Vinen, drømmene og livet.

(Finn jakken som passer.)

Kjære Venner,

Dette er et blogginnlegg om drømmene som det ikke blir noe av,  og vin som man ikke har mot til å drikke. Dette er et blogginnlegg om livet.

Livet er som et gedigent vinskap, og der inne i mørket, skjermet for vibrasjon, støv og uroligheter, ligger vinen og drømmene.

Og på samme måte som det i livet finnes drømmer som vi aldri har mot til å virkeliggjøre, så finnes det vinflasker inne i skapet som aldri vil bli åpnet og nytt.

Hvorfor følger vi ikke drømmene våre, og hva er det som stopper oss fra å drikke vinen på de helligste hyllene i det store vinskapet?

Nå skal jeg droppe all bruk av ”vi” og ”oss”, og heller snakke på vegne av mitt eget skrøpelige  og noe ustabile ”jeg”.

Jeg drømmer de deiligste drømmer om enkelte av vinflaskene i skapet. På nederste hylle ligger de trygt og godt. Der ligger det magnumflasker – både livet og vinskapet inneholder jo noen ganger store flasker – en Musar fra 1990 og en Barbaresco fra Poggio del Ciabot.  De er så robuste og innbydende, der de ligger, men jeg drikker dem ikke. Over dem ligger det Barolo fra Oberto, Mouton Rotschild fra Bordeaux og Chevrey –Chambertin fra Burgunder. Der ligger Brunello di Montalcino, en Donatella Cinelli Columbini fra 2001. Fra verdens beste kvinnelige vinmaker! Barolo fra Montezemolo – en Monfaletto. Bildet av det libanesiske sedertreet er levende.  Chianti classico fra Rocca di Montegrossi. Fra Gaiole, et vellykket stenkast fra Greve. Et par flasker fra Ribera Del Duero. Spanske venner.

De har ligget der i mørket en god stund. Og det er ikke det at jeg har glemt dem eller ikke tenker på dem. Tvert imot. Det er vel heller det at jeg liker å drømme om dem, og jeg er så redd for at jeg vil bli skuffet hvis jeg henter dem fram fra mørket og åpner dem.  Hva gjør jeg hvis det viser seg at vinen til Donatella ikke er noe særlig,  hva skal jeg drømme om da?

Så da tenker jeg kanskje sånn at det er bedre å la flaskene bli liggende i vinskapet, mens jeg lever for- og nyter drømmene.

Og sånn er det litt med de store drømmene i livet også – alt det jeg ville gjøre og lengter etter.  Hvis man slipper alt og er modig, så kan det allikevel vise seg at det ikke var mulig. Da er det kanskje bedre å leve godt med drømmen, undrer jeg.

Jeg er full av beundring for alle dem som har mot nok til å hente fram flaskene fra mørket og åpne dem slik at de kan nytes her og nå. Det kan vise seg å bli fantastiske vinopplevelser av det.

Og de uredde menneskene som velger å forfølge de store mulighetene og drømmene i livet, de som slipper alt og bykser over avgrunnen i et eneste langt hopp.

Men, pokker heller, vi trenger ikke gjøre dette til en klissete ”carpe diem”-greie. Det handler om å ha mot nok til å drikke vinen og følge drømmene. Risikere noe for å vinne alt.

En historie om å finne jakken som passer.

En ung buddistmunk diskuterer med sin mester.

– Hvorfor lever ikke menneskene ut drømmene sine? Hva er det som holder dem tilbake.  Betaler mennesket en høy pris for å kunne følge drømmen, eller er det slik at man betaler en høy pris for å unnlate å følge sin drøm?

Zen-mesteren ber den unge munken om å følge ham til en eksklusiv klesforretning . Der får munken prøve en  dressjakke av  et forseggjort stoff og med silkefor.  Det er en meget kostbar jakke.

