"Selfie"

(Da verden ble forelsket i seg selv.)

Kjære venner,

Det er en deilig verden full av trutmunnbilder og merkelige positurer, føtter på solsenger, festlige øyeblikk og selvforherligende skryt. Og vi deler – hele tiden – på Instagram, Facebook, blogger og alt annet som bare har antydning til å minne litt om et sosialt medium.

Selfie.. Den litt sjarmerende varianten.

Bildene tar vi selv, med egen mobiltelefon.  “Selfie” er ordet  i denne sammenheng. Ganske treffende, og ifølge den store og kloke ordboken fra Oxford, så er det ORDET for 2013.

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal mene om hele greia. Strengt tatt synes jeg vel at det er noe påtatt og merkelig, kanskje litt vel selvopptatt? Men det er jo som oftest temmelig harmløst, og folk må jo få lov til å “skinne” litt,  hvis det er det de så absolutt går rundt og drømmer om.

Det store spørsmålet er vel  kanskje når det “bikker over”, når denne litt småsjarmerende selvforelskelsen går over til å bli  psykiatri? Narsisissme er en lite  sjarmerende personlighetsforstyrrelse der hovedpersonen(!!) er mer enn gjennomsnittlig opptatt av seg selv. Hvis noen kaller deg narsissist, så er det sjelden at det er ment positivt på noen som helst måte.

Historien om Narkissos

Narkissos var i følge gresk mytologi en vakker unggutt som nymfen Ekho forelsket seg i. Ekho var den mest kjente av skogens nymfer. Guden Hera hadde tatt fra henne språket, slik at hun bare kunne gjenta det hun nettopp hadde hørt. Derav navnet. Narkissos gjengjeldte ikke hennes kjærlighet, og ble derfor straffet av gudene til å bli forelsket i sitt eget speilbilde, svinne hen, bli puslete og dø. Grimme greier. Dette er noe grekerne kan, og det er til tider skikkelig svung over mange av mytene som verserer.

Uansett, en dag da Narkissos bøyde  seg over vannet for å slukke tørsten, ble han så betatt- og paralysert av sitt eget speilbilde at han falt i vannet og druknet. De greske mytemakerne er dog ikke helt samstemte på akkurat dette punktet – det er forvirrende,  som vanlig – noen hevder at han hadde fått så elendig samvittighet at han begikk selvmord. Dypt ulykkelig over den kjærlighet han aldri kunne få.

På stedet der han døde spiret det en lilje, blomsten vi kjenner som Narsiss.

Dette var jo ingen utpreget glad historie, og forfatteren Oscar Wilde lagde like godt sin egen avslutning. Vi liker den litt bedre..

Ifølge ham, når Narkissos hadde druknet, så kom skogens nymfer (oreadene – Ekho &co!) fram og så at drikkevannet hadde forvandlet seg til en innsjø av salte tårer.

-       –   Hvorfor gråter du?", spurte oreadene.

-       "   Jeg gråter for Narkissos", svarte innsjøen.

-       "  Det skjønner vi godt, svarte oreadene, for det var  tross alt du som var nær ham og kunne nyte skjønnheten hans."

-      "  Men, var Narkissos vakker?", undret innsjøen.

-      "  Det vet vel ingen bedre enn deg", svarte oreadene forundret.

Så ble innsjøen stille et øyeblikk, før den svarte:

-       " Jeg gråter for Narkissos, men jeg visste ikke at han var så vakker. Jeg gråter fordi hver gang han speilet seg i meg, så kunne jeg se min egen skjønnhet i øynene hans."

Og med det, kjære venner, så stiller jeg ikke flere spørsmål, men lar heller alle “selfies” fortsette med å speile seg og dele uhemmet. Det finnes jo tross alt verre ting her i verden enn litt jåleri og dypfølt selvkjærlighet.

-skjønnheten i øynene? Den originale Selfie.

God helg!

T

Katastrofalt dårlig trekk!

(Praktisk talt konge..)

Kjære venner!

Det 9.partiet er vel overstått. Vår mann feide inderen av brettet, og leder nå 6-3 i kampen om verdensmesterskapet.  Han trenger kun en eneste remis (uavgjort!) for å bli mester. Han er praktisk talt konge!

