et tegn på at man har evne til å være fleksibel, til å tenke igjennom ting på nytt, til å gjøre kompromisser og tilpasse seg nye rammebetingelser?
Uansett.. Hvem bryr seg egentlig om hva skiløpere drikker til maten, og hvem det er som betaler regningene deres ? Røde okser eller hårete kameler. Det må da være lov å ombestemme seg..
Men noen ganger skulle jeg ønske at andre forsøkte å lære noe av skimafiaen og politikerene. Tenk hvor fint det ville ha vært dersom en talsmann for den kinesiske regjeringen hadde stått fram og kunngjort at :
”Kina har ombestemt seg. Vi skjønner nå at det vi har gjort i flere tusen år er galt, og at nye tider krever åpenhet. Vi beklager all urett og elendighet, og lover å sørge for at vi skjerper oss i fremtiden. Liu Xiaobo og hans frue, samt alle andre som vi feilaktig har fengslet, er frie til å reise og snakke fritt. Vi ønsker dem god tur til Stockholm for å ta imot denne premien.”
Det hadde vært noe! Spørsmålet er om det finnes nok kameler. Tross alt er det snakk om forferdelig mange kinesere som skal bespises.
Ønsker deg en god helg, med eller uten kamel!
T
Kjære Venner,
Kameler er festlige og eksotiske dyr. De har fire ufattelig lange og tynne bein. De har puter på ryggen, men ikke under armene. Store som forvokste okser, bare at kamelen har lengre bein, ingen horn, sjarmerende øyevipper, lang hale og to store vorter på ryggen. Vortene kalles pukler, og en kamel har altså to av dem. Hvis du finner en kamel med kun en pukkel, da har du dumpet borti en dromedar. På en måte en slags fjern fetter av kamelen, samme familie men en helt egen greie allikevel.
Med unntak av noen få loslitte eksemplarer i dyreparken i Kristiansand, så finnes det ikke kameler i Norge. Eller dromedarer, for den saks skyld. De liker seg best der det er sol, god varme og mye sand. Ørken – ikke Norge.
Det er ikke vanlig å tenke på kameler som mat, i hvert fall ikke her i Norge. Men det er mange som må svelge kameler. De må svelges hele, og er enklest å få ned hvis de tas med hårene. Dette ifølge en minneverdig kommentar fra tidligere Høyrepolitiker Jan P Syse, etter en lengre tid som statsminister for en lett sprikende koalisjonsregjering.
Kamel er også god å ha på grøten, da er det bare et finmalt pulver som smaker spennende og litt fremmedlandsk.
Grunnen til min uventede og blomstrende interesse for kameler, er selvfølgelig ukens medieoppslag om at Skiforbundet plutselig har funnet ut at det er helt greit å samarbeide med Red Bull. Denne fantastiske styrkedrikken hvis produsent tidligere fant det for godt å betale for Petter Northugs utskeielser i skisporet og Las Vegas.
Jeg kunne selvfølgelig fått meg til å si et eller annet vås om røde okser, med det er tanken på kameler som umiddelbart melder sin ankomst når jeg får se bildet av Skiforbundets delegasjon i avisen.
Her er det noen som har måttet svelge en kamel, tenker jeg. En diger og hårete kamel! Og det samtidig som det forventes at man gjør det med et lite smil om munnvikene. For 5 minutter siden ble okse-drikken og dets produsent omtalt som antikrist og begynnelsen på slutten for norsk skiidrett. Denne drikken ville forderve unge norske skiløpere som heller skulle konsentrere seg om å drikke litervis med Tine-melk i beste sendetid. Petter ble truet med utestengelse og evig fortapelse hvis han ikke gjorde sitt for å berge sponsor-kronene.
Men så – plutselig – har alt ordnet seg. Skiforbundet har tørket av seg melkebartene og tatt lange varme dusjer med styrkedrikk-fabrikanten. Det er ingen som lenger gnåler om at Red Bull er blandevann og at det å koble dette med idrett er feil, feil, forferdelig feil.. Tvert i mot, alle smiler og er enige om at dette er helt toppers for idretten. Men jeg tror det er noen som har hår i munnen. Kamelhår.
Jeg vet selvfølgelig ikke noe om det, men det er mulig at en eller annen har forklart regnestykkene for skimafiaen. Du skal tross alt ikke være så veldig stødig med kuleramma før du skjønner at det faktisk er Petter som er verdt noe i sponsorsammenheng. Resten av melke-gjengen er noe man eventuelt bare vil ha med på kjøpet.
Og dermed ble det kamel til middag, sponset av Red Bull og Petter.
Det å svelge en kamel, er en måte å si at man gjør noe som man egentlig ikke har lyst til å være med på. Av ulike - og mer eller mindre tungtveiende og gode grunner. Man velger, etter litt lett press, å ombestemme seg.. Og det må jo være lov.
Selv om vi ikke har så mange kameler her oppe i nord, så er skikken med å svelge dem langt fra uvanlig. Veldig vanlig i politikken. Oljeboring i Lofoten, monstermaster i Hardanger, rensing av utslipp fra gasskraftverk. Tenkepauser, regnestykker og lett press før det serveres dampende fersk kamel. De involverte svelger og smiler!
Hvis man er litt surmaget, så kan det være fort gjort å påpeke at det må være snakk om manglende gjennomføringsevne, sviktende idealisme eller en usunn interesse for penger og økonomiske argumenter.
Eller kanskje denne sulten etter kameler heller er et tegn på at man har evne til å være fleksibel, til å tenke igjennom ting på nytt, til å gjøre kompromisser og tilpasse seg nye rammebetingelser?
Uansett.. Hvem bryr seg egentlig om hva skiløpere drikker til maten, og hvem det er som betaler regningene deres ? Røde okser eller hårete kameler. Det må da være lov å ombestemme seg..
Men noen ganger skulle jeg ønske at andre forsøkte å lære noe av skimafiaen og politikerene. Tenk hvor fint det ville ha vært dersom en talsmann for den kinesiske regjeringen hadde stått fram og kunngjort at :
”Kina har ombestemt seg. Vi skjønner nå at det vi har gjort i flere tusen år er galt, og at nye tider krever åpenhet. Vi beklager all urett og elendighet, og lover å sørge for at vi skjerper oss i fremtiden. Liu Xiaobo og hans frue, samt alle andre som vi feilaktig har fengslet, er frie til å reise og snakke fritt. Vi ønsker dem god tur til Stockholm for å ta imot denne premien.”
Det hadde vært noe! Spørsmålet er om det finnes nok kameler. Tross alt er det snakk om forferdelig mange kinesere som skal bespises.
Ønsker deg en god helg, med eller uten kamel!
T
torsdag 7. oktober 2010
Bedre enn sex?
(Den litt ubehagelige sannheten..)
Kjære Venner,
Det var i forrige uke en gang. En ung norsk soldat i Afghanistan fikk seg til å si at ”det å være i kamp er bedre enn sex”. Der borte, på den andre siden av kloden, virket det som om denne unge mannen bare satte ord på hvor sterkt det kan oppleves å risikere livet i krig og kamp.
Her hjemme raknet det imidlertid fullstendig for ganske mange mennesker, alt fra forsvarsminister og hærsjef til et stort mangfold av politikere og rikssynsere. Folk ble til dels voldsomt opprørte når de fikk servert så til de grader politiske ukorrekte holdninger og synspunkter til morgenkaffen.
Og det er kanskje ikke så rart. Jeg mener, her har norske politikere gjort sitt aller beste for å la oss leve i den misforståelsen at det ikke er krig i Afghanistan. Når Jonas kaller det konflikt, da er det akkurat det det er snakk om. Og nåde den som tar ordet drepe i sin munn. Her er det i ytterste fall snakk om å ta liv. Men i all hovedsak vil den store fredselskende nasjonen Norge tilstrebe å få løst alle uoverenstemmelser og konflikter med ”stein, saks og papir”. Vi liker ikke krig.
Og det er selvfølgelig helt uhørt at det finnes norske soldater som gir uttrykk for at de setter pris på en real slåsskamp. Uansett hvor mye middelmådig og uinspirert sex de må ha vært igjennom tidligere.
Eller? Hva synes vi egentlig?
Min erfaring med krig og kamp er meget begrenset. 12 måneder i hæren, med antikvariske ski på bena og konstant sprengkulde i Finnmark. Ingen religiøse fanatikere og skrullinger – kanskje en same eller to – og kun skyting med skarpe skudd på treningsbane. Trygt og godt.
Men jeg husker den kjekke og litt ”karslige” tonen på brakka. Og selv om vi bare var 12 år gamle gutter med grønn uniform, så gir det meg en viss forståelse for at holdninger og språk kan være ganske tøft og ufiltrert hos skikkelige soldater som faktisk befinner seg midt i kampens hete. Det er vel kanskje slik at soldater beskytter seg gjennom et litt mer herdet språk. En soldat kan ikke tillate seg å falle i staver over livets dybder når illsinte Talibansoldater formelig står og gnager på døra. Når adrenalinet koker..
Soldatene sier det som det er. De beskriver et inferno av følelser og inntrykk som raser gjennom dem før, under og etter en trefning. De omtaler spenningen med bilder og sammenligninger som i realiteten er treffende.
Soldatenes snakk er egentlig ganske presist. Det viser at unge menn er tiltrukket av fare, spenning og kamp. Og slik må det være. Norges sikkerhet hviler faktisk på at unge menn og kvinner føler det slik. Soldater må føle en tilfredsstillelse over å kjempe. Det er soldater, ikke sosialarbeidere, vi har sendt til Afghanistan. Dette er Telemark bataljon, og de er definitivt ikke en gjeng altruister som ”skal redde verden”.
Det disse soldatene viser er mot, selvtillit og styrke. De er stolte, og de har stått i fremste rekke og risikert alt. Må man ikke kjenne tilfredsstillelse når man viser mot og styrke i møte med dødelig fare. De har tross alt overlevd. Det er noe berusende ved det, skulle jeg tro. Det oppleves kanskje som ”bedre enn sex”.
Så, jeg får meg liksom ikke til å bli provosert eller oppbrakt over soldat-utsagn som åpenbart er mer enn bare litt politisk ukorrekte.
”Man verver seg ikke til Afghanistan for å redde verden, men for å være med i en skikkelig krig”, har jeg lest at en soldat uttaler seg. Dette passer nok ikke Jonas og Grete så godt, men det er kanskje den ubehagelige sannheten.
Jeg synes selvfølgelig at det er trist at de staute guttene i Telemarksbataljonen har et så begredelig sexliv, men ber dem allikevel fortsette med å engasjere seg i de kampene de er en del av. Kanskje det er på tide å hente fram noe av den galskapen vikingene pleide å bringe med seg. Horn på hjelmen, blot til norrøne guder, fluesopp og berserk. Da tenker jeg Taliban ville fått noe å tenke på..
Ønsker deg en god og fredelig helg!
T
Kjære Venner,
Det var i forrige uke en gang. En ung norsk soldat i Afghanistan fikk seg til å si at ”det å være i kamp er bedre enn sex”. Der borte, på den andre siden av kloden, virket det som om denne unge mannen bare satte ord på hvor sterkt det kan oppleves å risikere livet i krig og kamp.
Her hjemme raknet det imidlertid fullstendig for ganske mange mennesker, alt fra forsvarsminister og hærsjef til et stort mangfold av politikere og rikssynsere. Folk ble til dels voldsomt opprørte når de fikk servert så til de grader politiske ukorrekte holdninger og synspunkter til morgenkaffen.
Og det er kanskje ikke så rart. Jeg mener, her har norske politikere gjort sitt aller beste for å la oss leve i den misforståelsen at det ikke er krig i Afghanistan. Når Jonas kaller det konflikt, da er det akkurat det det er snakk om. Og nåde den som tar ordet drepe i sin munn. Her er det i ytterste fall snakk om å ta liv. Men i all hovedsak vil den store fredselskende nasjonen Norge tilstrebe å få løst alle uoverenstemmelser og konflikter med ”stein, saks og papir”. Vi liker ikke krig.
Og det er selvfølgelig helt uhørt at det finnes norske soldater som gir uttrykk for at de setter pris på en real slåsskamp. Uansett hvor mye middelmådig og uinspirert sex de må ha vært igjennom tidligere.
Eller? Hva synes vi egentlig?
Min erfaring med krig og kamp er meget begrenset. 12 måneder i hæren, med antikvariske ski på bena og konstant sprengkulde i Finnmark. Ingen religiøse fanatikere og skrullinger – kanskje en same eller to – og kun skyting med skarpe skudd på treningsbane. Trygt og godt.
