(En fortsettelse av «Damen i orkidébutikken».)
Han er en bereist mann. Det følger en hel del ekskursjoner og forpliktelser av forretningsmessig karakter med yrket som orkidéselger. Den beste siden ved det er alle synsinntrykkene, luktene og følelsen av å mestre sitt fag når han rutinert kan peke på en plante og si: Den har framtiden for seg.
Det verste er alle hotellrommene. Han kan bare ikke utstå hotellrom. Han minnes et hotellrom i Nederland for noen år siden, det var i januar, og trekken fra vinduet som ikke lot seg lukke var uutholdelig. Han hadde nettopp kjøpt to grønne, brede paphiopedilum som skulle til en fast kunde så snart han kom hjem, og utover natten forstod han at plantene kom til å dø i løpet av svært få timer dersom han ikke foretok seg noe. Derfor balanserte han de to krukkene ut i korridoren og la seg ved siden av dem, inntil veggen, og slik voktet han disse to krukkene med søvn som en spurv. Luften var tørr og kald, og om morgenen, rett før han bestilte drosje, dusjet han dem varsomt, slo silkepapir rundt dem og bar dem hastig ned. Resepsjonisten, en sleskt smilende mann med altfor kort hawaiiskjorte, vinket ‘på gjensyn’ – men han kom aldri mer tilbake til hotellet på høydedraget. I bunn og grunn avskydde han Nederland fra denne stund, Nederland med sine vulgære tulipaner satt i masseproduksjon, et land med ufortjent ry som blomsterlandet. Han setter munnen mot den fyldige caffé crème-koppen og grøsser: fabrikkprodusert skrap. Nederland. Hah.
Det streifer en lukt av mango forbi ham på Café Des Beaux Arts. Den dekadente servitøren har sett ham, men hun tar bordet nærmest døren først, hilser et muntert ’salut’ til en stamgjest og holder en kort blokk mellom fingrene. Han legger merke til at hun står bredbeint, vipper på hælene og duver med hoftene når hun noterer. Han er en mann av sans og samling. Likevel finner han det vanskelig å trekke øynene vekk.
Han kjenner henne straks igjen. Hun snur seg, river arket av, legger det på disken og stanser ved bordet hans.
- Du holder fortsatt av den planten jeg plukket ut? spør hun og legger armene i kors. Hoftene hennes presser seg mot bordkanten. Han ser forbløffet på henne. Hun virker eldre enn i butikken.
- Den står trygt plassert på kjølerommet og venter, svarer han.
- Bak forhenget? Innerst?
- Innerst.
- Har du alt du trenger, kan jeg skaffe deg noe?
- Påfyll, kanskje?
- Jeg gir ikke påfyll på caffé crème. Men jeg kan kanskje gi deg noe som varer, sier hun og legger hånden på bordplaten. Rundt ringfingeren ligger et blekt bånd som avtrykk av en historie.
- Dette er egentlig ikke ditt bord, det tilhører en annen, svarer han.
- Det har nettopp vært vaktbytte, så dette bordet er mitt, sier hun og trekker pusten:
- Hvis du da ikke foretrekker å vente i evigheter, mener jeg.
Med ønske om en god helg.
T
tirsdag 29. mars 2011
torsdag 17. mars 2011
Kunsten å være snill.
(5 råd for snillhet.)
Kjære Venner,
Er det UT å være snill? Jeg lurer litt på det. Vi er så ambisiøse, kule, kjekke og greie . Vi er så foroverlente og effektive, rasjonelle og ofte ganske selvopptatte. Kan du huske sist gang du var snill?
Nei, ikke sant!! Det er ikke så lett å huske..
Kanskje vi ofte er snillere enn vi tror, eller vi liker å ”innrømme”? Er det noe med ordet snill som gir litt stusselige og negative vibber i dagens samfunn. Jeg mener, det er vel ingen som reklamerer med at de snille på et jobbintervju? Og blir man kalt snill, så vrir man på seg og påstår hardnakket at man også kan være riktig så slem. Det er jo killerinstinkt og flinkhet som gjelder. Kampen om å være best. Først meg selv, så meg selv og så meg selv igjen!?
