Rødvinstanker (III) - Wordfeudhelvete

( Grisebank..)

Kjære Venner,

Jeg tror jeg tenker bedre og friere når jeg drikker rødvin. Aller helst en riktig god rødvin, selvfølgelig. Og aldri er tankene mer lekne og lettbente enn når jeg nyter vinen mens jeg ser ut over vannet og kjenner på solen og varmen. Rødvinstanker..

Denne kvelden er det en lett og ukomplisert italiensk vin. En barbera fra  den lille byen San Marzano Oliveto i Piemonte. Den er klar, kald og rød. Saftig og ren , med en smak av bær, jord, lær og nylagt asfalt..  Neida, ikke det siste!  Det er en frisk vin for varme kvelder. Den heter Asinoi, italiensk ord for esel, og vinmaker Carussin har sikkert en eller annen organisk korrekt og blomstrende historie som rettferdiggjør navnevalget. Jeg ser ikke bort fra at jeg skal finne ut av det en eller annen gang.

Det aller meste blir bedre med  litt vin. Wordfeud er unntaket?

Men ikke i kveld. Henslengt og solvarm, lett apatisk og kledelig påvirket av eselvinen. Det vil være korrekt å hevde at jeg synes å være bakoverlent, uforberedt og intetanende. Jeg er helt og holdent lykkelig uvitende om alle de utfordringer, plager og utstudert faenskap som snart skal spise meg opp. Ord. Det handler om ord. Og noen kommer til å få grisebank.

Det skjer selvfølgelig alltid når du minst venter det. Du ser det ikke komme, og det er fra dine egne du skal få det. Asinoi og jeg hadde det skjønt i vår mørke og tause tosomhet her på balkongen. Iphone-elendigheten plinger stygt og lyser opp som et bulgarsk ambulerende tivoli. Det er min venn Sidsel som vil leke. Ordlek. Rett etter krigen kalte vi det Scrabble, men nå i denne deilige og opplyste app-virkeligheten heter det Wordfeud.

Men uansett hva vi kaller det, så er det konkurranse med umulige og mulige-, tenkelige og utenkelige ord. Jeg er en novise, brukbart trygg og glad til sinns og helt uten mulighet til å ane at jeg er i ferd med å romle meg inn i nettet til en ganske tøff  og ordrik edderkopp. I en verden der man opererer med eksotiske forkortelser som inneholder ubrukelige bokstaver som c ,w og q. En verden med egne jukse-apper og grundig innstuderte moves og røvertrekk.

Jeg var åpenbart i ferd med å bli kastet til løvene, men lett rødvinsbedøvet som jeg var, så var jeg ikke kapabel til å forstå at Sidsel, min sympatiske, kloke og gode venninne, når alt kom til alt ikke var noe annet enn Scrabble-universets svar på Marit Bjørgen. Og da hjelper det ikke noe at man velger å kalle elendigheten Wordfeud. Du vil uansett slite noe helt voldsomt med å henge på..

Noen ganger framstår jeg som ganske enfoldig, og denne kvelden tenkte jeg vel noe slikt som at en konkurranse med ord kunne være morsomt. Så jeg trykket på akseptknappen på det blinkende tivoliet, skjenket i mer vin og ventet i spenning i balkongmørket på at Sidsel skulle gjøre sitt første trekk.

Det er jo ikke mer enn 20 minutter siden det var full vinter her i Norge, og dermed har vi vel alle Marit Bjørgen friskt og langt framme i minnebanken. I kraftfulle staking og skøytetak. Lårmuskler som en ganske oppegående og sprek travhest og biceps som kan skremme hvem som helst.

For å si det slik; Sidsel ga full gass fra start, og jeg rakk ikke så mye som å bli bare litt glad i de elendige bokstavene jeg hadde blitt tildelt, før det sto helt klart for meg at det sto skambank på programmet, og at jeg på ingen måte ville komme pent fra det.

Mine bokstaver var en blanding som kun en etnisk albaner ville kunne lære seg å sette pris på – vi snakker FFNNÆPPI.  Jeg begynte så smått å føle meg litt lett dysletisk, pøste på med mer eselvin og prøvde etter beste evne å finne fram til fantasifulle nynorske eller albanske ord og uttrykk som kanskje kunne vise seg å  passe inn på en eller annen måte. Den muren var ganske høy, og et eller annet elendig menneske hadde rullet ut piggtråd på toppen.

