Topptur!

(Om fjellklatring og utfordringer..)

Kjære Venner,

Jeg har forstått det slik at begrepet topptur er relativt “in”, og at det  i all hovedsak er snakk om å bestige fjelltopper og slikt. Dette vet jeg lite om. Åpenbart.

De største og mest spennende fjelltoppene finnes inne i hodene våre.  På mange måter tror jeg også at de vakreste toppturene kan finne sted inne i oss selv.  Dette vet jeg noe om. Jeg har også sett noen mørkere og mindre innbydende dalstrøk..

 Skriving kan være topptur..

På mange måter  er det flere likheter enn forskjeller når det gjelder kunsten å klatre i fjell og det å bestige toppene inne i seg selv.

Velg hvilket fjell du ønsker å bestige

Ikke bry deg om at nesten alle andre har en eller annen oppfatning om ditt valg av fjell - ”den fjelltoppen er penere” eller ”det fjellet er enklere å klatre i”. Du kommer til å bruke all din energi og entusiasme på å nå ditt mål, du har selv ansvaret og bør være rimelig sikker på hva du gjør.

Finn ut hvordan du skal komme fram til fjellet

Fjelltopper ser man ofte i det fjerne, vakre , spennende og fulle av utfordringer. Men hva skjer når du nærmer deg fjellet? Det viser seg at det går store og små veier rundt det, skog og annen vegetasjon vokser vilt mellom deg og ditt mål, og det som virket så enkelt og liketil på kartet, er langt mer utfordrende i det virkelige liv. Så prøv alle tenkelige veier og muligheter inntil du en dag – endelig – står foran den fjelltoppen du ønsker å bestige.

Lær av noen som allerede har vært der oppe

Uansett hvor enestående og unik du måtte føle deg, så kan du være ganske sikker på at det er noen som har hatt den samme målsetningen eller drømmen som deg, og at de på sin vei har lagt igjen spor som kan være til hjelp for deg. Bolter til å henge tau i, spor til å følge eller andre ting som vil gjøre klatringen din lettere. Dette er din klatretur, og ansvaret er ditt. Men glem aldri at andres erfaringer kan være nyttige og lærerike.

Farlige situasjoner takler du der og da

Legg merke til omgivelsene når du begynner å klatre i det fjellet du drømmer om. Du vil selvfølgelig finne klipper og heng. Det vil være nesten usynlige sprekker og setninger i det massive fjellet. Partier med stein som er glattpolert av vær og vind, og dermed er som å klatre på is. Men hvis du alltid vet hvor du plasserer foten din, så vil du oppdage farene og vite hvordan du skal bevege deg rundt dem.

Landskapet endrer seg – nyt det

Du har selvfølgelig alltid målet klart for deg – å bestige fjelltoppen. Men ettersom du beveger deg oppover, så kan du se stadig mer. Stopp opp av og til og nyt panoramaet rundt deg. For hver eneste meter du erobrer, så får du bedre oversikt, og du bør bruke den til å oppdage ting som du så langt i livet ikke har lagt merke til.

Lytt til- og respekter kroppen din

Du kan kun bestige fjelltopper dersom du gir kroppen din den oppmerksomhet den fortjener. Du har all den tid du trenger, så lenge du klatrer uten å forlange det umulige. Hvis du klatrer for fort, øker sjansen for at du blir utslitt og må gi opp før du når målet. Klatrer du for sakte, vil mørket innhente deg , og du vil gå deg bort. Nyt utsikten og alt det omgivelsene byr på, men fortsett alltid å klatre.

Vær alltid forberedt på å ”gå litt til”

Veien til toppen er alltid lengre enn du tror. Ikke lur deg selv, øyeblikket - hvor alt som virket nært fremdeles er fjernt og uoverkommelig - vil komme. Men ettersom du er innstilt på å gå litt til, så er ikke dette et problem.

Glede når du når toppen

Gråt, klapp i hendene eller rop av glede. La vinden – for det blåser alltid på toppen – fylle lunger og rense sinn. Det føles godt! Det som før var en drøm eller en fjern visjon, er nå en del av deg. Du klarte det!