”Snill pike forsvinner inn i veggen”, sa barnebokforfatter Gro Dahle. Jeg vet ikke helt det, men borte er hun.
Er det fint å være snill? Er det ikke slik at snille mennesker er litt dumme, litt svake og litt underdanige? Eller er det tvert imot, at det kreves omtanke og klokskap hvis man vil være snill. Kanskje det er slik at det faktisk er en kunst å være snill.
Vi møter alle sammen en rekke moralske dilemmaer i hverdagen, og det kreves mot, fornuft og integritet av oss hvis vi ønsker å være snille. Det å være unnvikende eller dumsnill gir ikke poeng. Den svenske forskeren Stefan Einhorn, professor ved Karolinska Sjukhuset, har vist at det å være snill i bunn og grunn handler om etikk. Og at det er slik at genuint snille mennesker bærer etikken med seg i sine hjerter, og villig bruker den i sin omgang med menneskene de møter.
Snille mennesker bryr seg ikke bare om seg selv og sin egen fremgang, men tar ansvar for andre, for hele gruppen, fellesskapet og helheten.
Snille mennesker går foran med et godt eksempel. De vet at det er handling som teller, og at tanker og motiv kommer i andre rekke.
Snille mennesker er sjenerøse med ideer, ros og berømmelse. De vet at alle mennesker trenger god kritikk og tilbakemeldinger for å vokse og utvikle seg.
Jo da, sier du kanskje. Dette høres jo helt fortreffelig ut, men det kan jo ikke være lett å være så snill og omtenksom hele tiden. Så ”nobel”.. Men svensken – Einhorn – sier at det faktisk er mulig å lære seg opp til å være snill. Det er gode nyheter! Og han sier videre at det faktisk er mulig å være en snill egoist, altså bruke snillhet som en strategi for egen fremgang. Hør der, du.. Det viktigste er hva du faktisk gjør. Det er ikke slik at det er tanken bak som er avgjørende. Du kan altså rusle rundt og være snillheten selv, foreta deg de snilleste og godeste greiene, samtidig som du også er opptatt av at det går deg selv bra her i livet. Nå begynner det å ligne noe.
Så..
5 råd til hvordan du kan bli snillere:
• Vær sjenerøs. Gi andre oppmuntring og skryt. Hjelp andre.
• Håndter konflikter klokt. Ikke dra deg unna, men bruk vurderingsevnen. Vær pragmatisk, ikke prestisjefull.
• Arbeid for helheten. Litt JFK dette her. ”Spør ikke hva landet ditt kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for landet ditt.”.. Det samme gjelder skoler, arbeidsplasser, organisasjoner og alle andre typer grupper. Dette får man igjen for.
• Se dine medmennesker. Mennesker trenger å bli sett. Se bussjåføren, hils på damen i butikken. Spør hvordan andre har det, ikke bare si hei. Vær interessert.
• Vær som et forbilde. Som barn lærer vi at mennesker hermer etter hverandre. Det holder ikke å snakke, tenke eller mene, man må også gå foran som et godt eksempel.
Så, da vet du alt det du trenger å vite. Du har kanskje litt å jobbe med, men nå er det bare å gå ut i verden og trene seg på å være snill og god. Verden er vakker..
Til slutt – en historie for å oppildne deg i kampen for snillheten. Det er riktig nok en historie om en helgen, men jeg antar du har et stort potensial for snillhet, så det går nok bra.
En helgen på feil sted.
En gang for veldig lenge siden levde det en mann som levde hele livet sitt med ufattelig snillhet, omtanke og godhet. Men selv ufattelig snille mennesker skal jo dø en eller annen gang, og da denne mannen døde, så tok alle det for gitt at han skulle til himmelen. Det er vel der ufattelig snille mennesker havner?
