Mikkel Rev?

( Dette er noe vi  bare må igjennom..)

Kjære venner!

Vit at jeg ikke hadde noe ønske om å gå inn på dette temaet. Ha noe med det å gjøre, eller rett og slett bruke tid og krefter på det. Men dette er noe vi rett og slett ikke kommer utenom. Vi er nødt til å se nærmere på det, få det ut av systemet og gjenopprette en noenlunde fornuftig balanse i saker og ting. Så, uten mer dilldall og bortforklaringer, så spør jeg skamløst og idiotisk undrende;

Hva sier reven?

Ikke sant?!

Vi hadde akkurat klart å fortrenge de mest fargerike og traumatiserende bildene av han lille koreaneren som danset rundt som en hest. Der og da trodde vi vel at dette var noe av det ypperste verden hadde vært med på siden oppfinnelsen av hjulet. Youtube gikk av hengslene og vi ønsket alle at vi var litt gulere og hadde skjeve øyne. Vel, nok om det. Er det noen som fremdeles husker ”Gangnam style”, eller har det gått over?

Det store eksistensielle spørsmålet - Hva sier reven?

Jeg hadde for så vidt kommet over det, og min noe traurige verden hadde igjen begynt å være lik seg selv igjen.  Og det var da Ylvis-gutta tok på seg revedrakten og la ut greiene sine på det store og allmektige Youtube. Er det der, så kan det umulig være noe kødd..

Og vi ble jo voldsomt begeistret, ble vi ikke? Revet(!!) med, liksom .. Sosialt sett, ville det å ikke like Ylvis-stuntet, være som å begå harakiri med plastgaffel. Så  jeg vil bare ha påpekt at jeg likte det svært godt. Hører dere?!

Og det var ganske mange andre som likte det også. I løpet av de første 15 minuttene ble klippet sett av omtrent 100 milliarder mennesker. Med andre ord, det  kan ikke ha vært bare den nærmeste Ylvis-familien som tro støttende til. Gutta boys dro til Las Vegas, reven fikk eget management, og plutselig toppet stuntet både den ene og den andre listen.

Norge har ikke blitt satt så tydelig på verdenskartet på aldri så lenge – glem Nansen, Grieg, Bjørn Dahlie, Sonia Henie,  vinter-OL  på Lillehammer og  alle de mer eller mindre mislykkede fredsmeglingene som vi har vært involvert i. Det har ikke vært så gøy å være nordmann siden vikingtiden!

Og i en virkelighet der Syria bombes tilbake til steinalderen, Afrika sulter i hjel og Norge forbereder seg på en hverdag med blåblå styring, så sitter vi rundt i de tusen hjem med revekostymer på og lager uforståelige lyder.  Og vi synes at det er helt fint, helt naturlig, at det er akkurat slik det skal og bør være.  Er det bare meg, eller?

Men, som allerede påpekt, så likte jeg det svært godt.  Jeg er positiv, bevares!! For selv om det er noe gøy i fylla-preg over det hele, så er låten litt fengende, og ganske minneverdig på sitt eget barnehagevis. Og det er selvfølgelig flott at vi tar for oss de store eksistensielle spørsmålene.

Det var vel egentlig forrige helg at jeg ramlet litt ut. Forståsegpåere og tungt skolerte sosiologer ville nemlig til å forklare fenomenet. I fullt alvor, ville de fortelle oss hvorfor vi liker revestrekene (!!) til Ylvis & Ylvis. Det appellerer til barnet i oss, var det en tufs som fikk seg til å si, mens en annen tøysekopp mente at vi skulle se på barna og ta til oss hvor flinke de er til å imitere og etterligne alt rundt seg! Dette blir selvfølgelig i beste fall litt merkelig når det  spretter halvfulle 40-åringer med dyrekostymer på rundt på gulvet og skriker som skadeskutte.. Rever?

Det finnes saker og ting som ikke skal forklares. Ylvis-brødrene deltok samme kveld på Ellen-showet i USA. Der fortalte de at hele revegreia var et forsøk på å spille kameratene i Stargate et puss, og at det var noe overraskende at store deler av verden nå hyllet dem som om de skulle ha oppdaget den endelige vaksinen mot kreftsykdom.  Jeg liker Ylvis.

