Dommedag i Rojales

(Fra minneboken- sterke øyeblikk)

Kjære venner!

Det var langfredag, klokken hadde så vidt passert åtte på kvelden og det var bek mørkt der ute i den spanske natten. Modige Hanne og jeg gjorde oss klare til utflukt. Vi skulle til Rojales for å se på opptoget.

Opptogene i forbindelse med påsken – den hellige uken – er svære greier i deler av den katolske verden. Spanjolene er skarpskodde katolikker, og de tar dette med Semana Santa temmelig alvorlig. Der hvor vi nordmenn koser oss med slappe wienerpølser, marsipan og påske-quiz, så har jeg forstått det slik at katolikkene arranger opptog eller parader som  bare er noen få millimeter mindre spektakulære enn de man kan oppleve under litt mer høystemte tilstander under karnevalet i Rio. Langfredag og korsfestelse er selvfølgelig ingen oppstemt sak, men ritualene og deltagelsen er intens og voldsom.

Min mentale helse var fremdeles noe frynsete, og den fargerike og til dels vilt blomstrende fantasien syntes liksom ikke å ville roe seg ned. Men jeg var svært interessert i opptoget i Rojales. Merkelig egentlig. Jeg har jo alltid skydd 17.mai-tog som pesten, og noe særlig religiøsitet kan jeg ikke skryte på meg. Men jeg har alltid følt en dragning mot karnevalet i Rio. Det er ganske høyt oppe på listen over ting jeg skal ha gjort før lyset går. 

Jeg ser i grunnen ikke bort fra at jeg egentlig forventet meg litt karneval denne langfredagen. Uansett, kvinnen i mitt liv og jeg dro av gårde i natten for å hente inn nok et minneverdig øyeblikk.

Rojales by night

Rojales er ikke et prangende og høylydt sted. 6.-7.000 innbyggere i en litt sliten by som er delt i to av elven Segura. Her fins det  noen ganske staselige gamle broer. Rett skal være rett, tross alt. Sentrumsgatene er stort sett ganske smale, bebyggelsen er lav og anonym. Med litt godvilje finner man et museum, politistasjonen og noen typiske spanske butikker. Fortauene er smale, og her er det ikke store og brautende uterestauranter.

Lille blomst og jeg slet oss igjennom mørke gater i Rojales. Eller rettere sagt, Hanne spaserte på en lett og sivilisert måte, mens jeg var like elegant som Ringeren fra Notre Dame. Politiet hadde stengt av gatene, og dermed var vi plutselig ute på en ørkenvandring som var helt i grenseland av hva jeg er kapabel til å få til på en brukbart god dag. Eller mørk kveld i Rojales. Vi hadde ingen idè om hvor dette omtalte opptoget skulle finne sted, så vi bare gikk inn i bygatene på slump og tilfeldighet. Selvfølgelig en vanvittig strategi, når man er så skranglete i ganglaget som jeg er.  Gatene var mørke og stille, kun lokale stjerner som rolig surret rundt og ventet på et eller annet, ingen turister.

Den pinglete fantasien min var i ferd med å koke sammen et eller annet, da vi plutselig hørte noe. Trodde vi. Eller så var det kanskje bare et ekko fra noe som skjedde langt borte i natten. Lyden gjentok seg imidlertid, og gjennom de trange og mørke gatene i Rojales hørte vi trommer. Mange trommer som holdt liv i noe som marsjerte svært sakte. Det var ikke mulig å si hvor trommingen kom fra, men vi enset at det stadig ble litt sterkere. Noe kom sakte nærmere, og sammen med trommene hørte vi jamrende og klagende trompeter. Påfallende surt, men med en innlevelse og lidelse som brakte fram dommedagsvibber hos meg. Håret reiste seg både her og der, og jeg kunne klart se for meg hvordan noen ble ført fram til  en eller annen ubehagelig opplevelse. Jeg vet ikke om det var inkvisisjonen, bøddel-patruljen eller han med korset. Men dommedag marsjerte sakte der inne i natten, et eller annet sted i Rojales, og vi kunne føle at det krøp innpå oss. Tro meg – det var Tarantino-nivå på denne scenen.

Jeg humpet av gårde, og Modige Hanne fant en liten park med trær, benker og utsikt til en inntørket og illeluktende Segura. Trompetene jamret like dystert, og trommene presset marsjen videre i sakte, sakte tempo. Lokalbefolkningen ventet uanfektet og rolig, ikke noe mas og hurrarop der i gården! Her er det nok dommedag stadig vekk, tenkte  jeg. Lite Ludo og marsipan.

