(Om å møte en fremmed.. )
Kjære Venner,
Julen er en fin tid – det er tiden for medmenneskelighet og varme. Og det er tiden for ettertanke.
Min hverdag består av mange små utfordringer. Og i løpet av et året som har gått, så har jeg fått mye hjelp fra både kjente og totalt fremmede. Det å strekke ut hånden og be en fremmed om hjelp, er en øvelse som krever ydmykhet. Man er uten rustning og føler seg sårbar. Men når jeg tenker tilbake, så har jeg opplevd fantastisk mye godhet, vennlighet og velvilje. Folk reagerer forskjellig, men de kommer alltid i møte. Dette gir mange gode opplevelser og styrket tro på mennesket.
Noen møter setter dypere spor etter seg enn andre. En torsdag kveld handlet jeg mat i Meny-butikken på Heimdal. Allerede tendens til hektisk julekaos. Full handlevogn – kø i kassen og ut! Men utgangen på denne Meny-butikken er en skikkelig utfordring. Vi snakker 2 sluser med relativt hissige automatiske døråpnere og en påfølgende liten bakke ned til parkeringen. Ingen god kombinasjon for skilpadder som meg. Her må jeg be noen om litt hjelp.
Han sto ved døra. Et litt merkelig syn. Ufattelig lang og tynn, og med voldsomt og uryddig grått hår og skjegg. Ustelt og kledd i en sliten frakk som hadde vært akkurat passe til en mye større mann. En uteligger eller noe i den gaten..
”Unnskyld – kan jeg be deg om litt hjelp?” Han hadde gode og rolige øyne. ”Hva kan jeg gjøre for deg?” Jeg forklarte ham om de raske dørene og mitt skranglete ganglag, og han hjalp meg trygt forbi dørene. På vei ned den lille bakken mot parkeringen fulgte han meg uten et ord. Gikk ved min side og holdt forsiktig rundt meg. Forsiktig , som om jeg skulle ha vært en skjør pyntegjenstand av glass. Respekt og ømhet fra en fremmed.
Jeg kom trygt ned. ”Tusen takk for hjelpen, det var snilt av deg.” Min nye og litt slitne venn smilte forsiktig. ”Takk for at jeg fikk lov til å hjelpe deg – takk for at du så meg. Det er ikke så mange som snakker til meg.” Men vi to ble stående i det forsiktige snøværet denne desember-kvelden. Han fortalte aldri hva han het, men han hadde en sønn på min alder. En sønn som ikke ville se ham. Han fortalte og jeg lyttet.
”Ha en god jul”. ”God jul til deg også, ha det bra.”
Og jeg kan ikke forklare det, men da jeg satt alene i bilen etterpå, så opplevde jeg et av disse øyeblikkene der en fantastisk ro og stillhet senket seg over en. I Heimdalkrysset på Kilen, en helt vanlig torsdag i desember. Snøfnugg i luften og skittengrått flomlys over parkeringen. Akkurat der og da var livet i ”lodd og vater”, alt ga en mening. I løpet av noen få minutter hadde jeg følt litt av den magi som julen skal bringe med seg – jeg hadde sett en fremmed.
Med dette – kjære venner – så vil jeg få lov til å ønske dere en riktig god jul. Ta dere god tid til å oppleve julen og til å se menneskene rundt dere. Jeg vet ikke så mye om religion, tro, gud og slikt, men jeg håper at det fins engler. Kanskje det bare er slik at vi må velge å se dem..
Snart er det jul..
T
torsdag 17. desember 2009
torsdag 10. desember 2009
O helga natt - magiske øyeblikk!
(Om håp, fred og jul. )
Kjære Venner,
I kirken, på kjøpesenteret. Fra radioen på kjøkkenet. ”O helga natt” vokser, høyere og høyere. Den fyller oss med noe. Noe varmt, noe sårt, fredfylt og noe forventningsfullt. Den fyller oss med - jul. Det er mange sangere som har laget sine innspillinger, men når det virkelig nærmer seg jul, så finnes det bare en versjon. Og det er Jussi Bjørling - innspilt i Stockholm i februar 1959. Det er dette opptaket som vi hører på den dag i dag.
”Cantique Noël” – O helga natt – ble skrevet i Frankrike i 1847. Vingrossisten Placide Cappeau levde i den lille byen Roquemaure i Sør-Frankrike, og var mer kjent som hobbypoet enn som ivrig kirkegjenger. Likevel ba presten ham om å skrive et dikt til julemessen rett før Cappeau la ut på en handelsreise til Paris. Fredag 3.desember,i en vogn på en humpete landevei, halvveis til Paris, skal Cappeau ha blitt inspirert til å skrive diktet ”Minuit, chrétiens”, der han forestilte seg at han overvar Jesu fødsel i Betlehem. Framme i Paris overlot han diktet til Adolphe Adam, en produktiv komponist av operaer og balletter.
Under midnattsmessen julaften 1847, i kirken i Roquemaure, ble ”Cantique de noël” fremført for første gang. En fransk biskop fordømte julesangen for dens fravær av religiøs åndelighet. ”Cantique de noël” møtte også motbør fordi Cappeau ble sett på som sosialist, lite kristen og attpåtil motstander av slaveriet. Det var tider..
Det stoppet imidlertid ikke sangen på vei ut i verden. I 1855 ble den oversatt til engelsk – ”O Holy Night”. Det er en av verdens mest kjente julesanger.
Og om sangen bærer i seg løftet om håp og fred, så er det også noen magiske øyeblikk knyttet til den.
En av de ubekreftede historiene, er at under den fransk-prøyssiske krigen, på julaften i 1870, skal en fransk soldat ha krøpet ut av skyttergraven, reist seg opp og sunget ”Cantique de noël”. Tyskerne skal ha blitt rørt og skjøt ikke på soldaten. Derimot svarte de tyske soldatene med å synge den tyske julesalmen ”Vom Himmel hoch da komm ich her”.
I 1914 skjedde det igjen. Første verdenskrig hadde rast i fire blodige måneder, og britiske og tyske soldater lå i skyttergravene i Flandern. Det var piggtråd, kald vinter og ustanselig skyting. Da mørket falt på julaften, plasserte tyskerene juletrær med stearinlys på skyttergravenes brystvern og sang julesanger. Etter først å ha skutt ned noen av juletrærne, begynte britene å lytte. Snart sang de også. De krabbet ut av skyttergravene. Ingenmannsland, området mellom skyttergravene, ble fylt av soldater. De sang, byttet gaver, spilte fotball og begravde sine døde. Og nær Polygonskogen sang en fransk operatenor ”Cantique de noël” over skyttergravene.
En britisk krigskorrespondent rapporterte at kirkeklokkene fra en landsby i nærheten ringte ved midnatt. Da de stilnet, ble kirkeklokkene fulgt av ”en stemme så klar og vakker som sang ’Minuit, chrétiens, cést l´heure solenelle’. Sangeren var tenoren Granier fra operaen i Paris. Soldatene, både allierte og tyske, stoppet å skyte da de hørte sangen.”
O helga natt, magiske øyeblikk. Historier om håp, fred og jul. Det er altså mulig..
Snart er det jul..
Med ønske om en god helg.
T
Kjære Venner,
I kirken, på kjøpesenteret. Fra radioen på kjøkkenet. ”O helga natt” vokser, høyere og høyere. Den fyller oss med noe. Noe varmt, noe sårt, fredfylt og noe forventningsfullt. Den fyller oss med - jul. Det er mange sangere som har laget sine innspillinger, men når det virkelig nærmer seg jul, så finnes det bare en versjon. Og det er Jussi Bjørling - innspilt i Stockholm i februar 1959. Det er dette opptaket som vi hører på den dag i dag.
”Cantique Noël” – O helga natt – ble skrevet i Frankrike i 1847. Vingrossisten Placide Cappeau levde i den lille byen Roquemaure i Sør-Frankrike, og var mer kjent som hobbypoet enn som ivrig kirkegjenger. Likevel ba presten ham om å skrive et dikt til julemessen rett før Cappeau la ut på en handelsreise til Paris. Fredag 3.desember,i en vogn på en humpete landevei, halvveis til Paris, skal Cappeau ha blitt inspirert til å skrive diktet ”Minuit, chrétiens”, der han forestilte seg at han overvar Jesu fødsel i Betlehem. Framme i Paris overlot han diktet til Adolphe Adam, en produktiv komponist av operaer og balletter.
Under midnattsmessen julaften 1847, i kirken i Roquemaure, ble ”Cantique de noël” fremført for første gang. En fransk biskop fordømte julesangen for dens fravær av religiøs åndelighet. ”Cantique de noël” møtte også motbør fordi Cappeau ble sett på som sosialist, lite kristen og attpåtil motstander av slaveriet. Det var tider..
Det stoppet imidlertid ikke sangen på vei ut i verden. I 1855 ble den oversatt til engelsk – ”O Holy Night”. Det er en av verdens mest kjente julesanger.
Og om sangen bærer i seg løftet om håp og fred, så er det også noen magiske øyeblikk knyttet til den.
En av de ubekreftede historiene, er at under den fransk-prøyssiske krigen, på julaften i 1870, skal en fransk soldat ha krøpet ut av skyttergraven, reist seg opp og sunget ”Cantique de noël”. Tyskerne skal ha blitt rørt og skjøt ikke på soldaten. Derimot svarte de tyske soldatene med å synge den tyske julesalmen ”Vom Himmel hoch da komm ich her”.
I 1914 skjedde det igjen. Første verdenskrig hadde rast i fire blodige måneder, og britiske og tyske soldater lå i skyttergravene i Flandern. Det var piggtråd, kald vinter og ustanselig skyting. Da mørket falt på julaften, plasserte tyskerene juletrær med stearinlys på skyttergravenes brystvern og sang julesanger. Etter først å ha skutt ned noen av juletrærne, begynte britene å lytte. Snart sang de også. De krabbet ut av skyttergravene. Ingenmannsland, området mellom skyttergravene, ble fylt av soldater. De sang, byttet gaver, spilte fotball og begravde sine døde. Og nær Polygonskogen sang en fransk operatenor ”Cantique de noël” over skyttergravene.
En britisk krigskorrespondent rapporterte at kirkeklokkene fra en landsby i nærheten ringte ved midnatt. Da de stilnet, ble kirkeklokkene fulgt av ”en stemme så klar og vakker som sang ’Minuit, chrétiens, cést l´heure solenelle’. Sangeren var tenoren Granier fra operaen i Paris. Soldatene, både allierte og tyske, stoppet å skyte da de hørte sangen.”
O helga natt, magiske øyeblikk. Historier om håp, fred og jul. Det er altså mulig..
Snart er det jul..
Med ønske om en god helg.
T
torsdag 5. november 2009
"Memento mori"
(Seierherre i dag - ny dag i morgen)
Kjære venner,
Janteloven sitter ganske hardt i den norske folkesjelen - «du skal ikke tro at du er noe» passer godt inn i det kalde høstmørket som vi har her store deler av året. Og noen ganger - når voldsom suksess og formidabel lykke presser på - da kan det kanskje være greit å få realitetsorientert sitt velvoksne ego.
Men dette er ikke noe særnorsk fenomen. «Memento mori» er et gammelt latinsk uttrykk. Etter tradisjonen stammer det fra en skikk i det gamle Roma. Når en general eller hærfører vendte hjem etter en betydelig seier, ble han ofte av senatet innvilget en triumf eller et triumftog, den høyeste æresbevisning som kunne bli noen romersk borger til del. Det kunne for eksempel være Scipio Africanus, kommandant i den romerske hæren, som vendte hjem etter å ha slåss med Hannibal og hans krigselefanter i årevis. Eller Germanicus, kommandant av styrkene i Germania, som kom hjem etter å ha temmet nærmest alt som fantes av barbarer og villmenn i de sentrale delene av Europa. Det kunne også ha vært Marcus Aurelius eller selveste Julius Cæsar, begge to særdeles strålende og suksessrike hærførere. Alle sammen gutter med glimt i øyet og vind i håret.
Uansett, vi snakker om virkelig store seierherrer. Ufattelige mengder med testosteron og ganske sikkert temmelig forskrudde og oppblåste selvbilder. «Du skal ikke tro at du er noe» var neppe slagordet. Hærføreren fikk innvilget triumf. Han holdt da sitt inntog gjennom byen fram til Forum Romanum, stående i en stridsvogn, mens han mottok folkets hyllest. Triumftoget bestod ellers av hans tropper, fornemme krigsfanger og krigsbytte. Vi snakker om titusenvis av soldater til fots og ganske sikkert brukelig bra med ryttere også. Kanskje en elefant eller ti. På vognen, bak triumfatoren, stod en slave som hadde to oppgaver: Å holde seierskransen av laurbær over hodet hans, og til stadighet å minne ham på at selv om han var seierherre i dag, ventet en ny dag i morgen. Slaven gjorde dette ved å minne herren om at han var dødelig, ved å hviske «Memento mori» i øret på ham: «Husk, du skal dø». Helt bokstavelig - «Jeg minner om at du skal dø».
Tenk deg: Du har slitt og slåss i årevis - du har vunnet, du er definitivt dagens mann, og absolutt alle har kommet for å rope hurra og skamrose deg og dine. Du er konge, eller rettere sagt du vil bli keiser i verdens mest utviklede land. Lauvbærkransen er din! Og så står denne elendige slaven bak ryggen din og terper på at du kommer til å dø. «Det gikk fint i dag, men hvem vet hva som vil skje i morgen.» Det er litt Aksel Sandemose i denne tjeneren..
Triumfene og de gigantiske suksessene er det ikke så mange av for tiden. Det er ganske uproblematisk å tøyle selvbildet. Men hvis nå ting skulle snu, og det virkelig begynner å ta av, da skal jeg huske på den masete slaven og hans «Memento mori».
Men lauvbærkransen min får de aldri.
Med ønske om en god helg.
T
Kjære venner,
Janteloven sitter ganske hardt i den norske folkesjelen - «du skal ikke tro at du er noe» passer godt inn i det kalde høstmørket som vi har her store deler av året. Og noen ganger - når voldsom suksess og formidabel lykke presser på - da kan det kanskje være greit å få realitetsorientert sitt velvoksne ego.
Men dette er ikke noe særnorsk fenomen. «Memento mori» er et gammelt latinsk uttrykk. Etter tradisjonen stammer det fra en skikk i det gamle Roma. Når en general eller hærfører vendte hjem etter en betydelig seier, ble han ofte av senatet innvilget en triumf eller et triumftog, den høyeste æresbevisning som kunne bli noen romersk borger til del. Det kunne for eksempel være Scipio Africanus, kommandant i den romerske hæren, som vendte hjem etter å ha slåss med Hannibal og hans krigselefanter i årevis. Eller Germanicus, kommandant av styrkene i Germania, som kom hjem etter å ha temmet nærmest alt som fantes av barbarer og villmenn i de sentrale delene av Europa. Det kunne også ha vært Marcus Aurelius eller selveste Julius Cæsar, begge to særdeles strålende og suksessrike hærførere. Alle sammen gutter med glimt i øyet og vind i håret.
Uansett, vi snakker om virkelig store seierherrer. Ufattelige mengder med testosteron og ganske sikkert temmelig forskrudde og oppblåste selvbilder. «Du skal ikke tro at du er noe» var neppe slagordet. Hærføreren fikk innvilget triumf. Han holdt da sitt inntog gjennom byen fram til Forum Romanum, stående i en stridsvogn, mens han mottok folkets hyllest. Triumftoget bestod ellers av hans tropper, fornemme krigsfanger og krigsbytte. Vi snakker om titusenvis av soldater til fots og ganske sikkert brukelig bra med ryttere også. Kanskje en elefant eller ti. På vognen, bak triumfatoren, stod en slave som hadde to oppgaver: Å holde seierskransen av laurbær over hodet hans, og til stadighet å minne ham på at selv om han var seierherre i dag, ventet en ny dag i morgen. Slaven gjorde dette ved å minne herren om at han var dødelig, ved å hviske «Memento mori» i øret på ham: «Husk, du skal dø». Helt bokstavelig - «Jeg minner om at du skal dø».
Tenk deg: Du har slitt og slåss i årevis - du har vunnet, du er definitivt dagens mann, og absolutt alle har kommet for å rope hurra og skamrose deg og dine. Du er konge, eller rettere sagt du vil bli keiser i verdens mest utviklede land. Lauvbærkransen er din! Og så står denne elendige slaven bak ryggen din og terper på at du kommer til å dø. «Det gikk fint i dag, men hvem vet hva som vil skje i morgen.» Det er litt Aksel Sandemose i denne tjeneren..
Triumfene og de gigantiske suksessene er det ikke så mange av for tiden. Det er ganske uproblematisk å tøyle selvbildet. Men hvis nå ting skulle snu, og det virkelig begynner å ta av, da skal jeg huske på den masete slaven og hans «Memento mori».
Men lauvbærkransen min får de aldri.
Med ønske om en god helg.
T
torsdag 29. oktober 2009
Ganske nærme himmelen!
(Drømmen om Barbaresco.)
Kjære Venner,
Det er ganske mørkt nå for tiden. For mye mørke er ikke bra – man trenger lys, varme og drømmer.
Når kveldene blir for mørke, rusler jeg bort til vinskapet og ser på den store, støvete flasken. Poggio del Ciabot Riserva 1997. En helt spesiell rødvin fra Piemonte, nordvest i Italia. En ekte Barbaresco vin, fra en enkelt vinmark med utelukkende Nebbiolo-druer. Lagret i minimum 4 år for å fortjene sin Riserva-benevning. Korken er forseglet med rød lakk. Lakken har rent litt nedover flaskehalsen, og gir flasken et gammelmodig uttrykk. Etiketten virker nesten litt amatørmessig hjemmelaget og min flaske er nummerert som 05323. Det er en magnum.
Bare en flaske vin? Tror ikke det… Dette er himmelen, drømmen og en liten bit av livet tappet på flaske. Tappet på flaske og forseglet med rød lakk. Det følger opplevelser, følelse og historie med denne flasken.
