Skremmende?

(En nær-Halloween opplevelse)

Kjære Venner,

Det var Halloween og jeg var i stor barnebursdag – minst 30 unger og tilhørende mammaer og noen pappaer. Fantastisk leven – stor stas! Siden det var både bursdag og Halloween, så var det et brukbart utvalg av spøkelser, prinsesser, hekser og andre suspekte skapninger blant de små fest-deltagerne.

Tema for voksenprat var med dette også ganske avklart, og jeg skjønte ganske snart at det var mange gode grunner til ikke å like Halloween. Ettersom jeg har lett for å kjede meg i slike store barnebursdager, så fant jeg at det kunne være greit å engasjere seg litt i den pågående diskusjonen. Gjøre min egen lille private spørreundersøkelse, lodde stemningen og eventuelt kaste litt bensin på bålet. Hvis det skulle vise seg å være nødvendig eller underholdende.

Så, hva synes vi egentlig om Halloween?

Noen av disse mammaene (pappaene var forbausende passive og stille i denne sammenhengen) mente at det var idiotisk at vi lot oss påvirke av slike påfunn fra Amerika, eller at vi nordmenn alltid prøver å gjøre det samme som svenskene(!?)  Jeg stusset litt på hva de mente med det siste, men valgte å la være å påpeke de faktiske forhold der og da. Noen ganger kan jeg være høflig.

Halloween, eller allehelgensaften, er natta før allehelgensdag. Det er en katolsk minnefest for helgener og martyrer. Har mange trekk fra hedenske høsttakkefester .  I protestantiske land er det lenge siden dette var en hellig dag. I Norge sluttet vi med det i 1770. Men hedninger er det fremdeles mange av i landet.

For satanister og hekser har Halloween vært feiring av døden og starten på heksenes år. Den markerer starten på død og ødeleggelse og assosieres med vinteren. På denne tiden av året er kreftene fra underverdenen sluppet fri, og ånder skal være løslatt for å fare rundt på jorden. Dette er en gunstig tid for å kontakte åndene. Selvfølgelig  voldsomt spennende  for Märtha & Co, mens det for oss andre kanskje er knekkende likegyldig.

Halloween er skikkelig svært i Irland og Mexico, og det er vel ikke usannsynlig at det var innvandrere fra akkurat disse landene som brakte elendigheten til Amerika. Uansett, i USA har man feiret Halloween gjennom hele 1900-tallet . Barn har kledd seg ut og gått fra hus til hus og tigget godteri med ordene ”Trick or treat”.

Mer vanlig i andre vestlige land også nå. Halloween ble introdusert i norske miljøer for omtrent 20 år siden, antagelig etter at noen hadde studert sine Donald-tegneserier i detalj. ”Knask eller knep” ble første gang nevnt i en Donald-pocket fra 1993. Andre brukbare fornorskninger er ”Digg eller deng!”, ”Gi eller få svi” og det litt mer joviale ”Godteri eller fanteri”. Alt sammen må kunne sies å være rene ord for pengene.

Jeg studerer den mest høylytte anti-amerikanske mammaen i øyekroken, ser etter SV-symbolet på jakken men finner det ikke, og tenker at denne Halloween-elendigheten  startet  ikke i USA. Vi kan ikke gi dem skylden for det. De har riktignok vært flinke til å utvikle opplegget og gjøre butikk ut av det. Og vi i Norge synes jo som oftest at det er ganske stilig å gjøre som de gjør ”over there”.  Vi blir matet med amerikansk kultur hver eneste dag gjennom alle tenkelige former for media. Og vi liker det. Så det er klart at Amerika har påvirket oss.

Jeg ser med milde øyne på anti-mammaen, og gir henne litt rett. Men jeg klarer heller ikke å la være å fortelle henne noe jeg leste ganske nylig. En norsk religionsforsker har sett  nærmere på den oppblomstringen som har skjedd i forbindelse med Halloween i Norge de siste årene. Joda, Amerika spiller en rolle, media påvirker oss og handelsstanden gjør god butikk. Men barnehagene er viktige i Norge. Alle norske barn skal gå i barnehage. Og religionsforsker Dyrdal mener at nettopp barnehagene og deres behov for høstaktivitet har vært en av de viktigste grunnene til at Halloween har blitt så stort de siste årene.  Ser man det..

