(Om gartnere og byggmestre..)
Kjære Venner,
Jeg er voldsomt begeistret for blomster! Ja, nesten på en Blomster-Finn-aktig måte.. Jeg synes at de gjør livet vakrere og mer fargerikt, og jeg ønsker å ha mange av dem rundt meg. Blomster gir ro i sjelen og skaper glede..
Nå er rosene på plass. Krukker og kar er fylt med jord og kukompost, og jeg har etter fattig evne dandert Schneewittchen, Nina Weibull, Lili Marlen, Ingrid Bergman og Karen Blixen rundt meg. Og mens damene mine spirer og gror, så tripper jeg rundt lett på tå og sørger for at alle har sånn passe med vann, og at det ikke er noen som virker lei og mistilpass.
Jeg er helt klar over at denne atferden ikke akkurat gir et hardkokt og rått maskulint image, men jeg hygger meg så stort at jeg er villig til å ta sjansen på å bli satt i samme bås som tidligere nevnte Blomster-Finn. Lever bra med det. Faktisk veldig bra!
Det hadde selvfølgelig vært skikkelig stilig om jeg hadde vært en racer med verktøy, en handymann med snekkerier og fiffige løsninger langt framme i pannen og arbeidsnevene. Men sånn er det altså ikke, og slik har det heller aldri vært for mitt vedkommende. Jeg er uten innsikt og evner når det gjelder håndarbeid og tresløyd. ”Det er ikke det at han ikke kan”, pleide den gamle å si, ”men han er rett og slett ikke interessert.” Faren min skjønte det, og lot meg være i fred.
Noen liker å bygge ting, mens andre foretrekker å plante. Og, kanskje er det slik at dette er to forskjellige måter å leve livet på. De som velger å bygge ting kan glede seg over arbeidsoppgavene og at det er fremdrift i byggeprosjektet. De bygger kanskje i årevis. Men en dag, så har de bygget ferdig det de startet på. De har kanskje bygget seg inn i vakre vegger og storslåtte tak. Kanskje livet mister litt av glansen og sin mening når byggingen tar slutt. Det kan være tøft.
Og så har vi dem som planter. De opplever årstider, stormer og uvær. Framdriften kan være usikker og uforutsigbar, gartneren må være oppmerksom på alt det som plantene påvirkes av. Men i motsetning til et byggeprosjekt, så slutter det aldri å gro i hagen, og gartneren har et vakkert og evigvarende eventyr i livet sitt.
Jeg liker altså blomster og planter, og jeg tror på mange måter at det er viktig å ha noe i livet som man kan dyrke. Bygging er vel og bra, men det er fint å kunne være en del av noe som utvikler seg og vokser. Det trenger vel strengt tatt ikke være gartnervirksomhet i det hele tatt. Kanskje det er noe helt annet som lever i livet ditt og fyller det med glede, lys og mening. Hva vet vel jeg?
Uansett, når de varme sommerkveldene nå endelig kommer, da sitter jeg på terrassen min omgitt av Nina, Karen, Ingrid, Lili og alle de andre rosene. Jeg sitter der, som Oksen Ferdinand, og lukter på ”blommorna”. Og jeg er lykkelig..
Med ønske om en fin helg!
T
torsdag 26. mai 2011
torsdag 19. mai 2011
Det ordner seg. Eller?
(En 17.mai-depresjon..)
Kjære Venner,
Da er 17.mai overstått, det gikk på et vis i år også. Folk flest er voldsomt begeistret for 17.mai, og ganske mange er nærmest utålelig glade og skinnende lykkelige både før, under og etter barnetoget. Men ikke jeg. Jeg blir heller litt 17.mai-deprimert..Og akkurat når det gjelder dette, så har jeg selvinnsikt nok til å forstå at det er jeg som er den gledesløse og ukorrekte avvikeren. Det er klart man skal like 17.mai! Være hysterisk glad og jublende euforisk. Hipp, hipp osv..
Uansett, årets 17.mai-depresjon ledet tankene inn på noe som positive og glade mennesker ofte får seg til å si. ”Det ordner seg” sier de, og har i seg en grunnfjell-stødig tro på at alt vil gå bra til slutt. Og det er kanskje slik at de fleste av oss har en grunnleggende ”alt ordner seg”-holdning, en indre ro eller en tilstand som gir oss likevekt og stabilitet i livet.
