(Takk til Petter..)
Kjære Venner,
Jeg registrerer at det er mange som tar disse OL-greiene svært alvorlig Jager seg skikkelig opp når noen går fort, og blir sur og grinete når det butter imot. Det er ikke noe å si på gløden og engasjementet..
Og jeg ser ikke bort fra at det er meg det er noe i veien med, men jeg innrømmer villig at hele OL-sirkuset i beste fall er god underholdning for meg. Og god underholdning, enten det dreier seg om reality-serier på TV, film,bøker eller OL (variasjoner over samme tema?) trenger både helter og rampegutter. Det er det som skjer mellom disse som er underholdning.
Jeg tror vi trenger en bad boy, eller en bad girl for den saks skyld, for at OL skal være god underholdning. Vi trenger historier, helter og skurker. Og en lykkelig slutt.
Og denne uken i Vancouver har gitt oss alt dette. Vi har ergret oss over ”stang ut”, smørebom og andre urettferdigheter. Vi har bekymret oss, kanskje aller mest for vår wonderboy Petter Northug. Han skulle jo vinne alt, men syntes liksom aldri å komme i gang Når det endelig så ut til å lysne litt, så gikk han hen og brakk staven. Det gikk til helvete.
Dette var åpenbart ingen glad historie. Og Petter tok det da heller ikke så pent. Han ble regelrett forbannet, sur og furten. Nektet å godprate med pressen, lefle med folket og spille sin rolle som helt og gladgutt. Det ble så galt at en hel liten nasjon nå har engstet seg for Petters metale helse i en uendelig uke. I tillegg til alt plunderet med valg av ski, smøring og slikt. La oss være ærlige og si det som det er, et lite øyeblikk så det nesten ut som om Petter Northug ikke var vår store helt.
Gullet smakte da også så utrolig godt da det endelig kom. Petter og Øystein viste enorm styrke i sprint stafetten, og nasjonen kunne endelig puste ut da Petter tok fram sine kjempekrefter og rykket fra hele verden opp de siste bakkene.
På pressekonferansen etterpå viste det seg at Petter ikke hadde, som vi først var redd for, mistet taleevnen. Tvert imot. Han snakket flere sammenhengende setninger, og han smilte. Sammen med sin ”partner in crime”, som for øvrig bare kalles ”Pølsa” blant venner og andre nordmenn, var han på høyden. Pølsa erklærte at dette slett ikke var galt for en småkriminell snowboardgutt fra Grorud. Reine ord for pengene. Bare glede. Ikke en PR-rådgiver å se..
Den store underholdningen i denne saken, har vært å følge Petter Northugs meget kuperte vei fram til seier. Vi kommer til å glemme gullet, men vi vil garantert huske hvordan vi engstet oss for Petter og hans sure holdning. Og vi kommer til å dyrke det øyeblikket da vi alle forsto at han var tilbake.
Så jeg vil takke Petter for at han ikke oppførte seg som en dressert puddel da alt var svart, men at han heller viste seg som en skikkelig mann, ordknapp, furten og sint. Han var vår bad boy i et lite øyeblikk. Og i en sport som er så fullstendig dominert av melkedrikkende og glade mennesker, så trenger vi litt kontrast og spenning. Hvis ikke blir det ikke særlig god underholdning, og da er det strengt tatt ikke nødvendig med skigåing i det hele tatt.
Northug-historien tar jeg gjerne med meg fra dette OL. Så også historien om Brian McKeerer fra Canada. 30 år gammel, praktisk talt blind og vinner av 7 gullmedaljer i Paralympics. På søndag går han 50 kilometer klassisk langrenn i OL. Uten noe bistand eller hjelp. Han har en plan. Det er bare å gå opp i ryggen på en sterk løper. Og aldri slippe taket..
Kanskje det blir ryggen til Petter Northug? Han starter jo også på søndag, og han er ikke kjent for å spare på noe. Under VM i Librec i fjor hadde Petter allerede tatt gull på stafett og jaktstart, før han stilte til start på 50 kilometer klassisk. I en legendarisk Northug-kommentar til pressen i forkant av løpet sa han at han aktet å gå til han stupte. ”Ha hjertestarteren klar!” Litt Clint Eastwood-bad boy aktig – strålende. Han vant og ble stevnets store mann!
