torsdag 21. september 2017

Postkort


 Kjære venner,
Jeg fikk et kort i posten i går. Postkort!! Det er en fin opplevelse. Det fikk meg til å tenke.


Det er jo ikke så spennende med postkasse. Før var den gjerne full av både glorete reklame og regninger. Nå har jeg nærmest truet postmannen med juling hvis han stapper mer papirreklame i kassen min, og regningene kommer jo direkte i nettbanken for tiden. Og da er det ikke så mye action igjen i postkassen min.
Verden er deilig digital. Vi snapper, twittrer, blogger og deler. Absolutt alt. Nesten hele tiden. Vi legger ikke bånd på oss selv (-eier ikke skam).
 Hvis venner i den helt perifere delen av livet mitt skulle oppleve selv det minste tegn til liv, da blir det delt umiddelbart, og jeg slipper å lure noe mer på det.  Noen konfirmeres, klatrer opp på en eller annen fjelltopp, tar bilde av beina sine på en solseng et eller annet sted, presterer et vellykket måltid mat, drikker en vin eller sender live fra en konsert av gårsdagens helter. Ingen ting er for trivielt eller banalt for å skulle deles. Umiddelbart. Billedlig sett står vi alle sammen på torget og skriker blindt i munnen på hverandre. Du skal skrike ganske høyt for å bli hørt – eller sett.
Da er det noe helt annet med postkort!
Postkortet fra Bendik lå helt alene der i postkassen. Det var ingen som konkurrerte om oppmerksomheten. Ingen skriking.  Bendik fortalte at han hadde funnet seg til rette på skolen i Bournemouth, at han hadde det bra og at han håpet at det sto bra til med meg også. Og det gjør det jo. Jeg tok det med inn på kjøkkenet. Der leste jeg kortet igjen. Han er på pub og ser på fotball, sier han. Prøver å tilpasse seg den lokale kulturen.. Jeg vet ikke helt. Utsiktene til at min sønn skal ende opp som hoiende og øldrikkende fotballsupporter, er jo ikke noe lyst og vakkert bilde, men det går seg sikkert til, tenker jeg kanskje mens jeg myser på bildet av Bournemouth. Det ser ut som rivieraen et eller annet sted.. Ingen blåhvite engelskmenn med dårlige tenner, ingen fotballhelter.
Og mens hele verden skriker og deler alt mulig på nettet, så tenker jeg at det ligger litt mer bak et postkort. Jeg mener, du må tenke på noen, du må kjøpe et kort, dikte opp noe innhold, klore det ned på kortet og lete frem en adresse uten alfakrøll, kjøpe frimerke og finne frem til noen som vil poste det for deg. Når du får postkort, så vet du at det er noen som har anstrengt seg litt, -som bryr seg og tenker på deg. Dette er ikke hylende og brautende massepublisering til gud og hvermann på Facebook. Dette er ikke SE PÅ MEG!! og patologisk selvopptatthet.
Og det er ingen som forventer at du skal gjøre noe med et postkort. Du skal ikke like, dele eller klikke deg videre til noe som helst. Du skal bare lese teksten om igjen og om igjen, så mange ganger du har lyst, samtidig som du tenker godt om den som har sendt deg kortet, og gleder deg til å se vedkommende igjen. Postkortet er din skatt!

Verden hadde vært et bedre sted hvis vi alle sendte flere postkort, tenker jeg. Hva tror du du?

Med ønske om en god helg!


T

mandag 11. september 2017

Valgmaraton i Dovregubbens hall

Kjære venner,
Jeg var av gårde og stemte i går kveld – i verdens største valglokale. Dette er historien om mitt valgmaraton.

