Riktig pris!

(Om å gjøre det som er rett.)


Kjære Venner,


Vi var på ferie, og koste oss i kvelende varme på Kreta. Fartet omkring og så små klostre, karrig landskap, geiter og forvillede munker. I de trange gatene sitter de lokale på utstilling – i skyggen av oliventrærne døser de på sine pinnestoler og nyter kaffe og raki. I den grad det går an å nyte sistnevnte. Det ser tilfeldig og jovialt ut. De har levd i disse gatene et langt liv, og nå bare sitter de her og nyter alderdommen sammen på en langsom og fin måte. Her er det ingen som skal stues sammen i korridoren på et eller annet sykehjem. Her er det ingen som skal legges med tvang klokken 1500, og det er ingen som må gå med bleie fordi det ikke er tid til å organisere dobesøk.




Det ser ganske fint ut å være gammel på Kreta. Og det er ikke slik at man bare ser dem halvsovende i stekende bakgater. De jobber som kelnere, fiskere og bestyrer kafeer og vertshus. Er det ingen som har fortalt dem at folk over 62 bør ha anstendighet nok til å trekke seg tilbake og te seg som overflødige? Er det ikke om å gjøre å bli pensjonert så tidlig som mulig, slik at man kan sette seg ned og vente på ledig plass på det tidligere omtalte sykehjemmet?

Den aller vakreste gamle damen traff vi en sen kveld i byen Agio Nikolaos. Vi spiste middag ved innsjøen. Den innsjøen som på folkemunne skulle være bunnløs, noe den da var inntil moderne teknikk avslørte at dybden var svimlende 70 meter. Vi hadde spist god mat , og vi hadde drukket såpass mye vin at den faktisk begynte å bli brukbar. Noe som ikke er en selvfølge når det gjelder kretisk vin.

Den gamle damen. Hun var snaut 1,5 meter høy, furet og preget av at mye tid hadde gått. Nærmere 100 enn 50, og med en forklekjole som utvilsom ville ha vært hypermoderne i de glade 50-årene. Kraftig brilleinnfatning med reale flaskebunner til glass underbygget det litt tegneseriefiguraktige utseendet.

Denne litt ET-pregede framtoningen hadde favnen full av duker og broderier. Hun nærmet seg bordet vårt med list og klokskap. Intensjonene var åpenbare, og det skulle snart vise seg at vi var sjanseløse..

Hun kastet ikke bort tiden på småprat. Og det var i grunnen like greit. Vi var jo ikke spesielt stramme i gresk, og det var åpenbart at engelsk ikke var hjemmebane for henne heller. Vi skjønte imidlertid at disse kniplingene og broderiene var noe som hun og familien hennes hadde laget. Inne i hodene våre fikk vi de deiligste og mest fjollete romantiske forestillingene om en gammel dame som hele vinteren hadde praktisert et håndverk som hadde gått i familien i flere generasjoner.

Det var klart vi skulle kjøpe. Men hvor mye betaler man for slik hemningsløs lokal bonderomantikk?

Det kan ha vært all den tvilsomme kretiske vinen, varmen eller selgerens uimotståelige sjarm. Uansett, jeg kom til å tenke på en gammel sufihistorie som jeg hadde lest.

Sufismen er en mysterietradisjon innenfor Islam. Utviklet i Midtøsten på 700-tallet, og har i dag tilhengere over hele verden. Sufismen har skapt en stor mengde poesi, filosofi og vitenskap. De store sufi-mestrene har fortalt mange kloke historier..

Dette er historien om Nixivan. Historien om å betale riktig pris.

Nixivan hadde invitert sine venner på middag, Han lagde en god kjøttrett. Det var tomt for salt, og Nixivan ber sønnen dra ned til landsbyen for å kjøpe litt. ”Betal en rimelig god pris for saltet. Ikke for mye og ikke for lite.”

Sønnen er overrasket. Han forstår godt hvorfor han ikke skal betale for mye. Men hvis det er mulig å prute litt, så vil de jo kunne spare litt penger. Hva er galt med det?