Det gikk åpenbart mye greiere for Sidsel.  Fremdeles skøytetak og energisk staking, og hun vartet opp med ord og fantastiske forkortelser som jeg selv ikke i min villeste og mest rødvinsbakfulle tilstand ville kunne snuble over. Det ble DL, TL, DW og TW. Poengene bare suste inn, mens jeg fremdeles slet med bomskudd, strafferunder og ski som åpenbart ikke var smurt på korrekt måte.

Og som om ikke skjebnen syntes å være grim nok allerede, så gikk det åpenbart mot slutten av lett å like-eselvinen. 

Nå er det jo selvfølgelig voldsomt tidsriktig å holde på med slike apper – det er jo et tydelig signal om at man fremdeles er tilstede og er mentalt oppegående, at man konkurrerer og lar seg underholde online. Wordfeud er riktig, mens Scrabble åpenbart blir litt bakstreversk. Med fare for å bli tatt for å være en pukkelrygget avviker, så vil jeg allikevel få lov til å peke på at det tross alt har sin sjarm det å kunne se folk i øynene, drikke vin sammen med dem og ha mer eller mindre konstruktive diskusjoner om hva som er lov eller ikke ansikt til ansikt.  Med Wordfeud rakk jeg bare å trykke aksept, registrere at det var starten på slutten, komme opp med et elendig og amatørmessig ord som  Iphone-helvete først ikke ville akseptere, men deretter aller nådigst ga meg 4 poeng for. Etter det fornemmet jeg bare den sterke ryggen til Sidsel, jeg satt der i mørket og skjønte at jeg var i ferd med å bli fragått. Seriøst!

Og så går det gjerne litt tid. Du venter i mørket og drikker eventuelt litt mer vin. Min flaske var nå tom. Det går en time eller 3, du begynner så smått å lure på om det har skjedd noe helt forderdelig med din motstander, noe som gjør at du kan ha forhåpninger om at denne elendige leken kanskje er slutt.

Men, neida.. Sidsel er på vei inn i målområdet. Hun smeller til med et ord som ville imponert den mest krevende polske linguist, og hun innkasserer 490 poeng eller noe der omkring.  Perfekt gli på skiene og fremdeles masse kraft i de enorme lårene. God stemning!

Og det er på dette tidspunkt at jeg i et klart øyeblikk forstår at det kun er en eneste ærefull ting jeg kan gjøre. Eller, det var et alternativ, men harakiri med plastbestikk er så uhensiktsmessig trøblete og vondt, at jeg bestemmer meg for å gjøre som kaptein Smith på den ikke ukjente skuta Titanic den kvelden det ikke gikk så bra. Jeg erkjenner nederlaget, mentalt sett fikk jeg grundig med juling, og nå er det bare å ta på seg paradeuniformen og bli med skuta til bunns. Ingen fakter og ikke noe oppstyr. Det gjelder å ta det slik som en mann burde ta det..

 RESIGN

Det er mørkt på balkongen min.  Både Asinoi og jeg er tom, og jeg sitter der med denne lett dysletiske følelsen.

Jeg er jo veldig glad i ord. Det er ikke det, tenker jeg. Men kanskje ordene mine kommer fra et annet sted. De kommer muligens ikke fra den ordboken som gir dobbelt ordpoeng og trippel poeng for særegne bokstaver. Kanskje mine ord kommer fra det stedet i hjertet eller sinnet der historiene lever og blomstrer.

Uansett – følg med på hva som skjer bak ryggen din, Sidsel. Du er ikke trygg! Jeg stiller med nysmurte ski, mer vin og fandenivoldsk pågangsmot. Og du skal ikke bort fra at jeg kommer opp med et ord som er så gildt og fargerikt at det kommer til å bli snakket om det i scrabble-kretser i mange år fremover..

Takk for kampen!

T

Endelig pinse!

( Grillet ku møter Royal Ascot..)

