(en vakker liten historie..)
Kjære Venner,
Jeg samler på historier. Små og tilsynelatende ubetydelige hendelser som jeg ufiltrert tar vare på i hodet mitt. Ofte handler historiene om godhet og håp, noe som kanskje plasserer meg i kategorien for halvsentimentale tøysekopper. Helt greit det – jeg lever bra med det.
Mange er opptatt av sannhet, om historier nøyaktig speiler det faktiske hendelsesforløpet. Og mange av mine historier er virkelig sanne, i den forstand at de forteller om ting som faktisk har skjedd. Noen historier er om ting som kunne ha skjedd, mens andre er om ting som jeg kanskje ønsker skulle skje. Det er sannhet i det også.
I dag ønsker jeg å dele en vakker liten historie med dere. Den ble fortalt av Shimon Peres, vinner av Nobels fredspris, på den store konferansen World Economic Forum i Davos.
Historiens bakteppe er naturlig nok den pågående konflikt mellom palestinere og jøder. Og Shimon Peres er en sterk avsender og historieforteller..
En jødisk rabbiner samlet studentene rundt seg og stilte dem et spørsmål:
-Hva er det eksakte øyeblikket når vi forstår at natt blir til dag?
Når det er så lyst at vi klarer å skille mellom en sau og en hund, foreslo en gutt.
Nei, sa en annen student, når det er så lyst at vi kan se forskjell på et oliven- og et fikentre.
Rabbineren ristet på hodet. Det er heller ingen god definisjon. Men hva er da det riktige svaret, lurte guttene?
Rabbineren svarte:
Når en fremmed nærmer seg, og vi tror at han er vår bror. Og alle konflikter løser seg. Det er det eksakte øyeblikket når natten tar slutt og dagen begynner. Når natt blir til dag.
Enkel, naiv, god og forhåpningsfull – en vakker liten historie.. Jeg håper den er sann.
Med ønske om en god helg!
T
torsdag 27. mai 2010
torsdag 20. mai 2010
Rødvinstanker (II) - Sol og måne!
(Hurra for forskjellene?)
Kjære Venner,
Det er den første sommerdagen i år, og jeg nyter kvelden, mørket og roen. Og et glass med rødvin. Tankene beveger seg lettere og friere da.
Jeg er glad i rødvin. Veldig glad i god rødvin. Hva jeg mener med god? Jo, ofte kan det bety en Barolo, en Barbaresco, en Amarone eller kanskje en Ripasso. Men akkurat i kveld drikker jeg en amerikansk vin, en Zinfandel fra Beringer Stone Cellars. Den er ”lettdrukket” , rimelig rett fram og enkel, og den kommer i en flaske med skrukork. Vinkjenneren eller –snobben vil nå irettesette meg, og vennlig påpeke at dette neppe kan sies å være en særlig god vin.
Ikke? Sammenliknet med hva da? Vin er på mange måter som mennesker. Noen slag er komplekse, tungsindige og vanskelige å forstå seg på, mens andre er åpne, enkle og ufattelig lette å forholde seg til. Det finnes mennesker – og vin – som er interessante, balanserte og konsentrerte. Og så har du dem som er tynne, søte og nesten helt uten ryggrad. Noen er bitre og vanskelige, mens andre igjen kan være imøtekommende og innsmigrende.
Når man treffer mennesker – eller vin – så er det timing og omstendigheter som avgjør om opplevelsen er god eller dårlig. Det er en subjektiv vurdering der og da.
Og der har du meg. I sommerkvelden, i mørket på terrassen. Sammen med en jovial og vennskapelig amerikaner. Her og nå er det en god vin. Definitivt en god vin. Snobben får mene akkurat det han ( - for det er jo som oftest en han) vil. Jeg bryr meg ikke. Tvert imot, jeg skjenker heler mer vin i glasset.
Det er litt urettferdig å sammenlikne ulike viner, på samme måte som det fort kan være litt urettferdig å sammenlikne ulike mennesker. Tenker jeg. Men vi gjør det allikevel hele tiden. Sammenlikner mennesker, mener jeg. Og noen ganger er vi ganske strenge.
Men sjelden er vi så strenge som når vi sammenlikner oss selv med andre. Det er så lett å betrakte alle rundt seg, samtidig som de fleste av oss har vanskeligheter med å gi seg selv en noenlunde nøktern og fair vurdering. Ofte ser vi på oss selv – i beste fall - som en middels god og lite spennende vin. Med skrukork.
