Et urolig hjerte

(Jazz inn i evigheten)

Kjære venner,

- Jeg er hos deg hele tiden, sa den behagelige og mørke stemmen bak meg. Masken forsiktig og bestemt over munn og nese. Så vet jeg ikke mer. Det var nesten noe religiøst over det hele.

Mitt hjerte er urolig, og da i den forstand at det simpelt hen nekter å oppføre seg som de fleste andre hjerter. Det vil ikke slå jevnt og taktfast, men insisterer på å finne sin egen rytme. Der andre hjerter pent og pyntelig spiller organisert og planmessig korpsmusikk,  så raser hjertet mitt avgårde med en eller form for improvisert og heftig begeistret jazz. Mange, lange og litt sprelske trommesoloer. En leken saksofon eller to. Det  kan være ganske vilt noen ganger, ikke helt ulikt det man kan høre og se under jazzbegravelser i New Orleans.. Der er det heller ingen som går i takt.

Nå har det seg på ingen som helst måte slik at jeg drømmer om korpsmusikk og taktfast marsjering. Neida, på mange måter er det helt fint med litt driv og fri fantasi.

Og jeg vet jo ikke, men det kan godt hende at jeg denne morgenen drømte urolige drømmer om en jazzparade inn i evigheten.  Forsvarlig  og planmessig koblet til en drøss med skinnende vakre og avanserte maskiner på sykehusets hjerteavdeling.  En stor strømførende plasterlapp på brytstkassen, og en på ryggen. – Du får tre kraftige støt, sa legen, og mente at det ville gi sinusrytme og brukbart god korpsmusikk. Ro til et urolig hjerte.

Narkose er en vidunderlig og fin ting. I det ene øyeblikk hører du den beroligende formaningen, og så er du borte vekk og mister absolutt alle begreper om tid og sted.  Det føles som å duppe av litt på sofaen. Med en høyere makt som stille bisitter. Kanskje det er slik evigheten er?

Jeg må helt åpenbart ha gått glipp av noe, for jeg kom til bevissthet i stabilt sideleie, med oksygenslange i nesen og bitepinne i munnen.  Det var definitivt ikke snakk om evighet av noe slag.

Rent musikkmessig er det fremdeles jazz som gjelder!  I noen korte øyeblikk rett etter de kraftige elektriske støtene var det snakk om korpsmusikk, før alt var tilbake til det festlige og urolige gamle.

Den amerikanske tenkeren og forfatteren David Thoreau foreslår at det kanskje er slik at hvis en mann ikke går i samme takt som alle andre, så kommer det muligens av at han hører en annen trommeslager. –La ham da vandre i takt med den musikken han hører, oppfordrer Thoreau.

Mitt  urolige hjerte danser videre etter de jazzrytmene det hører. Det er kanskje sånn det må være..

God helg!

T

De aller flinkeste pikene

(Hjemmelaget adventskalender i år?)

Kjære venner,

”Flink pike” er et voldsomt tidsriktig og mye brukt begrep.  Flink pike er nok litt uglesett, og mange har et noe ambivalent og anstrengt forhold til uttrykket. Det finnes dem som murrer lavt om hersketeknikker  og annen elendighet. Alt dette vet jeg selvfølgelig ikke noe om. Jeg er mann, og vi opplever fint sjeldent å bli omtalt som ”flink mann”. Vi håper jo, men det skjer bare ikke..

Flink pike?

Uansett, det finnes historier som både forklarer hvor flink pike kommer fra, og hvorfor uttrykket tilsynelatende ikke forsvinner sånn helt av seg selv.

Helena lager adventskalendere til alle de åtte barna sine

Joda, du kan lese den gripende historien om Helena i dagens utgave av Aftenposten. Hun er 35 år, har åtte barn fra 17 år til 15 måneder og deler raust med oss hva gjelder tips om dorullkjerner, valnøttbokser, tidsriktige og smakfulle adventskalendere for det estetisk og stilfulle hjem. God stemning.

http://www.aftenposten.no/bolig/Hun-lager-adventskalendere-til-alle-de-atte-barna-sine-7792726.html

Man må planlegge litt når man skal lage kalendere til alle barna, forteller Helena, og jeg leser at hun holder på med disse greiene hele høsten. Når hun ikke er opptatt med dorullkjerner og slikt, så syr hun barneklær og driver sitt eget nettfirma hjemmefra . Helena har selvfølgelig sin egen blogg, ”Helena mamma til 8”, og hun kan fortelle at DIY-innslagene  (Do It Yourself!!) bidrar til liv og leven på bloggen. Noe sier meg at hun ikke er typen som serverer ungene posesuppe eller Grandis til middag.