Men jeg husker den kjekke og litt ”karslige” tonen på brakka. Og selv om vi bare var 12 år gamle gutter med grønn uniform, så gir det meg en viss forståelse for at holdninger og språk kan være ganske tøft og ufiltrert hos skikkelige soldater som faktisk befinner seg midt i kampens hete. Det er vel kanskje slik at soldater beskytter seg gjennom et litt mer herdet språk. En soldat kan ikke tillate seg å falle i staver over livets dybder når illsinte Talibansoldater formelig står og gnager på døra. Når adrenalinet koker..
Soldatene sier det som det er. De beskriver et inferno av følelser og inntrykk som raser gjennom dem før, under og etter en trefning. De omtaler spenningen med bilder og sammenligninger som i realiteten er treffende.
Soldatenes snakk er egentlig ganske presist. Det viser at unge menn er tiltrukket av fare, spenning og kamp. Og slik må det være. Norges sikkerhet hviler faktisk på at unge menn og kvinner føler det slik. Soldater må føle en tilfredsstillelse over å kjempe. Det er soldater, ikke sosialarbeidere, vi har sendt til Afghanistan. Dette er Telemark bataljon, og de er definitivt ikke en gjeng altruister som ”skal redde verden”.
Det disse soldatene viser er mot, selvtillit og styrke. De er stolte, og de har stått i fremste rekke og risikert alt. Må man ikke kjenne tilfredsstillelse når man viser mot og styrke i møte med dødelig fare. De har tross alt overlevd. Det er noe berusende ved det, skulle jeg tro. Det oppleves kanskje som ”bedre enn sex”.
Så, jeg får meg liksom ikke til å bli provosert eller oppbrakt over soldat-utsagn som åpenbart er mer enn bare litt politisk ukorrekte.
”Man verver seg ikke til Afghanistan for å redde verden, men for å være med i en skikkelig krig”, har jeg lest at en soldat uttaler seg. Dette passer nok ikke Jonas og Grete så godt, men det er kanskje den ubehagelige sannheten.
Jeg synes selvfølgelig at det er trist at de staute guttene i Telemarksbataljonen har et så begredelig sexliv, men ber dem allikevel fortsette med å engasjere seg i de kampene de er en del av. Kanskje det er på tide å hente fram noe av den galskapen vikingene pleide å bringe med seg. Horn på hjelmen, blot til norrøne guder, fluesopp og berserk. Da tenker jeg Taliban ville fått noe å tenke på..
Ønsker deg en god og fredelig helg!
T
torsdag 30. september 2010
Litt Zen (III) - En forfyllet munk..
(Shiny, happy people!?)
Kjære Venner,
Den gamle var et svært nøkternt menneske. ”Hvis noe er for godt til å være sant, så er det som regel ikke det”, hendte det at han sa. Han var aldri spesielt begeistret for glansbilder, og møtte nok mennesker som framsto som shiny, happy og tilsynelatende uten riper av noe slag med en viss skepsis.
Han er borte nå, og jeg begynner å bli voksen. Men av og til hender det at jeg føler den samme skepsisen mot glansbilder som den min far hadde. Tror ikke lenger på at det eller den som fremstår som feilfri, skinnende og uten noen form for riper i lakken. Livet er ikke sånn, og mennesker som virkelig lever er ikke glansbilder.
Og jeg tror det er mange som føler det slik, ikke bare den gamle og jeg. Kanskje er det slik at det er lettere å føle fortrolighet til noe eller noen som framstår som de er, med mangler, feil og alt det som ikke er helt perfekt. Usminket, ærlig, åpent. Som de er?
Selv har jeg skaffet meg noen reale riper i lakken, og jeg fremstår definitivt ikke som et glansbilde. Men sånn er livet, og jeg opplever ganske ofte å bli møtt på en helt spesiell måte av mennesker som er totalt fremmed for meg. Det kan være en mann som kommer bort til meg når jeg handler vin på polet, en gammel dame som stopper meg på butikken, en uteligger som deler benk med meg på brygga eller en pappa fra ungdomsskolen som søker selskap i en pause på foreldremøtet. En bekjent som ”må” prate om noe etter litt godt med drikke på en restaurant. Disse menneskene tar kontakt, sier noe om mitt åpenbart skranglete ganglag, min ripete lakk. Uttrykker litt sympati og undring, før de forteller meg om sine egne utfordringer. Fremmede mennesker som , helt uoppfordret, føler for å dele historier om livene sine. Det som er vanskelig, tøft å forholde seg til, riper og sår. Noen forteller også om håp og glede. Det er fint.
Men jeg blir alltid litt overrasket. Lurer litt på hvorfor de velger meg, en ukjent og skadeskutt mann de bare møter helt tilfeldig på sin vei. Hvorfor all denne fortroligheten? Kanskje det er ripene, tenker jeg. Er det slik at de er litt som den gamle, at de er skeptiske til glansbilder, og at de finner litt ro når de møter en som har tatt av seg sminken og minner dem på at livet ikke alltid er helt strålende og perfekt. Kanskje det er lettere å være menneske da, både med og uten riper i lakken..
Uansett, her er zen-historien om den forfyllede munken..
En Zen mester hadde flere hundre disipler. De var svært pliktoppfyllende. De ba når det var tid for å be og de jobbet når det var tid for det. Alle sammen gjorde det som ble forventet av dem. Alle sammen med unntak av en eneste munk. Han drakk og var beruset, var skikkelig forfyllet.
Mesteren begynte å bli gammel. Noen av de mest fremtredende og ledende disiplene begynte å snakke om hvem som skulle bli gruppens nye leder. Hvem av dem ville vise seg verdig til å føre tradisjonens hemmeligheter videre?
Imidlertid, den kvelden mesteren skulle dø, så sendte han bud etter den forfyllede munken og lot ham få innsikt i tradisjonens hemmeligheter.
De andre disiplene ble naturlig nok svært opprørte.
- For en skam!, ropte de i kor.
- Vi har brukt vår tid på en mester som ikke har lagt merke til våre kvaliteter og vår innsats.
Da den døende mesteren hørte alt oppstyret, bemerket han rolig:
- Det var viktig for meg å formidle hemmelighetene videre til en mann jeg kjente godt. Alle mine disipler er pliktoppfyllende og prektige. Og det er betenkelig fordi prektighet ofte kamuflerer forfengelighet, ærgjerrighet og intoleranse. Derfor valgte jeg den disippel som jeg kjente godt, den disippel hvis feil og mangler var mest åpenbare og synlige for meg.
Jeg liker det. Hva synes du?
Den gamle kunne fått seg til å si noe slikt. Men jeg kan allikevel ikke minnes at det var særlig mye zen over ham, og disipler og slikt drev han definitivt ikke med. På ingen som helst måte blankpolert, men ganske klok..
Ønsker deg en god helg!
T
Kjære Venner,
Den gamle var et svært nøkternt menneske. ”Hvis noe er for godt til å være sant, så er det som regel ikke det”, hendte det at han sa. Han var aldri spesielt begeistret for glansbilder, og møtte nok mennesker som framsto som shiny, happy og tilsynelatende uten riper av noe slag med en viss skepsis.
Han er borte nå, og jeg begynner å bli voksen. Men av og til hender det at jeg føler den samme skepsisen mot glansbilder som den min far hadde. Tror ikke lenger på at det eller den som fremstår som feilfri, skinnende og uten noen form for riper i lakken. Livet er ikke sånn, og mennesker som virkelig lever er ikke glansbilder.
Og jeg tror det er mange som føler det slik, ikke bare den gamle og jeg. Kanskje er det slik at det er lettere å føle fortrolighet til noe eller noen som framstår som de er, med mangler, feil og alt det som ikke er helt perfekt. Usminket, ærlig, åpent. Som de er?
Selv har jeg skaffet meg noen reale riper i lakken, og jeg fremstår definitivt ikke som et glansbilde. Men sånn er livet, og jeg opplever ganske ofte å bli møtt på en helt spesiell måte av mennesker som er totalt fremmed for meg. Det kan være en mann som kommer bort til meg når jeg handler vin på polet, en gammel dame som stopper meg på butikken, en uteligger som deler benk med meg på brygga eller en pappa fra ungdomsskolen som søker selskap i en pause på foreldremøtet. En bekjent som ”må” prate om noe etter litt godt med drikke på en restaurant. Disse menneskene tar kontakt, sier noe om mitt åpenbart skranglete ganglag, min ripete lakk. Uttrykker litt sympati og undring, før de forteller meg om sine egne utfordringer. Fremmede mennesker som , helt uoppfordret, føler for å dele historier om livene sine. Det som er vanskelig, tøft å forholde seg til, riper og sår. Noen forteller også om håp og glede. Det er fint.
Men jeg blir alltid litt overrasket. Lurer litt på hvorfor de velger meg, en ukjent og skadeskutt mann de bare møter helt tilfeldig på sin vei. Hvorfor all denne fortroligheten? Kanskje det er ripene, tenker jeg. Er det slik at de er litt som den gamle, at de er skeptiske til glansbilder, og at de finner litt ro når de møter en som har tatt av seg sminken og minner dem på at livet ikke alltid er helt strålende og perfekt. Kanskje det er lettere å være menneske da, både med og uten riper i lakken..
Uansett, her er zen-historien om den forfyllede munken..
En Zen mester hadde flere hundre disipler. De var svært pliktoppfyllende. De ba når det var tid for å be og de jobbet når det var tid for det. Alle sammen gjorde det som ble forventet av dem. Alle sammen med unntak av en eneste munk. Han drakk og var beruset, var skikkelig forfyllet.
Mesteren begynte å bli gammel. Noen av de mest fremtredende og ledende disiplene begynte å snakke om hvem som skulle bli gruppens nye leder. Hvem av dem ville vise seg verdig til å føre tradisjonens hemmeligheter videre?
Imidlertid, den kvelden mesteren skulle dø, så sendte han bud etter den forfyllede munken og lot ham få innsikt i tradisjonens hemmeligheter.
De andre disiplene ble naturlig nok svært opprørte.
- For en skam!, ropte de i kor.
- Vi har brukt vår tid på en mester som ikke har lagt merke til våre kvaliteter og vår innsats.
Da den døende mesteren hørte alt oppstyret, bemerket han rolig:
- Det var viktig for meg å formidle hemmelighetene videre til en mann jeg kjente godt. Alle mine disipler er pliktoppfyllende og prektige. Og det er betenkelig fordi prektighet ofte kamuflerer forfengelighet, ærgjerrighet og intoleranse. Derfor valgte jeg den disippel som jeg kjente godt, den disippel hvis feil og mangler var mest åpenbare og synlige for meg.
Jeg liker det. Hva synes du?
Den gamle kunne fått seg til å si noe slikt. Men jeg kan allikevel ikke minnes at det var særlig mye zen over ham, og disipler og slikt drev han definitivt ikke med. På ingen som helst måte blankpolert, men ganske klok..
Ønsker deg en god helg!
T
torsdag 23. september 2010
Litt Zen (II) - Dødsens alvorlig
(Alt det jeg lurer på..)
Kjære Venner,
De siste ukene har det vært mye mas om prinsessen som hevder å kunne snakke med de døde. Mange mener mye om både saken og prinsessens engasjement. Selv skal jeg la være å mene så mye om dette. Det var vel strengt tatt ikke noen grunn til å bli så veldig overrasket. Hun snakker jo både med hester, Ari og engler, så hvorfor ikke de døde? Og hun samler sine tilhengere i et bedehus på vestlandet, og de holder på med sitt. Snakker med hverandre og de døde. Flott for dem.
Det er greit for meg. Vet ikke helt om jeg klarer ta det alvorlig, men i et øyeblikk av ren og pur godvilje så er jeg villig til å være med på at det kanskje er mulig. Men det er saker og ting jeg lurer på og ikke helt makter å få klarhet i.
Jeg lurer på hva de snakker om? Med de døde. Starter man med høflighetsfraser? Kanskje et muntert ”god kveld” eller det noe mer kontante ”hei og takk for sist”. Smalltalk av typen ”hvordan har du det?” faller åpenbart på stengrunn. De er jo døde! Hallo..
Dette er helt fremmed for meg, men jeg innbiller meg at det må være litt som å prate med en bestemor du ikke har sett på uendelig lenge. Kanskje helt siden forrige sommerferie eller noe slikt. Og da er det vel naturlig å fortelle litt om hva som har skjedd siden sist. Status med en kort oppsummering av bragder, lykke og eventuelt elendighet. Omtrent som de brevene man mottar fra enkelte til jul. Bestemor ville sett på en med milde øyne, nikket og kommet med enkelte godlyder der det passet seg. Er det sånn med de døde også? Jeg skjønner at prinsessen og hennes likesinnede snakker med de døde, men svarer de sistnevnte noe. Blir det noe samtale ut av det?