Mesteren spør munken hvordan jakken passer, og munken svarer fornøyd at jakken er nydelig. Akkurat passe og  meget behagelig mot kroppen. Munken stråler!

Mesteren ber så butikkens innehaver om å finne fram en jakke til av det samme slaget, men to størrelser mindre enn den jakken som munken allerede har prøvd.

Den unge munken prøver lydig også den andre jakken. Mesteren spør igjen hva han synes, og munken forteller at denne jakken er for trang. Den kjennes ubehagelig ut og begrenser hans bevegelsesmuligheter.

Zen-mesteren smiler idet de forlater butikken. De to jakkene er, bortsett fra størrelsen, helt like. De koster like mye, men allikevel er det slik at det kun er den ene jakken som gjør munken fornøyd, mens den andre jakken gir lite glede.

– Alt i livet har sin pris. Alle valg har konsekvenser.  Om du velger å følge dine drømmer eller la det være, så kan det være at prisen er den samme. Forskjellen er at den som følger drømmen kan ende opp med en jakke som passer perfekt, mens den som lar være å drømme lett kan ende opp i en jakke som enten er for liten eller for stor. Prisen er den samme, jakkene oppleves vidt forskjellige.

Javel – en velkledd munk og en klok mester. Og kanskje er det slik at  både du og jeg bør følge drømmene og la være å uroe oss så mye for prisen eller konsekvensene. Det eneste som er viktig er at jakken passer. Og at vinen smaker.

Glad gutt på bymuren i Lucca. Molinero de Grace Riserva 2005 i
plasglasset. Livet er lett å leve..

Så, en kveld, når lyset er lett og kveldssolen går ned over den knøttlille balkongen her på Jarlsø, så kan det være at jeg i et øyeblikk av overmot og lettsindighet henter fram Donatella eller libaneseren fra vinskapet.  Kanskje jeg gjør noe helt annet, og tenk om det viser seg at jakken sitter som støpt?

Med ønske om en god helg, gjerne med en fantastisk vin!

T

Mer vin og flere tanker.

(Absolutt nødvendighet!?)

Kjære Venner,

Jeg tror jeg tenker bedre og friere når jeg drikker rødvin. Aller helst en riktig god rødvin, selvfølgelig. Og aldri er tankene mer lekne og lettbente enn når jeg nyter vinen mens  jeg ser ut over vannet  og kjenner på solen og varmen. Rødvinstanker..

Mer vin og flere tanker!

Solen henger fortsatt ganske høyt over Husøy. Det er ettermiddag, og jeg er doven og mett der jeg sitter og studerer livet fra den knøttlille balkongen her på Jarlsø. God vin i glasset. En Toscaner fra Chianti Classico, Fonterutoli  fra 2007. Det året var vinhøsten bare sånn passe god, og dermed ble det ikke produsert en Riserva-utgave av de beste druene. Disse druene ble dermed brukt i den ordinære tappingen, og sørger for at man får en ekstra god vin for pengene.

Fonterutoli produseres av Mazzei-familien. Det har de gjort siden 1400-tallet, i den lille byen Castellina i Chianti. Du følger S-222, vinveien,  kjører igjennom det bølgede landskapet med vinranker og oliventrær. Du finner ikke noe gammelt slott som heter Fonterutoli i Castellina. Jeg har lett etter det, tro  du meg. De moderne Mazzeien har sprengt et gedigent moderne produksjonsanlegg ned i fjellet. Men druerankene er gamle, og du ser dem overalt hvor du vender blikket. Det er som å være på havet, et hav der de lange bølgene er grønne  og frodige med ranker plassert med matematisk nøyaktighet  så langt som du har fantasi til å forestille deg. Det er antagelig akkurat slik det ser ut i himmelen. Håper jeg.

Greve in Chianti - omtrent som i himmelen?

