(Ut av skapet. Igjen.)
Kjære Venner,
Har du overrasket deg selv i det siste? Gjort noe som ikke helt ”er deg”, og som kanskje har fått omgivelsene til å se deg på en helt ny måte..
Jeg overrasket meg selv en torsdag i februar. Kom ut av skapet. Tidlig på kvelden. I en blomsterbutikk.
Hver eneste torsdag ettermiddag henter jeg Bendik og Live. Men først handler jeg mat i den lokale ICA-forretningen. Vegg i vegg med denne ligger Blomsterbua, en sånn passe stor butikk full av planter, blomster, lys og nips. Hver torsdag, etter at jeg har handlet mat, tar jeg turen innom for å kjøpe blomster. Märthaliljer. En stor bukett. Det er den vakreste blomsten jeg vet om, den er hvit og sval, lukter godt og er så klassisk og pen at du aldri går lei. Hvis blomster hadde vært mennesker, da ville Märthaliljen ha vært en sprudlende opplagt og vakker Michelle Pfeiffer. Märthaliljer gjør verden til et penere og bedre sted å være.
Jeg passer godt på mine Märthaliljer. Sørger for at de har nok vann og næring, at de står på et sted der lyset er godt og de vil trives. Det er en ukomplisert og enkel glede. Følge med i prosessen fra lukket knopp til vakker åpen blomst.
Og hver torsdag kjøper jeg nye blomster. Alltid Märthaliljer. Av og til en orkidè. Damen i blomsterbutikken er hyggelig og lun. Hun smiler og tar det for gitt at det skal pakkes som gave. Mye fargerikt papir, cellofan, bånd og glitter.
Dette ritualet har vi - damen i blomsterbutikken og jeg – gått igjennom hver eneste torsdag ettermiddag. Og jeg er fremdeles ikke helt sikker på hvorfor det brått endret seg denne torsdagen i februar. Jeg besøkte som vanlig blomsterbutikken, beundret et fiken-tre i miniatyr og småpratet med butikkdamen. Og det var min stemme som spurte, men jeg kan ikke helt forstå at det virkelig var meg. ”Er det vanskelig å få det treet til å trives?” Og plutselig står man der og diskuterer blomster med en godt voksen dame. Alle de andre 47 kundene i butikken – utelukkende kvinner – deltar taust og passivt i vår samtale.
Hun pakket inn Märthaliljene. Jeg ba henne gjøre det enkelt, de er til meg selv.. Det hadde hun sikkert forstått for lenge siden.
Jeg følte meg som Blomster-Finn. Jeg hadde kommet ut av skapet og innrømmet for blomsterdamen, meg selv og hele verden at blomster gjør meg glad. Mentalt sett hadde jeg fått en liten knekk i håndleddet, og snart ville jeg vel tusle omkring med en rosa vannkanne mens jeg danderte blomster og fjernet visne blader. En merkelig og god følelse.
Hvis denne noe bisarre lille historien har et budskap, så er det at du av og til bør gjøre noe som overrasker deg selv. Komme litt ut av skapet ditt og gå på tvers av alt det du selv opplever som normalt og A4. Det kan hende at du liker det. Det kan til og med hende at du lærer noe nytt og utvider din horisont.. Mulighetene er enorme – det er ganske spennende.
Elgen forstår seg ikke helt på blomstergreiene mine. Han er glad i øl, Liverpool, poker og sigaretter. Blomster er noe man kjøper til dama en gang i blant.. Jeg er sikker på at han kommer til å snakke meg til rette hvis dette utarter seg med fargeglade briller og påfallende klesdrakt.
På peishyllen hjemme sitter Michelle og venter på meg..
Ønsker deg en god helg.
T
torsdag 28. mai 2009
torsdag 21. mai 2009
Hva skal du gjøre i dag?
(Om å leve og dø)
Kjære Venner,
Noe av det med å bli voksen, er at man sakte men sikkert får en fornemmelse av at sanden er i ferd med å renne ut i timeglasset. Foreldre forsvinner. Venner, kolleger og folk man har hørt om får unevnelige sykdommer, kommer i veien for bussen eller rammes av ulykker og annen elendighet.
I det ene øyeblikket er man på vei til aerobic-trening eller til et møte på jobben, før man i det neste øyeblikk ”sjekker ut”. Alt er ”business as usual”. Og plutselig, så er man historie. Det skjer noe hele tiden – 24/7.