Når det gjelder tema for samtalene, så antar jeg at det ikke er snakk om vind og vær eller koseprat om trivialiteter. Det kan jo fort være dødsens kjedelig, og det vil neppe de døde vite noe av. Nei, kanskje man tar opp tråden fra tidligere selskapeligheter og fortsetter diskusjoner omkring temaer som den døde pleide å gnåle om i tide og utide. Eller man benytter muligheten til å klare opp i praktiske forhold a`la ”Hvor gjemte du egentlig sølvtøyet, din skøyer?” Jeg kan levende se for meg at diskusjoner rundt tidligere arveoppgjør må være en slager i disse samtalene med de døde. Jeg vet jo selvfølgelig ikke noe om dette, men det virker sannsynlig. Og når man får muligheten til å snakke med de døde, så er det sikkert mange som vil benytte sjansen til å fortelle vedkommende – den døde – hvor godt de likte ham eller henne. Og sikkert mange flere ting i samme gate, alt sammen følelser og tanker som man skulle hatt vett, mot og anledning til å dele med den døde mens det ennå sto til liv.
Som du skjønner, dette lurer jeg virkelig på. Det er ikke min intensjon å henge prinsessen og de andre sjarlatanene ut til tørk. Da ville jo folk kunne tro at jeg var både arrogant og lite tidsriktig. Og det vil jeg jo ikke. Jeg tviler ikke, men det må jo være lov å lure på ting..
Jeg registrerer for øvrig at det ikke bare er prinsessen som har interesse av å prate med de døde. Det er i det hele tatt veldig i tiden. Populært, på en måte. Det finnes til og med dem som ser på dette som underholdning. Jeg var litt uheldig med fjernkontrollen en sen kveld, og plutselig var jeg midt i et show med en dame som heter Lisa Williams. Hun drev med all verdens triks og spådommer, snakket med de døde og var skikkelig høvding på scenen. Jeg ble åpenbart imponert, men la samtidig merke til en liten sak. Publikum i denne store salen var primært kvinner, i all hovedsak damer sånn omtrent midt i livet. Og jeg forstår det også slik at de fleste spirituelle – sannsigere, spåpersoner, medier og tilsvarende – er kvinner.
Alt det jeg lurer på.. Hvorfor er det slik? Er kvinner mer i kontakt med sitt eget (-og andres) sjelsliv , og mer sensitiv for inntrykk.? Er de mer åpne for det ukjente? Eller er dette bare en form for midtlivskrise som noen kvinner opplever urimelig intenst og sterkt? I så fall tror jeg kanskje at det er lettere og mer liketil for menn. Vår midtlivskrise begrenser seg ofte til ring i øret, innkjøp av sportsbil eller ekstraordinær og upassende interesse for kvinner langt yngre enn oss selv. På en måte synes det allikevel langt kjekkere enn å måtte være hojende publikum på et show der en svindler skal få oss til å tro at hun snakker med dem som for lengst har sluttet å betale kringkastingsavgift. Jeg vet ikke..
Jeg vil selvfølgelig umiddelbart beklage at jeg var så lite fintfølende at jeg nå fikk meg til å kalle Lisa Williams for svindler. Det er jo ikke pent å kalle folk slikt. Men det er nå en gang slik at spiritualisme- og snakke-med-de-døde-bransjen har vært plaget av svindlere og lykkejegere.
Spiritualismen oppsto i 1848 da søstrene Margareth og Kate Fox hørte bankelyder fra veggen hjemme i New York. De hevdet at bankingen var signaler fra ånder, og at disse kunne tydes. Søstrene tenkte litt på saken, før de etter noen år startet på et roadshow rundt i Amerika. De snakket med de døde. Og interessen for spiritualisme økte, det dukket opp stadig flere medier. Stor ståhei! Søstrene Fox tjente et lastebillass med penger, og hadde status som den tids popstjerner. Imidlertid, da søstrene Fox ble gamle innrømmet de at det hele bare var noe de hadde funnet på, bare juks og fanteri. Folk reagerte med vantro og sinne. Søstrene Fox brukte opp sin formue, og gjorde faktisk comeback som medier da de trengte mer penger. Da kunne de plutselig snakke med de døde igjen. Sirkusteltene var stappfulle av folk som hadde glemt den forrige runden med svindel! Verden vil bedras?
Alt det jeg lurer på.. Jeg velger å dra det hele ned på jorden igjen med en liten Zen-historie.
Den unge munken snakket med den kloke Zen-mesteren,
- Mester, hva kan du fortelle meg om døden?
- Ingen ting. Hvorfor skal jeg fortelle deg om døden, du som enda ikke forstår livet.
Mesteren var bestemt og mild
- Først livet, så døden.
Ønsker deg en god helg, med masse liv!
T
Kjære Venner,
De siste ukene har det vært mye mas om prinsessen som hevder å kunne snakke med de døde. Mange mener mye om både saken og prinsessens engasjement. Selv skal jeg la være å mene så mye om dette. Det var vel strengt tatt ikke noen grunn til å bli så veldig overrasket. Hun snakker jo både med hester, Ari og engler, så hvorfor ikke de døde? Og hun samler sine tilhengere i et bedehus på vestlandet, og de holder på med sitt. Snakker med hverandre og de døde. Flott for dem.
Det er greit for meg. Vet ikke helt om jeg klarer ta det alvorlig, men i et øyeblikk av ren og pur godvilje så er jeg villig til å være med på at det kanskje er mulig. Men det er saker og ting jeg lurer på og ikke helt makter å få klarhet i.
Jeg lurer på hva de snakker om? Med de døde. Starter man med høflighetsfraser? Kanskje et muntert ”god kveld” eller det noe mer kontante ”hei og takk for sist”. Smalltalk av typen ”hvordan har du det?” faller åpenbart på stengrunn. De er jo døde! Hallo..
Dette er helt fremmed for meg, men jeg innbiller meg at det må være litt som å prate med en bestemor du ikke har sett på uendelig lenge. Kanskje helt siden forrige sommerferie eller noe slikt. Og da er det vel naturlig å fortelle litt om hva som har skjedd siden sist. Status med en kort oppsummering av bragder, lykke og eventuelt elendighet. Omtrent som de brevene man mottar fra enkelte til jul. Bestemor ville sett på en med milde øyne, nikket og kommet med enkelte godlyder der det passet seg. Er det sånn med de døde også? Jeg skjønner at prinsessen og hennes likesinnede snakker med de døde, men svarer de sistnevnte noe. Blir det noe samtale ut av det?
Når det gjelder tema for samtalene, så antar jeg at det ikke er snakk om vind og vær eller koseprat om trivialiteter. Det kan jo fort være dødsens kjedelig, og det vil neppe de døde vite noe av. Nei, kanskje man tar opp tråden fra tidligere selskapeligheter og fortsetter diskusjoner omkring temaer som den døde pleide å gnåle om i tide og utide. Eller man benytter muligheten til å klare opp i praktiske forhold a`la ”Hvor gjemte du egentlig sølvtøyet, din skøyer?” Jeg kan levende se for meg at diskusjoner rundt tidligere arveoppgjør må være en slager i disse samtalene med de døde. Jeg vet jo selvfølgelig ikke noe om dette, men det virker sannsynlig. Og når man får muligheten til å snakke med de døde, så er det sikkert mange som vil benytte sjansen til å fortelle vedkommende – den døde – hvor godt de likte ham eller henne. Og sikkert mange flere ting i samme gate, alt sammen følelser og tanker som man skulle hatt vett, mot og anledning til å dele med den døde mens det ennå sto til liv.
Som du skjønner, dette lurer jeg virkelig på. Det er ikke min intensjon å henge prinsessen og de andre sjarlatanene ut til tørk. Da ville jo folk kunne tro at jeg var både arrogant og lite tidsriktig. Og det vil jeg jo ikke. Jeg tviler ikke, men det må jo være lov å lure på ting..
Jeg registrerer for øvrig at det ikke bare er prinsessen som har interesse av å prate med de døde. Det er i det hele tatt veldig i tiden. Populært, på en måte. Det finnes til og med dem som ser på dette som underholdning. Jeg var litt uheldig med fjernkontrollen en sen kveld, og plutselig var jeg midt i et show med en dame som heter Lisa Williams. Hun drev med all verdens triks og spådommer, snakket med de døde og var skikkelig høvding på scenen. Jeg ble åpenbart imponert, men la samtidig merke til en liten sak. Publikum i denne store salen var primært kvinner, i all hovedsak damer sånn omtrent midt i livet. Og jeg forstår det også slik at de fleste spirituelle – sannsigere, spåpersoner, medier og tilsvarende – er kvinner.
Alt det jeg lurer på.. Hvorfor er det slik? Er kvinner mer i kontakt med sitt eget (-og andres) sjelsliv , og mer sensitiv for inntrykk.? Er de mer åpne for det ukjente? Eller er dette bare en form for midtlivskrise som noen kvinner opplever urimelig intenst og sterkt? I så fall tror jeg kanskje at det er lettere og mer liketil for menn. Vår midtlivskrise begrenser seg ofte til ring i øret, innkjøp av sportsbil eller ekstraordinær og upassende interesse for kvinner langt yngre enn oss selv. På en måte synes det allikevel langt kjekkere enn å måtte være hojende publikum på et show der en svindler skal få oss til å tro at hun snakker med dem som for lengst har sluttet å betale kringkastingsavgift. Jeg vet ikke..
Jeg vil selvfølgelig umiddelbart beklage at jeg var så lite fintfølende at jeg nå fikk meg til å kalle Lisa Williams for svindler. Det er jo ikke pent å kalle folk slikt. Men det er nå en gang slik at spiritualisme- og snakke-med-de-døde-bransjen har vært plaget av svindlere og lykkejegere.
Spiritualismen oppsto i 1848 da søstrene Margareth og Kate Fox hørte bankelyder fra veggen hjemme i New York. De hevdet at bankingen var signaler fra ånder, og at disse kunne tydes. Søstrene tenkte litt på saken, før de etter noen år startet på et roadshow rundt i Amerika. De snakket med de døde. Og interessen for spiritualisme økte, det dukket opp stadig flere medier. Stor ståhei! Søstrene Fox tjente et lastebillass med penger, og hadde status som den tids popstjerner. Imidlertid, da søstrene Fox ble gamle innrømmet de at det hele bare var noe de hadde funnet på, bare juks og fanteri. Folk reagerte med vantro og sinne. Søstrene Fox brukte opp sin formue, og gjorde faktisk comeback som medier da de trengte mer penger. Da kunne de plutselig snakke med de døde igjen. Sirkusteltene var stappfulle av folk som hadde glemt den forrige runden med svindel! Verden vil bedras?
Alt det jeg lurer på.. Jeg velger å dra det hele ned på jorden igjen med en liten Zen-historie.
Den unge munken snakket med den kloke Zen-mesteren,
- Mester, hva kan du fortelle meg om døden?
- Ingen ting. Hvorfor skal jeg fortelle deg om døden, du som enda ikke forstår livet.
Mesteren var bestemt og mild
- Først livet, så døden.
Ønsker deg en god helg, med masse liv!
T
torsdag 16. september 2010
Litt Zen (I) - Et eventyr..
(Ærlighet varer lengst?)
Kjære Venner,
Zen er en retning innen buddismen. Kommer opprinnelig fra Kina, står sterkt i Japan og møtes med stor interesse i vesten. I Zen søker man innsikt og ”oppvåkning”. Det siste gjennom å dyrke fram en sinnstilstand som er preget av umiddelbar tilstedeværelse. Det er først når du slipper taket i det logiske at du kan se virkeligheten slik den er.
Det er lite undervisning i Zen, og de har ikke mange skrifter og bøker. Zen buddistene er heller ikke så opptatt av å stille kronglete filosofiske spørsmål. De mener at dette kan virke mer som et hinder enn som hjelp i livet. Fokus er mer på praktiske ferdigheter og selvforglemmende pliktoppfyllelse. Det siste er nok litt ”unorsk”, men så er det da heller ikke den storslagne norske kulturarven som har preget buddistene i særlig grad.
Uansett – Zen eller ikke – her er et kinesisk eventyr..
For svært lenge siden – mer enn 2.000 år siden – bodde det en ung prins i Thing-Zda regionen i Kina. Han skulle bli kronet til keiser, men først måtte han i følge loven gifte seg.
Den unge prinsen tok ikke lett på denne oppgaven. Tross alt var det snakk om Kinas fremtidige herskerinne. Prinsen ville finne en ung kvinne som han kunne stole fullt og helt på. Etter råd fra en av sine vise menn, så besluttet han å kalle sammen alle de unge kvinnene i regionen slik at han kunne finne den mest verdige kandidaten.
En gammel dame som hadde tjenestegjort i palasset i mange år hørte om forberedelsene til den store sammenkomsten, og hun følte seg litt trist på sin datters vegne. Datteren var forelsket i prinsen, på avstand og i all hemmelighet.