Men noen ganger - for noen av oss - skjer det saker og som gjør at vi mister denne troen. Kriser, urimelig motgang , eller kanskje evigvarende 17.mai-opplevelser. Da plutselig er det ikke lenger fullt så innlysende at det kommer til å ordne seg. Og, hva gjør du egentlig da?
Bryter sammen og kommer tilbake, tenker du kanskje. Det er sikkert ikke så dumt tenkt, og jeg ser ikke bort fra at den planen kan ha mye for seg. Jeg vet ikke helt, men når 17.mai nærmer seg, eller når livet for øvrig har uvanlig mange oppoverbakker av den voldsomt bratte typen, da hender det at jeg resignerer og tenker ”hva om det nå ikke kommer til å ordne seg?”
Det er jo selvfølgelig en forferdelig deprimerende tanke, og jeg ber deg, kjære leser, om unnskyldning for at jeg er så lite taktfull og bringer dette elendige og mørke temaet opp i dagslyset.
Når 17.mai-depresjonen treffer meg med full tyngde, så tenker jeg på Edward..
Edward J. Smith var kaptein på Titanic den natten det definitivt ikke ordnet seg. En erfaren sjømann på drøyt 60 år, fra Southampton. Stram og staselig uniform med mye dingel-dangel, mest sannsynlig veltrimmet og staut skjeggvekst. Lidenskap for store og gode sigarer. Du ser bildet?
Kaptein Smith forsto nok relativt raskt alvoret den natten. Han visste at de var alene i mørket og at skipet som ikke kunne synke ville komme til å gjøre akkurat det. Det var over 2.200 passasjer om bord og de hadde mindre enn 1.200 plasser i livbåtene. Kapteinen ga beskjed om å evakuere båten, han sendte ut nødsignal og registrerte at absolutt ingen ville kunne hjelpe dem. På dette tidspunktet sto det nok tindrende klart for ham at det ikke ville ordne seg. Edward J Smith fra Southampton rettet på uniformen, studerte speilbildet sitt i det mørke glasset på broen og fyrte antagelig opp en siste sigar. Men hva tenkte han på, alene der i mørket? ”Dette ordner seg ikke.” Min 17.mai-blues blir jo åpenbart bare småtteri i forhold. Dette er jo definitivt noen hakk verre enn sur hornmusikk og lang pølsekø. Jeg ser for meg dette bildet, og jeg beundrer den sinnsroen og disiplien han må ha mønstret. Han holdt ut, og tok det som kom. Mer enn 1.500 mennesker omkom, derav kaptein Smith fra Southampton.
Jeg tenker også litt på sjakkspillere, og da gjerne rutinerte og flinke utøvere av denne sterkt undervurderte sporten. De holder på i timesvis, med bønder, hester , dronninger og slikt. Men, noen ganger, når de skjønner at det ikke kommer til å ordne seg, så gir de opp partiet. De rett og slett legger ned kongen og erklærer seg for overvunnet og slått. Definitivt en litt annen strategi enn den kapteinen valgte, og jeg får liksom ikke bestemt meg for om jeg synes det er litt gentlemanns-aktig eller bare rett ut puslete og tafatt.
Om det ikke akkurat går i orden, så er det nå en gang slik at alle 17.mai-dager endelig tar slutt. Og da er det et helt år til neste gang, og det er lov til å dra av seg en svett og småvarm bunad. Og der og da kjennes det jo helt klart ut som om noe går i orden. Eller?
Med ønske om en nydelig helg, helt uten kø, hornmusikk og hipp-hipp.
T
Kjære Venner,
Da er 17.mai overstått, det gikk på et vis i år også. Folk flest er voldsomt begeistret for 17.mai, og ganske mange er nærmest utålelig glade og skinnende lykkelige både før, under og etter barnetoget. Men ikke jeg. Jeg blir heller litt 17.mai-deprimert..Og akkurat når det gjelder dette, så har jeg selvinnsikt nok til å forstå at det er jeg som er den gledesløse og ukorrekte avvikeren. Det er klart man skal like 17.mai! Være hysterisk glad og jublende euforisk. Hipp, hipp osv..