Og der lager de den fantastiske vinen. Den har en klar ren rødfarge, og jeg kjenner lukten av røde bær, eikefat og litt solbær.  Ettersmaken er lang, deilig lang. Jeg skjenker mer i glasset, drikker og registrerer forsiktig smak av krydder, mentol og urter. Noe som minner om smaken av te. Kanskje litt tobakk?

Jeg drikker litt mer, lukker øynene og nyter solen. Sjelen , drømmene og alle sansene mine sitter på Piazza Matteotti, den store, lille plassen midt i Greve i Chianti. Uterestauranter som har ligget på samme plass i generasjoner, store hvite parasoller av seilduk, hvite duker på bordene, steinhus i duse og lyse farger rammer inn plassen. Helt øverst ligger kirken, Santa Croce.  Den varme luften lukter urter, noen steker et eller annet der inne på kjøkkenet. Kelneren er 180 år gammel, og har ikke noe hastverk i det hele tatt. Svart forkle, hvit skjorte og stilfull som bare italienere kan være.

Piazza Matteotti

Det råder en Cinema Paradiso-stemning, og sjelen min nyter oliventrær, gamle kirker og en livsrytme som bare helt umerkelig snegler seg av gårde. Jeg bestiller Caprese, men solmodne tomater og fersk mozarella. Brød, oliven og balsamico. Så blir det Primo platti og Secondo platti. Hjemmelaget pasta, kanskje Tardiadelle, før det blir finale med Bistecca Fiorentina, grillet over trekull og servert med noen skiver sitron som eneste tilbehør. Du makter ikke mer.

Og hele tiden sørger bestefar for at det er god vin i glasset, antageligvis noe laget rett i nærheten. Kanskje i Panzano, eller Radda. Sjelen og drømmene  er hjemme i Greve, mens jeg sitter vaglet opp her på Jarlsø og kan konstatere at solen snart passerer Kalvetangen. Det glitrer gjevt i store palass. Ikke en eneste vaktmester å se..

I slike stunder tenker jeg ofte på hva som er nødvendig for å leve det gode liv. Hva er det egentlig som er viktig her i livet. Strengt tatt, hva er det jeg elsker høyere enn livet selv. Hva er absolutt nødvendig?

Jeg skjenker litt mer Fonterutoli i glasset –  og tenker på  Pompeius . Det er jo selvfølgelig en merkelig ting å gjøre, men det hender at jeg driver med slikt når jeg sitter her og smådøser med god vin. Merkelig type..

”Navigare necesse est, vivere non est necesse.”

Rett oversatt betyr det noe slikt som  ”Det er nødvendig å seile, men å leve er ikke nødvendig.”  Ja vel, tenker jeg. Så denne romeren, Pompeius den store,  han mente altså at det var saker og ting som var viktigere enn selve livet.

Men, å seile?! Hvorfor akkurat det? Var dette en kjærlighetserklæring til havet, eller sa det noe om Middelhavets betydning i Romerriket. Tror ikke det.

År 56 før Kristus. Roma styres av trekløveret Cæsar, Crassus og Pompeius. Matlagrene i Roma er i ferd med å ta slutt, og man står ovenfor en potensiell sultkatastrofe. Pompeius får i oppgave å fylle matlagrene igjen. Han sendte agenter og venner av gårde til steder som Sicilia, Sardinia og Afrika. De sørger for at det ble samlet inn store mengder med korn. Pompeius dro så av gårde med en flåte for å hente kornet. De lastet om bord i Kartago i Tunisia. Da alt var klart for hjemreise, begynte det imidlertid å bygge seg opp et kraftig uvær.

Kapteinen på det største skipet i flåten vegret seg for å seile. Det var da Pompeius gikk om bord, sikkert bredbeint og fin, frontet mannskap og offiserer mens han uttalte  det berømmelige ”Navigare necesse est, vivere non est necesse”. Å seile er nødvendig, men å leve er ikke nødvendig.