Da den gamle damen kom hjem, fortalte hun datteren om prinsens planer og ble forskrekket da hun forsto at datteren hadde tenkt å dra til palasset.
” Kjære datter, hva har du der å gjøre? Alle de rikeste og vakreste kvinnene i landet kommer til å være der. Det er en dårlig ide! Jeg vet at du har det vondt, men ikke gjør noe du vil komme til å angre på.”
Datteren svarte:
”Kjære mor, jeg har det ikke vondt, og jeg kommer ikke til å gjøre noe som jeg vil angre på. Jeg vet at jeg ikke kommer til å bli valgt ut, men dette er min mulighet til å få være nær prinsen. Selv om det bare er for en kort stund, så gjør det meg lykkelig. Jeg vet at det er en annen skjebne som venter på meg.
Kvelden kom, og da datteren kom til palasset, så kunne hun selv se at alle de vakreste kvinnene i landet var der. Kledd i lekre klær og med kostbare smykker, villig til å gjøre nær sagt hva som helst for å gripe den muligheten som prinsen hadde gitt dem. Prinsen – omgitt av sitt hoff – kunngjorde at han hadde en utfordring til alle de frammøtte kvinnene:
”Jeg vil gi hver av dere et frø. Vi møtes igjen om 6 måneder, og den som da bringer meg den vakreste blomsten vil bli Kinas herskerinne.”
Den unge kvinnen tok godt vare på frøet. Hun plantet det i en potte, og ettersom hun ikke kunne så mye om blomster og planter, så brukte hun god tid på å bearbeide jorden . Hvis blomsten ville spire og gro som hennes kjærlighet til prinsen, da var det ingen grunn til å engste seg.
Det gikk 3 måneder uten at det skjedde noe i potten. Datteren forsøkte alt. Hun snakket med de lokale bøndene, og disse viste henne hvordan hun skulle ta vare på jorda og det verdifulle frøet. Men til ingen nytte. For hver dag som gikk følte hun at drømmen ble mer og mer fjern, enda hennes følelser for prinsen var like sterke som tidligere.
Så hadde det gått 6 måneder, og ingen ting hadde vokst fram i potten hennes. Men selv om hun ikke hadde noe å vise fram, så visste hun med seg selv hvor mye tid og omtanke hun hadde lagt i arbeidet med potten, og hun fortalte sin gamle mor at hun ville dra tilbake til palasset . Dette ville bli siste gang hun fikk se prinsen, og den muligheten hadde hun ikke tenkt å la gå fra seg.
Datteren dro til palasset med potten sin, en potte uten blomst. Og hun fikk snart se at de andre kandidatene hadde fått til de mest fantastiske resultater. De andre kvinnene bar potter med nydelige og spektakulære blomster, i alle tenkelige former og farger.
Endelig skulle avgjørelsen kunngjøres. Prinsen kom inn og han brukte god tid på å studere hver eneste blomst. Etter å ha sett dem alle, så kunngjorde han at han ville gifte seg med den gamle tjenerens datter.
Det ble selvfølgelig rabalder. De andre kvinnene protesterte heftig. Han hadde tross alt valgt den eneste blant dem som ikke hadde maktet å dyrke fram noe som helst. Prinsen forklarte rolig hvorfor han valgte som han gjorde:
”Denne unge kvinnen var den eneste som dyrket det som gjorde henne verdig til å bli en herskerinne, nemlig ærlighet. Alle frøene jeg delte ut var sterile, og det ville aldri gro fram blomster fra noen av dem.” En luring, den prinsen..
Så er det vel kanskje slik at ærlighet varer lengst. Kinesiske prinser skjønner seg på slikt.
Med ønske om en god helg,
T
Og husk: ”Vi er det vi tenker.” (Budda)
Kjære Venner,
Zen er en retning innen buddismen. Kommer opprinnelig fra Kina, står sterkt i Japan og møtes med stor interesse i vesten. I Zen søker man innsikt og ”oppvåkning”. Det siste gjennom å dyrke fram en sinnstilstand som er preget av umiddelbar tilstedeværelse. Det er først når du slipper taket i det logiske at du kan se virkeligheten slik den er.
Det er lite undervisning i Zen, og de har ikke mange skrifter og bøker. Zen buddistene er heller ikke så opptatt av å stille kronglete filosofiske spørsmål. De mener at dette kan virke mer som et hinder enn som hjelp i livet. Fokus er mer på praktiske ferdigheter og selvforglemmende pliktoppfyllelse. Det siste er nok litt ”unorsk”, men så er det da heller ikke den storslagne norske kulturarven som har preget buddistene i særlig grad.
Uansett – Zen eller ikke – her er et kinesisk eventyr..
For svært lenge siden – mer enn 2.000 år siden – bodde det en ung prins i Thing-Zda regionen i Kina. Han skulle bli kronet til keiser, men først måtte han i følge loven gifte seg.
Den unge prinsen tok ikke lett på denne oppgaven. Tross alt var det snakk om Kinas fremtidige herskerinne. Prinsen ville finne en ung kvinne som han kunne stole fullt og helt på. Etter råd fra en av sine vise menn, så besluttet han å kalle sammen alle de unge kvinnene i regionen slik at han kunne finne den mest verdige kandidaten.
En gammel dame som hadde tjenestegjort i palasset i mange år hørte om forberedelsene til den store sammenkomsten, og hun følte seg litt trist på sin datters vegne. Datteren var forelsket i prinsen, på avstand og i all hemmelighet.
Da den gamle damen kom hjem, fortalte hun datteren om prinsens planer og ble forskrekket da hun forsto at datteren hadde tenkt å dra til palasset.
” Kjære datter, hva har du der å gjøre? Alle de rikeste og vakreste kvinnene i landet kommer til å være der. Det er en dårlig ide! Jeg vet at du har det vondt, men ikke gjør noe du vil komme til å angre på.”
Datteren svarte:
”Kjære mor, jeg har det ikke vondt, og jeg kommer ikke til å gjøre noe som jeg vil angre på. Jeg vet at jeg ikke kommer til å bli valgt ut, men dette er min mulighet til å få være nær prinsen. Selv om det bare er for en kort stund, så gjør det meg lykkelig. Jeg vet at det er en annen skjebne som venter på meg.
Kvelden kom, og da datteren kom til palasset, så kunne hun selv se at alle de vakreste kvinnene i landet var der. Kledd i lekre klær og med kostbare smykker, villig til å gjøre nær sagt hva som helst for å gripe den muligheten som prinsen hadde gitt dem. Prinsen – omgitt av sitt hoff – kunngjorde at han hadde en utfordring til alle de frammøtte kvinnene:
”Jeg vil gi hver av dere et frø. Vi møtes igjen om 6 måneder, og den som da bringer meg den vakreste blomsten vil bli Kinas herskerinne.”
Den unge kvinnen tok godt vare på frøet. Hun plantet det i en potte, og ettersom hun ikke kunne så mye om blomster og planter, så brukte hun god tid på å bearbeide jorden . Hvis blomsten ville spire og gro som hennes kjærlighet til prinsen, da var det ingen grunn til å engste seg.
Det gikk 3 måneder uten at det skjedde noe i potten. Datteren forsøkte alt. Hun snakket med de lokale bøndene, og disse viste henne hvordan hun skulle ta vare på jorda og det verdifulle frøet. Men til ingen nytte. For hver dag som gikk følte hun at drømmen ble mer og mer fjern, enda hennes følelser for prinsen var like sterke som tidligere.
Så hadde det gått 6 måneder, og ingen ting hadde vokst fram i potten hennes. Men selv om hun ikke hadde noe å vise fram, så visste hun med seg selv hvor mye tid og omtanke hun hadde lagt i arbeidet med potten, og hun fortalte sin gamle mor at hun ville dra tilbake til palasset . Dette ville bli siste gang hun fikk se prinsen, og den muligheten hadde hun ikke tenkt å la gå fra seg.
Datteren dro til palasset med potten sin, en potte uten blomst. Og hun fikk snart se at de andre kandidatene hadde fått til de mest fantastiske resultater. De andre kvinnene bar potter med nydelige og spektakulære blomster, i alle tenkelige former og farger.
Endelig skulle avgjørelsen kunngjøres. Prinsen kom inn og han brukte god tid på å studere hver eneste blomst. Etter å ha sett dem alle, så kunngjorde han at han ville gifte seg med den gamle tjenerens datter.
Det ble selvfølgelig rabalder. De andre kvinnene protesterte heftig. Han hadde tross alt valgt den eneste blant dem som ikke hadde maktet å dyrke fram noe som helst. Prinsen forklarte rolig hvorfor han valgte som han gjorde:
”Denne unge kvinnen var den eneste som dyrket det som gjorde henne verdig til å bli en herskerinne, nemlig ærlighet. Alle frøene jeg delte ut var sterile, og det ville aldri gro fram blomster fra noen av dem.” En luring, den prinsen..
Så er det vel kanskje slik at ærlighet varer lengst. Kinesiske prinser skjønner seg på slikt.
Med ønske om en god helg,
T
Og husk: ”Vi er det vi tenker.” (Budda)
torsdag 9. september 2010
Det store pokerlaget.
(Om livet.. )
Kjære Venner!
Livet er en meget usikker affære. På mange måter er det ren og skjær gambling, ikke så helt ulikt et rimelig vellykket pokerlag.
Forrige helg var det stort pokerlag i Høyjord. Ikke så eksotisk rent geografisk sett, synes du kanskje. Men sånn er det av og til, både i livet og med pokerlag. Noen ganger er det samba på en strand i Rio de Janeiro, mens du andre ganger – som regel – befinner deg i mørket i Høyjord.
Men jeg var ikke alene i mørket i Høyjord. Jeg kom til de jeg ser på som mine. Elgen, Harald, Tore og resten av klanen. Og det er alltid godt å se venner, både i livet og i store pokerlag. Men det var mange der jeg ikke kjente fra før også. De kom fra den store verden utenfor Høyjord, fra Kodal, Vivestad og Revetal. Det var kanskje noen fra Andebu der, og selv Sandefjord var representert. Høyjord var en smeltedigel denne kvelden, og sånn er det jo noen ganger, både i livet og med store pokerlag.
Mens vi alle har det til felles at vi har fått livet i gave, så starter vi da også med et likt antall sjetonger i dette store pokerlaget. Noen av oss kunne sikkert ha tenkt oss litt ekstra, men sånn blir det bare ikke. Vi stiller til start med det vi har – både i livet og i dette store pokerfellesskapet.
Og så begynner livet og pokerspillet.. Vår variant er Texas Hold`em, det vil si at det er 5 kort åpent på bordet mens hver spiller sitter med 2 kort på hånden. Og akkurat som det kan være i livet ellers, så er også pokerspillet fullt av regler og normer for hva som er anstendig og god oppførsel. De fleste av oss kommer jo fra møblerte hjem. Tross alt..
Vi får alle sammen kort fra den samme kortstokken. Det stokkes og deles hele kvelden, og det er neppe noen grunn til å tro at det er noen konsekvent får mye bedre kort enn andre. Litt heldig her og litt uheldig der, det jevner seg ut. Og sånn er det vel ofte i livet også, tenker jeg. Noen ganger får vi servert gode muligheter, mens vi andre ganger synes at utgangspunktet er ganske elendig. Men i det store og hele er det vel ganske få som er født med gullhår der nede eller som systematisk motarbeides av alle høyere makter.
Men både i pokerlaget og i livet, så får vi alle en rekke muligheter. Men om mulighetene er tilstede for alle, så er forskjellen stor når det gjelder hvordan vi tar vare på sjansene våre. Og etter ganske mange mørke – og noen lyse – kvelder i Høyjord, så har jeg kommet til den erkjennelse at det som skiller en god pokerspiller fra middelmådigheten eller rett ut sagt den begredelige, er evnen til å vite når man skal satse og når man skal gi seg.
Det er så enkelt – både i poker og i livet – at man bare må vite når man skal gi gass og når det er fornuftig å bruke bremsen. Alle som opplever suksess i livet, har på et gitt tidspunkt fått en mulighet, sett potensialet og har gitt full gass . På det samme vis kan vi konstatere at det lett går til hundene hvis vi ikke bremser ved gitte anledninger.
Men hvordan vet man når man skal gi gass eller bremse? Spør ikke meg. Jeg vet bare at mulighetene er der ute – i livet og ved pokerbordet – og at alle som lykkes og får til det de drømmer om, har bestemt seg for enten å gi gass eller bremse. Satse høyt eller kaste kortene.
Og det interessante er i grunnen ikke hvorfor du velger å gjøre som du gjør, men heller at du bestemmer deg for noe idet muligheten dukker opp.