Omtrent 2 timers kjøretur nordvest for Milano finner du Piemonte-regionen. Der Po-sletten forsiktig begynner å gå over til alpelandskap, der finner du små landsbyer på hver eneste bakketopp. Barbaresco er min landsby. En Romersk utpost med en historie som er mer enn 1000 år gammel. En del av den opprinnelige festningen og tårnet er fremdeles bevart, og hele landsbyen plasserer deg godt tilbake i en tid som for lengst er forbi. 634 mennesker bor i Barbaresco, og du registrerer et forsiktig dagligliv i stein-byen.
På byens lille torg finner du vin-kooperativet , et tun-tre og en cantina. ”La Rocce del Barbari” er en liten kafè som drives av vinprodusenten Poggio del Ciabot. Vinmakeren, en mann på rundt 50 år, tar imot deg og forteller engasjert og lidenskapelig om vingården og produktene. Han er så stolt av det han gjør, og vil så gjerne dele med oss. Det er bare så synd at jeg ikke snakker noe særlig Italiensk. Men han har god tid, viser fram bilder av gården og familien, samtidig som han setter fram flaskene med Barbaresco-vin. Poggio del Ciabot, 1985 årgangen lengst til venstre og 2001 lengst til høyre. Han åpner flaskene, og jeg lukter og smaker mens han uavbrutt kommenterer og forteller. Jeg skjønner ikke et ord, men forstår godt hvorfor han er så engasjert.
Så er det kanskje på tide å gå? Hans synes ikke det, og viser oss til et dekket bord på torget. Vi får hilse på hans mor. Mamma er omtrent 150 år gammel. Hun er rynkete og vakker, det mørke og grå håret ligger stramt bakover og hun er tekkelig kledd i en svart kjole. Hun stråler som et eldgammelt svart/hvitt-bilde. Hun snakker masse, smiler og insisterer på at vi må smake på ost, brød og småkaker. Hun har god tid – verden stopper opp et øyeblikk – og alt er bare vennlige italienere, fantastisk vin og varme følelser.
Når man sitter slik på torget, med ryggen mot tavernaen og den gamle muren, da skimter man også høydedraget i Barolo. Der ligger La Morra med sin festningsmur og sine klokketårn. Det er kun konturene fra noen få parabolantenner som gjør bildet litt annerledes enn det barbarerne og romerne kunne se for 1000 år siden. På lang avstand ser det ut som om den lille byen nærmest strekker seg inn i himmelen. Det gjør den selvfølgelig ikke. Men den er ganske nærme himmelen. På alle måter.
Så, når mørket senker seg her hjemme, så står drømmene og godgjør seg på nederste reol i vinskapet. Og mens det fremdeles er mørkt, venter jeg sammen med flaske nr 05323. Blir mørket for stort, bryter jeg forseglingen og fyller hele verden med lys.
Jeg har lært at livet er skjørt og usikkert, men en ting er jeg helt sikker på. Når snøen forsvinner igjen og dagene blir lysere, da drar jeg tilbake til drømmen min i Barbaresco. Og hun kommer til å være der, akkurat som hun antagelig alltid har vært. Hun smiler rolig og har all tid i hele verden, og hun serverer hjemmelaget ost og nybakt brød mens hun åpner en flaske og skjenker meg litt av himmelen og drømmen. Den gode årgangen. Det blir ubeskrivelig godt – det blir som å komme hjem..
Dette er min drøm – hva er din? Hva holder deg gående og gjør dagen din såpass lys at du fint kan klare deg fram til våren og sommeren er tilbake?
Med ønske om en riktig god helg, preget av lys og liv.
T
Kjære Venner,
Det er ganske mørkt nå for tiden. For mye mørke er ikke bra – man trenger lys, varme og drømmer.
Når kveldene blir for mørke, rusler jeg bort til vinskapet og ser på den store, støvete flasken. Poggio del Ciabot Riserva 1997. En helt spesiell rødvin fra Piemonte, nordvest i Italia. En ekte Barbaresco vin, fra en enkelt vinmark med utelukkende Nebbiolo-druer. Lagret i minimum 4 år for å fortjene sin Riserva-benevning. Korken er forseglet med rød lakk. Lakken har rent litt nedover flaskehalsen, og gir flasken et gammelmodig uttrykk. Etiketten virker nesten litt amatørmessig hjemmelaget og min flaske er nummerert som 05323. Det er en magnum.
Bare en flaske vin? Tror ikke det… Dette er himmelen, drømmen og en liten bit av livet tappet på flaske. Tappet på flaske og forseglet med rød lakk. Det følger opplevelser, følelse og historie med denne flasken.
Omtrent 2 timers kjøretur nordvest for Milano finner du Piemonte-regionen. Der Po-sletten forsiktig begynner å gå over til alpelandskap, der finner du små landsbyer på hver eneste bakketopp. Barbaresco er min landsby. En Romersk utpost med en historie som er mer enn 1000 år gammel. En del av den opprinnelige festningen og tårnet er fremdeles bevart, og hele landsbyen plasserer deg godt tilbake i en tid som for lengst er forbi. 634 mennesker bor i Barbaresco, og du registrerer et forsiktig dagligliv i stein-byen.
På byens lille torg finner du vin-kooperativet , et tun-tre og en cantina. ”La Rocce del Barbari” er en liten kafè som drives av vinprodusenten Poggio del Ciabot. Vinmakeren, en mann på rundt 50 år, tar imot deg og forteller engasjert og lidenskapelig om vingården og produktene. Han er så stolt av det han gjør, og vil så gjerne dele med oss. Det er bare så synd at jeg ikke snakker noe særlig Italiensk. Men han har god tid, viser fram bilder av gården og familien, samtidig som han setter fram flaskene med Barbaresco-vin. Poggio del Ciabot, 1985 årgangen lengst til venstre og 2001 lengst til høyre. Han åpner flaskene, og jeg lukter og smaker mens han uavbrutt kommenterer og forteller. Jeg skjønner ikke et ord, men forstår godt hvorfor han er så engasjert.
Så er det kanskje på tide å gå? Hans synes ikke det, og viser oss til et dekket bord på torget. Vi får hilse på hans mor. Mamma er omtrent 150 år gammel. Hun er rynkete og vakker, det mørke og grå håret ligger stramt bakover og hun er tekkelig kledd i en svart kjole. Hun stråler som et eldgammelt svart/hvitt-bilde. Hun snakker masse, smiler og insisterer på at vi må smake på ost, brød og småkaker. Hun har god tid – verden stopper opp et øyeblikk – og alt er bare vennlige italienere, fantastisk vin og varme følelser.
Når man sitter slik på torget, med ryggen mot tavernaen og den gamle muren, da skimter man også høydedraget i Barolo. Der ligger La Morra med sin festningsmur og sine klokketårn. Det er kun konturene fra noen få parabolantenner som gjør bildet litt annerledes enn det barbarerne og romerne kunne se for 1000 år siden. På lang avstand ser det ut som om den lille byen nærmest strekker seg inn i himmelen. Det gjør den selvfølgelig ikke. Men den er ganske nærme himmelen. På alle måter.
Så, når mørket senker seg her hjemme, så står drømmene og godgjør seg på nederste reol i vinskapet. Og mens det fremdeles er mørkt, venter jeg sammen med flaske nr 05323. Blir mørket for stort, bryter jeg forseglingen og fyller hele verden med lys.
Jeg har lært at livet er skjørt og usikkert, men en ting er jeg helt sikker på. Når snøen forsvinner igjen og dagene blir lysere, da drar jeg tilbake til drømmen min i Barbaresco. Og hun kommer til å være der, akkurat som hun antagelig alltid har vært. Hun smiler rolig og har all tid i hele verden, og hun serverer hjemmelaget ost og nybakt brød mens hun åpner en flaske og skjenker meg litt av himmelen og drømmen. Den gode årgangen. Det blir ubeskrivelig godt – det blir som å komme hjem..
Dette er min drøm – hva er din? Hva holder deg gående og gjør dagen din såpass lys at du fint kan klare deg fram til våren og sommeren er tilbake?
Med ønske om en riktig god helg, preget av lys og liv.
T
torsdag 8. oktober 2009
Dette går over..
(Fattig trøst?)
Kjære Venner,
Vi trenger alle litt trøst og støtte noen ganger. Tøffe ting skjer, og livet kan ha faser der det er urimelig mye motvind.
Men det er ikke alltid lett å vite hva man skal gjøre eller si for å lindre smerte og styrke håpet.
En liten historie fra sufi-tradisjonen..
Sufismen er en mysterietradisjon innenfor Islam. Utviklet i Midtøsten på 700-tallet, og har i dag tilhengere over hele verden. Sufismen har skapt en stor mengde poesi, filosofi og vitenskap. De store sufi-mestrene har fortalt mange kloke historier..
Dette er historien om kongen og talismanen.
En konge hadde mange vise menn rundt seg. En morgen da de snakket sammen var kongen usedvanlig stille.
- Hva er galt, Deres Høyhet? spurte en av de vise menn.
- Jeg er forvirret, svarte kongen. Noen ganger blir jeg overveldet av tristhet og melankoli, og føler meg kraftløs og ute av stand til å ivareta mine plikter. Andre ganger blir jeg helt svimmel og ør av all den makten jeg har. Jeg trenger en talisman som kan gi meg fred med meg selv.
De vise menn – ganske overrasket over en slik henvendelse – brukte lang tid på å diskutere saken. Flere måneder. Til slutt ga de kongen en gave.
Vi har fått gravert inn noen magiske ord i en talisman. Les dem høyt når makten gjør deg ør eller du er fylt med tristhet.
Kongen så lenge på talismanen som han hadde bedt om. Det var en helt enkel amulett av sølv og gull, med inskripsjonen ”Dette går over”.
Så er det er vel kanskje slik at alt går over – til slutt.. Når natten er som mørkest, en ny dør åpnes når en annen lukkes, osv. Fattig trøst, eller?
Med ønske om en god helg!
T
Kjære Venner,
Vi trenger alle litt trøst og støtte noen ganger. Tøffe ting skjer, og livet kan ha faser der det er urimelig mye motvind.
Men det er ikke alltid lett å vite hva man skal gjøre eller si for å lindre smerte og styrke håpet.
En liten historie fra sufi-tradisjonen..
Sufismen er en mysterietradisjon innenfor Islam. Utviklet i Midtøsten på 700-tallet, og har i dag tilhengere over hele verden. Sufismen har skapt en stor mengde poesi, filosofi og vitenskap. De store sufi-mestrene har fortalt mange kloke historier..
Dette er historien om kongen og talismanen.
En konge hadde mange vise menn rundt seg. En morgen da de snakket sammen var kongen usedvanlig stille.
- Hva er galt, Deres Høyhet? spurte en av de vise menn.
- Jeg er forvirret, svarte kongen. Noen ganger blir jeg overveldet av tristhet og melankoli, og føler meg kraftløs og ute av stand til å ivareta mine plikter. Andre ganger blir jeg helt svimmel og ør av all den makten jeg har. Jeg trenger en talisman som kan gi meg fred med meg selv.
De vise menn – ganske overrasket over en slik henvendelse – brukte lang tid på å diskutere saken. Flere måneder. Til slutt ga de kongen en gave.
Vi har fått gravert inn noen magiske ord i en talisman. Les dem høyt når makten gjør deg ør eller du er fylt med tristhet.
Kongen så lenge på talismanen som han hadde bedt om. Det var en helt enkel amulett av sølv og gull, med inskripsjonen ”Dette går over”.
Så er det er vel kanskje slik at alt går over – til slutt.. Når natten er som mørkest, en ny dør åpnes når en annen lukkes, osv. Fattig trøst, eller?
Med ønske om en god helg!
T
torsdag 1. oktober 2009
Dagen i morgen.
(Om å leve og dø.)
Kjære Venner,
Noe av det med å bli voksen, er at man sakte men sikkert får en fornemmelse av at sanden er i ferd med å renne ut i timeglasset. Foreldre forsvinner. Venner, kolleger og folk man har hørt om får unevnelige sykdommer, kommer i veien for bussen eller rammes av ulykker og annen elendighet.
Denne uken var lenge varm og vakker. Vi satt tilfreds og uvitende i skyggen av parasoller på idylliske små piazzaer i Toscana. Alt var som det skulle være. Ingen skyer på himmelen.
Så kom beskjeden, min søster som fortalte at den utenkelige ulykken hadde skjedd. Lars Petter var borte. Verden var ikke lenger varm og vakker. Himmelen var mørk.
Man søker sammen når slikt skjer. Da er det godt å prate sammen. Men død er et vanskelig tema for de aller fleste av oss. Vi prøver å unngå det, og snakker helst om noe annet. ”Hvis jeg dør”, er en frase som brukes framfor ”når jeg dør”.
Dette forundrer meg litt, og jeg lurer litt på hvorfor det er slik. Jeg leste en liten tekst fra boken ”Maktub” av Paulo Coelho. Fritt oversett blir det noe slik..
” Mesteren sier: Mine kjære venner, jeg må fortelle dere noe som dere kanskje ikke er klar over. Jeg har tenkt lenge på hvordan jeg skulle kunne gjøre dette mindre vanskelig for dere å høre, hvordan jeg skulle kunne male budskapet i glade farger, knytte det til et løfte om paradis, eller tilby en hel og god forklaring.
Men jeg finner ingen måte. Trekk pusten dypt og forbered dere. Jeg må bare si det som det er. Jeg kan forsikre dere om at jeg er absolutt sikker på det jeg skal fortelle dere. Det er uunngåelig og hevet over enhver tvil.
Det er det følgende: Dere kommer til å dø. Det kan bli i morgen eller om femti år fra nå, men – før eller senere – så kommer dere alle til å dø. Selv om dere helst ville slippe. Selv om dere har andre planer.
Tenk nøye over hva du skal gjøre i dag. Og i morgen. Og resten av livet ditt.”
Og kanskje er det slik at vi ved å akseptere at alt skal ta slutt en dag, også tvinges til å innse at vi må bruke tiden vår best mulig. Hastverk er kanskje ikke et godt ord i denne sammenhengen, men det synes helt åpenbart at det ikke er fornuftig å utsette det du har anledning til å gjøre i dag.
Jeg skammer meg litt over at jeg ikke er flink nok til å følge egne drømmer, og at jeg ikke griper tak i alt det jeg kan oppleve her og nå. Det er tross alt her og nå som gjelder! Dagen i går får du ikke gjort noe med, og dagen i morgen vet du ikke noe om. Livet er en usikker affære – ”risky business”.
Jeg skal gjøre noe med det – i morgen…
Med ønske om en god helg.
T
Kjære Venner,
Noe av det med å bli voksen, er at man sakte men sikkert får en fornemmelse av at sanden er i ferd med å renne ut i timeglasset. Foreldre forsvinner. Venner, kolleger og folk man har hørt om får unevnelige sykdommer, kommer i veien for bussen eller rammes av ulykker og annen elendighet.
Denne uken var lenge varm og vakker. Vi satt tilfreds og uvitende i skyggen av parasoller på idylliske små piazzaer i Toscana. Alt var som det skulle være. Ingen skyer på himmelen.
Så kom beskjeden, min søster som fortalte at den utenkelige ulykken hadde skjedd. Lars Petter var borte. Verden var ikke lenger varm og vakker. Himmelen var mørk.
Man søker sammen når slikt skjer. Da er det godt å prate sammen. Men død er et vanskelig tema for de aller fleste av oss. Vi prøver å unngå det, og snakker helst om noe annet. ”Hvis jeg dør”, er en frase som brukes framfor ”når jeg dør”.
Dette forundrer meg litt, og jeg lurer litt på hvorfor det er slik. Jeg leste en liten tekst fra boken ”Maktub” av Paulo Coelho. Fritt oversett blir det noe slik..
” Mesteren sier: Mine kjære venner, jeg må fortelle dere noe som dere kanskje ikke er klar over. Jeg har tenkt lenge på hvordan jeg skulle kunne gjøre dette mindre vanskelig for dere å høre, hvordan jeg skulle kunne male budskapet i glade farger, knytte det til et løfte om paradis, eller tilby en hel og god forklaring.
Men jeg finner ingen måte. Trekk pusten dypt og forbered dere. Jeg må bare si det som det er. Jeg kan forsikre dere om at jeg er absolutt sikker på det jeg skal fortelle dere. Det er uunngåelig og hevet over enhver tvil.
Det er det følgende: Dere kommer til å dø. Det kan bli i morgen eller om femti år fra nå, men – før eller senere – så kommer dere alle til å dø. Selv om dere helst ville slippe. Selv om dere har andre planer.
Tenk nøye over hva du skal gjøre i dag. Og i morgen. Og resten av livet ditt.”
Og kanskje er det slik at vi ved å akseptere at alt skal ta slutt en dag, også tvinges til å innse at vi må bruke tiden vår best mulig. Hastverk er kanskje ikke et godt ord i denne sammenhengen, men det synes helt åpenbart at det ikke er fornuftig å utsette det du har anledning til å gjøre i dag.
Jeg skammer meg litt over at jeg ikke er flink nok til å følge egne drømmer, og at jeg ikke griper tak i alt det jeg kan oppleve her og nå. Det er tross alt her og nå som gjelder! Dagen i går får du ikke gjort noe med, og dagen i morgen vet du ikke noe om. Livet er en usikker affære – ”risky business”.
Jeg skal gjøre noe med det – i morgen…
Med ønske om en god helg.
T
torsdag 3. september 2009
Penger nok
(Til helvete på første klasse?)
Kjære Venner,
Det siste året har vært preget av økonomiske dommedagsprofetier. Det har vært ragnarokk og elendighet til frokost, lunsj og kvelds. Børsverdiene stuper i grøfta og finanseliten står i kø for ettertrykkelig å forklare oss at renten skal opp, mye mer opp. Det kommer til å gjøre vondt. Skikkelig vondt for mange av oss.
Noe av det som kanskje svir mest i denne situasjonen, er det at vi som individer ikke kan gjøre noe for å påvirke tingenes gang, bremse elendigheten på børsen eller tvinge rentene til å bli liggende på et levelig og anstendig nivå.. Vi har kjøpt fine hus, biler, båter og all verdens andre ting som vi definitivt følte at vi trengte. De fleste av oss har lånt pengene et eller annet sted. Og nå er det definitivt ”pay back-time” Snille ”onkel” vil gjerne ha tilbake noe av det du har lånt, og han vil ha renter. Skikkelig godt med renter.