Man søker sammen når slikt skjer. Da er det godt å prate sammen. Men død er et vanskelig tema for de aller fleste av oss. Vi prøver å unngå det, og snakker helst om noe annet. ”Hvis jeg dør”, er en frase som brukes framfor ”når jeg dør”.
Dette forundrer meg litt, og jeg lurer litt på hvorfor det er slik. Jeg leste en liten tekst fra boken ”Maktub” av Paulo Coelho. Fritt oversett blir det noe slik..
” Mesteren sier: Mine kjære venner, jeg må fortelle dere noe som dere kanskje ikke er klar over. Jeg har tenkt lenge på hvordan jeg skulle kunne gjøre dette mindre vanskelig for dere å høre, hvordan jeg skulle kunne male budskapet i glade farger, knytte det til et løfte om paradis, eller tilby en hel og god forklaring.
Men jeg finner ingen måte. Trekk pusten dypt og forbered dere. Jeg må bare si det som det er. Jeg kan forsikre dere om at jeg er absolutt sikker på det jeg skal fortelle dere. Det er uunngåelig og hevet over enhver tvil.
Det er det følgende: Dere kommer til å dø. Det kan bli i morgen eller om femti år fra nå, men – før eller senere – så kommer dere alle til å dø. Selv om dere helst ville slippe. Selv om dere har andre planer.
Tenk nøye over hva du skal gjøre i dag. Og i morgen. Og resten av livet ditt.”
Og kanskje er det slik at vi ved å akseptere at alt skal ta slutt en dag, også tvinges til å innse at vi må bruke tiden vår best mulig. Hastverk er kanskje ikke et godt ord i denne sammenhengen, men det synes helt åpenbart at det ikke er fornuftig å utsette det du har anledning til å gjøre i dag.
Jeg skammer meg litt over at jeg ikke er flink nok til å følge egne drømmer, og at jeg ikke griper tak i alt det jeg kan oppleve her og nå. Det er tross alt her og nå som gjelder! Dagen i går får du ikke gjort noe med, og dagen i morgen vet du ikke noe om. Livet er en usikker affære – ”risky business”.
Jeg skal gjøre noe med det – i morgen…
Med ønske om en god helg!
T
Kjære Venner,
Noe av det med å bli voksen, er at man sakte men sikkert får en fornemmelse av at sanden er i ferd med å renne ut i timeglasset. Foreldre forsvinner. Venner, kolleger og folk man har hørt om får unevnelige sykdommer, kommer i veien for bussen eller rammes av ulykker og annen elendighet.
I det ene øyeblikket er man på vei til aerobic-trening eller til et møte på jobben, før man i det neste øyeblikk ”sjekker ut”. Alt er ”business as usual”. Og plutselig, så er man historie. Det skjer noe hele tiden – 24/7.
Man søker sammen når slikt skjer. Da er det godt å prate sammen. Men død er et vanskelig tema for de aller fleste av oss. Vi prøver å unngå det, og snakker helst om noe annet. ”Hvis jeg dør”, er en frase som brukes framfor ”når jeg dør”.
Dette forundrer meg litt, og jeg lurer litt på hvorfor det er slik. Jeg leste en liten tekst fra boken ”Maktub” av Paulo Coelho. Fritt oversett blir det noe slik..
” Mesteren sier: Mine kjære venner, jeg må fortelle dere noe som dere kanskje ikke er klar over. Jeg har tenkt lenge på hvordan jeg skulle kunne gjøre dette mindre vanskelig for dere å høre, hvordan jeg skulle kunne male budskapet i glade farger, knytte det til et løfte om paradis, eller tilby en hel og god forklaring.
Men jeg finner ingen måte. Trekk pusten dypt og forbered dere. Jeg må bare si det som det er. Jeg kan forsikre dere om at jeg er absolutt sikker på det jeg skal fortelle dere. Det er uunngåelig og hevet over enhver tvil.
Det er det følgende: Dere kommer til å dø. Det kan bli i morgen eller om femti år fra nå, men – før eller senere – så kommer dere alle til å dø. Selv om dere helst ville slippe. Selv om dere har andre planer.
Tenk nøye over hva du skal gjøre i dag. Og i morgen. Og resten av livet ditt.”
Og kanskje er det slik at vi ved å akseptere at alt skal ta slutt en dag, også tvinges til å innse at vi må bruke tiden vår best mulig. Hastverk er kanskje ikke et godt ord i denne sammenhengen, men det synes helt åpenbart at det ikke er fornuftig å utsette det du har anledning til å gjøre i dag.
