Hva ville Noora sagt?

(Det er ikke kult når mora di danser naken på festen din)

Kjære venner,

Først av alt: Unnskyld! Jeg kommer til å besudle noe dere holder hellig. Jeg er i ferd med å banne høyt og inderlig i kirken, og jeg benytter derfor like gjerne muligheten først som sist til å be om unnskyldning. Burde kanskje skamme meg?

Vi har fått et nytt forbilde,  en skinnende flott heltinne og orakel.  Både småpiker og større piker – fjortiser og førtiser – betrakter henne som kompassets ”true north”, og hun siteres hyppig av så vel aviskommentatorer som Kripos. Det deles ut TV-priser og geniforklaringene kastes etter både den ene og den andre. Det kan nesten virke som om det er mange som har tungt for å forholde seg til at  dette bare er på liksom. Noora og de andre heltinnene er jo dikt og fantasier.  I virkelighetens verden er de jo på fabrikkbesøk hos H&M eller ute og ruller med russen.

Som mann er det vel strengt tatt forventet at jeg  skal la være med å bry meg. SKAM er  jo en av de hellige og etterlengtede øyeblikkene der jentene heier hverandre frem og strør rundt seg med ”You go Noora!” og andre kraftuttrykk  i diverse sosiale medier og sammenhenger. Det er rørende å være vitne til slik teambuilding, og det er dere vel unt. Vi  som ikke er kvinner – men gutter og menn (William, Nikolai og andre lite tiltalende typer) – kan heller gå oss en lang tur i den mørke delen av skogen mens vi skammer oss. Her er det ingen heiing i tide og utide.

Men selv om jeg er mann og derfor burde holde meg langt unna, så innrømmer jeg villig at jeg er såpass mye til kjerring at jeg lot meg friste ( - i mangel av et bedre ord) til å myse på en episode. Jeg er jo ganske nysgjerrig, og ville gjerne få litt mer klarhet i hva det var snakk om.

Hva skal jeg si? Så jo ikke så lenge, følte meg som en kikker (ganske ”kleint”), og konstaterte at dette ikke var myntet på meg, men helst laget til et yngre publikum. Men det handlet om følelser, prat, alkohol, gutter og jenter. ”Jeg er forelsket i deg lissom!” For så vidt ganske klassisk tematikk. Men det var sikkert noe jeg ikke skjønte helt, for jeg følte meg ikke frelst og jeg evnet ikke  å forstå at Noora skulle være den nye, unge og lovende jenteversjonen av Dalai Lama. Jeg kan vel strengt tatt ikke huske at hun sa stort i løpet av de få minuttene jeg fikk med meg, og det ble definitivt ikke sagt noe som ga meg gåsehud. Ingen store åpenbaringer altså. Men det er åpenbart meg det er noe galt med, for alle andre flyr nå rundt og lirer av seg sitater og visdom som Noora skal ha skjenket verden. På forsiden av gårsdagens VG var det slått opp med fete typer: Hva skjer med Noora og William? Noe er i ferd med å gå helt ”sykt” av hengslene..

Spørsmålet er om denne voldsomme hypen,  glorifiseringen og gamlis-praten er begynnelsen på slutten for Noora, William og SKAM. For det er jo ikke spesielt kult når mora di danser naken på festen din. Sånn er det bare.

Tegne-Hanne fra Aftenposten tar det på kornet

Og det er kanskje dette SKAM sliter med nå. Opprinnelig en kul serie for og av ungdom. Men så begynner plutselig "alle" å fatte interesse, og før du vet ordet av det står både fedre, mødre, tanter og onkler og roper ut sine meninger om Noora på torget. Da slutter det brått å være kult og blir plutselig en arena der man ønsker å være politisk korrekt. Man tar tak i tema som voldtekt og religion, og bruker Noora, William og resten av Skam-folket til å få frem diverse poengterte budskap. På mange måter er det greit. Men da er det ikke kult lenger. Skal vi ikke bare la dem få ha SKAM i fred?