Vi har lest og hørt mye om det som skjer . Mediedekningen er nesten på høyden med den vi opplever under et vellykket og morsomt fotball VM. Skamløse journalister bruker fete fonter og rødt blekk når de gang på gang forteller historien om Lehman Brothers, AIG, utlånskåte banker og hundretusener av amerikanere som har kjøpt og belånt langt hinsidig all fornuft. Finansjournalister, bankdirektører og alskens andre økonomi-kjendiser paraderer i samtlige nyhetssendinger og aktualitetsprogram. Og alle er enige om at det kommer til å gjøre vond.
Det er så mange fine ord. Finansuro, makroøkonomi, Dow Jones og rentemarginer. Men når alt kommer til alt, så handler dette om noe helt annet. Arbeid og nøysomhet. Det handler om å jobbe for pengene, og det handler om å la være å kjøpe så mange og så dyre ting.
Min far jobbet hele sitt liv. Han seilte til sjøs, jobbet som kranfører og som fagarbeider i mekanisk industri. Det meste var ganske usselt betalt. Han var en forsiktig mann, kjøpte ikke så mange dyre ting og var særdeles samvittighetsfull med alle sine forpliktelser. Og jeg tror at han økonomisk sett var svært tilfreds! Når jeg som barn, ungdom eller ung mann hadde spørsmål om økonomi eller penger, så smilte han alltid og sa ”Det er penger nok”.
Pappa kunne ingen ting om finanssystemer, likviditetskriser og giring av eiendomsverdi. Men han hadde det klokkeklart for seg at man burde vise måtehold og ikke kjøpe for mye. Mye arbeid og minst mulig lånte midler. Herre i eget hus, et hus som ikke var overfylt med alt for mange ting. Ting var ikke så viktige. Og derfor følte han selv at han hadde ”penger nok”.
En indisk vismann har sagt noe slik som at ”Eier du mer enn 10 ting, så eier tingene deg.” Det var selvfølgelig lett for ham å si. Indere eier jo nesten ingen ting. Men du og jeg – vi sitter her, lenket til banken, tingene og gjelden, prisgitt monsteret som lyder navnet ”uro i finansmarkedene”. Definitivt eid av alle tingene våre.
Så, når brevene fra banken strømmer inn, så skal jeg tappert åpne dem. Jeg skal konstatere at renten øker og at alle tingene har blitt lovlig dyre å eie. Når roen senker seg, skal jeg tenke på pappa . ”Det er penger nok.”. Tross alt.
Ønsker deg en fin helg, helt uten finansiell uro.
T
Kjære Venner,
Det siste året har vært preget av økonomiske dommedagsprofetier. Det har vært ragnarokk og elendighet til frokost, lunsj og kvelds. Børsverdiene stuper i grøfta og finanseliten står i kø for ettertrykkelig å forklare oss at renten skal opp, mye mer opp. Det kommer til å gjøre vondt. Skikkelig vondt for mange av oss.
Noe av det som kanskje svir mest i denne situasjonen, er det at vi som individer ikke kan gjøre noe for å påvirke tingenes gang, bremse elendigheten på børsen eller tvinge rentene til å bli liggende på et levelig og anstendig nivå.. Vi har kjøpt fine hus, biler, båter og all verdens andre ting som vi definitivt følte at vi trengte. De fleste av oss har lånt pengene et eller annet sted. Og nå er det definitivt ”pay back-time” Snille ”onkel” vil gjerne ha tilbake noe av det du har lånt, og han vil ha renter. Skikkelig godt med renter.
Vi har lest og hørt mye om det som skjer . Mediedekningen er nesten på høyden med den vi opplever under et vellykket og morsomt fotball VM. Skamløse journalister bruker fete fonter og rødt blekk når de gang på gang forteller historien om Lehman Brothers, AIG, utlånskåte banker og hundretusener av amerikanere som har kjøpt og belånt langt hinsidig all fornuft. Finansjournalister, bankdirektører og alskens andre økonomi-kjendiser paraderer i samtlige nyhetssendinger og aktualitetsprogram. Og alle er enige om at det kommer til å gjøre vond.
Det er så mange fine ord. Finansuro, makroøkonomi, Dow Jones og rentemarginer. Men når alt kommer til alt, så handler dette om noe helt annet. Arbeid og nøysomhet. Det handler om å jobbe for pengene, og det handler om å la være å kjøpe så mange og så dyre ting.
Min far jobbet hele sitt liv. Han seilte til sjøs, jobbet som kranfører og som fagarbeider i mekanisk industri. Det meste var ganske usselt betalt. Han var en forsiktig mann, kjøpte ikke så mange dyre ting og var særdeles samvittighetsfull med alle sine forpliktelser. Og jeg tror at han økonomisk sett var svært tilfreds! Når jeg som barn, ungdom eller ung mann hadde spørsmål om økonomi eller penger, så smilte han alltid og sa ”Det er penger nok”.
Pappa kunne ingen ting om finanssystemer, likviditetskriser og giring av eiendomsverdi. Men han hadde det klokkeklart for seg at man burde vise måtehold og ikke kjøpe for mye. Mye arbeid og minst mulig lånte midler. Herre i eget hus, et hus som ikke var overfylt med alt for mange ting. Ting var ikke så viktige. Og derfor følte han selv at han hadde ”penger nok”.
En indisk vismann har sagt noe slik som at ”Eier du mer enn 10 ting, så eier tingene deg.” Det var selvfølgelig lett for ham å si. Indere eier jo nesten ingen ting. Men du og jeg – vi sitter her, lenket til banken, tingene og gjelden, prisgitt monsteret som lyder navnet ”uro i finansmarkedene”. Definitivt eid av alle tingene våre.
Så, når brevene fra banken strømmer inn, så skal jeg tappert åpne dem. Jeg skal konstatere at renten øker og at alle tingene har blitt lovlig dyre å eie. Når roen senker seg, skal jeg tenke på pappa . ”Det er penger nok.”. Tross alt.
Ønsker deg en fin helg, helt uten finansiell uro.
T
torsdag 27. august 2009
Birken!
(Om drømmer, blodslit og midtlivskriser.. )
Kjære Venner!
Det er i morgen det skjer. Birkebeinerrittet. Birken! Skal du være med?
Hvis noe nå har gått fryktelig galt, og det er slik at du ikke har fått meldt deg på, så kan du ta det helt med ro. Birken 2009 er fulltegnet. Og det har den vært lenge. Sånn omtrent 15 minutter etter at påmeldingen ble åpnet, så hadde nesten 10.000 meldt sin interesse. Hysteriske tilstander. Folk gikk helt av skaftet!
Og, folk - i denne sammenhengen- er en litt spesiell gruppe. Litt ondskapsfullt kan man si at dette synes å være en stor midlivskrise-happening. Et typisk scenario er en voksen mann 40+, gjerne en som har levd et ganske rolig og sedat liv i ly av sofakroken. Men plutselig, av en eller annen grunn, får vedkommende det for seg at han skal sykle de 94.6 kilometrene mellom Rena og Lillehammer. Avgjørelsen kan være resultatet av et utidig veddemål i lystig lag, en spontan åpenbaring om et mer aktivt liv, eller – som antydet - en gryende midlivskrise.
Uansett, så går vår mann umiddelbart i gang med å kjøpe inn ny sykkel. Gjerne en høyteknologisk affære med dempere, spesialdekk og alle mulige tenkelige finesser. Karbon, festlige farger og til en pris som bare er litt lavere enn en gjennomsnittlig årlig industriarbeiderlønn. Matchende hjelm, sykkelsko og fargesterk bekledning. Og pulsklokke, av den typen der man kan overføre data til PC og spesialtilpasset programvare. Nitidig analyse skal sikre optimal puls og fantastiske resultater. Kommer ikke i mål uten..
I det hele tatt, så overlates fint lite til tilfeldighetene. Helten forlater familien og sofakroken for å konsentrere seg om trening og forberedelser. Vi snakker om hundrevis av timer på sykkelen. Gnagsår på unevnelige steder og et kostholdsregime som ville imponert legene i et hvilket som helst olympisk team. Ingen tilfeldigheter.
Og alle vi andre – vi som tilsynelatende har styrt klar av livskrisen og sykkeltvangen, vi kan følge forberedelsene til det store rittet nær sagt over alt. Det snakkes rundt lunsjbordet på jobben og i Dagens Næringsliv fordeler man spalteplass broderlig mellom finans-ragnarokk og treningstips til Birken. Næringslivsledere og aksjemeglere forteller om sine Birken-opplevelser. Hvor fort de har syklet og hvor mange merker de har klart.
Birken-brorskapet har gledet seg til-, og jobbet fram mot dette i et helt år. Og det er altså i morgen det skjer. Da er det bare å legge i vei og håpe at både knær og hjerte holder. Det blir et blodslit, Melkesyre og stygge fall. Knuste bein og grimme sårskader. Blodet flyter. Men det er på tide å vise hele verden hvem som er mann, selv om man skulle være kvinne. Ære og berømmelse. Resultatlisten publiseres i Dagens Næringsliv, og dette kommer det til å bli pratet om i lang tid framover.
Men det er noe jeg lurer på. Alt dette slitet, alle disse ambisjonene. Hva er det Birken-folket drømmer om?
For det må vel være drømmer som holder dem gående, som gjør at de tråkker til med slik villskap og besluttsomhet?
Kanskje drømmer de om å være Lance Armstrong?! De lukker øynene, går på, og ser seg selv med skinnende gul ledertrøye, omringet av velmenende og oppofrende hjelperyttere . De sykler kanskje Tour de France – kanskje den umenneskelige klatreetappen til Làlpe d`Huez . Tourens 15.etappe som går over 173 kilometer før den kulminerer i en 13.9 kilometer lang stigning med 7.9 graders helning og 21 skarpe svinger. Utslitt passerer de mållinjen og myser ut over alpelandskapet i det lille tettstedet Bourg dÒisanns…En fantastisk drøm – ikke rart at de er så besluttsomme.
Og hva med alle dem som følger rett bak de største heltene – hva driver dem framover? Noen av dem har sikkert også Lance Armstrong i blikket, drømmen om noen få øyeblikk i verdens sentrum. Andre drømmer kanskje om å gå Grønland på tvers på ski, eller noe annet slitsomt, vilt og totalt meningsløst. De lukker øynene, smiler og ser seg selv som Erling Kagge ved et eller annet polpunkt. De drømmer om å utfordre seg selv og finne belønning i tilfredsheten med å vinne frem til slutt. Slike drømmer bringer deg også nærmere målet..
Vi andre - sliterne, skilpaddene og avvikerne - har også drømmer. Vi er ikke så opptatt av konkurransen, og har kanskje tid til å drømme om helt andre ting. De drømmer kanskje om å gjøre noe vakkert eller om å dele fine opplevelser med noen . Eller kanskje vi alle sammen, innerst inne, har litt Lance Armstrong i oss?
Hva jeg drømmer om? Det hadde selvfølgelig vært storslagent å være Lance Armstrong, om så bare for en etappe eller to i Tour de France.. Og det hadde sikkert vært en mektig opplevelse å være Cato Zahl Pedersen når han, med ski og pulk, viste at verden er grenseløs og at alt er mulig så lenge viljen er til stede. Men når jeg lukker øynene, så er den enkle sannheten at jeg bare drømmer om å gå. Kanskje ikke vakkert, raskt og langt, men sånn passe greit slik at jeg kan rusle sammen med gutten min ned til brygga for å se på båtene… Det er en fin drøm, og selv på en dårlig dag gir den næring til håpet.
Uansett hva du drømmer om – hold drømmen levende!
Med ønske om en god helg – Birk eller ikke.
T
Kjære Venner!
Det er i morgen det skjer. Birkebeinerrittet. Birken! Skal du være med?
Hvis noe nå har gått fryktelig galt, og det er slik at du ikke har fått meldt deg på, så kan du ta det helt med ro. Birken 2009 er fulltegnet. Og det har den vært lenge. Sånn omtrent 15 minutter etter at påmeldingen ble åpnet, så hadde nesten 10.000 meldt sin interesse. Hysteriske tilstander. Folk gikk helt av skaftet!
Og, folk - i denne sammenhengen- er en litt spesiell gruppe. Litt ondskapsfullt kan man si at dette synes å være en stor midlivskrise-happening. Et typisk scenario er en voksen mann 40+, gjerne en som har levd et ganske rolig og sedat liv i ly av sofakroken. Men plutselig, av en eller annen grunn, får vedkommende det for seg at han skal sykle de 94.6 kilometrene mellom Rena og Lillehammer. Avgjørelsen kan være resultatet av et utidig veddemål i lystig lag, en spontan åpenbaring om et mer aktivt liv, eller – som antydet - en gryende midlivskrise.
Uansett, så går vår mann umiddelbart i gang med å kjøpe inn ny sykkel. Gjerne en høyteknologisk affære med dempere, spesialdekk og alle mulige tenkelige finesser. Karbon, festlige farger og til en pris som bare er litt lavere enn en gjennomsnittlig årlig industriarbeiderlønn. Matchende hjelm, sykkelsko og fargesterk bekledning. Og pulsklokke, av den typen der man kan overføre data til PC og spesialtilpasset programvare. Nitidig analyse skal sikre optimal puls og fantastiske resultater. Kommer ikke i mål uten..
I det hele tatt, så overlates fint lite til tilfeldighetene. Helten forlater familien og sofakroken for å konsentrere seg om trening og forberedelser. Vi snakker om hundrevis av timer på sykkelen. Gnagsår på unevnelige steder og et kostholdsregime som ville imponert legene i et hvilket som helst olympisk team. Ingen tilfeldigheter.
Og alle vi andre – vi som tilsynelatende har styrt klar av livskrisen og sykkeltvangen, vi kan følge forberedelsene til det store rittet nær sagt over alt. Det snakkes rundt lunsjbordet på jobben og i Dagens Næringsliv fordeler man spalteplass broderlig mellom finans-ragnarokk og treningstips til Birken. Næringslivsledere og aksjemeglere forteller om sine Birken-opplevelser. Hvor fort de har syklet og hvor mange merker de har klart.
Birken-brorskapet har gledet seg til-, og jobbet fram mot dette i et helt år. Og det er altså i morgen det skjer. Da er det bare å legge i vei og håpe at både knær og hjerte holder. Det blir et blodslit, Melkesyre og stygge fall. Knuste bein og grimme sårskader. Blodet flyter. Men det er på tide å vise hele verden hvem som er mann, selv om man skulle være kvinne. Ære og berømmelse. Resultatlisten publiseres i Dagens Næringsliv, og dette kommer det til å bli pratet om i lang tid framover.
Men det er noe jeg lurer på. Alt dette slitet, alle disse ambisjonene. Hva er det Birken-folket drømmer om?
For det må vel være drømmer som holder dem gående, som gjør at de tråkker til med slik villskap og besluttsomhet?
Kanskje drømmer de om å være Lance Armstrong?! De lukker øynene, går på, og ser seg selv med skinnende gul ledertrøye, omringet av velmenende og oppofrende hjelperyttere . De sykler kanskje Tour de France – kanskje den umenneskelige klatreetappen til Làlpe d`Huez . Tourens 15.etappe som går over 173 kilometer før den kulminerer i en 13.9 kilometer lang stigning med 7.9 graders helning og 21 skarpe svinger. Utslitt passerer de mållinjen og myser ut over alpelandskapet i det lille tettstedet Bourg dÒisanns…En fantastisk drøm – ikke rart at de er så besluttsomme.
Og hva med alle dem som følger rett bak de største heltene – hva driver dem framover? Noen av dem har sikkert også Lance Armstrong i blikket, drømmen om noen få øyeblikk i verdens sentrum. Andre drømmer kanskje om å gå Grønland på tvers på ski, eller noe annet slitsomt, vilt og totalt meningsløst. De lukker øynene, smiler og ser seg selv som Erling Kagge ved et eller annet polpunkt. De drømmer om å utfordre seg selv og finne belønning i tilfredsheten med å vinne frem til slutt. Slike drømmer bringer deg også nærmere målet..
Vi andre - sliterne, skilpaddene og avvikerne - har også drømmer. Vi er ikke så opptatt av konkurransen, og har kanskje tid til å drømme om helt andre ting. De drømmer kanskje om å gjøre noe vakkert eller om å dele fine opplevelser med noen . Eller kanskje vi alle sammen, innerst inne, har litt Lance Armstrong i oss?
Hva jeg drømmer om? Det hadde selvfølgelig vært storslagent å være Lance Armstrong, om så bare for en etappe eller to i Tour de France.. Og det hadde sikkert vært en mektig opplevelse å være Cato Zahl Pedersen når han, med ski og pulk, viste at verden er grenseløs og at alt er mulig så lenge viljen er til stede. Men når jeg lukker øynene, så er den enkle sannheten at jeg bare drømmer om å gå. Kanskje ikke vakkert, raskt og langt, men sånn passe greit slik at jeg kan rusle sammen med gutten min ned til brygga for å se på båtene… Det er en fin drøm, og selv på en dårlig dag gir den næring til håpet.
Uansett hva du drømmer om – hold drømmen levende!
Med ønske om en god helg – Birk eller ikke.
T
fredag 21. august 2009
Amor fati!
(Velkommen til Nederland.)
Kjære Venner,
Det hender ofte at jeg treffer mennesker som lurer på hvordan det har vært å få livet snudd på hodet. Jeg synes det er fint at andre bryr seg og er tøffe nok til å spørre. Men det er selvfølgelig vanskelig å forklare til noen som ikke har opplevd det selv. En liten historie illustrerer det hele veldig godt. En klok sykepleier på Kysthospitalet i Stavern delte den med meg. Den handler om hva vi gjør når saker og ting ikke går som planlagt.
Livet er håp og drømmer, på mange måter minner det om å planlegge en drømmereise til Italia. Du kjøper reisehåndbøker og legger fantastiske planer: Colosseum, Michelangelo, det skjeve tårn i Pisa, gondolene i Venezia. Du lærer deg litt italiensk, og alt er svært spennende.
En dag skjer det noe – det er D-dagen. Og du tror at det er på tide å begi seg i vei til Italia. Men når flyet lander noen timer senere, hilser en flyvertinne deg med ordene ”Velkommen til Nederland”.