”Det er mulig at det ville være greit i en stor by, men for en liten landsby som vår vil det kunne være ødeleggende.”

Nixivans gjester undret seg, og ville gjerne vite hvorfor man ikke skulle kjøpe saltet så billig som mulig. Nixivan svarte: ”Den eneste grunnen til at noen skulle ville selge saltet sitt for mindre penger enn det som er vanlig, må være at vedkommende er desperat etter penger. Og en som utnytter denne situasjonen, vil vise manglende respekt for det slit og arbeid som er nedlagt av den som har produsert saltet.

”Men en slik liten sak kan umulig ødelegge en landsby!”

”I begynnelsen var det kun en liten mengde urett i verden, men menneskene legger stadig til sine egne små urettferdigheter, alltid i den tro at det er så lite og ubetydelig. Og – se – hvordan verden er i dag.”

Derfor skal vi betale riktig pris. Ikke for mye og ikke for lite.

Vi drakk opp resten av den nå ganske så gode kretiske vinen, betalte de 20 Euro som hun ville ha og konstaterte at alt var smil og glede. Noen ganger er det ufattelig lett å gjøre det som er riktig..


Med ønske om en god helg!

T

På toppen av trappen!

(Tenzing Norgay)


Kjære Venner,


Jeg var totalt uforberedt. Jeg så det ikke komme. På tur til København med kolleger i Consilio. Fredag morgen og vi skulle besøke et byrå . Bygården i Jesper Brochmansgate 10 var som gårder flest i dette nabolaget i kongens by. Mye særpreg, teglstein og typisk dansk. Bygget i en tid der heis og slikt var unødvendig luksus.

Møterommet – målet for denne ekspedisjonen - lå 3 etasjer nærmere himmelen enn det gateplanet vi kom inn fra. Trappen bevegde seg i store ovale halvsirkler. Det var uendelig langt opp, og jeg hadde en fornemmelse av at det måtte være snø på toppen.



Jeg var som sagt ikke forberedt. Jeg vurderte fjellet av en trapp i et flyktig øyeblikk, men det var aldri et alternativ ikke å klatre til topps. Noen fjell MÅ man bestige!

Med mitt skranglete ganglag har jeg etter hvert fått et ganske trenet øye når det gjelder å vurdere slike umulige øvelser. Denne trappen opp til møterommet og englenes tilholdssted manglet rekkverk på den ene siden. Det bar bud om en noe i overkant spennende nedstigning..

For meg er slike trapper som fjellklatring og tindebestigning. Turen opp på fjellet kan være rimelig slitsom og utfordrende, men det er nedturen som er verst.

Ja vel, og hva vet vel du egentlig om det?, tenker du kanskje med deg selv.

Greit nok - jeg vet jo ingen ting som helst om fjellklatring og tindebestigning - men i hodet mitt har det alltid vært en tanke at det er det å komme på toppen av fjellet som krever innsats, styrke og ferdighet.

Sherpa-folket fra Nepal er beryktet som fjellklatrere og ”guider”. De kommer gjerne fra Tibet og har vokst opp med Himalaya-fjellene som lekeplass. Genetisk sett er de bedre tilpasset tynn luft og ekstreme høyder enn det vi andre er. Alle ekspedisjoner med en viss seriøsitet og tyngde ledsages av en sherpa til toppen av fjellet. Og sherpaene vet at det å nå toppen er tøft, men overkommelig. Klatrerene er motiverte, oppstemte og sterke. De når toppen – og det er selvfølgelig svært vakkert – puster ut og nyter følelsen og triumfen. Men så skal de ned igjen, og sherpaen vet at det er denne delen av eventyret som er mest krevende. Med utslitte, leie og demotiverte klatrere, så forstår alle ekspedisjonsledere at den sterkeste sherpaen alltid må være ankermann. Når noen snubler og faller, så må sherpaen holde igjen og sørge for at gruppen kommer vel ned.

Vis meg en berømt fjellklatrer, og jeg vil fortelle deg at det ganske sikkert står en sherpa diskret i skyggen hans.

