(Den helvetes
stillheten)
Kjære venner,
Stillhet kan være voldsomt flott. Kanskje spesielt fint hvis
du sitter ved et eller annet fiskevann på Hardangervidda, stirrer inn i
peisflammene på en eller annen hytte, eller hvis du akkurat har overlevd en
øredøvende hektisk barnebursdag med alle førsteklassingene i hele verden. Da er
det selvfølgelig kanonbra med litt stillhet.
Men all stillhet er ikke av det gode slaget. Jeg mistet
lyden i bilen min rett før sommeren. Stereoanlegget i bilen døde brått og
uventet og lot meg sitte igjen med stillheten. En diger stillhet!
Og ikke nok med at det ble bråstopp på alle tenkelige former
for musikk, radio, lydbøker og telefonsamtaler med deilig handsfree-lyd i
høyttalerne, men man blir jo sittende der og lytte til alle lydene i - og fra
bilen. Det kommer ikke noe godt ut av det. Det er rett og slett for mye
informasjon – du hører ting og tang som du verken ønsker å høre eller forstår
noe særlig av.
Jeg er en tålmodig mann med et rimelig frodig og livlig indre
liv. Da stereoanlegget døde og alt ble sørgelig stille, så hadde jeg i og for
seg ikke noe nevneverdig problem med å slå meg til ro med den påtvungne
stillheten. Det åpner seg nye muligheter. Plutselig synger du høyt for deg selv
i bilen, du tenker tanker som du ikke har hatt stillhet og ro nok til å sysle med tidligere, og du tar gjerne et
parti imaginært sjakk med deg selv, i ditt eget hode.
Det er altså ganske mye å ta seg til når stillheten senker
seg. Problemet er imidlertid at du – før eller senere – kommer til å bli
oppmerksom på lydene og ikke minst ulydene i bilen din. For meg skjedde dette
altså litt senere. Jeg er, som allerede påpekt, en ganske tålmodig mann med et
frodig sjelsliv, og jeg har ikke noe problem med å litt stillhet. Bilen min er
en 11 år gammel Mercedes cabriolet. Den har kjørt langt, og både det ene og
det andre begynner å bli litt slingrete.
Tro meg når jeg sier at det finnes lyder i den bilen som kan begeistre
en hvilket som helst radioteater-entusiast, og skremme vettet av selv den mest
garvede bilmekaniker. Bilen min har flere lyder enn en zoologisk hage.
Men jeg sitter altså i den gamle bilen. I stillhet. I timevis.
Og jeg registrerer selv de minste ulyder, uregelmessigheter eller antydninger
til vibrasjoner og skurringer. Hva er
den lave, infame ulinger, og hvorfor hører jeg disse klakkelydene? Og ettersom
jeg på ingen som helst måte har innsikt nok i bilgreier til å kunne forstå hva
de ulike lydene eller ulydene muligens kan være, så bruker jeg stillheten til å
fundere over hvor ille det muligens kan være stilt med min gamle bil. Kommer
hjulene til å falle av, motoren til å stoppe og det elektroniske
stabilitetssystemet til å kollapse? Eller kanskje alt sammen, samtidig. Hvem
vet? Det er ganske nevrotiserende, nærmest som psykisk terror å regne.
Selv paranoide kan oppleve å bli forfulgt. Noen ganger får
man rett, og det er jo bra. Min skranglet og ulydbefengte venn stoppet faktisk
en dag. Det var ikke noe dramatikk knyttet til det. Den ville bare ikke starte.
Jeg vet jo ikke om dette hadde noen sammenheng med alle de subtile og diffuse
smålydene jeg hadde hørt og analysert i månedsvis, men jeg vil jo tro at det
hang sammen. Uansett, med dette fikk jeg jo en gylden mulighet til å få reparert
stereoanlegget og få en slutt på den helvetes stillheten!
Men det skulle vise
seg at fullt så enkelt var det ikke. (Det er det jo nesten aldri.) Det viste seg temmelig raskt at den lokale
Mercedesmannen ikke hadde særlig mye greie på slike Comand-anlegg som sitter i
de bilene butikken hans selger. Det var litt rart, syntes jeg, men valgte å
takle den leie beskjeden med stillfaren ro. Og stillhet er jeg god på..
Etter ytterligere noen uker med stillhet og merkelige
ulyder, valgte jeg å ta kontakt med bilstereosjefen over alle bilstereosjefer,
Oslo Bilstereosenter. Jeg snakket ut med
Ulf om min påtvungne stillhet, og han svarte at dette var en nøtt, og at det
ikke var godt å si noe sikkert om hva som var årsak til elendigheten. Ulf kunne
mange fine engelske fremmedord, og jeg forsto raskt at en forsterker er ikke
bare en forsterker (- eller noe i den gaten). Og selv om bilen er gammel og
full av skramlelyder, så ville det helt klart være nødvendig å demontere alt
tenkelig interiør for å finne ut av ting. Og selv da var det ikke sikkert at
han ville finne ut av noe som helst. Det eneste som var noenlunde sikkert, slik
jeg skjønte det, var at dette vil bli helt urimelig kostbart. Prosjektet var
bare marginalt mindre enn pyramidebyggingen i gamle Egypt.
Det er i slike stunder man spør seg selv om litt stillhet
egentlig er så ille, og deretter følger opp med et ledende spørsmål til selvet
om man virkelig er villig til å selge både en og to nyrer for å få litt lyd i
bilen. Etter to relativt raske ”Nei”, så er det bare å slå fast at
jeg fremdeles synger høyt i bilen. Når jeg da ikke lytter på ulyder og
skramling, selvfølgelig.
Det store spørsmålet er om jeg har psyke nok til å holde ut
stillheten helt til jul, eller om jeg bryter sammen og trygler Oslo
Bilstereosenter om å gjøre slutt på stillheten før den tid. Det vil vise seg.
Ønsker dere en god helg, med eller uten stillhet:
T