Brian og Petter i samløp hadde vært noe å huske.
Det får meg til å tenke på skilpadder og harer. Rettere sagt historien om skilpadden og haren som skulle løpe om kapp. Det gleder meg alltid stort å høre om hvordan løpets underdog holder stø kurs og jevn fart, samtidig som den litt arrogante og seierssikre haren tar seg en lur og sovnet fra hele løpet. Skilpadden vinner, og gir dermed nødvendig næring til håpet og troen på at det nytter å prøve.
Historien om skilpadden og haren har en moral. Det er vel og bra, men det er også noe mer med denne historien. Det er en historie som engasjerer mennesker. Det er så mange konkurranser her i livet, og vi er så flinke til å gjøre ære på våre vinnere og stjerner. Det være seg om det er statsmenn, rockestjerner, Petter Northug eller andre. Men når livets skilpadder prøver seg, når Brian McKeerer vil vise at det er mulig., da gleder våre hjerter seg. Vi vil så gjerne at håpet og troen skal være sterkere enn virkeligheten. Hvis skilpadden vinner, så kan vi alle vinne! Og da er det plutselig viktig å delta – både i livet og i konkurransene.
Jeg tror at Petter vinner på søndag. Brian har vunnet allerede før løpet starter. For en historie.
Med ønske om en god helg
T
torsdag 25. februar 2010
torsdag 18. februar 2010
"Det er typisk norsk å være god."
(Eller..)
Kjære Venner,
Det var i nyttårstalen i 1992 hun fikk seg til å si det. Daværende statsminister Gro Harlem Brundtland. Og det var sikkert godt ment, inspirert av all medgangen på den tiden, men i ettertid så høres det i beste fall litt dumt og arrogant ut. Det var ikke hennes stolteste øyeblikk. Var hun full?
Arrogant eller ikke, det er mulig at dette beskriver vår folkesjel og vårt selvbilde. Vi er et lite folk som lever i en mørk, kald og værbitt utkant av verden. Men vår selvtillit er til tider enorm. Vi tror virkelig at våre politikere kan megle fred i Midtøsten og skape ro på Sri Lanka, vi deler ut fredspriser til de underligste kandidater og mener at klodens miljø skal berges fra Norge. Og hvis det norske fotballandslaget skulle vinne en kamp, mot en stormakt som Moldovia eller Island, så starter vi umiddelbart spekulasjoner om mesterskapstittel og verdensherredømme.
Vi har rikelig med selvtillit. Noen ganger lurer jeg på om vi har blitt litt uspiselige. For vi er definitivt ikke så god at det er noe å mase om.
Vinter OL er en svær greie for Norge og nordmenn. Her konkurreres det i grener som er så spesielle og sære at det kun er vi fra nord og en liten håndfull andre nasjoner som driver idrett på et sånn passe nivå. Selvtilliten vår – den som er typisk god – innbiller seg at hele verden sitter i åndeløs spenning og følger utviklingen i et 30 kilometer langt skirenn eller ser på kombinert eller lengdeløp på skøyter.
I Salt Lake City i 2002 gjorde Norge det veldig skarpt. Jeg fikk imidlertid en liten realitetsorientering da jeg mot slutten av de olympiske lekene tilfeldigvis var i New York på et møte. Det viste seg at mine amerikanske kolleger i beste fall var sånn passe interessert i vinterlekene. Isdans og hockey var stas, men de stilte seg knekkende likegyldige til alt som foregikk på langrennsski og i hoppbakkene. De rett og slett brydde seg ikke om å vite hvem Bjørn Dæhlie var og hvor han kom fra! Skiskyting var noe merkelige greier og skøyteløp tok alt for lang tid.
Men nå er det Vancouver som gjelder. Og alt var i grunnen helt i orden før den norske troppen forlot moderlandet. I henhold til typisk norsk å være god-mentaliteten kunne vi enkelt regne ut at norske utøvere åpenbart ville vinne de fleste medaljene i mesterskapet, mest sannsynlig ville det bli haugevis med gullmedaljer. Stakkars svenskene.. Vi var så skyhøyt selvutnevnte favoritter at det nærmast bare var av høflighetshensyn at våre gutter og jenter tok turen over dammen for å hente medaljene.