Den kanskje mest kjente sherpa er Tenzing Norgay. Fra Tibet, oppvokst i en søskenflokk på 13, snakket 7 språk men lærte aldri å skrive. 29.mai 1953 besteg sherpa Norgay Mount Everest (8.848 moh) sammen med Edmund Hillary. De var en del av en engelsk ekspedisjon, og de var de første menneskene som satte fot på toppen av Everest. Jeg vet ikke hvem av de to som steg først opp på verdens tak, og registrerer at det har vært en viss diskusjon rundt dette. Det historiske triumfbildet viser Sherpa Norgay. Det ble ikke noe bilde av Hillary – Tenzing Norgay visste ikke hvordan han skulle bruke et kamera. Jeg vet ikke noe mer om nedturen. Det var sikkert en rimelig strabasiøs og tøff affære. Men sherpaen fikk Hillary ned, og begge fikk sin plass i historien.

Det er vel derfor både presist og meget betimelig å anta at sherpa Norgay visste en ting eller to om det å stige ned fra høye fjell. . Og kanskje ville Tenzing Norgay nikket og sagt noe om at dette gjelder uendelige trapper uten rekkeverk også, at nedturene alltid er tyngst. Jeg vet selvfølgelig ikke, men kanskje..

Fredagen i København var lang. Det var fint der oppe på toppen av fjellet, men jeg visste jo hele tiden at jeg på et vis måtte stige ned igjen. På mange måter er det som å stå ansikt til ansikt med de demonene som holder deg våken om natten, uansett om det gjelder fjell, trapper eller livet i sin alminnelighet. Det er bare å komme i gang, ha en enkel og god plan og håpe på at du har en sherpa ved din side. Her i Jesper Brochmansgate 10, like under himmelen, tok jeg ett trinn av gangen. Det er jo selvfølgelig god å kjenne at man lever, men dette var allikevel litt i overkant utfordrende. Ingen Tenzing Norgay. Men de sterkeste og mest tålmodige sherpaene gjorde det umulige overkommelig. Anita og Heine!

Mer enn 3.000 klatrere har besteget Mount Everest. Apa sherpa har vært på toppen 21 ganger, og nesten daglig fortsetter klatringen oppover. Mange når toppen, og kan glede seg over å se verdens tak, men sherpaene vet at den virkelige utfordringen er turen ned igjen.

Jeg liker meg i lavlandet, og jeg vet , som allerede påpekt, ikke noe særlig om klatring og nedtur i denne sammenheng. Men jeg har altså opplevd uendelige og vanskelige trapper – vært på den høyeste toppen – og vet at det gjør vondt når nedturen starter. Det er i sånne stunder det er godt å være i nærheten av en sherpa , en Tenzing Norgay som forteller deg at alt kommer til å ordne seg, og at han passer på deg under hele nedturen. Dette gjelder både når du klatrer fjell, vandrer i trapper eller lever livet.

Det var strålende vakkert på toppen, men nedturen ble ubehagelig og stygg. Men, på den annen side, man kommer jo alltid ned! Det er jo gjerne slik med høyder og nedturer. Fattig trøst..

Med ønske om en god helg.

T

Alle hjerter gleder seg..

(Fra din Valentine.)


Kjære Venner,

Valentines day markeres i dag – du har vel neppe kunnet unngå å bli minnet på det? Tradisjonen er at folk som føler for hverandre (elskende – altså gjerne litt mer følelse enn det som er gjennomsnittlig vanlig!) uttrykker sin kjærlighet for hverandre. Dette gjør man gjerne ved å sende Valentine-kort, konfekt, kosebamser, hjertegreier og lignende. Blomster fungerer selvfølgelig helt utmerket i denne sammenhengen. Du har fremdeles noen timer på deg, men det begynner å haste litt.



