Hva med et lite mirakel?

(Hva tenkte Hun på?)

Kjære Venner,

 Da er vi vel i gang igjen. Advent – ventetiden, den lange innspurten mot grantre, pinnekjøtt, Jesusbarn og et lite lastebillass med gaver vi strengt tatt ikke trenger. Men selv om startskuddet gikk sist søndag, så er det vel slik at mange av oss allerede har dyttet i seg marsipan og pepperkaker i ukesvis allerede. Eller?  Den lokale MENY-sjappa ryddet jo plass til julegreien så snart sankthans-bålene hadde sluknet og den elendige sommeren var på hell. Men nå trenger vi ikke lenger ha skyldfølelse, for nå er det lov å ta for seg. Det er bare å  fyre opp lys, trær og røkelse, hente inn ufattelige mengder med glitter, røde duker og dill, trille fram gløgg, pekkerkaker og godis og lene seg tilbake Det blir så koselig at det nesten ikke er til å holde ut..

Men oppi all denne hedonismen, denne vanvittige  fråtsingen,  så er det et forstyrrende element av  åndelig karakter. Advent er jo tiden der vi forbereder oss på herrens ankomst -  Adventus Redemptoris – Jesusbarnet er på gang igjen.  Så det er med andre ord tiden for å børste støv av det du eventuelt måtte ha av gammel, klam barnetro.  Dette handler jo tross alt ikke om nissene i Blåfjell, men om feiringen av en religiøs høytid.

Jeg er ikke spesielt stor på dette med tro, hverken den barnslige eller mer voksne varianten. Hedning, vil kanskje noen si.  Men det er ikke slik at jeg ikke ønsker å tro. Jeg mener, det hadde vært både lettvint og fint om jeg hadde fått klarhet i alt dette med himmel, engler, Jesus og Gud. De som er sterk i troen slipper mye mas og tankeutfordringer. De vet jo hvordan alt henger sammen.

Uansett, det er tidlig advent, og jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde tro.  Jeg vet jo ikke hva som skal til, men jeg innbiller meg at det ville ha vært storslått med et lite mirakel.  Ikke noe stort og sensasjonsaktig  nødvendigvis. Det er ikke nødvendig å gjøre det så vanskelig for min skyld. Ingen grunn til å vekke de døde til live, mate hele Afrika med to fisker og noen brød, finne en kur mot aids, skape fred på Gaza eller ordne opp i alle verdens finanskriser.  Jeg forstår jo at dette er forferdelig kompliserte og vanskelige greier, nesten umulig selv for en Gud som driver med mirakler.

Derfor ber jeg om et praktisk og overkommelig mirakel, en liten greie som jeg er sikker på at Gud fikser. Hvis Hun vil. 

–Hun?, sier du, og jeg nikker bekreftende.

 Ja, for det er vel opplagt at Gud er en kvinne. Så vag, diffus, ubestemmelig og samtidig så bestemt, flertydig og uforståelig. Menn er ikke så komplekse og avanserte. Det er klart Gud går med kjole..

Hva med et lite mirakel? På Hamar finnes det en enkel teknisk innretning – en maskin – som inneholder 34 baller med tall på.  Hver eneste lørdag kveld starter et eller annet menneske opp denne maskinen, og deretter velger sistnevnte ut 7 baller. Dette er kveldens Lotto-rekke, og de 34 ballene kan kombineres i omtrent 5.4 millioner ulike tallrekker.

Det sier seg selv at det er svært vanskelig – om ikke umulig, så definitivt statistisk usannsynlig – å velge ut riktig tallkombinasjon. Selv har jeg levert inn den samme tallkombinasjonen i over 20 år. Har aldri vunnet noen ting som helst.  

På lørdag – lørdagen før første søndag i advent – er det  sikkert en ekstra stor og fet premie til den som kan gjette riktig tallkombinasjon. Super-duper-mega-gullotto, eller noe i den dur!

Og siden jeg er en enkel sjel, så tenkte jeg at dette må være en fin mulighet for Henne. Her har Gud muligheten til å ordne opp med et kurant og lite arbeidskrevende mirakel. Det kan neppe være en særlig stor utfordring for en allmektig verdensbestyrer å sørge for at 7 bestemte baller blir hentet ut fra en enkel liten maskin på Hamar? Og Hun vet jo utmerket godt hvilke 7 tall jeg har satset på i alle disse årene. Jeg ser fram til denne lotto-trekningen, og øyner mulighetene for et aldri så lite mirakel i forkant av denne adventstiden. Det hadde gjort det mye lettere å tro, på nærmest hva som helst.

Kvart over 9, eller noe der om kring, vil  håpet og troen være grundig torpedert. Det potensielt lovende mirakelet ligger radbrukket og sammenkrøllet i papirsøppelet. Jeg vet ikke hva som gikk galt, hvilken del av planen Hun ikke forsto, men den enkle maskinen plukket ut 7 tall som definitivt ikke var noe i nærheten av det som jeg pleier å satse på.

Og som om ikke det var nok, så viser det seg at kveldens ekstremt heldige vinner av 134.5 millioner kroner er en dame på 180 år fra Vestlandet! Og hun skal ikke feire noe nevneverdig, nei. Hun aktet å fortsette med strikketøyet selv etter den forstyrrende telefonen fra Norsk Tipping på Hamar.

–Det kommer nok til å dryppe litt på barn og barnebarn, uttaler hun på den særegne måten som kjennetegner de gamle som levd igjennom lange kriger, ekstrem kulde, nød og triste perioder med kun barkebrød som mat. Håpløs nøkternhet! En verdig vinner ville umiddelbart ha fylt badekaret med Champagne, booket flybilletter til et varmt sted og innstilt seg mentalt på et liv uten pengebekymringer. 134.5 millioner kroner formelig krever at du mister alle hemninger og blir totalt ukritisk. Du feirer ikke et mirakel med en ekstra runde med strikketøyet! Jeg er så skuffet!

Så mye for mitt planlagte mirakel. Det ser ut til at jeg må jobbe med den omtalte troen på en annen måte. Men  det betyr også at jeg kan ønske meg umulige mirakler til jul. Fred på jorden, mat nok til alle, lykke og frihet… Hun kunne sluppet unna med 7 enkle  tall.

Hva tenkte Hun på?

Ønsker deg en fin julebordshelg med sterke mirakler!

T

En nær SiV-opplevelse! (Siste del)

(Hurra for SiV..)

Kjære venner!

Så har vi da endelig kommet til siste kapittel i denne episke sagaen om SiV. En hyllest, vil noen hevde, mens andre vil avfeie det hele som reinspikka røreprat. Jeg ser ikke bort fra at alle parter kan ha litt rett her. Og det er jo ganske så vakkert, eller? Uansett, så vil jeg innledningsvis benytte anledningen til å takke for at dere  fremdeles leser. Hva dere holder ut? Slikt står det respekt av.

Lillebjørn - en seig jævel?

I kveld er det stor finale. Det er ”øyråd” og slik alt nå har utartet seg, så er det kun Lillebjørn og jeg som sitter igjen rundt leirbålet.  Men nå får jaggu nok være nok, og jeg ber til høyere makter (Åsa?) om at en av oss forlater SiV i kveld. Mange har antydet at dette er gitt, ettersom det nå engang er slik at det jeg som har ført dette marerittet i pennen. Men la oss ikke foregripe begivenhetene. Lillebjørn er en seig jævel, dette er en tøff virkelighet og absolutt ingen ting er sikkert.

Frihet!

Denne noe ustadige historien synes kanskje i overkant hektisk for de aller fleste av dere.  Imidlertid, så skal dere vite at jeg innimellom sterke opplevelser, dårlig visesang og  stadig nye møter med  fasinerende mennesker har hatt god anledning til å reflektere over  både det ene og det andre. Livet, liksom.. Krig og fred og sånn.