Mannen selv var ikke så opptatt av dette, men han ble allikevel sendt av gårde til himmelen. Imidlertid, på den tiden der var ikke servicegraden i himmelen der den burde være. Resepsjonsskranken var ekstremt lite effektiv, og den engelen som tok ham imot kastet bare et raskt blikk på gjestelisten og fant ikke navnet til mannen der. Dermed sendte engelen mannen videre til helvete.
Og i helvete er det ingen som bryr seg med om du er invitert eller står oppført på noen liste, der kommer stort sett alle inn. Så vår ufattelig snille venn gikk inn og ble værende..
Noen få dager senere stormet Lucifer selv fram til Perleporten og forlangte å få snakke med St.Peter.
- Det du holder på med er rein og skjær terrorisme!, brølte han
St.Peter spurte Lucifer om hvorfor han var så oppbrakt, og en engasjert Lucifer svarte:
- Du sendte ned en mann til oss, og han er nå helt og holdent i ferd med å undergrave hele opplegget mitt der nede! Fra det øyeblikket han kom har han lyttet oppmerksomt på folk, sett dem inn i øynene og snakket med dem. Og nå driver alle sammen på med å dele tanker og følelser, de klemmer hverandre og viser godhet. Jeg vil ikke ha det slik nede hos meg, du må la ham komme inn til deg i himmelen! Og slik ble det.
Moralen i denne lille historien er som følger:
Lev livet ditt med så mye kjærlighet og godhet i hjertet, slik at du, hvis du ved en lei feiltagelse skulle havne i helvete, ville bli returnert til Paradiset av djevelen selv.
Ønsker deg en snill og god helg!
T
Kjære Venner,
Er det UT å være snill? Jeg lurer litt på det. Vi er så ambisiøse, kule, kjekke og greie . Vi er så foroverlente og effektive, rasjonelle og ofte ganske selvopptatte. Kan du huske sist gang du var snill?
Nei, ikke sant!! Det er ikke så lett å huske..
Kanskje vi ofte er snillere enn vi tror, eller vi liker å ”innrømme”? Er det noe med ordet snill som gir litt stusselige og negative vibber i dagens samfunn. Jeg mener, det er vel ingen som reklamerer med at de snille på et jobbintervju? Og blir man kalt snill, så vrir man på seg og påstår hardnakket at man også kan være riktig så slem. Det er jo killerinstinkt og flinkhet som gjelder. Kampen om å være best. Først meg selv, så meg selv og så meg selv igjen!?
”Snill pike forsvinner inn i veggen”, sa barnebokforfatter Gro Dahle. Jeg vet ikke helt det, men borte er hun.
Er det fint å være snill? Er det ikke slik at snille mennesker er litt dumme, litt svake og litt underdanige? Eller er det tvert imot, at det kreves omtanke og klokskap hvis man vil være snill. Kanskje det er slik at det faktisk er en kunst å være snill.
Vi møter alle sammen en rekke moralske dilemmaer i hverdagen, og det kreves mot, fornuft og integritet av oss hvis vi ønsker å være snille. Det å være unnvikende eller dumsnill gir ikke poeng. Den svenske forskeren Stefan Einhorn, professor ved Karolinska Sjukhuset, har vist at det å være snill i bunn og grunn handler om etikk. Og at det er slik at genuint snille mennesker bærer etikken med seg i sine hjerter, og villig bruker den i sin omgang med menneskene de møter.
Snille mennesker bryr seg ikke bare om seg selv og sin egen fremgang, men tar ansvar for andre, for hele gruppen, fellesskapet og helheten.
Snille mennesker går foran med et godt eksempel. De vet at det er handling som teller, og at tanker og motiv kommer i andre rekke.
Snille mennesker er sjenerøse med ideer, ros og berømmelse. De vet at alle mennesker trenger god kritikk og tilbakemeldinger for å vokse og utvikle seg.
