Jordbærstedet

(Hip, hip, hurra!)

Kjære Venner,

Har du ditt eget jordbærsted? Som liten hadde du det helt sikkert. Spørsmålet er heller om du fremdeles har det.

På et jordbærsted kan det godt vokse jordbær, gjerne ville markjordbær. Men det er den utvidede betydningen som er interessant; yndlingssted, drømmested, den plassen der du helst vil være, der du har det godt, der du slipper unna det du sliter med i hverdagen, der tiden og det trivielle ikke betyr noe.

Vi trenger alle et sted der tiden går langsomt, et fristed der tankene kan leve sitt eget liv. Et sted som viser oss at livet egentlig ikke er så verst.

Slike jordbærsteder kan jo være hva som helst. Et kafèbord, en benk i en park, en strand eller et fjell.  Kanskje noe fjernt og eksotisk?

Mitt jordbærsted er Skagen. For meg er Skagen forbundet med gode opplevelser, minner, åpent landskap, lys og glede.

”Hip, Hip, Hurra!” Kjenner du bildet? P.S Krøyers maleri av Skagen-malerne fra 1888. Sånn føles mitt jordbærsted.

Hip, Hip, Hurra! Er den mest idylliske av idyller – spisende, drikkende og hurraropende venner i livet og i kunsten – kvinner og menn, barn og voksne. Skålende og feirende.

Jeg ville jo helst forblitt i denne idyllen, men vet at det ligger en lang og ikke fullt så idyllisk historie bak maleriet av kunstnerfesten på Skagen.

En tysk marine-maler tok fem fotografier av et særdeles muntert hurra-selskap til innvielse av Anna og Michael Ankers hus og hage i Markvej 2 i Skagen i 1884. Selskapet ropte Hip, Hip, Hurra! På en måte som de hadde lært av sine norske malerkollega Christian Krogh.

Disse bildene fikk den danske maleren Peder Severin Krøyer se, og dermed hadde vi det gående. Han ville male et hurra-bilde av kunstnergildet, og satte i gang – inne i hagen til ekteparet Ancher. Dette var visstnok litt ”kilent”, ettersom Michael Ancher selv hadde vært inne på tanken å lage et kunstverk av de uskarpe fotografiene. Ekteparet Ancher hadde flyttet med  sin datter bort fra Brøndums Gjestgiveri for å komme unna sine støyende kunstnervenner.

Men P.S. ga seg ikke. Han malte videre på sitt gruppebilde, la til og trakk fra personer gjennom årene, og først fire år senere var Hurra-bildet ferdigstilt. Og det er enda godt at han ikke ga seg – det bildet har gledet mange. For meg er det jordbærstedet.

Den godeste Krøyer både la til- og trakk fra litt når det gjaldt hvem som skulle få være med på Hurra-bildet, men på det endelige maleriet ser man (fra venstre) Martha Johansen, maler Viggo Johansen, maler Christian Krogh (selveste!), maler og Hurra-sjef P.S. Krøyer, Degn Brøndum (Anna Anchers bror), maler Michael Ancher, den svenske maleren Oscar Björk, den danske maleren Thorvald Niss, lærer Helene Christensen, den danske maleren Anna Ancher og datteren Helga Ancher.

Skagenmalerne var helt på høyden rundt 1870-1880 tallet. Det var i all hovedsak snakk om realistiske friluftsmalerier med ganske intense lysskildringer.

Mange av Skagenmalerne holdt til på Brøndums Hotel. De var, som kunstnere ofte har en tendens til å være, ikke spesielt betalingsdyktige. Dermed fikk vertskapet ofte kunstverk som betaling. Brøndums hotell skal på denne måten ha opparbeidet seg en samling på mer enn 40 malerier av de senere riktig så anerkjente Skagenmalerne.

Og det er så lett å føle denne Hip, Hip, Hurra!-stemningen når du sitter der i hagen på Brøndums Hotel. Du spiser kanskje jordbær og is, og rett ovenfor hotellet ligger Skagen Kunstmuseum. Der kan du se alle bildene – det er bilder av staselige damer  som spaserer på stranden, fiskere som sliter med havet i åpne trebåter og kunstnere som lever i vakre hager. Det er himmel, hav og lys. Og litt Hip, Hip, Hurra! Det er ikke så ulikt selve livet, og det har alt det et godt jordbærsted trenger å ha.