Akkurat her og nå finner jeg det passende å minne om HC Andersens  eventyr ”Keiserens nye klær”. Husker du? Historien om den forfengelige keiseren som var så lidenskapelig opptatt av nye klær. To svindlere kom til byen, utga seg for å være vevmestre, og innbilte keiseren at de kunne veve et stoff som var så fantastisk at det ville føles som om man spaserte rundt aldeles naken! Og ikke bare det – det var kun intelligente og oppegående mennesker som kunne se stoffet. Svindlerne vevet stoff og lagde klær til kongen. Kongen tok på seg luft-klærne, syntes at de var særdeles behagelig, og spurte så sine mest betrodde medarbeidere om de likte klærne. Alle syntes klærne var nydelige. Helt storartet! Alle ville jo gjerne framstå som både intelligente og oppegående. Og alt gikk sin skjeve gang, keiseren spradet rundt i sine nye klær og var fornøyd. Parade på byens torg. Lykke og fordragelighet, helt til et barn sa det som burde være åpenbart for alle; ”Han er jo naken!”

Jeg liker den historien. Og grunnen til at jeg minner dere på dette nå, er ikke det at jeg tror at revegreia er et eventyr. Det er vel heller den andre forklaringen.

Men nå får det holde. Jeg trer på meg revekostymet mitt, skrur opp musikken, klynker mistenkelig og setter meg godt til rette på den knøttlille balkongen.

Så mange milliarder mennesker på Youtube kan umulig ta feil. Eller, kan de det?

God helg.

Hjernekirurgi og sirkuselefanter

(Hva skal du bli når du blir stor?)

Kjære Venner,

Jeg tilbringer ganske mye tid i bil på E-18.  Det er jo selvfølgelig drepende kjedelig til tider, men  jeg får også mye tid til å tenke. Kvalitetstid med meg selv, på en måte.  Og ganske ofte tenker jeg på meningen med livet. Det er et voldsomt svært tema å ta for seg mens man apatisk suser forbi et regntungt Holmestrand eller tåkete ”ingenmannsland”  i Sande . Hva skal du bli når du blir ”stor”?, tenker jeg kanskje idet jeg fyker inn i en eller annen tunell. Jeg ser antagelig det lett grånende speilbildet av meg selv i det mørke frontvinduet, mens jeg lurer på om dette er et snev av midtlivskrise. Er det snakk om en overgang eller en undergang?  Uansett hva vi blir enige om å kalle tilstanden, så har jeg nå åpenbart kommet til den dystre  erkjennelsen av at vi alle sammen på sett og vis er døende gnuer på livets elvebredde. Det er ingen lystig tanke å tenke sånn rett utenfor Drammen..

Typisk sirkuselefant

Det er ikke lenger snakk om hva man skal gjøre når man blir ”stor”. Stor er nå, så det er egentlig bare å komme i gang med hva det nå enn er man gjerne skulle ha gjort. Så, hva vil jeg? Hva drømmer du om? Og hvorfor gjør vi ikke noe med det? Nå!

Tidligere denne uken hadde jeg gleden av å intervjue en hjernekirurg. Jeg hadde helt klare tanker om hvordan en ”enhjørning” av dette kaliberet måtte være, og ble desto mer overrasket da det viste seg at han var en relativt ung mann. Relativt sett i forhold til meg, selvsagt, men han var jo åpenbart en voksen kar. De lar jo ikke 12-åringer slippe til som hjernekirurger.  Det slo meg imidlertid hva han hadde utrettet med livet sitt, alt han hadde lært, all den kompetanse og ferdighet som han hadde rasket med seg på veien, og ikke minst alt det fantastiske han kunne utrette og tilby verden rundt seg.

Et lite øyeblikk, sånn omtrent ved Asker, så virket mitt eget liv litt stusselig, og ”hva skal du bli når du blir stor”-tankene dundret rett inn i hodet mitt som et løps godstog. Det er i slike skjellsettende øyeblikk at jeg lurer på om ikke tiden er inne for å leve drømmene.

Det kreves mot og store krefter for å endre livet.

Hvordan temmer man en sirkuselefant?

