(Første skoledag-følelsen)
Kjære venner!
Noen ganger er det slik at du mentalt sett har karret deg helt ut på kanten av stupet, og der står du – med en fot
prøvende ut i luften over kanten - og
funderer på hvordan du skal klare å komme deg ut av elendigheten. Da skjønner du at du definitivt ikke befinner deg i komfortsonen lenger.
 |
| Frans Widerberg - "Svevere" |
Denne uken er det ganske mange som har
utfordret seg selv noe helt voldsomt. Første skoledag, et hav av fremmede og
skremmende lite kjent å klamre seg til. Det er svært langt mellom de gode
rådene, og det sier seg jo nærmest selv at det ikke bare er å gå bort til de
fremmede og si hei. Man vil jo bli spist levende, svarte hull vil åpne seg i
bakken og man vil akutt pådra seg
talefeil, skavanker og andre eiendommeligheter som verden neppe har sett maken
til tidligere. Nei, det er selvfølgelig ikke snakk om å rusle bort og hilse på.
Det sier seg selv. Det hjelper jo fint lite om både ransel, sko og sveis er
nyinnkjøpt og strøken, når man er så sjenert..
Og jeg vet heller ikke om det blir så mye
bedre etter hvert. Et sted langt inne i meg – sikkert der hvor
underbevisstheten ligger på lur og godgjør seg – så husker jeg fremdeles hvor
lite greit det var med første skoledag. Det er selvfølgelig ganske lenge siden,
men grunnen til at jeg husker så godt, er at følelsen aldri går over. Nå
slipper jeg jo første skoledag, men det er alltid møter, mingling og mer eller
mindre festlige lag der man plutselig blir kastet til ulvene, og ansikt til
ansikt med de fremmede må heise seg opp etter nakkehårene og hilse på. Jeg er ganske
sjenert, og har det egentlig mest komfortabelt når folk og sammenheng er kjent
og definert. Noen er sjef i friminuttene, mens andre blomstrer i timene.. Uansett,
første skoledag er ganske skremmende greier, både i skolegården og senere i
livet.
På Facebook hender det at det dukker opp
bilder av mer eller mindre vilt fremmede mennesker, samtidig som jeg får
spørsmål om det kanskje er noen jeg kjenner. Og det er jo hyggelig at Facebook
bryr seg , tenker jeg, samtidig som jeg blir litt usikker de gangene jeg ser
bilde av noen som jeg faktisk kunne tenke meg å bli kjent med. Det skjedde her forleden kveld. Jeg fikk
første skoledag-følelsen, men klarte allikevel å overtale meg selv til å spørre
om vi ikke skulle være venner. Så nå
står jeg der i skolegården, helt ute på den ytterste kanten av stupet, og lurer
på om det vil være greit å prøve seg med et hei.
Og på kanten av stupet - har jeg lært - må man prøve å være trygg i troen på at man
enten vil finne ny fast grunn å stå på, eller man vil lære å fly. Det er
kanskje på tide å fly?
Med ønske om en god helg!
T