Jeg nyter min Zinfandel og tenker på en samurai. Samuraiene var kriger-aristrokratene i Japan i flere hundre år. De tjenestegjorde som regel under en eller annen viktig person, og de hadde en særdeles streng æreskodeks over hvordan man skulle leve og dø. Bushido – ”krigerens vei” – går ut på at man kjenner livet i hvert åndedrag man tar, i hver kopp med te, i hvert vindpust, i kirsebærtreet og i hvert liv man tar. Seppuku – harakiri – gir samuraien mulighet til å forlate denne verden med æren i behold. Jeg er temmelig sikker på at samuraiene var rimelig ryddige mennesker.
Hvor vil jeg hen?
Jo, jeg vil at du skal vite at selv samuraiene – disse supermenneskene – kunne ha problemer med selvfølelse og forholdet til andre mennesker. Og da er det jo ikke så rart om både du og jeg noen ganger kan ha problemer med sammenlikninger. Enten det nå gjelder mennesker eller vin.
Dette er zen-historien om solen og månen.
En samurai som var viden kjent for sitt noble og ærlige sinnelag, dro til et kloster for å be om råd fra en Zen-mester. Imidlertid, i det øyeblikk han gikk inn i tempelet der Zen-munken ba, så fikk han en sterk følelse av underlegenhet. Selv om han hadde kjempet for rettferdighet og fred hele sitt liv, så stod det helt klart for ham at han ikke på noen måte var i nærheten av den opphøyde ro og den klokhet som munken foran ham hadde i livet sitt.
-Hvorfor føler jeg meg så underlegen og verdiløs?, spurte han så snart munken hadde sluttet å be.
- Jeg har stått ansikt til ansikt med døden mange ganger, jeg har kjempet så hardt for de som selv er forsvarsløse. Jeg vet at jeg ikke har noe å skamme meg over. Allikevel, når jeg ser deg meditere, så føler jeg at livet mitt er helt uten verdi.
- Vent. Så snart jeg har tatt imot alle dem som har kommet for å snakke med meg i dag, så skal jeg hjelpe deg med det du funderer på.
Samurai-krigeren ble sittende i tempelhagen hele dagen mens han betraktet alle de menneskene som kom for å rådføre seg med den kloke munken. Han så hvordan munken tålmodig tok imot dem med et vennlig smil. Samuraiens nysgjerrighet avtok imidlertid raskt. Han var en handlingens mann, og mislikte intenst det å måtte vente.
Da kvelden kom, og de siste besøkende hadde forlatt tempelet, så forlangte han:
- Vil du nå gi meg ditt råd?
Zen-mesteren inviterte ham inn og viste ham til rommet sitt. Nattehimmelen var opplyst av en full måne, og atmosfæren var preget av en dyp og inderlig ro.
- Ser du hvor vakker månen er i kveld? Den krysser hele himmelhvelvingen, og i morgen så vil solen igjen skinne for oss. Solens lys er kraftigere, og gjør det mulig å se alle detaljer i landskapet rundt oss: trær, fjell og skyer. Jeg har betraktet- og kontemplert over disse to i flere år, men jeg har aldri hørt månen klage over at den ikke skinner like kraftig som solen. Er det fordi jeg er mindre verdt?
- Nei, så klart ikke, svarte samuraien. Månen og solen er forskjellige ting, begge med sin helt særegne skjønnhet og sine egne kvaliteter. Du kan ikke sammenlikne de to.
- Så, da vet du altså det du trenger å vite. Vi er to forskjellige mennesker. Vi kjemper begge - på vår egen måte - for det vi tror på, og for dermed å gjøre verden til et bedre sted å være. Alt annet er utelukkende hvordan ting tilsynelatende ser ut.
Så, ikke undervurder deg selv gjennom å sammenligne deg med andre. Det er ulikhetene våre som gjør oss unike og verdifulle.
Og vit dette – noen ganger er en zinfandel fra Beringer Stone Cellars en god vin. En meget god vin.
Med ønske om en god helg!
T
Kjære Venner,
Det er den første sommerdagen i år, og jeg nyter kvelden, mørket og roen. Og et glass med rødvin. Tankene beveger seg lettere og friere da.