Dommedag

Men så  ble alle fantasier og forestillinger plutselig noen hakk mer levende. Akkompagnert av dommedagstrommer og skrikende trompeter, så ble den trange gaten i Rojales fylt med  det som for uvitende skrotinger som meg ville fortone seg som Ku Klux Klan-skikkelser. Lange kapper, spisse hatter med slør og hull til øynene. De bar på store stearinlys, og marsjerte i stillhet. Først i opptoget gikk det en klan-type med en fane, og  bak ham fulgte de på i samlet og ordnet tropp.  Ku Klux Klan møter losjen, møter buekorps fra Bergen, møter stille og hangover-preget 17.mai tog med elendig hornmusikk og alt for mange trommisser, tenkte jeg, og lot meg fullstendig overvelde  av alle inntrykkene.

Klanen marsjerer i gatene..

En litt mer oppvakt og informert type, ville ha vært klar over at  de alvorlige mennene med de smårasistiske og noe utrerte klesdraktene var Nazarenos og Phariseos. Her snakker vi om lavkirkelig brorskap, gutter som tar dette med religion og opptog ganske alvorlig. Og antrekket kan fort få en til å tenke på klanen, men det er visstnok ingen sammenheng. De spisse , koneformete hattene heter capirote, og har historie langt tilbake i tid. Ingen lystig historie, siden de ble brukt ved henrettelser i Spania og av inkvisisjonen når kjettere skulle brennes og folk henges ut eller skremmes fra sans og samling. Flagellantene brukte hattene på 1300-tallet når de slepte seg gjennom gatene og pisket seg selv.  Capirote er ikke et plagg forbundet med noe særlig glade og muntre saker.

Også en variant - emblem fra den lokale fritidsklubben?

Etter den sterke starten fulgte et ganske langt opptog. Imponerende langt, egentlig, tatt i betraktning at denne byen kun har noen få tusen innbyggere. På mange måter var det vel organisert omtrent på samme måte som 17.mai er hjemme i Tønsberg. Halvparten av befolkningen står og myser på et eller annet fortau, mens den andre halvparten spaserer forbi. Men selv om det er mye trist og leit forbundet med 17.mai tog og meningsløse taler, så er det dog sjeldent med korsfesting og tilsvarende elendighet  her hjemme på berget.

Korsbæring - det drar seg til..

Langfredag-opptoget i Rojales var derimot en velregissert og stram affære. De tidligere omtalte lavkirkelige brorskaps-gutta - losjen med inkvisisjonskostymene  - hadde ansvaret for  prosesjonen og de pasosene eller riggene som ble presentert.  Det er snakk om flåter eller rigger på størrelse med ganske store biler, dandert med skulpturer som forteller historier og formidler til dels sterk symbolikk.

Hele historien om langfredag gjenfortelles med ulike rigger. Jesus i tempelet, venting i hagen, rettsak, kosfestelse, frelse og gjenoppstandelse. 

Senoritas i mantilla. Orden i sakene.

Ulike brorskap har ansvaret for hver sine rigger, og de har forskjellige farger på kapper og kremmerhus-hatter. Trommene sørger for sakte marsj, og trompetene klager på en slik måte at du aldri lurer på hva det er i ferd med å skje. Sjefen for brorskapet leder an – resten av gutta skyver eller bærer de enorme riggene, mens et knippe stramme senoritaer er kledd opp i mantilla og andektig spaserer bak pasosen, til forveksling lik jomfru Maria. Så følger det et brukbart stort trommeorkester, gjerne med menn i mørke dresser før trompet-jamrerne avrunder avdelingen. Bakerst følger det noen ”lærlinger” – små Ku Klux Klan-skikkelser som deler ut sukkertøy til barn og andre tilskuere.  Og tilskuerne betrakter det hele uten tilrop og mas, kun med lav prat mellom de ulike riggene. Det er visst sånn det skal være.

Et brukbart stort trommeorkester. I svart!

Det var ganske mange rigger – sikkert 10 – og et tilsvarende stort utvalg av brorskap med ulike drakter, trommekorps, trompetfolk og jomfru Mariaer. Trommene ble mer og mer intense, trompetklagingen varslet at dommedag kom nærmere og vi kunne både føle og se Jesus, korsene med røverne og lidelsen. Det toppet seg da riggen med en døende Jesus på korset ble bært fram av brødre med purpurrøde kapper og matchende capiroter. De bar tungt, og de gikk svært sakte, nærmest vagget fra side til side mens trommene og trompetene tok helt av.

