(En hilsen til maraton-folket!)
Kjære Venner,
Akkurat i det sårene etter Birken har begynt å gro skikkelig, og kiropraktoren antyder at en nærmest endeløs rekke av ryggbehandlinger begynner å gå mot slutten, så er våren her med nye utfordringer.
Jeg legger merke til at det prates mye om løping nå om dagen. Folk trener og trener, løper i evig motbakke og registrerer pulsfrekvens som kunne ha imponert legene på et hvilket som helst akuttmottak. I Dagens Næringsliv leser jeg velmente treningstips for alle dem som må ut og løpe i gatene. Og har du slitt deg gjennom Birken både på ski og sykkel, så er det klart du skal springe maraton . ”Du er tøff nok. Alle kan løpe maraton”, skriver eksperten i Dagens Næringsliv. Det gjelder bare å trene riktig. ”Sikkert”, tenker jeg, samtidig som jeg lurer på hvorfor blad-kremmeren ikke kan konsentrere seg om gladnyhetene fra finanskrisen. Verden er i ferd med å gå av hengslene, og her prater vi om å løpe gatelangs.
Men sesongen er definitivt i gang. Og alle med minst ett bein godt plantet i midtlivskrisen, og med rimelig utviklet konkurranseinstinkt og tilhørende selvfølelse har startet oppkjøringen. London Maraton er allerede historie, men vi kan alle se fram til Oslo Maraton i september og glede oss til New York Maraton i november. Hvis det finnes glede i slikt da.
Jeg ser bildene av vanlige dødelige i DN, leser om deres dypfølte tanker rundt treningsprosessen og selve maraton-løpet, og får en ”savnet-i-kamp”-følelse. Disse regnskapsførerene og salgssjefene er som de gladiatorene som entret Colosseum for å slåss umulige og farlige kamper. Disse HR-folkene og markedsførerene er som de japanske kamikaze-pilotene som drakk te på dekket av hangarskipet før de hilste sin keiser og dro i krigen. De skal ut og løpe drøyt 42 kilometer , og jeg synes de er fantastisk tøffe!
Dette må være den ultimate idrettsøvelse. Det er jo fint at folk kaster spyd, sparker fotball og svømmer fort . Suksess måles i meter, antall mål og sekunder, og prestasjonene må diskuteres i det uendelige. Men stilt ovenfor maratonløperen, da er man ærbødig og holder munn. Startnummer, sluttid og andre uvesentligheter trenger ingen videre kommentar når man står ovenfor noen som demonstrerer så mye karakter og vilje. Som har løpt maraton.
Maratonløperen Jerome Drayton sier det slik ” To describe the agony of marathon to someone who`s never run is like trying to explain color to someone who was borne blind”. Tøft!
Den legendariske maratonløperen Emil Zapotek fra Tsjekkoslovakia (gull 5.000, 10.000 og maraton i 1952-OL) snudde seg smilende mot sine konkurrenter under startoppstillingen til maratonløpet, og sa noe slikt som ” today we die a little.” Skikkelig tøft- nesten litt Clint Eastwood som Dirty Harry-tøft! ”Make my day”..
Uansett, maraton er et realt langt løp, og jeg synes – som allerede antydet – at dere maratonløpere er skikkelig tøffe. Tror ikke et øyeblikk på noen som prøver å innbille meg at dette er for alle. ”One size fits all”-henger ikke på greip. Alle er ikke tøffe nok, og alle kan ikke løpe maraton.
Maratonløpet er oppkalt etter den greske byen Maraton. I år 490 før Jesus fødsel utkjempet grekerne og perserne et stort slag her. Grekerne vant, og i følge ”sagnet” løpte budbringeren Pheidippides de 40 kilometerene til Aten for å fortelle det glade budskapet. ”Vi seiret!” var det eneste han klarte å si før han falt død om av utmattelse.
En god historie, men å kalle det et ”sagn” er nok å ta litt i. Sannheten er nok heller at dette ”sagnet” ble diktet opp som et reklamestunt i forbindelse med de første moderne olympiske leker i Hellas i 1896.
Sagn eller ikke sagn, i begynnelsen varierte distansen en del. Først ved OL i London i 1908 ble det løpt den distansen som vi kjenner som maraton i dag, nemlig 42,195 kilometer. Ruten var imidlertid først planlagt til 40 kilometer, men ble endret i siste øyeblikk. ”Fiffen” og de kongelige ville så gjerne at løperne skulle komme forbi Windsor Castle – det er jo fint med litt underholdning når man har samlet noen gode venner i hagen til gin tonics og en runde forfriskende cricket… Dermed ble løpet forlenget med et par kilometer. Distansen ble først offisiell i 1924.
