En tigger på brygga i Tønsberg.

(Ville du kjent igjen en engel?)


Kjære Venner,


Jeg traff ham på brygga i Tønsberg. En gutt midt i 20-årene. Dogeribukse, genser og vindjakke. Urolige og flakkende øyne. Et pappbeger i hånden.



–Noen småpenger til mat?

Jeg ble revet ut av den komfortable og dovne rusle på brygga og lete etter en plass i solen - stemningen som jeg var i.

Han fikk litt penger, takket og virret videre bortover bryggen. Jeg ble sittende i solen med mat og mange tanker.

Penger til mat eller narkotika? Organisert tigging? Er det ”riktig” å gi penger, eller bør man la det være?

Han så ut til å være en ganske vanlig gutt. Hvilken trist historie er det som gjør at han nedverdiger seg til å tigge på denne måten?

Jeg spiste opp maten og myste mot solen. Litt preget av det jeg hadde sett.

Alt dette får meg til å tenke på en liten historie jeg har lest.

Historien om munken som ville kommunisere med englene.

En munk mediterte alene i ørkenen da en tigger plutselig dukker opp og setter seg ved siden av ham.

–Jeg trenger mat.

Munken – som er i ferd med å oppnå åndelig harmoni og likevekt – svarer ikke.

–Jeg er sulten, og trenger mat, gjentar tiggeren.

–Gå inn til byen og spør noen der. Kan du ikke se at du forstyrrer meg? Jeg forsøker å kommunisere med englene.

–Mesteren satte seg selv lavere enn menneskene, han vasket deres føtter, ga sitt liv og ingen gjenkjente ham, svarte tiggeren.

- Ikke forstyrr!

–Den som sier at han elsker gud - men som ikke ser-, og glemmer sin bror, han lyver.

Og tiggeren forvandlet seg til en engel.

–Så synd, du klarte det nesten, kommenterte han lavt før han dro.

Jeg vet ikke om gutten med pappbegeret virkelig skulle bruke pengene på mat, og jeg aner ingen ting om hans problemer eller hans historie.

Men jeg vet at han er noens sønn, kanskje bror, kjæreste eller venn. Jeg vet at også han har håp, drømmer og tanker. Menneskeverd.

Så uansett hva jeg velger å putte i pappbegeret hans, så må jeg møte ham som menneske, se ham i øynene. Det handler om anstendighet og respekt. Og det trenger vi alle sammen, både folk og engler.

Med ønske om en god helg!

T

Berserk

(Om vikinger, berserker og en skranglete skald..)


Kjære Venner,


Vi drar på fredag. Til Dublin for å spille poker, Elgen og jeg. Det er jo en rimelig fredsommelig greie. Det som eventuelt måtte tvinge seg fram av frustrasjon og aggressivitet, skal vi klare å tøyle på en sivilisert måte.



Sånn har det ikke alltid vært. Jeg mener, på de engelske øyene fikk man ganske tidlig erfare at besøkende nordmenn sjelden var gode nyheter. Allerede i 793 gikk norske vikinger i land på den lille øye Lindisfarne, nordøst i England. På godt vikingvis ble klosteret skjendet, munkene drept og alt av gull, sølv og andre verdisaker ble røvet. Jeg ser vel ikke bort fra at det ble tatt en trell eller to også. Vikingene tok bra for seg. Dette var før snillisme og selvgodhet ble de fremste kjennetegn på vårt lille folk.

Så fulgte 250 år med det vi kaller vikingtid. Og akkurat det kan man mene mye forskjellige om. Noen vil kanskje hevde at det var vår storhetstid, mens andre vil si at det var noe barbariske greier. Antageligvis har begge parter litt rett.

Vikingene likte å reise, og satt stor pris på å treffe nye mennesker og oppleve til dels eksotiske og fremmede steder. Ikke sjelden endte man opp med å underkue de menneskene man møtte og legge beslag på både deres eiendeler og land. Utsiktene til grov og stump vold kan virke svært overtalende på noen og enhver.

Vikingene reise over hele Europa, sveivet gjerne innom Island, kysten av Frankrike og Konstantinopel. Noen skal visstnok ha endt opp i Amerika, mens ganske mange besøkte de engelske øyene. Ofte og mye. Vikingene reise med båt, og var noen kløppere på å bygge vikingskip. Lette, raske båter som enkelt kunne seile opp på stranden. Hvis man for eksempel ønsket å overraske noen. Og det gjorde jo gjerne vikingene – de kom overraskende – og de gikk sjelden stille i dørene.

Det å gå berserk var visstnok en hedersbetegnelse for en garvet viking. Helt konkret innebar det at vikingen hisset seg opp til et slikt raseri og en slik galskap at man blodtørstig angrep alt som rørte på seg uten å være hemmet av verken tanken på egen eller andres sikkerhet. Berserkene var krigerlauget til vikingene – ”creme de´la creme” – skikkelige bråkmakere og mest sannsynlig det som man i medisinske termer ville ha omtalt som reinspikka psykopater. Sjarmerende gutter. Glad i både mjød og uspiselige sopparter.

Men, nå var det ikke bare fyll, vold og barbarisk atferd med disse vikingene. Jeg har jo allerede nevnt at de var strålende båtbyggere, og i tillegg hadde de sine egne guder. En hel haug av dem – til alle tenkelige formål og situasjoner. Videre var de gamle vikingene svært glad i fargerike og gode historier. Det ble nedtegnet sagaer og kvad om både det ene og det andre, og det var lagt fra sjelden at de tøffeste vikingguttene hadde med sine egne skalder. Fantastiske historier ble både skrevet og fortalt.