Alvorlig og ganske blytungt.

Så roet ting seg noe ned. Kiste, hvit røyk og oppstandelse ble fulgt av mildere trommer og litt mindre hylende trompeter, før riggene med Jomfru Maria ble båret fram. Da ble trommene ganske rolig, og blåsere spilte en dempet og verdig salme av et eller annet slag. Jomfru Maria er skikkelig rockestjerne i de katolske land! Det skjønner jeg godt, for hun er ganske lett å like.

Rockestjerne. Helt klart.

Og der, etter et par intense og kvikke timer, så var plutselig dommedag over for denne gang. Alt hadde gått slik som det pleide å gå, og de lokale kreftene samlet seg på en eller annen plass for å feire . Eller hva de nå enn gjør etter en slik seanse.  Modige Hanne og jeg la ut på den endeløse veien tilbake til bilen, og vi gikk forbi flere småfolk som slitne og svette hadde dradd av seg kapper og capiroter og koste seg i mørket med drops og kjærlighet på pinne. Ikke helt ulikt 17.mai altså..

Uansett – et sterkt øyeblikk og et minne verdt å ta vare på. Jeg gleder meg fremdeles til Rio og karneval..

God helg!

T

Mannen fra Alhambra

(Fra minneboken- sterke øyeblikk)

Kjære venner!

I år 711 startet maurerne erobringen av den Iberiske halvøy. Spania, Portugal, tørre sletter og kommende feriekolonier. Maurerne erobret alt. Hele rubbet. De var suverene krigere og brukte mindre enn 5 år på slagsmålet. Det høres jo voldsomt eksotisk og fremmed ut med maurere, men når alt kom til alt så var det ikke noe annet enn muslimer fra Nord-Afrika. Hærførerne var arabere og mesteparten av soldatene var berbere. Og de brukte som sagt kun noen få år på å bringe stormaktene Spania og Portugal i knestående.

Deretter fulgte det mange år med kultur, svimlende arkitektur og alt annet som kjennetegner avanserte sivilisasjoner. Her oppe i nord hadde  vikingene enda ikke tenkt på  å krabbe ut av steinhulene. .

Maurerne bygget Alhambra – ”det røde slottet” – palasser, festninger og hager ut av en annen verden. De bygget det i perioden 1248 til 1354. På den tiden mente man at gode prosjekter fikk ta den tiden det måtte være behov for. Ikke helt ulikt Vegvesenets grunntanke når det gjelder utbygging av 4-felts E-18 gjennom Vestfold.. Alhambra ligger i det som var emiratet Granada, det siste mauriske riket som vandret inn i historien i 1492.

Alhambra - "det røde slottet"

Uansett, nå ble det voldsomt mye preik, mens det jeg egentlig ville få fram, er det at Alhambra er et fantastisk og overveldende vakkert sted. Med sine utskjæringer og sin mosaikk, enorme hager og et sinnrikt system med rennende vann som faktisk sørget for at maurerne tok utedass-virkeligheten noen kvantesprang fram i tid mot vannspylte toaletter. Når man lar seg trollbinde av Alhambra, da enser man plutselig at det faktisk kan være slik at sivilisasjonens vugge ikke sto plantet i Morgedal, men heller litt lenger syd.. Jeg nevner for øvrig, sånn helt tilfeldig, at herligheten er oppført på UNESCOs verdensarv-liste. Det skjønner jeg godt.

Modige Hanne og jeg var i feriemodus. Vi var turister, og lot oss forføre av alt det vi så i palassene og dets hager. Dette er omgivelser der alt kan skje, der ingen ting bør utelukkes. Min ustadige og noe livlige fantasi hadde helt klart ikke falt til ro, og av en eller annen grunn fikk jeg det for meg at dette mektige stedet måtte ha ånder og usynlige beskyttere. Det er mulig at jeg burde se mindre på TV, men jeg tenkte nå faktisk  at hvis det  er slik at det finnes noe ”mer” mellom himmel og jord, så må det jo være noe i krokene her i Alhambra. Jeg sa det ikke høyt til noen, men jeg tenkte tanken og lurte litt på det..

Et møte i palasset..

