(Tanker fra Tromsø - 2 )
Kjære Venner,
Hvis man er våken og modig nok til å se folk i øynene, da kan man risikere å treffe fantastiske mennesker.
Jeg var ute og gikk i 8.etasje på sykehuset i Tromsø. En tidlig morgenøkt med fysioterapeut og umulige øvelser. Jeg går aldri bra. Og etter en slik utskeielse må jeg virkelig mobilisere alt for å holde meg på beina. Jeg tok meg definitivt ikke godt ut, der jeg forsiktig fulgte veggen bortover gangen.
- Kan jeg hjelpe deg?
Hun satt i en rullestol i venteområdet. Stemmen tilhørte en ung jente. Kroppen avslørte henne ikke. Begge beina var amputert under knærne, Store brannskader hadde tatt med seg ører, nese, hud og hår. Øynene var slitne. Hjerteskjærende.
Jeg orker ikke å se, var min første tanke. Og ofte er det enklest å late som om man ikke ser, som om noe eller noen ikke finnes. Men heldigvis tok den bedre delen av meg styringen. Den delen av meg som har lært at jeg alltid må se, uansett hvor ubehagelig eller vanskelig det kan være. Hvis ikke andre mennesker ser oss – ser oss slik vi er eller slik vi ønsker at vi skulle være - da forsvinner vi litt. Og det er så vondt at det nesten ikke er til å bære. Derfor må vi alltid se.
- Det går fint, løy jeg
Jeg satt meg i rullestolen ved siden av henne. Jeg husker ikke navnet hennes, men hun hadde en fabelaktig nordlandsdialekt. Pratet på både innover- og utoverpust. Og det var så mye vi måtte snakke om. Hun var en ung jente – en utadvendt liten dame. Hun lurte på min historie – jeg var ikke tøff nok til å spørre om hennes.
Vi satt der, side om side i hver vår rullestol i denne sykehuskorridoren. Det var ikke vanskelig og ubehagelig – bare fint.
Da vi sa ha det bra til hverandre, skjønte jeg at hun hadde hjulpet meg. Minnet meg på hvor viktig det er å se dem man møter. Virkelig se dem.
Franskmannen Antoine de Saint-Exupery har skrevet boken ”Den lille prinsen”. En barnebok for voksne, om hva som er viktig og hva som ikke er så viktig i livet. Den lille prinsen blir – på en av sine mange reiser – kjent med reven. Reven forteller den lille prinsen hemmeligheten sin. Den er ganske enkel: En kan bare se riktig med hjertet. Det vesentlige er usynlig for øyet.
Jeg tror jaggu at reven har rett.
Med ønske om en riktig god helg!
T
torsdag 18. juni 2009
fredag 12. juni 2009
Dragen stiger!?
(Tanker fra Tromsø - 1 )
Kjære Venner,
Universitetssykehuset i Nord-Norge ligger i Tromsø. For en tid siden hadde jeg gleden av å være deres gjest i 2 uker.
Jeg drakk kaffe og leste aviser ved det samme bordet i nesten 14 dager. Hver eneste morgen, rett etter en tidlig treningsøkt, satt jeg på det som jeg etter hvert betraktet som min faste plass i kantinen.
Jeg hadde god tid, og jeg liker å se på mennesker. Og man gjør seg mange tanker når man morgen etter morgen kan studere de samme ansiktene. Mange skjebner og historier. Det er en spesiell stemning i en stor sykehuskantine. Mye håp og mye fortvilelse. Man føler seg som en del av et brorskap når man dag etter dag sitter slik og studerer andre på avstand. Så nært og samtidig så fjernt.
Rent bortsett fra atmosfæren og alle menneskene, så er det panoramautsikten som gjør denne kantinen spesiell. En enorm glassvegg gir utsikt til både alper, vann og forblåst vegetasjon. Tromsø trollbinder deg, og jeg stirret ut av de samme vinduene hver eneste morgen..
