Litt vann til mine venner

Kjære Venner,

Hjemme på kjøkkenbenken min står det to små trær. To bonsaitrær. Nå er ikke bonsai navnet på planten, men heller den teknikken som brukes. Bonsai er japansk for potteplante, og det er kunsten å dyrke miniatyrtre i potte. Bonsaiene er på størrelse med potteplanter, men har proporsjoner som et vanlig tre. Man startet med dette for godt over 2.000 år siden i Kina, og skikken kom til Japan sammen med buddismen i år 600. Tradisjonen bygger på Østens filosofi, og sentralt står kjærlighet, tålmodighet og oppmerksomhet. Dette funker altså bra for både bonsaitrær og folk.

Mine bonsaier er Microcarpa ginseng, en variant av Ficus Ginseng. De er ganske langt hjemmefra. De finnes naturlig Asia, Afrika og noen av de mer tropiske delene av verden. Der kan de vokse til ganske store trær.

Mine bor her i Tønsberg, og det er ikke så mye tropisk over det. Ikke er de spesielt store heller. Kanskje 30 centimeter på en god dag. De har vært med meg en stund, og på et vis har jeg blitt knyttet til dem. De krever kanskje ikke så mye kjærlighet, men hver eneste søndag bærer jeg dem bort til vasken og lar dem trekke vann mens jeg forsiktig dusjer blader og røtter. Det er et hyggelig rituale, og jeg har lest at bonsaitrær kan bli uvirkelig gamle hvis de får forsiktig oppmerksomhet og stell.

Mine Ficus har en noe uttørket fremtoning, og det hender stadig at besøkende mer enn antyder at plantene ser ut til å synge på det siste verset. Jeg hører ikke på dem..

Himmel og helvete - en historie om vann og venner.

En mann vandret langs veien med sin hund og sin hest. Idet de passerte et gigantisk eiketre, slo lynet ned og drepte dem alle tre.

Men mannen skjønte ikke at han hadde forlatt denne verden, så han fortsatte å gå sammen med de to dyrene sine. Noen ganger tar det litt tid før de døde forstår at det er akkurat det de er. Døde.

De gikk svært langt, det var motbakke og solen brant. De var varme, svette og tørste. På en bakketopp fikk de øye på en fantastisk flott port. Den var kledd med marmor og ledet inn på en som vei som var brolagt med vakker stein. I enden av veien var det en gårdsplass, og i midten av denne en gullbelagt fontene med rennende krystallklart vann.

Vandreren gikk bort til mannen som passet på porten.

- God morgen.

- God morgen, svarte mannen ved porten

- For et fantastisk vakkert sted. Hva er det?

- Dette er himmelen.

- Så fint at vi endelig har kommet fram. Vi er så tørste.

- Kom inn og drikk av fontenen vår.

- Hesten og hunden min er også tørste.

- Beklager, men dyr er ikke tillatt her inne.

Vandreren ble naturlig nok veldig skuffet. Han var så tørst, men kunne ikke få seg til å drikke alene. Han takket mannen som passet på porten og de begynte å gå videre langs veien. Etter en god stund, utslitt alle tre, kom de fram til en falleferdig gård. En gammel tregrind markerte inngangen til gårdstunet.

En mann lå i skyggen av tuntreet. En stråhatt dekket ansiktet, kanskje han sov.

- God dag, sa vandreren.

Mannen under treet svarte med å løfte litt på stråhatten.

- Vi er tørste - hunden, hesten min og jeg

- Det er en vannkilde rett bak huset, pekte mann. Drikk så mye dere vil.

Vandreren, hesten og hunden fant kilden og slukket tørsten. Vandreren gikk tilbake for å takke mannen under treet.

- Forresten, hva heter dette stedet?

- Dette er himmelen.

- Himmelen? Men, mannen ved marmorporten sa at det var himmelen!

- Det er ikke himmelen, det er helvete.

Vandreren var overrasket og forbauset.

