Se

(Tanker fra Tromsø - 2 )


Kjære Venner,


Hvis man er våken og modig nok til å se folk i øynene, da kan man risikere å treffe fantastiske mennesker.



Jeg var ute og gikk i 8.etasje på sykehuset i Tromsø. En tidlig morgenøkt med fysioterapeut og umulige øvelser. Jeg går aldri bra. Og etter en slik utskeielse må jeg virkelig mobilisere alt for å holde meg på beina. Jeg tok meg definitivt ikke godt ut, der jeg forsiktig fulgte veggen bortover gangen.

- Kan jeg hjelpe deg?

Hun satt i en rullestol i venteområdet. Stemmen tilhørte en ung jente. Kroppen avslørte henne ikke. Begge beina var amputert under knærne, Store brannskader hadde tatt med seg ører, nese, hud og hår. Øynene var slitne. Hjerteskjærende.

Jeg orker ikke å se, var min første tanke. Og ofte er det enklest å late som om man ikke ser, som om noe eller noen ikke finnes. Men heldigvis tok den bedre delen av meg styringen. Den delen av meg som har lært at jeg alltid må se, uansett hvor ubehagelig eller vanskelig det kan være. Hvis ikke andre mennesker ser oss – ser oss slik vi er eller slik vi ønsker at vi skulle være - da forsvinner vi litt. Og det er så vondt at det nesten ikke er til å bære. Derfor må vi alltid se.

- Det går fint, løy jeg

Jeg satt meg i rullestolen ved siden av henne. Jeg husker ikke navnet hennes, men hun hadde en fabelaktig nordlandsdialekt. Pratet på både innover- og utoverpust. Og det var så mye vi måtte snakke om. Hun var en ung jente – en utadvendt liten dame. Hun lurte på min historie – jeg var ikke tøff nok til å spørre om hennes.

Vi satt der, side om side i hver vår rullestol i denne sykehuskorridoren. Det var ikke vanskelig og ubehagelig – bare fint.

Da vi sa ha det bra til hverandre, skjønte jeg at hun hadde hjulpet meg. Minnet meg på hvor viktig det er å se dem man møter. Virkelig se dem.

Franskmannen Antoine de Saint-Exupery har skrevet boken ”Den lille prinsen”. En barnebok for voksne, om hva som er viktig og hva som ikke er så viktig i livet. Den lille prinsen blir – på en av sine mange reiser - kjent med reven. Reven forteller den lille prinsen hemmeligheten sin. Den er ganske enkel: En kan bare se riktig med hjertet. Det vesentlige er usynlig for øyet.

Jeg tror jaggu at reven har rett.


Med ønske om en riktig god helg!

T

Dragen stiger..

(Tanker fra Tromsø - 1 )


Kjære Venner,


Universitetssykehuset i Nord-Norge ligger i Tromsø. En stund tilbake i tid hadde jeg gleden av å være deres gjest i 2 uker.

Jeg drakk kaffe og leste aviser ved det samme bordet i nesten 14 dager. Hver eneste morgen, rett etter en tidlig treningsøkt, satt jeg på det som jeg etter hvert betraktet som min faste plass i kantinen.



Jeg hadde god tid, og jeg liker å se på mennesker. Og man gjør seg mange tanker når man morgen etter morgen kan studere de samme ansiktene. Mange skjebner og historier. Det er en spesiell stemning i en stor sykehuskantine. Mye håp og mye fortvilelse. Man føler seg som en del av et brorskap når man dag etter dag sitter slik og studerer andre på avstand. Så nært og samtidig så fjernt.

Rent bortsett fra atmosfæren og alle menneskene, så er det panoramautsikten som gjør denne kantinen spesiell. En enorm glassvegg gir utsikt til både alper, vann og forblåst vegetasjon. Tromsø trollbinder deg, og jeg stirret ut av de samme vinduene hver eneste morgen..

Men det var først på den tredje eller fjerde dagen at jeg la merke til det. Ganske langt nede på venstre side av glasspanoramaet hadde noen skrevet noe med hvit glassmaling. Med ujålete og enkle blokkbokstaver sto det:

” Vuostebiggi dat guovdi loktana”

De neste 3-4 dagene lurte jeg på hva dette kunne bety. Det begynte som lett nysgjerrighet og utviklet seg relativt raskt til et tvangspreget behov for å finne ut mer. Etter en snau uke var jeg såpass engasjert at det begynte å bli vanskelig å få konsentrert seg om kaffe, avis og menneske-titting.

Det var på tide å vise seg som en handlingens mann.. Jeg hadde mistanke om at dette var noe samiske greier, og en av kantinedamene så ut til å kunne være til hjelp i denne saken.

Hun smilte og var vennligheten selv. ”Det er i motvind at en drage stiger.”

Javel?!

Tilfreds med ny viten kunne jeg vende tilbake til kaffen, menneskene og utsikten. Men ganske snart begynte nye tanker å kretse rundt i hodet mitt. To nye tanker.

Et samisk ordtak med drager! Jeg fikk det bare ikke til å stemme. Hadde det nå bare vært snakk om ørn, sau, reinsdyr eller noe annet jordnært og nøkternt. Men drager? Hvordan kunne det ha seg at man fant drager i et samisk ordtak?