”Nederland!” roper du. ”Hva mener du med Nederland?” Jeg har bestilt en reise til Italia! Jeg skal være i Italia! Hele livet har jeg drømt om å reise til Italia.”
Men noe har gått veldig galt med reiseopplegget. Flyet ditt har landet i Nederland, og her må du bli værende.
Det er viktig å huske på at de ikke har fraktet deg til et grusomt, ekkelt sted, full av sult, sykdom og andre plager. Nei, det er bare annerledes.
Så du må ut og kjøpe nye reisehåndbøker. Du må lære deg et nytt språk, og du møter en helt ny gruppe mennesker som du aldri har vært i kontakt med før.
Nederland er annerledes. Takten er langsommere enn i Italia, og det er litt mindre glamorøst. Etter en stund, når du har fått igjen pusten og sett deg litt rundt, legger du merke til at Nederland har vindmøller, tulipaner og Rembrandt.
Men alle du kjenner, reiser til og fra Italia, og de skryter av hvor fantastisk de har hatt det der.
Av og til sier du kanskje til deg selv: ”Ja, det var jo til Italia jeg skulle, det var det jeg hadde planlagt.”
Men hvis du kaster bort livet ditt på å sørge over det faktum at du ikke kom til Italia, blir du aldri fri til å sette pris på og nyte det spesielle og helt fantastiske ved å være i Nederland.
Tidlig en september-morgen i 2003 landet flyet mitt i Nederland, og jeg må ærlig innrømme at det først er nå jeg begynner å sette pris på dette underlige stedet. Det er annerledes – og egentlig ganske bra! Men det hender fremdeles at jeg drømmer om Italia..
Jeg ønsker deg en riktig god helg, uansett hvor du måtte befinne deg!
T
Kjære Venner,
Det hender ofte at jeg treffer mennesker som lurer på hvordan det har vært å få livet snudd på hodet. Jeg synes det er fint at andre bryr seg og er tøffe nok til å spørre. Men det er selvfølgelig vanskelig å forklare til noen som ikke har opplevd det selv. En liten historie illustrerer det hele veldig godt. En klok sykepleier på Kysthospitalet i Stavern delte den med meg. Den handler om hva vi gjør når saker og ting ikke går som planlagt.
Livet er håp og drømmer, på mange måter minner det om å planlegge en drømmereise til Italia. Du kjøper reisehåndbøker og legger fantastiske planer: Colosseum, Michelangelo, det skjeve tårn i Pisa, gondolene i Venezia. Du lærer deg litt italiensk, og alt er svært spennende.
En dag skjer det noe – det er D-dagen. Og du tror at det er på tide å begi seg i vei til Italia. Men når flyet lander noen timer senere, hilser en flyvertinne deg med ordene ”Velkommen til Nederland”.
”Nederland!” roper du. ”Hva mener du med Nederland?” Jeg har bestilt en reise til Italia! Jeg skal være i Italia! Hele livet har jeg drømt om å reise til Italia.”
Men noe har gått veldig galt med reiseopplegget. Flyet ditt har landet i Nederland, og her må du bli værende.
Det er viktig å huske på at de ikke har fraktet deg til et grusomt, ekkelt sted, full av sult, sykdom og andre plager. Nei, det er bare annerledes.
Så du må ut og kjøpe nye reisehåndbøker. Du må lære deg et nytt språk, og du møter en helt ny gruppe mennesker som du aldri har vært i kontakt med før.
Nederland er annerledes. Takten er langsommere enn i Italia, og det er litt mindre glamorøst. Etter en stund, når du har fått igjen pusten og sett deg litt rundt, legger du merke til at Nederland har vindmøller, tulipaner og Rembrandt.
Men alle du kjenner, reiser til og fra Italia, og de skryter av hvor fantastisk de har hatt det der.
Av og til sier du kanskje til deg selv: ”Ja, det var jo til Italia jeg skulle, det var det jeg hadde planlagt.”
Men hvis du kaster bort livet ditt på å sørge over det faktum at du ikke kom til Italia, blir du aldri fri til å sette pris på og nyte det spesielle og helt fantastiske ved å være i Nederland.
Tidlig en september-morgen i 2003 landet flyet mitt i Nederland, og jeg må ærlig innrømme at det først er nå jeg begynner å sette pris på dette underlige stedet. Det er annerledes – og egentlig ganske bra! Men det hender fremdeles at jeg drømmer om Italia..
Jeg ønsker deg en riktig god helg, uansett hvor du måtte befinne deg!
T
torsdag 13. august 2009
Oksen Ferdinand!
(Om blomstrende kjærlighet, et grusomt rituale og Plaza de Toros..)
Kjære Venner,
Noen bekjente av meg er på kjærlighetsferie i Spania. Sammen kjører de landet på kryss og tvers for å oppleve alt det fine Spania har å by på. De ringte til meg fra Madrid forleden kveld.
- Bør vi dra på tyrefekting?
Bør og bør.. Det kommer jo litt an på hva du er ute etter da. Selv er jeg ikke spesielt begeistret for selve tyrefektingen. Man må antagelig være spanjol for å forstå skjønnheten i dette blodige ritualet.
Plaza Monumental i Madrid er stort. Det er plass til drøyt 23.000 tilskuere. Disse kan velge å kjøpe billetter til hhv sol- eller skyggesiden av arenaen (sol eller sombra). Sistnevnte er desidert dyrest. Et lite hornorkester spiller surt i den intense varmen.
En tyrefekting – corrida – omfatter som regel 6 individuelle fektinger. 3 matadorer, etter ansiennitet, tar seg av to okser hver. Matadorene får hjelp av picadorer, banderilloer og en rekke andre menn i fargerike og utspjåkete klær. Det viftes med rød kappe, oksen stikkes med lanser, publikum hojer, og blodspruten står som en fontene ut av nakken på tyren. Når oksen er tilstrekkelig svekket, trer matadoren fram og gjør slutt på det hele. Hvis matadoren har vært flink – hva man nå enn legger i det i denne sammenhengen – så vil juryen belønne ham med diverse ”suvenirer” fra oksen. Halen, et øre eller to og muligens et bein. Ære. Stor stas! Publikum piper og buer hvis de er misfornøyd. Den døde oksen slepes ut av arenaen men det lille hornorkesteret spiller falskt og elendig. En merkelig seanse, litt uvirkelig. Og det hele gjentas 6 ganger før nok er nok.
Tyrefekting er en kamp mellom menneske og tyr. Dette er dog langt fra hele sannheten. Den vesentlige kampen foregår inne i tyrefekterens hode. Han – for dette er primært en mannegreie – stiller sin tapperhet og erfaring opp mot den naturlige impulsen å redde seg selv. I stedet for å flykte unna faren, lar han de farlige oksehornene passere kroppen så nære som mulig. Konfrontasjon mellom liv og død – sverdspiss mot hornspiss. Spanjolene elsker å utbrodere det dypereliggende rasjonalet for tyrefektingen. Det lukter testosteron..
Mange synes at dette er dyreplageri, og det er ikke så vanskelig å være enig med dem. Men hvis du lytter, får du høre historiene om legendariske matadorer og tapre okser.
Historien om Barbudo, Bailador og Islero – de tre oksene som vant over matadorene og fikk sin frihet.
Du får kanskje høre historien om oksen som kjempet så tappert at matadoren Manolete (selveste!) gikk ned på kne foran juryen og ba dem spare oksens liv. Madrid gråt i en hel uke, det var så vakkert.
Og så har vi selvfølgelig historien om oksen Civilòn, som en vårkveld i 1936 fikk livet sitt benådet fordi han absolutt ikke ville kjempe, men heller ruslet rolig fram til barreraen for å bli kost med av oksepasseren fra gården. Det er de som tror at det var akkurat denne historien som dannet grunnlaget for Disney-klassikeren ”Ferdinand the bull” (1938).
Mine venner tar poenget. De havner nok heller på Plaza Major – det blir flamenco og rødvin. Det blir helt riktig.
Og Ferdinand sitter under treet, lukter på blomstene og er lykkelig..
Med ønske om en god helg!
T
Kjære Venner,
Noen bekjente av meg er på kjærlighetsferie i Spania. Sammen kjører de landet på kryss og tvers for å oppleve alt det fine Spania har å by på. De ringte til meg fra Madrid forleden kveld.
- Bør vi dra på tyrefekting?
Bør og bør.. Det kommer jo litt an på hva du er ute etter da. Selv er jeg ikke spesielt begeistret for selve tyrefektingen. Man må antagelig være spanjol for å forstå skjønnheten i dette blodige ritualet.
Plaza Monumental i Madrid er stort. Det er plass til drøyt 23.000 tilskuere. Disse kan velge å kjøpe billetter til hhv sol- eller skyggesiden av arenaen (sol eller sombra). Sistnevnte er desidert dyrest. Et lite hornorkester spiller surt i den intense varmen.
En tyrefekting – corrida – omfatter som regel 6 individuelle fektinger. 3 matadorer, etter ansiennitet, tar seg av to okser hver. Matadorene får hjelp av picadorer, banderilloer og en rekke andre menn i fargerike og utspjåkete klær. Det viftes med rød kappe, oksen stikkes med lanser, publikum hojer, og blodspruten står som en fontene ut av nakken på tyren. Når oksen er tilstrekkelig svekket, trer matadoren fram og gjør slutt på det hele. Hvis matadoren har vært flink – hva man nå enn legger i det i denne sammenhengen – så vil juryen belønne ham med diverse ”suvenirer” fra oksen. Halen, et øre eller to og muligens et bein. Ære. Stor stas! Publikum piper og buer hvis de er misfornøyd. Den døde oksen slepes ut av arenaen men det lille hornorkesteret spiller falskt og elendig. En merkelig seanse, litt uvirkelig. Og det hele gjentas 6 ganger før nok er nok.
Tyrefekting er en kamp mellom menneske og tyr. Dette er dog langt fra hele sannheten. Den vesentlige kampen foregår inne i tyrefekterens hode. Han – for dette er primært en mannegreie – stiller sin tapperhet og erfaring opp mot den naturlige impulsen å redde seg selv. I stedet for å flykte unna faren, lar han de farlige oksehornene passere kroppen så nære som mulig. Konfrontasjon mellom liv og død – sverdspiss mot hornspiss. Spanjolene elsker å utbrodere det dypereliggende rasjonalet for tyrefektingen. Det lukter testosteron..
Mange synes at dette er dyreplageri, og det er ikke så vanskelig å være enig med dem. Men hvis du lytter, får du høre historiene om legendariske matadorer og tapre okser.
Historien om Barbudo, Bailador og Islero – de tre oksene som vant over matadorene og fikk sin frihet.
Du får kanskje høre historien om oksen som kjempet så tappert at matadoren Manolete (selveste!) gikk ned på kne foran juryen og ba dem spare oksens liv. Madrid gråt i en hel uke, det var så vakkert.
Og så har vi selvfølgelig historien om oksen Civilòn, som en vårkveld i 1936 fikk livet sitt benådet fordi han absolutt ikke ville kjempe, men heller ruslet rolig fram til barreraen for å bli kost med av oksepasseren fra gården. Det er de som tror at det var akkurat denne historien som dannet grunnlaget for Disney-klassikeren ”Ferdinand the bull” (1938).
Mine venner tar poenget. De havner nok heller på Plaza Major – det blir flamenco og rødvin. Det blir helt riktig.
Og Ferdinand sitter under treet, lukter på blomstene og er lykkelig..
Med ønske om en god helg!
T
torsdag 23. juli 2009
Lykken er 8 fot!
(- det blir ikke stort bedre..)
Kjære Venner,
Det har til tider vært en strålende sommer! Her i Tønsberg har det vært mye sol og noen ganger så varmt at man kun har hatt lyst til å sitte helt apatisk og nyte livet.
Noe av det fineste jeg gjør på slike dager, er å se på vannet. Og der er mangfoldet stort og inntrykkene mange. Dere kjenner allerede til min ”nær-Preben-opplevelse”. Og, om mulig, så har båtene i sommerukene vært enda større enn det de var før ferien Det har vært i overkant varmt for marineblå blazer, men forholdene har vært helt optimale for vel avkjølt champagne og gull-bikinier.
Nå skal jeg holde meg for god til å fortsette ”piskingen” av Preben. Men jeg kan ikke helt la være å undre meg over 3-fot-syken.. Venner og kjente - fra Tønsberg og andre steder som ikke er Bærum - som nyter livet på sjøen i virkelig store og råflotte båter. Skjønt, de fleste av dem snakker ikke så mye om gleden og nytelsen. Jeg hører ikke så mye om frihetsfølelse, sol som går ned i vannet og lange, varme kvelder der ungene bader fra båten. Følelsen av å være skipper på egen skute, med et liv uten klokke og PC med mobilt bredbånd.
Nei, ofte forteller mine Preben-aktige venner meg at båtferien var fin. Og så får jeg høre om neste års store prosjekt og lengsel. En Nimbus, Fairline eller Bavaria som er 3 fot lengre. De ser på meg med våte øyne, og forventer at jeg helt intuitivt skal kunne forestille meg hvor mye bedre alt vil bli da.
Hos meg er lyset på, men ingen er hjemme. Jeg tenker på Bendik. Gutten min. Han er 13 år, og tilbringer sommeren i sin røde Pioneer-jolle. Den er 8 fot lang, rød og etter hvert tydelig preget av massiv og iherdig bruk. En Tohatsu-påhenger yter 4 hestekrefter, og gir ”det røde lynet” en svimlende fart som umulig kan være langt fra 10-12 knop.
Bendik kjører fram og tilbake i sundet. Fram og tilbake. Fram og tilbake. Han inntar de merkeligste positurer og lener seg langt fram båten, alt i håp om å sprenge tidligere fartsrekorder. Han kjører fram og tilbake. Fram og tilbake. Ankrer opp, bader, kjøper noe fra gutten i isbåten og prater med kamerater (-som også kjører fram og tilbake, fram og tilbake i små joller med hylende påhengsmotorer).
Han fortsetter med å kjøre fram og tilbake helt til han blir kommandert inn for kvelden. Han er strålende fornøyd og litt solbrent – livet på sjøen er en fest. Lykken er en jolle på 8 fot med skranglete påhengsmotor!
Og kanskje blir ikke verken livet er båtlykken bedre enn dette. Vennene mine legger ut om drømmen på 50 fot mens jeg smiler og tenker på Bendik som kjører fram og tilbake. ”Kan du huske din første båt, og hvor stolt du var av den? ” ”Var ikke den sommeren fin?”
Jeg lover meg selv, at neste gang jeg fantaserer om noe som er større, hurtigere, bedre, tøffere eller mer luksuriøst – bil, båt, hytte, hus eller hvilken som helst annen ting – så skal jeg minne meg selv på at lykken er 8 fot. Det blir antagelig ikke bedre enn det..
Ønsker deg en god sommerhelg, med eller uten egen jolle.
T
Kjære Venner,
Det har til tider vært en strålende sommer! Her i Tønsberg har det vært mye sol og noen ganger så varmt at man kun har hatt lyst til å sitte helt apatisk og nyte livet.
Noe av det fineste jeg gjør på slike dager, er å se på vannet. Og der er mangfoldet stort og inntrykkene mange. Dere kjenner allerede til min ”nær-Preben-opplevelse”. Og, om mulig, så har båtene i sommerukene vært enda større enn det de var før ferien Det har vært i overkant varmt for marineblå blazer, men forholdene har vært helt optimale for vel avkjølt champagne og gull-bikinier.
Nå skal jeg holde meg for god til å fortsette ”piskingen” av Preben. Men jeg kan ikke helt la være å undre meg over 3-fot-syken.. Venner og kjente - fra Tønsberg og andre steder som ikke er Bærum - som nyter livet på sjøen i virkelig store og råflotte båter. Skjønt, de fleste av dem snakker ikke så mye om gleden og nytelsen. Jeg hører ikke så mye om frihetsfølelse, sol som går ned i vannet og lange, varme kvelder der ungene bader fra båten. Følelsen av å være skipper på egen skute, med et liv uten klokke og PC med mobilt bredbånd.
Nei, ofte forteller mine Preben-aktige venner meg at båtferien var fin. Og så får jeg høre om neste års store prosjekt og lengsel. En Nimbus, Fairline eller Bavaria som er 3 fot lengre. De ser på meg med våte øyne, og forventer at jeg helt intuitivt skal kunne forestille meg hvor mye bedre alt vil bli da.
Hos meg er lyset på, men ingen er hjemme. Jeg tenker på Bendik. Gutten min. Han er 13 år, og tilbringer sommeren i sin røde Pioneer-jolle. Den er 8 fot lang, rød og etter hvert tydelig preget av massiv og iherdig bruk. En Tohatsu-påhenger yter 4 hestekrefter, og gir ”det røde lynet” en svimlende fart som umulig kan være langt fra 10-12 knop.
Bendik kjører fram og tilbake i sundet. Fram og tilbake. Fram og tilbake. Han inntar de merkeligste positurer og lener seg langt fram båten, alt i håp om å sprenge tidligere fartsrekorder. Han kjører fram og tilbake. Fram og tilbake. Ankrer opp, bader, kjøper noe fra gutten i isbåten og prater med kamerater (-som også kjører fram og tilbake, fram og tilbake i små joller med hylende påhengsmotorer).
Han fortsetter med å kjøre fram og tilbake helt til han blir kommandert inn for kvelden. Han er strålende fornøyd og litt solbrent – livet på sjøen er en fest. Lykken er en jolle på 8 fot med skranglete påhengsmotor!
Og kanskje blir ikke verken livet er båtlykken bedre enn dette. Vennene mine legger ut om drømmen på 50 fot mens jeg smiler og tenker på Bendik som kjører fram og tilbake. ”Kan du huske din første båt, og hvor stolt du var av den? ” ”Var ikke den sommeren fin?”
Jeg lover meg selv, at neste gang jeg fantaserer om noe som er større, hurtigere, bedre, tøffere eller mer luksuriøst – bil, båt, hytte, hus eller hvilken som helst annen ting – så skal jeg minne meg selv på at lykken er 8 fot. Det blir antagelig ikke bedre enn det..
Ønsker deg en god sommerhelg, med eller uten egen jolle.
T
torsdag 16. juli 2009
Så, så...