Fortell din historie

Fortell din historie - vær et eksempel. Fortell alle at det er mulig. Folk rundt deg vil bli inspirert og fatte mot til å klatre sine egne fjell.

Med ønske om en riktig god helg, gjerne på toppen av fjellet!

T

Ikke akkurat høy og mørk..

(Virkeligheten kan være ganske brutal!)

Kjære venner,

Jeg har vel egentlig aldri vært særlig høy og mørk. Det måtte jo i så fall være hvis jeg hadde skrudd av lyset og stilt meg på en passelig høy krakk. Men det ville vært juks og fanteri, og slikt driver jeg ikke med. Men inni meg er jeg til tider både, ung, lovende, høy og mystisk mørk. Det er rart med hvordan det kan være.

Ikke nevneverdig høy og mørk..

Jeg  startet det nye året med en ubarmhjertig realitetsorientering.

Noen ganger er politiets passkontor på Stokke utenfor Tønsberg  en gedigen smeltedigel av kultur, farger og historier. Både høye og mørke. Jeg fikk mitt nummer i køen, og betraktet menneskene rundt meg mens jeg tålmodig ventet på min tur. Her var det blåbleke og tause nordlendinger som skulle hente pass for å dra på charterferie til Gran Canaria og barnefamilier på størrelse med håndballag, der alle snakket i munnen på hverandre på et språk jeg ikke forsto noe særlig av.  De var mørke, men ikke spesielt høye. Noen snakket kanskje polsk med hverandre, og en eldgammel mann ventet sammen med  sønnen sin.  Klærne var fargerike og fremmede, og jeg innbilte meg  at den gamle ville hjem for å besøke familie som han ikke hatt sett på aldri så lenge. Kanskje i Pakistan eller Afghanistan. Sønnen var ganske høy og mørk. En kvinne kledd i noe som mest av alt minnet om et stort kongeblått sjal, med en barnevogn som bare var ørlite grann mindre enn en Fiat 500.  Sør-Amerika, tenkte jeg. Mørk, men definitivt ikke nevneverdig høy.  Og sånn gikk tiden..

486 lyste opp på tavla, noe plinget infernalsk langt inn i ryggraden min, og jeg fikk beskjed om å pelle meg bort til skranke nummer 8. Jeg reiste meg, smilte til de blåbleke og tause, fant døren og gledet meg allerede til å reise til Italia med Sidsel, Tom og det nye passet mitt. Damen bak skranken var myndig og imøtekommende, og noe i min underbevissthet merket seg umiddelbart at hun var usedvanlig høy og mørk.

Seremonien og rutinene knyttet til  det å få seg et nytt pass er  ganske strømlinjeformede og effektive . Min myndige og usedvanlig høye og mørke venninne gjorde unna identifikasjon, fotografering og all nødvendig smalltalk på et øyeblikk. – Høyde?, spurte hun,  og målte meg vennlig med øynene.  Dette  var antageligvis min gylne mulighet til å  ta steget opp på den tidligere omtalte krakken. Men jeg valgte å være ærlig. 178 centimeter. Ikke akkurat høy..

Så fikk jeg et skjema i hånden, og beskjed om å sjekke at alt stemte. I den virkelige verden gjør det jo sjelden det. Men bildet var av meg, adressen var riktig og den myndige hadde fått med seg mine middelmådige 178. På linjen under sto det noe om hårfarge, og damen i skranken hadde foretatt sin egen nådeløse vurdering. Gråsprengt, sto det! Jeg gikk mentalt sett i knestående og signerte på stedet.

Tenk å kalle folk slikt? I disse tider der vi alle er litt Charlie, og er voldsomt sensitive når det gjelder mobbing av både det ene og det andre slaget.

Virkelighet er tøffe greier, men vi kortvokste og gråsprengte må bare riste det av oss og gå videre. Inni oss er vi fremdeles ganske høye og mørke..

Med ønske om at 2015  kommer sterkere tilbake etter hvert!

T