Kjære Venner,

Til helgen er det pinse, og jeg har allerede begynt de mentale forberedelsene til årets hemningsløse feiring. Det blir heftige saker, vi overlater ikke noe til tilfeldighetene. Ikke i år heller. Jeg har et personlig forhold til akkurat pinsefeiringen, det er feiring på mine premisser, på min måte. Jeg har selv vært med på å designe dette, og det føles riktig så bra.

Siden du nå enda ikke har gitt opp lesingen, så antar jeg at du  -  i beste fall - kun er forvirret og forbauset. Du vet jo at jeg er en odd type, kanskje noe merkelig skrudd sammen. Og hva er nå dette pratet om pinse? Denne bablingen. Du føler deg kanskje svært usikker. På tynn is, så tynn som isen har en tendens til å være  tidlig i juni i Norge.

Pinsedame. Med hatt!

Ta det helt med ro. Ingen grunn til panikk eller følelsesutbrudd av noe slag. Du er ikke alene i uvitenhetens bekmørke og klamme grep. Det er vel faktisk heller slik at absolutt ingen  har det fjerneste begrep om hva pinse er, og hvorfor vi eventuelt skulle feire denne usynlige  og  merkelige happeningen. Følgelig er det heller ingen som kan rettlede og opplyse deg med hensyn til hvordan du skal feire pinse.  Men, jeg kan jo gjøre et hederlig og velment forsøk. Vær klar over at du her har en helt unik mulighet til å designe en høytidsfeiring akkurat slik som du selv ønsker den. Det er ikke hverdagskost.

Hva pinse er?

Hvem bryr seg, egentlig? Men hvis du nå absolutt må vite det – hvis du nå er den typen – så skal du vite at pinsen er den kristne høytid der vi feirer at det er 49 dager siden Jesus sto opp fra de døde, og den hellige ånd røsket opp i flokken av disipler. Det er altså 50. påskedag og vi feirer fødselsdagen til kirken! Ikke akkurat dynamitt, og jeg tror det er solid belegg for å antyde at pinsen er den lett anemiske og noe pinglete fetteren til julen og påsken.

Dette er selvfølgelig ikke noe jeg går rundt og vet. Det er det jo ingen som gjør. Neida, dette er slikt man Googler seg fram til.. Vi kunne vel strengt tatt like godt feiret ferdigstillelsen av Noahs ark eller fallet av Jerikos murer.

Kan vi ikke heller være enige om at dette kun er et påskudd for å feire. Og da synes jeg vi kan ta oss litt friheter når det gjelder å forme påskuddet slik at det blir lystig, forståelig og spiselig for dem som er genuint interessert i feiringen. Og det er vel strengt tatt bare fantasien og kreativiteten til  deg og dine pinsevenner som begrenser sluttresultatet. Mulighetene er mange, og jeg vil hevde at det ikke er av avgjørende betydning at man klarer å komme fram til en vel definert pinsebeskrivelse på første forsøk. Selv har mine venner og jeg gjennomført noen feiringer allerede, og vi er fremdeles i den fasen der vi jobber med ulike alternativer. Det er jo mulig at gjennombruddet kommer under årets feiring. Hvem vet?

Fordelene med en ukjent og lite profilert høytid, er at du får en unik anledning til å forme din egen høytid. Jul, påske, 17.mai, konfirmasjoner og annen elendighet får du liksom ikke gjort stort med. De er på en måte kjørt trygt inn på sine egne sidespor, og har sine vel definerte ritualer og seremonier. Men, pinsen er din. Her  finnes det knapt ferdig preparerte løyper, og dermed er det helt opp til deg hva du vil fylle disse fenomenale festdagene med.

Feire dem gjerne alene, hvis du nå endelig synes at det er det som fungerer best. Ellers er det ofte hyggelig å feire sammen med venner eller noen du kjenner, noe som i mange tilfeller er sammenfallende, og det er jo storartet.

