Hvem heier på trollet?

(OL er ferdig – hva nå?)

Kjære venner,

Så var det endelig over. Vi vant. Vi gruste dem.  Vi viste dem hvem som er født med ski på beina! Vi moste hele verden i kombinert, langrenn, skiskyting og alle de andre vinteridrettene som betyr så ufattelig mye for verdenssamfunnet. Det er ingen over, ingen ved siden. Vi er så ufattelig gode at det nesten ikke er til å holde ut!  Og det er visstnok typisk norsk å være god. Har Gro sagt..

Men det er altså over. Ferdig for denne gang.  Så, hva gjør vi nå? Hvor tar vi dette videre, og hvilke historier skal vi nå fortelle? For idrett er jo underholdning, og nærmest verdiløs hvis vi ikke har historier å fortelle.

Jeg tror at vi nordmenn liker å tenke på oss selv som Askeladden, en sympatisk, folkelig og grei type som mot alle odds vinner over trollet, takler Per og Pål, og til syvende og sist får både prinsessen og kongeriket. Det er en historie om hardt arbeid, om gode intensjoner, og om det å være en ”underdog”..

Askeladden. Lett å like!

Og alle liker historier om underdogs.  Den greske fabelen om skilpadden og haren, der sistnevnte er lat, seiersvant og selvsikker, mens skilpadden stadig jobber mot en overmakt som det ikke kan være mulig å slå.

Den bibelske historien om David og Goliat, der kjempen Goliat to ganger om dagen i 40 dager utfordrer israelittene og ber dem sende ut sin beste mann for å slåss. Det var ingen som hadde mot nok, inntil noen fikk gjetergutten David til å møte kjempen Goliat, kun utstyrt med en enkel slynge og ukuelig mot.

Hodene våre vet at trollet kommer til å vinne kappspisingen, at haren er raskest og at Goliat vil skambanke den lille gjetergutten, men hjertene våre klarer ikke å la være å tro på det umulige. Derfor elsker vi historiene om underdogs. De rører, berører og engasjerer.

Men kan vi fortsette med å fortelle oss selv og resten av verden Askeladden-historier? Er det noen som vil tro på dem nå? Tror vi selv? Det er selvfølgelig vanskelig å finne engasjerende historier om det å være ”beyond number one”. Det er et ståsted der det er fint lite oppside igjen.. Lite å vinne, mye å tape.

Nå som vi er best, størst, raskest, flottest og flinkest, så er det på tide å tenke på de nye historiene. Vi er ikke Askeladden lenger. Det store spørsmålet er om det er noen som heier på trollet?

Hvem heier på trollet?

Med ønske om en god helg!

T

Bruno Banani

(Olympiske turister..)

Kjære venner,

Vet dere hvem Bruno Banani er?

Deilige olympiske dager, og vi er på vei mot det verdensherredømmet som vi helt åpenbart fortjener. Det er i det hele tatt ganske mange som tar dette  relativt alvorlig, og det har lett for å spre seg en mismodig henge seg i garasjen-stemning når det lugger i en eller annen øvelse der vi har budsjettert med tidobbelt norsk, eller hvis Petter`n ikke føler seg helt pigg.

Vel, da er det desto mer befriende å oppdage at det ikke er alle som tar dette like alvorlig, ikke reiser med 600 par ski, smøreteam på størrelse med fotballag og fysioterapeuter og massører nok til å bemanne et anstendig bra spa-anlegg.

Bruno Banani; et levende markedsføringsstunt!

Aking! Er det sport?

Jeg snakker om aking. Her forleden dag var jeg usedvanlig tiltaksløs foran tv-apparatet, og endte faktisk opp med å få med meg store deler av den første runden (av 4) av den olympiske akekonkurransen. Og selv om man selvfølgelig ikke skjønner såpass mye at man klarer å sette pris på rabalderet, så danner man seg raskt  et inntrykk av menneskene og sporten. Det siste er jeg for øvrig ikke helt sikker på. Om dette er sport, mener jeg. Det blir jo fort noe Magnus Carlsen over denne diskusjonen, men jeg tviler på om det er noen av disse karene i tettsittende, glinsende og fargesterke drakter som har trent på seg astma eller hjerterytmeforstyrrelser.  Dette ser rett og slett ut til å være noen middelaldrende karer som liker glinsende utstyr, store flotte hjelmer, merkelige små kjelker og reale aketurer.

Alfahannen – ”the Big Kahuna” – heter Loch og er fra Tyskland. Han er den som alltid aker raskest, og han så ut til å være en idrettsutøver som tok det hele svært alvorlig. Det gjorde også en håndfull ukrainere, russere, sveisere og en og annen østerriker. Så langt minnet dette om skarpskodd olympisk konkurranse. På en måte.

Bruno..

Men så tok det hele en litt interessant vending. Det begynte med Bruno Banani.  Bruno er fra Tonga, og er Stillehavsøyas første vinterolympier. Han hadde flott, glinsende  og tettsittende rød drakt, og en svart hjelm som bar bud om at han ikke hadde tenkt å bremse noe særlig. Bruno smilte og vinket inn i kamera, fikk lagt seg til rette på kjelken og akte ned på det jeg forsto av ekspertkommentatoren i beste fall var en middelmådig tid. For øvrig, hvem i herrens navn er det som tar jobben som norsk ekspertkommentator i aking.   A K I N G !! Jeg bare lurer..