Jeg skammer meg litt over at jeg ikke er flink nok til å følge egne drømmer, og at jeg ikke griper tak i alt det jeg kan oppleve her og nå. Det er tross alt her og nå som gjelder! Dagen i går får du ikke gjort noe med, og dagen i morgen vet du ikke noe om. Livet er en usikker affære – ”risky business”.
Jeg skal gjøre noe med det – i morgen…
Med ønske om en god helg!
T
fredag 15. mai 2009
Dagen før dagen før dagen..
(Hipp hipp hurra, eller?)
Kjære Venner,
Det er på søndag det er. Selveste 17.mai! Finstasen henger klar, alle arrangementer og tilhørende logistikk er nøye innstudert og timet. Det er meldt brukelig greit vær, og ungene gleder seg hemningsløst . Det er stor skam å innrømme det, men jeg gleder meg ikke noe særlig. Har aldri vært særlig god på dette med 17.mai. Synes det hele er en merkelig og til tider litt bisarr opplevelse. Det kan jo godt hende at det løsner litt i år. At opplevelsen blir litt bedre.. Men jeg husker fremdeles godt hvordan det var i fjor. Og året før det…og året før det igjen. Dette er historien med særdeles lav samba-faktor.
Vi møtes på ”stedet vårt” rett før klokken 1000. Akkurat som noen forvirrede trekkfugler vender vi – familie og venner – tilbake til det samme stedet år etter år. Vi står på en busslomme midt i ingenmannsland eller på et fortau i en anonym bygate. Vi har allerede vært på beina i timesvis – felles frokoster, salutter, flaggheising og uendelige korreksjoner av kompliserte 17.mai antrekk. Jeg er blant dem som har funnet fram bunaden. Så nå står jeg her i all min prakt . Med vadmelsbukse, lange sokker, strømpebånd, brokadevest i gull og rød jakke. Flosshatt på toppen. Fargerikt skjerf og ”dingel-dangel” hengende over alt. I beste fall føler jeg meg litt eksotisk. Dette er en merkelig tradisjon. Hvem var det som fikk den fikse ideen at vi skulle la nasjonalromantikken blomstre så til de grader denne ene dagen i året? Trøsten er at det er mange av oss. Naboer og kjente har også kledd seg ut. Og nå skryter vi av hverandre. ”Så fin du er!”, ”Hvor kommer den fra?” Noen amerikanske turister tar bilder av oss. Jeg lurer på hva de synes?
Uansett, vi står her og venter. Ungene er levert på en eller annen oppstillingsplass, og nå står halvparten av Tønsbergs befolkning oppstilt – i sine karnevals-antrekk – og venter på at den andre halvparten av Tønsberg-folket skal komme marsjerende. Vi smiler tappert – ”Gratulerer med dagen !” – og venter.. og venter.
Toget kommer! Politimenn på motorsykkel, borgermester og vaiende norske flagg. Hipp, hipp, hurra! Deretter følger det 14 forskjellige skoler med tilhørende utkommanderte lærere og euforiske unger. Skolekorps og småsur hornmusikk ”Gratulerer med dagen!” ”Så fin du er.” Flere skoler, glade unger, russ i bakrus og mer dårlig hornmusikk. Så er det frem med kameraet – ungene våre kommer. Frenetisk vinking og hoijing. Hipp, hipp, hurra! Smil! Og så tar pappa en bildeserie som til forveksling er helt lik de bildene vi tok i fjor. Albumet skal fylles.
Det er enda noen skoler igjen. Mer hornmusikken og flere hurra-rop. Intensiteten avtar. Både barn, lærere og forventningsfulle foreldre begynner å bli fornøyde. Russen har problemer med å holde seg våkne. Men også 17.mai tog tar slutt.. Folk stormer av gårde for å hente unger. ”Stedet vårt” tømmes for folk. Ungene hiver innpå dagens første lass med is og pølser. Synd med de klærne..
Så er det videre! Et tett program med kaffedrikking og kakespising. Mer eller mindre relevant slekt og familie. Hipp, hipp, hurra. Så fin du er… Gratulerer med dagen. Kroneis og wienerpølser. Ungene kjører på, dette er deres greie.
Og plutselig er vi klare for dagens andre tog-seanse. Det er det meget lokale skoletoget. ”Vårt sted”, en busslomme ved et veikryss. Halvparten av folket på Husvik venter på at den andre halvparten av folket skal komme marsjerende. Litt kortere tog nå, kun et orkester og bare en liten håndfull med utplasserte lærere. Vi tar ut resten av hipp, hipp, hurra-stemningen.