- Du må få en slutt på dette! Slik villedende informasjon kan skape forvirring og frustrasjon!

Mannen med stråhatten smilte.

- Det går helt fint. De gjør oss faktisk en stor tjeneste. Fordi der borte blir alle de værende som er villige til å overgi eller forlate sine beste venner.

Denne historien har kanskje noe å lære oss. En moral. Vi skal ikke svikte de som står oss nær. Venner eller tilsynelatende uttørkede bonsaitrær. Så derfor akter jeg å fortsette med å pleie vennene min, varsomt dusje dem hver eneste søndag, mens jeg venter på at de skal få lyst til å bli grønne og fine igjen. Man gir ikke opp en venn..

Med ønske om en god helg!

T

Postkort

 Kjære venner,

Jeg fikk et kort i posten i går. Postkort!! Det er en fin opplevelse. Det fikk meg til å tenke.

Det er jo ikke så spennende med postkasse. Før var den gjerne full av både glorete reklame og regninger. Nå har jeg nærmest truet postmannen med juling hvis han stapper mer papirreklame i kassen min, og regningene kommer jo direkte i nettbanken for tiden. Og da er det ikke så mye action igjen i postkassen min.

Verden er deilig digital. Vi snapper, twittrer, blogger og deler. Absolutt alt. Nesten hele tiden. Vi legger ikke bånd på oss selv (-eier ikke skam).

 Hvis venner i den helt perifere delen av livet mitt skulle oppleve selv det minste tegn til liv, da blir det delt umiddelbart, og jeg slipper å lure noe mer på det.  Noen konfirmeres, klatrer opp på en eller annen fjelltopp, tar bilde av beina sine på en solseng et eller annet sted, presterer et vellykket måltid mat, drikker en vin eller sender live fra en konsert av gårsdagens helter. Ingen ting er for trivielt eller banalt for å skulle deles. Umiddelbart. Billedlig sett står vi alle sammen på torget og skriker blindt i munnen på hverandre. Du skal skrike ganske høyt for å bli hørt – eller sett.

Da er det noe helt annet med postkort!

Postkortet fra Bendik lå helt alene der i postkassen. Det var ingen som konkurrerte om oppmerksomheten. Ingen skriking.  Bendik fortalte at han hadde funnet seg til rette på skolen i Bournemouth, at han hadde det bra og at han håpet at det sto bra til med meg også. Og det gjør det jo. Jeg tok det med inn på kjøkkenet. Der leste jeg kortet igjen. Han er på pub og ser på fotball, sier han. Prøver å tilpasse seg den lokale kulturen.. Jeg vet ikke helt. Utsiktene til at min sønn skal ende opp som hoiende og øldrikkende fotballsupporter, er jo ikke noe lyst og vakkert bilde, men det går seg sikkert til, tenker jeg kanskje mens jeg myser på bildet av Bournemouth. Det ser ut som rivieraen et eller annet sted.. Ingen blåhvite engelskmenn med dårlige tenner, ingen fotballhelter.

Og mens hele verden skriker og deler alt mulig på nettet, så tenker jeg at det ligger litt mer bak et postkort. Jeg mener, du må tenke på noen, du må kjøpe et kort, dikte opp noe innhold, klore det ned på kortet og lete frem en adresse uten alfakrøll, kjøpe frimerke og finne frem til noen som vil poste det for deg. Når du får postkort, så vet du at det er noen som har anstrengt seg litt, -som bryr seg og tenker på deg. Dette er ikke hylende og brautende massepublisering til gud og hvermann på Facebook. Dette er ikke SE PÅ MEG!! og patologisk selvopptatthet.

Og det er ingen som forventer at du skal gjøre noe med et postkort. Du skal ikke like, dele eller klikke deg videre til noe som helst. Du skal bare lese teksten om igjen og om igjen, så mange ganger du har lyst, samtidig som du tenker godt om den som har sendt deg kortet, og gleder deg til å se vedkommende igjen. Postkortet er din skatt!