Denne elskelige dagen har fått sitt navn fra utallige tidlige kristne martyrer, alle med navnet Valentine (selvfølgelig!). Selve dagen ble knyttet til romantisk kjærlighet i middelalderen. På denne tiden blomstret forestillingen om ”courtly love”. Noe som innebar at man i motsetning til det rent erotiske og driftsmessige, skulle holde fokus på det spirituelle og intellektuelle. Kjærlighet skulle formidles med ord og fakter, innlevelse, moral, selvdisiplin og en smule (eller to..) ydmykhet. Man skulle altså ikke bare kaste seg over damene (eller guttene for den saks skyld), men nærme seg med litt forsiktighet og innlevelse..

Selve Valentine-greiene ble selvfølgelig avskrevet som tåpelig romantisk snikk-snakk. Dette med følelser og kjærlighet var ikke enkelt. Ikke da heller.

Som allerede antydet.. Den katolske kirke hadde inntil nylig hele 11 anerkjente Valentines-dager! 14.februar markeres som Valentines day for å minnes Valentine av Roma, en prest som led martyrdøden i år 269, og Valentine av Terni, prest og biskop som ble tatt av dage av keiser Aurelian i år 197. De er begge gravlagt ved Via Flaminia i Roma. Det er - nær sagt som vanlig – en masse fram og tilbake om hvem disse to egentlig var. Kildene er uenige.. Noen hevder at de var en og samme person!

Uansett – og merkelig nok – så er det ikke noe av romantisk karakter knyttet til disse to martyrene i litteraturen fra den grå-svarte middelalderen. Ikke så mye som en blomsterkvast, ikke et et eneste kort eller selv den minste sjokoladebit..

Ryktene vil imidlertid ha det til at det var Valentine av Roma – presten som ble martyr fordi han nektet å oppgi sin kristne tro – som er starten på den valentinertradisjonen som vi kjenner. Han døde 14.februar år 269, dagen som var avsatt til kjærlighetslotteriet. Legenden forteller at han etterlot en avskjedshilsen til fengselsvokterens datter, undertegnet ”fra din Valentine”. Legenden gir ingen ytterligere saftige detaljer om deres forhold og dets karakter.

Tro hva du vil. Men det er en fin dag å fortelle dem vi bryr oss om at vi faktisk gjør akkurat det.. Er glad i dem, tenker på-, savner- eller kanskje til og med elsker dem. Det er kanskje dagen for å ”komme ut av skapet”? Avsløre følelser for en som du ikke har hatt mot, vilje eller anledning til å gjøre det med tidligere..

Det er opp til deg. Nå har du muligheten!

Varme følelser eller ikke – ha en fin Valentine-dag.

T

Ingen grenser?

(Om Lars Monsen, harer, skilpadder og umuligheter.)


Kjære Venner,


Ingen grenser, sier Lars Monsen. Tøffingen har invitert med seg en gruppe mennesker på tur. En særdeles krevende og strabasiøs tur – de skal visstnok til topps på Snøhetta. Har jeg hørt. Turdeltagerne har det til felles at de i en eller annen sammenheng har nedsatt funksjonsevne.





Og dermed er det duket for ganske innbitt satsning og rimelig sterke scener. Jeg døste foran TVen en kveld, da jeg plutselig fikk se en ung dame som slepte seg over en fjellbekk kun ved hjelp av armene og overkroppen. Det så både slitsomt og særdeles ubehagelig ut. Damen ble siden intervjuet på Skavlan, og jeg fikk vite at hun var lam fra livet og ned. Tilsynelatende tok hun ikke det så tungt. Hun framsto som energisk og positiv. Og det er jo bra!

Uansett, jeg har forstått det slik at det ikke bare var jeg som betraktet hennes kamp for å komme over bekken. Seerstatistikken viste at nesten 1.3 millioner nordmenn fulgte programmet. Nytt på Nytt og MGP var sjanseløse. Vi elsker Lars Monsen, Birgit som vil bli arbeidsminister og Aleksander som er Aksel Lund Svindals helt.

Men jeg er litt usikker. Hva er det egentlig vi liker med dette? Hvorfor er vi så begeistret?