(Om Elgen, Jomfru Maria og en ydmyk munk.)
Kjære Venner,
Forrige fredag hadde jeg gleden av å bli invitert på ”grisefest” hos mine venner i Høyjord. Grisen hadde godgjort seg på grillen hele dagen, vinen var rikelig og god, og hele pokerklanen var der. Alle Elgens disipler. Og sjelden er livet så enkelt og tilbakelent som i slike stunder. Jeg vet ikke akkurat hvorfor jeg trives så godt, men tror det har noe å gjøre med at dette er ekte og ujålete. Det drikkes og prates, alt er som det er. Det er en egen letthet over det hele.
Andre ganger – på andre fester , på andre steder som ikke er Høyjord, så går pene og oppdressede mennesker rundt og utveksler høflige fraser. Ukjente lirer av seg korte resymeer. Man må jo redegjøre for hvem man er, hva man gjør, og hva som er status så langt i livet. Tvilsom musserende vin og uendelig mange klamme håndtrykk.
Vi prater og vi prater. Uendelige fortellinger om bedrifter, jobber og ting vi brenner for. Vi prater og vi prater. Intetsigende budsjetter, næringslivssladder og overfladiske analyser av bransjer vi ikke skjønner oss på. Vi prater og vi prater. Gigantiske hytteplaner, tekniske bilspesifikasjoner og gullkantede opsjoner. Livet er høyglanspolert og strålende! Jeg føler en nærmest uimotståelig trang til å gripe tak i den svarte dressen som står foran meg, Dra ham mot meg, holde rundt det svette og rødsprengte hodet hans. Han prater og prater. Jeg ser ham bestemt inn i øynene mens jeg rolig hvisker ”Så, så….” Han slutter kanskje å prate, blir rolig, ser på meg og lurer på hva jeg vil.
Jeg gjør det selvfølgelig ikke – det blir med tanken og følelsen. Folkeskikk. Men i sånne stunder har jeg et intenst ønske om heller å være blant venner i Høyjord, på grisefest hos Tore.
Kanskje i et rolig hjørne, med min gamle venn Morten. Elgen blant venner – stor, god og litt fomlete. Han er ikke særlig flink til korrekt småprat, og det hender rett som det er at han er mer enn bare litt politisk ukorrekt.. Vi slår oss ned og snakker om barna våre, livets opp- og nedturer, drømmene som det ikke ble noe av og lengslene som vi alltid bærer i oss. Livene våre er nok ikke så skinnende blanke, men vi synes det er fint å være sammen. Elgen og jeg, akkurat som det var for lenge siden.
Må alt være så perfekt og flott bestandig? La meg få dele en liten spansk historie med dere…
Jomfru Maria , med det lille Jesusbarnet i armene sine, steg ned til jorden for å besøke et kloster. Munkene gledet seg, og de stilte opp på en lang rekke for å hilse Jomfruen og vise sin respekt. En av munkene deklarerte latinsk poesi, en annen viste frem vakre håndlagede illustrasjoner, og en fortalte historier om glemte helgener. På enden av rekken sto det en forsiktig og ydmyk munk som aldri hadde fått muligheten til å lære av de vise menn av hans tid. Hans foreldre var enkle og vanlige mennesker som jobbet på et omreisende sirkus.
Da det ble hans tur, ønsket munkene å avslutte møtet med Jomfruen. De var redd for at den forsiktige munken ville ødelegge det flotte inntrykket som de hadde bygget opp. Men også han ønsket å vise sin kjærlighet og respekt for Jomfruen. Brydd, tydelig preget av mistroen fra sine brødre, tok han fram noen appelsiner fra lommene og begynte å kaste dem opp i lufta – sjonglerte med dem akkurat som hans foreldre hadde lært ham på sirkuset.
Det var først da det lille Jesus-barnet smilte og klappet i hendene. Og det var kun mot den ydmyke og enkle munken at Jomfru Maria strakte ut sine armer og lot ham få lov til å holde barnet en liten stund.
Jeg setter stadig større pris på det enkle og oppriktige. Det er ikke så viktig å ”gjøre seg til”..
Neste fredag kommer mine venner fra Høyjord på besøk til meg. Vi skal spise, drikke og snakke sammen. Og hvis jeg glemmer meg et øyeblikk, og prater meningsløst om ingenting, så skal Elgen legge de enorme armene sine rundt meg, klemme meg lett og si ”Så, så…Torkill!”
Med ønske om en riktig god helg.
T
Kjære Venner,
Forrige fredag hadde jeg gleden av å bli invitert på ”grisefest” hos mine venner i Høyjord. Grisen hadde godgjort seg på grillen hele dagen, vinen var rikelig og god, og hele pokerklanen var der. Alle Elgens disipler. Og sjelden er livet så enkelt og tilbakelent som i slike stunder. Jeg vet ikke akkurat hvorfor jeg trives så godt, men tror det har noe å gjøre med at dette er ekte og ujålete. Det drikkes og prates, alt er som det er. Det er en egen letthet over det hele.
Andre ganger – på andre fester , på andre steder som ikke er Høyjord, så går pene og oppdressede mennesker rundt og utveksler høflige fraser. Ukjente lirer av seg korte resymeer. Man må jo redegjøre for hvem man er, hva man gjør, og hva som er status så langt i livet. Tvilsom musserende vin og uendelig mange klamme håndtrykk.
Vi prater og vi prater. Uendelige fortellinger om bedrifter, jobber og ting vi brenner for. Vi prater og vi prater. Intetsigende budsjetter, næringslivssladder og overfladiske analyser av bransjer vi ikke skjønner oss på. Vi prater og vi prater. Gigantiske hytteplaner, tekniske bilspesifikasjoner og gullkantede opsjoner. Livet er høyglanspolert og strålende! Jeg føler en nærmest uimotståelig trang til å gripe tak i den svarte dressen som står foran meg, Dra ham mot meg, holde rundt det svette og rødsprengte hodet hans. Han prater og prater. Jeg ser ham bestemt inn i øynene mens jeg rolig hvisker ”Så, så….” Han slutter kanskje å prate, blir rolig, ser på meg og lurer på hva jeg vil.
Jeg gjør det selvfølgelig ikke – det blir med tanken og følelsen. Folkeskikk. Men i sånne stunder har jeg et intenst ønske om heller å være blant venner i Høyjord, på grisefest hos Tore.
Kanskje i et rolig hjørne, med min gamle venn Morten. Elgen blant venner – stor, god og litt fomlete. Han er ikke særlig flink til korrekt småprat, og det hender rett som det er at han er mer enn bare litt politisk ukorrekt.. Vi slår oss ned og snakker om barna våre, livets opp- og nedturer, drømmene som det ikke ble noe av og lengslene som vi alltid bærer i oss. Livene våre er nok ikke så skinnende blanke, men vi synes det er fint å være sammen. Elgen og jeg, akkurat som det var for lenge siden.
Må alt være så perfekt og flott bestandig? La meg få dele en liten spansk historie med dere…
Jomfru Maria , med det lille Jesusbarnet i armene sine, steg ned til jorden for å besøke et kloster. Munkene gledet seg, og de stilte opp på en lang rekke for å hilse Jomfruen og vise sin respekt. En av munkene deklarerte latinsk poesi, en annen viste frem vakre håndlagede illustrasjoner, og en fortalte historier om glemte helgener. På enden av rekken sto det en forsiktig og ydmyk munk som aldri hadde fått muligheten til å lære av de vise menn av hans tid. Hans foreldre var enkle og vanlige mennesker som jobbet på et omreisende sirkus.
Da det ble hans tur, ønsket munkene å avslutte møtet med Jomfruen. De var redd for at den forsiktige munken ville ødelegge det flotte inntrykket som de hadde bygget opp. Men også han ønsket å vise sin kjærlighet og respekt for Jomfruen. Brydd, tydelig preget av mistroen fra sine brødre, tok han fram noen appelsiner fra lommene og begynte å kaste dem opp i lufta – sjonglerte med dem akkurat som hans foreldre hadde lært ham på sirkuset.
Det var først da det lille Jesus-barnet smilte og klappet i hendene. Og det var kun mot den ydmyke og enkle munken at Jomfru Maria strakte ut sine armer og lot ham få lov til å holde barnet en liten stund.
Jeg setter stadig større pris på det enkle og oppriktige. Det er ikke så viktig å ”gjøre seg til”..
Neste fredag kommer mine venner fra Høyjord på besøk til meg. Vi skal spise, drikke og snakke sammen. Og hvis jeg glemmer meg et øyeblikk, og prater meningsløst om ingenting, så skal Elgen legge de enorme armene sine rundt meg, klemme meg lett og si ”Så, så…Torkill!”
Med ønske om en riktig god helg.
T
torsdag 18. juni 2009
Se
(Tanker fra Tromsø - 2 )
Kjære Venner,
Hvis man er våken og modig nok til å se folk i øynene, da kan man risikere å treffe fantastiske mennesker.
Jeg var ute og gikk i 8.etasje på sykehuset i Tromsø. En tidlig morgenøkt med fysioterapeut og umulige øvelser. Jeg går aldri bra. Og etter en slik utskeielse må jeg virkelig mobilisere alt for å holde meg på beina. Jeg tok meg definitivt ikke godt ut, der jeg forsiktig fulgte veggen bortover gangen.
- Kan jeg hjelpe deg?
Hun satt i en rullestol i venteområdet. Stemmen tilhørte en ung jente. Kroppen avslørte henne ikke. Begge beina var amputert under knærne, Store brannskader hadde tatt med seg ører, nese, hud og hår. Øynene var slitne. Hjerteskjærende.
Jeg orker ikke å se, var min første tanke. Og ofte er det enklest å late som om man ikke ser, som om noe eller noen ikke finnes. Men heldigvis tok den bedre delen av meg styringen. Den delen av meg som har lært at jeg alltid må se, uansett hvor ubehagelig eller vanskelig det kan være. Hvis ikke andre mennesker ser oss – ser oss slik vi er eller slik vi ønsker at vi skulle være - da forsvinner vi litt. Og det er så vondt at det nesten ikke er til å bære. Derfor må vi alltid se.
- Det går fint, løy jeg
Jeg satt meg i rullestolen ved siden av henne. Jeg husker ikke navnet hennes, men hun hadde en fabelaktig nordlandsdialekt. Pratet på både innover- og utoverpust. Og det var så mye vi måtte snakke om. Hun var en ung jente – en utadvendt liten dame. Hun lurte på min historie – jeg var ikke tøff nok til å spørre om hennes.
Vi satt der, side om side i hver vår rullestol i denne sykehuskorridoren. Det var ikke vanskelig og ubehagelig – bare fint.
Da vi sa ha det bra til hverandre, skjønte jeg at hun hadde hjulpet meg. Minnet meg på hvor viktig det er å se dem man møter. Virkelig se dem.
Franskmannen Antoine de Saint-Exupery har skrevet boken ”Den lille prinsen”. En barnebok for voksne, om hva som er viktig og hva som ikke er så viktig i livet. Den lille prinsen blir – på en av sine mange reiser – kjent med reven. Reven forteller den lille prinsen hemmeligheten sin. Den er ganske enkel: En kan bare se riktig med hjertet. Det vesentlige er usynlig for øyet.
Jeg tror jaggu at reven har rett.
Med ønske om en riktig god helg!
T
Kjære Venner,
Hvis man er våken og modig nok til å se folk i øynene, da kan man risikere å treffe fantastiske mennesker.
Jeg var ute og gikk i 8.etasje på sykehuset i Tromsø. En tidlig morgenøkt med fysioterapeut og umulige øvelser. Jeg går aldri bra. Og etter en slik utskeielse må jeg virkelig mobilisere alt for å holde meg på beina. Jeg tok meg definitivt ikke godt ut, der jeg forsiktig fulgte veggen bortover gangen.
- Kan jeg hjelpe deg?
Hun satt i en rullestol i venteområdet. Stemmen tilhørte en ung jente. Kroppen avslørte henne ikke. Begge beina var amputert under knærne, Store brannskader hadde tatt med seg ører, nese, hud og hår. Øynene var slitne. Hjerteskjærende.
Jeg orker ikke å se, var min første tanke. Og ofte er det enklest å late som om man ikke ser, som om noe eller noen ikke finnes. Men heldigvis tok den bedre delen av meg styringen. Den delen av meg som har lært at jeg alltid må se, uansett hvor ubehagelig eller vanskelig det kan være. Hvis ikke andre mennesker ser oss – ser oss slik vi er eller slik vi ønsker at vi skulle være - da forsvinner vi litt. Og det er så vondt at det nesten ikke er til å bære. Derfor må vi alltid se.
- Det går fint, løy jeg
Jeg satt meg i rullestolen ved siden av henne. Jeg husker ikke navnet hennes, men hun hadde en fabelaktig nordlandsdialekt. Pratet på både innover- og utoverpust. Og det var så mye vi måtte snakke om. Hun var en ung jente – en utadvendt liten dame. Hun lurte på min historie – jeg var ikke tøff nok til å spørre om hennes.
Vi satt der, side om side i hver vår rullestol i denne sykehuskorridoren. Det var ikke vanskelig og ubehagelig – bare fint.
Da vi sa ha det bra til hverandre, skjønte jeg at hun hadde hjulpet meg. Minnet meg på hvor viktig det er å se dem man møter. Virkelig se dem.
Franskmannen Antoine de Saint-Exupery har skrevet boken ”Den lille prinsen”. En barnebok for voksne, om hva som er viktig og hva som ikke er så viktig i livet. Den lille prinsen blir – på en av sine mange reiser – kjent med reven. Reven forteller den lille prinsen hemmeligheten sin. Den er ganske enkel: En kan bare se riktig med hjertet. Det vesentlige er usynlig for øyet.
Jeg tror jaggu at reven har rett.
Med ønske om en riktig god helg!
T
fredag 12. juni 2009
Dragen stiger!?
(Tanker fra Tromsø - 1 )
Kjære Venner,
Universitetssykehuset i Nord-Norge ligger i Tromsø. For en tid siden hadde jeg gleden av å være deres gjest i 2 uker.
Jeg drakk kaffe og leste aviser ved det samme bordet i nesten 14 dager. Hver eneste morgen, rett etter en tidlig treningsøkt, satt jeg på det som jeg etter hvert betraktet som min faste plass i kantinen.
Jeg hadde god tid, og jeg liker å se på mennesker. Og man gjør seg mange tanker når man morgen etter morgen kan studere de samme ansiktene. Mange skjebner og historier. Det er en spesiell stemning i en stor sykehuskantine. Mye håp og mye fortvilelse. Man føler seg som en del av et brorskap når man dag etter dag sitter slik og studerer andre på avstand. Så nært og samtidig så fjernt.
Rent bortsett fra atmosfæren og alle menneskene, så er det panoramautsikten som gjør denne kantinen spesiell. En enorm glassvegg gir utsikt til både alper, vann og forblåst vegetasjon. Tromsø trollbinder deg, og jeg stirret ut av de samme vinduene hver eneste morgen..
Men det var først på den tredje eller fjerde dagen at jeg la merke til det. Ganske langt nede på venstre side av glasspanoramaet hadde noen skrevet noe med hvit glassmaling. Med ujålete og enkle blokkbokstaver sto det:
” Vuostebiggi dat guovdi loktana”
De neste 3-4 dagene lurte jeg på hva dette kunne bety. Det begynte som lett nysgjerrighet og utviklet seg relativt raskt til et tvangspreget behov for å finne ut mer. Etter en snau uke var jeg såpass engasjert at det begynte å bli vanskelig å få konsentrert seg om kaffe, avis og menneske-titting.
Det var på tide å vise seg som en handlingens mann.. Jeg hadde mistanke om at dette var noe samiske greier, og en av kantinedamene så ut til å kunne være til hjelp i denne saken.
Hun smilte og var vennligheten selv. ”Det er i motvind at en drage stiger.”
Javel?!
Tilfreds med ny viten kunne jeg vende tilbake til kaffen, menneskene og utsikten. Men ganske snart begynte nye tanker å kretse rundt i hodet mitt. To nye tanker.
Et samisk ordtak med drager! Jeg fikk det bare ikke til å stemme. Hadde det nå bare vært snakk om ørn, sau, reinsdyr eller noe annet jordnært og nøkternt. Men drager? Hvordan kunne det ha seg at man fant drager i et samisk ordtak?
Min samiske venninne – kantinedamen – kunne fortelle…. Om en nær 1.000 år gammel tradisjon med samiske sjamaner. ”Medisinmenn” som med joik, trommer og transe kunne fordrive hva som helst ut av hvem som helst. De samiske sjamanene hadde hjelpere i naturen. Fisker, fugler, ørner og .. drager! Sjamanene samarbeidet både med små folk og døde. Denne urgamle religionen eller kulturen mer eller mindre forsvant på 1700-tallet, da norske og danske misjonærer pisket kristendommen inn i samene. Uansett, sammenhengen mellom drager og samer var forklart. Jeg fikk ro i sjelen. Og kantinedamen var fremdeles bare smil og vennlighet.
De resterende kantinestundene i mitt Tromsø-opphold brukte jeg til å tenke litt på selve ordtaket ”Det er i motvind at en drage stiger”. Jeg vet jo ikke noen ting som helst om drager og deres flyferdigheter, men jeg skjønner jo at dette er en variant over temaet ”Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere.”
Slike uttrykk brukes ofte som en slags forskrudd form for trøst til mennesker som opplever urimelig tøffe og slitsomme saker. Fra et evolusjonsmessig synspunkt er det sikkert noe i det. Gjør man mange tunge løft, så blir man nok sterk etter hvert.
Men når jeg studerte ansiktene i kantinen, så tenkte jeg også at for mange tunge påkjenninger rett og slett kan gjøre deg sliten. For mye motvind er ikke bra for verken folk eller drager. Dette er som toppidrett – det handler om å finne balansen. Nok motvind, men ikke for mye.Hva tror du?
Etter 14 dager fløy jeg hjem fra Tromsø. I medvind.
Med ønske om en riktig god helg!
T
Kjære Venner,
Universitetssykehuset i Nord-Norge ligger i Tromsø. For en tid siden hadde jeg gleden av å være deres gjest i 2 uker.