Med Bruno vel i mål -  han tok kjelken under armen og løsnet på den fantastiske hjelmen -  så var det  på sin plass med en forklaring på hva han egentlig gjorde her i Sotsji. Det var jo åpenbart ikke det at han er så strålende god i aking. Og det fins ingen akebakker eller –baner på Tonga. Det er sikkert!

Et tilbud han ikke kunne si nei til.

Neida, Bruno Banani er 35 år gammel, og gikk inntil ganske nylig under navnet Fuahea Semi. Bruno Banani er et tysk selskap som produserer undertøy og herreparfyme av det noe rimeligere slaget. Selskapet tok kontakt med Fuahea og ga ham et til bud som han åpenbart ikke kunne si nei til. Han endret navn til Bruno Banani, ble invitert til å bo i Tyskland og trene aking med det tyske landslaget (Floch, selveste!). Så skulle han representere Tonga i OL. Det var planen, og nå står altså Bruno i bunn av akebakken og smiler bredt til kamera.  Nåløyet er altså ikke like lite og plundrete for alle.

For oss nordmenn – som er oppvokst med at det nærmest er noe sakralt og hellig over det å få slippe til i de olympiske leker  - så virket hele Bruno-greia noe lettvint. Og det skulle snart vise seg at det ikke bare var snakk om tilfellet Bruno i denne akebakken. 

Ganske snart fikk jeg hilse på Shiva fra India. Sotsji var hans femte (!!) OL, og han som ble kalt ekspertkommentator kunne fortelle at det heller ikke finnes akebakker i India, og at Shiva derfor var henvist til rimelig lange treningsøkter andre steder i verden. Han var for øvrig en kløpper på egen- og styrketrening.. Best uten ball? Uten å dvele nærmere ved dette, så kan vi slå fast at Shiva var en minst like begredelig aker som Bruno, og Shiva hadde altså holdt på noen  OL, og burde vel strengt tatt vist litt mer progresjon. Så var ikke tilfelle. Men også Shiva smilte bredt og vinket til mamma, pappa og 14 søsken som hadde tatt plass på den relativt trange tribunen ved målgang.

Så fulgte noen høyst forglemmelige akere fra Moldova, Taipei og Australia. Det finnes ikke akebakker i noen av disse landene, og derfor var det kanskje ikke så rart akingen var minst like begredelig som det Bruno og Shiva hadde prestert. Men de var veldig blide og kjekke. Smilte stort inn i kamera og vinket hjem til Moldova og Taipei.

Kelly fra USA fulgte rett etter. Også han temmelig elendig, og selvfølgelig fra et sted der det aldri har vært akebakke. Gudene vet hvorfor han fikk det for seg at akkurat aking var tingen. Det var imidlertid en voldsom begeistring i målområdet da unge Kelly dundret inn til bånnplassering, og det viste seg at hele slekten faktisk hadde tatt turen fra Amerika for å se  på når guttungen skulle bli udødelig olympier. Her hører det med til historien at familien ikke hadde penger til dette OL-prosjektet, og at de derfor hadde kjørt igang kronerulling på Facebook, solgt T-shirts til venner og kjente og peanøtter på den lokale baren. Her var det ikke en eneste fet sponsor eller OL-pamp å se. Masse hyling, vinking og uhemmet glede på tribunen – slekta var så stolt – og det hele var til forveksling likt det scenariet man kan oppleve på en hvilken som helst forblåst fotballøkke med 7er fotball og gira foreldre .

Olympiske turister?

Men etter å ha studert alle disse glade og litt mindre talentfulle idrettsutøverne, så sto det plutselig klart for meg at dette dreier seg om OL-turister. De liker denne happeningen hvert fjerde år, og har valgt dette som sin ferieform. De kunne satset på bobilferie eller charterturer til syden, men synes det er mer stas med OL, og har funnet seg en idrett som er så marginal  at man lett kommer unna med hva som helst. Her får man gøyale antrekk og kan være med på festforestillinger, innmarsjer og en real runde med pomp og prakt. Shiva, Kelly, Bruno og alle de andre turistene kommer tilbake om fire år. Garantert.

Det hører med til historien at det faktisk var 2-3 norske akere med i konkurransen også. Akkurat da må jeg ha duppet av et øyeblikk, men ut fra resultatlisten forsto jeg at de må ha vært omtrent like bunnløst elendige som Shiva og Bruno. Og i Norge har vi faktisk både akebakker og –baner, men det virker altså som om ettereffekten av vinter OL på Lillehammer lar vente på seg. Det var i 1994, var det ikke?

Jeg ønsker deg en god helg – hold ut!

T

Black power?

(Hvordan olympiere blir udødelige..)

Kjære venner,

Hvor var du når Marit Bjørgen og Therese Johaug ble historiske olympiere? Jeg håper at vi i framtiden kan spørre om dette, og da uten at det har særlig mye med ski å gjøre.