Verden hadde vært et bedre sted hvis vi alle sendte flere postkort, tenker jeg. Hva tror du du?

Med ønske om en god helg!

T

Valgmaraton i Dovregubbens hall

Kjære venner,

Jeg var av gårde og stemte i går kveld – i verdens største valglokale. Dette er historien om mitt valgmaraton.

Historien vil ha det til at grekerne og perserne i år 490 før Kristus utkjempet et voldsomt slag ved byen Maraton. Grekerne vant, og i følge sagnet løp budbringeren Pheidippides 40 kilometer for å dele nyheten. ”Vi seiret!” var det eneste han klarte å si før han falt død om av utmattelse.

Maraton er en real distanse, selv om den faktisk varierte en del før den endelig landet på 42.195 kilometer i OL i London i 1908. Her var det imidlertid også slik at den først planlagte ruten kun var 40 kilometer, men at den ble endret i siste øyeblikk. ”Fiffen” og de kongelige ville så gjerne at løperne skulle komme forbi Windsor Castle. Det er klart det er fint med litt underholdning når man har samlet noen gode venner i hagen til gin tonics og en runde forfriskende cricket.. Dermed ble løpet forlenget med et par kilometer. Distansen ble for øvrig offisiell i 1924.

Det er mulig at jeg innledningsvis har lagt listen litt for høyt her, men det er jo ikke noe å legge skjul på at jeg ikke er spesielt rask til bens. Maraton er helt åpenbart en umulighet, og selv en ganske ryddig og sympatisk distanse som brygga i Tønsberg kan være plundrete nok.

Uansett, jeg var mentalt sett relativt lettbeint da jeg steg inn i valglokalet. Slagenhallen i Tønsberg er gigantisk svær, og minner på alle tenkelige mulige måter mer om Dovregubbens hall enn om en sympatisk liten gymsal.  Sistnevnte hadde passet meg bra.

Den legendariske Tsjekkiske maratonløperen Emil Zapotek pleide å hilse sine løpsfrender med  ”Today we die a little”. Og jeg tror kanskje at jeg følte det litt sånn, der jeg myste ut i verdens største valglokale og beundret den hinderløypen av sperringer og tau som viste hvor vi skulle gå.

Det var jo bare å komme i gang. Det lugget kanskje litt da jeg la i vei (det høres så fint ut, men både du og jeg vet at virkeligheten ikke er så leken og lett..) i motsatt vei av klokkeretningen. Langt der borte kunne jeg skimte de små bodene der alt det hemmelige skulle skje. 

Og på oppløpssiden tenkte jeg kanskje litt på de kongelige i 1908, der de sto i hagen med sine svale gin tonics og ventet på at verden skulle løpe forbi. Eller kanskje jeg tenkte på formuesbeskatning av arbeidskapital, forbannet velferdsprofitørene eller rett og slett funderte på det store grønne løftet.

Men endelig kom jeg frem. Sloss litt med forhenget, fikk lirket meg inn og fant veggen med alle listene.  Jeg fant en liste som passet, og så vel i grunnen ingen hensikt i det å skulle begynne å klusse med denne Det var bra folk på listen – ingen grunn til  å dele ut ekstrapoeng eller foreta utstrykninger.

Vel ute av lykkeboden kunne jeg konstatere at jeg fremdeles var dagsmarsjer unna området der valgurnene befant seg.

Men jeg var langt fra alene her i evigheten. Jeg hilste på noen som var ute i samme ærend som meg. En eldre dame med stokk. Vi gikk om kapp over strekene til det som markerte en badmintonbane. Men hun var alt for rask for meg. Jeg var sjanseløs.

 Den siste oppløpssiden mot de mange små bordene med valgmedarbeidere og valgurner  gikk jeg i stillhet, muligens ettertenksom. Kanskje  lurte jeg litt på oljeboring i Lofoten  (konsekvensutredning er et flott ord?!), funderte på hvor mange lærere det er nødvendig å ha i et klasserom eller hvor mange ulv vi ønsker oss i bakgården vår. 