Pussig skrue,  denne Pompeius, tenker du kanskje.  Sannheten er vel helst den, at romeren først og fremst tenkte på sin egen maktposisjon og politiske framtid., og i liten grad var opptatt av at folket i Roma sultet og hadde det ugreit. Han hadde åpenbart ingen spesiell interesse for seiling eller den slags, men han forsto  at livet slik han kjente det ville være forbi hvis de ikke satt seil og fikk kornet hjem til Roma. Den store Pompeius hadde orden i sine prioriteringer.

Uansett, filosoferer jeg, så er det kanskje slik at det er noe som er viktigere enn selve livet. Det er neppe seiling, men sånn omtrent midt i livet, så er det kanskje greit å finne ut av egne prioriteringer. Hva tror du?

"Torso" på Piazza Matteotti & meg. Navigare necesse est?

Solen forsvinner  bak Oberståsen, jeg tømmer det siste glasset med vin og kjenner at tilværelsen er ganske lys og lett.  Og i denne lettheten så fornemmer jeg - helt ubegripelig - at olivenlundene og vinmarkene i Chianti synger mykt og deilig til hjertet mitt. Sanger om åpne plasser, solmodne tomater,  landskap med bølger som havet og vin som er laget med kjærlighet. Hva er det egentlig som er nødvendig. Absolutt nødvendig?

Med ønske om en god helg!

T

Rødvinstanker

(Sol og måne!)

Kjære Venner,

Kald vårkveld med antydning til solgløtt her på den knøttlille balkongen på Jarlsø. Jeg hiver på meg en fleecejakke, og koser meg med et glass rødvin. Tankene beveger seg lettere og friere da.

Jeg er glad i rødvin. Veldig glad i god rødvin.  Hva jeg mener med god? Jo, ofte kan det bety en  Barolo, en Barbaresco, en Amarone eller kanskje en Ripasso. Men akkurat i kveld  drikker jeg en amerikansk vin, en Zinfandel fra Fetzer. Den er ”lettdrukket” , rimelig rett fram og enkel, og den kommer i en flaske med skrukork. Vinkjenneren eller –snobben vil nå irettesette meg, og vennlig påpeke at dette neppe kan sies å være en særlig god vin.

Tankene beveger seg friere med litt rødvin..

Ikke? Sammenliknet med hva da? Vin er på mange måter som mennesker. Noen slag er komplekse, tungsindige og vanskelige å forstå seg på, mens andre er åpne, enkle og ufattelig lette å forholde seg til. Det finnes mennesker – og vin – som er interessante, balanserte og konsentrerte. Og så har du dem som er tynne, søte og nesten helt uten ryggrad. Noen er bitre og vanskelige, mens andre igjen kan være imøtekommende og innsmigrende.

Når man treffer mennesker – eller vin – så er det timing og omstendigheter som avgjør om opplevelsen er god eller dårlig. Det er en subjektiv vurdering der og da.

Og der har du meg. I vårkvelden, i forsiktig solgløtt på den knøttlille balkongen. Sammen med en jovial og vennskapelig amerikaner.  Her og nå er det en god vin. Definitivt en god vin. Snobben får mene akkurat det han ( - for det er jo som oftest en han) vil. Jeg bryr meg ikke. Tvert imot, jeg skjenker heller mer vin i glasset.

Det er litt urettferdig å sammenlikne ulike viner, på samme måte som det fort kan være litt urettferdig å sammenlikne ulike mennesker. Tenker jeg. Men vi gjør det allikevel hele tiden. Sammenlikner mennesker, mener jeg.  Og noen ganger er vi ganske strenge.

Men sjelden er vi så strenge som når vi sammenlikner oss selv med andre. Det er så lett å betrakte alle rundt seg, samtidig som de fleste av oss  har vanskeligheter med å gi seg selv en noenlunde  nøktern og fair vurdering. Ofte ser vi på oss selv – i beste fall -  som en middels god og lite spennende vin. Med skrukork.