-Gjør det enkelt, kommenterer den profesjonelle adventskalendermakeren (!) Marianne de Bourg,  og sier videre at en hjemmelaget julekalender skal være et fint innslag i interiøret, gjerne morsomt og med julefarger. Marianne omtaler seg selv som ingeniørfrue (!!), mamma, stylist og skribent. Intet mindre..

Hjemmelagde adventskalendere er et noe fremmed tema for meg, men jeg forstår jo at dette er noe som man ikke bør eller skal ta lett på. Det kan ikke herske noen tvil om at Helena må være et realt arbeidsjern. Dette må være full tids beskjeftigelse, hvis hun da ikke har lurt unna et stort og særdeles arbeidsvillig team med filippinske au pairer. Og det tror jeg ikke hun har gjort.

Jeg tror vel heller at Helena er en av de aller flinkeste pikene, og dette gjør jo utvilsomt veien adskillig lengre og tøffere for alle de andre pikene som har tatt mål av seg til å være flinke.

Men jeg har skjønt det slik at alle piker heier på Helena.

Det finnes et eget sted i helvete for kvinner som ikke hjelper hverandre, fikk Madeleine Albright, tidligere amerikansk utenriksminister, seg til å si ved en passende anledning.

Noen ganger er det forbausende lett å være glad for at man er mann!

Ønsker deg en god helg & lykke til med julekalenderen!

T

Fotballmammaer og råskap

(Takk, trener..)

Kjære venner!

Få mennesker er så lite interessert i fotball som det jeg er. Og det kan godt være at jeg går glipp av noe. Jeg ser ikke bort fra det.  Men jeg er uinteressert - ikke bevisstløs -  og dermed har jeg ikke unngått å få med meg to viktige fotballsaker denne uken.

Høgmo og de blankpolerte fotballguttene har først vært i tenkeboksen og deretter i TV-studio for å dele den nye fotballfilosofien med oss. De har nå endelig klart å sette fingeren på hva som skal være selve sjelen til det norske landslaget. RÅSKAP.  Jeg hørte at de sa det høyt, men jeg aner ikke hvor de tok det fra.  I beste fall virket det helt og holdent misvisende, misforstått og tatt ut fra løse lufta.  Hvem  er det  som har klart å innbille dem at RÅSKAP er en god ide.  Her stemmer ikke kartet med terrenget, og det er innlysende at denne vrangforestillingen ikke kommer til å vinne en eneste fotballkamp! Jeg kan vanskelig tenke meg noe som minner meg mindre om RÅSKAP enn det norske herrelandslaget i fotball.

Råskap? "All Blacks" fra New Zealand skremmer mostanderne med Maori-krigernes Haka.

Så har vi  hatt diskusjon på nett og i medier om  hvor alvorlig vi egentlig bør ta barneidretten. Er det viktigst å vinne, eller  er vi mest opptatt av at alle skal få være med på leken? En skulle jo tro at svaret på spørsmålet måtte være gitt tatt i betraktning det voldsomt middelmådige landslaget vi holder oss med i fotballsparking. Men det var faktisk noen selvoppnevnte fotballmammaer som fikk seg til å mene at vi bør tilstrebe å bli enda mer midelmådige. Definitivt ikke noe RÅSKAP..

Typisk norsk å være god?

 Onsdag fikk vi buksevann av selveste Estland, og selv de mest ukritiske optimistene har  kippet av seg fotballskoene og resignert. Jeg tror til og med at det finnes dem som nå evner å ta inn over seg at Norge faktisk ikke er en stormakt i fotball. At vårt egenopplevde verdensherredømme etter det skjebnesvangre straffesparket til Rekdal i Marseille i VM i 1998, bare har vært dikt og jug, og at vi, når alt kommer til alt, tross alt befinner oss i samme divisjon som San Marino, Færøyene og Moldova. Island og Kypros har  vist seg å være et par hakk større og bedre enn oss. Estland også. Det er mulig at alt hadde vært mye greiere hvis Rekdal og hans gule fotballsko hadde skrudd det straffesparket utenfor målet. Den deilige sommerkvelden i Frankrike.

 Uansett, nå har de som skal skjønne seg på dette, prøvd alle tenkelige knep. De har børstet støv av gamle helter, hentet inn sagnomsust trener med nedbrettede gummistøvler, litt uvørent sparket sagnomsust trener med nedbrettede gummistøvler og til slutt fått inn en mann som i ramme alvor har introdusert diktlesning og ballettdans som vinnerresept. Og nå også et ubrukelig og totalt feilslått ordspill.  Det virker ikke! Vi er fremdeles like begredelig dårlige.  Hva skal vi nå finne på?

En lite glamorøs fotballhistorie..