Det hender stadig at jeg tenker litt på frihet. Det å føle seg fri, er en god greie, og av en eller annen merkelig grunn så har jeg tidvis blitt overveldet av frihetsfølelsen her i mørket på SiV. Tilværelsens uutholdelige letthet, ville kanskje Milan Kundera ha sagt, og han kan godt ha vært inne på noe der. Det er i det hele tatt vanskelig å være presis når det gjelder frihet. Hva er frihet for deg? Hvordan føles det? Er det viktig?

Jeg er fasinert av Nikos Kazantzakis, den store forfatteren, filosofen og levemannen. Han skrev om Zorba og hevdet at ”man må ha litt galskap for å slippe fri”. Kazantzakis levde livet helt og fullt – litt hoka hey – og var opptatt av frihet. Han dro hjem til Kreta for å dø, og ble til slutt gravlagt på bymuren på  Heraklion (den greskortodokse kirken ville ikke ha ham på kirkegården!) På minnesteinen hans står det gravert ”Jeg håper ingen ting, jeg frykter ingen ting, jeg er fri.”

Forferdelig deprimerende, kanskje, men slikt hender det altså at jeg kommer til å tenke på.  Er det frihet?

Eller,  kanskje det er så enkelt som Janis Joplin synger om i ”Me and Bobby McGee”:

”Freedom `s just another word for nothing more to loose”.

Samme hva. Det jeg ville ha sagt, er altså at jeg her har følt noe som jeg oppfatter som frihet. Og med det trekker jeg dere for siste gang med inn i det ytterste mørket sammen med SiV..

Her kommer Pompel og Pilt..

Mandag 13.november var i ferd med å bli til tirsdag. Det begynte å bli natt på akuttmottaket, og stemningen var langt fra utmerket. Rent bortsett fra tilstedeværelsen av H – drømmekvinnen – selvfølgelig! Det noe optimistiske smertedempingsprosjektet med 476 Paracet hadde gått til hundene, Lillebjørn var på krigsstien og Titanic var i ferd med å gå til bunns. Det var ganske lenge siden jeg hadde vært tapper, og fremtidsutsiktene var ikke egnet til å begeistre noen som helst. Hele atmosfæren var særdeles klam og uvirkelig, omtrent slik som jeg husker noen av de mest utagerende Pompel og Pilt episodene en gang på 70-tallet. En hel generasjon vokste opp med traumer etter det, og nå var jeg altså følelsesmessig tilbake der.

Klamme greier..

Det var omtrent da mannesykepleier Øistein hadde et særdeles lyst øyeblikk, og ut fra innerlommen tryllet fram en sprøyte med narkotika. Jeg hadde takket ja til å være med på hva som helst akkurat da, og hadde, hvis det var påkrevet, vært villig til å iføre meg umoderne dunjakke, for å få tilgang til saligheten. Men Øistein – min mann – trakk ikke ut tiden, og brukte venflonen som storinkvisitor Åsa hadde skrudd inn i hånden min.

Effekten var umiddelbar og fantastisk! Til og med Lillebjørn ble helt rolig og avslappet. Jeg følte meg som noe midt i mellom en kroppsvarm polvott og en perfekt tillaget sjokoladefondant. Alt var lyst, lekkert og vidunderlig, og et lite øyeblikk tror jeg faktisk at dette var helt på høyden med den aller beste Barolo som jeg  noen gang har vært borti. Cordero Di Montezemolo. 1981.

Men så skjedde det noe med sjokoladefondanten, og jeg vil tro at de sjelden eller aldri har sett et menneske kaldsvette så redselsfullt kraftig der nede i de mindre glamorøse salongene på akuttmottaket til SiV. Både Øistein og turnus-Johan var ganske imponert,og hvis det ikke hadde vært for H og den kalde kluten, så ville noen ha druknet der i det kalde vannet denne kvelden. Jeg fabulerte, og kunne vel se både det ene og det andre der jeg lå. Isfjell, Titanic, Crazy Horse, Pompel og Pilt. Dette var i ferd med å ta av.

Ultralyd, erklærte mannesykepleier Øistein! Lynraskt og smidig bukserte han sengen, Lillebjørn, H og meg ut i heisen og opp noen etasjer. Nå var det natt på SiV, og stemningen på moderskipet var rolig og dempet.

Quasimodo

Øistein forlot oss, og vi ventet i enden av en eviglang gang. Det var ikke et eneste menneske å se. H, den kalde kluten og jeg ventet på en portør. Lillebjørn hadde sloknet, og jeg skal ærlig innrømme at jeg selv også begynte å bli ganske så tung å prate med..

Vi ventet altså på en portør. Høy på narkotika som jeg var, så fikk jeg de merkeligste assosiasjoner med dette fremmede ordet. Mest av alt lå jeg der i sengen og ventet på å høre subbende og hoppende lyder langt der borte i gangen. Og plutselig, så ville den pukkelryggede og godhjertede Quasimodo dukke opp! Rett fra Viktor Hugos Ringeren fra Notre Dame. Det var noe slikt jeg forventet meg, og dermed ble jeg ikke så rent lite overrasket når det viste seg at portøren var en kjekk og normalt utseende kvinne i sin beste alder. Definitivt ikke pukkelrygget.

Portøren, hvis navn er forsvunnet i tåkeheimen etter all narkotikaen, hilste pent. Selvfølgelig! Deretter lekte vi lese på armbånd-leken, men nå var jeg så bortreist at H faktisk måtte bekrefte at jeg var meg.  Portøren lot nåde gå for rett, og dermed var vi på vei til ultralydrommet, eller hva det nå enn er de kaller denne hemmelighetsfulle delen av SiV.

”Lawrence of Arabia”?

Det skulle så vise seg at ultralydavdelingen var minst like folketom som den tidligere omtalte eviglange gangen. Ikke et eneste menneske å se.

Vi ventet. Lenge. H kjedet seg litt. Jeg koste meg med narkotikaen og alle de frodige fantasiene. Jeg har ingen ide om hva Lillebjørn holdt på med akkurat da, men han var i hvert fall rolig.

Venting var plutselig over. Døren gikk opp, og inn kom.. Lawrence of Arabia!! Heldekket i hvitt, med hvit hijab på toppen. Dette overgikk til og med mine villeste narkotika-fantasier. Lawrence kom nærmere og hilste pent, og det var først da jeg skjønte at dette ikke var Peter O`Toole fra den Oscar –belønnede filmen fra1962. Lawrence viste seg å være en ung, arabisk utseende kvinne.  Hun var myndig og bestemt, virket rett og slett bare kapabel, og ville gjerne komme i gang.

En ultralyd lege?

Men først måtte vi leke lese på armbånd-leken, og også denne gangen hadde jeg åpenbare problemer med å henge med. Men vi ble uansett enige om at jeg var meg, noe som kanskje var diskutabelt  forholdene og de sentralstimulerende medikamentene tatt i betraktning.

Lawrence fyrte opp den store, kloke og imponerende ultralydmaskinen. TV-skjermer ble snudd, og for første gang fikk jeg et klart bilde av Lillebjørn! Han var der inne. Ikke noe å lure på, det. Jeg ble litt begeistret for dette, og det var åpenbart at doktor Lawrence syntes at jeg var en merkelig skrue. Hun bemerket et og annet om at jeg rent kroppslig sett var lite egnet for ultralyd. Lite fotogen, på en måte. Jeg lot det passere, takket Lawrence for åpenbaringen og anstrengte meg maksimalt for å holde meg våken. H passet på meg.