Det har vært en relativt trang start. Ikke god i det hele tatt, på ingen som helst måte norsk. Det viser seg at andre nasjoner også har vinteridrettsutøvere, og de vegrer seg åpenbart ikke for å utfordre oss i våre egne idrettsgrener. Til og med svenskene benytter muligheten, mens nordmennene er inne i skogen og tenner bål og spiser nisten sin, til å ydmyke oss i en av øvelsene der vi garantert skulle hatt 2-3 stykker på pallen. Uhørt.
Her forleden kveld var jeg usedvanlig tiltaksløs foran TV-skjermen. Jeg endte opp med å se på curling. Hva byr du meg? Norge mot Canada. Det var eksotisk og riktig så spennende. Litt lite norsk kanskje – ingen av utøverene hadde ski på beina, de var kledd i fantasifulle klovnebukser og pene røde piquet-skjorter. De var smilende og glade, og det var ikke svette, sikkel og rennende snørr som dominerte skjermbildet. Og jeg tenkte nok som mange andre nordmenn, ”Er dette egentlig sport?”
Kvelden rundet jeg av med 500 meter skøyter for damer. Jeg kunne ikke skjønne annet enn at dette måtte bli oppmuntrende for en som kommer fra landet som har fostret legender som Hjallis, Fred Anton Mayer og Johan Olav Koss. Det er mulig at jeg duppet av et lite øyeblikk, men jeg husker ikke å ha sett norske damer på isen. Men det formelig mysset av kinesere, japanere, noen lynraske russere og hollendere.
Langt borte - fra Vancouver i det fjerne - slo reporteren fast at Korea er den store skøytenasjonen. Så mye for det å være typisk god og norsk. Jeg slo av og gikk til sengs..
Nå kan det vel egentlig bare gå en vei, eller..
Med ønske om en god helg
T
Kjære Venner,
Det var i nyttårstalen i 1992 hun fikk seg til å si det. Daværende statsminister Gro Harlem Brundtland. Og det var sikkert godt ment, inspirert av all medgangen på den tiden, men i ettertid så høres det i beste fall litt dumt og arrogant ut. Det var ikke hennes stolteste øyeblikk. Var hun full?
Arrogant eller ikke, det er mulig at dette beskriver vår folkesjel og vårt selvbilde. Vi er et lite folk som lever i en mørk, kald og værbitt utkant av verden. Men vår selvtillit er til tider enorm. Vi tror virkelig at våre politikere kan megle fred i Midtøsten og skape ro på Sri Lanka, vi deler ut fredspriser til de underligste kandidater og mener at klodens miljø skal berges fra Norge. Og hvis det norske fotballandslaget skulle vinne en kamp, mot en stormakt som Moldovia eller Island, så starter vi umiddelbart spekulasjoner om mesterskapstittel og verdensherredømme.
Vi har rikelig med selvtillit. Noen ganger lurer jeg på om vi har blitt litt uspiselige. For vi er definitivt ikke så god at det er noe å mase om.
Vinter OL er en svær greie for Norge og nordmenn. Her konkurreres det i grener som er så spesielle og sære at det kun er vi fra nord og en liten håndfull andre nasjoner som driver idrett på et sånn passe nivå. Selvtilliten vår – den som er typisk god – innbiller seg at hele verden sitter i åndeløs spenning og følger utviklingen i et 30 kilometer langt skirenn eller ser på kombinert eller lengdeløp på skøyter.
I Salt Lake City i 2002 gjorde Norge det veldig skarpt. Jeg fikk imidlertid en liten realitetsorientering da jeg mot slutten av de olympiske lekene tilfeldigvis var i New York på et møte. Det viste seg at mine amerikanske kolleger i beste fall var sånn passe interessert i vinterlekene. Isdans og hockey var stas, men de stilte seg knekkende likegyldige til alt som foregikk på langrennsski og i hoppbakkene. De rett og slett brydde seg ikke om å vite hvem Bjørn Dæhlie var og hvor han kom fra! Skiskyting var noe merkelige greier og skøyteløp tok alt for lang tid.