Jeg vokste opp på Askøy rett utenfor Bergen. Sammen med klassekameratene på barneskolen sparket jeg fotball på Kleppestø IL sitt aldersbestemte lag.  Og det viste seg temmelig umiddelbart at jeg var blottet for ethvert talent som var nødvendig for å bli en anstendig brukbar fotballsparker. Dette var selvfølgelig lenge før all godhet, snillisme og misforstått skjønne seg på-holdning kom inn i barneidretten, og dermed plasserte treneren meg resolutt på reservebenken.  Det var ikke en eneste fotballmamma å se.. Vi reiste øya rundt og spilte mot storheter som Florvåg, Follesø, Hetlevik  og Erdal, og jeg slet konsekvent på ”skammens benk”, og ble vel aldri forespeilet at ting noen gang ville snu til min fordel. Etter sesongslutt kom jeg til at nok var nok. Det var ikke noe poeng  i å bruke så mye tid og krefter på noe som jeg var så utrolig dårlig på.

I 5.klasse startet jeg på nytt i Askøy Badmintonklubb, og her ble det raskt slått fast at jeg hadde kommet hjem!  Badminton er selvfølgelig ingen diger folkesport i Norge, hvis man da ikke litt storsinnet velger å inkludere  alle de lett solbrente menneskene som spretter rundt på campingplasser og slår vilt i løse luften mens grillpølsene svir seg skikkelig på engangsgrillen. På den annen side så finnes det vel strengt tatt ingen voldsomt store  idretter i Norge – vi er et lite folkeslag, og det er helst sære og merkelige idretter som gir oss det lille fortrinnet vi er avhengig av for å krabbe bort fra idrettslivets reservebenk.  Badminton er på mange måter en flott idrett, jeg likte det godt og fikk brukbart taket på det etter hvert. Jeg deltok i NM, lagspill og diverse obskure turneringer på de mest avsidesliggende steder. Jeg må ha vært nærmere 18 år før jeg la racketen på hylla og valgte å gjøre andre ting.

Takk, trener..

Det hender at jeg sender en vennlig tanke til den bistre og tvilsomt kvalifiserete treneren på fortidens guttelag i Kleppestø IL. Han som parkerte meg på benken, i mørket, og uten ord lot meg forstå at dette var jeg så dårlig på, at jeg snarest burde finne på noe annet å sysle med. Det var han som ga meg muligheten til å oppleve idrettsglede, til å lete etter noe jeg var god på, bygge selvfølelse og sunn konkurranseånd. Han kunne latt meg bli sittende der på benken, små gutter gjør jo gjerne det, og sutle bort mye verdifull tid, men isteden viste han meg at det noen ganger er helt OK å innse at det finnes saker og ting som man verken liker eller er spesielt god på, og at det da er helt greit å gå videre her i livet.  Alle har et eller annet talent som kan brukes til noe. Det er ikke like åpenbart hos alle, og hos noen må man lete grundig  både en og to ganger før man skjønner hvor gullet er gravd ned.

Hvorfor denne historien? Vel, etter alle fotball-fadesene, etter all høytlesingen av dikt og det totale fravær av RÅSKAP, så  lurer jeg på om ikke tiden er inne for å la det norske fotballandslaget gå videre. Kanskje noen skal være drepende og ubarmhjertig ærlig, og la dem få vite at de ikke fikser dette særlig bra, og at det nå er på tide å finne på noe annet å gjøre. Jeg kan selvfølgelig anbefale badminton, men det finnes også mye annet fint å velge i. Her kan man tenke helt nytt og ganske utradisjonelt. Uansett, så er det viktig at guttene  finner noe som de mestrer og får til, og at de ikke blir værende i jammerdalen og råtner på rot.  Det er klart det gjør noe med folk å være så forferdelig middelmådig og dårlig over så lang tid.

God helg.

T

Farsdag

(Endelig..)

Kjære venner,

Det er på søndag. Førstkommende. Jeg går ut fra at dere allerede har gledet dere til dette en god stund.  Jeg synes det er viktig at vi feirer far  – at vi tar i litt skikkelig!

Det finnes dem som er surmaget og gnåler om at farsdag er handelsstandens påfunn.  Mulig det, men vit at det er snakk om solid historie og global forankring. Som alt annet som er blodkommers, så kommer tradisjonen fra Amerika. Sonora Smart Dodd introduserte denne viktige festdagen i 1909, for å feire sin far, en veteran fra borgerkrigen. Og siden det finnes fedre over alt, så markeres dagen både her og der. Det varierer litt når man feirer far. I Tyskland gjør de det på himmelfartsdagen, i forbindelse med at det var på akkurat denne dagen J dro tilbake til sin Far.  I Bolivia og Italia er det 19.mars som er dagen. Spør meg ikke hvorfor. De fleste land hyller far 15.juni. Da er det ekstra gøy å være pappa i land som Argentina, Bulgaria, Kina, Zimbabwe, Sveits og Pakistan. I Norge, Sverige, Finland og Estland feires far andre søndag i november. I Norge har vi feiret mor siden 1919, mens det måtte en verdenskrig til før far ble verdsatt i 1945. Men alt dette får være som det er. Det er på søndag, og jeg håper at dere er klar for feiring.