Men vi synes fremdeles at Noora er helt fantastisk. Så, når livet setter deg i en lei knipe eller serverer deg spørsmål som det ikke er lett å gi gode svar på:

•        Hva er dine tanker om Kierkegaard og eksistensialismen?
•        Hva tror du om de politiske utsiktene på Krimhalvøya?
•        Hva skal vi mene om flyktningstrømmen til Europa?
•        Hvor mye veier en fisk?

Stopp opp litt, trekk pusten og tenk: Hva ville Noora sagt?

Jeg sier unnskyld igjen, ber om tilgivelse og ønsker dere en god helg. Med eller uten SKAM. Jeg lover å holde fred. Noora også.

T

Det ordner seg? (- En 17.mai-depresjon)

Kjære Venner,

Da er 17.mai overstått, det gikk på et vis i år også. Folk flest er voldsomt begeistret for 17.mai, og ganske mange er nærmest utålelig glade og skinnende lykkelige både før, under og etter barnetoget. Men ikke jeg. Jeg blir heller litt 17.mai-deprimert..Og akkurat når det gjelder dette, så har jeg selvinnsikt nok til å forstå at det er jeg som er den gledesløse og ukorrekte avvikeren. Det er klart man skal like 17.mai! Være hysterisk glad og jublende euforisk.  Blankpolert og nyfrisert. Hipp, hipp osv..

Uansett, årets 17.mai-depresjon ledet tankene inn på noe som positive og glade mennesker ofte får seg til å si. ”Det ordner seg” sier de, og har i seg en grunnfjell-stødig tro på at alt vil gå bra til slutt. Og det er kanskje slik at de fleste av oss har en grunnleggende ”alt ordner seg”-holdning, en indre ro eller en tilstand som gir oss likevekt og stabilitet i livet. Alt går jo over. Tross alt.

Men noen ganger - for noen av oss - skjer det saker og som gjør at vi mister denne troen. Kriser, urimelig motgang , eller kanskje evigvarende 17.mai-opplevelser. Da  er det plutselig ikke lenger fullt så innlysende at det kommer til å ordne seg. Og hva gjør du egentlig da?

Bryter sammen og kommer tilbake, tenker du kanskje. Det er sikkert ikke så dumt tenkt, og jeg ser ikke bort fra at den planen kan ha mye for seg. Jeg vet ikke helt, men når 17.mai nærmer seg, eller når livet for øvrig har uvanlig mange oppoverbakker av den voldsomt bratte typen, da hender det at jeg resignerer og tenker ”hva om det nå ikke kommer til å ordne seg?”

Det er jo selvfølgelig en forferdelig deprimerende tanke, og jeg ber deg, kjære leser, om unnskyldning for at jeg er så lite taktfull og bringer dette elendige og mørke temaet opp i dagslyset.

Når 17.mai-melankolien treffer meg med full tyngde, da tenker jeg på Edward..

Edward J. Smith var kaptein på Titanic den natten det definitivt ikke ordnet seg. En erfaren sjømann på drøyt 60 år, fra Southampton. Stram og staselig uniform med mye dingel-dangel, mest sannsynlig veltrimmet og staut skjeggvekst. Lidenskap for store og gode sigarer. Du ser bildet?

Kaptein Smith forsto nok relativt raskt alvoret den natten. Han visste at de var alene i mørket og at skipet som ikke kunne synke ville komme til å gjøre akkurat det. Det var over 2.200 passasjer om bord og de hadde mindre enn 1.200 plasser i livbåtene. Kapteinen ga beskjed om å evakuere båten, han sendte ut nødsignal og registrerte at absolutt ingen ville kunne hjelpe dem. På dette tidspunktet sto det nok tindrende klart for ham at det ikke ville ordne seg. Edward J Smith fra Southampton rettet på uniformen, studerte speilbildet sitt i det mørke glasset på broen og fyrte antagelig opp en siste sigar. Men hva tenkte han på, alene der i mørket? ”Dette ordner seg ikke.” Min 17.mai-blues blir jo åpenbart bare småtteri i forhold. Dette er jo definitivt noen hakk verre enn sur hornmusikk og lang pølsekø. Jeg ser for meg dette bildet, og beundrer sinnsroen og disiplinen han må ha mønstret. Han holdt ut, og tok det som kom. Mer enn 1.500 mennesker omkom, også kaptein Smith fra Southampton.