Og hvis du nå bestemmer deg for å samle vennene dine, så vet du at du står helt fritt med hensyn til å velge form og tema for samlingen. Hurra for pinse! Her kan du kjøre en lett krysning mellom en vellykket grillaften og en ettermiddag på Royal Ascot. Det fungerer helt utmerket, også uten hest. Det er i det hele tatt ingen grunn til å legge bånd på seg selv – det er bare å leve det ut, samme hva det er du måtte gå rundt og ruge på. Melodi Grand Prix, Abba, hore & hallik, Sesam stasjon, rakfisklag, julebukk eller 80-tallsfest (70 og 90 fungerer også helt greit). You name it! Det blir som du vil. Pinse er bra saker.

Høytider har gjerne sin egen mat. Til jul er det ribbe, pinnekjøtt, lutefisk og en og annen marsipangris. Til påske tar vi for oss lam, påskeharer og marsipanegg i ulike varianter. Men pinsen er din! Du kan velge å sløyfe alt som har med marsipan å gjøre. Server noe som du har lyst på. Det spiller ingen rolle om det er tapas, fiskeboller, grillpølser eller Grandiosa. Du slipper å true i deg besk juleøl og stram akevitt. Drikk hva du vil. Mengder med vann, avkjølt Chablis, temperamentsfull Amarone eller Coca. Gjerne brennevin, hvis det er det som er tingen for deg. Pinse er usigelig gildt..

Finn gjerne fram til dine egne ritualer og tradisjoner. Det kan være nær sagt hva som helst. Be dine gjester om å være litt kreative i klesveien, bruk hatt a`la Mette Marit! Les dikt for gjestene dine, syng, gråt og fortell hverandre hvor vakkert livet kan være. Dans fungerer bra, allsang er sikker hjemmeseier, og damping av god sigar skaper en helt spesiell atmosfære.

Igjen, det er opp til deg. Pinsen er din høytid, og du kan selv bestemme hvordan din feiring skal være.

Vi samles for fjerde gang, og med det  vil jeg våge å si at tradisjonen er et faktum. Hege og Ronny er vertskap i år, og da er det all mulig grunn til å være full av forhåpninger og sitrende fryd. Det blir forhåpentligvis ”grillet ku møter Royal Ascot” i år også, med andre ord  grillmat, god rødvin og pene damer med fantasifulle hatter. Det fungerer som bare pokker. Pinsestemningen er til å ta og føle på..

Og med det overlater jeg deg til din egen pinseplanlegging. Det blir som du vil!

Med ønske om en god pinsehelg!

T

Innihelveteflottsmilefjes?!

(16.mai på Facebook..) 

Kjære Venner,

Jeg trodde lenge at det bare var meg det var noe i veien med, at det bare var jeg som på helt urimelig og idiotisk vis lot meg provosere av alt det blankpolerte  og selvforherligende sludderet som man blir servert gjennom statusoppdateringene i Facebook. Over alt. Hele tiden.

Det meste av det er selvfølgelig oppdiktet og helt løsrevet fra det virkelige liv. I en annen sammenheng ville jeg ha vært fristet til å kalle det reinspikka jug. Og mye er ikke engang gjort på en slik måte at det vitner om den minste antydning av innlevelse og kreativitet. Det er rett og slett bare masse jug og fanteri. Til tider helt ukritisk og ganske dårlig.

Og inntil nylig trodde jeg altså at det bare var meg det var noe galt med. Jeg har etter beste evne forsøkt å tøyle den kvalme følelsen, og har med et brukbart åpent sinn akseptert tanken om at jeg er en humørløs og grinete skroting med et liv som ikke engang er i nærheten av å matche det som i følge statusoppdateringene synes å være minstemålet for hva man bør kunne klare å prestere. Jeg har virkelig forsøkt, og ber om unnskyldning for at jeg helt åpenbart ikke har lykkes med å komme inn på riktig spor..

Sett i lys av dette, så er det da kanskje ikke så vanskelig å forstå hvor fenomenalt sterkt det var for meg å oppdage at jeg ikke var den eneste surpompen i denne strømlinjeformede, digitale og perfekte liksomverden. Ut fra hva jeg kunne skjønne av samtalen rundt bordet, så virket det som om det var opptil flere andre der som var minst like humørløse som meg. Jaggu.