Denne sommeren, når juli går over til å bli august, så drar vi avgårde til Skagen. Som vi gjorde i fjor, og året før det. Til jordbærstedet.. Vi reiser på tirsdag.

Jeg ønsker deg en god sommer, og håper at du har et eget jordbærsted å besøke.

T

Rødvinstanker

 (Sol og måne!)

Kjære Venner,

Det er varme og lyse sommerkvelder her på min terrasse. Jeg nyter bøkene, tankene og vinen -  koser meg med rødvin. Forestiller meg at tankene beveger seg lettere og friere da. Rødvinstanker..

Jeg er glad i rødvin. Veldig glad i god rødvin.  Hva jeg mener med god? Jo, ofte kan det bety en Barolo, en Barbaresco, en amarone eller kanskje en ripasso. Men akkurat i kveld  drikker jeg en amerikansk vin, en Zinfandel fra Fetzer. Den er ”lettdrukket”, rimelig rett fram og enkel, og den kommer i en flaske med skrukork. Vinkjenneren eller –snobben vil nå irettesette meg, og vennlig påpeke at dette neppe kan sies å være en særlig god vin.

Ikke? Sammenliknet med hva da? Vin er på mange måter som mennesker. Noen slag er komplekse, tungsindige og vanskelige å forstå seg på, mens andre er åpne, enkle og ufattelig lette å forholde seg til. Det finnes mennesker – og vin – som er interessante, balanserte og konsentrerte. Og så har du dem som er tynne, søte og nesten helt uten ryggrad. Noen er bitre og vanskelige, mens andre igjen kan være imøtekommende og innsmigrende.

Når man treffer mennesker – eller vin – så er det timing og omstendigheter som avgjør om opplevelsen er god eller dårlig. Det er en subjektiv vurdering der og da.

Og der har du meg. I sommerkvelden, sammen med en jovial og vennskapelig amerikaner.  Her og nå er det en god vin. Definitivt en god vin. Snobben får mene akkurat det han ( - for det er jo som oftest en han) vil. Jeg bryr meg ikke. Tvert imot, jeg skjenker heller mer vin i glasset.

Det er litt urettferdig å sammenlikne ulike viner, på samme måte som det fort kan være litt urettferdig å sammenlikne ulike mennesker. Tenker jeg. Men vi gjør det allikevel hele tiden. Sammenlikner mennesker, mener jeg.  Og noen ganger er vi ganske strenge.

Men sjelden er vi så strenge som når vi sammenlikner oss selv med andre. Det er så lett å betrakte alle rundt seg, samtidig som de fleste av oss  har vanskeligheter med å gi seg selv en noenlunde  nøktern og fair vurdering. Ofte ser vi på oss selv – i beste fall -  som en middels god og lite spennende vin. Med skrukork.

Jeg nyter min Zinfandel og tenker på samuraiene. Samuraiene var kriger-aristrokratene i Japan i flere hundre år.  De tjenestegjorde som regel en eller annen viktig person, og de hadde en særdeles streng æreskodeks over hvordan man skulle leve og dø. Bushido – ”krigerens vei” – går ut på at man kjenner livet i hvert åndedrag man tar, i hver kopp med te, i hvert vindpust, i kirsebærtreet og i hvert liv man tar. Seppuku – harakiri – gir samuraien mulighet til å forlate denne verden med æren i behold. Jeg er temmelig sikker på at samuraiene var rimelig ryddige mennesker.

Hvor vil jeg hen?

Jo, jeg vil at du skal vite at selv samuraiene – disse supermenneskene – kunne ha problemer med selvfølelse og forholdet til andre mennesker. Og da er det jo ikke så rart om  både du og jeg noen ganger kan ha problemer med sammenlikninger. Enten det nå gjelder mennesker eller vin.

Zen-historien om solen og månen.

En samurai som var viden kjent for sitt noble og ærlige sinnelag, dro til et kloster for å be om råd fra en Zen-mester. Imidlertid, i det øyeblikk han gikk inn i tempelet der Zen-munken ba, så fikk han en sterk følelse av underlegenhet. Selv om han hadde kjempet for rettferdighet og fred hele sitt liv, så stod det helt klart for ham at han ikke på noen måte var i nærheten av den opphøyde ro og den klokhet som munken foran ham hadde i livet sitt.