Jeg krysset mållinjen. Damen ved det lille bordet var smilende og grei. Valgkort og identifikasjon var på stell, og dermed kunne jeg  legge stemmeseddelen i urnen. Happy days!

Nå var det faktisk mulig å fornemme utgangsdøren langt der borte, og jeg valgte å te meg som om siste etappe var æresrunden på et eller annet grisestort stadion. Ingen store fakter, selvfølgelig. Kanskje jeg tenkte godt om Erna eller Jens.  Kanskje ikke.

Eller kanskje Eliud Kipchoge fra Kenya. Tidligere i år løp han maraton på to timer og 25 sekunder. Han er antageligvis verdens raskeste maratonløper. Alt var lagt til rette for at han skulle bryte drømmegrensen på to timer på Monza-banen i Italia. Underveis i løpet ble flere fartsholdere (harer) sendt ut i løypa, og Kipchoge fikk drikke av funksjonærer på moped. Du klarer det neste gang!

Her i Slagenhallen er det definitivt ingen harer, og funksjonærene sitter rolig ved plassene sine i stedet for å farte rundt på moped. Det er sikkert mer klimavennlig. Og ulven har antageligvis spis det som måtte ha vært av harer.

Mitt maraton er over – jeg er tilbake ved bilen. Her kunne jeg selvfølgelig ha gått i knestående, fektet med stokken og ropt ”Vi seiret!” Men jeg klarte å legge bånd på meg.

Godt valg!

T

Fra minneboken : Ikke akkurat Tour de France!

Det sykles igjen, og jeg benytter anledningen til å hente frem et ganske falmet og slitent blogginnlegg fra minneboken. Vi snakker 10.juni 2010 – det året Elgen prøvde på noe han åpenbart ikke kunne klare. Vi snakker fremdeles om det..

 Kjære Venner!

 Jeg tror at Elgen har forsynt seg med et kakestykke som er for stort. Alt for stort. For all del, min røslige venn er glad i mat, og dette handler på ingen måte om at han har pådratt seg en eller annen form for spisevegring.

Dette handler strengt tatt ikke om mat i det hele tatt. Nei, det handler heller om at han har takket ja til noe som han kanskje skulle ha vurdert litt mer grundig før han hoppet på. Noen vil kanskje si at han har blitt bondefanget. Jeg vet ikke om det var bønder involvert, men jeg skjønner at min venn har meldt sin interesse for noe han strengt tatt ikke har forutsetning for å være en del av. Og det er godt mulig at det er noen som har vært ufine nok til å lokke ham ut på den alt for tynne isen.

Fint med teambuilding?

En gang på høsten i fjor, så var det noen på arbeidsplassen hans som tenkte tanken at en real sykkeltur kunne være en fin måte å bygge lagfølelse og sterke bånd på. Teambuilding. Vedkommende som tok initiativet var sikkert velmenende, sikkert en liten spirrevipp på 55 kilo som 6 ganger i uken gjennomfører treningsøkter som ville gjort selveste Petter N forlegen. Den velmenende snakket med sjefen, de ble enige om å kjøpe inn litt treningstøy, legge litt penger i sykler og bidra til deltagelse i et turritt en gang mot sommeren.

Og jeg vet ikke hva min venn tenkte på. Elgen – drøyt 2 meter på sokkelesten med en matchvekt som sikkert er i nærheten av 150 kilo. Det er selvfølgelig mulig at han var bevisstløs i det øyeblikket han sa ja.. Men uansett, i godt over et halvt år har han nå vært klar over at han skal sykle Nordsjørittet sammen med kolleger og dårlige venner på jobben. Sykkelen, med setet regulert opp til maksimal høyde, har stått trygt lagret eller bortgjemt i garasjen mens min venn har varmet opp med mentale øvelser innendørs.