Jeg leste en liten historie om en elefanttrener. Indiske sirkuselefanter er svære dyr. Og det ser unektelig litt merkelig ut når de står tjoret fast til et tynt tre eller en liten stolpe. Elefanttreneren fortalte at  man klarer å kue elefantene ved å bruke et enkelt triks. Mens elefanten enda er liten, så blir en av føttene bundet til en trestamme. Den lille elefanten lærer at det er umulig å komme fri fra trestammen. Den resignerer. Elefanten vokser seg ufattelig stor og sterk. Men fremdeles tror den at den lille trestammen er uovervinnelig. Den forstår ikke at det kun er en velrettet kraftanstrengelse som skal til for å bli fri. Og dermed står elefanten rolig tjoret til den lille trestammen. Og slik temmer man en indisk sirkuselefant.

Og jeg tenker, at kanskje er det slik med oss mennesker også. Vi opplever ting som får oss til å tro at vi ikke kan endre livet vi lever. Vi skjønner ikke at det som skal til, er en kraftanstrengelse for å endre kurs og bli fri.

Det handler om å ha tro på seg selv og livet. Det handler om hjernekirurger og indiske sirkuselefanter. Og på E-18 , rett før avkjøringen til Ring 3, så sitter det en mann i en litt sliten Mercedes og drømmer de gode drømmene..

Med ønske om en riktig god helg.

T

Comfortably numb!

(Det du ikke kan si med ord.)

Kjære venner!

Det finnes saker og ting som det nærmest ikke er mulig å beskrive med ord. Hvordan beskriver du fargen rødt for en som har vært blind i hele sitt liv? Eller, hvilke ord vil du bruke for å forklare den kjærligheten som du er villig til å dø for?

Lørdag 3.august 2013 fikk jeg smake på litt narkotika.  Det høres selvfølgelig adskillig mer bråkjekt ut enn det egentlig var, og  jeg forventer åpenbart ikke at dere skal tro på et eneste ord av det jeg forteller nå.  Narkomane er  folk med kniks i knærne, umoderne boblejakker og dårlige tenner, tenker du kanskje. Det vet jeg selvfølgelig ikke så mye om, ettersom min ”gift” er dugelige mengder med rødvin, fortrinnsvis italiensk.

David Gilmour - omtrent som  narkotika..

Den nevnte episoden nå i august, var rett og slett et stjerneeksempel på effektiv smerte-lindring i etterkant av en runde med  særs vellykket kirurgi. Men nok om det. Jeg kastet i meg pillene som søster ga meg, lente meg tilbake i sengen, lukket øynene og fløy avgårde til et sted der gresset må ha vært langt grønnere enn det jeg kan huske å ha sett noe sted som helst tidligere. Det var helt fantastisk – mange divisjoner mer heftig enn selv de mest lettbente og elegante Baroloer jeg kan minnes å ha vært borti. Og det bare varte og varte. . Men hvordan beskriver man egentlig noe sånt? Jeg mener, deler følelsen og opplevelsen.

2.august 1988 var jeg på Valle Hovin i Oslo. Der var det Pink Floyd konsert med herrene Gilmour, Wright og Mason – Waters hadde allerede forlatt det gode selskap. Forventningene var skyhøye, og selv om Valle Hovin allerede den gang var et nedslitt og relativt lite glamorøst sted, så hadde jeg forestillinger om at alt ville kunne skje der. Pink Floyd hadde med seg voldsomt mye greier. Det hadde nok neppe imponert Justin Bieber, men i den litt sene middelalder syntes vi at det var skrekkelig fremmed og spennende med lasershow og antydning til multimedia.  Vi lurte jo på hva som muligens skulle skje på det store sirkelformede lerretet som hang over scenen. Pink Floyd ventet på mørket, og vi ble utålmodige.

De startet med ”Shine on your crazy diamonds”, og derfra gikk det bare rett til værs. ”Signs of life”, ”The wall”, ”Time” og  alt annet man kan ønske seg , lett ispedd flyende griser, lys og lyd.  Den siste låten i settet var ”Comfortably numb” , og nå var det ganske høstmørkt på Valle Hovin. Jeg mener å huske at det var litt antydning til frostrøyk  når vi pustet, og det var så langt over grensen til magisk og uvirkelig som tenkelig mulig da David Gilmour slapp løs alle demonene og jevnet Valle Hovin med jorda. Med gitaren sin. Jeg får fremdeles gåsehud bare jeg tenker på det .Han sto rett under det skinnende lerretet – solen – og et øyeblikk var det som om millioner av lysstoffrør eksploderte inne i hjernebarken. Og den legendariske gitarsoloen til David Gilmour bare varer og varer – den er som et eviglangt og særdeles vellykket samleie med en du er oppriktig begeistret for. Det finnes ting det ikke er mulig å beskrive med ord..