Jeg er glad i rødvin. Veldig glad i god rødvin. Hva jeg mener med god? Jo, ofte kan det bety en Barolo, en Barbaresco, en Amarone eller kanskje en Ripasso. Men akkurat i kveld drikker jeg en amerikansk vin, en Zinfandel fra Beringer Stone Cellars. Den er ”lettdrukket” , rimelig rett fram og enkel, og den kommer i en flaske med skrukork. Vinkjenneren eller –snobben vil nå irettesette meg, og vennlig påpeke at dette neppe kan sies å være en særlig god vin.
Ikke? Sammenliknet med hva da? Vin er på mange måter som mennesker. Noen slag er komplekse, tungsindige og vanskelige å forstå seg på, mens andre er åpne, enkle og ufattelig lette å forholde seg til. Det finnes mennesker – og vin – som er interessante, balanserte og konsentrerte. Og så har du dem som er tynne, søte og nesten helt uten ryggrad. Noen er bitre og vanskelige, mens andre igjen kan være imøtekommende og innsmigrende.
Når man treffer mennesker – eller vin – så er det timing og omstendigheter som avgjør om opplevelsen er god eller dårlig. Det er en subjektiv vurdering der og da.
Og der har du meg. I sommerkvelden, i mørket på terrassen. Sammen med en jovial og vennskapelig amerikaner. Her og nå er det en god vin. Definitivt en god vin. Snobben får mene akkurat det han ( - for det er jo som oftest en han) vil. Jeg bryr meg ikke. Tvert imot, jeg skjenker heler mer vin i glasset.
Det er litt urettferdig å sammenlikne ulike viner, på samme måte som det fort kan være litt urettferdig å sammenlikne ulike mennesker. Tenker jeg. Men vi gjør det allikevel hele tiden. Sammenlikner mennesker, mener jeg. Og noen ganger er vi ganske strenge.
Men sjelden er vi så strenge som når vi sammenlikner oss selv med andre. Det er så lett å betrakte alle rundt seg, samtidig som de fleste av oss har vanskeligheter med å gi seg selv en noenlunde nøktern og fair vurdering. Ofte ser vi på oss selv – i beste fall - som en middels god og lite spennende vin. Med skrukork.
Jeg nyter min Zinfandel og tenker på en samurai. Samuraiene var kriger-aristrokratene i Japan i flere hundre år. De tjenestegjorde som regel under en eller annen viktig person, og de hadde en særdeles streng æreskodeks over hvordan man skulle leve og dø. Bushido – ”krigerens vei” – går ut på at man kjenner livet i hvert åndedrag man tar, i hver kopp med te, i hvert vindpust, i kirsebærtreet og i hvert liv man tar. Seppuku – harakiri – gir samuraien mulighet til å forlate denne verden med æren i behold. Jeg er temmelig sikker på at samuraiene var rimelig ryddige mennesker.
Hvor vil jeg hen?
Jo, jeg vil at du skal vite at selv samuraiene – disse supermenneskene – kunne ha problemer med selvfølelse og forholdet til andre mennesker. Og da er det jo ikke så rart om både du og jeg noen ganger kan ha problemer med sammenlikninger. Enten det nå gjelder mennesker eller vin.
Dette er zen-historien om solen og månen.
En samurai som var viden kjent for sitt noble og ærlige sinnelag, dro til et kloster for å be om råd fra en Zen-mester. Imidlertid, i det øyeblikk han gikk inn i tempelet der Zen-munken ba, så fikk han en sterk følelse av underlegenhet. Selv om han hadde kjempet for rettferdighet og fred hele sitt liv, så stod det helt klart for ham at han ikke på noen måte var i nærheten av den opphøyde ro og den klokhet som munken foran ham hadde i livet sitt.
-Hvorfor føler jeg meg så underlegen og verdiløs?, spurte han så snart munken hadde sluttet å be.
- Jeg har stått ansikt til ansikt med døden mange ganger, jeg har kjempet så hardt for de som selv er forsvarsløse. Jeg vet at jeg ikke har noe å skamme meg over. Allikevel, når jeg ser deg meditere, så føler jeg at livet mitt er helt uten verdi.
- Vent. Så snart jeg har tatt imot alle dem som har kommet for å snakke med meg i dag, så skal jeg hjelpe deg med det du funderer på.