Jeg drakk kaffe og leste aviser ved det samme bordet i nesten 14 dager. Hver eneste morgen, rett etter en tidlig treningsøkt, satt jeg på det som jeg etter hvert betraktet som min faste plass i kantinen.
Jeg hadde god tid, og jeg liker å se på mennesker. Og man gjør seg mange tanker når man morgen etter morgen kan studere de samme ansiktene. Mange skjebner og historier. Det er en spesiell stemning i en stor sykehuskantine. Mye håp og mye fortvilelse. Man føler seg som en del av et brorskap når man dag etter dag sitter slik og studerer andre på avstand. Så nært og samtidig så fjernt.
Rent bortsett fra atmosfæren og alle menneskene, så er det panoramautsikten som gjør denne kantinen spesiell. En enorm glassvegg gir utsikt til både alper, vann og forblåst vegetasjon. Tromsø trollbinder deg, og jeg stirret ut av de samme vinduene hver eneste morgen..
Men det var først på den tredje eller fjerde dagen at jeg la merke til det. Ganske langt nede på venstre side av glasspanoramaet hadde noen skrevet noe med hvit glassmaling. Med ujålete og enkle blokkbokstaver sto det:
” Vuostebiggi dat guovdi loktana”
De neste 3-4 dagene lurte jeg på hva dette kunne bety. Det begynte som lett nysgjerrighet og utviklet seg relativt raskt til et tvangspreget behov for å finne ut mer. Etter en snau uke var jeg såpass engasjert at det begynte å bli vanskelig å få konsentrert seg om kaffe, avis og menneske-titting.
Det var på tide å vise seg som en handlingens mann.. Jeg hadde mistanke om at dette var noe samiske greier, og en av kantinedamene så ut til å kunne være til hjelp i denne saken.
Hun smilte og var vennligheten selv. ”Det er i motvind at en drage stiger.”
Javel?!
Tilfreds med ny viten kunne jeg vende tilbake til kaffen, menneskene og utsikten. Men ganske snart begynte nye tanker å kretse rundt i hodet mitt. To nye tanker.
Et samisk ordtak med drager! Jeg fikk det bare ikke til å stemme. Hadde det nå bare vært snakk om ørn, sau, reinsdyr eller noe annet jordnært og nøkternt. Men drager? Hvordan kunne det ha seg at man fant drager i et samisk ordtak?
Min samiske venninne – kantinedamen – kunne fortelle…. Om en nær 1.000 år gammel tradisjon med samiske sjamaner. ”Medisinmenn” som med joik, trommer og transe kunne fordrive hva som helst ut av hvem som helst. De samiske sjamanene hadde hjelpere i naturen. Fisker, fugler, ørner og .. drager! Sjamanene samarbeidet både med små folk og døde. Denne urgamle religionen eller kulturen mer eller mindre forsvant på 1700-tallet, da norske og danske misjonærer pisket kristendommen inn i samene. Uansett, sammenhengen mellom drager og samer var forklart. Jeg fikk ro i sjelen. Og kantinedamen var fremdeles bare smil og vennlighet.
De resterende kantinestundene i mitt Tromsø-opphold brukte jeg til å tenke litt på selve ordtaket ”Det er i motvind at en drage stiger”. Jeg vet jo ikke noen ting som helst om drager og deres flyferdigheter, men jeg skjønner jo at dette er en variant over temaet ”Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere.”
Slike uttrykk brukes ofte som en slags forskrudd form for trøst til mennesker som opplever urimelig tøffe og slitsomme saker. Fra et evolusjonsmessig synspunkt er det sikkert noe i det. Gjør man mange tunge løft, så blir man nok sterk etter hvert.
Men når jeg studerte ansiktene i kantinen, så tenkte jeg også at for mange tunge påkjenninger rett og slett kan gjøre deg sliten. For mye motvind er ikke bra for verken folk eller drager. Dette er som toppidrett – det handler om å finne balansen. Nok motvind, men ikke for mye.Hva tror du?
Etter 14 dager fløy jeg hjem fra Tromsø. I medvind.
Med ønske om en riktig god helg!
T
torsdag 4. juni 2009
Arbeidsglede
(En vaskehall full av kurdere)
Kjære Venner,
Det er noe eget over det å se på at andre jobber. Det er fint å betrakte en som utfører jobben sin med stolthet og glede. Det spiller ingen rolle hvilken jobb det er, det formelig skinner av dem som går til arbeidet med rak rygg og selvrespekt.
Kilen Bilpleie er et ganske stusselig sted. Ikke noe annet enn en gammel garasje i et bortgjemt industriområde i Tønsberg. Hvis ikke man vet bedre, så er det lett å tro at lokalet er tomt. Grå betong og en utslitt gammel leddport Det siver vanndamp ut av sprekkene i porten, og det renner dugg og vann nedover de møkkete vinduene.
Du tror kanskje at stedet er forlatt. Men det er her du får den beste bilvasken i Tønsberg. Og forestillingen starter i det øyeblikket leddporten går opp, og en ung arabisk-utseende mann vinker deg energisk inn i hallen. Og vaskehallens interiør er minst like enkelt som det fasaden antyder. Leddporten går ned igjen. Den unge arabiske mannen spyler såpe på bilen. Og forresten, han er kurder. Jeg har spurt. Han er fra den delen av globusen der Iran, Irak og Tyrkia stadig gnisser mot hverandre. Han snakker lite og dårlig norsk, men det er han som er sjef for såpen i vaskehallen.. Enda en ung mann dukker opp – sikkert en kurdisk fetter eller noe slikt. De snakker kurdisk sammen. Et fremmed og merkelig språk med mange sterke lyder. Det er vanskelig å vite om de prater vennskapelig om vær og vind, eller om de kjefter innbitt på hverandre. De høytrykksspyler bilen med varmt vann.
Men vi er ikke alene i vaskehallen. 3 voksne menn står henslengt ved veggen. De snakker sammen på det høylytte språket. Kanskje noen kurdiske onkler? Vanskelig å si om de jobber her, eller om de rett og slett bare er innom for å slå av en prat og hilse på.
Min unge kurdiske venn – han som er sjefen for såpen - roper et eller annet og setter fram noen store bøtter med varmt vann og svamper. De kurdiske onklene hiver seg over bøttene og begynner systematisk å vaske bilen. Mer uforståelig roping, en av onklene ler. Kalesjen skrubbes, før de yngre mennene igjen høytrykksspyler med varmt vann. Onklene tar oppstilling ved veggen. Igjen er det vanskelig å avgjøre om de er tilfeldig innom eller hvilende arbeidere.
Bilen skal tørkes. En av unggutta henter store pusseskinn. Langs veggen har det kommet til enda flere onkler, noen av dem så gamle at de kanskje til og med er bestefedre. Alle er kurdere. De tar av seg ytterjakkene og hjelper til med hvert sitt pusseskinn.
Plutselig er det over. En rank og mager eldre mann ser på meg og erklærer ”Den er ferdig”. Det er han som er sjefen på Kilen Bilpleie. Han har kanskje en eller annen stolt historie fra sitt hjemland. Men akkurat her og nå er det han som tar imot betaling og administrerer de gule lappene som stemples, signeres og gir rett til hver sjette bilvask gratis.
Dette er Tønsbergs beste bilvask. Greit nok. Men jeg kommer hit også for å se på showet. Dette tilsynelatende kaos, med unge menn, onkler og besteforeldre. De har sin egen lille verden her i denne stygge hallen – sin egen måte å løse ting på.
Det er en slags stolthet over måten de gjør ting på. Og slikt blir man ikke lei av å se på..
Martin Luther King jr sa noe om dette en gang:
Dersom en mann blir kallet til å feie gatene, skal han feie gatene slik Michelangelo malte, slik Beethoven komponerte musikk, slik Shakespeare skrev poesi. Han skal feie gatene slik at himmelens og jordens hersker stopper opp og sier :”Her levde en stor gatefeier som utførte jobben sin godt.”
Arbeidsglede og stolthet. Uansett hvem og hva.. Gatefeiere eller en vaskehall full av kurdere.
Med ønske om en god helg!
T
Kjære Venner,
Det er noe eget over det å se på at andre jobber. Det er fint å betrakte en som utfører jobben sin med stolthet og glede. Det spiller ingen rolle hvilken jobb det er, det formelig skinner av dem som går til arbeidet med rak rygg og selvrespekt.
Kilen Bilpleie er et ganske stusselig sted. Ikke noe annet enn en gammel garasje i et bortgjemt industriområde i Tønsberg. Hvis ikke man vet bedre, så er det lett å tro at lokalet er tomt. Grå betong og en utslitt gammel leddport Det siver vanndamp ut av sprekkene i porten, og det renner dugg og vann nedover de møkkete vinduene.
Du tror kanskje at stedet er forlatt. Men det er her du får den beste bilvasken i Tønsberg. Og forestillingen starter i det øyeblikket leddporten går opp, og en ung arabisk-utseende mann vinker deg energisk inn i hallen. Og vaskehallens interiør er minst like enkelt som det fasaden antyder. Leddporten går ned igjen. Den unge arabiske mannen spyler såpe på bilen. Og forresten, han er kurder. Jeg har spurt. Han er fra den delen av globusen der Iran, Irak og Tyrkia stadig gnisser mot hverandre. Han snakker lite og dårlig norsk, men det er han som er sjef for såpen i vaskehallen.. Enda en ung mann dukker opp – sikkert en kurdisk fetter eller noe slikt. De snakker kurdisk sammen. Et fremmed og merkelig språk med mange sterke lyder. Det er vanskelig å vite om de prater vennskapelig om vær og vind, eller om de kjefter innbitt på hverandre. De høytrykksspyler bilen med varmt vann.
Men vi er ikke alene i vaskehallen. 3 voksne menn står henslengt ved veggen. De snakker sammen på det høylytte språket. Kanskje noen kurdiske onkler? Vanskelig å si om de jobber her, eller om de rett og slett bare er innom for å slå av en prat og hilse på.
Min unge kurdiske venn – han som er sjefen for såpen - roper et eller annet og setter fram noen store bøtter med varmt vann og svamper. De kurdiske onklene hiver seg over bøttene og begynner systematisk å vaske bilen. Mer uforståelig roping, en av onklene ler. Kalesjen skrubbes, før de yngre mennene igjen høytrykksspyler med varmt vann. Onklene tar oppstilling ved veggen. Igjen er det vanskelig å avgjøre om de er tilfeldig innom eller hvilende arbeidere.
Bilen skal tørkes. En av unggutta henter store pusseskinn. Langs veggen har det kommet til enda flere onkler, noen av dem så gamle at de kanskje til og med er bestefedre. Alle er kurdere. De tar av seg ytterjakkene og hjelper til med hvert sitt pusseskinn.
Plutselig er det over. En rank og mager eldre mann ser på meg og erklærer ”Den er ferdig”. Det er han som er sjefen på Kilen Bilpleie. Han har kanskje en eller annen stolt historie fra sitt hjemland. Men akkurat her og nå er det han som tar imot betaling og administrerer de gule lappene som stemples, signeres og gir rett til hver sjette bilvask gratis.
Dette er Tønsbergs beste bilvask. Greit nok. Men jeg kommer hit også for å se på showet. Dette tilsynelatende kaos, med unge menn, onkler og besteforeldre. De har sin egen lille verden her i denne stygge hallen – sin egen måte å løse ting på.
Det er en slags stolthet over måten de gjør ting på. Og slikt blir man ikke lei av å se på..
Martin Luther King jr sa noe om dette en gang:
Dersom en mann blir kallet til å feie gatene, skal han feie gatene slik Michelangelo malte, slik Beethoven komponerte musikk, slik Shakespeare skrev poesi. Han skal feie gatene slik at himmelens og jordens hersker stopper opp og sier :”Her levde en stor gatefeier som utførte jobben sin godt.”
Arbeidsglede og stolthet. Uansett hvem og hva.. Gatefeiere eller en vaskehall full av kurdere.
Med ønske om en god helg!
T
torsdag 28. mai 2009
Blomster-Finn..
(Ut av skapet. Igjen.)
Kjære Venner,
Har du overrasket deg selv i det siste? Gjort noe som ikke helt ”er deg”, og som kanskje har fått omgivelsene til å se deg på en helt ny måte..
Jeg overrasket meg selv en torsdag i februar. Kom ut av skapet. Tidlig på kvelden. I en blomsterbutikk.
Hver eneste torsdag ettermiddag henter jeg Bendik og Live. Men først handler jeg mat i den lokale ICA-forretningen. Vegg i vegg med denne ligger Blomsterbua, en sånn passe stor butikk full av planter, blomster, lys og nips. Hver torsdag, etter at jeg har handlet mat, tar jeg turen innom for å kjøpe blomster. Märthaliljer. En stor bukett. Det er den vakreste blomsten jeg vet om, den er hvit og sval, lukter godt og er så klassisk og pen at du aldri går lei. Hvis blomster hadde vært mennesker, da ville Märthaliljen ha vært en sprudlende opplagt og vakker Michelle Pfeiffer. Märthaliljer gjør verden til et penere og bedre sted å være.
Jeg passer godt på mine Märthaliljer. Sørger for at de har nok vann og næring, at de står på et sted der lyset er godt og de vil trives. Det er en ukomplisert og enkel glede. Følge med i prosessen fra lukket knopp til vakker åpen blomst.
Og hver torsdag kjøper jeg nye blomster. Alltid Märthaliljer. Av og til en orkidè. Damen i blomsterbutikken er hyggelig og lun. Hun smiler og tar det for gitt at det skal pakkes som gave. Mye fargerikt papir, cellofan, bånd og glitter.
Dette ritualet har vi - damen i blomsterbutikken og jeg – gått igjennom hver eneste torsdag ettermiddag. Og jeg er fremdeles ikke helt sikker på hvorfor det brått endret seg denne torsdagen i februar. Jeg besøkte som vanlig blomsterbutikken, beundret et fiken-tre i miniatyr og småpratet med butikkdamen. Og det var min stemme som spurte, men jeg kan ikke helt forstå at det virkelig var meg. ”Er det vanskelig å få det treet til å trives?” Og plutselig står man der og diskuterer blomster med en godt voksen dame. Alle de andre 47 kundene i butikken – utelukkende kvinner – deltar taust og passivt i vår samtale.
Hun pakket inn Märthaliljene. Jeg ba henne gjøre det enkelt, de er til meg selv.. Det hadde hun sikkert forstått for lenge siden.
Jeg følte meg som Blomster-Finn. Jeg hadde kommet ut av skapet og innrømmet for blomsterdamen, meg selv og hele verden at blomster gjør meg glad. Mentalt sett hadde jeg fått en liten knekk i håndleddet, og snart ville jeg vel tusle omkring med en rosa vannkanne mens jeg danderte blomster og fjernet visne blader. En merkelig og god følelse.
Hvis denne noe bisarre lille historien har et budskap, så er det at du av og til bør gjøre noe som overrasker deg selv. Komme litt ut av skapet ditt og gå på tvers av alt det du selv opplever som normalt og A4. Det kan hende at du liker det. Det kan til og med hende at du lærer noe nytt og utvider din horisont.. Mulighetene er enorme – det er ganske spennende.
Elgen forstår seg ikke helt på blomstergreiene mine. Han er glad i øl, Liverpool, poker og sigaretter. Blomster er noe man kjøper til dama en gang i blant.. Jeg er sikker på at han kommer til å snakke meg til rette hvis dette utarter seg med fargeglade briller og påfallende klesdrakt.
På peishyllen hjemme sitter Michelle og venter på meg..
Ønsker deg en god helg.
T
Kjære Venner,
Har du overrasket deg selv i det siste? Gjort noe som ikke helt ”er deg”, og som kanskje har fått omgivelsene til å se deg på en helt ny måte..
Jeg overrasket meg selv en torsdag i februar. Kom ut av skapet. Tidlig på kvelden. I en blomsterbutikk.
Hver eneste torsdag ettermiddag henter jeg Bendik og Live. Men først handler jeg mat i den lokale ICA-forretningen. Vegg i vegg med denne ligger Blomsterbua, en sånn passe stor butikk full av planter, blomster, lys og nips. Hver torsdag, etter at jeg har handlet mat, tar jeg turen innom for å kjøpe blomster. Märthaliljer. En stor bukett. Det er den vakreste blomsten jeg vet om, den er hvit og sval, lukter godt og er så klassisk og pen at du aldri går lei. Hvis blomster hadde vært mennesker, da ville Märthaliljen ha vært en sprudlende opplagt og vakker Michelle Pfeiffer. Märthaliljer gjør verden til et penere og bedre sted å være.
Jeg passer godt på mine Märthaliljer. Sørger for at de har nok vann og næring, at de står på et sted der lyset er godt og de vil trives. Det er en ukomplisert og enkel glede. Følge med i prosessen fra lukket knopp til vakker åpen blomst.
Og hver torsdag kjøper jeg nye blomster. Alltid Märthaliljer. Av og til en orkidè. Damen i blomsterbutikken er hyggelig og lun. Hun smiler og tar det for gitt at det skal pakkes som gave. Mye fargerikt papir, cellofan, bånd og glitter.
Dette ritualet har vi - damen i blomsterbutikken og jeg – gått igjennom hver eneste torsdag ettermiddag. Og jeg er fremdeles ikke helt sikker på hvorfor det brått endret seg denne torsdagen i februar. Jeg besøkte som vanlig blomsterbutikken, beundret et fiken-tre i miniatyr og småpratet med butikkdamen. Og det var min stemme som spurte, men jeg kan ikke helt forstå at det virkelig var meg. ”Er det vanskelig å få det treet til å trives?” Og plutselig står man der og diskuterer blomster med en godt voksen dame. Alle de andre 47 kundene i butikken – utelukkende kvinner – deltar taust og passivt i vår samtale.
Hun pakket inn Märthaliljene. Jeg ba henne gjøre det enkelt, de er til meg selv.. Det hadde hun sikkert forstått for lenge siden.
Jeg følte meg som Blomster-Finn. Jeg hadde kommet ut av skapet og innrømmet for blomsterdamen, meg selv og hele verden at blomster gjør meg glad. Mentalt sett hadde jeg fått en liten knekk i håndleddet, og snart ville jeg vel tusle omkring med en rosa vannkanne mens jeg danderte blomster og fjernet visne blader. En merkelig og god følelse.