Uansett, årets 17.mai-depresjon ledet tankene inn på noe som positive og glade mennesker ofte får seg til å si. ”Det ordner seg” sier de, og har i seg en grunnfjell-stødig tro på at alt vil gå bra til slutt. Og det er kanskje slik at de fleste av oss har en grunnleggende ”alt ordner seg”-holdning, en indre ro eller en tilstand som gir oss likevekt og stabilitet i livet.
Men noen ganger - for noen av oss - skjer det saker og som gjør at vi mister denne troen. Kriser, urimelig motgang , eller kanskje evigvarende 17.mai-opplevelser. Da plutselig er det ikke lenger fullt så innlysende at det kommer til å ordne seg. Og, hva gjør du egentlig da?
Bryter sammen og kommer tilbake, tenker du kanskje. Det er sikkert ikke så dumt tenkt, og jeg ser ikke bort fra at den planen kan ha mye for seg. Jeg vet ikke helt, men når 17.mai nærmer seg, eller når livet for øvrig har uvanlig mange oppoverbakker av den voldsomt bratte typen, da hender det at jeg resignerer og tenker ”hva om det nå ikke kommer til å ordne seg?”
Det er jo selvfølgelig en forferdelig deprimerende tanke, og jeg ber deg, kjære leser, om unnskyldning for at jeg er så lite taktfull og bringer dette elendige og mørke temaet opp i dagslyset.
Når 17.mai-depresjonen treffer meg med full tyngde, så tenker jeg på Edward..
Edward J. Smith var kaptein på Titanic den natten det definitivt ikke ordnet seg. En erfaren sjømann på drøyt 60 år, fra Southampton. Stram og staselig uniform med mye dingel-dangel, mest sannsynlig veltrimmet og staut skjeggvekst. Lidenskap for store og gode sigarer. Du ser bildet?
Kaptein Smith forsto nok relativt raskt alvoret den natten. Han visste at de var alene i mørket og at skipet som ikke kunne synke ville komme til å gjøre akkurat det. Det var over 2.200 passasjer om bord og de hadde mindre enn 1.200 plasser i livbåtene. Kapteinen ga beskjed om å evakuere båten, han sendte ut nødsignal og registrerte at absolutt ingen ville kunne hjelpe dem. På dette tidspunktet sto det nok tindrende klart for ham at det ikke ville ordne seg. Edward J Smith fra Southampton rettet på uniformen, studerte speilbildet sitt i det mørke glasset på broen og fyrte antagelig opp en siste sigar. Men hva tenkte han på, alene der i mørket? ”Dette ordner seg ikke.” Min 17.mai-blues blir jo åpenbart bare småtteri i forhold. Dette er jo definitivt noen hakk verre enn sur hornmusikk og lang pølsekø. Jeg ser for meg dette bildet, og jeg beundrer den sinnsroen og disiplien han må ha mønstret. Han holdt ut, og tok det som kom. Mer enn 1.500 mennesker omkom, derav kaptein Smith fra Southampton.
Jeg tenker også litt på sjakkspillere, og da gjerne rutinerte og flinke utøvere av denne sterkt undervurderte sporten. De holder på i timesvis, med bønder, hester , dronninger og slikt. Men, noen ganger, når de skjønner at det ikke kommer til å ordne seg, så gir de opp partiet. De rett og slett legger ned kongen og erklærer seg for overvunnet og slått. Definitivt en litt annen strategi enn den kapteinen valgte, og jeg får liksom ikke bestemt meg for om jeg synes det er litt gentlemanns-aktig eller bare rett ut puslete og tafatt.
Om det ikke akkurat går i orden, så er det nå en gang slik at alle 17.mai-dager endelig tar slutt. Og da er det et helt år til neste gang, og det er lov til å dra av seg en svett og småvarm bunad. Og der og da kjennes det jo helt klart ut som om noe går i orden. Eller?
Med ønske om en nydelig helg, helt uten kø, hornmusikk og hipp-hipp.
T
fredag 13. mai 2011
Seier`n er vår!
(Heftig og begeistret.)