Anti-mamma virket usikker nå. Fordele skylden mellom slemme Amerika og bollebakende barnehagetanter?

Noen av de andre mammaene meldte seg litt på her.  En god grunn til ikke å like Halloween, er at det har blitt voldsomt kommersialisert. Det handler mye om penger. Bruk av penger. Her var de fleste av oss ganske enige. Og det er jo greit, rent bortsett fra at vi  med å tenke slik, også vil få problemer med å takle happenings som jul og påske etter hvert. For ikke å snakke om morsdager, farsdager, 17.mai og konfirmasjoner.. Det meste handler ganske mye om penger i dag. Eller?

Noen mente at det var for mye skrekk og gru i Halloweenfeiringen. For mye blod og gørr, ikke noe for sarte  ogveldig harmoniske barnesinn. Mammaen justerte på det fargerike skjerfet sitt og glattet på Husfliden-stasen, og jeg fornemmet at hun var en av dem som tvinger ungen sin til alltid å gå med sykkelhjelm, uansett om han sykler eller ikke. ”Hallo venn er bedre!”, prøver hun seg. Og så legger hun ut om en feiring der alle barna – både gutter og jenter – er utkledd som rosa prinsesser. En feiring der det bare er lov til å tenke glade tanker og si glade ting, der alle klemmer hverandre hele tiden. Der man har aktiviteter som bare gir vinnere, og som utelukkende foregår der det er lys og varme. Hun sa det selvfølgelig ikke slik, men det var omtrent sånn det hørtes ut i mine ører.  ”Synes ungene at DET er noe gøy da?, hørte jeg meg selv si.  Hoderisting, både til siden og oppover.

Diskusjonen avtok litt, og jeg skjønte at når alt kom til alt, så hadde de fleste mammaene resignert litt og ufrivillig omfavnet Halloween. Ungene hadde fått skrekkelige kostymer, det var kjøpt inn gresskar, nips og ufattelige mengder med snop og sukkervarer. De hadde arrangert fester og gått gatelangs på besøk til naboer og kjente. I beste julebukk-stil.

Og da jeg kjørte hjemover i mørket den kvelden, så passerte jeg flere mindre grupper av småfolk langs veien. Et rikt utvalg av hekser, zombier, smådjevler, Draculaer, Frankenstein-monstre og mannen med ljåen-varianter. Ganske bloddryppende, grøssent og skummelt. Kanskje rent bortsett fra at noen av dem hadde blitt truet til å ta på seg refleksvekst utenpå kostymet..

Rett før svingen ved det gamle Velhuset på Husvik var det en liten gruppe raringer som krysset veien. To små djevler med horn, mørke kapper  og høygafler, et monster med en gruvekkende maske og helt bakerst i gruppen en mamma som hadde kledd seg ut som finansminister Siv Jensen. Skremmende!!

 Ønsker dere en god helg, gjerne med både knask og knep..

T

Har du smurt deg?

Kjære venner,

Jeg kan selvfølgelig ikke bare la det ligge, styre unna- eller forbigå det i stillhet. Vi må snakke litt om såre lepper, anabole steroider, et hel nasjon med hjertesorg og om voksne jenter som gråter noe helt uhemmet og voldsomt.

Smøring..

Min grunnholdning i denne saken er klokkeklar. Jeg er ikke særlig interessert i hvem som går raskest på ski, og hva de eventuelt er villige til å gjøre for å løpe så raskt på ski. De må smøre seg med akkurat hva de vil, hvor de enn vil.  Dette er ikke blant de tingene som er viktige her i livet og verden. Synes jeg.

Men andre føler det helt annerledes, og det velger jeg å betrakte med undring og åpent sinn.

Sjelden har jeg sett noen gråte så voldsomt. Snørr og tårer, røde øyne og bleke ansikt.  Lange tirader av hulk og utbrudd, kun avbrutt av et og annet ”Dette er den verste dagen i hele mitt liv!”.  Jeg er tobarnsfar, så jeg har selvfølgelig sett og hørt slike utbrudd før. Men ikke så mye blant voksne, og relativt sjeldent fordi noen har smurt leppene med en krem som noen ikke har lov til å bruke, og som noen burde ha visst bedre enn å smøre seg med.  Hvis dette er ”den verste dagen i hele noens liv”, så kan jeg ikke hjelpe for å tenke at noen har mange tøffe tak å se frem til når de virkelig verste dagene kommer. Et lite snev av leppekrem med anabole steroider kommer du over. Det fins verre saker her i livet..