Tale i skolegården. Campingbord og lunken kaffe. Ungene går helt av skaftet med leker, venner og enorme mengder med is og pølser. Utrolig synd med de klærne..
Kvelden kommer, og de som har overlevd togene samles rundt grillen. Det er lov å ta av seg karnevals-utstyret..
Elgen er i kjempeform! I motsetning til alle andre over 8 år som jeg kjenner, så elsker han 17.mai. Sikkert formann i den lokale 17.mai komiteen, foran i toget med fane og konge i skolegården når aktivitetene går sin gang. Ingen bunad og ikke noe dill-dall, men MYE hipp, hipp, hurra.
Jeg skjønner det ikke, men jeg liker gløden og lidenskapen! Jeg tar av flosshatten og henger bort bunaden. Nå er det ett år til neste gang..
Hipp, hipp, hurra!?
Kjære Venner,
Det er på søndag det er. Selveste 17.mai! Finstasen henger klar, alle arrangementer og tilhørende logistikk er nøye innstudert og timet. Det er meldt brukelig greit vær, og ungene gleder seg hemningsløst . Det er stor skam å innrømme det, men jeg gleder meg ikke noe særlig. Har aldri vært særlig god på dette med 17.mai. Synes det hele er en merkelig og til tider litt bisarr opplevelse. Det kan jo godt hende at det løsner litt i år. At opplevelsen blir litt bedre.. Men jeg husker fremdeles godt hvordan det var i fjor. Og året før det…og året før det igjen. Dette er historien med særdeles lav samba-faktor.
Vi møtes på ”stedet vårt” rett før klokken 1000. Akkurat som noen forvirrede trekkfugler vender vi – familie og venner – tilbake til det samme stedet år etter år. Vi står på en busslomme midt i ingenmannsland eller på et fortau i en anonym bygate. Vi har allerede vært på beina i timesvis – felles frokoster, salutter, flaggheising og uendelige korreksjoner av kompliserte 17.mai antrekk. Jeg er blant dem som har funnet fram bunaden. Så nå står jeg her i all min prakt . Med vadmelsbukse, lange sokker, strømpebånd, brokadevest i gull og rød jakke. Flosshatt på toppen. Fargerikt skjerf og ”dingel-dangel” hengende over alt. I beste fall føler jeg meg litt eksotisk. Dette er en merkelig tradisjon. Hvem var det som fikk den fikse ideen at vi skulle la nasjonalromantikken blomstre så til de grader denne ene dagen i året? Trøsten er at det er mange av oss. Naboer og kjente har også kledd seg ut. Og nå skryter vi av hverandre. ”Så fin du er!”, ”Hvor kommer den fra?” Noen amerikanske turister tar bilder av oss. Jeg lurer på hva de synes?
Uansett, vi står her og venter. Ungene er levert på en eller annen oppstillingsplass, og nå står halvparten av Tønsbergs befolkning oppstilt – i sine karnevals-antrekk – og venter på at den andre halvparten av Tønsberg-folket skal komme marsjerende. Vi smiler tappert – ”Gratulerer med dagen !” – og venter.. og venter.
Toget kommer! Politimenn på motorsykkel, borgermester og vaiende norske flagg. Hipp, hipp, hurra! Deretter følger det 14 forskjellige skoler med tilhørende utkommanderte lærere og euforiske unger. Skolekorps og småsur hornmusikk ”Gratulerer med dagen!” ”Så fin du er.” Flere skoler, glade unger, russ i bakrus og mer dårlig hornmusikk. Så er det frem med kameraet – ungene våre kommer. Frenetisk vinking og hoijing. Hipp, hipp, hurra! Smil! Og så tar pappa en bildeserie som til forveksling er helt lik de bildene vi tok i fjor. Albumet skal fylles.
Det er enda noen skoler igjen. Mer hornmusikken og flere hurra-rop. Intensiteten avtar. Både barn, lærere og forventningsfulle foreldre begynner å bli fornøyde. Russen har problemer med å holde seg våkne. Men også 17.mai tog tar slutt.. Folk stormer av gårde for å hente unger. ”Stedet vårt” tømmes for folk. Ungene hiver innpå dagens første lass med is og pølser. Synd med de klærne..
Så er det videre! Et tett program med kaffedrikking og kakespising. Mer eller mindre relevant slekt og familie. Hipp, hipp, hurra. Så fin du er… Gratulerer med dagen. Kroneis og wienerpølser. Ungene kjører på, dette er deres greie.