Det er alltid godt å få bekreftet at man ikke er alene i mørket, og nå som jeg hadde fått visshet om at jeg ikke var den eneste sinnslidende på denne øde øya, så følte jeg meg plutselig så pigg at jeg ikke lenger fryktet  17.mai som et uungåelig inferno av Facebook-jug.  Vi har jo akkurat slitt oss igjennom en ganske lang og krevende konfirmasjonstid, og det er jo ikke fritt for at det til tider har vært veldig ”flott” her på Facebook. ”Flott ungdom!” ”Flott mann!” ”Flott gudstjeneste!” ”Flott mat!”,  ”Flott dag!” Flott meg her og flott meg der. I det hele tatt.

Så nå har jeg bestemt meg for å omfavne elendigheten, og trygg i vissheten om at jeg ikke er alene om tristessen, så skal jeg nå lene meg tilbake og betrakte hvordan galskapen bygger seg opp i forkant av den store dagen. Med fare for at humoren blir kullsvart og preget av både galge og ironi, så skal jeg logge meg på og nærmest tvangsmessig bli innrullert i all den flottheten som ukritisk vil bli delt denne 16.mai.

Jeg sliter korken ut av en flaske med anstendig god chianti, rigger meg til og venter på at den fantastiske delingen skal starte.

Baking er viktig. Det forstår jeg raskt. Og, det må gjøres på skikkelig husmorvis.  Ut fra hva jeg kan forstå, så er det opptil  flere her inne på FB som helt enkelt ville fått en tradisjonell norsk 50-talls husmor til å fremstå som et tiltaksløst fjols. Takk for at dere er så vennlig å holde meg detaljorientert mht hvilke kaker som er bakt . Hvordan dere har fått det til og ikke minst, hvor usigelig flott resultatet har blitt.  Jeg lover å nærme meg kakebordet med andektighet og ærefrykt.

Stryking er også veldig bra, og igjen er jeg glad for å høre at det ikke finnes så mye som et skrukkete flagg eller en duk som ikke er perfekt i deres flotte hjem.  Stryking av bunadskjorter omtales nedenfor i et separat punkt. Er det virkelig mulig å ha så mange bunadskjorter til stryking i et og samme hjem?!

Bunad til absolutt alle – selvfølgelig -  stryking av skjorter er en fornem kunst, og den oppofrende husmor (antagelig den samme som tidligere gjorde det så skarpt med bakingen) har holdt på i evigheter. Jobben er gjort etter alle kunstens regler, og jeg orker ikke formidle flere detaljer enn å forsiktig antyde at det perfekte er innen rekkevidde. Flott, rett og slett!  Og igjen, takk for at vi alle sammen kontinuerlig blir holdt oppdatert om framdriften. Det varmer.

Familien er eventyrlig flott, både barn og mann, og eventuelle husdyr av ulike slag. Jeg vet ikke så mye om det tidligere omtalte ”huskorset” som holder det kontinuerlig gående med baking , stryking og andre oppbyggende aktiviteter, men det er vel all mulig grunn til å anta at det dreier seg om kolossalt flotte husmødre også. Det er til tider fasinerende å være vitne til hvordan  de flotte husmødrene pepper hverandre opp og forteller hverandre akkurat  hvor flotte de er. Feminisme a`la Tone Damlie? ”Jenter heier på hverandre. Uansett.” Mmm..

Langbord er dekket, pyntet og dekorert. Det gleder selvfølgelig stort å høre at så mange fantastisk harmoniske storfamilier skal komme sammen og synge glade sanger og vifte med nystrøkne flagg. Carl Larsson kan bare ta seg en bolle..

Flotte menn har ordnet hagen.  Det er rørende å kunne registrere at kjønnsrollefordelingen her inne i FB-verden til forveksling er lik den man hadde rett etter krigen. Tone D?

Noe av det som kanskje imponerer mest, er at disse oppofrende og fantastisk flotte FB-menneskene innimellom all baking, vask, stryking og andre gjøremål, tar seg tid til å dele gleden med alle oss andre. Det er flott!

Kjære venner, jeg ber igjen om unnskyldning for min elendige holdning.  Men vit at det er ikke det at jeg og alle de andre surmagede tøysekoppene ikke unner dere den fullkomne og flotte tilværelsen dere lever, og så storsinnet lar oss få innblikk i. Neida, det er ikke det. Men en gang i blant kan dere kanskje la være å gni det inn med så stor intensitet…

For dere vet jo at vi vet at dere vet at vi vet hvordan ting egentlig henger sammen.