Jo da, sier du kanskje. Dette høres jo helt fortreffelig ut, men det kan jo ikke være lett å være så snill og omtenksom hele tiden. Så ”nobel”.. Men svensken – Einhorn – sier at det faktisk er mulig å lære seg opp til å være snill. Det er gode nyheter! Og han sier videre at det faktisk er mulig å være en snill egoist, altså bruke snillhet som en strategi for egen fremgang. Hør der, du.. Det viktigste er hva du faktisk gjør. Det er ikke slik at det er tanken bak som er avgjørende. Du kan altså rusle rundt og være snillheten selv, foreta deg de snilleste og godeste greiene, samtidig som du også er opptatt av at det går deg selv bra her i livet. Nå begynner det å ligne noe.
Så..
5 råd til hvordan du kan bli snillere:
• Vær sjenerøs. Gi andre oppmuntring og skryt. Hjelp andre.
• Håndter konflikter klokt. Ikke dra deg unna, men bruk vurderingsevnen. Vær pragmatisk, ikke prestisjefull.
• Arbeid for helheten. Litt JFK dette her. ”Spør ikke hva landet ditt kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for landet ditt.”.. Det samme gjelder skoler, arbeidsplasser, organisasjoner og alle andre typer grupper. Dette får man igjen for.
• Se dine medmennesker. Mennesker trenger å bli sett. Se bussjåføren, hils på damen i butikken. Spør hvordan andre har det, ikke bare si hei. Vær interessert.
• Vær som et forbilde. Som barn lærer vi at mennesker hermer etter hverandre. Det holder ikke å snakke, tenke eller mene, man må også gå foran som et godt eksempel.
Så, da vet du alt det du trenger å vite. Du har kanskje litt å jobbe med, men nå er det bare å gå ut i verden og trene seg på å være snill og god. Verden er vakker..
Til slutt – en historie for å oppildne deg i kampen for snillheten. Det er riktig nok en historie om en helgen, men jeg antar du har et stort potensial for snillhet, så det går nok bra.
En helgen på feil sted.
En gang for veldig lenge siden levde det en mann som levde hele livet sitt med ufattelig snillhet, omtanke og godhet. Men selv ufattelig snille mennesker skal jo dø en eller annen gang, og da denne mannen døde, så tok alle det for gitt at han skulle til himmelen. Det er vel der ufattelig snille mennesker havner?
Mannen selv var ikke så opptatt av dette, men han ble allikevel sendt av gårde til himmelen. Imidlertid, på den tiden der var ikke servicegraden i himmelen der den burde være. Resepsjonsskranken var ekstremt lite effektiv, og den engelen som tok ham imot kastet bare et raskt blikk på gjestelisten og fant ikke navnet til mannen der. Dermed sendte engelen mannen videre til helvete.
Og i helvete er det ingen som bryr seg med om du er invitert eller står oppført på noen liste, der kommer stort sett alle inn. Så vår ufattelig snille venn gikk inn og ble værende..
Noen få dager senere stormet Lucifer selv fram til Perleporten og forlangte å få snakke med St.Peter.
- Det du holder på med er rein og skjær terrorisme!, brølte han
St.Peter spurte Lucifer om hvorfor han var så oppbrakt, og en engasjert Lucifer svarte:
- Du sendte ned en mann til oss, og han er nå helt og holdent i ferd med å undergrave hele opplegget mitt der nede! Fra det øyeblikket han kom har han lyttet oppmerksomt på folk, sett dem inn i øynene og snakket med dem. Og nå driver alle sammen på med å dele tanker og følelser, de klemmer hverandre og viser godhet. Jeg vil ikke ha det slik nede hos meg, du må la ham komme inn til deg i himmelen! Og slik ble det.
Moralen i denne lille historien er som følger:
Lev livet ditt med så mye kjærlighet og godhet i hjertet, slik at du, hvis du ved en lei feiltagelse skulle havne i helvete, ville bli returnert til Paradiset av djevelen selv.