-Hvorfor føler jeg meg så underlegen og verdiløs, spurte han så snart munken hadde sluttet å be.

Jeg har stått ansikt til ansikt med døden mange ganger, jeg har kjempet så hardt for de som selv er forsvarsløse. Jeg vet at jeg ikke har noe å skamme meg over. Allikevel, når jeg ser deg meditere, så føler jeg at livet mitt er helt uten verdi.

- Vent. Så snart jeg har tatt imot alle dem som har kommet for å snakke med meg i dag, så skal jeg hjelpe deg med det du funderer på.

Samurai-krigeren  ble sittende i tempelhagen hele dagen mens han betraktet alle de menneskene som kom for å rådføre seg med den kloke munken. Han så hvordan munken tålmodig tok imot dem med et vennlig smil. Samuraiens nysgjerrighet avtok imidlertid raskt. Han var en handlingens mann, og mislikte intenst det å måtte vente.

Da kvelden kom, og de siste besøkende hadde forlatt tempelet, så forlangte han:

- Vil du nå gi meg ditt råd?

Zen-mesteren inviterte ham inn og viste ham til rommet sitt.  Nattehimmelen var opplyst av en full måne, og atmosfæren var preget av dyp og inderlig ro.

- Ser du hvor vakker månen er i kveld? Den krysser hele himmelhvelvingen, og i morgen så vil solen igjen skinne for oss. Solens lys er kraftigere, og gjør det mulig å se alle detaljer i landskapet rundt oss: trær, fjell og skyer. Jeg har betraktet- og kontemplert over disse to i flere år, men jeg har aldri hørt månen klage over at den ikke skinner like kraftig som solen. Er det fordi jeg er mindre verdt?

- Nei, så klart ikke, svarte samuraien. Månen og solen er forskjellige ting, begge med sin helt særegne skjønnhet og sine egne kvaliteter. Du kan ikke sammenlikne de to.

- Så, da vet du altså det du trenger å vite. Vi er to forskjellige mennesker. Vi kjemper begge  - på vår egen måte  - for  det vi tror på, og for dermed å gjøre verden til et bedre sted å være. Alt annet er utelukkende hvordan ting tilsynelatende ser ut.

Så, ikke undervurder deg selv gjennom å sammenligne deg med andre. Det er ulikhetene våre som gjør oss unike og verdifulle.

Og vit dette – noen ganger er en zinfandel fra Fetzer en god vin. En meget god vin.

Med ønske om en god helg og en fortsatt fin sommer!

T

Wiesel

Kjære Venner,

Eli Wiesel døde 2.juli. Han var en rumensk-født jødisk forfatter og politisk aktivist. I 1986 fikk han Nobels fredspris for sin kamp mot de kreftene som han fikk føle på nært hold i Auschwitz og andre konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig.

Elie Wiesel har fremstått som en sterk veiviser i en tid preget av vold, undertrykkelse og rasisme. Hans budskap har vært å tilgi, men ikke å glemme.

– Hatet er ikke kjærlighetens verste fiende, har Elie Wiesel sagt, det er likegyldigheten.

Han mistet sine foreldre og sin søster i Auschwitz. Elie Wiesel overlevde, og etter krigen dro han til Paris. Arbeidet som journalist.  Et intervju med den katolske forfatteren og nobelprisvinneren Francois Mauriac ble et vendepunkt i livet til Elie Wiesel.

Elie Wiesel avbrøt forfatterens varme tale om Kristi offer med spørsmål om man ikke heller burde være opptatt av de ofre som flere millioner jøder gjorde. Da det går opp for Francois Mauriac at den unge journalisten er et av de overlevende barna, så omfavner forfatteren Elie Wiesel og spør hvorfor han ikke har fortalt sin historie. Wiesel svarer at han ikke kan, fordi han har lovet seg selv å være taus om alt det forferdelige som skjedde. Et selvpålagt taushetsløfte som han hadde holdt i 10 år.

Francois Mauriac ville ikke akseptere Wiesels taushet. Mauriac mente at han hadde en plikt til å fortelle sin historie.

Og etter det skrev og fortalte Elie Wiesel.