Jeg nyter min Zinfandel og tenker på samuraiene. Samuraiene var kriger-aristrokratene i Japan i flere hundre år.  De tjenestegjorde som regel en eller annen viktig person, og de hadde en særdeles streng æreskodeks over hvordan man skulle leve og dø. Bushido – ”krigerens vei” – går ut på at man kjenner livet i hvert åndedrag man tar, i hver kopp med te, i hvert vindpust, i kirsebærtreet og i hvert liv man tar. Seppuku – harakiri – gir samuraien mulighet til å forlate denne verden med æren i behold. Jeg er temmelig sikker på at samuraiene var rimelig ryddige mennesker.

Hvor vil jeg hen?

Jo, jeg vil at du skal vite at selv samuraiene – disse supermenneskene – kunne ha problemer med selvfølelse og forholdet til andre mennesker. Og da er det jo ikke så rart om  både du og jeg noen ganger kan ha problemer med  sammenlikninger. Enten det nå gjelder mennesker eller vin.

Dette er zen-historien om solen og månen.

En samurai som var viden kjent for sitt noble og ærlige sinnelag, dro til et kloster for å be om råd fra en Zen-mester. Imidlertid, i det øyeblikk han gikk inn i tempelet der Zen-munken ba, så fikk han en sterk følelse av underlegenhet. Selv om han hadde kjempet for rettferdighet og fred hele sitt liv, så stod det helt klart for ham at han ikke på noen måte var i nærheten av den opphøyde ro og den klokhet som munken foran ham hadde i livet sitt.

-Hvorfor føler jeg meg så underlegen og verdiløs?, spurte han så snart munken hadde sluttet å be.

Jeg har stått ansikt til ansikt med døden mange ganger, jeg har kjempet så hardt for de som selv er forsvarsløse. Jeg vet at jeg ikke har noe å skamme meg over. Allikevel, når jeg ser deg meditere, så føler jeg at livet mitt er helt uten verdi.

- Vent. Så snart jeg har tatt imot alle dem som har kommet for å snakke med meg i dag, så skal jeg hjelpe deg med det du funderer på.

Samurai-krigeren  ble sittende i tempelhagen hele dagen mens han betraktet alle de menneskene som kom for å rådføre seg med den kloke munken. Han så hvordan munken tålmodig tok imot dem med et vennlig smil. Samuraiens nysgjerrighet avtok imidlertid raskt. Han var en handlingens mann, og mislikte intenst det å måtte vente.

Da kvelden kom, og de siste besøkende hadde forlatt tempelet, så forlangte han:

- Vil du nå gi meg ditt råd?

Zen-mesteren inviterte ham inn og viste ham til rommet sitt.  Nattehimmelen var opplyst av en full måne, og atmosfæren var preget av en dyp og inderlig ro.

- Ser du hvor vakker månen er i kveld? Den krysser hele himmelhvelvingen, og i morgen så vil solen igjen skinne for oss. Solens lys er kraftigere, og gjør det mulig  å se alle detaljer i landskapet rundt oss: trær, fjell og skyer. Jeg har betraktet-  og kontemplert over disse to i flere år, men jeg har aldri hørt månen klage over at den ikke skinner like kraftig som solen. Er det fordi jeg er mindre verdt?

- Nei, så klart ikke, svarte samuraien. Månen og solen er forskjellige ting, begge med sin helt særegne skjønnhet og sine egne kvaliteter. Du kan ikke sammenlikne de to.

- Så, da vet du altså det du trenger å vite. Vi er to forskjellige mennesker. Vi kjemper begge  - på vår egen måte  - for  det vi tror på, og for dermed å gjøre verden til et bedre sted å være. Alt annet er utelukkende hvordan ting tilsynelatende ser ut.

Så, ikke undervurder deg selv gjennom å sammenligne deg med andre. Det er ulikhetene våre som gjør oss unike og verdifulle.

Og vit dette – noen ganger er en zinfandel fra Fetzer en god vin. En meget god vin.