Jeg tenker også litt på sjakkspillere, og da gjerne rutinerte og flinke utøvere av denne sterkt undervurderte sporten. De holder på i timesvis, med bønder, hester, dronninger og slikt. Men, noen ganger, når de skjønner at det ikke kommer til å ordne seg, så gir de opp partiet. De rett og slett legger ned kongen og erklærer seg for overvunnet og slått. Definitivt en litt annen strategi enn den kapteinen valgte, og jeg får liksom ikke bestemt meg for om jeg synes det er litt gentlemanns-aktig eller bare rett ut puslete og tafatt.

Om det ikke akkurat går i orden, så er det nå en gang slik at alle 17.mai-dager endelig tar slutt. Og da er det et helt år til neste gang, og det er lov til å dra av seg en svett og småvarm bunad. Og der og da kjennes det jo helt klart ut som om noe går i orden. Eller?

Med ønske om en nydelig helg, helt uten kø, hornmusikk og blankpolerte hipp-hipp.

T

Hurra for pinse!!

(Grillet ku møter Royal Ascot)

Kjære Venner,

Til helgen er det endelig pinse.  Jeg har for lengst begynt de mentale forberedelsene til årets hemningsløse feiring. Det blir heftige saker, vi overlater ikke noe til tilfeldighetene. Ikke i år heller. Jeg har et personlig forhold til akkurat pinsefeiringen, det er feiring på mine premisser, på min måte. Jeg har selv vært med på å designe dette, og det føles riktig så bra.

Royal Ascot..

Siden du nå enda ikke har gitt opp lesingen, så antar jeg at du  -  i beste fall - kun er forvirret og forbauset. Du vet jo at jeg er en odd type, kanskje noe merkelig skrudd sammen. Og hva er nå dette pratet om pinse? Denne bablingen. Du føler deg kanskje svært usikker. På tynn is, så tynn som isen har en tendens til å være sånn omtrent på denne tiden i Norge.

Ta det helt med ro. Ingen grunn til panikk eller følelsesutbrudd av noe slag. Du er ikke alene i uvitenhetens bekmørke og klamme grep. Det er vel heller slik at absolutt ingen har det fjerneste begrep om hva pinse er, og hvorfor vi eventuelt skulle feire denne usynlige og merkelige happeningen. Følgelig er det heller ingen som kan rettlede og opplyse deg med hensyn til hvordan du skal feire pinse.  Men, jeg kan jo gjøre et hederlig og velment forsøk. Vær klar over at du her har en helt unik mulighet til å designe en høytidsfeiring akkurat slik som du selv ønsker den. Det er ikke hverdagskost.

Hva pinse er?

Hvem bryr seg, egentlig? Men hvis du nå absolutt må vite det – hvis du nå er den typen – så skal du vite at pinsen er den kristne høytid der vi feirer at det er 49 dager siden Jesus sto opp fra de døde, og den hellige ånd røsket opp i flokken av disipler. Det er altså 50. påskedag og vi feirer fødselsdagen til kirken! Ikke akkurat dynamitt, og jeg tror det er solid belegg for å antyde at pinsen er den lett anemiske og noe pinglete fetteren til julen og påsken.

Dette er selvfølgelig ikke noe jeg går rundt og vet. Det er det jo ingen som gjør. Neida, dette er slikt man Googler seg fram til.. Vi kunne vel strengt tatt like godt feiret ferdigstillelsen av Noahs ark eller fallet av Jerikos murer.