Kjære Venner,
Det er så fint å bli positivt overrasket. Jeg blir oppriktig glad og oppstemt når jeg får lov til å oppleve at folk og liv parkerer mine forventninger, gruser mine forutinntatte holdninger og presterer å skape glede og heftig begeistring i sinnet mitt. Da er det noe inni meg som synger, høyt, tydelig og temmelig sikkert litt falskt.
Dette er jo selvfølgelig ikke noe som skjer hele tiden, men forrige helg klaffet det faktisk. Og av alle tenkelige steder skjedde det i kirken – midt under en konfirmasjonsgudstjeneste.
Jasså, tenker du kanskje , har han gått hen og blitt litt kirkelig av seg nå.
Neida, egentlig ikke. Jeg tilhører på ingen måte de 6% av befolkningen som går regelmessig i kirken. Jeg er vel heller en uregelmessig og sjelden gjest, og som oftest er det en god grunn til at jeg er der. Noen blir født og skal døpes, noen dør og det finnes dem som insisterer på å gifte seg. Og så er det selvfølgelig konfirmasjoner. Rent personlig har jeg hatt et noe anstrengt forhold til den seansen, og må ærlig innrømme at jeg på mange måter har foretrukket en vellykket begravelse framfor en evigvarende velsignelse av kvisete ungdommer i hvite kapper.
Forventningene var, som du allerede nå fornemmer, ikke særlig høye. Jeg var mentalt innstilt på salmesang a`la ”Naglet til et kors på jorden” og tilhørende tordentale fra en prest med markert dialekt og antydning til talefeil. Det er jo gjerne sånn det er. Ikke mye å være glad for, og definitivt lite å glede seg til. Ute var det vårsol og deilig sommervarme, og inne i Søndre Slagen kirke satt jeg utkledd i en bunad som var så intens varm at jeg konstant ble minnet på hvordan det ville gå med sjelen min hvis jeg ikke klarte å mønstre litt høflig kristen interesse for den kommende gudstjenesten. Det ferdig trykte programmet var massivt, og jeg kunne lett se for meg at det ville ta timesvis å jobbe seg igjennom alt det som var av salmer, prekener og slikt. Stemningen var nervøs, og forventningene var definitivt ikke noe å skrive hjem om.
Men noen ganger blir man overrasket..
En mann dukket opp foran i kirken. En helt alminnelig mann, ikke en prest med dialekt og talefeil. Han benyttet anledningen til å ønske velkommen til kirken. Ja vel, tenkte jeg, og kunne ikke huske at det var sånn det pleide å være. Det viste seg raskt at mannen var organist, og at han hadde planer om å ”varme oss opp” i forkant av den kommende salmesangen. Jeg var allerede ganske varm. Heten fra en viss avgrunn brant intens inne i min bunad.. Jeg prøvde å forholde meg litt diskret avmålt og uinteressert til den energiske og velmenende organisten. Men han ga seg ikke, og før jeg helt skjønte at jeg hadde gått i fellen, så befant jeg meg i en kirke i glad og rimelig uhemmet allsang. Hva byr du meg?
Og denne organisten viste seg å være en klok mann, en menneskekjenner. Han forsto at den forsamlingen han sto ovenfor neppe var stamkunder, og han hadde mistanke om at det fantes slike skrotinger som meg i vrimmelen. Så, derfor, dro han like godt i gang allsang med ”Seier`n er vår!” Og vi – ”menigheten” – senket skuldrene, følte på den behagelige overraskelsen og sang med. Det minnet om begeistring, og jeg likte det!
Og etter denne knallstarten, så gikk resten av konfirmasjonsseansen som en drøm. En overaskende ung, vital og tilstedeværende prest – uten merkelig dialekt og antydning til talefeil – snakket varmt og personlig til oss. Han fortalte oss at vi er bra nok akkurat som vi er, og han sa det på en slik måte at jeg trodde på ham, og i et lyst øyeblikk ble jeg fylt av en harmonisk og god følelse. Jeg har ingen formening om hva det var. Men jeg likte det også.
Deretter ble kvisete og hengslete ungdommer i hvite kapper behørig velsignet før de marsjerte ut i samlet flokk. Nykomfirmerte og ganske happy.