Med ønske om en god helg!

T

En kjærlighetserklæring?

( Urolig kjærlighet )

Kjære venner!

Det er jo ikke alltid at det er så forbasket glamorøst. Det er ikke bestandig høylydt og skinnende blankt. Noen ganger kan det være urolig kjærlighet i mørket..

Marc Chagall - "Lovers in moonlight"

Du sover ikke, sier hun og strekker nesen mot halsen hans.
- Nei, det er bortkastet tid, svarer han og ser skyer og måker  over det urolige vannet der ute i  mørket.
- Du tenker på noe.
- Mmmmm, bekrefter han og kjenner lukten av sen natt og ro.
- Jeg vet hva du tenker på. Du tenker på dette med å låne noen, du er redd for at jeg bare låner deg, sier hun med lukkede øyne.
- Javisst.
- Men det gjør jeg ikke.
- Si det en gang til.
- Jeg låner deg ikke. Du er så redd for det.
- Jeg har stått så mye til låns. Og jeg har kanskje  mange år igjen.
- Jeg har jo på et vis lånt deg. Men, du.
- Ja.
- Jeg kommer ikke til å levere deg tilbake.

Med ønske om en god helg.

T

Lykken på strandpromenaden

(Fra minneboken- sterke øyeblikk)

Kjære venner!

Modige Hanne og jeg har vært på tur. De siste ukene har jeg delt fargerike og sterke øyeblikk fra minneboken.  Jeg har hallusinert, fantasert og ufiltrert fortalt om orkideer som flyter av gårde i vannet, om Alhambra og møtet med en spesiell mann, og om dommedagsopplevelser i Rojales. Det handler om øyeblikk og opplevelser, og det vil ikke være feil å antyde at jeg har malt med sterke farger og bred pensel. Jeg liker det sånn, og har ikke behov for å fisle omkring med forsiktige antydninger og vage hint. Det er på mange måter helt fint å være en litt rabiat rosa elefant på rundtur i et glassmagasin.

Uansett, jeg har spart det beste øyeblikket til slutt. Det finnes neppe noe mer sanselig og sterkt enn det øyeblikket der du plutselig innser at du er lykkelig!

Modige Hanne og jeg koste oss, og tiden gikk svært sakte. Og når tiden beveger seg så forsiktig fremover, da er det godt å være nær en som man er glad i. Tid til å prate om alt og ingenting, tid til å tenke eller være stille. Tid til å være sammen. Vi hadde solen i øynene, og det er vel strengt tatt aldri et problem?

Det er rart med det, men du kan farte lenge omkring uten å vite hva du leter etter. Men plutselig forstår du at du har funnet det.Vi fant det på strandpromenaden i Torrevieja.  En litt kjølig dag, av den typen der det kun er nordmenn som orker  å late som om  det er sommer og varme.. Vi var to pilegrimer som søkte det gode livet. Og akkurat der og da, på den litt elegante fortausrestauranten La Mulle, så benket vi oss med varme jakker og panoramautsikt til havet og livet.  Elgen slo seg ned sammen med oss, og det ble Gran Reserva fra Torres i glasset.  Du vet når du har funnet fram.

Få problemer

Nå har vi få problemer, tenkte jeg, og tok meg selv i å fundere på om det var selveste lykken vi hadde snublet over her på strandpromenaden. Lille blomst, Elgen og jeg. Akkurat der og da var livet utvilsom veldig lett å leve, roen senket seg, og selv min noe ustadige fantasi syntes å lene seg tilbake.

Hva skal egentlig til for å bli lykkelig? Det er jo lettvint og nærliggende å anta at lykke er å få mer av det vi ønsker oss. Mer penger, mer suksess, mer fritid, større leilighet, bedre bil. Men slike goder gjør oss ikke nødvendigvis lykkelige.  Det blir et jag etter stadig mer. Min erfaring, etter å ha vært ute i opptil flere ganske svarte vinternetter, er at hvis jeg ikke klarer å være fornøyd med det jeg har her og nå, så vil ikke hele verden om jeg eide den, kunne gjøre meg lykkelig.

