Sommeren er åpnet!

Kjære venner,

Noe av det fine med å vokse opp i Bergen er at du ganske raskt lærer deg å ta ansvar. Du kan ikke dingle rundt og vente på sommeren. Du må bare ta en beslutning.  Nå er det sommer, sa vi med innbitt kjeve og blåhvit hud.  Nå er det varmt nok for shorts og T-skjorte. Du kan jo selv forestille deg alternativet. Skulle vi ha ventet på at det sluttet å regne og sjøen ble varm nok til å bade i, så hadde antageligvis ingen av oss vært svømmedyktige i dag. Værmeldinger kommer og går. Beslutninger består.

- Hopp!

Så derfor erklærer jeg herved sommeren for åpnet. Det er bare å komme i gang. Det er puter i hagemøblene på drømmenes terrasse, og tiden er inne for grill, vin og bøker.

God sommer!

T

Reisebrev fra Italia (4) - Som i himmelen

Kjære venner,

I La Morra var det inntil 1500-tallet slik at straffen for å kutte ned en vinplante med Nebbiolo-druer var å få armen hugget av eller å bli hengt. Til pass for dem! Du kødder ikke med vinplantene, og spesielt ikke med Nebbiolo!!

Som i himmelen: La Contea i Neive. Med utsikt til piazza Cocito og Chiesa Di Sant Pietro. Det er rett før suppen eksploderer, men livet er definitivt i lodd og vater. Her tøyser vi ikke med vinplantene.. 

Piemonte er kjent for sine Barolo- og Barbaresco-viner. Begge er laget av Nebbiolo-druer. Så langt hadde vår lille vinekspedisjon med stort hell turnert Barolo-delen av Piemonte.

Vinsnobbene og forståsegpåerne terper gjerne på at Baroloviner er maskuline mens Barbaresco er feminine. Barolo er kongen blant viner (-og vin for konger!), mens Barbaresco er dronningen..

Det ligger visstnok ingen utidig kjønnsdiskriminering til grunn for denne synsingen, men forklaringen er at Barolo er en voldsom og brutal vinopplevelse. Kraftig og tørr med hint av lakris, tjære og mørke bær. Rett og slett en villmann av en vin. Dette er vin for gutter (og jenter!) som har vært ute en vinternatt eller to tidligere, en vin for viderekomne og neppe et naturlig sted å starte for den som akkurat har bestemt seg for å lære seg å like rødvin. Barbaresco er mer feminin, myk og tilgjengelig. Ofte litt lettere og med mer frukt og mindre tørrhet. Lettere å like. Kjekk jente. 

Jeg benytter her anledningen til å understreke at mitt kvinnesyn ikke nødvendigvis er sammenfallende med vinsnobbens Barbaresco-karakteristikker. Av erfaring vet jeg jo at det finnes både sjarmerende, gode og mindre tiltalende vinflasker i utvalget hos selv den mest renommerte vinprodusent. Variasjonen er definitivt stor blant kvinner. For øvrig ligger vinmarkene i Barbaresco og Neive lavere enn Barolo, og jordsmonnet er noe forskjellig. Vinene blir derfor noe mindre kraftig og mer silkemyke. Derav forskjellene.

Antagelig unødvendig å påpeke, men Sidsel, Tom og jeg synes det var helt uproblematisk å heve oss over den vinifiserte kjønnsrolledebatten. Vi drakk både guttevin og jentevin, og det gikk veldig fint. Men vi var enige om at Barbaresco også måtte besøkes. Bord ble booket for lunsj på Ristorante La Contea Di Neive, Tom sparket liv i Skodaen og plutselig var vi på vei. Landskapet er som havet med rolige, store bølger og med vinranker så langt du kan se.  Som fjetrede oppdagelsesreisende seilte vi frem i den sølvskinnende tsjekkiske kvalitetsbilen. Det var uvirkelig vakkert. Og da tenker jeg først og fremst på landskapet.

Som i himmelen:  et hav av vin

På toppen av noen store bølger ligger middelalderlandsbyen Barbaresco. Gamle hus i stein, utallige fargerike blomster, 650 innbyggere og 1 hovedgate som starter med en kirke som er bygd om til  enotek og rundes av med en liten piazza med det store klokketårnet. I denne gaten finner du dem alle sammen - Gaja, Marchesi og Giacosa. Rett ved klokketårnet har Produttori Barbaresco – kooperativet – sitt showroom i marmor og glass. De lager mye god vin. Men det var noe upersonlig og pregløst over alt glasset og marmoren. Vi smakte litt på utvalget, og fikk følelsen av å være på en minimalistisk og uhorvelig hipp vinbar litt utenom det som var happy hour.