Vi var plutselig tilbake i den folketomme gangen. Mer mørke og mer venting. Portøren som ikke var Quasimodo dukket endelig opp igjen. Det viste seg at hun var den eneste av sitt slag på jobb denne natten, og hun sprang omkring som et pisket skinn! Vi hoppet over hilseritualet, og hun bare konstaterte at jeg var meg. Ikke noe armbånd eller stirre i øynene-øvelser. Noen ganger er det enkle det beste. Den hardtarbeidende  kunne fortelle at jeg nå skulle til avdelingen. Til rommet. Jeg likte ikke helt hvordan det hørtes ut, men  jeg var føyelig og medgjørlig. Fremdeles fondantmyk og polvottlunken etter den fantastiske narkotikaen til mannesykepleier Øistein. Portøren satt fart, og vi bevegde oss ut i galaksen. Mot rommet.

Post 2A

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet meg, men etter det jeg har skjønt av sinte oppslag i media og skrekkrapporter på TV2, så hadde jeg nok en tanke om at jeg ville finne døende mennesker skrikende og ensomme der oppe i de omtalte sengepost-gangene.

Det viste seg at det ikke var slik. Gangen var tom og helt stille. Jeg ble møtt av vennlige sykepleiere. Mye hilsing! Det ble lest på armbånd , og det viste seg at jeg fremdeles var meg. Stor stas. Jeg fikk så mitt eget dobbeltrom, seng ble trillet på plass, og jeg var så bortreist at jeg ikke engang gjorde et hederlig forsøk på å lokalisere minibaren. Det var definitivt natta på Siv. Sov godt, Lillebjørn!

God morgen?

Neste morgen våknet jeg av at det var folkevandring til rommet mitt. Sykepleier Maria, sykepleier Ellen og hjelpepleier Thor. Det ble en hel masse pen hilsing, armbånd ble sjekket, blodtrykk ble målt en 10-12 ganger og pulsen ble behørig talt opp. Det var stor enighet i den oppmøtte forsamlingen om at jeg definitivt var i live, og dermed kunne dagen erklæres åpen og pågående. En fjern slektning av Åsa dukket også opp, og hun rasket med seg 2-3 liter med blod på morgenkvisten. God morgen!

Og sånn går no dagan..

Og jeg må ærlig medgi, at om det første døgnet hadde vært relativt fartsfylt og spennende, så gikk vi nå over i en litt mer langtekkelig og småkjedelig fase.  Dagene ble fylt opp med mystiske blanke poser med intravenøse greier, utallige velmenende og kloke pleiere som alle hilste pent, leste på armbåndet og slo i hjel tid med å foreta utallige målinger av både det ene og det andre. Man kan vanskelig få målt puls og blodtrykk ofte nok, og om ikke annet, så er det alltid kjekt å få bekreftet at pasienten fremdeles er mer enn bare litt lunken. Jeg fikk en helt klar følelse av at det ikke var noen som faktisk brukte alle disse målingene til noe spesielt. Det var vel heller slik at Jonas (G.S!) ville sikre seg at folk ikke gikk hen og døde på hans vakt.  Og da ikke kom trekkende og skyldte på ham i etterkant. Man hadde jo tross alt målt både puls og trykk, armbånd hadde blitt kontrollert og det hadde  blitt hilst pent og skikkelig. Det er helt uaktuelt med noen gaffel i ryggen til Jonas!

Den tredje dagen på SiV ble imidlertid ganske minneverdig. Da kom det faktisk en skikkelig lege på visitt. En kirurg, en overlege. Vi hilste pent, og han kunne fortelle meg de mest fantastiske ting om slike som Lillebjørn. Han hadde diverse stilige forslag til hvordan vi funne få en slutt på den elendige og plagsomme visesangen. Jeg følte meg ganske lett på tå, og fikk på sett og vis følelsen av at dette var begynnelsen på slutten.

Mer valuta for skattepengene

Både ultralyd-Lawrence og overlegen hadde varslet meg om det, og den påfølgende dagen ble jeg faktisk trillet av gårde  til mirakelmaskinen på SiV, den store MR-maskinen, som bare i ubetydelig grad skiller seg fra det utstyret som professor Baltazar kan skryte av.

Voldsomt imponerende, og enda en gang ble jeg fylt av den tidligere omtalte overveldende følelsen av å få valuta for skattekronene. Dette hadde nå skjedd opptil flere ganger her på SiV, og mest sannsynlig så kommer det ikke til å gjøre vondt å betale skatt før langt ut på nyåret igjen. Alle skattebetalere burde innvilges en opphold på SiV en gang i blant. Det hadde gjort mange ting mye enklere.

Bildene av Lillebjørn ble visstnok suverent skarpe og fine, og den klokeste av de kloke (over-overlege- kirurg-sjefen!) mente med sikkerhet at det beste for meg var om han ble værende der han var. Lillebjørn, altså. Intravenøs antibiotika med kryptonitt-styrke ville sørge for at det ble slutt på spill og jamring, og dermed spådde legen over alle leger at fremtiden var lovende og full av håp.

Maria og Ellen rigget til det store stativet med plass til uvirkelige mengder med blanke poser. Sjelden har jeg følt meg så trygg. Kompetanse, omsorg og empati ut av en annen verden.  Som sagt, jeg unner alle et opphold på SiV..

Takk & takk!

Som dere alle nå har forstått, så er jeg en voldsomt fornøyd kunde av SiV. Jeg har blitt tatt så godt imot, og har fått så god behandling.  Maskinene, ambulansen og all narkotikaen var selvfølgelig svært imponerende. Men mest takknemlig er jeg allikevel for alle de menneskene jeg har fått møte. Sinbad, forhørslederen, mannesykepleieren Øistein, Turnus-Johan, hjelpepleier Thor, Quasimodo, Lawrence, over-over-overlegen og alle de utallige andre som jeg har hilst pent på og lekt lese på armbånd-leken med. Sykepleierne Maria og Ellen – dere er best! Og Åsa; jeg bærer ikke nag etter all den forferdelige stikkingen.

Kjære SiV – tusen takk – du er en grepa jente!!

”Se alltid lyst på livet..”

Fredag 16.november, rett etter at over-over overlegen hadde  tatt farvel, så vandret Lillebjørn og jeg ut fra SiV. Fri.

–Nå drar vi avgårde og tatoverer oss, sa Lillebjørn.

–Oss?, svarte jeg

–Jepp, gryntet trubaduren.

Han gir seg liksom aldri, Lillebjørn. Good man!

Kjære leser!

Jeg takket for følget, og håper at du ikke får noen varige mèn etter denne noe ujevne, langtekkelige og til tider voldsomme opplevelsen.

Selv lover jeg å la være å fortsette med narkotika – jeg går tilbake til de gode italienske så snart den offensive antibiotikakuren er historie.

Lillebjørn hilser, og jeg ønsker dere en god helg!

T

En nær SiV-opplevelse (Del III)

(Het natt med SiV..)

Kjære venner!

Selv om det  nær sagt er ubegripelig, så vil jeg starte med å takke for at du stadig  tar deg tid å lese videre på denne noe merkelige historien. Jeg kan jo ikke love hverken stigning i programmet eller avflatning av de fargerike hallusinasjonene.

Hoka hey?

25.juni 1876 fant det største slaget under  indianerkrigene sted ved Little Bighorn. Hundrevis av Cheyenne- og Sioux-indianere angrep det 7.kavaleriregimentet under ledelse av oberstløytnant Custer. Indianerne sparte ingen, og slaktet ned over 300 blåjakker. Custer inkludert. Dette var det største slaget indianerne vant, og etter dette har det vel strengt tatt ikke vært all verden for dem.

Sioux-krigerne ble ledet av sin høvding og sjaman, Crazy Horse. De gikk nådeløst til angrep med krigsropet ”Hoka hey”. Dette skal visstnok ha skremt vannet av både den ene og den andre blant blekansiktene.

Hoka hey  kan forstås på forskjellige måter, og på sett og vis så koker det ned til at det ikke er stort annet enn en litt lite glamorøs versjon av det relativt forsofne carpe diem-gnålet.