Men om dette har vært en miserabel uke for henne med leppa og lagvenninnene hennes, så har det vært en voldsom påkjenning for den norske folkesjelen. Den som dypt og inderlig  mener at det er typisk norsk å være god, og at det kategorisk er slik at det alltid er de andre som jukser og doper seg. Det er utenkelig at  en av våre skal ha gjort noe slik. Det er en konspirasjon. Noen andre har skylden(Sverige?)! Dette er ikke doping, kun litt uflaks. Alle med litt norsk folkevett skjønner jo at hovedrolleinnehaveren i melkereklamen og  prinsessa fra Dalsbygda ikke har gjort dette. En som har så sjarmerende dialekt, i tillegg til egen kolleksjon av votter og tilbehør, driver ikke med anabole steroider. Det må alle skjønne. Det er utenkelig, jamrer den norske folkesjelen mens den gråter nesten like ille som TV-stjernene. Jeg vet ikke om det er den verste dagen, men den er utvilsomt ganske ille.

Hvor vanskelig er dette egentlig? Vi lever i et land der det finnes en hel masse lover og regler som skal overholdes. Bryter vi reglene, får det konsekvenser. Snyter du på skatten, dreper naboen, råkjører i beruset tilstand eller smører inn leppene dine med anabole steroider, så vil det få konsekvenser. Og du må gjerne gråte noe helt voldsomt, si at det ikke var meningen og at det ikke var din skyld. Men har du tøyset med reglene, så må du stå til rette for det. Sånn er det bare. Eller er det ikke det?

Folkesjelen – den som måler sin dybde og tyngde i støttegrupper og antall likes på Facebook – mener kanskje at vi må se litt mildt på hun som har vært uheldig denne gangen. Javel, tenker jeg. Kan vi ikke bare se litt mellom fingrene, glemme og tilgi. La livet og de vakre skiløpene gå videre?

Men det vil selvfølgelig ha sin pris. Det betyr at vi i fremtiden også må møte bloddopete ukrainske skiskyttere og russiske sleggekastere proppfulle av kjemikalier med forståelse og mild tilgivelse.  Og da er det ikke lenger snakk om eventyr, melkereklame og dialekt som er lett å like. Jeg ser ikke bort fra at den norske mildheten og tilgivelsen kommer til å smelte ganske brått da. Ikke en eneste støttegruppe på Facebook.

Men nå skal alt på bordet, alle fakta og nitidige detaljer. Den som er anklaget skal få mulighet til forsvar, og så vil det vise seg hvor skyld og ansvar ligger. Og da kan det hende at det blir enda mer gråt. Eller ikke. Det er lov å håpe.

Og hvis det nå viser seg at denne kremen faktisk ER prestasjonsfremmende? Vel, da vil jeg helt seriøst vurdere å begynne med å smøre meg inn flere ganger daglig. Hele kroppen..

God helg!

T

Den kjempestore steinen

(Om det som aldri tar slutt..)

Kjære venner,

Det hender kanskje, i svarte og litt dårlige øyeblikk, at livet framstår som en evig gjentagelse av slitsomme og mindre lystelige greier. Det gjelder selvfølgelig ikke deg, kjære leser(?), men jeg har det slik av og til. På mange måter er det som å dytte rundt på en voldsomt svær og tung stein. Dag etter dag, uten av man tilsynelatende kommer noe spesielt mye videre. Hva skal man tenke om slikt? Det er jo ikke til å bli glad av.

Steinen kan i utgangspunktet være hva som helst. En trist og meningsløs jobb, et forhold som ikke fungerer eller noe annet ugreit som gjentar seg. Hele tiden, hele tiden, hele tiden. Vi tværer ikke mer rundt akkurat det. Det får være som det er. Du har din stein, og jeg har min. Store steiner og små steiner.