Og plutselig er vi klare for dagens andre tog-seanse. Det er det meget lokale skoletoget. ”Vårt sted”, en busslomme ved et veikryss. Halvparten av folket på Husvik venter på at den andre halvparten av folket skal komme marsjerende. Litt kortere tog nå, kun et orkester og bare en liten håndfull med utplasserte lærere. Vi tar ut resten av hipp, hipp, hurra-stemningen.
Tale i skolegården. Campingbord og lunken kaffe. Ungene går helt av skaftet med leker, venner og enorme mengder med is og pølser. Utrolig synd med de klærne..
Kvelden kommer, og de som har overlevd togene samles rundt grillen. Det er lov å ta av seg karnevals-utstyret..
Elgen er i kjempeform! I motsetning til alle andre over 8 år som jeg kjenner, så elsker han 17.mai. Sikkert formann i den lokale 17.mai komiteen, foran i toget med fane og konge i skolegården når aktivitetene går sin gang. Ingen bunad og ikke noe dill-dall, men MYE hipp, hipp, hurra.
Jeg skjønner det ikke, men jeg liker gløden og lidenskapen! Jeg tar av flosshatten og henger bort bunaden. Nå er det ett år til neste gang..
Hipp, hipp, hurra!?
torsdag 7. mai 2009
Min gigantiske storebror
(Lykkens formel!)
Kjære Venner,
Sommeren for to år siden var Elgen og jeg på guttetur. Uten verken mål eller mening reiste vi til Amsterdam for å lete etter livet. Vi gikk gatelangs og studert arkitekturen og de store plassene. Vi beundret kanalbåter og store blomstertorg, besøkte Riksmuseet og Van Gogh. Tilbrakt lange formiddager på fortauskafeen ved Hotell American på Leidseplein. Der satt vi som to solvarme dyr og betraktet alt det som har skjedde rundt oss. Drakk iskalde gin tonics og røkte Montecristo-sigarer fra Cuba; hele tiden mens turister og fargerike innfødte hastet forbi.
Det er fint å være sammen med Elgen. Det er som å være på tur med en gigantisk storebror! En storebror som man kan snakke med om alt. Og vi prater om dagligliv og fest, utfordringer og gleder, jobb og fritid. Vi har det godt der vi sitter på utstilling i Amsterdam. Kan det være at lykken faktisk er så enkel?
La meg få dele en liten historie med dere – historien om lykkens formel..
For lenge, lenge siden.. En rik arabisk handelsmann sendte sin sønn ut i verden for å finne lykkens formel. Etter 40 dager i ørkenen kom gutten fram til borgen der en av den tids vise menn bodde. Gutten gikk inn, og forventet å finne en særegen, nøktern og ensom vismann.
Men inne i palasset var det et yrende liv. Den store salen var full av vakker kunst og all verdens utsmykninger. Mennesker fra alle deler av verden. Vakker musikk og velduftende mat.
Vismannen snakket med alle, og den unge gutten måtte vente i flere timer før det endelig ble hans tur til å snakke med vismannen. Vismannen lyttet oppmerksomt, før han sa at han ikke hadde tid til å hjelpe ham akkurat nå.
Gutten fikk beskjed om å ta seg en tur rundt i palasset. Se på alle de vakre skattene som finnes her! Den fantastiske hagen som det har tatt år å anlegge, de flotte bildene på veggene. Vismannen ga så gutten en skje, og helte to dråper olje i den. Han ba ham passe på de to oljedråpene.
Gutten gikk av gårde – inn i det vakre palasset – med skjeen i hånden. Blikket var stivt festet på de to dråpene. Etter en god stund kom gutten tilbake til vismannen.
De to oljedråpene var fremdeles i skjeen. Har du sett alle de fantastiske skattene som mitt palass rommer?, spurte vismannen. Har du sett teppene, kunsten og hagene? Gutten ristet på hodet. Han hadde ikke lagt merke til alt det vakre. Han hadde vært så opptatt med å passe på de to oljedråpene i skjeen.
Ta så en ny tur i palasset og se på alt som finnes her! Gutten gikk av gårde igjen – med skjeen i hånden – og lot seg overvelde av alt det han kunne se. Etter ytterligere en god stund kom han tilbake til vismannen.
Og gutten kunne fortelle om alt det han hadde oppdaget. De fantastiske hagene, kunsten, teppene og skattene. Men skjeen var tom. Gutten hadde sølt ut de to oljedråpene.