Samurai-krigeren ble sittende i tempelhagen hele dagen mens han betraktet alle de menneskene som kom for å rådføre seg med den kloke munken. Han så hvordan munken tålmodig tok imot dem med et vennlig smil. Samuraiens nysgjerrighet avtok imidlertid raskt. Han var en handlingens mann, og mislikte intenst det å måtte vente.
Da kvelden kom, og de siste besøkende hadde forlatt tempelet, så forlangte han:
- Vil du nå gi meg ditt råd?
Zen-mesteren inviterte ham inn og viste ham til rommet sitt. Nattehimmelen var opplyst av en full måne, og atmosfæren var preget av en dyp og inderlig ro.
- Ser du hvor vakker månen er i kveld? Den krysser hele himmelhvelvingen, og i morgen så vil solen igjen skinne for oss. Solens lys er kraftigere, og gjør det mulig å se alle detaljer i landskapet rundt oss: trær, fjell og skyer. Jeg har betraktet- og kontemplert over disse to i flere år, men jeg har aldri hørt månen klage over at den ikke skinner like kraftig som solen. Er det fordi jeg er mindre verdt?
- Nei, så klart ikke, svarte samuraien. Månen og solen er forskjellige ting, begge med sin helt særegne skjønnhet og sine egne kvaliteter. Du kan ikke sammenlikne de to.
- Så, da vet du altså det du trenger å vite. Vi er to forskjellige mennesker. Vi kjemper begge - på vår egen måte - for det vi tror på, og for dermed å gjøre verden til et bedre sted å være. Alt annet er utelukkende hvordan ting tilsynelatende ser ut.
Så, ikke undervurder deg selv gjennom å sammenligne deg med andre. Det er ulikhetene våre som gjør oss unike og verdifulle.
Og vit dette – noen ganger er en zinfandel fra Beringer Stone Cellars en god vin. En meget god vin.
Med ønske om en god helg!
T
torsdag 13. mai 2010
Rødvinstanker (I) - Navigare necesse est!
(Er det strengt tatt nødvendig å seile?)
Kjære Venner,
Jeg tror jeg tenker bedre og friere når jeg drikker rødvin. Aller helst en riktig god rødvin, selvfølgelig. Og aldri er tankene mer lekne og lettbente enn når jeg nyter vinen mens jeg ser ut over vannet og kjenner på solen og varmen. Rødvinstanker..
Solen henger høyt over Husøy. Det er ettermiddag, og jeg er doven og mett der jeg sitter og studerer livet på vannet. God vin i glasset. En Toscaner fra Chianti Classico, Fonterutoli fra 2007. Det året var vinhøsten bare sånn passe god, og dermed ble det ikke produsert en Riserva-utgave av de beste druene. Disse druene ble dermed brukt i den ordinære tappingen, og sørger for at man får en ekstra god vin for pengene.
Fonterutoli produseres av Mazzei-familien. Det har de gjort siden 1400-tallet, i den lille byen Castellina i Chianti. Du følger S-222, vinveien, kjører igjennom det bølgede landskapet med vinranker og oliventrær. Du finner ikke noe gammelt slott som heter Fonterutoli i Castellina. Jeg har lett etter det, tro du meg. De moderne Mazzeien har sprengt et gedigent moderne produksjonsanlegg ned i fjellet. Men druerankene er gamle, og du ser dem overalt hvor du vender blikket. Det er som å være på havet, et hav der de lange bølgene er grønne og frodige med ranker plassert med matematisk nøyaktighet så langt som du har fantasi til å forestille deg. Det er antagelig akkurat slik det ser ut i himmelen. Håper jeg.
Og der lager de den fantastiske vinen. Den har en klar ren rødfarge, og jeg kjenner lukten av røde bær, eikefat og litt solbær. Ettersmaken er lang, deilig lang. Jeg skjenker mer i glasset, drikker og registrerer forsiktig smak av krydder, mentol og urter. Noe som minner om smaken av te. Kanskje litt tobakk?
Jeg drikker litt mer, lukker øynene og nyter solen. Sjelen , drømmene og alle sansene mine sitter på Piazza Matteotti, den store, lille plassen midt i Greve i Chianti. Uterestauranter som har ligget på samme plass i generasjoner, store hvite parasoller av seilduk, hvite duker på bordene, steinhus i duse og lyse farger rammer inn plassen. Helt øverst ligger kirken, Santa Croce. Den varme luften lukter urter, noen steker et eller annet der inne på kjøkkenet. Kelneren er 180 år gammel, og har ikke noe hastverk i det hele tatt. Svart forkle, hvit skjorte og stilfull som bare italienere kan være.