Den greske mytologien har en historie som kanskje kan hjelpe oss litt videre med våre steiner. Det har kommet mye klokt fra den kanten – grekerne har vært ute en vinternatt eller to tidligere – så vi har kanskje litt å lære?

Men jeg advarer dere – gresk mytologi er ikke noe for sarte sjeler – og persongalleriet er både stort, fargerik og sammensatt, så her gjelder det å henge med.

Jeg ber Homer om tilgivelse for min manglende forståelse og mine nærmest krenkende forenklinger.

Historien om Sisyfos

Gudene dømte Sisyfos til uten opphør å skyve en stein til toppen av et fjell. Derfra rullet steinen ned igjen i kraft av sin egen vekt. Og da startet alt slitet forfra igjen. Gudene visste at det ikke finnes noen verre straff enn et unyttig og håpløst arbeid.

Sisyfos var konge av Korint, sønn av Aiolas og Engele, og gift med Merope. Ryktene vil ha det til at han var far til Odyssevs. Selveste.  Hvis man skal tro Homer, var Sisyfos den klokeste av alle dødelige. Ifølge en annen tradisjon hadde han imidlertid tilbøyeligheter i retning av røveryrket. Jeg ser ingen motsigelse i dette.

Meningene er delte om de grunner som førte til at han ble en unyttig arbeider i underverdenen. Man anklaget ham først og fremst for et visst lettsinn i forhold til gudene. Han avslørte hemmelighetene deres. Elveguden Asopos’ datter, Aigina, ble bortført av Zevs. Faren undret seg over at hun forsvant og klaget til Sisyfos. Han, som visste om bortføringen, tilbød Asopos å fortelle ham hva som var skjedd, på betingelse av at han ville gi vann til borgen i Korint. Han foretrakk altså vannets velsignelse fremfor den himmelske vrede. For det ble han straffet i underverdenen. Homer forteller også at Sisyfos hadde lagt Døden i lenker. Pluton, sjefen i underverdenen,  syntes at dette var helt og holdent uakseptabelt. Han sendte krigsguden ut for å befri Døden fra beseireren.

Man forteller også at Sisyfos, like før han døde, var uforsiktig nok til å ville prøve sin kones kjærlighet. Og det er vel antageligvis her det gikk alvorlig galt. Han befalte henne at hun skulle kaste hans lik fra seg på torvet, og ikke begrave det. Sisyfos våknet opp i underverdenen. Og der, opprørt over en lydighet som sto i en så sterk motsetning til den menneskelige kjærlighet, fikk han tillatelse av Pluton til å vende tilbake til jorden for å straffe sin kone. Joda..

Men da han på ny hadde sett igjen verdens ansikt, smakt på vannet og følt solens stråler, ville han ikke vende tilbake til underverdenens skygger. Påminnelser, sinne og advarsler resulterte ikke i noe. Ennå mange år levde han i sus og dus ved havet . Gudene ble selvfølgelig mektig provosert og  tok affære.. Hermes kom og grep den dristige i kraven, rev ham løs fra hans gleder og førte ham med makt tilbake til underverdenen der steinen hans lå klar. Og så hadde vi det gående – stein opp på fjellet, stein ned fra fjellet og stein opp igjen. Igjen og igjen.

Henger du med?

Vi har vel allerede forstått at Sisyfos er helten, på en eller annen måte. Det er han like mye på grunn av sine lidenskaper som på grunn av sin lidelse. Hans forakt for gudene, hans hat til døden og hans lidenskap etter å leve, førte til at han fikk den forferdelige straff at hele tilværelsen skulle brukes til ikke å fullføre noe. Det er kanskje den pris man må betale for lidenskapene på denne jord?

Homer & co forteller oss ingenting om Sisyfos i underverdenen. Mytene er skapt for at fantasien skal gi dem liv. Når det gjelder denne myten, ser jeg bare for meg den anspente kroppens voldsomme anstrengelse for å løfte den enorme steinen, rulle den og hjelpe den oppover en skråning om igjen og om igjen. Jeg ser ansiktet, kinnet som er presset inntil steinen, en skulder som støtter massen dekket av leire, en fot som bremser den, et nytt grep med strake armer, ville øyne og intens banning. Ved slutten av dette langvarige slit, i et rom uten himmel og en tid uten dybde, nås målet. Sisyfos ser da at steinen i løpet av noen få øyeblikk ruller ned til den lavereliggende verden. Derfra må den igjen skyves opp mot høyden. Sisyfos tusler ned til sletten igjen. En helt vanlig dag på jobben?