Maraton-historien er spekket med fargerike utsagn og tøffe personer…
“Marathoning is just another form of insanity.” 1952 Boston Marathon-vinner John J Kelly. Tøff.
“Anyone who runs more than one of these is nuts.” George Young, vinner av maraton i prøve OL i 1968. Ganske tøff.
”We are different from other men. If you want to win, run 100 metres, If you want to experience something different, run marathon.” Maraton-legende Emil Zapotek. En av de tøffeste.
”Have a dream, make a plan, go for it. You will get there, I promise.” Zoe Koplowitz, maratonløper med MS. Brukte 24 timer på å fullføre New York Marathon i 1993 – på krykker. Definitivt tøffest?
Så er det da allikevel kanskje slik at maraton er for alle… For alle som er tøff nok!
Med ønske om en riktig god helg, både til dere som trener til det store løpet, og til alle som nøyer seg med stille beundring!
T
torsdag 29. april 2010
torsdag 15. april 2010
Et kvart århundre.
(Blårussen ved Tønsberg Handelsgymnasium 1985)
Kjære Venner,
Denne våren er det 25 år siden jeg var blåruss, og i kveld samles vi til jubileumsfest. Og det er klart at jeg gjør meg noen tanker rundt et slikt storslått jubileum.
Jeg ser på de gamle bildene fra russetiden, og jeg lurer på om jeg kommer til å kjenne folk igjen. 25 år er ganske lang tid. På bildene var vi så unge, lovende og vakre. I kveld vil det vise seg. Unge jenter har blitt til pene voksne damer, mens gutter med ujevn skjeggvekst i beste fall har blitt litt voksne. Noen av oss har fremdeles hår på hodet.
Vi drikker aperitif – mest sannsynlig en heller rimelig Cava.
Det blir spennende å se dem igjen. Litt som å treffe igjen en eksotisk onkel som har bodd i Amerika i mange år.
Er det mer igjen av det boblevannet?
Og onkler fra Amerika har alltid mange historier å fortelle. Det er klart. Man rekker jo over ganske mye på 25 år. Statistisk sett, så vet jeg allerede før vi ser hverandre igjen, at mange har hatt tid til å gifte seg minst 1 gang. 50% av dem har da også mer eller mindre vellykkede samlivsbrudd bak seg. Ganske mange har opplevd å bli far eller mor, og jeg ser heller ikke bort fra at det kan være en bestemor eller bestefar blant jubilantene. Man rekker som sagt ganske mye på 25 år.
Vi setter oss til bords, spiser godt og drikker vin. 1 glass vin eller 1 øl er inkludert i den prisen vi allerede har betalt. 1 er neppe nok.
Og det kommer til å bli fortalt høye, brede og storslåtte historier om byggeprosjekt, lystbåter og hytter både her og der. Barn er viktige. Kanskje noen historier – ikke så høylytte – om hvordan en strålende fremtid som profesjonell idrettsutøver umerkelig gled over til å bli til en hverdag i bedriftsfotballen. Og lavmælte, forsiktige historier om hvordan ikke alt ble som man hadde tenkt seg. Kanskje man måtte eller ville prioritere annerledes. Det ble ikke Oslo Børs og Jet-Set, men heller en utfordrende og slitsom hverdag som alenemamma eller –pappa.
Vi kjøper mer vin – noen vil ha øl.
Og så snakker vi om det alle tilsynelatende liker å snakke om ved slike sammenkomster, ”Hva gjør du?” Det er et ganske trygt spørsmål. Folk flest elsker jo å snakke om seg selv. Og de kommer kanskje til å fortelle om fantastiske utdannelser og drømmer som ble virkelige. Karrierer og jobber som har tatt dem rundt hele verden, tjent dem et lastebillass med penger og bidratt med status og selvtillit som formelig strutter av alt mulig rart. Noen andre forteller kanskje helt andre historier. Historier om stabilitet, trygghet og nærhet. Kanskje jobb i en lokal bank eller i en barnehage. Lærer på en skole. Historier om gode liv. Stor familie. Vi snakker og vi snakker, tegner og forteller. Selv er jeg ikke så glad i den obligatoriske ”Hva gjør du”-sekvensen. Jeg gjør jo ikke noe spesielt akkurat nå, i hvert fall ikke noe som passer bra inn i store og blankpolerte historier. Jeg er arbeidsledig. Og det blir det ingen festtale av.. Det skjer mye på 25 år.