Rett oversatt betyr det at ”det er en god dag å dø på”.  For Crazy Horse og resten av gutta  skulle dette virke oppkvikkende ved at det minnet dem på at de hadde levd livet på en slik måte at det som burde gjøres, var blitt gjort. Og dermed var dagen i dag en like god dag å dø på som hvilken som helst annen dag. Disse gutta levde virkelig i nuet, og det er vel grunn til å tro at de framsto som mer enn gjennomsnittlig motivert i de slagsmålene  de bega seg inn på.

Hoka hey var selvfølgelig sjelden godt nytt for dem som møtte Crazy & Sioux-gutta. Man kunne jo fort tolke det dit hen at indianerne mente at det var på tide for de hvite menn å forlate åstedet, rett og slett legge seg ned og dø. Man blir ikke munter og glad av slikt.

Uansett, jeg har den aller største respekt for mennesker som gir alt, og bokstavelig talt tar sats som om det skulle være siste mulighet her i livet. Hoka hey er for de aller tøffeste guttene, og lar carpe diem-mumlerne sitte igjen med skammen.

Men,  om det er en klok livsholdning? Nei, det er det jo ikke sikkert at det er. For Crazy Horse gikk det definitivt rett i dass. Etter Little Bighorn ble han tatt av dage av de hvite menn på den mest nedrige og gemene måte. Men han ga alt. Det skal han ha.

Og med det, kjære venner, så kan vi vel trygt slå fast at jeg igjen har klart å spore av noe så helt forferdelig at det skal godt gjøres å komme i mål på en anstendig måte.

Men vi prøver, og med det inviterer jeg dere igjen til å bli med inn i mitt eget lille SiV-inferno.

Lillebjørn og jeg legger oss litt nedpå..

Det var definitivt ingen Hoka hey-stemning på Tønsberg Kommunale legevakt. Det var fremdeles tirsdag kveld, det begynte å bli mørkt både inne og ute,  og den presumtivt dyktige og velmenende doktor Sinbad hadde på et særdeles diskret vis anbefalt meg en liten ryggstrekk.

 

Opplysningen om at ”ambulansen kommer snart” hadde enda ikke nådd hjernebarken da jeg lente meg tilbake i sykehussengen, og  nærmest likeglad registrerte  at Sinbad, Lillebjørn og jeg hadde fått selskap der i mørket.  Søster Åsa spratt fram som troll fra en eske, hilste pent og ba meg om å slappe helt av. Det var ganske enkelt. Jeg var jo allerede voldsomt vissen og tiltaksløs. Åsa var svensk, og jeg stusset litt over det hele. Hvem sin søster var det nå egentlig snakk om? Men damen var bestemt, og hadde åpenbart svart belte i sprøytestikk og venflon. Hun var så rask at jeg ikke rakk å svime av. Bra gjort. Lillebjørn stemte gitaren og jamret surt i bakgrunnen. Vi skrev fremdeles tirsdag 13.november, og var i ferd med å rusle inn i natten sammen med SiV.

Endelig litt valuta for skattekronene.

Det ble ikke noe rusling. Like greit, egentlig, det er jo ikke min greie allikevel. Ambulansen hadde kommet. To sympatiske og imøtekommende karer med fargerike uniformer, vesker og mengder med spennende tilbehør. Vi hilste pent. Allerede på dette tidspunktet begynte jeg å forstå at hilsing er en svær greie i sykehusmiljøet. Noen har gått på kurs?

Ambulansegutta fikk lurt meg over på den medbrakte båre-dingsen med hjul. Alt gikk bokstavelig vis på skinner, og jeg var først og fremst takknemlig over at jeg var klokkeklar og velsignet med muligheten til å få oppleve det som jeg nå ante lå foran meg.

De pakket meg voldsomt godt inn, og trillet meg ut gjennom venteværelset på legevakten. Begge de griseslitne foreldrene betraktet meg med utilslørt misunnelse, før de igjen ble overfalt av snørrete og skrikende unger. De fortutlete narkomane var fremdeles det. Fortutlet og narkomane. Forhørslederen fra lykkeboden så jeg ikke noe til.

Ambulansen var usigelig stor, gul og gild, og den var så spekket med høyteknologisk utstyr at det bare var med nød og neppe at de maktet å tre båren med Lillebjørn og meg inn i  Star Wars-klenodiet.

Så gjennomførte de en rekke kule prosedyrer, snakket litt i radioen og ba om landingstillatelse, eller noe i den gaten. Motoren startet opp, vi kjørte i hele 4 minutter, og allerede der og da ble jeg fylt av denne gode og varme følelsen som man gjerne blir overveldet av når man føler at man endelig får valuta for skattekronene. Det skjer jo ikke så ofte. Kvelden var ung, og vi hadde landet på selve moderskipet. Sentralsykehuset i Vestfold.

Muhammed og fjellet

Plutselig var jeg på plass i akuttmottaket, og når du først har blitt funnet verdig til en seng der, ja, da har du bare pent til å bli liggende. Det er på mange måter som historien om Muhammed og fjellet. Og som du da sikkert umiddelbart husker, så fungerer det slik at hvis ikke Muhammed kommer til fjellet, så må fjellet komme til Muhammed, eller hvordan det nå er. I dette tilfellet var det definitivt jeg som var Muhammed, og det var helt soleklart at jeg skulle ikke på noen som helst form for fjelltur.

Men da var det jo veldig hyggelig at fjellet kom til meg. Jeg  hadde ikke engang rukket å venne meg  til den hjemmekoselige  flombelysningen før  majoriteten av dem som har fast ansettelse ved sentralsykehuset  hadde tatt turen innom. Det var imponerende.

En hyggelig dame med et stygt armbånd

Først kom det en hyggelig sykepleierdame med armbånd til meg. Hun hilste pent, selfølgelig, og plastarmbåndet rundt armen min. Jeg skjønte at det var stor ære forbundet med dette, og både Lillebjørn og jeg gjorde vårt ytterste for å takle hederen med verdighet. Den hyggelige så først på meg og deretter på plastarmbåndet. ”Torkill Olav…” Hun sa det høyt og sakte, og forventet at jeg skulle fullføre setningen. Det gjorde jeg med glede, og deretter lekte vi den samme leken med personnummeret mitt. Alle var superfornøyd. Jeg hadde bestått testen, og vi hadde fått klarhet i hvem jeg var. Dette bekreftelsesritualet  er også noe de er svært opptatt av på sykehuset. Alle blir medgjørlige når de skjønner at nummer og navn stemmer med både person og informasjonen på rekvisisjonen.

Turnus-Johan

Johan var min turnuslege, og viste seg å være en særdeles nøye og hardt arbeidende ung mann. Han hilste pent, og gikk deretter direkte til lese på armbånd-leken. Deretter gjennomførte  han en undersøkelse og et dybdeintervju som ville ha imponert buksene av selveste storinkvisitoren. Han nikket mye, og noterte mer enn jeg har gjort i hele mitt liv. Så strøk han på dør for å konferere med en ordentlig lege. Dette gikk fint, syntes jeg.

Mannesykepleier Øistein

Øistein – mannesykepleier – var neste besøkende. Nærmest unødvendig å si, men vi hilste pent, og jeg fikk umiddelbart følelsen av at han var ”min mann” i denne nødens forsal. Han framsto da også som særdeles oppvakt, kvikk og initiativrik, og gjennomførte puls- og blodtrykksmåling samt et lettbent EKG før jeg rakk å stemme i med allsang med Lillebjørn. Det fine med mannesykepleiere, er at de tar seg tid til å barbere brystkassen din før de klistrer over alt med de elendige padsene som registrerer hjertelyd. Dette ville ikke en kvinnelig sykepleier tatt til seg, uansett  tingenes tilstand. For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at hårene på mitt bryst har røtter inn i selve ryggmargen, og jeg påpeker det enkle faktum at jeg ER begeistret for kvinner. Sykepleiere eller ikke..   