Og med det avslutter jeg, ber atter en gang om tilgivelse, og ønsker dere det beste for den store dagen. Det blir helt sikkert flott!

T

Om styrke og svakhet (I)

(Til alt og alle som ikke er helt perfekt.. )

Kjære Venner,

I en verden der det er fort gjort å la seg blende av alt det som er strømlinjeformet, smekkert og tilsynelatende helt uten feil og mangler, så vil jeg jeg gjerne få lov til å snakke varmt om folk og saker som er litt odde. Ikke helt i vater og rynkefrie. Godt brukt, halt og gjerne i en ukurant farge. Ripet i lakken og definitivt preget av å ha vært ute en vinternatt eller to tidligere. Og det trenger ikke å være glamorøst eller enkelt på noen som helst måte. Det kan godt være litt sært. Helt i ytterkant, altså.

Og der ute  - helt ytterst i ytterkant - folk og saker i ukurant format  - så kan det vise seg at ikke alt er slik det  tilsynelatende fremstår. Styrke, svakhet, feil og mangler. Det kan jo hende at det er annerledes. Hva vet vel jeg?

Uansett, her er historien om den ødelagte vannkrukken. Den er til alt og alle som ikke er helt perfekt..

Blomster langs din side av veien?

En vannbærer i India hadde to store krukker. Krukkene hang på hver sin side av en solid stokk. Han balanserte stokken på nakken og skuldrene sine. Han bar vann fra brønnen til sin herres hus.

En av krukkene hadde en ganske stor sprekk i bunnen, og mens den andre krukken var helt perfekt og alltid leverte en full porsjon vann, så ga den ødelagte krukken bare halvparten så mye vann. Og slik var det i lang tid. Vannbæreren slet den lange veien fra brønnen til herrens hus, men leverte bare en og en halv krukke med vann.

Den perfekte krukken var selvfølgelig godt fornøyd med egen innsats. Den var tett og intakt, og fungerte akkurat som den skulle. Men den ødelagte vannkrukken skammet seg over sin egen udugelighet, og syntes det var ille at den bare klarte å levere halvparten av det vannet som den var ment for.

Følelsen av ubrukelighet bygget seg opp, og en dag snakket den ødelagte vannkrukken til vannbæreren. De var ved brønnen for å hente vann. ”Jeg skammer meg over meg selv, og jeg vil be deg om unnskyldning.”

”Hvorfor det?”, spurte vannbæreren. ”Hva er det du skammer deg over?”

”I alle disse årene har jeg bare levert halvparten av det vannet som du har fylt meg med. Jeg har en sprekk i bunnen, og halvparten av vannet lekker ut mens du bærer meg opp til herrens hus. På grunn av min utilstrekkelighet må du slite så hardt uten at du får full belønning for strevet.” Vannkrukken gråt av fortvilelse.

Vannbæreren syntes synd på den gamle vannkrukken, og for å muntre den opp ba han den legge merke til alle de vakre blomstene som vokste på dens side av veien.

Og virkelig, da de beveget seg oppover den bratte veien, så kunne den ødelagte krukken se mange vakre blomster langs veikanten. Det følte seg straks litt bedre. Men da de kom frem , måtte vannbæreren nok en gang konstatere at krukken kun var halvfull. Den ødelagte vannkrukken ble trist og ba igjen vannbæreren om unnskyldning.

Vannbæreren sa til vannkrukken: ”La du merke til at det kun vokste blomster på din side av veien, og ikke på den siden der den andre krukken henger? Det er fordi jeg alltid har vært klar over sprekken i bunnen din, og har brukt det som en fordel.. Jeg plantet blomsterfrø langs din side av veien. Og du har vannet dem hver eneste dag på vei hjem fra brønnen. Jeg har plukket de vakre blomstene og brukt dem til å pynte opp i herrens hus. Hvis ikke du hadde vært akkurat som du er, så ville vi ikke kunnet glede oss over blomstene i huset.”