Lykkens formel? Jeg har bare dette å si til deg, sa den klokeste av de kloke: ”Ta deg tid til å oppleve og se alt det som er vakkert, forunderlig og fint i livet. Men glem aldri de to dråpene med olje.”
Vi er alle travelt opptatt med å passe på oljedråpene våre. Men snart står vi foran en ny sommer. Og da gjelder det å legge merke til alt det som er fantastisk, vakkert og flott rundt oss. Elgen prater om å dra til Budapest. Det ville nok vært fint.. Eller kanskje vi må tilbake til Amsterdam?
Det er så mye vi må se, så mange skatter vi må oppdage.
Med ønske om en riktig god helg!
T
Kjære Venner,
Sommeren for to år siden var Elgen og jeg på guttetur. Uten verken mål eller mening reiste vi til Amsterdam for å lete etter livet. Vi gikk gatelangs og studert arkitekturen og de store plassene. Vi beundret kanalbåter og store blomstertorg, besøkte Riksmuseet og Van Gogh. Tilbrakt lange formiddager på fortauskafeen ved Hotell American på Leidseplein. Der satt vi som to solvarme dyr og betraktet alt det som har skjedde rundt oss. Drakk iskalde gin tonics og røkte Montecristo-sigarer fra Cuba; hele tiden mens turister og fargerike innfødte hastet forbi.
Det er fint å være sammen med Elgen. Det er som å være på tur med en gigantisk storebror! En storebror som man kan snakke med om alt. Og vi prater om dagligliv og fest, utfordringer og gleder, jobb og fritid. Vi har det godt der vi sitter på utstilling i Amsterdam. Kan det være at lykken faktisk er så enkel?
La meg få dele en liten historie med dere – historien om lykkens formel..
For lenge, lenge siden.. En rik arabisk handelsmann sendte sin sønn ut i verden for å finne lykkens formel. Etter 40 dager i ørkenen kom gutten fram til borgen der en av den tids vise menn bodde. Gutten gikk inn, og forventet å finne en særegen, nøktern og ensom vismann.
Men inne i palasset var det et yrende liv. Den store salen var full av vakker kunst og all verdens utsmykninger. Mennesker fra alle deler av verden. Vakker musikk og velduftende mat.
Vismannen snakket med alle, og den unge gutten måtte vente i flere timer før det endelig ble hans tur til å snakke med vismannen. Vismannen lyttet oppmerksomt, før han sa at han ikke hadde tid til å hjelpe ham akkurat nå.
Gutten fikk beskjed om å ta seg en tur rundt i palasset. Se på alle de vakre skattene som finnes her! Den fantastiske hagen som det har tatt år å anlegge, de flotte bildene på veggene. Vismannen ga så gutten en skje, og helte to dråper olje i den. Han ba ham passe på de to oljedråpene.
Gutten gikk av gårde – inn i det vakre palasset – med skjeen i hånden. Blikket var stivt festet på de to dråpene. Etter en god stund kom gutten tilbake til vismannen.
De to oljedråpene var fremdeles i skjeen. Har du sett alle de fantastiske skattene som mitt palass rommer?, spurte vismannen. Har du sett teppene, kunsten og hagene? Gutten ristet på hodet. Han hadde ikke lagt merke til alt det vakre. Han hadde vært så opptatt med å passe på de to oljedråpene i skjeen.
Ta så en ny tur i palasset og se på alt som finnes her! Gutten gikk av gårde igjen – med skjeen i hånden – og lot seg overvelde av alt det han kunne se. Etter ytterligere en god stund kom han tilbake til vismannen.
Og gutten kunne fortelle om alt det han hadde oppdaget. De fantastiske hagene, kunsten, teppene og skattene. Men skjeen var tom. Gutten hadde sølt ut de to oljedråpene.
Lykkens formel? Jeg har bare dette å si til deg, sa den klokeste av de kloke: ”Ta deg tid til å oppleve og se alt det som er vakkert, forunderlig og fint i livet. Men glem aldri de to dråpene med olje.”
Vi er alle travelt opptatt med å passe på oljedråpene våre. Men snart står vi foran en ny sommer. Og da gjelder det å legge merke til alt det som er fantastisk, vakkert og flott rundt oss. Elgen prater om å dra til Budapest. Det ville nok vært fint.. Eller kanskje vi må tilbake til Amsterdam?
Det er så mye vi må se, så mange skatter vi må oppdage.
Med ønske om en riktig god helg!
T
Abonner på:
Innlegg (Atom)