Jeg innrømmer det gjerne, at jeg satt igjen med blandete følelser etter å ha blitt eksponert for fjellbekk-klippet. På den ene side synes jeg det er flott å betrakte mennesker med stå-på-vilje og hjerte, og som reality-konsept er det mange divisjoner mer likandes enn det lavmålet man konfronteres med i Paradise Hotel, Big brother og Bonderomantikk.

Men når så er sagt, så sitter jeg også igjen med en merkelig følelse av å ha vært på gammeldags sirkus for å se på noe som ikke er helt dagligdags. Jeg vil selvfølgelig ikke være så politisk og sosialt ukorrekt som professor i rehabilitering Per Koren Solvang var på P4. Han sa at hele programmet var på grensen til å være et ”freakshow”. Og jeg tror ikke at hans intensjon var å såre eller henge ut deltagerne i programmet. Han fikk bare denne merkelige følelsen, han også.

Enormt mange - de aller fleste – er imidlertid voldsomt begeistret. Programmet er en seerfavoritt, det har fått premier og priser, og deltagerne har blitt rikskjendiser og således fått sin vel fortjente 15 minutter i oppmerksomhetens klare lys.

Men jeg lurer fremdeles på hvorfor vi liker dette så godt. Vi sitter hjemme i våre vintervarme stuer, benket opp foran TVen med popcorn og all verdens bekvemmeligheter, og så lar vi oss underholde av at noen utvalgte gladiatorer forsøker seg på saker og ting som de strengt tatt ikke har særlig forutsetning for å få til. Lars Monsen smiler i skjegget, og vi minner oss selv om at det finnes ingen grenser. Neida.

Og det slår meg at vi, dypt der nede i sofaen, har et enormt stort behov for å høre akkurat det. At det ikke finnes noen grenser! Lars Monsen og NRK gjør ikke noe annet enn å gjenfortelle til oss Æsops gamle fabel om haren og skilpadden. Haren og skilpadden skulle løpe om kapp. Haren var sikker på seier og tok seg en liten lur i gresset, mens løpets underdog sakte, sikkert og målrettet gikk hen og vant hele løpet. Og i en tid der det er så mange Petter Northugèr, flinke håndballjenter og andre strålende stjerner, så er fabelen om haren og skilpadden noe som hjertene våre gleder seg over. For hjertene våre vet at dersom skilpadden kan vinne, da kan vi jo plutselig alle sammen vinne. Og da blir det viktig å delta, både i livet, skirenn, håndballturneringer eller hva annet du måtte drømme om.

Kanskje det er dette vi gjenkjenner i Ingen grenser? Hjertene våre ser livets skilpadder prøve på det som nesten ikke er mulig, og vi gleder oss fordi vi da skjønner at vi alle har mulighet til å gripe drømmene våre.

Jeg vet selvfølgelig ikke, men det kan jo være at det er noe i det. Jeg er jo selv en av livets skilpadder, og jeg prøver daglig på ting som oppleves som grenseløse og skremmende utfordrende. Men jeg tror ikke noe særlig på folk som sier at det ikke finnes grenser. Sorry, Lars.

Og det er vel da heller ikke så farlig om det er noen grenser, tenker jeg, og lurer på om det ikke egentlig handler om å utfordre oss selv og leve litt i grenseland. Det spennende og litt skremmende grenselandet.

Jeg husker at en klok sjef en gang fortalte meg at jeg burde gjøre noe jeg var redd for eller som jeg ikke kunne hver eneste dag. ”Det utvikler deg som person, og gjør deg sterkere. ” Han sa ikke noe om at verden var grenseløs, men at det var all mulig grunn til å utfordre grensene. Jeg ser ikke bort fra at han hadde litt rett.

Da blir det viktig å velge sine kampsaker med omhu – kanskje huske på hva Frans av Assisi, grunnlegger av fransiskanerordenen, fikk seg til å si for nærmere 800 år siden:

”Gi meg sjelefred til å godta de tingene jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan endre, og visdom til å se forskjellen.”

Det er selvfølgelig voldsomt fornuftig sagt, men jeg må allikevel vedgå at jeg heier på de som prøver på det umulige. Den heiagjengen er stor.


Med ønske om en riktig god helg!

T