Det råder en Cinema Paradiso-stemning, og sjelen min nyter oliventrær, gamle kirker og en livsrytme som bare helt umerkelig snegler seg av gårde. Jeg bestiller Caprese, men solmodne tomater og fersk mozarella. Brød, oliven og balsamico. Så blir det Primo platti og Secondo platti. Hjemmelaget pasta, kanskje Tardiadelle, før det blir finale med Bistecca Fiorentina, grillet over trekull og servert med noen skiver sitron som eneste tilbehør. Du makter ikke mer.
Og hele tiden sørger bestefar for at det er god vin i glasset, antageligvis noe laget rett i nærheten. Kanskje i Panzano, eller Radda. Sjelen og drømmene er hjemme i Greve, mens jeg sitter trygt her på Jarlsø og kan konstatere at solen snart passerer Kalvetangen. Det glitrer gjevt i store palass. Ikke en eneste vaktmester å se..
I slike stunder tenker jeg ofte på hva som er nødvendig for å leve det gode liv. Hva er det egentlig som er viktig her i livet.
Jeg skjenker litt mer Fonterutoli i glasset, før tankene mine streifer noen kloke ord fra romeren Pompeius , militær leder, politiker og provinsguvernør
”Navigare necesse est, vivere non est necesse.”
Rett oversatt betyr det noe slikt som ”Det er nødvendig å seile, men å leve er ikke nødvendig.” Ja vel, tenker jeg. Så denne romeren, Pompeius den store, han mente altså at det var saker og ting som var viktigere enn selve livet.
Men, å seile?! Hvorfor akkurat det? Var dette en kjærlighetserklæring til havet, eller sa det noe om Middelhavets betydning i Romerriket. Tror ikke det..
År 56 f.Kr. Roma styres av trekløveret Cæsar, Crassus og Pompeius. Matlagrene i Roma er i ferd med å ta slutt, og man står ovenfor en potensiell sultkatastrofe. Pompeius får i oppgave å fylle matlagrene igjen. Han sendte agenter og venner av gårde til steder som Sicilia, Sardinia og Afrika. De sørger for at det ble samlet inn store mengder med korn. Pompeius dro så av gårde med en flåte for å hente kornet. De lastet om bord i Kartago i Tunisia. Da alt var klart for hjemreise, begynte det imidlertid å bygge seg opp et kraftig uvær.
Kapteinen på det største skipet i flåten vegret seg for å seile. Det var da Pompeius gikk om bord, sikkert bredbeint og fin, frontet mannskap og offiserer mens han uttalte det berømmelige ”Navigare necesse est, vivere non est necesse”. Å seile er nødvendig, men å leve er ikke nødvendig.
Pussig skrue, denne Pompeius, tenker du kanskje. Sannheten er vel helst den, at romeren først og fremst tenkte på sin egen maktposisjon og politiske framtid., og i liten grad var opptatt av at folket i Roma sultet og hadde det ugreit. Han hadde åpenbart ingen spesiell interesse for seiling eller den slags, men han forsto at livet slik han kjente det ville være forbi hvis de ikke satt seil og fikk kornet hjem til Roma. Den store Pompeius hadde orden i sine prioriteringer.
Uansett, filosoferer jeg, så er det kanskje slik at det er noe som er viktigere enn selve livet. Det er neppe seiling, men sånn omtrent midt livet, så er det kanskje greit å finne ut av egne prioriteringer. Hva tror du?
Solen forsvinner litt bak Oberståsen, jeg tømmer det siste glasset med vin og kjenner at tilværelsen er ganske lys og lett. Og i denne lettheten så fornemmer jeg - helt ubegripelig - at olivenlundene og vinmarkene i Chianti synger mykt og deilig til sjelen min. Sanger om åpne plasser, solmodne tomater, landskap med bølger som havet og vin som er laget med kjærlighet.
Nede på brygga klargjør naboen seilbåten for tur. Han er ivrig, forøyd og glad. Det er klart det er viktig å seile, kanskje helt nødvendig også.
Med ønske om en god helg!
T
Kjære Venner,
Jeg tror jeg tenker bedre og friere når jeg drikker rødvin. Aller helst en riktig god rødvin, selvfølgelig. Og aldri er tankene mer lekne og lettbente enn når jeg nyter vinen mens jeg ser ut over vannet og kjenner på solen og varmen. Rødvinstanker..