Men nå er det Vancouver som gjelder. Og alt var i grunnen helt i orden før den norske troppen forlot moderlandet. I henhold til typisk norsk å være god-mentaliteten kunne vi enkelt regne ut at norske utøvere åpenbart ville vinne de fleste medaljene i mesterskapet, mest sannsynlig ville det bli haugevis med gullmedaljer. Stakkars svenskene.. Vi var så skyhøyt selvutnevnte favoritter at det nærmast bare var av høflighetshensyn at våre gutter og jenter tok turen over dammen for å hente medaljene.
Det har vært en relativt trang start. Ikke god i det hele tatt, på ingen som helst måte norsk. Det viser seg at andre nasjoner også har vinteridrettsutøvere, og de vegrer seg åpenbart ikke for å utfordre oss i våre egne idrettsgrener. Til og med svenskene benytter muligheten, mens nordmennene er inne i skogen og tenner bål og spiser nisten sin, til å ydmyke oss i en av øvelsene der vi garantert skulle hatt 2-3 stykker på pallen. Uhørt.
Her forleden kveld var jeg usedvanlig tiltaksløs foran TV-skjermen. Jeg endte opp med å se på curling. Hva byr du meg? Norge mot Canada. Det var eksotisk og riktig så spennende. Litt lite norsk kanskje – ingen av utøverene hadde ski på beina, de var kledd i fantasifulle klovnebukser og pene røde piquet-skjorter. De var smilende og glade, og det var ikke svette, sikkel og rennende snørr som dominerte skjermbildet. Og jeg tenkte nok som mange andre nordmenn, ”Er dette egentlig sport?”
Kvelden rundet jeg av med 500 meter skøyter for damer. Jeg kunne ikke skjønne annet enn at dette måtte bli oppmuntrende for en som kommer fra landet som har fostret legender som Hjallis, Fred Anton Mayer og Johan Olav Koss. Det er mulig at jeg duppet av et lite øyeblikk, men jeg husker ikke å ha sett norske damer på isen. Men det formelig mysset av kinesere, japanere, noen lynraske russere og hollendere.
Langt borte - fra Vancouver i det fjerne - slo reporteren fast at Korea er den store skøytenasjonen. Så mye for det å være typisk god og norsk. Jeg slo av og gikk til sengs..
Nå kan det vel egentlig bare gå en vei, eller..
Med ønske om en god helg
T
fredag 12. februar 2010
Fra din Valentine..
(Og alle hjerter gleder seg..)
Kjære Venner,
Valentines day markeres i dag – du har vel neppe kunnet unngå å bli minnet på det? Tradisjonen er at folk som føler for hverandre (elskende – altså gjerne litt mer følelse enn det som er gjennomsnittlig vanlig!) uttrykker sin kjærlighet for hverandre. Dette gjør man gjerne ved å sende Valentin-kort, konfekt, kosebamser, hjertegreier og lignende. Blomster fungerer selvfølgelig helt utmerket i denne sammenhengen. Du har fremdeles noen dager på deg, men det begynner å haste litt.
Denne elskelige dagen har fått sitt navn fra utallige tidlige kristne martyrer, alle med navnet Valentine (selvfølgelig!). Selve dagen ble knyttet til romantisk kjærlighet i middelalderen. På denne tiden blomstret forestillingen om ”courtly love”. Noe som innebar at man i motsetning til det rent erotiske og driftsmessige, skulle holde fokus på det spirituelle og intellektuelle. Kjærlighet skulle formidles med ord og fakter, innlevelse, moral, selvdisiplin og en smule ydmykhet. Man skulle altså ikke bare kaste seg over damene (eller guttene for den saks skyld!), men nærme seg med litt forsiktighet og innlevelse..
Selve Valentine-greiene ble selvfølgelig avskrevet som tåpelig romantisk snikk-snakk. Dette med følelser og kjærlighet var ikke enkelt. Ikke da heller.
Som allerede antydet.. Den katolske kirke hadde inntil nylig hele 11 anerkjente Valentines-dager! 14.februar markeres som Valentines day for å minnes Valentine av Roma, en prest som led martyrdøden i år 269, og Valentine av Terni, prest og biskop som ble tatt av dage av keiser Aurelian i år 197. De er begge gravlagt ved Via Flaminia i Roma. Det er - nær sagt som vanlig – en masse fram og tilbake om hvem disse to egentlig var. Kildene er uenige.. Noen hevder at de var en og samme person!