Slik skapes store forretningskvinner, presidenter i Amerika, fotballstjerner, strålende musikere, hverdagshelter og seierherren i det store pokerlaget i Høyjord. Og alle sammen har det til felles at de ga gass på riktig mulighet, og brukte bremsene der det var fornuftig.
Livet – og pokerlaget i Høyjord går sin gang. Det prates, røykes og drikkes. Muligheter kommer og går. Det er dem av oss som ikke vet når vi skal bremse eller gi gass, vi lar være å satse på gode muligheter og skjønner heller ikke alltid når det er på tide å kaste kortene. Det går en stund, men så er sjetongene borte og pokerlaget er over for vårt vedkommende.
Til slutt, antagelig en gang langt ut på natten, sitter det en spiller igjen med alle sjetongene. Det er vinneren av det store pokerlaget i Høyjord. Og det er ikke så helt ulikt livet, tenker jeg. Det er nok av dem som synes å tro at den som har mest penger igjen når han dør, er den som har vunnet. Jeg er vel ikke helt sikker på det, men jeg både håper og tror at livet og store pokerlag er litt forskjellig når det kommer til dette punktet. Det vil vise seg.
- Poker er enkelt, sier Harald.
Mulig det, hvis du vet når du skal gi gass og når du skal kaste kortene. Jeg takker for meg, går ut i natten og konstaterer at det er høst i Høyjord.
I morgen er det nye muligheter. Det er bare å gi gass..
Med ønske om en god helg!
T
Kjære Venner!
Livet er en meget usikker affære. På mange måter er det ren og skjær gambling, ikke så helt ulikt et rimelig vellykket pokerlag.
Forrige helg var det stort pokerlag i Høyjord. Ikke så eksotisk rent geografisk sett, synes du kanskje. Men sånn er det av og til, både i livet og med pokerlag. Noen ganger er det samba på en strand i Rio de Janeiro, mens du andre ganger – som regel – befinner deg i mørket i Høyjord.
Men jeg var ikke alene i mørket i Høyjord. Jeg kom til de jeg ser på som mine. Elgen, Harald, Tore og resten av klanen. Og det er alltid godt å se venner, både i livet og i store pokerlag. Men det var mange der jeg ikke kjente fra før også. De kom fra den store verden utenfor Høyjord, fra Kodal, Vivestad og Revetal. Det var kanskje noen fra Andebu der, og selv Sandefjord var representert. Høyjord var en smeltedigel denne kvelden, og sånn er det jo noen ganger, både i livet og med store pokerlag.
Mens vi alle har det til felles at vi har fått livet i gave, så starter vi da også med et likt antall sjetonger i dette store pokerlaget. Noen av oss kunne sikkert ha tenkt oss litt ekstra, men sånn blir det bare ikke. Vi stiller til start med det vi har – både i livet og i dette store pokerfellesskapet.
Og så begynner livet og pokerspillet.. Vår variant er Texas Hold`em, det vil si at det er 5 kort åpent på bordet mens hver spiller sitter med 2 kort på hånden. Og akkurat som det kan være i livet ellers, så er også pokerspillet fullt av regler og normer for hva som er anstendig og god oppførsel. De fleste av oss kommer jo fra møblerte hjem. Tross alt..
Vi får alle sammen kort fra den samme kortstokken. Det stokkes og deles hele kvelden, og det er neppe noen grunn til å tro at det er noen konsekvent får mye bedre kort enn andre. Litt heldig her og litt uheldig der, det jevner seg ut. Og sånn er det vel ofte i livet også, tenker jeg. Noen ganger får vi servert gode muligheter, mens vi andre ganger synes at utgangspunktet er ganske elendig. Men i det store og hele er det vel ganske få som er født med gullhår der nede eller som systematisk motarbeides av alle høyere makter.
Men både i pokerlaget og i livet, så får vi alle en rekke muligheter. Men om mulighetene er tilstede for alle, så er forskjellen stor når det gjelder hvordan vi tar vare på sjansene våre. Og etter ganske mange mørke – og noen lyse – kvelder i Høyjord, så har jeg kommet til den erkjennelse at det som skiller en god pokerspiller fra middelmådigheten eller rett ut sagt den begredelige, er evnen til å vite når man skal satse og når man skal gi seg.
Det er så enkelt – både i poker og i livet – at man bare må vite når man skal gi gass og når det er fornuftig å bruke bremsen. Alle som opplever suksess i livet, har på et gitt tidspunkt fått en mulighet, sett potensialet og har gitt full gass . På det samme vis kan vi konstatere at det lett går til hundene hvis vi ikke bremser ved gitte anledninger.
Men hvordan vet man når man skal gi gass eller bremse? Spør ikke meg. Jeg vet bare at mulighetene er der ute – i livet og ved pokerbordet – og at alle som lykkes og får til det de drømmer om, har bestemt seg for enten å gi gass eller bremse. Satse høyt eller kaste kortene.
Og det interessante er i grunnen ikke hvorfor du velger å gjøre som du gjør, men heller at du bestemmer deg for noe idet muligheten dukker opp.
Slik skapes store forretningskvinner, presidenter i Amerika, fotballstjerner, strålende musikere, hverdagshelter og seierherren i det store pokerlaget i Høyjord. Og alle sammen har det til felles at de ga gass på riktig mulighet, og brukte bremsene der det var fornuftig.
Livet – og pokerlaget i Høyjord går sin gang. Det prates, røykes og drikkes. Muligheter kommer og går. Det er dem av oss som ikke vet når vi skal bremse eller gi gass, vi lar være å satse på gode muligheter og skjønner heller ikke alltid når det er på tide å kaste kortene. Det går en stund, men så er sjetongene borte og pokerlaget er over for vårt vedkommende.
Til slutt, antagelig en gang langt ut på natten, sitter det en spiller igjen med alle sjetongene. Det er vinneren av det store pokerlaget i Høyjord. Og det er ikke så helt ulikt livet, tenker jeg. Det er nok av dem som synes å tro at den som har mest penger igjen når han dør, er den som har vunnet. Jeg er vel ikke helt sikker på det, men jeg både håper og tror at livet og store pokerlag er litt forskjellig når det kommer til dette punktet. Det vil vise seg.
- Poker er enkelt, sier Harald.
Mulig det, hvis du vet når du skal gi gass og når du skal kaste kortene. Jeg takker for meg, går ut i natten og konstaterer at det er høst i Høyjord.
I morgen er det nye muligheter. Det er bare å gi gass..
Med ønske om en god helg!
T
torsdag 26. august 2010
Elie Wiesel
( Hvorfor fortelle historier? )
Kjære Venner,
Elie Wiesel er en rumensk-født jødisk forfatter og politisk aktivist. I 1986 fikk han Nobels fredspris for sin kamp mot de kreftene som han fikk føle på nært hold i Auschwitz og andre konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig.
Elie Wiesel har fremstått som en sterk veiviser i en tid preget av vold, undertrykkelse og rasisme. Hans budskap er å tilgi, men ikke å glemme.
Han mistet sine foreldre og sin søster i Auschwitz. Elie Wiesel overlevde, og etter krigen dro han til Paris. Arbeidet som journalist. Et intervju med den katolske forfatteren og nobelprisvinneren Francois Mauriac ble et vendepunkt i livet til Elie Wiesel.
Elie Wiesel avbyter forfatterens varme tale om Kristi offer med spørsmål om man ikke heller burde være opptatt av de ofre som flere millioner jøder gjorde. Da det går opp for Francois Mauriac at den unge journalisten er et av de overlevende barna, så omfavner forfatteren Elie Wiesel og spør hvorfor han ikke har fortalt sin historie. Wiesel svarer at han ikke kan, fordi han har lovet seg selv å være taus om alt det forferdelige som skjedde. Et selvpålagt taushetsløfte som han hadde holdt i 10 år.
Francois Mauriac ville ikke akseptere Wiesels taushet. Mauriac mente at han hadde en plikt til å fortelle sin historie.
Og etter det har Elie Wiesel skrevet og fortalt.
Elie Wiesel har fortalt historien om den store Rabbi Israel Shem Tov. Da han så hvordan jødene ble mishandlet , gikk han inn i skogen, tente den hellige ild og fremsa en spesiell bønn der han ba Gud om å ta vare på folket. Gud sendte ham et mirakel.
Senere fulgte Maggid de Mezritch i rabbinerens fotspor. Han gikk også inn i skogen og snakket med Gud. ”Herre - jeg vet ikke hvordan jeg skal tenne den hellige ild, og jeg kjenner ikke ordene i den spesielle bønnen. Men vi trenger din hjelp!” Og Gud hjalp dem.
En generasjon senere så Rabbi Moshe-leib av Sasov hvordan hans folk ble henrettet. Han gikk til skogen. ”Jeg kjenner ikke til hverken den hellige ild eller den spesielle bønnen. Men jeg husker fremdeles dette stedet. Hjelp oss!” Og de fikk hjelp.
Enda 50 år senere. Rabbi Israel de Rizhkin – i rullestol – snakket med sin Gud. ” Jeg vet ikke hvordan man tenner den hellige ild, jeg kjenner ikke den spesielle bønnen og jeg kan ikke engang finne fram til det spesielle stedet i skogen. Alt jeg kan gjøre, er å fortelle denne historien, og håpe på at Gud lytter.” Og det var nok.
I følge Elie Wiesel skapte Gud mennesket fordi han er så glad i historier. Kanskje det.. Jeg liker den forklaringen. Historier er viktige.
Med ønske om en god helg!
T
Kjære Venner,
Elie Wiesel er en rumensk-født jødisk forfatter og politisk aktivist. I 1986 fikk han Nobels fredspris for sin kamp mot de kreftene som han fikk føle på nært hold i Auschwitz og andre konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig.
Elie Wiesel har fremstått som en sterk veiviser i en tid preget av vold, undertrykkelse og rasisme. Hans budskap er å tilgi, men ikke å glemme.
Han mistet sine foreldre og sin søster i Auschwitz. Elie Wiesel overlevde, og etter krigen dro han til Paris. Arbeidet som journalist. Et intervju med den katolske forfatteren og nobelprisvinneren Francois Mauriac ble et vendepunkt i livet til Elie Wiesel.
Elie Wiesel avbyter forfatterens varme tale om Kristi offer med spørsmål om man ikke heller burde være opptatt av de ofre som flere millioner jøder gjorde. Da det går opp for Francois Mauriac at den unge journalisten er et av de overlevende barna, så omfavner forfatteren Elie Wiesel og spør hvorfor han ikke har fortalt sin historie. Wiesel svarer at han ikke kan, fordi han har lovet seg selv å være taus om alt det forferdelige som skjedde. Et selvpålagt taushetsløfte som han hadde holdt i 10 år.
Francois Mauriac ville ikke akseptere Wiesels taushet. Mauriac mente at han hadde en plikt til å fortelle sin historie.
Og etter det har Elie Wiesel skrevet og fortalt.
Elie Wiesel har fortalt historien om den store Rabbi Israel Shem Tov. Da han så hvordan jødene ble mishandlet , gikk han inn i skogen, tente den hellige ild og fremsa en spesiell bønn der han ba Gud om å ta vare på folket. Gud sendte ham et mirakel.
Senere fulgte Maggid de Mezritch i rabbinerens fotspor. Han gikk også inn i skogen og snakket med Gud. ”Herre - jeg vet ikke hvordan jeg skal tenne den hellige ild, og jeg kjenner ikke ordene i den spesielle bønnen. Men vi trenger din hjelp!” Og Gud hjalp dem.
En generasjon senere så Rabbi Moshe-leib av Sasov hvordan hans folk ble henrettet. Han gikk til skogen. ”Jeg kjenner ikke til hverken den hellige ild eller den spesielle bønnen. Men jeg husker fremdeles dette stedet. Hjelp oss!” Og de fikk hjelp.
Enda 50 år senere. Rabbi Israel de Rizhkin – i rullestol – snakket med sin Gud. ” Jeg vet ikke hvordan man tenner den hellige ild, jeg kjenner ikke den spesielle bønnen og jeg kan ikke engang finne fram til det spesielle stedet i skogen. Alt jeg kan gjøre, er å fortelle denne historien, og håpe på at Gud lytter.” Og det var nok.
I følge Elie Wiesel skapte Gud mennesket fordi han er så glad i historier. Kanskje det.. Jeg liker den forklaringen. Historier er viktige.
Med ønske om en god helg!
T
torsdag 17. juni 2010
Red Bull & Petterøes!
(Elgen prøver seg på det umulige… )
Kjære Venner!
Jeg kan ha nevnt det før, men spør allikevel igjen; Husker du Erik Vea?