Elie Wiesel har fortalt historien om den store Rabbi Israel Shem Tov. Da han så hvordan jødene ble mishandlet , gikk han inn i skogen, tente den hellige ild og fremsa en spesiell bønn der han ba Gud om å ta vare på folket. Gud sendte ham et mirakel.

Senere fulgte  Maggid de Mezritch i  rabbinerens fotspor. Han gikk også inn i skogen og snakket med Gud. ”Herre -  jeg vet ikke hvordan jeg skal tenne den hellige ild, og jeg kjenner ikke ordene i den spesielle bønnen. Men vi trenger din hjelp!” Og Gud hjalp dem.

En generasjon senere så Rabbi Moshe-leib av Sasov hvordan hans folk ble henrettet. Han gikk til skogen. ”Jeg kjenner ikke til verken den hellige ild eller den spesielle bønnen. Men jeg husker fremdeles dette stedet. Hjelp oss!” Og de fikk hjelp.

Enda 50 år senere. Rabbi Israel de Rizhkin – i rullestol – snakket med sin Gud. ” Jeg vet ikke hvordan man tenner den hellige ild, jeg kjenner ikke den spesielle bønnen og jeg kan ikke engang finne fram til det spesielle stedet i skogen. Alt jeg kan gjøre, er å fortelle denne historien, og håpe på at Gud lytter.” Og det var nok.

I følge Elie Wiesel skapte Gud mennesket fordi han er så glad i historier. Kanskje det.. Jeg liker den forklaringen. Historier er viktige.

Med ønske om en god helg!

T

Festivalsommer?

(Kulhet er forgjengelig..)           

Kjære Venner,

Når du får spørsmål om hvilke planer du har for sommerferien, så er det mange svaralternativer som er ganske ryddige og greie. En solid tur utenlands lar seg absolutt høre, Hellas kan være storslagent,  og en uke eller to langs svenskekysten med sånn passe stor båt er helt greit. Rorbuferie med slekta eller en svipptur med Hurtigruta er definitivt godkjent.

Men det er vel ingenting som kan måle seg med det å myse litt overlegent tilbake på spørsmålsstilleren, justere solbrillene, gjøre noen diskret utfall med hendene og bare slå fast at det blir litt festivalliv i sommer. Det parkerer det aller meste. Voldsomt kult! Synes jeg.

Jesus?

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg synes det er så stas med festival og –deltagelse.  Jeg har jo aldri satt mine ben i et slikt storartet type arrangement. Og det er vel heller ikke det at jeg har savnet det nevneverdig. Livet har på en måte gått sin gang allikevel. Men det er nå altså allikevel slik at jeg har den fikse ideen at festival er kult og at det er voldsomt stilig å kunne hevde at man deltar i festivallivet.

Og man leser jo om det i avisen, ser det på TV og hører at yngre venner forteller røverhistorier om både det ene og det andre. Om festivallivet. Så det er kanskje ikke så rart at  jeg – 50 år og festivaljomfru – føler meg litt bergtatt når jeg står ansikt til ansikt med noen som med største selvfølgelighet kan fortelle meg at de helt klart skal dyrke festivallivet denne sommeren.

Men.. Er det litt oppskrytt? Er det virkelig så ufattelig gildt som jeg innbiller meg? Når alt kommer til alt, så er det vel egentlig det jeg lurer på.

Festival kan jo være nær sagt hva som helst. Det kan være gospel i indre Telemark, mat i Lofoten og trekkspillmusikk på et eller annet unevnelig sted. Det finnes noe for enhver smak og  alle tenkelige og mer utenkelige konstellasjoner. Festivaler for dem som liker dikt og finkultur, stevner for dem som er begeistret for kammermusikk, militærparader og festivaler for innlandssamer, folkedansgrupper, satanrockere og pukkelryggede avvikere. Alle får sitt.

Men det er selvfølgelig ikke spesielt kult. Inne i hodet mitt er det de  ”skikkelige” festivalene som får det til å bruse i blodet. Øya, Hove, Norwegian Wood og fjerne minner om den fyllefesten som het Quart-festivalen.  Dette er festivaler som frontes av folk som heter Doffen, Roffern, Tøffern og slikt. Festivaler som aldri har tjent en krone og som tilsynelatende ledes av en gjeng fulle sjøfolk.  Det er klart det er stilig.