Uansett – og merkelig nok – så er det ikke noe av romantisk karakter knyttet til disse to martyrene i litteraturen fra den grå-svarte middelalderen. Ikke så mye som en blomsterkvast, ikke et et eneste kort eller selv den minste sjokoladebit..
Ryktene vil imidlertid ha det til at det var Valentine av Roma – presten som ble martyr fordi han nektet å oppgi sin kristne tro – som er starten på den valentinertradisjonen som vi kjenner. Han døde 14.februar år 269, dagen som var avsatt til kjærlighetslotteriet. Legenden forteller at han etterlot en avskjedshilsen til fengselsvokterens datter, undertegnet ”fra din Valentine”. Legenden gir ingen ytterligere saftige detaljer om deres forhold og dets karakter.
Tro hva du vil. Men det er en fin dag å fortelle dem vi bryr oss om at vi faktisk gjør akkurat det.. Er glad i dem, tenker på-, savner- eller kanskje til og med elsker dem. Det er kanskje dagen for å ”komme ut av skapet”? Avsløre følelser for en som du ikke har hatt mot, vilje eller anledning til å gjøre det med tidligere..
Det er opp til deg. Nå har du muligheten!
Varme følelser eller ikke – ha en god Valentines-dag.
T
Kjære Venner,
Valentines day markeres i dag – du har vel neppe kunnet unngå å bli minnet på det? Tradisjonen er at folk som føler for hverandre (elskende – altså gjerne litt mer følelse enn det som er gjennomsnittlig vanlig!) uttrykker sin kjærlighet for hverandre. Dette gjør man gjerne ved å sende Valentin-kort, konfekt, kosebamser, hjertegreier og lignende. Blomster fungerer selvfølgelig helt utmerket i denne sammenhengen. Du har fremdeles noen dager på deg, men det begynner å haste litt.
Denne elskelige dagen har fått sitt navn fra utallige tidlige kristne martyrer, alle med navnet Valentine (selvfølgelig!). Selve dagen ble knyttet til romantisk kjærlighet i middelalderen. På denne tiden blomstret forestillingen om ”courtly love”. Noe som innebar at man i motsetning til det rent erotiske og driftsmessige, skulle holde fokus på det spirituelle og intellektuelle. Kjærlighet skulle formidles med ord og fakter, innlevelse, moral, selvdisiplin og en smule ydmykhet. Man skulle altså ikke bare kaste seg over damene (eller guttene for den saks skyld!), men nærme seg med litt forsiktighet og innlevelse..
Selve Valentine-greiene ble selvfølgelig avskrevet som tåpelig romantisk snikk-snakk. Dette med følelser og kjærlighet var ikke enkelt. Ikke da heller.
Som allerede antydet.. Den katolske kirke hadde inntil nylig hele 11 anerkjente Valentines-dager! 14.februar markeres som Valentines day for å minnes Valentine av Roma, en prest som led martyrdøden i år 269, og Valentine av Terni, prest og biskop som ble tatt av dage av keiser Aurelian i år 197. De er begge gravlagt ved Via Flaminia i Roma. Det er - nær sagt som vanlig – en masse fram og tilbake om hvem disse to egentlig var. Kildene er uenige.. Noen hevder at de var en og samme person!
Uansett – og merkelig nok – så er det ikke noe av romantisk karakter knyttet til disse to martyrene i litteraturen fra den grå-svarte middelalderen. Ikke så mye som en blomsterkvast, ikke et et eneste kort eller selv den minste sjokoladebit..
Ryktene vil imidlertid ha det til at det var Valentine av Roma – presten som ble martyr fordi han nektet å oppgi sin kristne tro – som er starten på den valentinertradisjonen som vi kjenner. Han døde 14.februar år 269, dagen som var avsatt til kjærlighetslotteriet. Legenden forteller at han etterlot en avskjedshilsen til fengselsvokterens datter, undertegnet ”fra din Valentine”. Legenden gir ingen ytterligere saftige detaljer om deres forhold og dets karakter.