Jeg var også rimelig fornøyd, fremdeles litt høyt oppe etter å ha blitt overasket av både den sangglade og kvikke organisten og deretter av den empatiske, inkluderende og tolerante unge presten. Heftig og begeistret? Av en konfirmasjon?! Kanskje det.
Det er så fint å bli overrasket.
Med ønske om en god helg, med eller uten konfirmasjonsplaner!
T
Kjære Venner,
Det er så fint å bli positivt overrasket. Jeg blir oppriktig glad og oppstemt når jeg får lov til å oppleve at folk og liv parkerer mine forventninger, gruser mine forutinntatte holdninger og presterer å skape glede og heftig begeistring i sinnet mitt. Da er det noe inni meg som synger, høyt, tydelig og temmelig sikkert litt falskt.
Dette er jo selvfølgelig ikke noe som skjer hele tiden, men forrige helg klaffet det faktisk. Og av alle tenkelige steder skjedde det i kirken – midt under en konfirmasjonsgudstjeneste.
Jasså, tenker du kanskje , har han gått hen og blitt litt kirkelig av seg nå.
Neida, egentlig ikke. Jeg tilhører på ingen måte de 6% av befolkningen som går regelmessig i kirken. Jeg er vel heller en uregelmessig og sjelden gjest, og som oftest er det en god grunn til at jeg er der. Noen blir født og skal døpes, noen dør og det finnes dem som insisterer på å gifte seg. Og så er det selvfølgelig konfirmasjoner. Rent personlig har jeg hatt et noe anstrengt forhold til den seansen, og må ærlig innrømme at jeg på mange måter har foretrukket en vellykket begravelse framfor en evigvarende velsignelse av kvisete ungdommer i hvite kapper.
Forventningene var, som du allerede nå fornemmer, ikke særlig høye. Jeg var mentalt innstilt på salmesang a`la ”Naglet til et kors på jorden” og tilhørende tordentale fra en prest med markert dialekt og antydning til talefeil. Det er jo gjerne sånn det er. Ikke mye å være glad for, og definitivt lite å glede seg til. Ute var det vårsol og deilig sommervarme, og inne i Søndre Slagen kirke satt jeg utkledd i en bunad som var så intens varm at jeg konstant ble minnet på hvordan det ville gå med sjelen min hvis jeg ikke klarte å mønstre litt høflig kristen interesse for den kommende gudstjenesten. Det ferdig trykte programmet var massivt, og jeg kunne lett se for meg at det ville ta timesvis å jobbe seg igjennom alt det som var av salmer, prekener og slikt. Stemningen var nervøs, og forventningene var definitivt ikke noe å skrive hjem om.
Men noen ganger blir man overrasket..
En mann dukket opp foran i kirken. En helt alminnelig mann, ikke en prest med dialekt og talefeil. Han benyttet anledningen til å ønske velkommen til kirken. Ja vel, tenkte jeg, og kunne ikke huske at det var sånn det pleide å være. Det viste seg raskt at mannen var organist, og at han hadde planer om å ”varme oss opp” i forkant av den kommende salmesangen. Jeg var allerede ganske varm. Heten fra en viss avgrunn brant intens inne i min bunad.. Jeg prøvde å forholde meg litt diskret avmålt og uinteressert til den energiske og velmenende organisten. Men han ga seg ikke, og før jeg helt skjønte at jeg hadde gått i fellen, så befant jeg meg i en kirke i glad og rimelig uhemmet allsang. Hva byr du meg?
Og denne organisten viste seg å være en klok mann, en menneskekjenner. Han forsto at den forsamlingen han sto ovenfor neppe var stamkunder, og han hadde mistanke om at det fantes slike skrotinger som meg i vrimmelen. Så, derfor, dro han like godt i gang allsang med ”Seier`n er vår!” Og vi – ”menigheten” – senket skuldrene, følte på den behagelige overraskelsen og sang med. Det minnet om begeistring, og jeg likte det!
Og etter denne knallstarten, så gikk resten av konfirmasjonsseansen som en drøm. En overaskende ung, vital og tilstedeværende prest – uten merkelig dialekt og antydning til talefeil – snakket varmt og personlig til oss. Han fortalte oss at vi er bra nok akkurat som vi er, og han sa det på en slik måte at jeg trodde på ham, og i et lyst øyeblikk ble jeg fylt av en harmonisk og god følelse. Jeg har ingen formening om hva det var. Men jeg likte det også.
