(Deilig
jåleri)
Kjære Venner,
Champagnedistriktet
ligger 125 km øst for Paris. Altså, i den nordlige delen av Frankrike. Navnet
Champagne kommer av ordet campagne… som betyr “ut på landet.” Finere enn det,
er Champagne ikke. Uansett, så har jeg bestemt meg for at det skal bli minst
en champagnekveld denne sommeren . Hvis det nå ikke fryser helt til igjen..
Jeg
ser det klart for meg – kan nesten kjenne hvordan det stikker og svir i lett
solbrent hud, mens champagneflaskene ligger duggfriske og flørtende i kjøleren.
Formiddag blir til ettermiddag, som blir til tidlig kveld, og ender opp som
bråmørk sommernatt. Og alt dette mens jeg betrakter livet og lar de gyldne
boblene stige opp og foreta et spektakulært kupp i den delen av kroppen der
fornuften skulle befinne seg. Jeg blir lett på tå. Og, i mitt tilfelle er det et svært sterkt
uttrykk! En kveld med champagne.
Deilig jåleri.
 |
| Deilig jåleri.. |
Historien
om Champagne..
Helt siden romertiden, har det
vært dyrket vin i Champagnedistriket. Men uten bobler. Boblene var det
engelskmennene som fant på rundt 1660. De tilsatte sukker og gjær, for å få i
gang en andre gjæring. Bare for å få bobler i vinen. Noe som var veldig
populært blant den engelske adelen. De har vel forøvrig alltid virket noe
“oppblåst”?
Hva med Dom Pérignon? På tross
av at han blir kalt champagnens fader, så prøvde han til å begynne med å unngå
boblene i vinen. Noen ganger kunne det
uansett være vanskelig å komme unna, da distriktet ligger så langt nord
og under visse omstendigheter setter i gang en naturlig andre gjæring. Han var uansett viktig for utviklingen av
Champagnen. Grunnen til at franskmennene først kom i gang med produksjonen på
slutten av 1600 tallet, var at de ikke hadde samme kvalitet på flaskene som
engelskmennene. Men når Dom Pérignon først hadde fått orden på flaskegreiene,
så startet han den store eksperimenteringen med å blande vin fra forskjellige
marker og av forskjellige druesorter. Og det igjen, førte til at vinen
eller champagnen, ble som den vi har i dag.
I 1729 kom det første
Champangehuset. Ruinart. Og sakte, men sikkert og i takt med
industrialiseringen, forfinet man produksjonsmetodene. Og ca 1880 begynte man å
produsere champagne som man gjør det i dag. Helt frem til etter den andre
verdenskrig, var det meste av Champagnen søt. De tørre boblene er en relativt
ny oppfinnelse. En trendy greie.
I dag er Champagne et beskyttet
navn. Noe blant annet Mack bryggerier opplevde med sin sjampanjebrus som i dag
heter sjimpansebrus. Så, nå er det bare musserende vin fra Champangedistriktet
som får benytte navnet. Det er til og med blitt forbudt å bruke betegnelsen
"Methode Champenoise" for andre musserende vin. Så de må bruke
betegnelsen “Methode traditionelle.” Til pass for dem, det er jo bare Champagne
som er Champagne!! Jeg mener, et sted må grensen gå.. Hvordan skulle verden bli
hvis Gud og hvermann kunne smelle sammen sin egen druesaft og kalle det
Champagne?
Men
er Champagne verd prisen man må betale for en flaske? Vel, markedet og
snobberiet styrer prisen. Går man etter smak og kvalitet, så finner man muligens
cremante, sekt og cava som holder minst like høy kvalitet, men langt fra samme
pris som Champagne. Men det er ikke Champagne! Makter man å leve med det, så er
det antageligvis ikke så mye å mase om.
Champagne er Champagne..
I
landsbyen Mesnil-sur-Oger, holder
det til en liten produsent ved navn Guy Charlemagne. Der kan du besøke fru
Delphine Charlemagne. Hun og mannen er i den situasjonen at deres vin er Norges
mest solgte champagne! Foran Moët og Gul enke. Hvordan går det an? Hva sier
dette om Norge?
Det sier at nordmenn er bedre enn sitt rykte. Overalt ellers i verden er
bestselgeren den største produsenten Moët & Chandon, takket være ren
kommersiell kraft. Mens i Norge er det faktisk slik at hvis mange sier at denne
vinen er gromme greier, er vi i stand til å glemme at dette ikke er et berømt
navn, og drikke den likevel. Vi er
tapre.
Og
så har vi jo både vinmonopol og norsk alkohollov. I europeiske supermarkeder og
vinbutikker er det beinharde forhold hvor de store, rike produsentene kjøper
seg hylleplass og den beste eksponeringen, og kjører på med reklame og
dominerer på den måten. I Norge er det forbud mot alkoholreklame. Polet
behandler alle produkter likt. Dermed har vi den lykkelige situasjonen at en
flaske fra Guy Charlemagne kan stå ved siden av Moët i hyllene. Og når den
attpåtil er litt billigere er valget enkelt. For noen.
Det skrives mye om vin, i alle typer
aviser, blader og magasiner, og når
en vin får god kritikk, slår det faktisk ut på salget
. Vi liker å bli fortalt at
vinen er strålende god. Men det er
også interessant å se hvordan vi i Norge snakker om vin sammenlignet med andre
land. I USA er det en tendens til å bruke metaforer som handler om størrelse og
mengde. Mens franskmenn og italienere gjerne bruker erotiske metaforer for å
beskrive en vin. Vi, derimot, snakker gjerne om stein og mineraler, at vin skal
være stram, ha flott syre. Det høres veldig puritansk ut. Jeg lurer på om det
har noe med vår lutheranske bakgrunn å gjøre, med kalde kirkebenker og ingen
pynt – bare det nakne ordet. Litt humørløse?
En
stram vin som for eksempel Guy Charlemagne passer godt til denne litt strenge
og asketiske tankemåten.
Men det er ikke bare i Norge slike viner
verdsettes, man begynner å se
den samme utviklingen i Italia og Frankrike. Ikke som bestselgere, der dominerer
de store fortsatt supermarkedene. Men på restaurantene er det småprodusentene
som preger vinkartene. Mangfold er fine greier.
Jeg
er en enkel sjel, og for meg blir det deilig jåleri og skikkelig Champagne. Duggfrisk
og innbydende. Spiller ikke så
stor rolle hvem som har laget den.
–Champagne
skal være kjølig, rikelig og gratis, sa Winston Churchill. Det var en rimelig stram kar, så han
visste nok hva han snakket om. Jeg
vet bare at det blir champagne. Den vil være avkjølt og forhåpentligvis i brukbart store
mengder. Neppe gratis.
I
morgen begynner sommerferien her på den knøttlille balkongen – det blir fint. Champagne, anyone?
Ha
en god sommer!
T