Tilsynelatende besto jeg alle testene til Øistein, og han avsluttet besøket med litt energisk puteristing og et dypfølt spørsmål om jeg hadde det vondt. Er det sand i Sahara? Den umandige tapperheten min begynte  å synge på siste verset, og jeg kunne nå kjenne med hele meg at den jævla visesangeren  var i ferd med å dra i gang allsang der inne. Muligens rett på siste vers, det også, hva vet vel jeg? Øistein lovet å komme tilbade med frelse, fred og smertelindring om et øyeblikk. Jeg lot meg lure, og han forsvant ut døra.

Åsa vender tilbake

Så vendte Åsa tilbake, eller kanskje det bare var hennes identiske og onde tvillingsøster? Uansett, så hilste vi pent som om det var det aller første og jomfruelige møtet mellom oss.  Åsa la deretter i grus alt det som muligens kunne være etablert av god stemning, ved å dra frem en liten trillevogn med et assortert utvalg av spøyter, reagensrør og flasker.  Og  denne gangen hadde ikke Åsa fordelen med overraskelsesmomentet, noe som hun imidlertid lett kompenserte for ved å være ekstremt målrettet og effektivt.  Igjen, det er all mulig grunn til å tro at storinkvisitoren ville ha vært både fornøyd og imponert. Jeg ville for min egen del ha vært villig til å innrømme hva som helst for å få lov til å slippe. Jeg VET hvor Jimmy Hoffa er begravd, og mener oppriktig at det er jeg som er skyld i alt det som muligens måtte være galt her i verden!

Men Åsa ville ikke høre. 5 liter blod senere lekte vi lese på armbåndet-leken. Tross det massive blodtapet og livet som raskt var i ferd med å svinne hen, så klarte jeg å redegjøre for at jeg var meg. Tapper framstår definitivt som understatement i denne sammenhengen. Titanic var en bagatell knapt verdt å mase om..

Nå begynte det å bli litt natta-stemning på akutten, og jeg ble liggende der i denne omtalte Muhammad og fjellet-modusen.  Johan kom innom hele tiden. Stadig nye spørsmål og fremdeles voldsom interesse for målinger av diverse slag. Mannesykepleier Øistein returnerte også, smilte bredt og stappet et par håndfuller med Paracet i nebbet på meg. Nå snakker vi, tenkte jeg, og i akkurat 20 sekunder innbilte jeg meg selv at dette vil stoppe kjeften på Lillebjørn.

H - kvinnen i mitt liv

Jeg ble liggende der i en voldsom ensomhet. Til tider var det så ugreit at jeg tok meg selv i å savne Lillebjørn.  Selv Åsa ville ha vært greit selskap. Men så kom kvinnen i mitt liv – H – på besøk, og dermed tok alt en vending mot det bedre her i denne begredelige natten. Hun har den effekten på meg.Det er voldsomt fint.

Hva synes vi egentlig om narkotika?

Vi er alle oppdratt til å synes at narkotika er en elendig forbannelse, og at narkomane er slitne mennesker med kniks i knærne, umoderne boblejakker og dårlige tenner.

Men hva vet vi egentlig? Selv sverger jeg til lett rødvinsrus, og da primært italiensk fra regionene Piemonte eller Toscana. Det fungerer helt topp for meg, og jeg har vel aldri fått det for meg at det kunne være interessant å prøve sterkere saker.  Og med min uttalte motvilje mot sprøyter, så har vel det egentlig vært like greit.

Men denne natten – tirsdag 13.november – dukket ”min mann” Øistein opp igjen på akutten og konstaterte at Paracet prellet av som vann på gås , og at langt kraftigere saker måtte til for å roe ned den krakilske visesangeren.

Øistein sa det ikke rett ut, men jeg forsto det helt klart slik at nå var hanskene av, og det var på tide å prøve med litt narkotika.

Voldsomt spennende, syntes jeg,  samtidig som Turnus-Johan og en skikkelig lege poppet opp ved sengen og erklærte at det ville bli ultralyd-undersøkelser denne natten.

Ting var definitivt i ferd med å ta seg opp, og  jeg  tenkte med meg selv at kombinasjonen ultralyd, narkotika og Lillebjørn ville bli interessant.  Det lå an til å bli en opplevelse like surrealistisk og klam som de mest outrerte Pompel og Pilt-episodene i min barndom.

Kjære leser – dere to som fremdeles holder på – jeg avslutter nå med å takke for deres velvilje. Jeg ber selvfølgelig om unnskyldning for at jeg belemrer dere med mine (bokstavelig talt!) syke tankerekker og minner.

Vi er ikke i mål, og det kan synes som om torsdagen blir ”grand finale”. Da blir det uansett avstemming i øyrådet, og jeg vet hvem jeg skal stemme på. Du er advart og velkommen!!

Fortsatt god kveld..

T

En nær SiV-opplevelse! (Del II)

(Om Lillebjørn, Sinbad og en dame som heter SiV.)

Kjære venner!

Selv om det nærmest er helt unødvendig å påpeke det, så er jeg naturlig nok svært glad for at dere velger å holde meg med selskap videre i denne noe selsomme historien. Det kunne fort ha blitt tungt å gå alene.

Litt om anatomi, hverdagsslitere og rockestjerner.

Galleblæren er et lite prestisjefylt organ. Definitivt ingen rockestjerne, i beste fall en litt seiglivet, problemfri og utholdende trubadur. Litt som Lillebjørn Nilsen, på en måte. Du begynner først å legge merke til den i det den begynner å synge skjærende falskt og elendig. Ellers tenker du ikke noe særlig på den i det hele tatt. Det er ingen som snakker om galleblæren sin i store coctailselskap. Nei, da skryter man helst av imponerende hjertefeil, meniskskader eller andre organer som krever jevnlig tilsyn av profilerte leger, høyteknologisk utstyr og raffe medisinske løsninger. Galleblæren blir som regel sittende ganske rolig og umerkelig i en stille krok.

Galleblæren. Litt som Lillebjørn Nilsen, på en måte.

I galleblæren produseres det gallesaft som skal være med på å gjøre det enklere for kroppen å fordøye fett. Og vi spiser jo relativt mye fett, så den burde ha nok å gjøre. Vår uunnselige venn er plassert på høyre side av kroppen, opp mot brystbenet, og ligger der tett inntil sin viktige storebror, leveren. Leveren er rockestjerne! Et organ du ikke kan leve uten, mens de aller fleste vil ha det helt honky dory også uten galleblære. Disse to ulike musikantene deler en felles gallegang, og dermed er det duket for noen rare duetter.

Rockestjerne! Levern..

Når det store ubehaget melder seg, så har jeg forstått det slik at det da enten er  vår venn trubaduren, galleblæren, som er ute å kjøre,  eller at det er noe plunder med den gangen som den deler med leveren. Leveren på sin side spiller gitar og nyter groupies, og har det antagelig helt fortreffelig. Ikke sjelden ender man opp med å røske ut trubaduren, samtidig som man forsikrer seg om at alt er vel med  rockestjernen og fellesgangen. Så er alt på stell, igjen. Ingen ulyder. Dette er typisk tilfellet lett betent eller smågretten galleblære.

Hvis derimot trubaduren er såpass knekjørt at den henger som en våt klut rundt sin tøffe rockestjernebror, da er det ikke bare å røske ut Lillebjørn. Man kunne jo komme til å skade stjerneskuddet i samme slengen.  Da må man først roe ham ned med godprat og kjemikalier, før man deretter hivern rett ut. Slutt på ulydene. Dette er caset sterkt infisert og ikke operabel galleblære.