Tro hva du vil. Men det er en fin dag å fortelle dem vi bryr oss om at vi faktisk gjør akkurat det.. Er glad i dem, tenker på-, savner- eller kanskje til og med elsker dem. Det er kanskje dagen for å ”komme ut av skapet”? Avsløre følelser for en som du ikke har hatt mot, vilje eller anledning til å gjøre det med tidligere..
Det er opp til deg. Nå har du muligheten!
Varme følelser eller ikke – ha en god Valentines-dag.
T
torsdag 4. februar 2010
Rumpa til Marianne Aulie..
(Optimistenes seiersdans?)
Kjære Venner,
Innen reklamefaget har man et begrep som heter ”stoppeffekt”. Du har noe du vil selge eller fortelle om. Du lager en annonse, og du bruker diverse virkemidler for å få folk til å stoppe opp og bruke tid på deg og annonsen. Stoppeffekt.
Marianne Aulie er billedkunstner. Hun bruker kropp og rumpe som stoppeffekt for å selge kunsten sin. Småfrekk - på alle fire - har hun i Aftenposten bedt kunstkritiker Andersen om å ”ta en nærmere titt”. Hun har, deilig avkledd, fortalt oss at ”jeg dypper den i champagne”, og vi har blitt invitert til vernissage med en annonse der hun ligger naken og dandert på en seng. Og det skal selvfølgelig godt gjøres å glemme bål-stuntet i Østfold-skjærgården. En krigsmalt og naken kunstnerinne svevde som en hulder mellom svabergene mens bildene brant på bålet. Jeg stoppet opp.
I det hele tatt, rumpa til Marianne Aulie fungerer helt utmerket som stoppeffekt. Men det gjelder å gi seg mens leken er god… Det gjorde ikke Marianne.
Det var en fredag kveld, hjemmekos. Jeg ante fred og ingen fare, men plutselig var den der. Rumpa til Marianne Aulie. Jeg stoppet opp. Det er jo meningen at man skal gjøre akkurat det. Og jeg kunne se at et stort maleri ble kastet på vannet, og at kunstnerinnen naken la på svøm ut mot havet. Med maleriet som flytebrett. 100% meningsløst.
Så langt var egentlig alt i orden. Uvirkelig, litt surrealistisk og helt i orden. Det dreide seg om et nytt kunststunt fra radarparet Aulie og Aune Sand .
Det var, i beste fall, svært pinlig. En journalist intervjuet en naken Marianne Aulie mens en ADHD-urolig Aune Sand forstyrret med tilfeldige kommentarer og uryddig opptreden i TV-bildet. Med en retorikk som var en umoden ungdomsskoleelev verdig, kunne Marianne fortelle meg at kropp og nakenhet er veldig flott og helt naturlig. ”Vi blir født naken inn i denne verden”, sa hun. ”Og vi er naken når vi forlater den”, supplerte Aune. Det siste delen skjønte jeg ikke helt, men hvis Aune sier det..
Tale er sølv. Tie er gull. Tanken enset ikke verken Marianne eller Aune. Og journalisten var ondskapsfull nok til å la dem få løpe hele linen ut. Jeg skammet meg på deres vegne, hjemme i min egen stue. Slike stunt skal ikke kommenteres. Det er ikke noe fornuftig å få sagt om dem. Rumpa til Marianne er en stoppeffekt som i beste fall kan jazzes opp med litt mystisk bakgrunnsmusikk. Men den skal ikke kommenteres!
Som dere sikkert har forstått, så var dette en relativt sterk opplevelse for meg. Mye kan sies , men det får meg også til å fundere litt. Jeg lurer litt på hva de tenker. Hva får dem til å gjøre slike tilsynelatende meningsløse ting, og i tillegg blamere seg selv med merkelig babbel? Kan det være at de har skjønt noe som jeg ikke har fått tak i? Jeg vil jo gjerne være et tolerant og tenkende menneske. Jeg vil gjerne forstå.
Den amerikanske forfatteren og filosofen Henry David Thoreau sa noe fint om det å skjønne andre og tåle at folk er forskjellige:
”Hvis en mann ikke går i samme takt som alle andre, kanskje det kommer av at han hører en annen trommeslager. La ham vandre i takt med den musikken han hører.”