Kan vi ikke heller være enige om at dette kun er et påskudd for å feire. Og da synes jeg vi kan ta oss litt friheter når det gjelder å forme påskuddet slik at det blir lystig, forståelig og spiselig for dem som er genuint interessert i feiringen. Og det er vel strengt tatt bare fantasien og kreativiteten til  deg og dine pinsevenner som begrenser sluttresultatet. Mulighetene er mange, og jeg vil hevde at det ikke er av avgjørende betydning at man klarer å komme fram til en vel definert pinsebeskrivelse på første forsøk. Selv har mine venner og jeg gjennomført noen feiringer allerede, og vi er fremdeles i den fasen der vi jobber med ulike alternativer. Det er jo mulig at gjennombruddet kommer under årets feiring. Hvem vet?

Fordelene med en ukjent og lite profilert høytid, er at du får en unik anledning til å forme din egen høytid. Jul, påske, 17.mai, konfirmasjoner og annen elendighet får du liksom ikke gjort stort med. De er på en måte kjørt trygt inn på sine egne sidespor, og har sine vel definerte ritualer og seremonier. Men, pinsen er din! Her  finnes det knapt ferdig preparerte løyper, og dermed er det helt opp til deg hva du vil fylle disse fenomenale festdagene med.

Feire dem gjerne alene, hvis du nå endelig synes at det er det som fungerer best. Ellers er det ofte hyggelig å feire sammen med venner eller noen du kjenner, noe som i mange tilfeller er sammenfallende, og det er jo storartet.

Og hvis du nå bestemmer deg for å samle vennene dine, så vet du at du står helt fritt med hensyn til å velge form og tema for samlingen. Hurra for pinse! Her kan du kjøre en lett krysning mellom en vellykket grillaften og en ettermiddag på Royal Ascot. Det fungerer helt utmerket, også uten hest. Det er i det hele tatt ingen grunn til å legge bånd på seg selv – det er bare å leve det ut, samme hva det er du måtte gå rundt og ruge på. Melodi Grand Prix, Abba, hore & hallik, Sesam stasjon, rakfisklag, julebukk eller 80-tallsfest (70 og 90 fungerer også helt greit). You name it! Det blir som du vil. Pinse er bra saker.

Høytider har gjerne sin egen mat. Til jul er det ribbe, pinnekjøtt, lutefisk og en og annen marsipangris. Til påske tar vi for oss lam, påskeharer og marsipanegg i ulike varianter. Men pinsen er din! Du kan velge å sløyfe alt som har med marsipan å gjøre. Server noe som du har lyst på. Det spiller ingen rolle om det er tapas, fiskeboller, grillpølser eller Grandiosa. Du slipper å true i deg besk juleøl og stram akevitt. Drikk hva du vil. Mengder med vann, avkjølt Chablis, temperamentsfull Amarone eller Coca. Gjerne brennevin, hvis det er det som er tingen for deg. Pinse er usigelig gildt..

Finn gjerne fram til dine egne ritualer og tradisjoner. Det kan være nær sagt hva som helst. Be dine gjester om å være litt kreative i klesveien, bruk hatt a`la Mette Marit! Les dikt for gjestene dine, syng, gråt og fortell hverandre hvor vakkert livet kan være. Dans fungerer bra, allsang er sikker hjemmeseier, og damping av god sigar skaper en helt spesiell atmosfære.

Igjen, det er opp til deg. Pinsen er din høytid, og du kan selv bestemme hvordan din feiring skal være.

"Grillet ku møter Royal Ascot" - et fenomenalt bra konsept

Vi samles for femte eller sjette gang, og med det vil jeg våge å si at tradisjonen er et godt etablert. Hege og Ronny er vertskap i år også , og da er det all mulig grunn til å være full av forhåpninger og sitrende fryd. Det blir forhåpentligvis ”grillet ku møter Royal Ascot” i år også, med andre ord  grillmat, god rødvin og pene damer med fantasifulle hatter. Det fungerer som bare pokker. Pinsestemningen er til å ta og føle på..

Og med det overlater jeg deg til din egen pinseplanlegging. Det blir som du vil!

Med ønske om en god pinsehelg!

T