Hvis denne noe bisarre lille historien har et budskap, så er det at du av og til bør gjøre noe som overrasker deg selv. Komme litt ut av skapet ditt og gå på tvers av alt det du selv opplever som normalt og A4. Det kan hende at du liker det. Det kan til og med hende at du lærer noe nytt og utvider din horisont.. Mulighetene er enorme – det er ganske spennende.
Elgen forstår seg ikke helt på blomstergreiene mine. Han er glad i øl, Liverpool, poker og sigaretter. Blomster er noe man kjøper til dama en gang i blant.. Jeg er sikker på at han kommer til å snakke meg til rette hvis dette utarter seg med fargeglade briller og påfallende klesdrakt.
På peishyllen hjemme sitter Michelle og venter på meg..
Ønsker deg en god helg.
T
torsdag 21. mai 2009
Hva skal du gjøre i dag?
(Om å leve og dø)
Kjære Venner,
Noe av det med å bli voksen, er at man sakte men sikkert får en fornemmelse av at sanden er i ferd med å renne ut i timeglasset. Foreldre forsvinner. Venner, kolleger og folk man har hørt om får unevnelige sykdommer, kommer i veien for bussen eller rammes av ulykker og annen elendighet.
I det ene øyeblikket er man på vei til aerobic-trening eller til et møte på jobben, før man i det neste øyeblikk ”sjekker ut”. Alt er ”business as usual”. Og plutselig, så er man historie. Det skjer noe hele tiden – 24/7.
Man søker sammen når slikt skjer. Da er det godt å prate sammen. Men død er et vanskelig tema for de aller fleste av oss. Vi prøver å unngå det, og snakker helst om noe annet. ”Hvis jeg dør”, er en frase som brukes framfor ”når jeg dør”.
Dette forundrer meg litt, og jeg lurer litt på hvorfor det er slik. Jeg leste en liten tekst fra boken ”Maktub” av Paulo Coelho. Fritt oversett blir det noe slik..
” Mesteren sier: Mine kjære venner, jeg må fortelle dere noe som dere kanskje ikke er klar over. Jeg har tenkt lenge på hvordan jeg skulle kunne gjøre dette mindre vanskelig for dere å høre, hvordan jeg skulle kunne male budskapet i glade farger, knytte det til et løfte om paradis, eller tilby en hel og god forklaring.
Men jeg finner ingen måte. Trekk pusten dypt og forbered dere. Jeg må bare si det som det er. Jeg kan forsikre dere om at jeg er absolutt sikker på det jeg skal fortelle dere. Det er uunngåelig og hevet over enhver tvil.
Det er det følgende: Dere kommer til å dø. Det kan bli i morgen eller om femti år fra nå, men – før eller senere – så kommer dere alle til å dø. Selv om dere helst ville slippe. Selv om dere har andre planer.
Tenk nøye over hva du skal gjøre i dag. Og i morgen. Og resten av livet ditt.”
Og kanskje er det slik at vi ved å akseptere at alt skal ta slutt en dag, også tvinges til å innse at vi må bruke tiden vår best mulig. Hastverk er kanskje ikke et godt ord i denne sammenhengen, men det synes helt åpenbart at det ikke er fornuftig å utsette det du har anledning til å gjøre i dag.
Jeg skammer meg litt over at jeg ikke er flink nok til å følge egne drømmer, og at jeg ikke griper tak i alt det jeg kan oppleve her og nå. Det er tross alt her og nå som gjelder! Dagen i går får du ikke gjort noe med, og dagen i morgen vet du ikke noe om. Livet er en usikker affære – ”risky business”.
Jeg skal gjøre noe med det – i morgen…
Med ønske om en god helg!
T
Kjære Venner,
Noe av det med å bli voksen, er at man sakte men sikkert får en fornemmelse av at sanden er i ferd med å renne ut i timeglasset. Foreldre forsvinner. Venner, kolleger og folk man har hørt om får unevnelige sykdommer, kommer i veien for bussen eller rammes av ulykker og annen elendighet.
I det ene øyeblikket er man på vei til aerobic-trening eller til et møte på jobben, før man i det neste øyeblikk ”sjekker ut”. Alt er ”business as usual”. Og plutselig, så er man historie. Det skjer noe hele tiden – 24/7.
Man søker sammen når slikt skjer. Da er det godt å prate sammen. Men død er et vanskelig tema for de aller fleste av oss. Vi prøver å unngå det, og snakker helst om noe annet. ”Hvis jeg dør”, er en frase som brukes framfor ”når jeg dør”.
Dette forundrer meg litt, og jeg lurer litt på hvorfor det er slik. Jeg leste en liten tekst fra boken ”Maktub” av Paulo Coelho. Fritt oversett blir det noe slik..
” Mesteren sier: Mine kjære venner, jeg må fortelle dere noe som dere kanskje ikke er klar over. Jeg har tenkt lenge på hvordan jeg skulle kunne gjøre dette mindre vanskelig for dere å høre, hvordan jeg skulle kunne male budskapet i glade farger, knytte det til et løfte om paradis, eller tilby en hel og god forklaring.
Men jeg finner ingen måte. Trekk pusten dypt og forbered dere. Jeg må bare si det som det er. Jeg kan forsikre dere om at jeg er absolutt sikker på det jeg skal fortelle dere. Det er uunngåelig og hevet over enhver tvil.
Det er det følgende: Dere kommer til å dø. Det kan bli i morgen eller om femti år fra nå, men – før eller senere – så kommer dere alle til å dø. Selv om dere helst ville slippe. Selv om dere har andre planer.
Tenk nøye over hva du skal gjøre i dag. Og i morgen. Og resten av livet ditt.”
Og kanskje er det slik at vi ved å akseptere at alt skal ta slutt en dag, også tvinges til å innse at vi må bruke tiden vår best mulig. Hastverk er kanskje ikke et godt ord i denne sammenhengen, men det synes helt åpenbart at det ikke er fornuftig å utsette det du har anledning til å gjøre i dag.
Jeg skammer meg litt over at jeg ikke er flink nok til å følge egne drømmer, og at jeg ikke griper tak i alt det jeg kan oppleve her og nå. Det er tross alt her og nå som gjelder! Dagen i går får du ikke gjort noe med, og dagen i morgen vet du ikke noe om. Livet er en usikker affære – ”risky business”.
Jeg skal gjøre noe med det – i morgen…
Med ønske om en god helg!
T
fredag 15. mai 2009
Dagen før dagen før dagen..
(Hipp hipp hurra, eller?)
Kjære Venner,
Det er på søndag det er. Selveste 17.mai! Finstasen henger klar, alle arrangementer og tilhørende logistikk er nøye innstudert og timet. Det er meldt brukelig greit vær, og ungene gleder seg hemningsløst . Det er stor skam å innrømme det, men jeg gleder meg ikke noe særlig. Har aldri vært særlig god på dette med 17.mai. Synes det hele er en merkelig og til tider litt bisarr opplevelse. Det kan jo godt hende at det løsner litt i år. At opplevelsen blir litt bedre.. Men jeg husker fremdeles godt hvordan det var i fjor. Og året før det…og året før det igjen. Dette er historien med særdeles lav samba-faktor.
Vi møtes på ”stedet vårt” rett før klokken 1000. Akkurat som noen forvirrede trekkfugler vender vi – familie og venner – tilbake til det samme stedet år etter år. Vi står på en busslomme midt i ingenmannsland eller på et fortau i en anonym bygate. Vi har allerede vært på beina i timesvis – felles frokoster, salutter, flaggheising og uendelige korreksjoner av kompliserte 17.mai antrekk. Jeg er blant dem som har funnet fram bunaden. Så nå står jeg her i all min prakt . Med vadmelsbukse, lange sokker, strømpebånd, brokadevest i gull og rød jakke. Flosshatt på toppen. Fargerikt skjerf og ”dingel-dangel” hengende over alt. I beste fall føler jeg meg litt eksotisk. Dette er en merkelig tradisjon. Hvem var det som fikk den fikse ideen at vi skulle la nasjonalromantikken blomstre så til de grader denne ene dagen i året? Trøsten er at det er mange av oss. Naboer og kjente har også kledd seg ut. Og nå skryter vi av hverandre. ”Så fin du er!”, ”Hvor kommer den fra?” Noen amerikanske turister tar bilder av oss. Jeg lurer på hva de synes?
Uansett, vi står her og venter. Ungene er levert på en eller annen oppstillingsplass, og nå står halvparten av Tønsbergs befolkning oppstilt – i sine karnevals-antrekk – og venter på at den andre halvparten av Tønsberg-folket skal komme marsjerende. Vi smiler tappert – ”Gratulerer med dagen !” – og venter.. og venter.
Toget kommer! Politimenn på motorsykkel, borgermester og vaiende norske flagg. Hipp, hipp, hurra! Deretter følger det 14 forskjellige skoler med tilhørende utkommanderte lærere og euforiske unger. Skolekorps og småsur hornmusikk ”Gratulerer med dagen!” ”Så fin du er.” Flere skoler, glade unger, russ i bakrus og mer dårlig hornmusikk. Så er det frem med kameraet – ungene våre kommer. Frenetisk vinking og hoijing. Hipp, hipp, hurra! Smil! Og så tar pappa en bildeserie som til forveksling er helt lik de bildene vi tok i fjor. Albumet skal fylles.
Det er enda noen skoler igjen. Mer hornmusikken og flere hurra-rop. Intensiteten avtar. Både barn, lærere og forventningsfulle foreldre begynner å bli fornøyde. Russen har problemer med å holde seg våkne. Men også 17.mai tog tar slutt.. Folk stormer av gårde for å hente unger. ”Stedet vårt” tømmes for folk. Ungene hiver innpå dagens første lass med is og pølser. Synd med de klærne..
Så er det videre! Et tett program med kaffedrikking og kakespising. Mer eller mindre relevant slekt og familie. Hipp, hipp, hurra. Så fin du er… Gratulerer med dagen. Kroneis og wienerpølser. Ungene kjører på, dette er deres greie.
Og plutselig er vi klare for dagens andre tog-seanse. Det er det meget lokale skoletoget. ”Vårt sted”, en busslomme ved et veikryss. Halvparten av folket på Husvik venter på at den andre halvparten av folket skal komme marsjerende. Litt kortere tog nå, kun et orkester og bare en liten håndfull med utplasserte lærere. Vi tar ut resten av hipp, hipp, hurra-stemningen.
Tale i skolegården. Campingbord og lunken kaffe. Ungene går helt av skaftet med leker, venner og enorme mengder med is og pølser. Utrolig synd med de klærne..
Kvelden kommer, og de som har overlevd togene samles rundt grillen. Det er lov å ta av seg karnevals-utstyret..
Elgen er i kjempeform! I motsetning til alle andre over 8 år som jeg kjenner, så elsker han 17.mai. Sikkert formann i den lokale 17.mai komiteen, foran i toget med fane og konge i skolegården når aktivitetene går sin gang. Ingen bunad og ikke noe dill-dall, men MYE hipp, hipp, hurra.
Jeg skjønner det ikke, men jeg liker gløden og lidenskapen! Jeg tar av flosshatten og henger bort bunaden. Nå er det ett år til neste gang..
Hipp, hipp, hurra!?
Kjære Venner,
Det er på søndag det er. Selveste 17.mai! Finstasen henger klar, alle arrangementer og tilhørende logistikk er nøye innstudert og timet. Det er meldt brukelig greit vær, og ungene gleder seg hemningsløst . Det er stor skam å innrømme det, men jeg gleder meg ikke noe særlig. Har aldri vært særlig god på dette med 17.mai. Synes det hele er en merkelig og til tider litt bisarr opplevelse. Det kan jo godt hende at det løsner litt i år. At opplevelsen blir litt bedre.. Men jeg husker fremdeles godt hvordan det var i fjor. Og året før det…og året før det igjen. Dette er historien med særdeles lav samba-faktor.
Vi møtes på ”stedet vårt” rett før klokken 1000. Akkurat som noen forvirrede trekkfugler vender vi – familie og venner – tilbake til det samme stedet år etter år. Vi står på en busslomme midt i ingenmannsland eller på et fortau i en anonym bygate. Vi har allerede vært på beina i timesvis – felles frokoster, salutter, flaggheising og uendelige korreksjoner av kompliserte 17.mai antrekk. Jeg er blant dem som har funnet fram bunaden. Så nå står jeg her i all min prakt . Med vadmelsbukse, lange sokker, strømpebånd, brokadevest i gull og rød jakke. Flosshatt på toppen. Fargerikt skjerf og ”dingel-dangel” hengende over alt. I beste fall føler jeg meg litt eksotisk. Dette er en merkelig tradisjon. Hvem var det som fikk den fikse ideen at vi skulle la nasjonalromantikken blomstre så til de grader denne ene dagen i året? Trøsten er at det er mange av oss. Naboer og kjente har også kledd seg ut. Og nå skryter vi av hverandre. ”Så fin du er!”, ”Hvor kommer den fra?” Noen amerikanske turister tar bilder av oss. Jeg lurer på hva de synes?
Uansett, vi står her og venter. Ungene er levert på en eller annen oppstillingsplass, og nå står halvparten av Tønsbergs befolkning oppstilt – i sine karnevals-antrekk – og venter på at den andre halvparten av Tønsberg-folket skal komme marsjerende. Vi smiler tappert – ”Gratulerer med dagen !” – og venter.. og venter.
Toget kommer! Politimenn på motorsykkel, borgermester og vaiende norske flagg. Hipp, hipp, hurra! Deretter følger det 14 forskjellige skoler med tilhørende utkommanderte lærere og euforiske unger. Skolekorps og småsur hornmusikk ”Gratulerer med dagen!” ”Så fin du er.” Flere skoler, glade unger, russ i bakrus og mer dårlig hornmusikk. Så er det frem med kameraet – ungene våre kommer. Frenetisk vinking og hoijing. Hipp, hipp, hurra! Smil! Og så tar pappa en bildeserie som til forveksling er helt lik de bildene vi tok i fjor. Albumet skal fylles.
Det er enda noen skoler igjen. Mer hornmusikken og flere hurra-rop. Intensiteten avtar. Både barn, lærere og forventningsfulle foreldre begynner å bli fornøyde. Russen har problemer med å holde seg våkne. Men også 17.mai tog tar slutt.. Folk stormer av gårde for å hente unger. ”Stedet vårt” tømmes for folk. Ungene hiver innpå dagens første lass med is og pølser. Synd med de klærne..
Så er det videre! Et tett program med kaffedrikking og kakespising. Mer eller mindre relevant slekt og familie. Hipp, hipp, hurra. Så fin du er… Gratulerer med dagen. Kroneis og wienerpølser. Ungene kjører på, dette er deres greie.
Og plutselig er vi klare for dagens andre tog-seanse. Det er det meget lokale skoletoget. ”Vårt sted”, en busslomme ved et veikryss. Halvparten av folket på Husvik venter på at den andre halvparten av folket skal komme marsjerende. Litt kortere tog nå, kun et orkester og bare en liten håndfull med utplasserte lærere. Vi tar ut resten av hipp, hipp, hurra-stemningen.
Tale i skolegården. Campingbord og lunken kaffe. Ungene går helt av skaftet med leker, venner og enorme mengder med is og pølser. Utrolig synd med de klærne..
Kvelden kommer, og de som har overlevd togene samles rundt grillen. Det er lov å ta av seg karnevals-utstyret..
Elgen er i kjempeform! I motsetning til alle andre over 8 år som jeg kjenner, så elsker han 17.mai. Sikkert formann i den lokale 17.mai komiteen, foran i toget med fane og konge i skolegården når aktivitetene går sin gang. Ingen bunad og ikke noe dill-dall, men MYE hipp, hipp, hurra.
Jeg skjønner det ikke, men jeg liker gløden og lidenskapen! Jeg tar av flosshatten og henger bort bunaden. Nå er det ett år til neste gang..
Hipp, hipp, hurra!?
torsdag 7. mai 2009
Min gigantiske storebror
(Lykkens formel!)
Kjære Venner,
Sommeren for to år siden var Elgen og jeg på guttetur. Uten verken mål eller mening reiste vi til Amsterdam for å lete etter livet. Vi gikk gatelangs og studert arkitekturen og de store plassene. Vi beundret kanalbåter og store blomstertorg, besøkte Riksmuseet og Van Gogh. Tilbrakt lange formiddager på fortauskafeen ved Hotell American på Leidseplein. Der satt vi som to solvarme dyr og betraktet alt det som har skjedde rundt oss. Drakk iskalde gin tonics og røkte Montecristo-sigarer fra Cuba; hele tiden mens turister og fargerike innfødte hastet forbi.
Det er fint å være sammen med Elgen. Det er som å være på tur med en gigantisk storebror! En storebror som man kan snakke med om alt. Og vi prater om dagligliv og fest, utfordringer og gleder, jobb og fritid. Vi har det godt der vi sitter på utstilling i Amsterdam. Kan det være at lykken faktisk er så enkel?
La meg få dele en liten historie med dere – historien om lykkens formel..
For lenge, lenge siden.. En rik arabisk handelsmann sendte sin sønn ut i verden for å finne lykkens formel. Etter 40 dager i ørkenen kom gutten fram til borgen der en av den tids vise menn bodde. Gutten gikk inn, og forventet å finne en særegen, nøktern og ensom vismann.
Men inne i palasset var det et yrende liv. Den store salen var full av vakker kunst og all verdens utsmykninger. Mennesker fra alle deler av verden. Vakker musikk og velduftende mat.
Vismannen snakket med alle, og den unge gutten måtte vente i flere timer før det endelig ble hans tur til å snakke med vismannen. Vismannen lyttet oppmerksomt, før han sa at han ikke hadde tid til å hjelpe ham akkurat nå.
Gutten fikk beskjed om å ta seg en tur rundt i palasset. Se på alle de vakre skattene som finnes her! Den fantastiske hagen som det har tatt år å anlegge, de flotte bildene på veggene. Vismannen ga så gutten en skje, og helte to dråper olje i den. Han ba ham passe på de to oljedråpene.
Gutten gikk av gårde – inn i det vakre palasset – med skjeen i hånden. Blikket var stivt festet på de to dråpene. Etter en god stund kom gutten tilbake til vismannen.