Historien vil ha det til at grekerne og perserne i år 490 før Kristus utkjempet et voldsomt slag ved byen Maraton. Grekerne vant, og i følge sagnet løp budbringeren Pheidippides 40 kilometer for å dele nyheten. ”Vi seiret!” var det eneste han klarte å si før han falt død om av utmattelse.
Maraton er en real distanse, selv om den faktisk varierte en del før den endelig landet på 42.195 kilometer i OL i London i 1908. Her var det imidlertid også slik at den først planlagte ruten kun var 40 kilometer, men at den ble endret i siste øyeblikk. ”Fiffen” og de kongelige ville så gjerne at løperne skulle komme forbi Windsor Castle. Det er klart det er fint med litt underholdning når man har samlet noen gode venner i hagen til gin tonics og en runde forfriskende cricket.. Dermed ble løpet forlenget med et par kilometer. Distansen ble for øvrig offisiell i 1924.
Det er mulig at jeg innledningsvis har lagt listen litt for høyt her, men det er jo ikke noe å legge skjul på at jeg ikke er spesielt rask til bens. Maraton er helt åpenbart en umulighet, og selv en ganske ryddig og sympatisk distanse som brygga i Tønsberg kan være plundrete nok.
Uansett, jeg var mentalt sett relativt lettbeint da jeg steg inn i valglokalet. Slagenhallen i Tønsberg er gigantisk svær, og minner på alle tenkelige mulige måter mer om Dovregubbens hall enn om en sympatisk liten gymsal.  Sistnevnte hadde passet meg bra.
Den legendariske Tsjekkiske maratonløperen Emil Zapotek pleide å hilse sine løpsfrender med  ”Today we die a little”. Og jeg tror kanskje at jeg følte det litt sånn, der jeg myste ut i verdens største valglokale og beundret den hinderløypen av sperringer og tau som viste hvor vi skulle gå.
Det var jo bare å komme i gang. Det lugget kanskje litt da jeg la i vei (det høres så fint ut, men både du og jeg vet at virkeligheten ikke er så leken og lett..) i motsatt vei av klokkeretningen. Langt der borte kunne jeg skimte de små bodene der alt det hemmelige skulle skje. 
Og på oppløpssiden tenkte jeg kanskje litt på de kongelige i 1908, der de sto i hagen med sine svale gin tonics og ventet på at verden skulle løpe forbi. Eller kanskje jeg tenkte på formuesbeskatning av arbeidskapital, forbannet velferdsprofitørene eller rett og slett funderte på det store grønne løftet.
Men endelig kom jeg frem. Sloss litt med forhenget, fikk lirket meg inn og fant veggen med alle listene.  Jeg fant en liste som passet, og så vel i grunnen ingen hensikt i det å skulle begynne å klusse med denne Det var bra folk på listen – ingen grunn til  å dele ut ekstrapoeng eller foreta utstrykninger.
Vel ute av lykkeboden kunne jeg konstatere at jeg fremdeles var dagsmarsjer unna området der valgurnene befant seg.
Men jeg var langt fra alene her i evigheten. Jeg hilste på noen som var ute i samme ærend som meg. En eldre dame med stokk. Vi gikk om kapp over strekene til det som markerte en badmintonbane. Men hun var alt for rask for meg. Jeg var sjanseløs.
 Den siste oppløpssiden mot de mange små bordene med valgmedarbeidere og valgurner  gikk jeg i stillhet, muligens ettertenksom. Kanskje  lurte jeg litt på oljeboring i Lofoten  (konsekvensutredning er et flott ord?!), funderte på hvor mange lærere det er nødvendig å ha i et klasserom eller hvor mange ulv vi ønsker oss i bakgården vår. 
Jeg krysset mållinjen. Damen ved det lille bordet var smilende og grei. Valgkort og identifikasjon var på stell, og dermed kunne jeg  legge stemmeseddelen i urnen. Happy days!
Nå var det faktisk mulig å fornemme utgangsdøren langt der borte, og jeg valgte å te meg som om siste etappe var æresrunden på et eller annet grisestort stadion. Ingen store fakter, selvfølgelig. Kanskje jeg tenkte godt om Erna eller Jens.  Kanskje ikke.
Eller kanskje Eliud Kipchoge fra Kenya. Tidligere i år løp han maraton på to timer og 25 sekunder. Han er antageligvis verdens raskeste maratonløper. Alt var lagt til rette for at han skulle bryte drømmegrensen på to timer på Monza-banen i Italia. Underveis i løpet ble flere fartsholdere (harer) sendt ut i løypa, og Kipchoge fikk drikke av funksjonærer på moped. Du klarer det neste gang!
Her i Slagenhallen er det definitivt ingen harer, og funksjonærene sitter rolig ved plassene sine i stedet for å farte rundt på moped. Det er sikkert mer klimavennlig. Og ulven har antageligvis spis det som måtte ha vært av harer.
Mitt maraton er over – jeg er tilbake ved bilen. Her kunne jeg selvfølgelig ha gått i knestående, fektet med stokken og ropt ”Vi seiret!” Men jeg klarte å legge bånd på meg.

Godt valg!


T

torsdag 6. juli 2017

Fra minneboken : Ikke akkurat Tour de France!