Uansett, 25 år senere, omtrent på dagen, opplevde jeg noe som et eller annet forvirret nevron i hjernen min gjenkjente som en lang og ladet gitarsolo i mørket på Valle Hovin. Men denne gangen var det ikke David Gilmour.

Men nå vet du det altså, hvordan det føles å være høy på narkotika. Det er ganske fantastisk! Jeg vil allikevel få anbefale en kombinasjon av Pink Floyd og store mengder Barolo. Bare for å være politisk korrekt og ”innafor”, for en gangs skyld.

Jeg ønsker deg en god helg.

T

Jesus er på Facebook

(En mann ved navn Terje prøver seg på en spøk)

Kjære venner!

Live har blitt 14, og jeg har blitt innrullert i det mest ekspansive og gjennomorganiserte konfirmasjonsopplæringopplegget som menneskeheten noen gang har stått ovenfor. Tror jeg. Nå skal dere imidlertid ikke ta mitt ord for god fisk i denne sammenhengen, dere vet jo utmerket godt at jeg er en svært dysfunksjonell type i slike småklamme foreldremøte-lignende happenings. Jeg fikser det rett og slett bare ikke. Får det ikke til.

Uansett, sist uke var det rett og slett ingen vei utenom. Og jeg elsker jo datteren min, så jeg var innstilt på å ”ofre meg” i noen timer. Hvor vanskelig kan det da muligens være å oppføre seg litt sivilisert og jatte med de skinnende vakre og strømlinjeformede menneskene? Svært vanskelig.

Vi stilte i Søndre Slagen Kirke kl 1800 – drøyt 120 forhåpningsfulle og kvisete ungdommer , ivrige og forventningsfulle på å møte Gud, og tilhørende pårørende, som på sin side åpenbart hadde møtt både Gud  og den andre såpass mye at entusiasmen virket noe dempet. Her var det mor og far, mor og mor, far og far og alle tenkelige bonusvarianter. Ingen ble spart, samtlige var utkommandert for å ta del i barnas åndelige oppvåkning og frelse. Alle så ut til å komme fra mer eller mindre møblerte hjem.

1805 kjørte de i gang showet. Effektivt og kjekt, men datautstyr og greier. Dette skulle helt åpenbart vise seg å bli noe helt annet enn de mørke og usigelig dystre bildene som jeg fremdeles sliter med fra bedehusmiljøet på Askøy. Jeg ble jo da heller aldri konfirmert, og det gikk som det måtte gå.. Men det er i og for seg en helt annen historie.

En mann som het Terje ønsket varmt velkommen. Han hadde en sympatisk, energisk og kanskje litt gladkristen fremtoning, og med en sånn ultrakul mikrofonbøyle var han en svevende og ubestemmelig mellomting mellom predikant-Runar og en litt anonym standup komiker. Jeg likte umiddelbart Terje, og tenkte kanskje at dette foreldre-showet skulle kunne vise seg å bli noe annet enn en total katastrofe. Sånn som det pleier å være.

Terje var undervisningsinspektør, -leder eller noe i den gaten, og han hadde åpenbart blitt skolert i dette her. Han presenterte elegant absolutt alle som hadde en eller annen tenkelig tilknytning til kirken. Det var skjeggete prester, kapellaner, organister og jeg vet ikke hva. Og Terje – som på dette tidspunkt i seansen fremdeles hadde min tiltro – viste seg å være svært glad i både prat og spøk. Han redegjorde lekende lett, og svært systematisk, for hele den prosessen som vi nå sto ovenfor. Det var snakk om målsetninger, aktiviteter og fordeling av ansvar. Ikke så helt ulikt det jeg driver på med i jobben som kommunikasjonsrådgiver . Ingen av de snaut 300 tilhørerne var i tvil om at Terje mente alvor når han i detalj redegjorde for møter, gudstjenester, leiropphold, presentasjonsgudstjenester og valg av tid og sted for den høytidelige treffen med Gud. Jeg var i det hele tatt ganske imponert, både over det velregisserte opplegget og over den entusiasme og iver som Terje syntes å legge i dette her.