Solen henger høyt over Husøy. Det er ettermiddag, og jeg er doven og mett der jeg sitter og studerer livet på vannet. God vin i glasset. En Toscaner fra Chianti Classico, Fonterutoli fra 2007. Det året var vinhøsten bare sånn passe god, og dermed ble det ikke produsert en Riserva-utgave av de beste druene. Disse druene ble dermed brukt i den ordinære tappingen, og sørger for at man får en ekstra god vin for pengene.
Fonterutoli produseres av Mazzei-familien. Det har de gjort siden 1400-tallet, i den lille byen Castellina i Chianti. Du følger S-222, vinveien, kjører igjennom det bølgede landskapet med vinranker og oliventrær. Du finner ikke noe gammelt slott som heter Fonterutoli i Castellina. Jeg har lett etter det, tro du meg. De moderne Mazzeien har sprengt et gedigent moderne produksjonsanlegg ned i fjellet. Men druerankene er gamle, og du ser dem overalt hvor du vender blikket. Det er som å være på havet, et hav der de lange bølgene er grønne og frodige med ranker plassert med matematisk nøyaktighet så langt som du har fantasi til å forestille deg. Det er antagelig akkurat slik det ser ut i himmelen. Håper jeg.
Og der lager de den fantastiske vinen. Den har en klar ren rødfarge, og jeg kjenner lukten av røde bær, eikefat og litt solbær. Ettersmaken er lang, deilig lang. Jeg skjenker mer i glasset, drikker og registrerer forsiktig smak av krydder, mentol og urter. Noe som minner om smaken av te. Kanskje litt tobakk?
Jeg drikker litt mer, lukker øynene og nyter solen. Sjelen , drømmene og alle sansene mine sitter på Piazza Matteotti, den store, lille plassen midt i Greve i Chianti. Uterestauranter som har ligget på samme plass i generasjoner, store hvite parasoller av seilduk, hvite duker på bordene, steinhus i duse og lyse farger rammer inn plassen. Helt øverst ligger kirken, Santa Croce. Den varme luften lukter urter, noen steker et eller annet der inne på kjøkkenet. Kelneren er 180 år gammel, og har ikke noe hastverk i det hele tatt. Svart forkle, hvit skjorte og stilfull som bare italienere kan være.
Det råder en Cinema Paradiso-stemning, og sjelen min nyter oliventrær, gamle kirker og en livsrytme som bare helt umerkelig snegler seg av gårde. Jeg bestiller Caprese, men solmodne tomater og fersk mozarella. Brød, oliven og balsamico. Så blir det Primo platti og Secondo platti. Hjemmelaget pasta, kanskje Tardiadelle, før det blir finale med Bistecca Fiorentina, grillet over trekull og servert med noen skiver sitron som eneste tilbehør. Du makter ikke mer.
Og hele tiden sørger bestefar for at det er god vin i glasset, antageligvis noe laget rett i nærheten. Kanskje i Panzano, eller Radda. Sjelen og drømmene er hjemme i Greve, mens jeg sitter trygt her på Jarlsø og kan konstatere at solen snart passerer Kalvetangen. Det glitrer gjevt i store palass. Ikke en eneste vaktmester å se..
I slike stunder tenker jeg ofte på hva som er nødvendig for å leve det gode liv. Hva er det egentlig som er viktig her i livet.
Jeg skjenker litt mer Fonterutoli i glasset, før tankene mine streifer noen kloke ord fra romeren Pompeius , militær leder, politiker og provinsguvernør
”Navigare necesse est, vivere non est necesse.”
Rett oversatt betyr det noe slikt som ”Det er nødvendig å seile, men å leve er ikke nødvendig.” Ja vel, tenker jeg. Så denne romeren, Pompeius den store, han mente altså at det var saker og ting som var viktigere enn selve livet.
Men, å seile?! Hvorfor akkurat det? Var dette en kjærlighetserklæring til havet, eller sa det noe om Middelhavets betydning i Romerriket. Tror ikke det..