Men det var først på den tredje eller fjerde dagen at jeg la merke til det. Ganske langt nede på venstre side av glasspanoramaet hadde noen skrevet noe med hvit glassmaling. Med ujålete og enkle blokkbokstaver sto det:
” Vuostebiggi dat guovdi loktana”
De neste 3-4 dagene lurte jeg på hva dette kunne bety. Det begynte som lett nysgjerrighet og utviklet seg relativt raskt til et tvangspreget behov for å finne ut mer. Etter en snau uke var jeg såpass engasjert at det begynte å bli vanskelig å få konsentrert seg om kaffe, avis og menneske-titting.
Det var på tide å vise seg som en handlingens mann.. Jeg hadde mistanke om at dette var noe samiske greier, og en av kantinedamene så ut til å kunne være til hjelp i denne saken.
Hun smilte og var vennligheten selv. ”Det er i motvind at en drage stiger.”
Javel?!
Tilfreds med ny viten kunne jeg vende tilbake til kaffen, menneskene og utsikten. Men ganske snart begynte nye tanker å kretse rundt i hodet mitt. To nye tanker.
Et samisk ordtak med drager! Jeg fikk det bare ikke til å stemme. Hadde det nå bare vært snakk om ørn, sau, reinsdyr eller noe annet jordnært og nøkternt. Men drager? Hvordan kunne det ha seg at man fant drager i et samisk ordtak?
Min samiske venninne – kantinedamen – kunne fortelle…. Om en nær 1.000 år gammel tradisjon med samiske sjamaner. ”Medisinmenn” som med joik, trommer og transe kunne fordrive hva som helst ut av hvem som helst. De samiske sjamanene hadde hjelpere i naturen. Fisker, fugler, ørner og .. drager! Sjamanene samarbeidet både med små folk og døde. Denne urgamle religionen eller kulturen mer eller mindre forsvant på 1700-tallet, da norske og danske misjonærer pisket kristendommen inn i samene. Uansett, sammenhengen mellom drager og samer var forklart. Jeg fikk ro i sjelen. Og kantinedamen var fremdeles bare smil og vennlighet.
De resterende kantinestundene i mitt Tromsø-opphold brukte jeg til å tenke litt på selve ordtaket ”Det er i motvind at en drage stiger”. Jeg vet jo ikke noen ting som helst om drager og deres flyferdigheter, men jeg skjønner jo at dette er en variant over temaet ”Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere.”
Slike uttrykk brukes ofte som en slags forskrudd form for trøst til mennesker som opplever urimelig tøffe og slitsomme saker. Fra et evolusjonsmessig synspunkt er det sikkert noe i det. Gjør man mange tunge løft, så blir man nok sterk etter hvert.
Men når jeg studerte ansiktene i kantinen, så tenkte jeg også at for mange tunge påkjenninger rett og slett kan gjøre deg sliten. For mye motvind er ikke bra for verken folk eller drager. Dette er som toppidrett – det handler om å finne balansen. Nok motvind, men ikke for mye.Hva tror du?
Etter 14 dager fløy jeg hjem fra Tromsø. I medvind.
Med ønske om en riktig god helg!
T
Kjære Venner,
Universitetssykehuset i Nord-Norge ligger i Tromsø. For en tid siden hadde jeg gleden av å være deres gjest i 2 uker.
Jeg drakk kaffe og leste aviser ved det samme bordet i nesten 14 dager. Hver eneste morgen, rett etter en tidlig treningsøkt, satt jeg på det som jeg etter hvert betraktet som min faste plass i kantinen.
Jeg hadde god tid, og jeg liker å se på mennesker. Og man gjør seg mange tanker når man morgen etter morgen kan studere de samme ansiktene. Mange skjebner og historier. Det er en spesiell stemning i en stor sykehuskantine. Mye håp og mye fortvilelse. Man føler seg som en del av et brorskap når man dag etter dag sitter slik og studerer andre på avstand. Så nært og samtidig så fjernt.