Ønsker deg en snill og god helg!
T
torsdag 10. mars 2011
RÅTT or NOT?
(Ikke mobb kameraten min..)
Kjære Venner,
Da er det over. Superstormaktene Norge, Østerrike og Trøndelag har fordelt gullmedaljene broderlig seg imellom, jeg har vasket av meg ansiktsmalingen, klatret ut av snøfonna og har sluttet å drasse rundt på den hersens kubjella. Nå er det bare å lene seg tilbake og vente på at den storslagne Norgesreklamen skal gjøre sitt. Jeg tar det for gitt at investeringen på drøyt 2.5 milliarder kroner kommer til å kaste godt av seg. Vi kunne vel neppe ha funnet en bedre måte å bruke pengene på?
Men i rettferdighetens navn, med 2.5 milliarder kroner så har vi kjøpt noen gode øyeblikk med underholdning. Virkelig. Et av de sterkeste var antagelig da vår helt, supermann Petter N, parkerte svenskene på den siste stafettetappen. Han viste alle at han er flinkest i hele verden til å gå fort på ski, han formelig ”gruste” all konkurranse, og avsluttet det hele med å tråkke sidelengs over mållinjen. En gest som oste av overlegenhet, arroganse og totalt verdens-herredømme. Og det gjorde ikke seansen mindre minneverdig, at det var svenskene som fikk buksevann foran alt og alle. Kong Petter benyttet selvfølgelig anledningen til å strø salt i svenskenes mange sår. Høytidsstund!
Svenskene likte det dårlig, naturligvis, og det var mange profiler som var raskt ute med å snakke om usportslig opptreden og slikt. Men vi andre – ansiktsmalte nordmenn i VM-rus – vi likte det. Eller rettere sagt, vi var helt og holdent henrykt! Fjortiser og andre med begrenset fantasi og vokabular bruker gjerne betegnelsen ”rått”, hva de nå enn egentlig mener med det. VG kunne da også ganske raskt bringe oss de glade nyhetene fra den rykende ferske undersøkelsen. Over 90% av alle nordmenn synes det var helt greit at Petter N gjorde avansert skiballett over målstreken.
Ja vel?!
Jeg er en selverklært stor tilhenger av Petter Northug. Han er en fantastisk idrettsmann og entertainer, og det kan neppe være noen tvil om at han er kapabel til å redde en ellers ganske så anemisk langrennssport. Ordet ”rått” unngår jeg helst å bruke, men jeg synes det var voldsomt underholdende og definitivt velregissert at vår mann gjorde som han gjorde. Han serverte oss akkurat det vi ville ha!
Vi kan så bruke ufattelig mye tid på å diskutere om dette var god sportsånd, bøllete, eller rett og slett bare regelrett mobbing av konkurrenter. Uansett var det fenomenal underholdning, og det er vel det som er viktig?
Jeg er imidlertid litt betenkt over at folk flest, meg selv innbefattet, synes dette var helt og holdent greit. Betyr dette at vi synes det er akseptabel oppførsel å gjøre narr av andre og hovere med egne prestasjoner?
Jeg er litt overasket. Vi nordmenn er jo som regel veldig sarte og fintfølende når det gjelder alt som kan minne om mobbing og slikt. Vi elsker kampanjer av slaget ”ikke mobb kameraten min”, og vi slår hardt ned på ugrei oppførsel på skoler, idrettsarenaer og arbeidsplasser.
Og det er akkurat her jeg blir litt usikker. Når barna mine leser i avisen at folk flest (presumptivt voksne, ansvarlige mennesker) synes det er helt greit å gjøre narr av dem man er bedre enn, hva tenker de da? Da er det kanskje ikke så ille å tulle litt med den stakkaren som ikke er god i fotball, som leser litt dårlig eller som ikke er like kul som alle andre på skolen? Og på jobben er det kanskje fritt fram for å hovere over dem som ikke er like briljante som en selv?