Og jeg har skjønt det slik at festivalene er en merkelig kombinasjon av primitivt friluftsliv, musikalsk nytenkning og betenkelig adferd knyttet til heftig alkoholkonsum.

Hvem er det egentlig som deltar på disse festivalene? Og da tenker jeg ikke på baccalaofestivalen på Skrova eller folkedansfesten i Skjåk, men på de akkurat omtalte ”skikkelige” festivalene.

Jeg har jo ikke vært der, men jeg har sett bildene og hørt historiene. De kule historiene. Og for alt det jeg kan forstå, så er de hardbarkede festivaltypene folk i 20-årene. Eller folk som inderlig sterkt skulle ønske at de var i 20-årene. Guttene har masse fjong skjeggvekst og gromme tatoveringer, og jentene kan til forveksling være lik noen av de babes som til vanlig holder til på Paradise Hotel. Jeg fornemmer nevrotisk fnising og flakkende, tomme øyne. Lyset er på, men er det noen hjemme?

Og disse menneskene slår seg ned på gjørmete plasser og fuktige blomsterenger. Her setter de opp sine bitte små telt og lever et festivalliv som er ribbet for absolutt alt som kan minne om normal komfort og sivilisert levestandard. Paradise-babes og skjeggprydede gubber som lever i skjønn harmoni uten å vaske seg eller bry seg om fremtoning og stell på noen som helst måte. Jeg tør ikke engang tenke på de sanitære forholdene. Her er det ingen som skifter verken underbukser eller skjorter. De drikker lunken øl og spiser kald Grandiosa, mens de pønsker ut snedige planer for hvordan de skal finne en eller annen å dele sovepose med til natten.  Det må være litt av en kamp, og på mange måter får det militærtjenesten til å fortone seg som en elegant og skreddersydd affære til sammenligning.

Men jeg tror ikke noe på dem som hevder at festivallivet i all hovedsak handler om flatfyll og hasardiøs sex. Det må være ondsinnet prat. For her er det snakk om mennesker som kommer av kjærlighet til musikken. Og musikken er et kapittel for seg selv. De skikkelige festivalene varter nemlig opp med band som Skallebank, Wolf Gang, Onkel P og tante Grønn. Skikkelige tøffe navn. Kult. Men jeg må innrømme at jeg har ikke hørt om noen av dem før. Jeg er helt blank. Totalt ukul. Men at det må være snakk om voldsom kjærlighet til musikken, det er jeg temmelig sikker på. Folk som er villig til å slite så hardt under så kummerlige forhold, de gjør det for en høyere, god og ganske kul sak. Det er klart de er der for musikken.

Jeg ser ikke bort fra at jeg på det nåværende tidspunkt i dette elendige skriveriet, kan ha ertet på meg en rekke unge og særdeles kule festivalmennesker.  Jeg ber om unnskyldning, og dekker meg bak min egen uforstand og uvitenhet.  Du er for gammel, vil kanskje noen av de überkule si, og jeg er langt fra uenig i det. Men se på oss ”eldre” med milde øyne og overbærenhet… For vi vet jo at om noen få år så vil de tatoverte guttene være glattbarberte mens de stolt kjører rundt i sine Volvo stasjonsvogner, og en stor del av Paradise-bertene er utslitte alenemødre som  inviterer hverandre på Mamma Mia-parties og mimrer om et 80-tall som de aldri opplevde. Kulhet er ganske forgjengelig..

Men det er aldri for sent. Lørdag drar Inger Ann og jeg på konsert. Kongsberg jazzfestival (Jaggu!). Det å kalle det festival, er muligens å ta i noe vel hardt,  og nevneverdig kult er det kanskje ikke. Men faktum er at vi skal på konsert med Melody Gardot.

Melody Gardot

Hun er lett å like, og vi gleder oss stort. Teltliv er selvfølgelig helt uaktuelt, og mest sannsynlig kommer jeg til å spandere på meg en dusj i forkant av konserten. Etterpå også, hvis det skulle vise seg å være nødvendig. Jeg ser ikke bort fra at det blir både en og to iskalde gin tonics, og kanskje både mat og vin før Melody kjører i gang.  

Det blir innmari chill & digg. Seriøst!

Hvilke planer har du for sommerferien?

T