Det sykles igjen, og jeg benytter anledningen til å hente frem et ganske falmet og slitent blogginnlegg fra minneboken. Vi snakker 10.juni 2010 – det året Elgen prøvde på noe han åpenbart ikke kunne klare. Vi snakker fremdeles om det..




 Kjære Venner!

 Jeg tror at Elgen har forsynt seg med et kakestykke som er for stort. Alt for stort. For all del, min røslige venn er glad i mat, og dette handler på ingen måte om at han har pådratt seg en eller annen form for spisevegring.

Dette handler strengt tatt ikke om mat i det hele tatt. Nei, det handler heller om at han har takket ja til noe som han kanskje skulle ha vurdert litt mer grundig før han hoppet på. Noen vil kanskje si at han har blitt bondefanget. Jeg vet ikke om det var bønder involvert, men jeg skjønner at min venn har meldt sin interesse for noe han strengt tatt ikke har forutsetning for å være en del av. Og det er godt mulig at det er noen som har vært ufine nok til å lokke ham ut på den alt for tynne isen.

Fint med teambuilding?

En gang på høsten i fjor, så var det noen på arbeidsplassen hans som tenkte tanken at en real sykkeltur kunne være en fin måte å bygge lagfølelse og sterke bånd på. Teambuilding. Vedkommende som tok initiativet var sikkert velmenende, sikkert en liten spirrevipp på 55 kilo som 6 ganger i uken gjennomfører treningsøkter som ville gjort selveste Petter N forlegen. Den velmenende snakket med sjefen, de ble enige om å kjøpe inn litt treningstøy, legge litt penger i sykler og bidra til deltagelse i et turritt en gang mot sommeren.

Og jeg vet ikke hva min venn tenkte på. Elgen – drøyt 2 meter på sokkelesten med en matchvekt som sikkert er i nærheten av 150 kilo. Det er selvfølgelig mulig at han var bevisstløs i det øyeblikket han sa ja.. Men uansett, i godt over et halvt år har han nå vært klar over at han skal sykle Nordsjørittet sammen med kolleger og dårlige venner på jobben. Sykkelen, med setet regulert opp til maksimal høyde, har stått trygt lagret eller bortgjemt i garasjen mens min venn har varmet opp med mentale øvelser innendørs.

- Hva tenkte du på?

 
Kanskje har han lukket øynene og sett seg selv med skinnende gul ledertrøye, omringet av lojale og hardt arbeidende hjelperyttere. Elgen drømmer kanskje at han for et øyeblikk er Lance Armstrong. De sykler Tour de France – kanskje den umenneskelige og legendariske klatreetappen til Alpe d`Huez. En etappe som går over 173 kilometer før den kulminerer i en nesten 14 kilometer lang stigning. 7.9 graders helning og 21 krappe svinger. Utslitt passerer de mållinjen og myser ut over alpelandsskapet i det lille tettstedet Bourg dÒisanns.

Nordsjørittet er et turritt på drøyt 100 kilometer. Fra Egersund til Sandnes i et landskap som i all hovedsak er sympatisk panneflatt. Ikke akkurat Tour de France. Og godt er det, for min venn er definitivt ikke Lance Armstrong. Lance er drøyt 175 cm høy, en gjennomtrent og råsterk kropp som neppe veier mer enn 70 kilo (i all hovedsak muskler og slikt – selvfølgelig!) Han kjennetegnes ved en vilje som er så sterk at den kan flytte fjell, og han har ettertrykkelig vist at han foretrekker å vinne..

Elgen drømmer. Han er en fin fyr, vi er glad i ham akkurat som han er. Men han er, som allerede påpekt, ingen Lance Armstrong. Og det er enda godt at denne sykkelturen finner sted på Jæren og ikke i de djevelske franske alpene.

Lance har selvfølgelig et stort og profesjonelt støtteapparat. Trenere, leger, massører, lagledere med flere. Elgen har bare oss – pokerlaget fra Høyjord. Og vi er ikke særlig kompetente når det gjelder sykkelløp og slikt. Det er liksom ikke vår greie.

Men vi skjønte tidlig såpass, at det gjelder å ”venne seg til” sykkelopplevelsen i forkant av selv et panneflatt turritt på usle 100 kilometer. Jeg velger bevisst å ikke bruke ordet trening i denne sammenhengen. Dette handler om å overleve, ikke om å vinne eller få en anstendig plassering på resultatlisten. Dette handler om å redusere smertene, om å gjøre det mulig å kunne gå for egen maskin den etterfølgende uken. Så tilvenning er definitivt ordet, ikke trening.