År 56 f.Kr. Roma styres av trekløveret Cæsar, Crassus og Pompeius. Matlagrene i Roma er i ferd med å ta slutt, og man står ovenfor en potensiell sultkatastrofe. Pompeius får i oppgave å fylle matlagrene igjen. Han sendte agenter og venner av gårde til steder som Sicilia, Sardinia og Afrika. De sørger for at det ble samlet inn store mengder med korn. Pompeius dro så av gårde med en flåte for å hente kornet. De lastet om bord i Kartago i Tunisia. Da alt var klart for hjemreise, begynte det imidlertid å bygge seg opp et kraftig uvær.
Kapteinen på det største skipet i flåten vegret seg for å seile. Det var da Pompeius gikk om bord, sikkert bredbeint og fin, frontet mannskap og offiserer mens han uttalte det berømmelige ”Navigare necesse est, vivere non est necesse”. Å seile er nødvendig, men å leve er ikke nødvendig.
Pussig skrue, denne Pompeius, tenker du kanskje. Sannheten er vel helst den, at romeren først og fremst tenkte på sin egen maktposisjon og politiske framtid., og i liten grad var opptatt av at folket i Roma sultet og hadde det ugreit. Han hadde åpenbart ingen spesiell interesse for seiling eller den slags, men han forsto at livet slik han kjente det ville være forbi hvis de ikke satt seil og fikk kornet hjem til Roma. Den store Pompeius hadde orden i sine prioriteringer.
Uansett, filosoferer jeg, så er det kanskje slik at det er noe som er viktigere enn selve livet. Det er neppe seiling, men sånn omtrent midt livet, så er det kanskje greit å finne ut av egne prioriteringer. Hva tror du?
Solen forsvinner litt bak Oberståsen, jeg tømmer det siste glasset med vin og kjenner at tilværelsen er ganske lys og lett. Og i denne lettheten så fornemmer jeg - helt ubegripelig - at olivenlundene og vinmarkene i Chianti synger mykt og deilig til sjelen min. Sanger om åpne plasser, solmodne tomater, landskap med bølger som havet og vin som er laget med kjærlighet.
Nede på brygga klargjør naboen seilbåten for tur. Han er ivrig, forøyd og glad. Det er klart det er viktig å seile, kanskje helt nødvendig også.
Med ønske om en god helg!
T
torsdag 6. mai 2010
Fisher King
(Konge!)
Kjære Venner,
På 1100-tallet var det mye fart og spenning. Riddere, korstog og blodige slagsmål . Det var gale konger, vakre prinsesser og horder av tempelriddere. Og det var jakten på den hellige gral. Men alt dette vet du jo. Du har kanskje både lest boken og sett filmen..
På denne tiden blomstret det også opp en voldsom fortellertradisjon. Legendene om Kong Arthur og hans riddere er mange. Ridderne av det runde bord, Excalibur og Camelot. Legendene og historiene har utviklet seg i nærmere 1000 år – man finner dem igjen i poesi, opera, teater og film.
Fisher King er en av legendene etter Kong Arthur, og den har i likhet med de øvrige utviklet seg i løpet av årene som har gått. Historien finnes i mange varianter, men letingen etter det hellige begeret går ofte igjen.
Fisher King er en fortelling om nåde, barmhjertighet og jakten på frelse – det er en fin liten historie..
Alt starter med kongen som liten gutt. Han skal være alene i skogen en natt for å bevise at han er modig nok til å bli konge.
Han er antagelig både engstelig og redd. Natten er svart.
Alene der i skogen , får gutten en åpenbaring. I flammer og ild ser han det hellige begeret, gralen som er symbolet på Guds nåde. Og en stemme snakker til gutten:
”Du skal være gralens vokter, slik at den kan helbrede menneskenes hjerter.”
Men gutten blir overveldet av sine egne visjoner. Tanker om et liv med makt, ære og skjønnhet.
Og preget av disse sterke inntrykkene, så føler den lille gutten seg et lite øyeblikk uovervinnelig. Han strekker hånden inn i flammene for å ta det hellige begeret. Men gralen forsvinner, og gutten blir sittende igjen med en hånd som er fryktelig skadet.
Mens gutten blir eldre, så blir sårene hans stadig dypere.
En dag har ikke lenger livet noen mening for ham. Han har ingen tiltro til andre mennesker, ikke engang til seg selv. Han kan verken elske eller bli elsket. Han føler seg fortapt. Kongen er i ferd med å dø.
En narr vandrer inn i slottet. Der finner han kongen alene. Narren er en svært enkel sjel, og han ser ikke en konge. Alt han ser, er en mann som har det vondt og er alene. Han spør kongen:
”Hva er i veien med deg, min venn?”