Far – en rollemodell, på en måte

I en verden som stadig blir mer rosa og deilig feminin, der mannsrollen for lengst har kommet inn på et spor som leder til et lite attraktivt sted, så er det kanskje på tide at vi begynner å snakke om de menn som med sindig og maskulin verdighet har gjort sitt for sivilisasjonen. Vi trenger ikke sette av mer tid til nysminkede fotballgutter og androgyne popstjerner. Jeg foreslår at vi blir litt mer opptatt av Josef. Han har fortjent sine tilmålte minutter i oppmerksomhetens klare lys, og det passer jo for så vidt greit nå som julemarsipanen og pepperkakene endelig er tilbake hos kjøpmannen.

Det er noe traust og likandes over Josef . Han er ikke hellig eller overnaturlig på noen som helst måte. Han er en helt vanlig mann, en snekker, som på et eller annet vis har forvillet seg inn i det voldsomme realityshowet som julen er. I det ene øyeblikk driver han på med sine snekkerier i Nasareth, kanskje mens han tenker på Maria, før han i neste øyeblikk er på vei inn i verdenshistorien som fosterfar til verdens mest berømte guttebarn. En julestjerne, tre vise konger, en skokk med presumptivt mindre vise gjetere, elendige innkvarteringsmuligheter, en frelser født, en frelser vokser opp og en frelser blir hengt på korset. Og hele tiden lurer Josef der i bakgrunnen , solid, stille og umerkelig.

Faktum er at vi vet fint lite om Josef. Han er nevnt i noen skrifter, og det er klart at han var av Davids slekt, noe som helt sikkert var storartet.. Det er all mulig grunn til å tro at han var en ryddig og grei mann. En snekker. Etter den meget lite omtalte birollen i Juleevangeliet, så forsvinner Josef. Han nevnes ikke mer, og det er antatt at han døde en gang før korsfestelsen.

Men, vent litt – Josef hang etter Maria. De skulle gifte seg, og alt syntes å ”være i lodd og vater”. Men så forteller plutselig den vordende fru Josef at hun er gravid. Josef vet at det ikke er han som er ”gravøren”, og det vites at dette bekymrer han. Naturlig nok. Han ønsket å skille seg fra henne. Men Josef må ha vært en sindig og klok mann, for han velger å sove på saken. Da får han et uventet og ganske voldsomt besøk av en engel. I en sikkert ganske dramatisk og fargerik drøm blir det redegjort for hva som har skjedd, og hva som skal skje.

Og det kan jo ikke ha vært lett for denne unge snekkeren å forholde seg til at en hellig ånd skulle ha satt barn på kjæresten hans. Og til alt overmål så var dette barnet tiltenkt en rolle som menneskehetens frelser. Tøffe saker.

Josef skar igjennom. Det vites ikke om dette skyldtes den sterke formaningen fra engelen eller noe helt annet, men uansett bestemte han seg for å gifte seg med Maria og være far for dette ånde-barnet. I følge katolsk tro hadde de et kyskt ekteskap, et såkalt ”Josefekteskap”. Noe som ikke virker direkte forlokkende, og som kan indikere en viss bitterhet og lei stemning mht det som har skjedd. Men la oss ikke spekulere mer om det..

Josef og den meget gravide Maria drar av gårde til Betlehem, og resten av historien kjenner dere igjen som Juleevangeliet.

Det jeg  lurer litt på, nå som farsdag er så nært forestående,  det er hvordan denne historien hadde blitt dersom Josef hadde reagert slik de aller fleste snekkere (og vordende fedre!) reagerer dersom kjæresten prøver seg med en bortforklaring av uventet graviditet med vage historier om en hellige ånd. Tenk om Josef hadde dumpet Maria, og latt henne seile sin egen sjø.

Det er ingen grunn til å anta at unge, enslige og gravide-med-hellig- ånd-kvinner sto særlig høyt i kurs på den tiden. Det er heller grunn til å tro at Maria kanskje ikke hadde kommet seg avgårde til Betlehem, kanskje ikke hadde funnet fram til verken stall, krybbe eller englesang.

Hvordan hadde Juleevangeliet blitt dersom Josef ikke hadde vært Josef, men en helt vanlig snekker?

Og akkurat derfor synes jeg at vi skal snakke litt mer om Josef. Uten ham hadde det kanskje ikke blitt jul slik som vi liker det. Tenk på det.

Josef var gift med jomfru Maria og fosterfar for Jesus. Han er skytshelgen for alle familiefedre. Vår mann!

Snart er det farsdag, og så er det plutselig jul..

Med ønske om en god helg!

T