Et mareritt

Sotsji OL så langt har vært et mareritt, og det har enda ikke begynt for alvor.  Det er de litt mindre sportslige greiene som har vært i fokus. En astronomisk prislapp på lekene, en korrupsjon som mangler sidestykke, slavedrift og kummerlig behandling av gjestearbeidere,  en lokalbefolkning som har blitt pisket rundt, elementære rettigheter til ytring og pressefrihet har blitt krenket og kjørt i knestående, og  Putin har gitt alle som er bare  det minste homofil beskjed om å slutte med det. Øyeblikkelig! Eller så vil de bli kastet i fengsel og straffet på både den ene og den andre måten.

Her er det mye å ta tak i – som sagt – OL i Sotsji har så langt vært et forferdelig mareritt. Og med dette som bakgrunnsteppe, hvem bryr seg egentlig noe særlig om hvem som vinner isdansen, går fortest på ski eller tar sin 19. olympiske gullmedalje i en idrett som strengt tatt bare drives aktivt i helt bestemte geografiske deler av Nord-Trøndelag? Jeg mener, det er ikke særlig interessant hvem som hopper lengst, høyest og penest på ski, når de viktige spørsmålene dreier seg om noe helt annet. Hva er viktig?

Black power..

16.oktober 1968  vant Tommie Smith fra USA 200 meter sprint i Mexico- OL. Landsmannen John Carlos ble nummer tre. Tommie og John var ”black”, og stolt av akkurat det. De sto sammen på premiepallen, begge uten sko, men med svarte sokker, visstnok for å poengtere at de var svarte og fattige. De hadde på forhånd avtalt å stille med svarte hansker. Carlos hadde imidlertid glemt sine, og dermed delte de på Tommies par. Carlos  med hanske på venstre , og Tommie på høyre hånd.

Og da den amerikanske nasjonalsangen ble spilt på stadion, bøyde Tommie Smith og John Carlos hodene og hevet de hanskekledde armene og  gjorde Black power-hilsen.

De var ikke redd for å si fra..

Det ble selvfølgelig et forferdelig rabalder. IOC-presidenten krevde at Carlos og Smith øyeblikkelig skulle suspenderes fra det amerikanske laget og bannlyses fra den olympiske leiren. Det ble litt frem og tilbake, og enden på visa ble at gutta ble utvist.

IOC-presidenten mente at deres oppførsel var et ”brudd på olympisk ånd”, og et øyeblikk virket det nesten som om han helt hadde glemt at han som sjef for den amerikanske OL komiteen  syntes det var helt uproblematisk med  armstrake nazi hilsninger under OL i Berlin i 1936.

I ettertid er det ingen som husker hvem som vant hva i Mexico sommeren 1968, men vi husker bildet av Tommie og John, de svarte hanskene og deres protest. Tommie prøvde å forklare protesten, som naturlig nok hadde sin bakgrunn i den hverdagsrasismen som de opplevde i hjemlandet sitt på den tiden:

”Om jeg vinner, er jeg en amerikaner, ikke en svart amerikaner. Men om jeg gjør noe galt, da vil de si at jeg er en neger. Vi er svarte, og vi er stolte av å være svarte. Svarte Amerika vil forstå hva vi gjorde i natt.”

Så langt er det ikke en eneste OL-deltager  som har trukket seg fra lekene i  Sotsji i protest mot sjikanen mot homofile eller brudd på menneskerettigheter. Vi nordmenn gleder oss til våre få minutter i oppmerksomhetens sentrum, og sender avgårde flylass etter flylass med deltagere, støtteapparat, pressefolk og Erna. Det virker som om alle synes det er helt uproblematisk med Sotsji. Helt greit, så lenge vi vinner hopp i normalbakke eller 300 meter akebrett med kakaopause. Da kan vel heller homofile la være å være så homofile akkurat under OL, eller?

Hvordan du blir en udødelig olympier – hva hvis..

”Og det er akkurat da Marit Bjørgen og Therese Johaug klatrer opp på pallen og mottar sine medaljer, etter en fantastisk prestasjon i skisporet.  Luften er klar og subtropisk varm, stadion og showet er 350 milliarder kroner vakkert, og det finnes verken terrorister eller homofile i mils omkrets. Og idet vi ser flagget vårt gå til topps og hører ”Ja vi elsker”, så kan både Putin og resten av verden tydelig se at jentene viser fram  fingernegler som er lakkert i alle regnbuens farger..”

Blir det protest i Sotsji? Eller bare smil og medaljer..

Det er slikt som skaper historie, og som er verdt å huske på. Når alt kommer til alt, så er det antagelig ingen som kommer til å minnes hvem det er som vant 15 kilometer klassisk med skibytte for damer  under OL i Sotsji i 2014. Men en ærlig og trassig protest vil bli husket. Spørsmålet er om Marit og Therese  er klar for å bli udødelige. Kanskje Erna lakkerer tåneglene sine? Eller kanskje ikke.

Joda, vi gleder oss til OL. Det begynner i morgen!

T