Mer vin. Den rimelige bordvinen begynner å ta seg opp, og summingen rundt bordene tiltar i styrke. Det hersker fred og fordragelighet. Noen mimrer, og noen forteller en eller annen smågrisete historie fra en eller annen russekro. Fra den tiden da dinosaurene fremdeles hersket på jorden.. Noen ler høyt, og musikkmannen drar i gang Abba og Mamma Mia. Skal dinosaurene danse?
Alle historiene om hva vi har gjør og hva vi har gjort er fortalt, status er rimelig godt kartlagt. Nå kommer vi til den delen av kvelden som jeg synes er mest spennende. Nå kommer historiene om det vi gjerne skulle ha gjort, det vi lengter etter og det vi drømmer om. Og alle tannhjul i maskineriet er nå godt smurt med rødvin og en lun trygg atmosfære. Og dette er virkelig den mest spennende delen av kvelden. For ikke bare er det 25 år siden festdeltagerene var unge, lovende og vakre russ. Nå er vi en samling mennesker som befinner oss midt i livet. Vi har alle sammen kommet til det stadiet der de litt mer eksistensielle spørsmålene gjør seg gjeldende. Vi er nå ved erkjennelsen at vi alle sammen på sett og vis er døende gnuer på livets elvebredde.. Det er ikke lenger snakk om hva man skal gjøre når man blir ”stor”. Stor er nå, og det er på tide å gjøre det man man vil ha gjort..
Vi tar ikke ordet midlivskrise i vår munn. Enda mer vin. ”Dancing queen” og noen litt diffuse låter fra det glitrende 80-tallet forstyrrer tankegangen. Toto, Jon Bon Jovi, Europe, Prince, Police og Dire Straits. Cutting Crew og George Michael. Wham! Det har vært så mye pes og mas med 80-talls parties de siste årene. Voldsomt trendy. Men for helvete, vi var der da det skjedde. Russen 1985..
Har du vin i glasset?
Og så kommer historiene om drømmene. Om han som ikke vil selge reklame, men som kanskje drømmer om en vingård i Italia. Eller om hun som har store barn, og nå vil gjøre alle de reisene som er ugjort. Historiene om dem som drømmer om å bestige fjell, eller om han som gjerne vil lære å gå. Historiene om uskrevne bøker, gode viner og varme steder. Eller drømmen om det gode liv på Tjøme eller i Høyjord.
Enda mer vin. Anyone?
Det er umulig å forutsi hva som kommer opp her – og det er akkurat det som gjør denne delen av festen så spennende. 25 år er ganske lang tid. Det er klart du har noen drømmer å dele.
Og på Karlsvik Gård danser dinosaurene i natten. ”The final countdown”. Neppe!
Kjære medruss – gleder meg til å treffe dere igjen i kveld.
Med ønske om en god helg!
T
Kjære Venner,
Denne våren er det 25 år siden jeg var blåruss, og i kveld samles vi til jubileumsfest. Og det er klart at jeg gjør meg noen tanker rundt et slikt storslått jubileum.
Jeg ser på de gamle bildene fra russetiden, og jeg lurer på om jeg kommer til å kjenne folk igjen. 25 år er ganske lang tid. På bildene var vi så unge, lovende og vakre. I kveld vil det vise seg. Unge jenter har blitt til pene voksne damer, mens gutter med ujevn skjeggvekst i beste fall har blitt litt voksne. Noen av oss har fremdeles hår på hodet.
Vi drikker aperitif – mest sannsynlig en heller rimelig Cava.
Det blir spennende å se dem igjen. Litt som å treffe igjen en eksotisk onkel som har bodd i Amerika i mange år.
Er det mer igjen av det boblevannet?
Og onkler fra Amerika har alltid mange historier å fortelle. Det er klart. Man rekker jo over ganske mye på 25 år. Statistisk sett, så vet jeg allerede før vi ser hverandre igjen, at mange har hatt tid til å gifte seg minst 1 gang. 50% av dem har da også mer eller mindre vellykkede samlivsbrudd bak seg. Ganske mange har opplevd å bli far eller mor, og jeg ser heller ikke bort fra at det kan være en bestemor eller bestefar blant jubilantene. Man rekker som sagt ganske mye på 25 år.
Vi setter oss til bords, spiser godt og drikker vin. 1 glass vin eller 1 øl er inkludert i den prisen vi allerede har betalt. 1 er neppe nok.