Deretter ble kvisete og hengslete ungdommer i hvite kapper behørig velsignet før de marsjerte ut i samlet flokk. Nykomfirmerte og ganske happy.
Jeg var også rimelig fornøyd, fremdeles litt høyt oppe etter å ha blitt overasket av både den sangglade og kvikke organisten og deretter av den empatiske, inkluderende og tolerante unge presten. Heftig og begeistret? Av en konfirmasjon?! Kanskje det.
Det er så fint å bli overrasket.
Med ønske om en god helg, med eller uten konfirmasjonsplaner!
T
torsdag 5. mai 2011
Og engler daler ned fra himmelen..
(Ting jeg ikke forstår)
Kjære Venner,
Det hender rett som det er at jeg opplever ting som jeg ikke forstår. Det kan jo være nær sagt hva som helst. Det kan være noen som prøver å forklare meg et eller annet, en merkelig bok jeg leser eller et kunstverk som ikke gir mening. Som sagt, det kan være hva som helst.
Men noe som ofte kan være både fascinerende, forvirrende og nærmest ubegripelig, det er de tankene som mennesker gjør seg. Her er det virkelig mye jeg ikke begriper. Og forstå meg rett, jeg antyder ikke på noen som helst måte at det nødvendigvis er noe feil eller rart med folk flest eller tankene deres. Jeg er tvert i mot åpen for at det kan være meg det er noe merkelig med.
Uansett, jeg ble litt vippet av pinnen i går. I både aviser og på TV fikk jeg med meg den fantastiske nyheten om at prinsesse Märtha – selveste engleprinsessen – frontet et stunt som skulle promotere en kampanje som heter ”Norge på tvers” eller noe slikt. I korte trekk dreide det seg om at to funksjonshemmede menn ved hjelp av håndkraft og spesial-sykler skulle krysse landet og skape oppmerksomhet rundt det forhold at funksjonshemmede burde bli mer fysisk aktive.
Prisverdig tiltak, utvilsomt fornuftig og bra for absolutt alle tenkelige impliserte parter. Og for å skape litt mediaoppmerksomhet, så tok prinsessen med seg de to nevnte herremenn samt Cato Zahl (han må jo bare være med i slike sammenhenger, ellers fungerer det jo ikke!) opp i et fly, og sammen med noen instruktører foretok de så tandemhopp i fallskjerm over Tønsberg.
Fint. Flott. Nesten litt vakkert. Og for en suveren innfallsvinkel for alle dem som bare brenner for å kunne harselere litt med prinsesser og engler som daler ned fra himmelen. Så langt er jeg med. Men så kommer vi til den delen som jeg er litt mer usikker på, til det jeg ikke forstår.
For hvordan, i himmelens navn (merk ordvalget – engler og prinsesser..), er det meningen at dette skal bidra til at mennesker med funksjonshemminger skal bli mer aktive? Akkurat dette har det stått fint lite om i media. De har vel strengt tatt kun vært opptatt av den smilende prinsessen som daler ned fra skyene, og det er jo et syn som kan glede noen og enhver. Funksjonshemmet eller ikke.
Denne saken interesserte meg spesielt – jeg har jo et så elendig og skralt ganglag at jeg faktisk trygt kan klassifiseres som funksjonshemmet i denne sammenhengen. Og jeg vet ett og annet om hvor utfordrende det kan være å få til et fysisk aktivitetsnivå som er bra for kropp og sjel. Men jeg må innrømme at jeg har aldri tenkt på muligheten med å starte opp med tandemhopp i fallskjerm. Sannheten er vel heller den at jeg ikke med min villeste fantasi kan forestille meg hvordan dette skulle kunne gjennomføres i praksis. Jeg forstår det rett og slett bare ikke.
Men jeg undret meg, og sjekket for sikkerhets skyld slottets hjemmesider. Også der kunne jeg lese gladnyheten om at prinsessen skulle hoppe i fallskjerm, og at alle landets funksjonshemmede dermed kunne forvente seg en fremtid med mye aktivitet og spenning. Det sto imidlertid ikke noen ting om hvordan dette skulle gjennomføres, hva tanken var.