Og kongen svarer:
”Jeg er tørst. Jeg trenger litt vann for å kjøle meg ned.”
Narren finner et beger, fyller det med vann og gir det til kongen.
Og mens kongen drikker, så skjønner han plutselig at sårene er helbredet. I hånden holder han gralen, det hellige begeret som han har lett etter hele livet. Han snur seg mot narren og sier forbauset:
”Hvordan har det seg at du klarte å finne det som mine modigste og mest opplyste menn ikke fant?”
”Jeg vet ikke”, svarte narren. ”Det eneste jeg visste, var at du var tørst og trengte vann.”
Fisher King – historien finner du igjen i dikt og bøker. Filmatisert i moderne format i 1991 – med Jeff Bridges som radio-stjerne og ”konge”, og Robin Williams som sinnslidende ”narr”. Alt med en god dose drama og kjærlighet.
Se en smakebit av filmen:
Fisher King - Trailer
Ha en riktig god helg!
T
Kjære Venner,
På 1100-tallet var det mye fart og spenning. Riddere, korstog og blodige slagsmål . Det var gale konger, vakre prinsesser og horder av tempelriddere. Og det var jakten på den hellige gral. Men alt dette vet du jo. Du har kanskje både lest boken og sett filmen..
På denne tiden blomstret det også opp en voldsom fortellertradisjon. Legendene om Kong Arthur og hans riddere er mange. Ridderne av det runde bord, Excalibur og Camelot. Legendene og historiene har utviklet seg i nærmere 1000 år – man finner dem igjen i poesi, opera, teater og film.
Fisher King er en av legendene etter Kong Arthur, og den har i likhet med de øvrige utviklet seg i løpet av årene som har gått. Historien finnes i mange varianter, men letingen etter det hellige begeret går ofte igjen.
Fisher King er en fortelling om nåde, barmhjertighet og jakten på frelse – det er en fin liten historie..
Alt starter med kongen som liten gutt. Han skal være alene i skogen en natt for å bevise at han er modig nok til å bli konge.
Han er antagelig både engstelig og redd. Natten er svart.
Alene der i skogen , får gutten en åpenbaring. I flammer og ild ser han det hellige begeret, gralen som er symbolet på Guds nåde. Og en stemme snakker til gutten:
”Du skal være gralens vokter, slik at den kan helbrede menneskenes hjerter.”
Men gutten blir overveldet av sine egne visjoner. Tanker om et liv med makt, ære og skjønnhet.
Og preget av disse sterke inntrykkene, så føler den lille gutten seg et lite øyeblikk uovervinnelig. Han strekker hånden inn i flammene for å ta det hellige begeret. Men gralen forsvinner, og gutten blir sittende igjen med en hånd som er fryktelig skadet.
Mens gutten blir eldre, så blir sårene hans stadig dypere.
En dag har ikke lenger livet noen mening for ham. Han har ingen tiltro til andre mennesker, ikke engang til seg selv. Han kan verken elske eller bli elsket. Han føler seg fortapt. Kongen er i ferd med å dø.
En narr vandrer inn i slottet. Der finner han kongen alene. Narren er en svært enkel sjel, og han ser ikke en konge. Alt han ser, er en mann som har det vondt og er alene. Han spør kongen:
”Hva er i veien med deg, min venn?”
Og kongen svarer:
”Jeg er tørst. Jeg trenger litt vann for å kjøle meg ned.”
Narren finner et beger, fyller det med vann og gir det til kongen.
Og mens kongen drikker, så skjønner han plutselig at sårene er helbredet. I hånden holder han gralen, det hellige begeret som han har lett etter hele livet. Han snur seg mot narren og sier forbauset:
”Hvordan har det seg at du klarte å finne det som mine modigste og mest opplyste menn ikke fant?”
”Jeg vet ikke”, svarte narren. ”Det eneste jeg visste, var at du var tørst og trengte vann.”
Fisher King – historien finner du igjen i dikt og bøker. Filmatisert i moderne format i 1991 – med Jeff Bridges som radio-stjerne og ”konge”, og Robin Williams som sinnslidende ”narr”. Alt med en god dose drama og kjærlighet.
Se en smakebit av filmen:
Fisher King - Trailer
Ha en riktig god helg!
T
Abonner på:
Innlegg (Atom)