Og det kommer til å bli fortalt høye, brede og storslåtte historier om byggeprosjekt, lystbåter og hytter både her og der. Barn er viktige. Kanskje noen historier – ikke så høylytte – om hvordan en strålende fremtid som profesjonell idrettsutøver umerkelig gled over til å bli til en hverdag i bedriftsfotballen. Og lavmælte, forsiktige historier om hvordan ikke alt ble som man hadde tenkt seg. Kanskje man måtte eller ville prioritere annerledes. Det ble ikke Oslo Børs og Jet-Set, men heller en utfordrende og slitsom hverdag som alenemamma eller –pappa.
Vi kjøper mer vin – noen vil ha øl.
Og så snakker vi om det alle tilsynelatende liker å snakke om ved slike sammenkomster, ”Hva gjør du?” Det er et ganske trygt spørsmål. Folk flest elsker jo å snakke om seg selv. Og de kommer kanskje til å fortelle om fantastiske utdannelser og drømmer som ble virkelige. Karrierer og jobber som har tatt dem rundt hele verden, tjent dem et lastebillass med penger og bidratt med status og selvtillit som formelig strutter av alt mulig rart. Noen andre forteller kanskje helt andre historier. Historier om stabilitet, trygghet og nærhet. Kanskje jobb i en lokal bank eller i en barnehage. Lærer på en skole. Historier om gode liv. Stor familie. Vi snakker og vi snakker, tegner og forteller. Selv er jeg ikke så glad i den obligatoriske ”Hva gjør du”-sekvensen. Jeg gjør jo ikke noe spesielt akkurat nå, i hvert fall ikke noe som passer bra inn i store og blankpolerte historier. Jeg er arbeidsledig. Og det blir det ingen festtale av.. Det skjer mye på 25 år.
Mer vin. Den rimelige bordvinen begynner å ta seg opp, og summingen rundt bordene tiltar i styrke. Det hersker fred og fordragelighet. Noen mimrer, og noen forteller en eller annen smågrisete historie fra en eller annen russekro. Fra den tiden da dinosaurene fremdeles hersket på jorden.. Noen ler høyt, og musikkmannen drar i gang Abba og Mamma Mia. Skal dinosaurene danse?
Alle historiene om hva vi har gjør og hva vi har gjort er fortalt, status er rimelig godt kartlagt. Nå kommer vi til den delen av kvelden som jeg synes er mest spennende. Nå kommer historiene om det vi gjerne skulle ha gjort, det vi lengter etter og det vi drømmer om. Og alle tannhjul i maskineriet er nå godt smurt med rødvin og en lun trygg atmosfære. Og dette er virkelig den mest spennende delen av kvelden. For ikke bare er det 25 år siden festdeltagerene var unge, lovende og vakre russ. Nå er vi en samling mennesker som befinner oss midt i livet. Vi har alle sammen kommet til det stadiet der de litt mer eksistensielle spørsmålene gjør seg gjeldende. Vi er nå ved erkjennelsen at vi alle sammen på sett og vis er døende gnuer på livets elvebredde.. Det er ikke lenger snakk om hva man skal gjøre når man blir ”stor”. Stor er nå, og det er på tide å gjøre det man man vil ha gjort..
Vi tar ikke ordet midlivskrise i vår munn. Enda mer vin. ”Dancing queen” og noen litt diffuse låter fra det glitrende 80-tallet forstyrrer tankegangen. Toto, Jon Bon Jovi, Europe, Prince, Police og Dire Straits. Cutting Crew og George Michael. Wham! Det har vært så mye pes og mas med 80-talls parties de siste årene. Voldsomt trendy. Men for helvete, vi var der da det skjedde. Russen 1985..
Har du vin i glasset?
Og så kommer historiene om drømmene. Om han som ikke vil selge reklame, men som kanskje drømmer om en vingård i Italia. Eller om hun som har store barn, og nå vil gjøre alle de reisene som er ugjort. Historiene om dem som drømmer om å bestige fjell, eller om han som gjerne vil lære å gå. Historiene om uskrevne bøker, gode viner og varme steder. Eller drømmen om det gode liv på Tjøme eller i Høyjord.
Enda mer vin. Anyone?
Det er umulig å forutsi hva som kommer opp her – og det er akkurat det som gjør denne delen av festen så spennende. 25 år er ganske lang tid. Det er klart du har noen drømmer å dele.
Og på Karlsvik Gård danser dinosaurene i natten. ”The final countdown”. Neppe!
Kjære medruss – gleder meg til å treffe dere igjen i kveld.
Med ønske om en god helg!
T
Abonner på:
Innlegg (Atom)