Hovedgaten i Barbaresco - klokketårnet fra 1100-tallet i enden av gaten

Vegg i vegg med palasset til kooperativet holder Barbaresco-produsenten Rocche Dei Barbari til. Der er det ikke noe marmor og glass, men tepper på gulvene og treinteriør som mest av alt virker litt hjemmelaget og sammenrasket. Det er vin over alt. Innehaveren hilser «buon giorno», og en litt sliten hund halter mot oss for å ønske velkommen. Den mister raskt interessen og hinker sakte avgårde til plassen sin mellom vinreolene.

Innehaveren byr på ost og vin. Han snakker engasjert på både innover- og utoverpust. Det er selvfølgelig helt topp, selv om det er litt synd at han ikke snakker et ord engelsk. Og ingen av oss tre er spesielt stramme i Italiensk. Men det er veldig pent å høre på, og når vi da i tillegg får stadig påfyll av vin, så har vi det riktig så godt. Vi smaker på hans dolcetto og en rimelig vellykket barbera, før han henter fram Barbaresco fra 2004. Nydelig! Mer ost og mer prat, fremdeles bare italiensk. Jeg skjønner ikke så mye, men forstår at han er opptatt av at vinen må få hvile.  – Dorma, sier han, og fortsetter med noe teknisk prat om vintanker av sement og betong. Vi smaker på en eldre årgang, han snakker litt mer om vin og hvile, og inne i hodet mitt kan jeg lekende lett se for meg at han formelig synger ømme vuggeviser for vinen sin.  Det er et fint bilde. Så blir han borte noen minutter før han dukker opp med en klar flaske uten etikett, kun med en liten klistrelapp der det står 2010. Definitivt rød. Han har vært i kjelleren og hentet en skvett av Riserva-tappingen. Flaskene slippes i oktober, og vi er velkommen tilbake da.

Han kunne ikke et ord engelsk, og jeg er ikke så stram i italiensk. Vi skjønte hverandre godt.

Vinhunden halter en liten runde i rommet, sliter voldsomt med å komme opp på den lave stolen igjen, men får rullet seg sammen og finner roen der blant vinflaskene.  For et fantastisk hundeliv, tenker jeg. En egen plass mellom vinflaskene og med en vinbonde som synger mildt for at vinen skal få hvile. Det kan neppe bli stort bedre. Som i himmelen.

Som i himmelen: Et hundeliv.

Jeg kjøper et par flasker med 2004-Riservaen, vi takker for oss og seiler videre ut på det store havet med Skodaen.

Nok er nok – det er på tide å runde av. Ta mine svevende historier med en klype salt. Ikke stol på det jeg forteller, men reis heller avgårde til Piemonte for å oppleve, se og smake selv. Reis med venner, for det er det å dele vinen som gjør reisen til et eventyr.

Sidsel og Tom: Takk for turen!!

Med ønske om en riktig god helg!

T

Reisebrev fra Italia (3) - Sauer er ålreite dyr..

Kjære venner,

Det er noen av oss som utmerket godt husker at en kledelig rødmende Liv Finstad forsvarte RVs landbrukspolitikk på NRK i 1983. Det handlet om sauer, og en offensiv programleder ville ha svar på hvorfor det skulle være akkurat det. ”Sauer er ålreite dyr”, fikk Liv Finstad seg til å si, og med det ble hun ufrivillig historisk. Det er ikke godt å si hva hun og RV egentlig mente med dette, og vi lar det ligge inntil videre.

Sidsel, Tom og jeg var på vintur. Det var tredje dag i vårt Piemonteeventyr, og  heller ikke denne morgenen var det noen som het Sara i resepsjonen på Hotel Langhe.  Rett etter frokost begynte vi å tenke på lunsj og middag. Det høres selvfølgelig litt merkelig ut, men hvis du ønsker å finne frem til de helt store restaurantopplevelsene i Barolo, så må du faktisk være litt i forkant med planleggingen.

Vinslott i Piemonte - Castello Grinzane-Cavour. Tåke er nebbia på italiensk, og
nebbiolo er regionens stasdrue. Selvfølgelig!

Nico – hotellets innehaver –  anbefalte  et sted i middelalderlandsbyen Monforte. Byens historie strekker seg tilbake til år 1000, og den gang var det en landsby som var delt i en øvre og en nedre del, der rikfolk og geistlige selvfølgelig holdt til på toppen med kirke, amfi og piazza, mens resten  av folket levde sine liv i den nedre del av byen.  Hus av stein i de trange gatene som snirklet seg oppover åssiden. Hvis du har  sett filmen basert på Umberto Ecos bok ”Rosens navn”, så skjønner du hva jeg mener og ser det for deg.  I Monforte blomstret katarisismen, en litt uglesett variant av den katolske tro, og i 1028 beordret erkebiskopen av Milano at  de som drev med slikt i byen skulle brennes på bålet.  Så ble gjort, og igjen minner jeg om den litt tunge og dramatiske stemningen i ”Rosens navn”. Men, nok om det. I dag er Monforte en pittoresk og fin liten landsby med snaut 1900 innbyggere. Et knippe skarpskodde vinmakere har byen som hjemmebane, og vi snakker Barolo med stor B.