Det er veldig klokt sagt, og virkelig noe å strebe etter.
Jeg tør nesten ikke tenke på hvilken musikk som finnes i hodene til Marianne og Aune. Men de skal få gå i fred..
Ønsker deg en fin helg.
T
Kjære Venner,
Innen reklamefaget har man et begrep som heter ”stoppeffekt”. Du har noe du vil selge eller fortelle om. Du lager en annonse, og du bruker diverse virkemidler for å få folk til å stoppe opp og bruke tid på deg og annonsen. Stoppeffekt.
Marianne Aulie er billedkunstner. Hun bruker kropp og rumpe som stoppeffekt for å selge kunsten sin. Småfrekk - på alle fire - har hun i Aftenposten bedt kunstkritiker Andersen om å ”ta en nærmere titt”. Hun har, deilig avkledd, fortalt oss at ”jeg dypper den i champagne”, og vi har blitt invitert til vernissage med en annonse der hun ligger naken og dandert på en seng. Og det skal selvfølgelig godt gjøres å glemme bål-stuntet i Østfold-skjærgården. En krigsmalt og naken kunstnerinne svevde som en hulder mellom svabergene mens bildene brant på bålet. Jeg stoppet opp.
I det hele tatt, rumpa til Marianne Aulie fungerer helt utmerket som stoppeffekt. Men det gjelder å gi seg mens leken er god… Det gjorde ikke Marianne.
Det var en fredag kveld, hjemmekos. Jeg ante fred og ingen fare, men plutselig var den der. Rumpa til Marianne Aulie. Jeg stoppet opp. Det er jo meningen at man skal gjøre akkurat det. Og jeg kunne se at et stort maleri ble kastet på vannet, og at kunstnerinnen naken la på svøm ut mot havet. Med maleriet som flytebrett. 100% meningsløst.
Så langt var egentlig alt i orden. Uvirkelig, litt surrealistisk og helt i orden. Det dreide seg om et nytt kunststunt fra radarparet Aulie og Aune Sand .
Det var, i beste fall, svært pinlig. En journalist intervjuet en naken Marianne Aulie mens en ADHD-urolig Aune Sand forstyrret med tilfeldige kommentarer og uryddig opptreden i TV-bildet. Med en retorikk som var en umoden ungdomsskoleelev verdig, kunne Marianne fortelle meg at kropp og nakenhet er veldig flott og helt naturlig. ”Vi blir født naken inn i denne verden”, sa hun. ”Og vi er naken når vi forlater den”, supplerte Aune. Det siste delen skjønte jeg ikke helt, men hvis Aune sier det..
Tale er sølv. Tie er gull. Tanken enset ikke verken Marianne eller Aune. Og journalisten var ondskapsfull nok til å la dem få løpe hele linen ut. Jeg skammet meg på deres vegne, hjemme i min egen stue. Slike stunt skal ikke kommenteres. Det er ikke noe fornuftig å få sagt om dem. Rumpa til Marianne er en stoppeffekt som i beste fall kan jazzes opp med litt mystisk bakgrunnsmusikk. Men den skal ikke kommenteres!
Som dere sikkert har forstått, så var dette en relativt sterk opplevelse for meg. Mye kan sies , men det får meg også til å fundere litt. Jeg lurer litt på hva de tenker. Hva får dem til å gjøre slike tilsynelatende meningsløse ting, og i tillegg blamere seg selv med merkelig babbel? Kan det være at de har skjønt noe som jeg ikke har fått tak i? Jeg vil jo gjerne være et tolerant og tenkende menneske. Jeg vil gjerne forstå.
Den amerikanske forfatteren og filosofen Henry David Thoreau sa noe fint om det å skjønne andre og tåle at folk er forskjellige:
”Hvis en mann ikke går i samme takt som alle andre, kanskje det kommer av at han hører en annen trommeslager. La ham vandre i takt med den musikken han hører.”
Det er veldig klokt sagt, og virkelig noe å strebe etter.
Jeg tør nesten ikke tenke på hvilken musikk som finnes i hodene til Marianne og Aune. Men de skal få gå i fred..
Ønsker deg en fin helg.
T
Abonner på:
Innlegg (Atom)