Rent bortsett fra atmosfæren og alle menneskene, så er det panoramautsikten som gjør denne kantinen spesiell. En enorm glassvegg gir utsikt til både alper, vann og forblåst vegetasjon. Tromsø trollbinder deg, og jeg stirret ut av de samme vinduene hver eneste morgen..
Men det var først på den tredje eller fjerde dagen at jeg la merke til det. Ganske langt nede på venstre side av glasspanoramaet hadde noen skrevet noe med hvit glassmaling. Med ujålete og enkle blokkbokstaver sto det:
” Vuostebiggi dat guovdi loktana”
De neste 3-4 dagene lurte jeg på hva dette kunne bety. Det begynte som lett nysgjerrighet og utviklet seg relativt raskt til et tvangspreget behov for å finne ut mer. Etter en snau uke var jeg såpass engasjert at det begynte å bli vanskelig å få konsentrert seg om kaffe, avis og menneske-titting.
Det var på tide å vise seg som en handlingens mann.. Jeg hadde mistanke om at dette var noe samiske greier, og en av kantinedamene så ut til å kunne være til hjelp i denne saken.
Hun smilte og var vennligheten selv. ”Det er i motvind at en drage stiger.”
Javel?!
Tilfreds med ny viten kunne jeg vende tilbake til kaffen, menneskene og utsikten. Men ganske snart begynte nye tanker å kretse rundt i hodet mitt. To nye tanker.
Et samisk ordtak med drager! Jeg fikk det bare ikke til å stemme. Hadde det nå bare vært snakk om ørn, sau, reinsdyr eller noe annet jordnært og nøkternt. Men drager? Hvordan kunne det ha seg at man fant drager i et samisk ordtak?
Min samiske venninne – kantinedamen – kunne fortelle…. Om en nær 1.000 år gammel tradisjon med samiske sjamaner. ”Medisinmenn” som med joik, trommer og transe kunne fordrive hva som helst ut av hvem som helst. De samiske sjamanene hadde hjelpere i naturen. Fisker, fugler, ørner og .. drager! Sjamanene samarbeidet både med små folk og døde. Denne urgamle religionen eller kulturen mer eller mindre forsvant på 1700-tallet, da norske og danske misjonærer pisket kristendommen inn i samene. Uansett, sammenhengen mellom drager og samer var forklart. Jeg fikk ro i sjelen. Og kantinedamen var fremdeles bare smil og vennlighet.
De resterende kantinestundene i mitt Tromsø-opphold brukte jeg til å tenke litt på selve ordtaket ”Det er i motvind at en drage stiger”. Jeg vet jo ikke noen ting som helst om drager og deres flyferdigheter, men jeg skjønner jo at dette er en variant over temaet ”Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere.”
Slike uttrykk brukes ofte som en slags forskrudd form for trøst til mennesker som opplever urimelig tøffe og slitsomme saker. Fra et evolusjonsmessig synspunkt er det sikkert noe i det. Gjør man mange tunge løft, så blir man nok sterk etter hvert.
Men når jeg studerte ansiktene i kantinen, så tenkte jeg også at for mange tunge påkjenninger rett og slett kan gjøre deg sliten. For mye motvind er ikke bra for verken folk eller drager. Dette er som toppidrett – det handler om å finne balansen. Nok motvind, men ikke for mye.Hva tror du?
Etter 14 dager fløy jeg hjem fra Tromsø. I medvind.
Med ønske om en riktig god helg!
T
torsdag 4. juni 2009
Arbeidsglede
(En vaskehall full av kurdere)
Kjære Venner,
Det er noe eget over det å se på at andre jobber. Det er fint å betrakte en som utfører jobben sin med stolthet og glede. Det spiller ingen rolle hvilken jobb det er, det formelig skinner av dem som går til arbeidet med rak rygg og selvrespekt.