Min samiske venninne – kantinedamen – kunne fortelle…. Om en nær 1.000 år gammel tradisjon med samiske sjamaner. ”Medisinmenn” som med joik, trommer og transe kunne fordrive hva som helst ut av hvem som helst. De samiske sjamanene hadde hjelpere i naturen. Fisker, fugler, ørner og .. drager! Sjamanene samarbeidet både med små folk og døde. Denne urgamle religionen eller kulturen mer eller mindre forsvant på 1700-tallet, da norske og danske misjonærer pisket kristendommen inn i samene. Uansett, sammenhengen mellom drager og samer var forklart. Jeg fikk ro i sjelen. Og kantinedamen var fremdeles bare smil og vennlighet.

De resterende kantinestundene i mitt Tromsø-opphold brukte jeg til å tenke litt på selve ordtaket ”Det er i motvind at en drage stiger”. Jeg vet jo ikke noen ting som helst om drager og deres flyferdigheter, men jeg skjønner jo at dette er en variant over temaet ”Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere.”

Slike uttrykk brukes ofte som en slags forskrudd form for trøst til mennesker som opplever urimelig tøffe og slitsomme saker. Fra et evolusjonsmessig synspunkt er det sikkert noe i det. Gjør man mange tunge løft, så blir man nok sterk etter hvert.

Men når jeg studerte ansiktene i kantinen, så tenkte jeg også at for mange tunge påkjenninger rett og slett kan gjøre deg sliten. For mye motvind er ikke bra for verken folk eller drager. Dette er som toppidrett – det handler om å finne balansen. Nok motvind, men ikke for mye. Hva tror du?

Etter 14 dager fløy jeg hjem fra Tromsø. I medvind.

Med ønske om en god helg!

T

Memento mori.

(Seierherre i dag - ny dag i morgen)


Kjære venner,


Janteloven sitter ganske hardt i den norske folkesjelen - «du skal ikke tro at du er noe» passer godt inn i det kalde høstmørket som vi har her store deler av året. Og noen ganger - når voldsom suksess og formidabel lykke presser på - da kan det kanskje være greit å få realitetsorientert sitt velvoksne ego.

Men dette er ikke noe særnorsk fenomen. «Memento mori» er et gammelt latinsk uttrykk. Etter tradisjonen stammer det fra en skikk i det gamle Roma. Når en general eller hærfører vendte hjem etter en betydelig seier, ble han ofte av senatet innvilget en triumf eller et triumftog, den høyeste æresbevisning som kunne bli noen romersk borger til del. Det kunne for eksempel være Scipio Africanus, kommandant i den romerske hæren, som vendte hjem etter å ha slåss med Hannibal og hans krigselefanter i årevis. Eller Germanicus, kommandant av styrkene i Germania, som kom hjem etter å ha temmet nærmest alt som fantes av barbarer og villmenn i de sentrale delene av Europa. Det kunne også ha vært Marcus Aurelius eller selveste Julius Cæsar, begge to særdeles strålende og suksessrike hærførere. Alle sammen gutter med glimt i øyet og vind i håret.



Uansett, vi snakker om virkelig store seierherrer. Ufattelige mengder med testosteron og ganske sikkert temmelig forskrudde og oppblåste selvbilder. «Du skal ikke tro at du er noe» var neppe slagordet. Hærføreren fikk innvilget triumf. Han holdt da sitt inntog gjennom byen fram til Forum Romanum, stående i en stridsvogn, mens han mottok folkets hyllest. Triumftoget bestod ellers av hans tropper, fornemme krigsfanger og krigsbytte. Vi snakker om titusenvis av soldater til fots og ganske sikkert brukelig bra med ryttere også. Kanskje en elefant eller ti. På vognen, bak triumfatoren, stod en slave som hadde to oppgaver: Å holde seierskransen av laurbær over hodet hans, og til stadighet å minne ham på at selv om han var seierherre i dag, ventet en ny dag i morgen. Slaven gjorde dette ved å minne herren om at han var dødelig, ved å hviske «Memento mori» i øret på ham: «Husk, du skal dø». Helt bokstavelig - «Jeg minner om at du skal dø».

Tenk deg: Du har slitt og slåss i årevis - du har vunnet, du er definitivt dagens mann, og absolutt alle har kommet for å rope hurra og skamrose deg og dine. Du er konge, eller rettere sagt du vil bli keiser i verdens mest utviklede land. Lauvbærkransen er din! Og så står denne elendige slaven bak ryggen din og terper på at du kommer til å dø. «Det gikk fint i dag, men hvem vet hva som vil skje i morgen.» Det er litt Aksel Sandemose i denne tjeneren..

Triumfene og de gigantiske suksessene er det ikke så mange av for tiden. Det er ganske uproblematisk å tøyle selvbildet. Men hvis nå ting skulle snu, og det virkelig begynner å ta av, da skal jeg huske på den masete slaven og hans «Memento mori».

Men lauvbærkransen min får de aldri.

Med ønske om en god helg.
T