14.januar 1973 forsøkte Erik Vea på noe han umulig kunne klare. Under vanskelige forhold på skøytebanen på Notodden - ikke i Larvik som Di Derre påstår i sin ”hymne” til nevnte Vea - satset han alt på 10.000 meter. Hvordan gikk det egentlig med Erik Vea? Hvilken merkelig interesse kan undertegnede muligens ha for mer eller mindre antikvariske historier fra denne lite glamorøse delen av idrettslivet? Og hva har alt dette tåkepratet med Elgen, energidrikk og rulletobakk å gjøre?
En skøyte-fetisjist?
På mange måter er dette som å ”komme ut av skapet” (igjen!). I et idrettsunivers øredøvende dominert av syklister som bare er ”litt” dopet, overbetalte 13-år gamle profesjonelle fotballsparkere (gjerne fra Møre & Romsdal) og skistjerner med egne kleskolleksjoner, så må jeg innrømme at jeg alltid har vært litt ”svak” for lengdeløp på skøyter.
Som liten gutt kunne jeg i timevis følge de fire S-ene på svart-hvitt TV. På den tiden var det stort sett bare nordmenn som gadd å gå på skøyter – dette var før Eric Haiden og ubehagelige russere, hollendere og japanere – og vi gjorde rent bord omtrent uansett hva det var snakk om. Sten Stensen var min store stjerne. Han var skikkelig dårlig både på 500 og 1.500 meter, brukbar på 5.000 og en ”røver” på 10.000. Stensen måtte alltid gjøre kanonløp på 10.000 meter for å vinne sammendraget, og med dette som utgangspunkt var det alltid duket for lange og spennende seanser .
Og grunnen til at jeg næret spesielle følelser for akkurat Sten Stensen, var nettopp hans styrke på den lange distansen. For meg representerer 10.000 meter på skøyter den ultimate idrettsprestasjon! Det er overhodet ingen ting glamorøst over det å gå 10.000 meter på skøyter. Det er hevet over enhver tvil at det stilles ekstreme krav til fysisk skikkethet – sterke lår og store lunger er en forutsetning. Disiplin er et must hvis du skal manne deg opp til å gå krumbøyd drøyt 20 runder rundt på isen i snødrevet. Evne til egenmotivasjon er avgjørende. I motsetning til Formel 1 og Michael Schumacher (som omtrent ikke kan vise seg i nærheten av en bil uten at champagnen sprettes, Playboy-modellene elger seg innpå og sponsorene begynner å skrive sjekker), så er det nærmest ingen som lar seg fenge og oppildne av lengdeløp på skøyter over 10.000 meter. Det er til tider rett og slett dørgende kjedelig og langtekkelig, og selv de 4 familiemedlemmene som har møtt opp på stadion har problemer med å mobiliserer entusiasme og support. Langdistanse-skøyteløperen er med andre ord en hardhaus som er gjennomtrent, har ståldisiplin og evne til å piske seg framover selv om de ytre omstendigheter ikke er særlig tiltalende.
Erik Vea – om å prøve på det umulige!
14.januar 1973 under skøyte NM på Notodden satset Erik Vea alt på 10.000 meter! Det var dårlige forhold, men Vea hadde glød i løpet, og han holdt tempo oppe. Ved passering 5.000 meter var mannen på isen overraskende lett i steget, og prognosen antydet ny norgesrekord. 2 runder før mål ”sprakk” Erik Vea. Det ble 2 fall på den siste runden. Da hadde de få tilskuerne allerede dratt hjem, og Erik Vea var alene i snødrevet på Notodden skøytebane. Han hadde prøvd på noe som han umulig kunne klare.
Elgen prøver på det umulige..
Det blåser alltid på Jæren. Ganske mye, som regel. Men forrige helg var det tendens til storm i vindkastene. 10.000 syklister skulle prøve seg på Nordsjørittet. Elgen skulle prøve seg på det umulige. Jeg har allerede vært ufin nok til å harselere over manglende treningsgrunnlag og sviktende forutsetninger for suksess. Vi lar det bli med det.
Uansett, Elgen stilte til start med lys grønn og hvit fantomdrakt. Lørdag morgen i Egersund, i et vær som burde skremme noen og enhver fra å begi seg ut på sykkeltur. Det hører da også med til historien at drøyt 4.000 ikke stilte til start eller brøt løpet. Men vår mann er ikke lettskremt. Og han var ikke alene i vindkastene der ute på Jæren. Pokerlaget fra Høyjord – hans dedikerte og lite glamorøse heiagjeng – var på hjul i følgebil. Etter en festlig aften i Stavanger, der vi hadde diskutert alle tenkelige aspekter ved den forestående utskeielsen, så hadde vi nå merket oss ut bestemte punkter i løypen der vi skulle bidra med begeistring, trøst og eventuelt førstehjelp eller gjenopplivingsforsøk. Hurra-punktene var med vilje planlagt i den første delen av rittet. Vi trodde vel strengt tatt ikke at vår lite kondisjonerte venn ville komme til å krysse mållinjen.
Det er veldig landlig på Jæren. Selv gutta fra Høyjord følte at de var litt på tur. Blant bondegårder, lave steingjerder og panneflate åkre. Trange veier med et uforholdsmessig stort antall overdimmensjonerte traktorer og andre sinnrike landbruksmaskiner. Det var 9 grader kaldt, regn og storm fra alle kanter. Og vi ventet ved 2 kilometers-merket, sammen med andre forblåste pårørende og et bemerkelsesverdig stort antall kuer og sauer. Frisk lukt av subsidier i lufta.. Da vår mann endelig kom inn til passering, så vil det være direkte feilaktig å påstå at det var noe som helst grasiøst over ham. Det var heller en uhyggelig diger mann gjennomsyret av innbitt pågangsmot og rå viljestyrke. Lys grønn og hvit, med full tyngde på pedalene. Det var bare så vidt at han var i bevegelse framover i den fantastiske vinden. Aerodynamisk er han ikke, Elgen.
Men det var ikke snakk om å gi seg. Han tråkket videre, og vi i følgebilen henga oss til diffuse aktiviteter. For det meste umotivert og lite målrettet bilkjøring på bondelandet på Jæren. All vinden og begeistringen gjorde oss både sigen, sulten og tørst. Finnes det trendy kafeer på Jæren? Vi spurte de lokale innbyggerne om råd, men ble bare møtt med store tomme øyne og intetsigende møøøøing. Til slutt fant vi Vigrestad konditori, et etablissement like spartansk og goldt som landskapet det ligger i. Men vi fikk kaffe og hjemmebakst, og kunne i ro og fred rekapitulere opplevelsene ved siste passering. Vi var skjønt enige om at vår storvokste venn utviste stor viljestyrke og tapperhet der ute i uværet. Det store spørsmålet var om det kunne holde helt inn.
Vi tok oppstilling ved den gamle prestegården i Hå. Høres fint ut, men i virkeligheten er det bare mer bondegård, flere steingjerder og noen pjuske sauer som ligger strødd rundt omkring. Hå Prestegård lå halvveis i Nordsjørittet, og det skal ikke stikkes under en stol at det fantes dem blant oss som ikke i sine villeste fantasier hadde sett for seg at Elgen noen gang skulle komme til dette punktet. Vi ventet..og ventet..og ventet. Og han var langt fra pigg da han endelig dukket opp.
Det var da heller ikke noe atletisk og sportslig over vår venn, der han halvveis lå bakoverbøyd i gresset mens han drakk Red Bull og frenetisk forsøkte å få fyr på en allerede ferdigrullet Petterøes. Det er ikke lett i slikt vær. Men selv nå var det ikke snakk om å gi seg. Elgen er en tøffing. En upolert – meget upolert – utgave av Petter N?
Elgen slet seg videre. Jeg tror det er reinspikka løgn at ”Red Bull gir deg viiiinger!” Pokerlaget fortsatte sin ørkenvandring, og det var nok av tid til ettertanke og refleksjon.
En klok mann ga meg følgende råd en gang ”Gjør noe du er redd for, eller noe du ikke kan hver eneste dag. Det utvikler deg som menneske.” Det var virkelig et klokt råd, og det handler om å være modig. Om å utfordre sine egne grenser, om å prøve på det umulige. Og det er kanskje derfor jeg liker historiene om Erik Veas skøyteløp og Elgens vanvittige sykkelsatsning. Modige gutter. Modig er bra. Enig?
Ved 53 kilometer var det slutt. Det er ikke alle eventyr som har en lykkelig Hollywood-ending. Og på en måte er det jo greit at det er litt rettferdighet i verden også. Tenk på alle de stakkarene som har trent jevnt og trutt gjennom hele året. Hvordan ville det tatt seg ut om de plutselig skulle sidestilles med en gigantisk mann i lys grønn og hvit fantomdrakt, til de grader utrent og lettere henslengt i veikanten mens han koser seg med Red Bull og Petterøes. Jeg bare spør.
Elgen og hans supportere samlet seg til bankett i Stavanger. Vi feiret hans kamp mot naturlovene, lovordene satt løst og Elgen kunne sole seg i glansen av egen prestasjon. Det ble Moijitos, høye biffer og god vin. Hva vi drakk? En snerten sørafrikaner med det megetsigende navnet ”Allesverloren”. Selvfølgelig.
Pizza, øl og bowling. Anyone?
Med ønske om en god helg!
T
Kjære Venner!
Jeg kan ha nevnt det før, men spør allikevel igjen; Husker du Erik Vea?
14.januar 1973 forsøkte Erik Vea på noe han umulig kunne klare. Under vanskelige forhold på skøytebanen på Notodden - ikke i Larvik som Di Derre påstår i sin ”hymne” til nevnte Vea - satset han alt på 10.000 meter. Hvordan gikk det egentlig med Erik Vea? Hvilken merkelig interesse kan undertegnede muligens ha for mer eller mindre antikvariske historier fra denne lite glamorøse delen av idrettslivet? Og hva har alt dette tåkepratet med Elgen, energidrikk og rulletobakk å gjøre?
En skøyte-fetisjist?
På mange måter er dette som å ”komme ut av skapet” (igjen!). I et idrettsunivers øredøvende dominert av syklister som bare er ”litt” dopet, overbetalte 13-år gamle profesjonelle fotballsparkere (gjerne fra Møre & Romsdal) og skistjerner med egne kleskolleksjoner, så må jeg innrømme at jeg alltid har vært litt ”svak” for lengdeløp på skøyter.
Som liten gutt kunne jeg i timevis følge de fire S-ene på svart-hvitt TV. På den tiden var det stort sett bare nordmenn som gadd å gå på skøyter – dette var før Eric Haiden og ubehagelige russere, hollendere og japanere – og vi gjorde rent bord omtrent uansett hva det var snakk om. Sten Stensen var min store stjerne. Han var skikkelig dårlig både på 500 og 1.500 meter, brukbar på 5.000 og en ”røver” på 10.000. Stensen måtte alltid gjøre kanonløp på 10.000 meter for å vinne sammendraget, og med dette som utgangspunkt var det alltid duket for lange og spennende seanser .
Og grunnen til at jeg næret spesielle følelser for akkurat Sten Stensen, var nettopp hans styrke på den lange distansen. For meg representerer 10.000 meter på skøyter den ultimate idrettsprestasjon! Det er overhodet ingen ting glamorøst over det å gå 10.000 meter på skøyter. Det er hevet over enhver tvil at det stilles ekstreme krav til fysisk skikkethet – sterke lår og store lunger er en forutsetning. Disiplin er et must hvis du skal manne deg opp til å gå krumbøyd drøyt 20 runder rundt på isen i snødrevet. Evne til egenmotivasjon er avgjørende. I motsetning til Formel 1 og Michael Schumacher (som omtrent ikke kan vise seg i nærheten av en bil uten at champagnen sprettes, Playboy-modellene elger seg innpå og sponsorene begynner å skrive sjekker), så er det nærmest ingen som lar seg fenge og oppildne av lengdeløp på skøyter over 10.000 meter. Det er til tider rett og slett dørgende kjedelig og langtekkelig, og selv de 4 familiemedlemmene som har møtt opp på stadion har problemer med å mobiliserer entusiasme og support. Langdistanse-skøyteløperen er med andre ord en hardhaus som er gjennomtrent, har ståldisiplin og evne til å piske seg framover selv om de ytre omstendigheter ikke er særlig tiltalende.
Erik Vea – om å prøve på det umulige!
14.januar 1973 under skøyte NM på Notodden satset Erik Vea alt på 10.000 meter! Det var dårlige forhold, men Vea hadde glød i løpet, og han holdt tempo oppe. Ved passering 5.000 meter var mannen på isen overraskende lett i steget, og prognosen antydet ny norgesrekord. 2 runder før mål ”sprakk” Erik Vea. Det ble 2 fall på den siste runden. Da hadde de få tilskuerne allerede dratt hjem, og Erik Vea var alene i snødrevet på Notodden skøytebane. Han hadde prøvd på noe som han umulig kunne klare.
Elgen prøver på det umulige..