For den som er avhengig av å være litt vedvarende adrenalinhøy, så er det lett å skjønne at sjakk fort kan bli en noe i overkant sakte opplevelse.  Men media har virkelig tatt grep og gjort sitt for å gjøre sjakksporten spiselig for folket.

Det er en regelrett unik og sterk opplevelse å se forfatter og politiker Hans Olav Lahlum som sjakkreporter I VGTV. Han har jo en litt odde fremtoning i utgangspunktet, noe som han velger å leve helt ut med å stille i et rosa og svart sjakkmønstret antrekk.  Og han elsker, ser og kommenterer spillet langt ut over min fatteevne!

-          Et katastrofalt dårlig trekk!!, sa Lahlum da inderen rotet det til for seg selv i dag.  Han skulle jo latt den springeren bli stående. Det var et grovt feiltrekk, så ille at inderen selv umiddelbart etter den ulykksalige fadesen innså at slaget var tapt, og at alt var i ferd med å gå til helvete.

Jeg skjønte naturligvis ingenting av  alt dette, men hadde  jo full tillitt til at Lahlum hadde tolket katastofen korrekt. Uansett, så er jeg voldsomt imponert over den evnen disse sjakkspillerne har til å forutse spillets gang. Anand forsto at han hadde dummet seg ut, og at sjakk matt-katastrofen ville være et faktum om 2 timer og 13 minutter. Da er det bedre å gi seg først som sist, innrømme tapet, være litt herremann og utøve god sportsånd. Anand ga opp partiet, og dro antageligvis rett på bar. Eller ikke.

Kommende verdensmester + sjakkommentator i snedig antrekk!

Lahlum – i den merkelige sjakkdressen – sa at det var like greit, for partiet gikk til hundene idet inderen dummet seg ut med den løperen. Hva tenkte han på?

Endelig!

Så, nå er det rett før! Magnus blir konge og vi får en verdensmester i en real verdensidrett! 200 millioner sjakknerder verden rundt holder pusten, og det er stort selv for oss nordmenn som er vokst opp med rævkrok, kombinertrenn og langrenn i klassisk stil med skibytte underveis.  Det er ikke lenger snakk om en masse fabuleringer om fotballsparking og en kvalifisering til et VM der vi åpenbart ikke har noe å gjøre. Neida, nå snakker vi Magnus og verdensmester! Det er bare å glede seg..

Historien om sjakkspillet – kong Shiram og vismannen Sissa

 Legenden forteller at vismannen Sissa Ibn Dahir i India fant opp sjakkspillet til underholdning for kong Shiram, og denne ble så begeistret at han ga befaling om at sjakkbrett skulle stilles opp i templene, og han lot Sissa selv velge sin belønning.

Vismannen ønsket seg ett hvetekorn for det første feltet på sjakkbrettet, to for det neste og så dobbelt opp for hvert felt. Kongen ble forbauset over denne beskjedenhet, men senere kom skattmestrene og beklaget seg. Det viste seg nemlig at det ikke fantes hvetekorn nok i kongens store rike, ja ikke en gang i hele verden, til å kunne oppfylle vismannens ønske. Det var snakk om svimlende 18 446 744 073 709 551 615 hvetekorn.

Vi satser på at Magnus ikke blir premiert med matkorn. Det blir jo i så fall veldig problematisk med tanke på overvekt på flyet hjemover.

God helg!

T

Nerdene slår tilbake?

(Det går jo aldri som planlagt..)

Kjære venner!

Dette skulle jo være vår store mulighet. Nå skulle vi endelig slå tilbake, og få lov til å skinne i solen et lite øyeblikk! Tilsynelatende være som alle andre. Men det går jo aldri som planlagt..

Konge!?

Heldagssendinger med kjedelig vintersport og primitiv fotballsparking på TV har i en årrekke presset ut intellektuelle programmer av skjermen for oss nerder. Men med Magnus Carlsens VM-kamp i India hadde NRK ryddet sendeskjemaet for heldags sjakkpartier. Endelig var det oss nerder som med god samvittighet skulle få ta med dyne fra sengen og over i sofaen og flytte tilbake når partiene var ferdig på kvelden. Boksøl og ostepop var kjøpt inn i store mengder for å gi oss energi til jubelutbrudd for hvert glitrende Carlsen-trekk. Vi skulle hoppe opp på bordet og skrike ut når motstanderen tapte en bonde, og brøle til hele verden at vi trengte mer øl!! Det er dette vi har drømt om, mens vi har levd våre sære liv her på tilværelsens skyggeside.