Som sagt, jeg skjønner det ikke. Men jeg er positivt innstilt, takker prinsessen for innsatsen og ser for meg en heftig vår og sommer på Jarlsberg flyplass. Regner vel egentlig med at jeg kaster stokken og starter opp med jogging til høsten.
Med ønske om en god helg, med eller uten tandemhopp!
T
Kjære Venner,
Det hender rett som det er at jeg opplever ting som jeg ikke forstår. Det kan jo være nær sagt hva som helst. Det kan være noen som prøver å forklare meg et eller annet, en merkelig bok jeg leser eller et kunstverk som ikke gir mening. Som sagt, det kan være hva som helst.
Men noe som ofte kan være både fascinerende, forvirrende og nærmest ubegripelig, det er de tankene som mennesker gjør seg. Her er det virkelig mye jeg ikke begriper. Og forstå meg rett, jeg antyder ikke på noen som helst måte at det nødvendigvis er noe feil eller rart med folk flest eller tankene deres. Jeg er tvert i mot åpen for at det kan være meg det er noe merkelig med.
Uansett, jeg ble litt vippet av pinnen i går. I både aviser og på TV fikk jeg med meg den fantastiske nyheten om at prinsesse Märtha – selveste engleprinsessen – frontet et stunt som skulle promotere en kampanje som heter ”Norge på tvers” eller noe slikt. I korte trekk dreide det seg om at to funksjonshemmede menn ved hjelp av håndkraft og spesial-sykler skulle krysse landet og skape oppmerksomhet rundt det forhold at funksjonshemmede burde bli mer fysisk aktive.
Prisverdig tiltak, utvilsomt fornuftig og bra for absolutt alle tenkelige impliserte parter. Og for å skape litt mediaoppmerksomhet, så tok prinsessen med seg de to nevnte herremenn samt Cato Zahl (han må jo bare være med i slike sammenhenger, ellers fungerer det jo ikke!) opp i et fly, og sammen med noen instruktører foretok de så tandemhopp i fallskjerm over Tønsberg.
Fint. Flott. Nesten litt vakkert. Og for en suveren innfallsvinkel for alle dem som bare brenner for å kunne harselere litt med prinsesser og engler som daler ned fra himmelen. Så langt er jeg med. Men så kommer vi til den delen som jeg er litt mer usikker på, til det jeg ikke forstår.
For hvordan, i himmelens navn (merk ordvalget – engler og prinsesser..), er det meningen at dette skal bidra til at mennesker med funksjonshemminger skal bli mer aktive? Akkurat dette har det stått fint lite om i media. De har vel strengt tatt kun vært opptatt av den smilende prinsessen som daler ned fra skyene, og det er jo et syn som kan glede noen og enhver. Funksjonshemmet eller ikke.
Denne saken interesserte meg spesielt – jeg har jo et så elendig og skralt ganglag at jeg faktisk trygt kan klassifiseres som funksjonshemmet i denne sammenhengen. Og jeg vet ett og annet om hvor utfordrende det kan være å få til et fysisk aktivitetsnivå som er bra for kropp og sjel. Men jeg må innrømme at jeg har aldri tenkt på muligheten med å starte opp med tandemhopp i fallskjerm. Sannheten er vel heller den at jeg ikke med min villeste fantasi kan forestille meg hvordan dette skulle kunne gjennomføres i praksis. Jeg forstår det rett og slett bare ikke.
Men jeg undret meg, og sjekket for sikkerhets skyld slottets hjemmesider. Også der kunne jeg lese gladnyheten om at prinsessen skulle hoppe i fallskjerm, og at alle landets funksjonshemmede dermed kunne forvente seg en fremtid med mye aktivitet og spenning. Det sto imidlertid ikke noen ting om hvordan dette skulle gjennomføres, hva tanken var.
Som sagt, jeg skjønner det ikke. Men jeg er positivt innstilt, takker prinsessen for innsatsen og ser for meg en heftig vår og sommer på Jarlsberg flyplass. Regner vel egentlig med at jeg kaster stokken og starter opp med jogging til høsten.
Med ønske om en god helg, med eller uten tandemhopp!
T
Abonner på:
Innlegg (Atom)