Jeg er ikke helt sikker, men noe i meg synes faktisk at den gammelmodige sportslige oppførselen har mye for seg. Den er kanskje ikke så underholdende og spektakulær som Petters rampestreker, men som forbilde for store og små som skal oppføre seg anstendig ovenfor hverandre, så blir det aldri feil å vise omsyn og hensyn.
Petter er kjempetøff, og hans konkurrenter har rygg til å tåle hans påfunn. Men jeg synes ikke nødvendigvis at det er like greit at folkehavet helt ukritisk trampeklapper og kubjelle-rangler for denne typen atferd og holdninger.
Alt tatt i betraktning., så er det kanskje RÅTT.. Jeg mener allikevel NOT.
God helg, helt uten VM!
T
Kjære Venner,
Da er det over. Superstormaktene Norge, Østerrike og Trøndelag har fordelt gullmedaljene broderlig seg imellom, jeg har vasket av meg ansiktsmalingen, klatret ut av snøfonna og har sluttet å drasse rundt på den hersens kubjella. Nå er det bare å lene seg tilbake og vente på at den storslagne Norgesreklamen skal gjøre sitt. Jeg tar det for gitt at investeringen på drøyt 2.5 milliarder kroner kommer til å kaste godt av seg. Vi kunne vel neppe ha funnet en bedre måte å bruke pengene på?
Men i rettferdighetens navn, med 2.5 milliarder kroner så har vi kjøpt noen gode øyeblikk med underholdning. Virkelig. Et av de sterkeste var antagelig da vår helt, supermann Petter N, parkerte svenskene på den siste stafettetappen. Han viste alle at han er flinkest i hele verden til å gå fort på ski, han formelig ”gruste” all konkurranse, og avsluttet det hele med å tråkke sidelengs over mållinjen. En gest som oste av overlegenhet, arroganse og totalt verdens-herredømme. Og det gjorde ikke seansen mindre minneverdig, at det var svenskene som fikk buksevann foran alt og alle. Kong Petter benyttet selvfølgelig anledningen til å strø salt i svenskenes mange sår. Høytidsstund!
Svenskene likte det dårlig, naturligvis, og det var mange profiler som var raskt ute med å snakke om usportslig opptreden og slikt. Men vi andre – ansiktsmalte nordmenn i VM-rus – vi likte det. Eller rettere sagt, vi var helt og holdent henrykt! Fjortiser og andre med begrenset fantasi og vokabular bruker gjerne betegnelsen ”rått”, hva de nå enn egentlig mener med det. VG kunne da også ganske raskt bringe oss de glade nyhetene fra den rykende ferske undersøkelsen. Over 90% av alle nordmenn synes det var helt greit at Petter N gjorde avansert skiballett over målstreken.
Ja vel?!
Jeg er en selverklært stor tilhenger av Petter Northug. Han er en fantastisk idrettsmann og entertainer, og det kan neppe være noen tvil om at han er kapabel til å redde en ellers ganske så anemisk langrennssport. Ordet ”rått” unngår jeg helst å bruke, men jeg synes det var voldsomt underholdende og definitivt velregissert at vår mann gjorde som han gjorde. Han serverte oss akkurat det vi ville ha!
Vi kan så bruke ufattelig mye tid på å diskutere om dette var god sportsånd, bøllete, eller rett og slett bare regelrett mobbing av konkurrenter. Uansett var det fenomenal underholdning, og det er vel det som er viktig?
Jeg er imidlertid litt betenkt over at folk flest, meg selv innbefattet, synes dette var helt og holdent greit. Betyr dette at vi synes det er akseptabel oppførsel å gjøre narr av andre og hovere med egne prestasjoner?
Jeg er litt overasket. Vi nordmenn er jo som regel veldig sarte og fintfølende når det gjelder alt som kan minne om mobbing og slikt. Vi elsker kampanjer av slaget ”ikke mobb kameraten min”, og vi slår hardt ned på ugrei oppførsel på skoler, idrettsarenaer og arbeidsplasser.