Men hva skjer? Det første partiet endte i remis (uavgjort!!) på bare 90 minutter. Lenge før vi engang hadde fått sprettet ostepopen og kommet brukbart i gang med ølet. Ingen antydning til liggesår. Med andre, tredje og fjerde parti også overstått på rekordtid og med begredelig remis (uavgjort!!) som utfall, så har vi nå gitt opp, kjøpt Premier League-abonnement og satt oss til å vente på at verdenscuprenn i langrenn, hopp og alpint skal begynne. Det blir jo sikkert en fest..

Vi er voldsomt skuffet, Magnus. Hører du!? Det var liksom vår tur nå.

Uansett – god helg!

T

Smårasistisk sutring?

(Du må gjerne dele – men jeg liker det ikke..)

Kjære venner,

Stort sett synes jeg at det er flott med sosiale medier, at folk raust kan dele på tanker, godord og varme følelser. Her møter man folkesjelen ganske ufiltrert. På godt og vondt.

Det er langt fra alt som er like gjennomtenkt og reflektert, og evnen til å formidle varierer til dels voldsomt. Men alt dette er helt greit, og hvis man ønsker å være sosial i mediene, så må man prøve å være litt romslig og overbærende.

Jeg innrømmer imidlertid at jeg har slitt litt denne uken. Det har skjedd ting som har jaget opp folkesjelen og fått den til å mene mye, mangt og sterkt.  Til tider har det toppet seg i det jeg velger å kalle lett smårasistisk sutring. Jeg liker det svært dårlig.

Først hadde vi denne opprivende episoden med reporterdamen som ikke fikk lov til å ha på seg dette mikroskopiske smykkekorset under sending.  Dermed hadde vi det gående. Ikke visste jeg at vi hadde et så sterkt religiøst engasjement her i landet, men det viste seg raskt at mange benyttet anledningen til i helt klar tekst å uttrykke  bekymring for at det norske kristne grunnfjellet var i ferd med å gå til hundene. Og mens de først var litt varme trøyen, så var det også riktig mange som fikk seg til å mene både det ene og det andre om folk som er litt mindre norske enn det vi selv opplever oss som. Det var mange som var genuint engstelig for at de skulle våkne opp  som muslimer en av de aller første dagene. Sånt tar på, og da var det selvfølgelig godt å legge merke til at folk var flinke til å støtte hverandre, fyre godt opp under alle de vektige og gode betraktningene. Stå sammen for korset og religionen, på en måte. Joda..

 Så  var det denne forferdelige episoden med bussdrapene i Årdal.  Det er godt mulig at politiet brukte alt for lang tid på å kjøre landet rundt for å komme fram til bussen, men stormen i de sosiale mediene startet ganske umiddelbart. Og igjen viste det seg at folk er flinke til å bygge hverandre opp, støtte hverandre , stå sammen og sette ord på elendigheten. Det bygget seg ganske raskt opp en “send dem hjem til der de hører hjemme”-stemning, og  man trengte ikke være spesielt oppvakt eller sensitiv for å forstå hvem eller hva som er problemet. Jeg skjønte det også slik at mange av dem som hadde tatt seg mest nær av kors-affæren, også var blandt dem som hadde de sterkeste oppfatningene om bussen og det som hadde skjedd eller ikke skjedd der.

 Jeg liker ikke denne smårasistiske sutringen. Misforstå meg rett – jeg setter stor pris på heftige diskusjoner og spenstig argumentasjon! Det er greit både å mene og dele, men  av og til  bør man kanskje legge litt bånd på seg selv. Tenke seg om en gang til før man trykker ENTER..

Hvis ikke håper jeg like gjerne at “venner” umiddelbart går tilbake til å dele kakeoppskrifter og selvforherligende skryt av hverandres hverdagsliv.  Det er kanskje like greit?

God helg.

T