Og med dette vanvittige forsøket på anatomisk kunneskapsoverføring, så går vi nå tilbake til den tidligere påbegynte sagaen om min nærkontakt med Sentralsykehuset i Vestfold.

Purgatoriet..

Dante omtaler purgatoriet i Den Guddommelige Komedie. Det er noe merkelige og uforståelige greier, men slik jeg skjønner det , så er det  et sted der det foregår en renselsesprosess i overgang mellom levende liv og himmel (1.valg) eller helvete (2.valg). Jeg kan umulig se for meg at atmosfæren er noe særlig på dette odde stedet.

Tirsdag 13.november, noen ganske få minutter før klokken åtte, rett etter at jeg hadde erkjent grunnstøtingen, sendt ut nødhjelpssignal og tatt den lite mandige beslutningen om å oppsøke medisinsk hjelp,  steg jeg inn på Tønsberg Kommunale Legevakt.

Interiørarkitekten ansvarlig for denne forbrytelsen av et lokale skulle vært satt i gapestokk på Tønsberg Torv.

Stemningen var ikke påfallende høy der inne. To fortutlete narkomane herremenn med slørete blikk og møkkete hettegensere. De satt på hver sin sofa og var tilsynelatende opptatt med sine egne diffuse aktiviteter.

Videre var det to småbarnsforeldre der. De hadde med seg det som virket som 100 små snørrete kolikkunger fra helvete.  Altså, strent tatt var det kun 1 unge. Småbarns-foreldrene så griseslitne ut, og fikk vel egentlig de to fortutlete narkomane til å virke litt glamorøse til sammenligning. Purgatoriet eller ikke, det var enkelt å slå fast at det ikke hersket noen sambastemning i dette traurige lokalet.

Det var altså absolutt ingen grunn til å engasjere ved bordene, og dermed  gikk jeg , den skibbruddne kapteinen målrettet mot automaten som delte ut lodd i dette tvilsomme lotteriet. Det skulle vise seg at jeg trakk plassen rett bak de to fortutlete og de 100 små skrikende fra helvete.  Det kunne jo umulig ta så lang tid.

Men det gjorde det. Til slutt ble det min tur. Den myndige damen bak det skuddsikre pleksiglasset i den trøstesløse resepsjonen ba meg stige inn på et lite tilstøtende rom. Pære i taket, bare murvegger, en pinnestol og mer pleksiglass.  Til forveksling, så var ikke dette helt ulikt de forhørsrommene som STASI brukte i gode gamle DDR. Den myndige damen tok jobben som forhørsleder svært alvorlig, og gjennom det omtalte skuddsikre glasset hadde vi en empatisk og varm samtale som i all hovedsak dreide seg om mitt navn, min adresse og mitt personnummer. Jeg fikk følelsen av at dette var viktige saker, og i løpet av natten skulle jeg virkelig få forstå at man ikke lefler med slikt her på Sentralsykehuset i Vestfold.

Avslutningsvis lurte hun selvfølgelig på hvorfor jeg hadde tatt turen innom. Hun antydet kanskje at hun fant det lite mandag?  Uansett, så redegjorde jeg i korte trekk om smertene, den store slappheten og Titanic-grunnstøtingen.  Jeg tror vel også at jeg nevnte ett eller annet om at jeg hadde mistanke om at Lillebjørn Nilsen var skral. Da smilte forhørslederen litt stramt tilbake til meg, tastet ett eller annet inn i datamaskinen, og ba meg vente sammen med de andre utvalgte på venterommet. Dette gikk jo strålende bra.

Sinbad Sjøfareren

Så gikk ting litt slag i slag egentlig, jeg rakk i grunnen aldri  å reflektere fullt og helt over de fantastiske sikkerhetstiltakene som denne legevaktresepsjonen tilsynelatende var tuftet på. Det hadde aldri i verden gått galt i Grubbegata dersom de hadde tatt sikkerheten omtrentlig like alvorlig som det SiV gjør.  På den annen side skjønner jeg jo at det kan være krevende å stå imot lørdagsfylla, skrikende kollikkunger og skuteløse kapteiner.

Forhørslederen ropte meg inn igjen, hogg tak i en finger og stakk meg til blods, før hun igjen kastet meg ut til sambaopptoget på venterommet.

Og det var da han vinket meg inn. Legen, eller i det minste det jeg antok var legen. Slikt vet man jo aldri med sikkerhet når det gjelder legevakten.

Jeg har jo gullfiskhukommelse når det gjelder navn, så jeg kan ikke fortelle noe annet enn at han hadde et flott og tradisjonelt arabiskklingende navn. Og det var jo egentlig ikke så rart, siden det nå viste seg at han faktisk var arabisk. Det var en staselig ung mann, men en überkul skjeggvekst og en fremtoning som mest av alt fikk meg til å tenke på Sinbad Sjøfareren, altså hovedpersonen i filmatiseringen fra 1958 av dette storslagne arabiske eventyret. Sinbad viste seg å være både lege, kunnskapsrik, empatisk og handlekraftig. Han snakket strøken Oslo-dialekt, samtidig som han også kunne fortelle at han var oppegående på både engelsk og italiensk. Så her var det bare å komme med det.

Jeg fortalte om Lillebjørn og smertene, og min nye venn lyttet empatisk og beroliget meg med at vi nok skulle få  en slutt på ulydene. Jeg ser ikke bort fra at han jattet med meg, men det var riktig så trivelig.

Forhørslederen stakk innom, leverte fra seg en papirlapp med juryens dom, og forsvant umiddelbart tilbake til sin vaktpost der ved den fremskutte fronten.

Sinbad studerte meldingen og inviterte meg med inn på nabokontoret. Det var ganske stort og flott. Og midt i rommet var det en seng og mange stilige apparater. Sinbad lurte på om jeg ikke ville legge meg litt nedpå. Det var selvfølgelig rørende med all denne omtanken, men urmannen i meg strittet litt imot. Man kan jo ikke bare legge seg ned og legge seg ned selv om skuta har grunnstøtt litt.

Min nye legevenn tok noen raske telefoner, konfererte med noen der ute i gangen og forberedte ett eller annet. De som ikke vet, har det godt.

– Du får hjelp ganske snart, sa han, og avsluttet med, – det var godt du kom nå.

Jeg slappet litt av, løsnet på gallauniformen, lette litt etter sigaren og lurte litt på hva i herrens navn jeg egentlig hadde truffet på. Vann fosser inn.

Og langt der bak – i den bakerste bakgrunnen kunne jeg føle at Lillebjørn spilte opp med ”Tanta til Beate”.

Leonardo, Kate, Celine D, deg og meg?

Kjære leser – igjen takk for at du holder ut. Og for at du ikke lar meg være alene her i denne utidige Titanic-scenen sammen med Leonardo, Kate og Celine Dion. Hvem vet når hun begynner å gaule igjen..

Jeg er redd for at vi trenger ytterligere en samling for å komme helt til bunns i denne meget spesielle historien. Du er selvfølgelig velkommen!

Ha en fortsatt god søndag!

T

En nær SiV-opplevelse!

(Del I – Om menn og Titanic.)

Kjære venner!

Jeg har en historie å dele med dere. Det er en til dels merkelig, usammenhengende og surrealistisk sak. Ikke helt ulikt det vanlige røret altså.  Men i motsetning til det som ofte er tilfellet, så kan jeg love at det jeg har på hjertet denne gangen, virkelig er noe jeg har opplevd og følt på kroppen.  Og med litt hjelp av en fantasifull legning, så håper jeg at det henger på greip. Kjære leser, du er herved advart, herfra og ut  beveger du deg i et landskap som  i beste fall er brokete og uoversiktlig. Jeg ber om tilgivelse, og ønsker lykke til på ferden..

Mann!