Det var omtrent her ungene ble jaget over i naborommet. Der skulle de koseprate med den skjeggete presten, spise boller og få vite hvilken gruppe de var blitt tildelt. Vi presumptivt voksne måtte bli igjen i kirkerommet.

Og dette med grupper og tildeling tror jeg var begynnelsen på slutten når det gjaldt min så langt relativt gode opplevelse i Søndre Slagen kirke. Terje fortalte og spøkte om hvor utfordrende det hadde vært å fordele 120 ungdommer i grupper på 6-8. Dette hadde vært logistikk på et meget høyt nivå, og Terje hadde brukt både dag og natt på å sette sammen grupper slik at alle skulle bli fornøyde, både barn og pårørende. Hva er sannsynligheten for det, egentlig? Gud forby at noen av de håpefulle skulle komme på gruppe med noen de ikke var godt husvarme med på forhånd. Det kunne jo lett resultere i både det ene og det andre, og jeg mener bestemt å kunne ane at det var mange smånevrotiske og ville foreldreblikk som virret både hit og dit mens Terje redegjorde for at han hadde tatt alle forhold i betraktning og gjort så godt han kunne. Han var fremdeles lett i tilslaget og munter da han noe uvørent åpnet for at det var mulig å bytte gruppe. Han kunne dratt dette i land.

Men så gjorde han den klassiske feilen – den gigantiske brøleren – og spurte de lett nevrotiske om de hadde noen spørsmål eller kommentarer. Og det kommer sjeldent noe godt ut av slikt. Det blir bare mye mas og dill, mye ”hva hvis..”, og ”tenk om”. Det var på dette tidspunkt jeg elegant forsvant inn i en komatilstand. Og godt var det! Møtet til Terje var i ferd med å bli skremmende likt det jeg hadde fryktet at det fort kunne bli. Terje var fremdeles lett og leken i tonen, men han skjønte åpenbart ikke at dette ikke var tiden for spøk og moro. Humor og ironi er en vanskelig greie, og neppe egnet til å skape den ro og trygghet som engstelige konfirmantpårørende sårt trenger.  Man kan jo ikke spøke med den potensielle tragedien som kan finne sted dersom barnet ikke trives og blomstrer i sin tildelte gruppe!

Siste del av møtet var en opptur, på en måte. Det handlet om kommunikasjon, og dette var et område Terje ikke tok lett på. Jeg skjønte det slik, at som pårørende var det vår forbannede plikt å sørge for at vi alltid hadde den hele og fulle oversikten over hva som foregikk av møter og greiser i de drøyt 20 gruppene. Når har B7 møte, og hvem skal bake kaker til A11? Den typen saker og ting. Men Terje hadde laget lister og oversikter, det ble snakk om hjemmesider og løsninger som nærmest oppdaterte seg selv. Flott!

Den siste spikeren i kisten, og møtets desiderte toppnotering (slik jeg ser det), var når Terje introduserte den lukkede Facebookgruppen. Slikt gjør man ikke ustraffet til drøyt 200 komatøse og åndelig virrende foreldre av ulike slag. Vi har rett og slett ikke forutsetning for å forstå hva det er snakk om, og det var definitivt ikke til noen som helst hjelp at Terje spøkte og fortalte om innlogging og deling av beskjeder. Det var ingen som lo.

En engstelig mamma spurte forsiktig om det var mulig for foreldre å bli med i den lukkede konfirmantgruppen på Facebook. Det er jo alltid betryggende å ha tilgang til absolutt alt skvalder og tenkelig informasjon. Hele tiden! Nå begynte det åpenbart å lugge litt for Terje også, men han smilte fremdeles da han påpekte at gruppen først og fremst var ment for ungdommen.

" Det er jo ikke sånn at man må være på Facebook for å bli konfirmert", sa Terje, spøkefuglen.

Det var ingen som lo nå heller. Vi nikket stivt til hverandre, smilte og bannet høyt innvendig i oss selv. Foreldremøter er rett og slett bare storartet.

Men en ting er vi sikker på, og det er at Jesus er på Facebook!

Jeg ber om unnskyldning, og ønsker dere  alle en god helg..

T