Når så er sagt, så har Elgen valgt å ignorere våre velmente råd i denne sammenhengen. Sykkelen har støvet ned i garasjen, og han har valgt å fokusere ensidig på mental trening i sofaen. Det vil straffe seg.

Løpet er i morgen, og Elgen, spirrevippen og de andre fra bedriftslaget har tenkt å gjennomføre. Og slikt pågangsmot står det respekt av. Jeg sier ikke dermed at det er fornuftig, veloverveid eller lurt. Men jeg respekterer mennesker som møter sin skjebne med åpne øyne, løftet hode og et smil om munnen.

Pokerlaget er sitt ansvar bevisst – vi stiller i egen følgebil, dog uten fargerik fellesbekledning og skjemmende hodepynt . Vi skal cruise rundt i Jær-alpene, oppleve lokale tavernaer og feire resultatene uansett hvordan de blir. Og det er mulig at det kommer til å gjøre litt vondt dagen derpå. Men ikke i beina.

Tenk deg godt om før du sier ja..

Når spirrevippen på jobben din begynner å snakke om sykling, løping og fellesskap, så gir jeg deg følgende kloke råd: Tenk deg godt om før du sier ja til noe som helst.. Det kan komme til å gjøre vondt, skrekkelig vondt!

Og til alle dere spirrevipper som tenker teambuilding og umulige fysiske øvelser; bowling, pizza og øl er et velutprøvd og hyggelig konsept. I all hovedsak smertefritt og lystbetont. Det er kanskje OK en gang i blant det også?

Ønsker deg en smertefri og god helg, med eller uten sykkelhjelm!

T

-->

torsdag 27. oktober 2016

Skremmende?


(En nær-Halloween opplevelse)


Kjære Venner,

Det var Halloween og jeg var i stor barnebursdag – minst 30 unger og tilhørende mammaer og noen pappaer. Fantastisk leven – stor stas! Siden det var både bursdag og Halloween, så var det et brukbart utvalg av spøkelser, prinsesser, hekser og andre suspekte skapninger blant de små fest-deltagerne.



Tema for voksenprat var med dette også ganske avklart, og jeg skjønte ganske snart at det var mange gode grunner til ikke å like Halloween. Ettersom jeg har lett for å kjede meg i slike store barnebursdager, så fant jeg at det kunne være greit å engasjere seg litt i den pågående diskusjonen. Gjøre min egen lille private spørreundersøkelse, lodde stemningen og eventuelt kaste litt bensin på bålet. Hvis det skulle vise seg å være nødvendig eller underholdende.

Så, hva synes vi egentlig om Halloween?

Noen av disse mammaene (pappaene var forbausende passive og stille i denne sammenhengen) mente at det var idiotisk at vi lot oss påvirke av slike påfunn fra Amerika, eller at vi nordmenn alltid prøver å gjøre det samme som svenskene(!?)  Jeg stusset litt på hva de mente med det siste, men valgte å la være å påpeke de faktiske forhold der og da. Noen ganger kan jeg være høflig.

Halloween, eller allehelgensaften, er natta før allehelgensdag. Det er en katolsk minnefest for helgener og martyrer. Har mange trekk fra hedenske høsttakkefester .  I protestantiske land er det lenge siden dette var en hellig dag. I Norge sluttet vi med det i 1770. Men hedninger er det fremdeles mange av i landet.

For satanister og hekser har Halloween vært feiring av døden og starten på heksenes år. Den markerer starten på død og ødeleggelse og assosieres med vinteren. På denne tiden av året er kreftene fra underverdenen sluppet fri, og ånder skal være løslatt for å fare rundt på jorden. Dette er en gunstig tid for å kontakte åndene. Selvfølgelig  voldsomt spennende  for Märtha & Co, mens det for oss andre kanskje er knekkende likegyldig.

Halloween er skikkelig svært i Irland og Mexico, og det er vel ikke usannsynlig at det var innvandrere fra akkurat disse landene som brakte elendigheten til Amerika. Uansett, i USA har man feiret Halloween gjennom hele 1900-tallet . Barn har kledd seg ut og gått fra hus til hus og tigget godteri med ordene ”Trick or treat”.