Denne bisarre historien er ikke bare merkelig og usammenhengende, den er også ganske lang. Dermed tillater jeg meg å porsjonere ut elendigheten i det jeg antar er passe doser.  Jeg ber igjen om unnskyldning, samtidig som jeg vil få uttrykke beundring for deg som har stayerevne nok til å fortsette lesingen helt til dette punkt.

Det menn ikke kan.

Det er noen ganske få(?!) ting som vi menn genetisk sett ikke er i stand til å fikse.

Under ingen omstendigheter, uansett i hvor stor grad vi har kjørt oss ut på de ytterste vidder, så kan vi ikke stoppe opp og spørre noen om veien. Det er rett og slett bare ikke aktuelt. Vi menn vet dette. Dere kvinner kan ikke begripe det. Uansett, så har dette problemet nå i all hovedsak blitt løst av den vidunderlige GPS-duppedingsen som finnes i enhver elendig bil og mer eller mindre smart telefon. Her snakker vi framskritt for menneskeheten, og et kvantesprang for oss menn. Det er jo praktisk talt slutt på det idiotiske maset om å spørre etter veien.

Vi takler heller ikke helt ordinære og visstnok ufarlige forkjølelser, men antar helt intuitivt at vi er i ferd med å gjennomgå plager som menneskeheten aldri har hørt snakk om før. Det er klart det blir syting og klaging av slikt. Vi menn lurer aldri på dette.

Mannens siste stolte særtrekk, er at vi ikke oppsøker lege frivillig. Hverken i tide eller utide. Og det er ikke det at vi lider i stillhet – ref forkjølelsene.. Men ett eller annet sted  i våre enkle hoder har vi det helt klart for oss at det er bedre å falle død om, enn å lefle med en eller annen nyeksaminert doktorspire. Alle menn vet dette.  Så viser det seg da også at menn har det med å melde permanent flytting 6-7 år før kvinnene . Sånt noe er svært sjeldent tilfeldigheter.

Men nå -  etter en særdeles tungnem  innledning  - la oss komme til saken:

Titanic treffer isfjellet!

Den verste forkjølelsen i menneskehetens historie hadde ridd meg som en mare en drøy ukes tid. Og jeg tok ikke lett på det.  Tok det vel egentlig som en mann, med sutring og veldosert selvmedlidenhet. Men jeg holdt ut. Og gikk ikke til legen!

Faenskapet viste seg å være omtrent like smittsomt som Ebola-viruset, og jeg er på ingen måte stolt av å ha bragt opptil flere av mine venner og kolleger i Consilio langt ut på kanten mot avgrunnen.

Så fornemmet jeg – jeg fikk i hvert fall et lite håp om – at elendigheten var på tilbaketur.  Men det viste seg bare å bli avløst av noen ubegripelige smerter på den siden av kroppen der hjertet ikke er og en slapphet som  antageligvis er et ubeskrevet blad i den medisinske historien, og ville fått selv det mest tafatte  ME-offeret til å fremstå som selveste Lars Monsen i forhold. Men igjen vil jeg gjerne få påpeke at jeg håndterte det som en mann. Holdt ut og var bastant på at det var uaktuelt å oppsøke lege. På dette punkt i historien må jeg dog innrømme at jeg kunne ha blitt fristet til å spørre om veien. Men det ble bare ikke slik.

15.april 1912, i det som antageligvis var en mørk, kald og elendig natt, så traff Titanic isfjellet. Det var ikke noe den staute og erfarne kaptein Smith fra Southampton kunne gjøre. Kaptein Smith tok det som en mann. Han spurte ikke veien, og var ikke interessert i legehjelp. Han sendte ut Mayday-melding, konstaterte at det ville gå til helvete, spente på seg sin fineste gallauniform og røkte en siste god sigar på broen. Mann!

Ingen glad historie?

Tirsdag 13.november 2012, noen få timer etter at jeg hadde kommet meg hjem fra jobb, traff jeg også på noe svært noe. Det var mørkt som natta der ute. Der og da hadde jeg ingen formening om hva som var på gang, men jeg hadde en sterk følelse av at snekka hadde gått på grunn. Men i motsetning til kaptein Smith – og av grunner som er meg helt ubegripelig – så håndterte jeg ikke dette som en mann.

Jeg hadde ikke gallauniform på, og glemte helt å finne frem sigar. I stedet salte jeg opp min trofaste venn, Benzen, og bega meg ut på  en mørk ferd mot en legevakt som jeg bare hadde hørt sagn, historier og gjetord om.

Og jeg stoppet ikke for å spørre etter veien, men  noen ganske få minutter før klokken åtte parkerte jeg, sendte ut Mayday og gikk inn på legevekten i Tønsberg.

Titanic traff isfjellet. Du kjenner historien. Ingen utpreget glad sak.  Spørsmålet er om du orker å følge meg til del II av min nær SiV-opplevelse?

God helg!

T

Konge!

(Fisher King..)

Kjære Venner,

På 1100-tallet var det mye fart og spenning. Riddere, korstog og blodige slagsmål . Det var gale konger, vakre prinsesser og horder av tempelriddere. Og det var jakten på den hellige gral. Hele tiden. Men alt dette vet du jo. Du har kanskje både lest boken og sett filmen..

Helt konge?

På denne tiden blomstret det også opp en voldsom fortellertradisjon. Legendene om Kong Arthur og hans riddere er mange. Ridderne av det runde bord, Excalibur og Camelot. Legendene og historiene har utviklet seg i nærmere 1000 år – man finner dem igjen i poesi, opera, teater og film.

Fisher King er en av legendene etter Kong Arthur, og den har i likhet  med de øvrige utviklet seg  i løpet av årene som har gått. Historien finnes i mange varianter, men  letingen etter det hellige begeret  går ofte igjen. 

Fisher King er en fortelling om nåde, barmhjertighet og jakten på frelse – det er en fin liten historie..

Alt starter med kongen som liten gutt. Han skal være alene i skogen en natt for å bevise at han er modig nok til å bli konge.

Han er antagelig både engstelig og redd. Natten er svart.

Alene der i skogen , får gutten en åpenbaring. I flammer og ild ser han  det hellige begeret, gralen som er symbolet på Guds nåde. Og en stemme snakker til gutten:

”Du skal være gralens vokter, slik at den kan helbrede menneskenes hjerter.”

Men gutten blir overveldet av sine egne visjoner. Tanker om et liv med makt, ære og skjønnhet.

Og preget av disse sterke inntrykkene, så føler den lille gutten seg et lite øyeblikk uovervinnelig. Han strekker hånden inn i flammene for å ta det hellige begeret. Men gralen forsvinner, og gutten blir sittende igjen med en hånd som er fryktelig skadet.

Mens gutten blir eldre, så blir sårene hans stadig dypere.

En dag har ikke lenger livet noen mening for ham. Han har ingen tiltro til andre mennesker, ikke engang til seg selv. Han kan verken elske eller bli elsket. Han føler seg fortapt. Kongen er i ferd med å dø.

En  narr vandrer  inn i slottet. Der finner han  kongen alene. Narren er en svært enkel sjel, og han ser ikke en konge. Alt han ser, er en mann som har det vondt og er alene. Han spør kongen:

”Hva er i veien med deg, min venn?”

Og kongen svarer:

”Jeg er tørst. Jeg trenger litt vann for å kjøle meg ned.”

Narren finner et beger, fyller det med vann og gir det til kongen.

Og mens kongen drikker, så skjønner han plutselig at sårene er helbredet. I hånden holder han gralen, det hellige begeret som han har lett etter hele livet. Han snur seg mot narren og sier forbauset:

”Hvordan har det seg at du klarte å finne det som mine modigste og mest opplyste menn ikke fant?”

”Jeg vet ikke”, svarte narren. ”Det eneste jeg visste, var at du var tørst og trengte vann.”

Fisher King – historien finner du igjen i dikt og bøker. Filmatisert i moderne format i 1991 – med Jeff Bridges som radio-stjerne og ”konge”, og Robin Williams som  sinnslidende ”narr”. Alt med en god dose drama og kjærlighet. Me like.