Lille blomst og jeg bodde inne i selve Alhambra, i et ”paradores” som viste seg å være et fransiscansk kloster fra 1400-tallet. Voldsomt flott – stor stas. Ikke visste jeg at munkene levde i slik dekadent overflod og velstand.

Men etter en natt med deilig og overdådig luksus, så var  tiden inne for den store rundturen. Og la det ikke herske noen tvil om saken,  Alhambra er heste-stort!! Svært. Skulle jeg utforsket dette til fots, i mitt eget tempo, så ville det tatt evigheter. Og så mye tid hadde vi tross alt ikke satt av til herligheten, så enden på visen ble at jeg fikk låne en 150 år gammel rullestol av resepsjonisten på fransiscaner-kloster-hotellet. Mannen var vennligheten selv, og han forsikret meg om at severdighetene var tilrettelagt for rullestolbrukere. Vi lot oss lure et lite øyeblikk, jeg ble dandert i den skrøpelige innretningen og Modige Hanne satt full fart fremover.

Men det ble ganske tidlig klokkeklart for både Hanne og meg at det ikke var spesielt vanlig med mauriske rullestolbrukere på 1200-tallet. På den tiden var det nok mer vanlig at man ble satt ut i skogen til ulven med en fleskebit i munnen. Selvfølgelig ikke særlig sympatisk å gjøre, men maurerne gadd bare ikke mase med universell tilpasning og rullestolramper.. Dem om det.

På et vis  kom vi oss imidlertid inn i det store palasset, bare for å finne en voldsomt stor hage med en million mindre rom med et hav av uoverkommelige trapper og avsatser.

Og det var her inne han fikk se oss. Han var en ruvende og ganske imponerende skikkelse. En diger mann med masse praktfullt, grått skjegg. Som en frisk og edruelig utgave av en eventyrlysten og godt opplagt Ernst Hemingway. Han kunne tatt på seg hovedrollen som selveste nissefar i en hvilken som helst julecabaret. Han snakket engelsk, og henvendte seg til oss på en forsiktig og dannet måte. I korte trekk, så hadde han betraktet alt det evindelige oppstyret med rullestolankomsten til palasset, og nå lurte han på om han muligens kunne få lov til å hjelpe til.

Til forveksling veldig lik Ernst Hemingway. Selveste.

I første omgang takket vi nei til det vennlige tilbudet, og fortsatt vår strabasiøse ferd rundt i de mange rom med de fantasifulle avsatsene. Men etter en stund var det nok, og vi var innstilt på å kaste inn håndkledet og resignere med litt verdighet. Men da dukket han opp igjen,  Hemingway, som ånd fra en fillehaug. Jaggu! Og igjen denne høflige forespørselen om ikke han kunne få lov til å hjelpe.

Han fikk lov, og overtok resolutt styringen av den antikvariske og raklende rullestolen. Og rom for rom, avsats for avsats, så ble Alhambra erobret til hjuls. Vi beundret bønnerom,  mosaikker, inskripsjoner og tak med umulige konstruksjoner. Hemingway – som viste seg å være fra Australia -  viste et pågangsmot og en stayerevne helt utenom det vanlige. Jeg hadde på mange måter sett for meg at godheten og hjelpsomhetstrangen ville  avta etter noen umulige avsatser, men vår mann nærmest ivret etter å få brakt meg rundt i alle tenkelige og utenkelige avkroker.  Der var steder der han omtrent måtte bære meg og den elendige rullestolen, men han insisterte like vennlig på at det springvannet måtte vi se, eller at den utsmykningen i taket var helt unik. Jeg blir målløs i møte med slike mennesker. Ville du kjent igjen en engel på gaten? 

Jeg tror vi fikk sett det som var verdt å se. Og etterpå ble det en ganske forsiktig og stillfaren takk for hjelpen-, og ha det bra seanse med vår nye venn fra Australia.

Jeg har tenkt litt på det etterpå, og er ganske sikker på at jeg kommer til å huske Hemingway like godt som Alhambra. Det var to mektige og sterke møter. Og hvis det nå er slik at det røde slottet voktes av mauriske ånder og beskyttere, så ser jeg ikke bort fra at  de i særskilte tilfeller kler seg ut som nissen og sørger for at absolutt alle kommer  seg rundt og får sett det som må sees. Et sterkt øyeblikk.

God helg!

T

Livet, reisen og paradiset

(Fra minneboken- et slags reisebrev)

Kjære venner!