Denne tradisjonelle historien kan lære oss noe. Vi har alle sammen sprekker og feil. Vi er kanskje alle sammen ødelagte vannkrukker. Men hvis vi omfavner alt det som ikke er helt perfekt, så kan det være at det kommer noe godt ut av det. Det kan være stor styrke i det du trodde var svakhet. Og vakre blomster gjør livet lettere og bedre å leve..

Med ønske om en god helg!

T

Oksen Ferdinand

(Om blomstrende kjærlighet, et grusomt rituale og Plaza de Toros..)

Kjære Venner,

Noen bekjente av meg er på kjærlighetsferie i Spania. Sammen kjører de landet på kryss og tvers for å oppleve alt det fine Spania har å by på. De ringte til meg fra Madrid forleden kveld.

- Bør vi dra på tyrefekting?

Bør og bør.. Det kommer jo litt an på hva dere er ute etter da. Selv er jeg ikke spesielt begeistret for selve tyrefektingen. Man må antagelig være spanjol for å forstå skjønnheten i dette blodige ritualet.

Oksen Ferdinand - under korktreet. Lykkelig..

Plaza Monumental i Madrid er stort. Det er plass til drøyt 23.000 tilskuere. Disse kan velge å kjøpe billetter til hhv sol- eller skyggesiden av arenaen (sol eller sombra). Sistnevnte er desidert dyrest. Et lite hornorkester spiller surt i den intense varmen.

En tyrefekting – corrida – omfatter som regel 6 individuelle fektinger. 3 matadorer, etter ansiennitet, tar seg av to okser hver. Matadorene får hjelp av picadorer, banderilloer og en rekke andre menn i fargerike og utspjåkete klær. Det viftes med rød kappe, oksen stikkes med lanser, publikum hojer, og blodspruten står som en fontene ut av nakken på tyren. Når oksen er tilstrekkelig svekket, trer matadoren fram og gjør slutt på det hele. Hvis matadoren har vært flink – hva man nå enn legger i det i denne sammenhengen – så vil juryen belønne ham med diverse ”suvenirer” fra oksen. Halen, et øre eller to og muligens et bein. Ære. Stor stas! Publikum piper og buer hvis de er misfornøyd. Den døde oksen slepes ut av arenaen men det lille hornorkesteret spiller falskt og elendig. En merkelig seanse, litt uvirkelig. Og det hele gjentas 6 ganger før nok er nok.

Tyrefekting er en kamp mellom menneske og tyr. Dette er dog langt fra hele sannheten. Den vesentlige kampen foregår inne i tyrefekterens hode. Han – for dette er primært en mannegreie – stiller sin tapperhet og erfaring opp mot den naturlige impulsen å redde seg selv. I stedet for å flykte unna faren, lar han de farlige oksehornene passere kroppen så nære som mulig. Konfrontasjon mellom liv og død – sverdspiss mot hornspiss. Spanjolene elsker å utbrodere det dypereliggende rasjonalet for tyrefektingen. Det lukter testosteron..

Mange synes at dette er dyreplageri, og det er ikke så vanskelig å være enig med dem. Men hvis du lytter, får du høre historiene om legendariske matadorer og tapre okser.

Historien om Barbudo, Bailador og Islero – de tre oksene som vant over matadorene og fikk sin frihet.

Du får kanskje høre historien om oksen som kjempet så tappert at matadoren Manolete (selveste!) gikk ned på kne foran juryen og ba dem spare oksens liv. Madrid gråt i en hel uke, det var så vakkert.

Og så har vi selvfølgelig historien om oksen Civilòn, som en vårkveld i 1936 fikk livet sitt benådet fordi han absolutt ikke ville kjempe, men heller ruslet rolig fram til barreraen for å bli kost med av oksepasseren fra gården. Det er de som tror at det var akkurat denne historien som dannet grunnlaget for Disney-klassikeren ”Ferdinand the bull” (1938).

Mine venner tar poenget. De havner nok heller på Plaza Major – det blir flamenco og rødvin. Det blir helt riktig.

Og Ferdinand sitter under korktreet, lukter på blomstene og er lykkelig..

Ferdinand the Bull

Med ønske om en god helg!

T