 Se en smakebit  av filmen:

http://www.youtube.com/watch?v=NHaZuRo3DZ4&feature=related

Ha en riktig god helg!

T

Knask eller knep?

(Hva synes vi egentlig om Halloween?)

Kjære Venner,

Jeg var  i stor barnebursdag – minst 30 unger og tilhørende mammaer og noen pappaer. Fantastisk leven – stor stas! I tillegg ville skjebnen det slik at denne bursdagen falt på samme dag som den årlige Halloween-feiringen. Det var med andre ord et brukelig bra utvalg av spøkelser, prinsesser, hekser og andre suspekte skapninger blant de små fest-deltagerne.

Like blid!

Tema for voksenprat var med dette også ganske avklart, og jeg skjønte ganske snart at det var mange gode grunner til ikke å like Halloween. Ettersom jeg har lett for å kjede meg i slike store barnebursdager, så fant jeg at det kunne være greit å engasjere seg litt i den pågående diskusjonen. Gjøre min egen lille private spørreundersøkelse, lodde stemningen og eventuelt kaste litt bensin på bålet. Hvis det skulle vise seg å være nødvendig eller underholdende.

Så, hva synes vi egentlig om Halloween?

Noen av disse mammaene (pappaene var forbausende passive og stille i denne sammenhengen)  mente at det var idiotisk at vi lot oss påvirke av slike påfunn fra Amerika, eller at vi nordmenn alltid prøver å gjøre det samme som svenskene(!?)  Jeg stusset litt på hva de mente med det siste, men valgte å la være å påpeke de faktiske forhold der og da. Noen ganger kan jeg være høflig.

Halloween, eller allehelgensaften, er natta før allehelgensdag. Det er en katolsk minnefest for helgener og martyrer. Har mange trekk fra hedenske høsttakkefester .  I protestantiske land er det lenge siden dette var en hellig dag. I Norge sluttet vi med det i 1770. Men hedninger er det fremdeles mange av i landet.

For satanister og hekser har Halloween vært feiring av døden og starten på heksenes år. Den markerer starten på død og ødeleggelse og assosieres med vinteren. På denne tiden av året er kreftene fra underverdenen sluppet fri, og ånder skal være løslatt for å fare rundt på jorden. Dette er en gunstig tid for å kontakte åndene. Selvfølgelig  voldsomt spennende  for Märtha & Co, mens det for oss andre kanskje er knekkende likegyldig.

Halloween er skikkelig svært i Irland og Mexico, og det er vel ikke usannsynlig at det var innvandrere fra akkurat disse landene som brakte elendigheten til Amerika. Uansett, i USA har man feiret Halloween gjennom hele 1900-tallet . Barn har kledd seg ut og gått fra hus til hus og tigget godteri med ordene ”Trick or treat”.

Mer vanlig i andre vestlige land også nå. Halloween ble introdusert i norske miljøer for omtrent 20 år siden, antagelig etter at noen hadde studert sine Donald-tegneserier i detalj. ”Knask eller knep” ble første gang nevnt i en Donald-pocket fra 1993. Andre brukbare fornorskninger er ”Digg eller deng!”, ”Gi eller få svi” og det litt mer joviale ”Godteri eller fanteri”. Alt sammen må kunne sies å være rene ord for pengene.

Jeg studerer den mest høylytte anti-amerikanske mammaen i øyekroken, ser etter SV-symbolet på jakken men finner det ikke, og tenker at denne Halloween-elendigheten  startet  ikke i USA. Vi kan ikke gi dem skylden for det. De har riktignok vært flinke til å utvikle opplegget og gjøre butikk ut av det. Og vi i Norge synes jo som oftest at det er ganske stilig å gjøre som de gjør ”over there”.  Vi blir matet med amerikansk kultur hver eneste dag gjennom alle tenkelige former for media. Og vi liker det. Så det er klart at Amerika har påvirket oss.

Jeg ser med milde øyne på anti-mammaen, og gir henne litt rett. Men jeg klarer heller ikke å la være å fortelle henne noe jeg leste ganske nylig. En norsk religionsforsker har sett  nærmere på den oppblomstringen som har skjedd i forbindelse med Halloween i Norge de siste årene. Joda, Amerika spiller en rolle, media påvirker oss og handelsstanden gjør god butikk. Men barnehagene er viktige i Norge. Alle norske barn skal gå i barnehage. Og religionsforsker Dyrdal mener at nettopp barnehagene og deres behov for høstaktivitet har vært en av de viktigste grunnene til at Halloween har blitt så stort de siste årene.  Ser man det..

Anti-mamma virket usikker nå. Fordele skylden mellom slemme Amerika og bollebakende barnehagetanter?

Noen av de andre mammaene meldte seg litt på her.  En god grunn til ikke å like Halloween, er at det har blitt voldsomt kommersialisert. Det handler mye om penger. Bruk av penger. Her var de fleste av oss ganske enige. Og det er jo greit, rent bortsett fra at vi  med å tenke slik, også vil få problemer med å takle happenings som jul og påske etter hvert. For ikke å snakke om morsdager, farsdager, 17.mai og konfirmasjoner.. Det meste handler ganske mye om penger i dag. Eller?

Noen mente at det var for mye skrekk & gru i Halloweenfeiringen. For mye blod og gørr, ikke noe for sarte  og veldig harmoniske barnesinn. Mammaen justerte på det fargerike skjerfet sitt og glattet på Husfliden-antrekket, og jeg fornemmet at hun var en av dem som tvinger ungen sin til alltid å gå med sykkelhjelm, uansett om han sykler eller ikke. ”Hallo venn er bedre!”, prøver hun seg. Og så legger hun ut om en feiring der alle barna – både gutter og jenter – er utkledd som rosa prinsesser. En feiring der det bare er lov til å tenke glade tanker og si glade ting, der alle klemmer hverandre hele tiden. Der man har aktiviteter som bare gir vinnere, og som utelukkende foregår der det er lys og varme. Hun sa det selvfølgelig ikke slik, men det var omtrent sånn det hørtes ut i mine ører.  ”Synes ungene at DET er noe gøy da?, hørte jeg meg selv si.  Hoderisting, både til siden og oppover.

Diskusjonen avtok litt, og jeg skjønte at når alt kom til alt, så hadde de fleste mammaene resignert litt og ufrivillig omfavnet Halloween. Ungene hadde fått skrekkelige kostymer, det var kjøpt inn gresskar, nips og ufattelige mengder med snop og sukkervarer. De hadde arrangert fester og gått gatelangs på besøk til naboer og kjente. I beste julebukk-stil.

Og da jeg kjørte hjemover i mørket den kvelden, så passerte jeg flere mindre grupper av småfolk langs veien. Et rikt utvalg av hekser, Zombier, smådjevler, Draculaer, Frankenstein-monstre og mannen med ljåen-varianter. Ganske bloddryppende, grøssent og skummelt. Kanskje rent bortsett fra at noen av dem hadde blitt truet til å ta på seg refleksvekst utenpå kostymet..

Rett før svingen ved det gamle Velhuset på Husvik var det en liten gruppe raringer som krysset veien. To små djevler med horn, mørke kapper  og høygafler, et monster med en gruvekkende maske og helt bakerst i gruppen en mamma som hadde kledd seg ut som statsråd Anniken Huitfeldt. Fy faen, da ble jeg skikkelig skremt!

Knask eller knep? Det kommer vel helt an på knasket og knepet det, eller..

Ønsker dere en god helg, helt uten skremmende opplevelser!

T

Og nå kan vi rolig vente på Rød nese-dagen og farsdag-feiringen. Det siste burde man ta langt mer alvorlig og feire mer mer bravour og inlevelse. Synes jeg.