I Koranen står det noe slikt som at ” Paradiset er som en orkidè som flyter avgårde i vannet”. Det er jo selvfølgelig et voldsomt vakkert bilde, og jeg skjønner umiddelbart at araberne setter stor pris på vann.  Jeg tror også at det er ment å fortelle oss noe om hvor skiftende tilværelsen og livet kan være, og at skjønnheten ligger i selve reisen. Jeg vet jo selvfølgelig ingen ting av dette med sikkerhet. Jeg er jo verken muslim eller araber. Men jeg har en over gjennomsnittet livlig fantasi, og jeg vegrer meg ikke for å tro både det ene og det andre. Så det, så..

Joda, vi har vært på tur..

 Jeg er ganske glad i det å være på tur, og synes det er fint med alt det man opplever på veien. Alle menneskene man treffer, alle øyeblikkene, alt det man ikke forstår og alt det man ser for første gang. På mange måter ser jeg ikke bort fra at de kloke araberne hadde skjønt noe viktig og flott når de fabulerte om rennende vann, vakre blomster og paradiset. I min forkvaklede verden, velger jeg å tro at det ikke er snakk om orkideer eller blomster, men at skjønnheten, livet og paradiset er alle de små øyeblikkene vi opplever. Og det kan være hva som helst. Grandiost og høylydt eller uunseelig og stille.  Men disse øyeblikkene flyter avgårde med livet, og på en brukbart god dag kan det gjerne være snakk om paradis..

Uansett, kvinnen i mitt liv og jeg dro av gårde på påskeferie.  Vi reiste av gårde for å oppleve hverandre og for å tine frosne kropper i solen. Vi reiste for å  samle øyeblikk og minner.  Med dette vil jeg tilby deg, tålmodige leser, noen utdrag fra minneboken. Antageligvis blir det  mye vrøvl og surr, ikke helt ulikt livet selv.  Men la oss nå endelig prøve, så får vi heller se hvordan dette ender.

Ciudad Quesada – porten til ..

Jeg er antageligvis et romantisk og nostalgisk fjols, og dermed sier det seg selv at jeg hadde de mest fargerike og deiligste forventninger til hvordan ferieparadiset skulle være. Vi dro til Ciudad Quesada, en liten by ikke langt fra turistmaskinen Torrevieja og Alicante.  Men orkideène flyter vakkert av gårde på vannet, og i hodet mitt skulle vi til slettene i Andalusia. Området kjent for flamenco, tyrefekting og det mest livlige, glade og snakkesalige folket i hele Spania. Vi skulle til Cordoba, Granada og mugger fulle av sangria. Til vindmøllene, landsbyene, Don Quijote og Sancho Panza. Sol og varme.

Dere skjønner selvfølgelig at jeg var helt og holdent ute av kontroll. Og det var ikke det at Modige Hanne ikke hadde forsøkt seg på en realitetsorientering. Jeg ville bare ikke høre! Mentalt sett galopperte jeg inn i soloppgangen og den deilige fantasien om landsbyen der drømmene bor og sjelen får hvile.

Det store spørsmålet var åpenbart hva som ville skje når jeg før eller siden dumpet borti den virkelige verden. Her snakker vi definitivt om et av de tidligere omtalte øyeblikkene, og det var jo ikke gitt at det ville bli verken rennende vann, vakre blomster eller paradis.

Til alt mitt hell, så viste det seg at Ciudad Quesada hadde en byport som helt umiddelbart ga meg de deiligste Don Quijote-vibber. Det var et strålende øyeblikk, og jeg sanset virkelig den dypere skjønnheten i de glorete reklameplakatene utenfor den lokale kinesiske restauranten og de døsende menneskene på den irske puben.  Det var ikke så mye som et eneste fordømt esel å se, ingen maurere og slett ingen pittoresk kledde landsbyboere. Men dette måtte være mitt El Toboso, såpass sto helt klart for meg, og jeg kan fremdeles føle gleden av øyeblikket. Byporten i Ciudad Quesada er et minne å spare på. Hvor ofte hender det egentlig at den virkeligheten du får servert er i nærheten av de fantasiene og drømmene du har?

Porten til det gode liv?

Men nå får det være nok. Jaggu. For de spesielt interesserte,  så blir det muligen en anledning til å ta del i flere psykedeliske øyeblikk til neste uke. Hvis ikke min mentale helse da har stabilisert seg..

God helg!

T