Det blåser alltid på Jæren. Ganske mye, som regel. Men forrige helg var det tendens til storm i vindkastene. 10.000 syklister skulle prøve seg på Nordsjørittet. Elgen skulle prøve seg på det umulige. Jeg har allerede vært ufin nok til å harselere over manglende treningsgrunnlag og sviktende forutsetninger for suksess. Vi lar det bli med det.
Uansett, Elgen stilte til start med lys grønn og hvit fantomdrakt. Lørdag morgen i Egersund, i et vær som burde skremme noen og enhver fra å begi seg ut på sykkeltur. Det hører da også med til historien at drøyt 4.000 ikke stilte til start eller brøt løpet. Men vår mann er ikke lettskremt. Og han var ikke alene i vindkastene der ute på Jæren. Pokerlaget fra Høyjord – hans dedikerte og lite glamorøse heiagjeng – var på hjul i følgebil. Etter en festlig aften i Stavanger, der vi hadde diskutert alle tenkelige aspekter ved den forestående utskeielsen, så hadde vi nå merket oss ut bestemte punkter i løypen der vi skulle bidra med begeistring, trøst og eventuelt førstehjelp eller gjenopplivingsforsøk. Hurra-punktene var med vilje planlagt i den første delen av rittet. Vi trodde vel strengt tatt ikke at vår lite kondisjonerte venn ville komme til å krysse mållinjen.
Det er veldig landlig på Jæren. Selv gutta fra Høyjord følte at de var litt på tur. Blant bondegårder, lave steingjerder og panneflate åkre. Trange veier med et uforholdsmessig stort antall overdimmensjonerte traktorer og andre sinnrike landbruksmaskiner. Det var 9 grader kaldt, regn og storm fra alle kanter. Og vi ventet ved 2 kilometers-merket, sammen med andre forblåste pårørende og et bemerkelsesverdig stort antall kuer og sauer. Frisk lukt av subsidier i lufta.. Da vår mann endelig kom inn til passering, så vil det være direkte feilaktig å påstå at det var noe som helst grasiøst over ham. Det var heller en uhyggelig diger mann gjennomsyret av innbitt pågangsmot og rå viljestyrke. Lys grønn og hvit, med full tyngde på pedalene. Det var bare så vidt at han var i bevegelse framover i den fantastiske vinden. Aerodynamisk er han ikke, Elgen.
Men det var ikke snakk om å gi seg. Han tråkket videre, og vi i følgebilen henga oss til diffuse aktiviteter. For det meste umotivert og lite målrettet bilkjøring på bondelandet på Jæren. All vinden og begeistringen gjorde oss både sigen, sulten og tørst. Finnes det trendy kafeer på Jæren? Vi spurte de lokale innbyggerne om råd, men ble bare møtt med store tomme øyne og intetsigende møøøøing. Til slutt fant vi Vigrestad konditori, et etablissement like spartansk og goldt som landskapet det ligger i. Men vi fikk kaffe og hjemmebakst, og kunne i ro og fred rekapitulere opplevelsene ved siste passering. Vi var skjønt enige om at vår storvokste venn utviste stor viljestyrke og tapperhet der ute i uværet. Det store spørsmålet var om det kunne holde helt inn.
Vi tok oppstilling ved den gamle prestegården i Hå. Høres fint ut, men i virkeligheten er det bare mer bondegård, flere steingjerder og noen pjuske sauer som ligger strødd rundt omkring. Hå Prestegård lå halvveis i Nordsjørittet, og det skal ikke stikkes under en stol at det fantes dem blant oss som ikke i sine villeste fantasier hadde sett for seg at Elgen noen gang skulle komme til dette punktet. Vi ventet..og ventet..og ventet. Og han var langt fra pigg da han endelig dukket opp.
Det var da heller ikke noe atletisk og sportslig over vår venn, der han halvveis lå bakoverbøyd i gresset mens han drakk Red Bull og frenetisk forsøkte å få fyr på en allerede ferdigrullet Petterøes. Det er ikke lett i slikt vær. Men selv nå var det ikke snakk om å gi seg. Elgen er en tøffing. En upolert – meget upolert – utgave av Petter N?
Elgen slet seg videre. Jeg tror det er reinspikka løgn at ”Red Bull gir deg viiiinger!” Pokerlaget fortsatte sin ørkenvandring, og det var nok av tid til ettertanke og refleksjon.
En klok mann ga meg følgende råd en gang ”Gjør noe du er redd for, eller noe du ikke kan hver eneste dag. Det utvikler deg som menneske.” Det var virkelig et klokt råd, og det handler om å være modig. Om å utfordre sine egne grenser, om å prøve på det umulige. Og det er kanskje derfor jeg liker historiene om Erik Veas skøyteløp og Elgens vanvittige sykkelsatsning. Modige gutter. Modig er bra. Enig?
Ved 53 kilometer var det slutt. Det er ikke alle eventyr som har en lykkelig Hollywood-ending. Og på en måte er det jo greit at det er litt rettferdighet i verden også. Tenk på alle de stakkarene som har trent jevnt og trutt gjennom hele året. Hvordan ville det tatt seg ut om de plutselig skulle sidestilles med en gigantisk mann i lys grønn og hvit fantomdrakt, til de grader utrent og lettere henslengt i veikanten mens han koser seg med Red Bull og Petterøes. Jeg bare spør.
Elgen og hans supportere samlet seg til bankett i Stavanger. Vi feiret hans kamp mot naturlovene, lovordene satt løst og Elgen kunne sole seg i glansen av egen prestasjon. Det ble Moijitos, høye biffer og god vin. Hva vi drakk? En snerten sørafrikaner med det megetsigende navnet ”Allesverloren”. Selvfølgelig.
Pizza, øl og bowling. Anyone?
Med ønske om en god helg!
T
torsdag 10. juni 2010
Ikke akkurat Tour de France?
(En real sykkeltur.. )
Kjære Venner!
Jeg tror at Elgen har forsynt seg med et for stort kakestykke. Et alt for stort kakestykke. For all del, min røslige venn er glad i mat, og dette handler på ingen måte om at han har pådratt seg en eller annen form for spisevegring.
Dette handler strengt tatt ikke om mat i det hele tatt. Nei, det handler heller om at han har takket ja til noe som han kanskje skulle ha vurdert litt mer grundig før han hoppet på. Noen vil kanskje si at han har blitt bondefanget. Jeg vet ikke om det var bønder involvert, men jeg skjønner at min venn har meldt sin interesse for noe han strengt tatt ikke har forutsetning for å være en del av. Og det er godt mulig at det er noen som har vært ufine nok til å lokke ham ut på den alt for tynne isen.
En gang på høsten i fjor, så var det noen på arbeidsplassen hans som tenkte tanken at en real sykkeltur kunne være en fin måte å bygge lagfølelse og sterke bånd på. Teambuilding. Vedkommende som tok initiativet var sikkert velmenende, sikkert en liten spirrevipp på 55 kilo som 6 ganger i uken gjennomfører treningsøkter som ville gjort selveste Petter N fornøyd. Den velmenende snakket med sjefen, de ble enige om å kjøpe inn litt treningstøy, legge litt penger i sykler og bidra til deltagelse i et turritt en gang mot sommeren.
Og jeg vet ikke hva min venn tenkte på. Elgen – drøyt 2 meter på sokkelesten med en matchvekt som sikkert er i nærheten av 150 kilo. Det er selvfølgelig mulig at han var bevisstløs i det øyeblikket han sa ja.. Men uansett, i godt over et halvt år har han nå vært klar over at han skal sykle Nordsjørittet sammen med kolleger og dårlige venner på jobben. Sykkelen, med setet regulert opp til maksimal høyde, har stått trygt lagret eller bortgjemt i garasjen mens min venn har varmet opp med mentale øvelser innendørs.
Kanskje har han lukket øynene og sett seg selv med skinnende gul ledertrøye, omringet av lojale og hardt arbeidende hjelperyttere. Elgen drømmer kanskje at han for et øyeblikk er Lance Armstrong. De sykler Tour de France – kanskje den umenneskelige og legendariske klatreetappen til Alpe d`Huez. En etappe som går over 173 kilometer før den kulminerer i en nesten 14 kilometer lang stigning. 7.9 graders helning og 21 krappe svinger. Utslitt passerer de mållinjen og myser ut over alpelandsskapet i det lille tettstedet Bourg dÒisanns.
Nordsjørittet er et turritt på drøyt 100 kilometer. Fra Egersund til Sandnes i et landskap som i all hovedsak er sympatisk panneflatt. Ikke akkurat Tour de France. Og godt er det, for min venn er definitivt ikke Lance Armstrong. Lance er drøyt 175 cm høy, en gjennomtrent og råsterk kropp som neppe veier mer enn 70 kilo (i all hovedsak muskler og slikt – selvfølgelig!) Han kjennetegnes ved en vilje som er så sterk at den kan flytte fjell, og han har ettertrykkelig vist at han foretrekker å vinne..
Elgen drømmer. Han er en fin fyr, vi er glad i ham akkurat som han er. Men han er, som allerede påpekt, ingen Lance Armstrong. Og det er enda godt at denne sykkelturen finner sted på Jæren og ikke i de djevelske franske alpene.
Lance har selvfølgelig et stort og profesjonelt støtteapparat. Trenere, leger, massører, lagledere med flere. Elgen har bare oss – pokerlaget fra Høyjord. Og vi er ikke særlig kompetente når det gjelder sykkelløp og slikt. Det er liksom ikke vår greie.
Men vi skjønte tidlig såpass, at det gjelder å ”venne seg til” sykkelopplevelsen i forkant av selv et panneflatt turritt på usle 100 kilometer. Jeg velger bevisst å ikke bruke ordet trening i denne sammenhengen. Dette handler om å overleve, ikke om å vinne eller få en anstendig plassering på resultatlisten. Dette handler om å redusere smertene, om å gjøre det mulig å kunne gå for egen hjelp den etterfølgende uken. Så tilvenning er definitivt ordet, ikke trening.
Når så er sagt, så har Elgen valgt å ignorere våre velmente råd i denne sammenhengen. Sykkelen har støvet ned i garasjen, og han har valgt å fokusere ensidig på mental trening i sofaen. Det vil straffe seg.
Løpet er i morgen, og Elgen, spirrevippen og de andre fra bedriftslaget har tenkt å gjennomføre. Og slikt pågangsmot står det respekt av. Jeg sier ikke dermed at det er fornuftig, veloverveid eller lurt. Men jeg respekterer mennesker som møter sin skjebne med åpne øyne, løftet hode og et smil om munnen.
Pokerlaget er sitt ansvar bevisst – vi stiller i egen følgebil, dog uten fargerik fellesbekledning og skjemmende hodepynt . Vi skal cruise rundt i Jær-alpene, oppleve lokale tavernaer og feire resultatene uansett hvordan de blir. Og det er mulig at det kommer til å gjøre litt vondt dagen derpå. Men ikke i beina.
Så..
Når spirrevippen på jobben din begynner å snakke om sykling, løping og fellesskap, så gir jeg deg følgende kloke råd: Tenk deg godt om før du sier ja til noe som helst.. Det kan komme til å gjøre vondt, skrekkelig vondt!
Og til alle dere spirrevipper som tenker teambuilding og umulige fysiske øvelser; bowling, pizza og øl er et velutprøvd og hyggelig konsept. I all hovedsak smertefritt og lystbetont. Det er kanskje OK en gang i blant det også?
Ønsker deg en smertefri og god helg, med eller uten sykkelhjelm!
T
Kjære Venner!
Jeg tror at Elgen har forsynt seg med et for stort kakestykke. Et alt for stort kakestykke. For all del, min røslige venn er glad i mat, og dette handler på ingen måte om at han har pådratt seg en eller annen form for spisevegring.
Dette handler strengt tatt ikke om mat i det hele tatt. Nei, det handler heller om at han har takket ja til noe som han kanskje skulle ha vurdert litt mer grundig før han hoppet på. Noen vil kanskje si at han har blitt bondefanget. Jeg vet ikke om det var bønder involvert, men jeg skjønner at min venn har meldt sin interesse for noe han strengt tatt ikke har forutsetning for å være en del av. Og det er godt mulig at det er noen som har vært ufine nok til å lokke ham ut på den alt for tynne isen.
En gang på høsten i fjor, så var det noen på arbeidsplassen hans som tenkte tanken at en real sykkeltur kunne være en fin måte å bygge lagfølelse og sterke bånd på. Teambuilding. Vedkommende som tok initiativet var sikkert velmenende, sikkert en liten spirrevipp på 55 kilo som 6 ganger i uken gjennomfører treningsøkter som ville gjort selveste Petter N fornøyd. Den velmenende snakket med sjefen, de ble enige om å kjøpe inn litt treningstøy, legge litt penger i sykler og bidra til deltagelse i et turritt en gang mot sommeren.