Elsk steinen!

Steinen min forsvinner ikke, antageligvis ikke din heller.  Den skal stadig vekk opp på toppen, og den kommer til å rulle ned igjen. Det er sånn det er. Så, hva gjør vi?

Jeg vet jo selvfølgelig ingen ting om hvordan Sisyfos løste dette, men for min egen del synes løsningen temmelig åpenbar. Det gjelder å elske steinen! Og om man har problemer med å få til akkurat det, så må man i hvert fall like den såpass mye at det det er greit å tilbringe så mye tid sammen med den som det tross alt synes å være snakk om.

Kanskje Sisyfos klarte å bli lykkelig sammen med steinen sin?

God helg!

T

Gladvold?

Kjære venner,

De store og gode historiene ender aldri med at en blek pusling blir grisebanket av helten.

Dette handler selvfølgelig om boksing.

Fra Rocky II - vår mann tar seg en bitteliten pause i slagsmålet

Forleden kveld fikk jeg med meg et slagsmål på TV. Cecilia Brækhus forsvarte en av de utallige titlene hun har, og media hadde hypet kampen noe helt voldsomt, kalte den for ”The homecoming”, og selveste statsminister Erna lot oss forstå at dette var noe nasjonen hadde lengtet etter- og sett frem til i årevis.  Som om vi har en gedigen tradisjon å se tilbake på. Litt merkelig egentlig. Kanskje tatt ut av lufta, for det det har vel ikke vært all verden å snakke om siden Otto von Porat vant OL-gull i tungvekt i 1924?

Jeg syntes ikke at  det var spesielt bra, men til gjengjeld så varte det heller ikke spesielt lenge. Det var unnagjort på 3 minutter og 5 sekunder. Fort gjort å gå glipp av.

I likhet med de fleste andre nordmenn, så er mitt forhold til boksing i all hovedsak begrenset til Rocky  (1, 2, 3 og 4!).  Og antageligvis hadde også de som hadde regien på tittelkampen til Cecilia, sett både en og to av de filmene.  I Spektrum begynte det bra med ACDC  og Thunderstruck da mørket senket seg og utfordreren entret ringen. Før det ble litt merkelig med en blek norsk rapper med store solbriller og mørk hettegenser. Deretter gikk det fort fra vondt til verre og ble direkte rart med en operasanger som var hentet rett fra filmavisen for å fremføre nasjonalsangen acapella. Rocky-stemningen tok telling og døde momentant.

Og så startet det som skulle være det ypperste av idrett, det som hele Norge hadde ventet på- og lengtet etter.  Etter drøyt 3 minutter var det klokkeklart for alle at dette ikke var en kamp mellom to jevnbyrdige, men at en rusten og temmelig blek fransk husmor hadde blitt kjøpt inn for å fungere som opponent i denne episke kampen. Men ”Eye of the tiger” kan ikke bare kjøpes inn og serveres så lettvint som dette. 3 minutter og 5 sekunder med tafatt baksing (Det der kunne jo ikke være boksing?), og så hang den franske damen til tørk over snorene.  Det må vel ha vært omtrent slik de gjorde det i Colosseum også, den gang folk ble kastet til løvene eller måtte være med på slåsskamper med særdeles dårlige odds.

Man kan selvfølgelig mene mye forskjellig om slagsmål og folk som slår til du ligger stille. Jeg liker det ikke spesielt godt. Men jeg liker bedre jevne og reale slåsskamper – der det hersker en eller annen form for rettferdighet når det gjelder mulighet for å vinne og overleve. God underholdning, på sin egen bisarre og stygge måte. Og til syvende og sist handler det jo om underholdning. Folk vil ha brød og sirkus.

Men i verdens store og udødelige historier, slik som i Æsops fabel om haren og skilpadden, så ender det aldri med at skilpadden blir skamslått og grisebanket. Det er en grunn til det. Historiene vi forteller sier noe om hvilket samfunn vi ønsker oss.

Jeg pakker ned hanskene og ønsker dere en fredelig og fin helg!

T