Kilen Bilpleie er et ganske stusselig sted. Ikke noe annet enn en gammel garasje i et bortgjemt industriområde i Tønsberg. Hvis ikke man vet bedre, så er det lett å tro at lokalet er tomt. Grå betong og en utslitt gammel leddport Det siver vanndamp ut av sprekkene i porten, og det renner dugg og vann nedover de møkkete vinduene.
Du tror kanskje at stedet er forlatt. Men det er her du får den beste bilvasken i Tønsberg. Og forestillingen starter i det øyeblikket leddporten går opp, og en ung arabisk-utseende mann vinker deg energisk inn i hallen. Og vaskehallens interiør er minst like enkelt som det fasaden antyder. Leddporten går ned igjen. Den unge arabiske mannen spyler såpe på bilen. Og forresten, han er kurder. Jeg har spurt. Han er fra den delen av globusen der Iran, Irak og Tyrkia stadig gnisser mot hverandre. Han snakker lite og dårlig norsk, men det er han som er sjef for såpen i vaskehallen.. Enda en ung mann dukker opp – sikkert en kurdisk fetter eller noe slikt. De snakker kurdisk sammen. Et fremmed og merkelig språk med mange sterke lyder. Det er vanskelig å vite om de prater vennskapelig om vær og vind, eller om de kjefter innbitt på hverandre. De høytrykksspyler bilen med varmt vann.
Men vi er ikke alene i vaskehallen. 3 voksne menn står henslengt ved veggen. De snakker sammen på det høylytte språket. Kanskje noen kurdiske onkler? Vanskelig å si om de jobber her, eller om de rett og slett bare er innom for å slå av en prat og hilse på.
Min unge kurdiske venn – han som er sjefen for såpen - roper et eller annet og setter fram noen store bøtter med varmt vann og svamper. De kurdiske onklene hiver seg over bøttene og begynner systematisk å vaske bilen. Mer uforståelig roping, en av onklene ler. Kalesjen skrubbes, før de yngre mennene igjen høytrykksspyler med varmt vann. Onklene tar oppstilling ved veggen. Igjen er det vanskelig å avgjøre om de er tilfeldig innom eller hvilende arbeidere.
Bilen skal tørkes. En av unggutta henter store pusseskinn. Langs veggen har det kommet til enda flere onkler, noen av dem så gamle at de kanskje til og med er bestefedre. Alle er kurdere. De tar av seg ytterjakkene og hjelper til med hvert sitt pusseskinn.
Plutselig er det over. En rank og mager eldre mann ser på meg og erklærer ”Den er ferdig”. Det er han som er sjefen på Kilen Bilpleie. Han har kanskje en eller annen stolt historie fra sitt hjemland. Men akkurat her og nå er det han som tar imot betaling og administrerer de gule lappene som stemples, signeres og gir rett til hver sjette bilvask gratis.
Dette er Tønsbergs beste bilvask. Greit nok. Men jeg kommer hit også for å se på showet. Dette tilsynelatende kaos, med unge menn, onkler og besteforeldre. De har sin egen lille verden her i denne stygge hallen – sin egen måte å løse ting på.
Det er en slags stolthet over måten de gjør ting på. Og slikt blir man ikke lei av å se på..
Martin Luther King jr sa noe om dette en gang:
Dersom en mann blir kallet til å feie gatene, skal han feie gatene slik Michelangelo malte, slik Beethoven komponerte musikk, slik Shakespeare skrev poesi. Han skal feie gatene slik at himmelens og jordens hersker stopper opp og sier :”Her levde en stor gatefeier som utførte jobben sin godt.”
Arbeidsglede og stolthet. Uansett hvem og hva.. Gatefeiere eller en vaskehall full av kurdere.
Med ønske om en god helg!
T
Kjære Venner,
Det er noe eget over det å se på at andre jobber. Det er fint å betrakte en som utfører jobben sin med stolthet og glede. Det spiller ingen rolle hvilken jobb det er, det formelig skinner av dem som går til arbeidet med rak rygg og selvrespekt.