De to oljedråpene var fremdeles i skjeen. Har du sett alle de fantastiske skattene som mitt palass rommer?, spurte vismannen. Har du sett teppene, kunsten og hagene? Gutten ristet på hodet. Han hadde ikke lagt merke til alt det vakre. Han hadde vært så opptatt med å passe på de to oljedråpene i skjeen.
Ta så en ny tur i palasset og se på alt som finnes her! Gutten gikk av gårde igjen – med skjeen i hånden – og lot seg overvelde av alt det han kunne se. Etter ytterligere en god stund kom han tilbake til vismannen.
Og gutten kunne fortelle om alt det han hadde oppdaget. De fantastiske hagene, kunsten, teppene og skattene. Men skjeen var tom. Gutten hadde sølt ut de to oljedråpene.
Lykkens formel? Jeg har bare dette å si til deg, sa den klokeste av de kloke: ”Ta deg tid til å oppleve og se alt det som er vakkert, forunderlig og fint i livet. Men glem aldri de to dråpene med olje.”
Vi er alle travelt opptatt med å passe på oljedråpene våre. Men snart står vi foran en ny sommer. Og da gjelder det å legge merke til alt det som er fantastisk, vakkert og flott rundt oss. Elgen prater om å dra til Budapest. Det ville nok vært fint.. Eller kanskje vi må tilbake til Amsterdam?
Det er så mye vi må se, så mange skatter vi må oppdage.
Med ønske om en riktig god helg!
T
Kjære Venner,
Sommeren for to år siden var Elgen og jeg på guttetur. Uten verken mål eller mening reiste vi til Amsterdam for å lete etter livet. Vi gikk gatelangs og studert arkitekturen og de store plassene. Vi beundret kanalbåter og store blomstertorg, besøkte Riksmuseet og Van Gogh. Tilbrakt lange formiddager på fortauskafeen ved Hotell American på Leidseplein. Der satt vi som to solvarme dyr og betraktet alt det som har skjedde rundt oss. Drakk iskalde gin tonics og røkte Montecristo-sigarer fra Cuba; hele tiden mens turister og fargerike innfødte hastet forbi.
Det er fint å være sammen med Elgen. Det er som å være på tur med en gigantisk storebror! En storebror som man kan snakke med om alt. Og vi prater om dagligliv og fest, utfordringer og gleder, jobb og fritid. Vi har det godt der vi sitter på utstilling i Amsterdam. Kan det være at lykken faktisk er så enkel?
La meg få dele en liten historie med dere – historien om lykkens formel..
For lenge, lenge siden.. En rik arabisk handelsmann sendte sin sønn ut i verden for å finne lykkens formel. Etter 40 dager i ørkenen kom gutten fram til borgen der en av den tids vise menn bodde. Gutten gikk inn, og forventet å finne en særegen, nøktern og ensom vismann.
Men inne i palasset var det et yrende liv. Den store salen var full av vakker kunst og all verdens utsmykninger. Mennesker fra alle deler av verden. Vakker musikk og velduftende mat.
Vismannen snakket med alle, og den unge gutten måtte vente i flere timer før det endelig ble hans tur til å snakke med vismannen. Vismannen lyttet oppmerksomt, før han sa at han ikke hadde tid til å hjelpe ham akkurat nå.
Gutten fikk beskjed om å ta seg en tur rundt i palasset. Se på alle de vakre skattene som finnes her! Den fantastiske hagen som det har tatt år å anlegge, de flotte bildene på veggene. Vismannen ga så gutten en skje, og helte to dråper olje i den. Han ba ham passe på de to oljedråpene.
Gutten gikk av gårde – inn i det vakre palasset – med skjeen i hånden. Blikket var stivt festet på de to dråpene. Etter en god stund kom gutten tilbake til vismannen.
De to oljedråpene var fremdeles i skjeen. Har du sett alle de fantastiske skattene som mitt palass rommer?, spurte vismannen. Har du sett teppene, kunsten og hagene? Gutten ristet på hodet. Han hadde ikke lagt merke til alt det vakre. Han hadde vært så opptatt med å passe på de to oljedråpene i skjeen.
Ta så en ny tur i palasset og se på alt som finnes her! Gutten gikk av gårde igjen – med skjeen i hånden – og lot seg overvelde av alt det han kunne se. Etter ytterligere en god stund kom han tilbake til vismannen.
Og gutten kunne fortelle om alt det han hadde oppdaget. De fantastiske hagene, kunsten, teppene og skattene. Men skjeen var tom. Gutten hadde sølt ut de to oljedråpene.
Lykkens formel? Jeg har bare dette å si til deg, sa den klokeste av de kloke: ”Ta deg tid til å oppleve og se alt det som er vakkert, forunderlig og fint i livet. Men glem aldri de to dråpene med olje.”
Vi er alle travelt opptatt med å passe på oljedråpene våre. Men snart står vi foran en ny sommer. Og da gjelder det å legge merke til alt det som er fantastisk, vakkert og flott rundt oss. Elgen prater om å dra til Budapest. Det ville nok vært fint.. Eller kanskje vi må tilbake til Amsterdam?
Det er så mye vi må se, så mange skatter vi må oppdage.
Med ønske om en riktig god helg!
T
torsdag 23. april 2009
I tilfelle regn
(Til optimistene.. )
Kjære Venner,
Optimister er deilige mennesker. De er skrudd sammen slik at de umiddelbart ser muligheter og potensiale. Og ikke bare ser de det, de tar det også for gitt at vi klarer å gjøre det riktige og bruke de mulighetene som blir gitt. Optimistene vet at ting kommer til å gå i orden. Og om de ikke akkurat vet det, så har de i hvert fall en rimelig sterk og god magefølelse.
Det er godt å være i nærheten av en optimist. Sterk og positiv energi som vokser mens den deles. Optimistene finner vi over alt – de er de positive drivkreftene på jobben, i vennekretsen og i foreldregruppa på skolen. Jeg vet ikke om optimisme kan læres eller tilegnes. Men jeg er sikker på at den tro og positive overbevisning de bringer med seg er forskjellen på middelmådighet og suksess. Uansett, de gjør livet både vakrere og mer fargerikt!
En liten historie fra Mexico – en landsby helt avhengig av sitt jordbruk Fattigdom og elendighet. Stekende sol og nesten uutholdelig varme.
Jorden var tørket inn og mangelen på regn sørget for at det dannet seg store sprekker i marken. Årets avling tørket bort. Folket i landsbyen var engstelige og irriterte. Ser opp på himmelen og leter etter tegn på at dette skal løse seg. Men dager blir til uker og måneder. Det kommer ikke regn.
Lederen for landsbyens kirke – katolsk – vil samle folket til bønn på landsbyens torgplass. Lørdag formiddag. Folk blir bedt om å ta med seg en ting som kan styrke dem i troen og gi inspirasjon.
Lørdagen kommer, og allerede midt på dagen er torgplassen fylt med håpefulle og litt engstelige lokale innbyggere. De har med seg bibler, bilder av helgener, rosenkranser og kors. Alle ser opp på himmelen. Solen står høyt og varmen presser på. Presten leder den enkle seremonien. Det er bønn og sang.
Seremonien tar slutt etter en time. Og forsiktig, nesten som på kommando, begynner det å falle lett regn over denne lille meksikanske landsbyen. Menneskemengden reagerer med tilrop og jubel. Bibler og kors løftes høyt i glede og takknemlighet. I midten av forsamlingen er det imidlertid et symbol på tro og håp som skiller seg ut fra absolutt alt annet.
En liten jente hadde tatt med seg en stor gul paraply.
Med ønske om en god helg!
T
Kjære Venner,
Optimister er deilige mennesker. De er skrudd sammen slik at de umiddelbart ser muligheter og potensiale. Og ikke bare ser de det, de tar det også for gitt at vi klarer å gjøre det riktige og bruke de mulighetene som blir gitt. Optimistene vet at ting kommer til å gå i orden. Og om de ikke akkurat vet det, så har de i hvert fall en rimelig sterk og god magefølelse.
Det er godt å være i nærheten av en optimist. Sterk og positiv energi som vokser mens den deles. Optimistene finner vi over alt – de er de positive drivkreftene på jobben, i vennekretsen og i foreldregruppa på skolen. Jeg vet ikke om optimisme kan læres eller tilegnes. Men jeg er sikker på at den tro og positive overbevisning de bringer med seg er forskjellen på middelmådighet og suksess. Uansett, de gjør livet både vakrere og mer fargerikt!
En liten historie fra Mexico – en landsby helt avhengig av sitt jordbruk Fattigdom og elendighet. Stekende sol og nesten uutholdelig varme.
Jorden var tørket inn og mangelen på regn sørget for at det dannet seg store sprekker i marken. Årets avling tørket bort. Folket i landsbyen var engstelige og irriterte. Ser opp på himmelen og leter etter tegn på at dette skal løse seg. Men dager blir til uker og måneder. Det kommer ikke regn.
Lederen for landsbyens kirke – katolsk – vil samle folket til bønn på landsbyens torgplass. Lørdag formiddag. Folk blir bedt om å ta med seg en ting som kan styrke dem i troen og gi inspirasjon.
Lørdagen kommer, og allerede midt på dagen er torgplassen fylt med håpefulle og litt engstelige lokale innbyggere. De har med seg bibler, bilder av helgener, rosenkranser og kors. Alle ser opp på himmelen. Solen står høyt og varmen presser på. Presten leder den enkle seremonien. Det er bønn og sang.
Seremonien tar slutt etter en time. Og forsiktig, nesten som på kommando, begynner det å falle lett regn over denne lille meksikanske landsbyen. Menneskemengden reagerer med tilrop og jubel. Bibler og kors løftes høyt i glede og takknemlighet. I midten av forsamlingen er det imidlertid et symbol på tro og håp som skiller seg ut fra absolutt alt annet.
En liten jente hadde tatt med seg en stor gul paraply.
Med ønske om en god helg!
T
fredag 10. april 2009
Elgens disipler.
(Om fotvask, kortspill og ganske enkle menn.)
Kjære Venner,
Skjærtorsdag markerer starten på påsken. Jesus samlet disiplene til et siste måltid . Føtter ble vasket, tilgivelse gitt og nattverden ble til.
Elgen er ikke særlig opptatt av den slags. En eventuell tro holder han definitivt for seg selv. Han er ikke typen som inviterer nabolaget på lam i tide og utide..
Skjærtorsdag er pokerkveld, Elgen er vertskap. Texas hold èm med 5 åpne kort. Det er en kald kveld i Høyjord, og gutta kommer med mørket. Vi er på landet igjen. Tonen er kameratslig og overfladisk. Poser med øl og annet rart i.
Samtlige stoler rundt spisestuebordet er i bruk. Håvard, Harald, Frode og en fyr jeg ikke kjenner. Ved bordenden ruver Elgen. Dette er definitivt hans kveld. Hans spill. Sjetonger telles opp og fordeles. De andre gutta utveksler kommentarer om spillet. Alt tyder på at jeg er grønnskollingen i denne sammenhengen. De snakker om ”river”, ”flop”, store ”blind” og lille ”blind”. De drikker øl og røyker – masse!! – og så legger de ansiktet i litt alvorlige folder. Det er sikkert det som kalles pokerfjes. .Jeg stiller med et åpent sinn og grunnleggende kunnskap om sannsynlighetsberegning og statistikk. Det vil vise seg om det er tilstrekkelig til å overleve i denne usminkede virkeligheten. Elgen deler ut kveldens første kort.
Slike pokerkvelder er ingen kortsiktig og hurtig overstått affære. Allerede etter et par timer forstår jeg at dette kommer til å ta hele natta. Men det er greit. Stemningen rundt bordet er god. Vi koser oss ikke - virkelige menn gjør ikke det - men det er en behagelig dempet mandig atmosfære rundt bordet. Røyken er tett som risengrynsgrøt, og tomflasker og annet rask begynner å hope seg opp rundt oss.
Spillet og tiden beveger seg ulidelig sakte. Står nesten stille. Litt uvirkelig, omtrent som stemningen i en helaftens japansk spillefilm.
Dette er ingen homogen og ensartet samling av menn. 30 til 50 år, noen av oss er pappaer. En snekker, en lagerarbeider og noen som jobber med data og mobiltelefoner. ”Blondie” – han jeg ikke kjenner – jobber som mekaniker. Tilnavnet gitt av hans ekstremt lyse og rufsete sveis. Han minner om en ung utgave av rockeren Billy Idol. Muskuløs, og med noen tatoveringer som ville fremtvunget respekt av selv de mest garvede sjømenn. Lun type. Han røyker cigarillos av det rimelige slaget og drikker amerikansk whisky. Uten is.
Vi er Mortens venner, og vi er menn. For øvrig en uensartet og fargerikt sammensatt gruppe. Nettverksbygging på menns vis, tenker jeg . Men rundt dette bordet sitter det neppe noen fremtidige barne- og likestillingsombud ...
Spillet går sin gang. Noen er flinkere og mer heldige enn andre. Røyken legger seg, om mulig, enda tettere rundt oss. Vi drikker og prater om det som er viktig her i livet. Liverpool, damer, United og damer. Biler og poker. Dette er ingen arena for de store eksistensielle spørsmålene.. Dette er hulemennenes nettverk. Ujålete og ganske ærlig.
Alt tar slutt en gang. Tidlig på morgenen må jeg bare innse at det ikke var jeg som vant dette spillet. Elgen trakter kaffe. Han er strålende fornøyd. Dette er hans greie. Selv synes jeg at det er noe fint med disse uendelige pokernettene. De små samtalene rundt bordet, stemningen som forsiktig bølger fram og tilbake, nye fremmede ansikter som blir venner og ikke minst hellet og lykken som tilsynelatende lever sitt eget liv. Til tider føles det som om alt går imot deg, det synes umulig å få til noe. Men så snur det – nesten umerkelig – og så er du igjen tilbake på solsiden. Sånn sett ligner disse pokerkveldene litt på selve livet.
Gutta – Elgens disipler – drar hjem. Fredag morgen. Det blir utvilsomt en lang fredag.
Påsketradisjoner er fine greier.
Ønsker deg en god helg!
T
Kjære Venner,
Skjærtorsdag markerer starten på påsken. Jesus samlet disiplene til et siste måltid . Føtter ble vasket, tilgivelse gitt og nattverden ble til.
Elgen er ikke særlig opptatt av den slags. En eventuell tro holder han definitivt for seg selv. Han er ikke typen som inviterer nabolaget på lam i tide og utide..
Skjærtorsdag er pokerkveld, Elgen er vertskap. Texas hold èm med 5 åpne kort. Det er en kald kveld i Høyjord, og gutta kommer med mørket. Vi er på landet igjen. Tonen er kameratslig og overfladisk. Poser med øl og annet rart i.
Samtlige stoler rundt spisestuebordet er i bruk. Håvard, Harald, Frode og en fyr jeg ikke kjenner. Ved bordenden ruver Elgen. Dette er definitivt hans kveld. Hans spill. Sjetonger telles opp og fordeles. De andre gutta utveksler kommentarer om spillet. Alt tyder på at jeg er grønnskollingen i denne sammenhengen. De snakker om ”river”, ”flop”, store ”blind” og lille ”blind”. De drikker øl og røyker – masse!! – og så legger de ansiktet i litt alvorlige folder. Det er sikkert det som kalles pokerfjes. .Jeg stiller med et åpent sinn og grunnleggende kunnskap om sannsynlighetsberegning og statistikk. Det vil vise seg om det er tilstrekkelig til å overleve i denne usminkede virkeligheten. Elgen deler ut kveldens første kort.
Slike pokerkvelder er ingen kortsiktig og hurtig overstått affære. Allerede etter et par timer forstår jeg at dette kommer til å ta hele natta. Men det er greit. Stemningen rundt bordet er god. Vi koser oss ikke - virkelige menn gjør ikke det - men det er en behagelig dempet mandig atmosfære rundt bordet. Røyken er tett som risengrynsgrøt, og tomflasker og annet rask begynner å hope seg opp rundt oss.
Spillet og tiden beveger seg ulidelig sakte. Står nesten stille. Litt uvirkelig, omtrent som stemningen i en helaftens japansk spillefilm.
Dette er ingen homogen og ensartet samling av menn. 30 til 50 år, noen av oss er pappaer. En snekker, en lagerarbeider og noen som jobber med data og mobiltelefoner. ”Blondie” – han jeg ikke kjenner – jobber som mekaniker. Tilnavnet gitt av hans ekstremt lyse og rufsete sveis. Han minner om en ung utgave av rockeren Billy Idol. Muskuløs, og med noen tatoveringer som ville fremtvunget respekt av selv de mest garvede sjømenn. Lun type. Han røyker cigarillos av det rimelige slaget og drikker amerikansk whisky. Uten is.
Vi er Mortens venner, og vi er menn. For øvrig en uensartet og fargerikt sammensatt gruppe. Nettverksbygging på menns vis, tenker jeg . Men rundt dette bordet sitter det neppe noen fremtidige barne- og likestillingsombud ...
Spillet går sin gang. Noen er flinkere og mer heldige enn andre. Røyken legger seg, om mulig, enda tettere rundt oss. Vi drikker og prater om det som er viktig her i livet. Liverpool, damer, United og damer. Biler og poker. Dette er ingen arena for de store eksistensielle spørsmålene.. Dette er hulemennenes nettverk. Ujålete og ganske ærlig.
Alt tar slutt en gang. Tidlig på morgenen må jeg bare innse at det ikke var jeg som vant dette spillet. Elgen trakter kaffe. Han er strålende fornøyd. Dette er hans greie. Selv synes jeg at det er noe fint med disse uendelige pokernettene. De små samtalene rundt bordet, stemningen som forsiktig bølger fram og tilbake, nye fremmede ansikter som blir venner og ikke minst hellet og lykken som tilsynelatende lever sitt eget liv. Til tider føles det som om alt går imot deg, det synes umulig å få til noe. Men så snur det – nesten umerkelig – og så er du igjen tilbake på solsiden. Sånn sett ligner disse pokerkveldene litt på selve livet.
Gutta – Elgens disipler – drar hjem. Fredag morgen. Det blir utvilsomt en lang fredag.
Påsketradisjoner er fine greier.
Ønsker deg en god helg!
T
Abonner på:
Innlegg (Atom)