 

Lykken er antageligvis en måte å møte livet på, en innstilling til oss selv og det som skjer oss? Lykken er her og nå! Du BLIR ikke lykkelig, men kan på en god dag innse at du faktisk ER på solsiden.  Så kanskje vi går rundt og er lykkelig uten å være klar over det selv. Hvordan vet man egentlig at man er lykkelig?, tenkte jeg kanskje der på strandpromenaden sammen med Modige Hanne og min venn Elgen.

–Ta et bilde av oss, Morten. 

Akkurat der og da var alt vel. Jeg ønsket ikke mer, bedre, raskere eller annerledes, men var tilfreds med øyeblikket og livet. Og hva er sannsynligheten for at du får avbildet et slikt øyeblikk? Et bilde av lykken på strandpromenaden. Et sterkt øyeblikk. Definitivt.

Lykken på strandpromenaden. Her og nå - et øyeblikk!

 Historien om lykkens formel..

For lenge, lenge siden.. En rik arabisk handelsmann sendte sin sønn ut i verden for å finne lykkens formel. Etter 40 dager i ørkenen kom gutten fram til borgen der en av den tids vise menn bodde.  Gutten gikk inn, og forventet å finne en særegen, nøktern og ensom vismann. Men inne i palasset var det et yrende liv. Den store salen var full av vakker kunst og all verdens utsmykninger. Mennesker fra alle deler av verden. Vakker musikk og velduftende mat.

Vismannen snakket med alle, og den unge gutten måtte vente i flere timer før det endelig ble hans tur til å snakke med vismannen. Vismannen lyttet oppmerksomt, før han sa at han ikke hadde tid til å hjelpe ham akkurat nå.

Gutten fikk beskjed om å ta seg en tur rundt i palasset. Se på alle de vakre skattene som finnes her! Den fantastiske hagen som det har tatt år å anlegge, de flotte bildene på veggene. Vismannen ga så gutten en skje, og helte to dråper olje i den. Han ba ham passe på de to oljedråpene.

Gutten gikk av gårde – inn i det vakre palasset – med skjeen i hånden. Blikket var stivt festet på de to dråpene. Etter en god stund kom gutten tilbake til vismannen.

De to oljedråpene var fremdeles i skjeen. Har du sett alle de fantastiske skattene som mitt palass rommer?, spurte vismannen. Har du sett teppene, kunsten og hagene? Gutten ristet på hodet. Han hadde ikke lagt merke til alt det vakre. Han hadde vært så opptatt med å passe på de to oljedråpene i skjeen.

Ta så en ny tur i palasset og se på alt som finnes her! Gutten gikk av gårde igjen – med skjeen i hånden – og lot seg overvelde av alt det han kunne se. Etter ytterligere en god stund kom han tilbake til vismannen.

Og gutten kunne fortelle om alt det han hadde oppdaget. De fantastiske hagene, kunsten, teppene og skattene. Men skjeen var tom. Gutten hadde sølt ut de to oljedråpene.

Lykkens formel? Jeg har bare dette å si til deg, sa den klokeste av de kloke: ”Ta deg tid til å oppleve og se alt det som er vakkert, forunderlig og fint i livet. Men glem aldri de to dråpene med olje.”

Så er det da kanskje slik at det handler om å være tilstede i øyeblikket. Om å se byporten til Queseda,  møte mannen i Alhambra, høre trommene i Rojales eller føle nærheten til kjæresten på strandpromenaden . ”Paradiset er som en orkidè som flyter av gårde i vannet”..  Øyeblikk.

Vel, nok er nok.

Jeg takker for følget, og håper at du er lykkelig. At du har solen i øynene,  varmen i hjertet, og at du er tilfreds.

Med ønske om en god helg!

T