Kilen Bilpleie er et ganske stusselig sted. Ikke noe annet enn en gammel garasje i et bortgjemt industriområde i Tønsberg. Hvis ikke man vet bedre, så er det lett å tro at lokalet er tomt. Grå betong og en utslitt gammel leddport Det siver vanndamp ut av sprekkene i porten, og det renner dugg og vann nedover de møkkete vinduene.
Du tror kanskje at stedet er forlatt. Men det er her du får den beste bilvasken i Tønsberg. Og forestillingen starter i det øyeblikket leddporten går opp, og en ung arabisk-utseende mann vinker deg energisk inn i hallen. Og vaskehallens interiør er minst like enkelt som det fasaden antyder. Leddporten går ned igjen. Den unge arabiske mannen spyler såpe på bilen. Og forresten, han er kurder. Jeg har spurt. Han er fra den delen av globusen der Iran, Irak og Tyrkia stadig gnisser mot hverandre. Han snakker lite og dårlig norsk, men det er han som er sjef for såpen i vaskehallen.. Enda en ung mann dukker opp – sikkert en kurdisk fetter eller noe slikt. De snakker kurdisk sammen. Et fremmed og merkelig språk med mange sterke lyder. Det er vanskelig å vite om de prater vennskapelig om vær og vind, eller om de kjefter innbitt på hverandre. De høytrykksspyler bilen med varmt vann.
Men vi er ikke alene i vaskehallen. 3 voksne menn står henslengt ved veggen. De snakker sammen på det høylytte språket. Kanskje noen kurdiske onkler? Vanskelig å si om de jobber her, eller om de rett og slett bare er innom for å slå av en prat og hilse på.
Min unge kurdiske venn – han som er sjefen for såpen - roper et eller annet og setter fram noen store bøtter med varmt vann og svamper. De kurdiske onklene hiver seg over bøttene og begynner systematisk å vaske bilen. Mer uforståelig roping, en av onklene ler. Kalesjen skrubbes, før de yngre mennene igjen høytrykksspyler med varmt vann. Onklene tar oppstilling ved veggen. Igjen er det vanskelig å avgjøre om de er tilfeldig innom eller hvilende arbeidere.
Bilen skal tørkes. En av unggutta henter store pusseskinn. Langs veggen har det kommet til enda flere onkler, noen av dem så gamle at de kanskje til og med er bestefedre. Alle er kurdere. De tar av seg ytterjakkene og hjelper til med hvert sitt pusseskinn.
Plutselig er det over. En rank og mager eldre mann ser på meg og erklærer ”Den er ferdig”. Det er han som er sjefen på Kilen Bilpleie. Han har kanskje en eller annen stolt historie fra sitt hjemland. Men akkurat her og nå er det han som tar imot betaling og administrerer de gule lappene som stemples, signeres og gir rett til hver sjette bilvask gratis.
Dette er Tønsbergs beste bilvask. Greit nok. Men jeg kommer hit også for å se på showet. Dette tilsynelatende kaos, med unge menn, onkler og besteforeldre. De har sin egen lille verden her i denne stygge hallen – sin egen måte å løse ting på.
Det er en slags stolthet over måten de gjør ting på. Og slikt blir man ikke lei av å se på..
Martin Luther King jr sa noe om dette en gang:
Dersom en mann blir kallet til å feie gatene, skal han feie gatene slik Michelangelo malte, slik Beethoven komponerte musikk, slik Shakespeare skrev poesi. Han skal feie gatene slik at himmelens og jordens hersker stopper opp og sier :”Her levde en stor gatefeier som utførte jobben sin godt.”
Arbeidsglede og stolthet. Uansett hvem og hva.. Gatefeiere eller en vaskehall full av kurdere.
Med ønske om en god helg!
T
Abonner på:
Innlegg (Atom)