Og det er akkurat her jeg blir litt usikker. Når barna mine leser i avisen at folk flest (presumptivt voksne, ansvarlige mennesker) synes det er helt greit å gjøre narr av dem man er bedre enn, hva tenker de da? Da er det kanskje ikke så ille å tulle litt med den stakkaren som ikke er god i fotball, som leser litt dårlig eller som ikke er like kul som alle andre på skolen? Og på jobben er det kanskje fritt fram for å hovere over dem som ikke er like briljante som en selv?
Jeg er ikke helt sikker, men noe i meg synes faktisk at den gammelmodige sportslige oppførselen har mye for seg. Den er kanskje ikke så underholdende og spektakulær som Petters rampestreker, men som forbilde for store og små som skal oppføre seg anstendig ovenfor hverandre, så blir det aldri feil å vise omsyn og hensyn.
Petter er kjempetøff, og hans konkurrenter har rygg til å tåle hans påfunn. Men jeg synes ikke nødvendigvis at det er like greit at folkehavet helt ukritisk trampeklapper og kubjelle-rangler for denne typen atferd og holdninger.
Alt tatt i betraktning., så er det kanskje RÅTT.. Jeg mener allikevel NOT.
God helg, helt uten VM!
T
torsdag 3. mars 2011
Da Petter gråt..
(Hvor var du da ?)
Kjære Venner,
Jeg gir meg. Innrømmer, bryter sammen, kommer tilbake(!), og sier det som det er - Jeg så Petter Northug vinne 30 km i ski VM! Jeg satt ikke akkurat i dyp snø og ranglet med en kubjelle, men fra dypet av sofaen fikk jeg med meg alt blodslitet, spenningen og dramatikken. Og jeg vil tro at det var flere enn meg som ble litt mer enn dagligdags rørt da en sterkt beveget Northug nærmest brøt sammen og hulket av lettelse og glede. På direkten, rett inn til deg og meg, til snøfonna og sofadypet.
Med det tror jeg at historien om Petter vil bli det som huskes best fra dette VM. Og dermed ikke noe galt sagt om verken Marit Bjørgen, hoppjentene eller noen andre. De fleste av dem er strålende atleter og flinke idrettsfolk. De går raskt på ski og hopper av og til rimelig langt i bakker både med og uten tåke. Det er vel og bra, men jeg tror allikevel at det er de gode historiene som begeistrer, engasjerer og blir husket. Og historien om Petter har alt som skal til for å nå oss. En hardtarbeidende askeladd med bondsk særpreg , munnrapp, ”breial” og litt kontroversiell. Fryktelig sterk og rask! Vinner ganske ofte, men har også dager da han definitivt er en dårlig taper. Og det er greit, for alle vet jo at det kun er middelmådigheter som alltid er på topp. Petter sier ikke alltid de riktige tingene, noen ganger sier han ikke noen ting som helst. Han lefler ikke med gudoghvermann, og det finnes dem som synes at dette er litt usympatisk. Petter drikker Red Bull og spiller poker i Las Vegas. Bjørn Dæhlie og Vegard Ulvang oppførte seg aldri slik..
Askeladd og badboy, og med et enormt forventningspress på seg foran stevnet i Holmenkollen. Alt annet enn full pott ville være under pari. Petter var definitivt ”all-in”..
Og for oss som liker historiene, så er det forløsende og godt å se at stålmannen maktet å levere varene. Han er virkelig flink til å gå på ski. Hvis du nå endelig synes at det er så veldig viktig.. Men skigreiene er egentlig bare en biting, det kunne i prinsippet ha vært hva som helst. Hesteskokasting eller kamelriding. Det rørende ved historien er å se hvordan han viser seg som et helt menneske i dette vanvittige slitet og presset, at han åpner døren på gløtt og viser oss at det faktisk koster noe, at det er sterke følelser i sving. Vi kjente jo alle godt til den bråkjekke askeladden, men med dette VM så har Petter virkelig vist seg som helten i sin egen historie. Historien om Petter har nerve og moment, der hovedpersonen blomstrer opp og går fra å være i beste fall omdiskutert til å bli noe som vi alle kan like og se opp til. Det er noe feelgood over dette.