- Hva tenkte du på?

 Kanskje har han lukket øynene og sett seg selv med skinnende gul ledertrøye, omringet av lojale og hardt arbeidende hjelperyttere. Elgen drømmer kanskje at han for et øyeblikk er Lance Armstrong. De sykler Tour de France – kanskje den umenneskelige og legendariske klatreetappen til Alpe d`Huez. En etappe som går over 173 kilometer før den kulminerer i en nesten 14 kilometer lang stigning. 7.9 graders helning og 21 krappe svinger. Utslitt passerer de mållinjen og myser ut over alpelandsskapet i det lille tettstedet Bourg dÒisanns.

Nordsjørittet er et turritt på drøyt 100 kilometer. Fra Egersund til Sandnes i et landskap som i all hovedsak er sympatisk panneflatt. Ikke akkurat Tour de France. Og godt er det, for min venn er definitivt ikke Lance Armstrong. Lance er drøyt 175 cm høy, en gjennomtrent og råsterk kropp som neppe veier mer enn 70 kilo (i all hovedsak muskler og slikt – selvfølgelig!) Han kjennetegnes ved en vilje som er så sterk at den kan flytte fjell, og han har ettertrykkelig vist at han foretrekker å vinne..

Elgen drømmer. Han er en fin fyr, vi er glad i ham akkurat som han er. Men han er, som allerede påpekt, ingen Lance Armstrong. Og det er enda godt at denne sykkelturen finner sted på Jæren og ikke i de djevelske franske alpene.

Lance har selvfølgelig et stort og profesjonelt støtteapparat. Trenere, leger, massører, lagledere med flere. Elgen har bare oss – pokerlaget fra Høyjord. Og vi er ikke særlig kompetente når det gjelder sykkelløp og slikt. Det er liksom ikke vår greie.

Men vi skjønte tidlig såpass, at det gjelder å ”venne seg til” sykkelopplevelsen i forkant av selv et panneflatt turritt på usle 100 kilometer. Jeg velger bevisst å ikke bruke ordet trening i denne sammenhengen. Dette handler om å overleve, ikke om å vinne eller få en anstendig plassering på resultatlisten. Dette handler om å redusere smertene, om å gjøre det mulig å kunne gå for egen maskin den etterfølgende uken. Så tilvenning er definitivt ordet, ikke trening.

Når så er sagt, så har Elgen valgt å ignorere våre velmente råd i denne sammenhengen. Sykkelen har støvet ned i garasjen, og han har valgt å fokusere ensidig på mental trening i sofaen. Det vil straffe seg.

Løpet er i morgen, og Elgen, spirrevippen og de andre fra bedriftslaget har tenkt å gjennomføre. Og slikt pågangsmot står det respekt av. Jeg sier ikke dermed at det er fornuftig, veloverveid eller lurt. Men jeg respekterer mennesker som møter sin skjebne med åpne øyne, løftet hode og et smil om munnen.

Pokerlaget er sitt ansvar bevisst – vi stiller i egen følgebil, dog uten fargerik fellesbekledning og skjemmende hodepynt . Vi skal cruise rundt i Jær-alpene, oppleve lokale tavernaer og feire resultatene uansett hvordan de blir. Og det er mulig at det kommer til å gjøre litt vondt dagen derpå. Men ikke i beina.

Tenk deg godt om før du sier ja..

Når spirrevippen på jobben din begynner å snakke om sykling, løping og fellesskap, så gir jeg deg følgende kloke råd: Tenk deg godt om før du sier ja til noe som helst.. Det kan komme til å gjøre vondt, skrekkelig vondt!

Og til alle dere spirrevipper som tenker teambuilding og umulige fysiske øvelser; bowling, pizza og øl er et velutprøvd og hyggelig konsept. I all hovedsak smertefritt og lystbetont. Det er kanskje OK en gang i blant det også?

Ønsker deg en smertefri og god helg, med eller uten sykkelhjelm!

T

-->