Og jeg vet ikke hva min venn tenkte på. Elgen – drøyt 2 meter på sokkelesten med en matchvekt som sikkert er i nærheten av 150 kilo. Det er selvfølgelig mulig at han var bevisstløs i det øyeblikket han sa ja.. Men uansett, i godt over et halvt år har han nå vært klar over at han skal sykle Nordsjørittet sammen med kolleger og dårlige venner på jobben. Sykkelen, med setet regulert opp til maksimal høyde, har stått trygt lagret eller bortgjemt i garasjen mens min venn har varmet opp med mentale øvelser innendørs.
Kanskje har han lukket øynene og sett seg selv med skinnende gul ledertrøye, omringet av lojale og hardt arbeidende hjelperyttere. Elgen drømmer kanskje at han for et øyeblikk er Lance Armstrong. De sykler Tour de France – kanskje den umenneskelige og legendariske klatreetappen til Alpe d`Huez. En etappe som går over 173 kilometer før den kulminerer i en nesten 14 kilometer lang stigning. 7.9 graders helning og 21 krappe svinger. Utslitt passerer de mållinjen og myser ut over alpelandsskapet i det lille tettstedet Bourg dÒisanns.
Nordsjørittet er et turritt på drøyt 100 kilometer. Fra Egersund til Sandnes i et landskap som i all hovedsak er sympatisk panneflatt. Ikke akkurat Tour de France. Og godt er det, for min venn er definitivt ikke Lance Armstrong. Lance er drøyt 175 cm høy, en gjennomtrent og råsterk kropp som neppe veier mer enn 70 kilo (i all hovedsak muskler og slikt – selvfølgelig!) Han kjennetegnes ved en vilje som er så sterk at den kan flytte fjell, og han har ettertrykkelig vist at han foretrekker å vinne..
Elgen drømmer. Han er en fin fyr, vi er glad i ham akkurat som han er. Men han er, som allerede påpekt, ingen Lance Armstrong. Og det er enda godt at denne sykkelturen finner sted på Jæren og ikke i de djevelske franske alpene.
Lance har selvfølgelig et stort og profesjonelt støtteapparat. Trenere, leger, massører, lagledere med flere. Elgen har bare oss – pokerlaget fra Høyjord. Og vi er ikke særlig kompetente når det gjelder sykkelløp og slikt. Det er liksom ikke vår greie.
Men vi skjønte tidlig såpass, at det gjelder å ”venne seg til” sykkelopplevelsen i forkant av selv et panneflatt turritt på usle 100 kilometer. Jeg velger bevisst å ikke bruke ordet trening i denne sammenhengen. Dette handler om å overleve, ikke om å vinne eller få en anstendig plassering på resultatlisten. Dette handler om å redusere smertene, om å gjøre det mulig å kunne gå for egen hjelp den etterfølgende uken. Så tilvenning er definitivt ordet, ikke trening.
Når så er sagt, så har Elgen valgt å ignorere våre velmente råd i denne sammenhengen. Sykkelen har støvet ned i garasjen, og han har valgt å fokusere ensidig på mental trening i sofaen. Det vil straffe seg.
Løpet er i morgen, og Elgen, spirrevippen og de andre fra bedriftslaget har tenkt å gjennomføre. Og slikt pågangsmot står det respekt av. Jeg sier ikke dermed at det er fornuftig, veloverveid eller lurt. Men jeg respekterer mennesker som møter sin skjebne med åpne øyne, løftet hode og et smil om munnen.
Pokerlaget er sitt ansvar bevisst – vi stiller i egen følgebil, dog uten fargerik fellesbekledning og skjemmende hodepynt . Vi skal cruise rundt i Jær-alpene, oppleve lokale tavernaer og feire resultatene uansett hvordan de blir. Og det er mulig at det kommer til å gjøre litt vondt dagen derpå. Men ikke i beina.
Så..
Når spirrevippen på jobben din begynner å snakke om sykling, løping og fellesskap, så gir jeg deg følgende kloke råd: Tenk deg godt om før du sier ja til noe som helst.. Det kan komme til å gjøre vondt, skrekkelig vondt!
Og til alle dere spirrevipper som tenker teambuilding og umulige fysiske øvelser; bowling, pizza og øl er et velutprøvd og hyggelig konsept. I all hovedsak smertefritt og lystbetont. Det er kanskje OK en gang i blant det også?
Ønsker deg en smertefri og god helg, med eller uten sykkelhjelm!
T
torsdag 3. juni 2010
Høy, mørk og kjekk..
(Hvem vil du være?)
Kjære Venner,
Det hender vel de fleste av oss, at vi til tider ønsker å være noe helt annet enn det eller den vi faktisk er. Det hender kanskje spesielt ofte nå rett før sommeren setter inn. En liten virkelighetsflukt, et håp eller et ønske om å være noe mer, noe bedre eller bare noe annet?
En venn fortalte meg om sine erfaringer med nettdating. En virtuell verden der folk skaper sine egne profiler og bygger opp tenkte personer. Anonymt og greit. Du kan være akkurat så gammel som du selv ønsker å være. Utseende velger du på øverste hylle, og det er bare opp til deg selv å konstruere en tiltalende personlighet med kjekke og greie interesser. Det høres ut som risikosport.. En eller annen gang må man jo faktisk møtes ansikt til ansikt. Men i følge min venn er det stort sett bare glede.. Alle gjør seg til – det er litt av spillets regler.
Live på snart 11 år danser foran speilet i gangen . ”Hung up”. Høyt! Madonna er best. Det er bare Madonna som gjelder. Live ER Madonna. ”Pappa – hvem vil du være?” Tøft spørsmål. Madonna er opptatt, så jeg får vel finne en annen..
Jeg tenker litt på det. Leker med tankene og lar alt flyte fritt. Sean Connery hadde vært bra. Stilsikker, maskulin og elegant. Den ultimate James Bond. Sofistikert supermann.. Eller hva med Jack Nicholson? Rendyrket, voldsom galskap og ravnsvart humor. Kanskje med et lite touch av den ilden som brenner i Al Pacinos øyne. Og hvorfor ikke blande inn litt neddempet intelligent sympatisk atferd? Jonas G Støre er en flott fyr. Djevelsk rå tiltrekningskraft – litt Robbie Williams. ”Let me entertain you.” Så må man krydre litt. Noe kunstnerisk eller atletisk?
Denne virtuelle profilen blir selvfølgelig bare surr… det er ikke lett å finne en enkel og troverdig rollemodell.
Mest sannsynlig, så tar jeg en sesong til som meg selv.. Helt greit det. Det er antagelig det jeg er best på.
Høy, mørk og kjekk? Jo da, hvis jeg står på en stol, skrur av lyset og juger!
Hvem vil du være?
Med ønske om en god helg!
T
Kjære Venner,
Det hender vel de fleste av oss, at vi til tider ønsker å være noe helt annet enn det eller den vi faktisk er. Det hender kanskje spesielt ofte nå rett før sommeren setter inn. En liten virkelighetsflukt, et håp eller et ønske om å være noe mer, noe bedre eller bare noe annet?
En venn fortalte meg om sine erfaringer med nettdating. En virtuell verden der folk skaper sine egne profiler og bygger opp tenkte personer. Anonymt og greit. Du kan være akkurat så gammel som du selv ønsker å være. Utseende velger du på øverste hylle, og det er bare opp til deg selv å konstruere en tiltalende personlighet med kjekke og greie interesser. Det høres ut som risikosport.. En eller annen gang må man jo faktisk møtes ansikt til ansikt. Men i følge min venn er det stort sett bare glede.. Alle gjør seg til – det er litt av spillets regler.
Live på snart 11 år danser foran speilet i gangen . ”Hung up”. Høyt! Madonna er best. Det er bare Madonna som gjelder. Live ER Madonna. ”Pappa – hvem vil du være?” Tøft spørsmål. Madonna er opptatt, så jeg får vel finne en annen..
Jeg tenker litt på det. Leker med tankene og lar alt flyte fritt. Sean Connery hadde vært bra. Stilsikker, maskulin og elegant. Den ultimate James Bond. Sofistikert supermann.. Eller hva med Jack Nicholson? Rendyrket, voldsom galskap og ravnsvart humor. Kanskje med et lite touch av den ilden som brenner i Al Pacinos øyne. Og hvorfor ikke blande inn litt neddempet intelligent sympatisk atferd? Jonas G Støre er en flott fyr. Djevelsk rå tiltrekningskraft – litt Robbie Williams. ”Let me entertain you.” Så må man krydre litt. Noe kunstnerisk eller atletisk?
Denne virtuelle profilen blir selvfølgelig bare surr… det er ikke lett å finne en enkel og troverdig rollemodell.
Mest sannsynlig, så tar jeg en sesong til som meg selv.. Helt greit det. Det er antagelig det jeg er best på.
Høy, mørk og kjekk? Jo da, hvis jeg står på en stol, skrur av lyset og juger!
Hvem vil du være?
Med ønske om en god helg!
T
torsdag 27. mai 2010
Når natt blir til dag
(en vakker liten historie..)
Kjære Venner,
Jeg samler på historier. Små og tilsynelatende ubetydelige hendelser som jeg ufiltrert tar vare på i hodet mitt. Ofte handler historiene om godhet og håp, noe som kanskje plasserer meg i kategorien for halvsentimentale tøysekopper. Helt greit det – jeg lever bra med det.
Mange er opptatt av sannhet, om historier nøyaktig speiler det faktiske hendelsesforløpet. Og mange av mine historier er virkelig sanne, i den forstand at de forteller om ting som faktisk har skjedd. Noen historier er om ting som kunne ha skjedd, mens andre er om ting som jeg kanskje ønsker skulle skje. Det er sannhet i det også.
I dag ønsker jeg å dele en vakker liten historie med dere. Den ble fortalt av Shimon Peres, vinner av Nobels fredspris, på den store konferansen World Economic Forum i Davos.
Historiens bakteppe er naturlig nok den pågående konflikt mellom palestinere og jøder. Og Shimon Peres er en sterk avsender og historieforteller..
En jødisk rabbiner samlet studentene rundt seg og stilte dem et spørsmål:
-Hva er det eksakte øyeblikket når vi forstår at natt blir til dag?
Når det er så lyst at vi klarer å skille mellom en sau og en hund, foreslo en gutt.
Nei, sa en annen student, når det er så lyst at vi kan se forskjell på et oliven- og et fikentre.
Rabbineren ristet på hodet. Det er heller ingen god definisjon. Men hva er da det riktige svaret, lurte guttene?
Rabbineren svarte:
Når en fremmed nærmer seg, og vi tror at han er vår bror. Og alle konflikter løser seg. Det er det eksakte øyeblikket når natten tar slutt og dagen begynner. Når natt blir til dag.
Enkel, naiv, god og forhåpningsfull – en vakker liten historie.. Jeg håper den er sann.
Med ønske om en god helg!
T
Kjære Venner,
Jeg samler på historier. Små og tilsynelatende ubetydelige hendelser som jeg ufiltrert tar vare på i hodet mitt. Ofte handler historiene om godhet og håp, noe som kanskje plasserer meg i kategorien for halvsentimentale tøysekopper. Helt greit det – jeg lever bra med det.
Mange er opptatt av sannhet, om historier nøyaktig speiler det faktiske hendelsesforløpet. Og mange av mine historier er virkelig sanne, i den forstand at de forteller om ting som faktisk har skjedd. Noen historier er om ting som kunne ha skjedd, mens andre er om ting som jeg kanskje ønsker skulle skje. Det er sannhet i det også.
I dag ønsker jeg å dele en vakker liten historie med dere. Den ble fortalt av Shimon Peres, vinner av Nobels fredspris, på den store konferansen World Economic Forum i Davos.
Historiens bakteppe er naturlig nok den pågående konflikt mellom palestinere og jøder. Og Shimon Peres er en sterk avsender og historieforteller..
En jødisk rabbiner samlet studentene rundt seg og stilte dem et spørsmål:
-Hva er det eksakte øyeblikket når vi forstår at natt blir til dag?
Når det er så lyst at vi klarer å skille mellom en sau og en hund, foreslo en gutt.
Nei, sa en annen student, når det er så lyst at vi kan se forskjell på et oliven- og et fikentre.
Rabbineren ristet på hodet. Det er heller ingen god definisjon. Men hva er da det riktige svaret, lurte guttene?
Rabbineren svarte:
Når en fremmed nærmer seg, og vi tror at han er vår bror. Og alle konflikter løser seg. Det er det eksakte øyeblikket når natten tar slutt og dagen begynner. Når natt blir til dag.
Enkel, naiv, god og forhåpningsfull – en vakker liten historie.. Jeg håper den er sann.
Med ønske om en god helg!
T
Abonner på:
Innlegg (Atom)