Monforte dAlba

Midt mellom øvre og nedre bydel, i Via Cavour, bodde det en sauebonde. Hotellbestyrer Nico  mer enn antydet at det var snakk om en skikkelig original av en type, og at han hadde et ekstraordinært godt forhold til sauene sine.  Nico utdypet ikke dette, og vi var fintfølende nok  (-og kanskje litt forbauset?)  til ikke å stille spørsmål som vi strengt tatt ikke trengte svar på. Bonden bodde i et byhus med sauene – han hadde ett rom og  sauene det tilstøtende. Huset hadde to utgangsdører, en til sauene og en til bondemannen. Igjen – Nico sa det ikke rett ut – men vi fikk helt klart et bilde av et svært ”harmonisk” sauehold der oppe i de øvre deler av landsbyen.

Via Cavour

Fremtiden og turismen kom til Monforte. Byens velstående apoteker kjøpte opp eiendom i øvre bydel, renoverte og restaurerte. Gamle stenhus ble til fancy B&Bs, trendy restauranter og fjonge leiligheter. Sauene og mannen holdt stand lenge, men en dag var det slutt. De vandret ut i gatene og de to dørene ble stengt.  Vi vet ikke hva som skjedde med verken sauer eller mann. Det sier ikke historien noe om.  I dag ligger det et eksklusivt lite hotell i det trange og høye bygget. 6 rom og en restaurant som dekker 4 etasjer i bygget . En labyrint av trapper og gangbroer. I første etasje er det tapas- og vinbar der mannen og sauene pleide å bo. De store buene der dørene pleide å være, er kledd med stål og glass.

Le Case della Saracca - der mannen og sauene pleide å bo.

Sidsel, Tom og jeg fant oss godt til rette på Le Case della Saracca. Vi fikk godt med prosecco i glassene, og begynte da selvfølgelig umiddelbart å rekapitulere sauehistorien til Nico. Det er jo den type historie som bare blir festligere og mer fargerik jo mer man vikler seg inn i detaljer og bløtlegger disse i kvalitetsvin. Vi var ikke tunge å be.

Baren. Bildet henger over det midterste vinskapet..

Det var Tom som så det først. Bildet i baren. En kopi av en kopi av et gammelt bilde hang høyt oppunder det buede steintaket.  Folk flest syntes ikke å legge merke til det, men for oss som allerede var mer enn gjennomsnittlig involvert i den gripende historien om sauene og deres herre, så var dette bildet ren flybensin for bålet i fantasien.

Javel, så er bildet mørkt,uskarpt og kornete, men vi fikk mer vin i glassene, og kunne helt tydelig se en snål mannsperson med hatt, godt lent mot rattet i det som antageligvis var en litt sliten Fiat 128.  Han ser litt forbauset ut på fotografen.  I baksetet, med hodene godt ut av vinduet ser vi to sauer! Også disse er nysgjerrige på fotografen.  Det er jo aldri godt å vite med sikkerhet når det gjelder sauer, men over våre vinglass vurderte vi det slik at det her var snakk om to særdeles tilfredse og fornøyde eksemplarer av arten. Her var det ikke snakk om tvang eller uhygge av noe slag. Disse to sauene gleder seg forventningsfullt til biltur. Eller hva tror dere, kjære venner?

Livets mysterier – de store spørsmålene. Vi fikk mer vin, og kunne ikke annet enn å spørre oss selv hvem disse to sauene var. Mannen hadde jo tross alt hatt en hel saueflokk. Hva var det med disse to sauene som gjorde at  akkurat de fikk være med på det vi helt automatisk antok var en søndagstur med bilen. For dette er jo ikke en hverdagslig utflukt. Det er åpenbart. Pappa har tross alt hatt på..

Men la oss ikke spekulere ytterligere.   Kanskje er det bare slik at sauer er ålreite dyr..  Kanskje var det på sitt vis sann kjærlighet mellom de tre? Uansett, dette er noe av det man tenker på når man er på vintur med venner i Italia, når livet kverner sakte rundt og man bare er til. Når man ikke er nødt til å diskutere de store og viktige sakene, men med undring og nysgjerrighet kan betrakte livets rariteter. Filtrert gjennom prosecco, barbera og Barolo.

Tom og jeg grubler over livets store mysterier. Fotograf Sidsel var også betenkt.

-    

 Strengt tatt , så hadde jeg sett for meg at alt dette røret skulle slutte her og nå, men  jeg vet med meg selv at det fremdeles er historier som kanskje bør deles. Om vårt besøk til Barbaresco, om dispenserautomaten med kvalitetsvin, om en vinhund som går like tregt og dårlig som meg og historien om CIAO. Og det er selvfølgelig historien om Bruno Giacosa, som vi så gjerne ville besøke, men som jeg først traff da jeg kom til Teie.

Jeg vet ikke hvordan det blir - ha en god helg!

T