Mer vanlig i andre vestlige land også nå. Halloween ble introdusert i norske miljøer for omtrent 20 år siden, antagelig etter at noen hadde studert sine Donald-tegneserier i detalj. ”Knask eller knep” ble første gang nevnt i en Donald-pocket fra 1993. Andre brukbare fornorskninger er ”Digg eller deng!”, ”Gi eller få svi” og det litt mer joviale ”Godteri eller fanteri”. Alt sammen må kunne sies å være rene ord for pengene.

Jeg studerer den mest høylytte anti-amerikanske mammaen i øyekroken, ser etter SV-symbolet på jakken men finner det ikke, og tenker at denne Halloween-elendigheten  startet  ikke i USA. Vi kan ikke gi dem skylden for det. De har riktignok vært flinke til å utvikle opplegget og gjøre butikk ut av det. Og vi i Norge synes jo som oftest at det er ganske stilig å gjøre som de gjør ”over there”.  Vi blir matet med amerikansk kultur hver eneste dag gjennom alle tenkelige former for media. Og vi liker det. Så det er klart at Amerika har påvirket oss.

Jeg ser med milde øyne på anti-mammaen, og gir henne litt rett. Men jeg klarer heller ikke å la være å fortelle henne noe jeg leste ganske nylig. En norsk religionsforsker har sett  nærmere på den oppblomstringen som har skjedd i forbindelse med Halloween i Norge de siste årene. Joda, Amerika spiller en rolle, media påvirker oss og handelsstanden gjør god butikk. Men barnehagene er viktige i Norge. Alle norske barn skal gå i barnehage. Og religionsforsker Dyrdal mener at nettopp barnehagene og deres behov for høstaktivitet har vært en av de viktigste grunnene til at Halloween har blitt så stort de siste årene.  Ser man det..

Anti-mamma virket usikker nå. Fordele skylden mellom slemme Amerika og bollebakende barnehagetanter?

Noen av de andre mammaene meldte seg litt på her.  En god grunn til ikke å like Halloween, er at det har blitt voldsomt kommersialisert. Det handler mye om penger. Bruk av penger. Her var de fleste av oss ganske enige. Og det er jo greit, rent bortsett fra at vi  med å tenke slik, også vil få problemer med å takle happenings som jul og påske etter hvert. For ikke å snakke om morsdager, farsdager, 17.mai og konfirmasjoner.. Det meste handler ganske mye om penger i dag. Eller?

Noen mente at det var for mye skrekk og gru i Halloweenfeiringen. For mye blod og gørr, ikke noe for sarte  ogveldig harmoniske barnesinn. Mammaen justerte på det fargerike skjerfet sitt og glattet på Husfliden-stasen, og jeg fornemmet at hun var en av dem som tvinger ungen sin til alltid å gå med sykkelhjelm, uansett om han sykler eller ikke. ”Hallo venn er bedre!”, prøver hun seg. Og så legger hun ut om en feiring der alle barna – både gutter og jenter – er utkledd som rosa prinsesser. En feiring der det bare er lov til å tenke glade tanker og si glade ting, der alle klemmer hverandre hele tiden. Der man har aktiviteter som bare gir vinnere, og som utelukkende foregår der det er lys og varme. Hun sa det selvfølgelig ikke slik, men det var omtrent sånn det hørtes ut i mine ører.  ”Synes ungene at DET er noe gøy da?, hørte jeg meg selv si.  Hoderisting, både til siden og oppover.

Diskusjonen avtok litt, og jeg skjønte at når alt kom til alt, så hadde de fleste mammaene resignert litt og ufrivillig omfavnet Halloween. Ungene hadde fått skrekkelige kostymer, det var kjøpt inn gresskar, nips og ufattelige mengder med snop og sukkervarer. De hadde arrangert fester og gått gatelangs på besøk til naboer og kjente. I beste julebukk-stil.

Og da jeg kjørte hjemover i mørket den kvelden, så passerte jeg flere mindre grupper av småfolk langs veien. Et rikt utvalg av hekser, zombier, smådjevler, Draculaer, Frankenstein-monstre og mannen med ljåen-varianter. Ganske bloddryppende, grøssent og skummelt. Kanskje rent bortsett fra at noen av dem hadde blitt truet til å ta på seg refleksvekst utenpå kostymet..

Rett før svingen ved det gamle Velhuset på Husvik var det en liten gruppe raringer som krysset veien. To små djevler med horn, mørke kapper  og høygafler, et monster med en gruvekkende maske og helt bakerst i gruppen en mamma som hadde kledd seg ut som finansminister Siv Jensen. Skremmende!!

 Ønsker dere en god helg, gjerne med både knask og knep..

T