Vi kommer til å glemme tider, plasseringer og medaljekvaliteter, men historiene som rørte oss slipper vi ikke.
Og det er akkurat det som kan gjøre disse skigreiene til god underholdning, selv for slike surmagede skrotinger som meg. Det er underholdning og historier det handler om. Den beste historien vinner.
Nå er det heldigvis snart slutt – ha en god helg!
T
Kjære Venner,
Jeg gir meg. Innrømmer, bryter sammen, kommer tilbake(!), og sier det som det er - Jeg så Petter Northug vinne 30 km i ski VM! Jeg satt ikke akkurat i dyp snø og ranglet med en kubjelle, men fra dypet av sofaen fikk jeg med meg alt blodslitet, spenningen og dramatikken. Og jeg vil tro at det var flere enn meg som ble litt mer enn dagligdags rørt da en sterkt beveget Northug nærmest brøt sammen og hulket av lettelse og glede. På direkten, rett inn til deg og meg, til snøfonna og sofadypet.
Med det tror jeg at historien om Petter vil bli det som huskes best fra dette VM. Og dermed ikke noe galt sagt om verken Marit Bjørgen, hoppjentene eller noen andre. De fleste av dem er strålende atleter og flinke idrettsfolk. De går raskt på ski og hopper av og til rimelig langt i bakker både med og uten tåke. Det er vel og bra, men jeg tror allikevel at det er de gode historiene som begeistrer, engasjerer og blir husket. Og historien om Petter har alt som skal til for å nå oss. En hardtarbeidende askeladd med bondsk særpreg , munnrapp, ”breial” og litt kontroversiell. Fryktelig sterk og rask! Vinner ganske ofte, men har også dager da han definitivt er en dårlig taper. Og det er greit, for alle vet jo at det kun er middelmådigheter som alltid er på topp. Petter sier ikke alltid de riktige tingene, noen ganger sier han ikke noen ting som helst. Han lefler ikke med gudoghvermann, og det finnes dem som synes at dette er litt usympatisk. Petter drikker Red Bull og spiller poker i Las Vegas. Bjørn Dæhlie og Vegard Ulvang oppførte seg aldri slik..
Askeladd og badboy, og med et enormt forventningspress på seg foran stevnet i Holmenkollen. Alt annet enn full pott ville være under pari. Petter var definitivt ”all-in”..
Og for oss som liker historiene, så er det forløsende og godt å se at stålmannen maktet å levere varene. Han er virkelig flink til å gå på ski. Hvis du nå endelig synes at det er så veldig viktig.. Men skigreiene er egentlig bare en biting, det kunne i prinsippet ha vært hva som helst. Hesteskokasting eller kamelriding. Det rørende ved historien er å se hvordan han viser seg som et helt menneske i dette vanvittige slitet og presset, at han åpner døren på gløtt og viser oss at det faktisk koster noe, at det er sterke følelser i sving. Vi kjente jo alle godt til den bråkjekke askeladden, men med dette VM så har Petter virkelig vist seg som helten i sin egen historie. Historien om Petter har nerve og moment, der hovedpersonen blomstrer opp og går fra å være i beste fall omdiskutert til å bli noe som vi alle kan like og se opp til. Det er noe feelgood over dette.
Vi kommer til å glemme tider, plasseringer og medaljekvaliteter, men historiene som rørte oss slipper vi ikke.
Og det er akkurat det som kan gjøre disse skigreiene til god underholdning, selv for slike surmagede skrotinger som meg. Det er underholdning og historier det handler om. Den beste historien vinner.
Nå er det heldigvis snart slutt – ha en god helg!
T
Abonner på:
Innlegg (Atom)