Og sånn gikk vikingtiden sin gang – man oppdaget nye steder, plyndret, sloss og byttet på å være konge. Det hele startet med overfallet på Lindisfarne, og den siste store vikingkongen, Magnus Berrføtt ble tatt av dage i Irland i 1103. Det var slagsmål, nær sagt som vanlig, og Magnus døde med støvlene på. Det siste er det selvfølgelig all mulig grunn til å være usikker på. Historikerne har mange forklaringer på navnet Berrføtt. Det kan ha vært at han kriget med bare legger, var kledd i kilt , eller at han som de irske krigerne likte å ri barfot. Uansett, så var dette slutten på den store viking-epoken. Og det sluttet altså i Irland. Magnus Berrføtt var for øvrig en sint, aggressiv og noe i overkant frisk type. Konge fra 1073, og antagelig av den oppfatning at enhver konflikt kunne løses med en real runde med vold og tvang.

På fredag drar Elgen og jeg tilbake til Dublin. Med Ryanair. Vi har fredelige hensikten i sinnet og varme sko på beina. Og jeg tenker for meg selv at det er godt vi besøker Dublin først nå. 1.000 år tilbake i tid – det hadde vært en særdeles ubehagelig og lang sjøreise – og Elgen hadde med sin robuste og ruvende fremtoning garantert blitt forvekslet med en særs høyreist vikinghøvding. Kanskje en berserk. Jeg ville nok – da som nå – blitt tatt for å være en skranglete skald. Høy på mjød og sopp som man skal ligge langt unna.

Pokerlag i Dublin. Kanskje vikingtiden allikevel ikke er helt over?


Skjebnen – alt endrer seg..

Det finnes saker og ting som er viktigere enn kortspill. Livet er spennende og skjebnen er utilregnelig. Så ble det ikke poker og Dublin som planlagt. En meget høyreist vikinghøvding og hans skald kommer ikke på besøk denne gangen. Petter, Aylar, Oscar Wilde, Bono og alle andre Dublinere kan sove trygt. Enn så lenge..

Med ønske om en god helg, helt fri for berserk og slikt.

T

Elgen, Petter, Aylar og jeg.

(Det store pokerlaget)


Kjære Venner!


Når livets store muligheter byr seg fram – på de mest fantasifulle og nær sagt skamløse måter – da gjelder det å kjenne sin besøkelsestid.

Jeg mener, hadde noen bare så mye som antydet til meg muligheten for at Elgen og jeg skulle delta i et norgesmesterskap sammen med guder som Petter Northug og Aylar (kanske ikke så gudete, men allikevel..), så hadde jeg åpenbart avfeid det hele som usammenhengende fyllerør av det mest deliriske slaget. Det finnes jo visse grenser. Tross alt.



Kjære venner – dette handler helt åpenbart ikke om ski. Godt er det. Elgen liker det ikke, jeg er helt ubrukelig og Aylar er sikkert ikke der hun heller.

Nei, vi snakker om norgesmesterskapet i poker! Dette fine og sterkt undervurderte stevnet går av stabelen i Dublin nå i slutten av mars. Petter og Aylar skal være med, og både Elgen og jeg gjenkjenner en god og lysende mulighet når vi ser den. Det er jo mye mulig at det ikke blir fete pengepremier og skinnende kongepokaler, men uansett ser jeg for meg at det kommer til å bli riverdance og et rikt utvalg av irske puber.

Osvar Wilde – en av Dublins store sønner – sa noe slikt som ”Vi ligger alle i rennesteinen, men noen av oss ser på stjernene.” Godt sagt. Og jeg liker å tro at min venn og jeg kommer til å se på stjernene i Dublin. Men man vet jo aldri. Livet er en meget usikker affære. På mange måter er det ren og skjær gambling, ikke så helt ulikt et rimelig vellykket pokerlag.

Det var et stort pokerlag i Høyjord. Ikke så eksotisk rent geografisk sett, synes du kanskje. Men sånn er det av og til, både i livet og med pokerlag. Noen ganger er det samba på en strand i Rio de Janeiro eller pub-til-pub i Temple Bar , mens du andre ganger – som regel – befinner deg i mørket i Høyjord.

Men jeg var ikke alene i mørket i Høyjord. Jeg kom til de jeg ser på som mine. Elgen, Harald, Tore og resten av klanen. Og det er alltid godt å se venner, både i livet og i store pokerlag. Men det var mange der jeg ikke kjente fra før også. De kom fra den store verden utenfor Høyjord, fra Kodal, Vivestad og Revetal. Det var kanskje noen fra Andebu der, og selv Sandefjord var representert. Høyjord var en smeltedigel denne kvelden, og sånn er det jo noen ganger, både i livet og med store pokerlag.

Mens vi alle har det til felles at vi har fått livet i gave, så starter vi da også med et likt antall sjetonger i dette store pokerlaget. Noen av oss kunne sikkert ha tenkt oss litt ekstra, men sånn blir det bare ikke. Vi stiller til start med det vi har – både i livet og i dette store pokerfellesskapet.

Og så begynner livet og pokerspillet.. Vår variant er Texas Hold`em, det vil si at det er 5 kort åpent på bordet mens hver spiller sitter med 2 kort på hånden. Og akkurat som det kan være i livet ellers, så er også pokerspillet fullt av regler og normer for hva som er anstendig og god oppførsel. De fleste av oss kommer jo fra møblerte hjem. Tross alt..

Vi får alle sammen kort fra den samme kortstokken. Det stokkes og deles hele kvelden, og det er neppe noen grunn til å tro at det er noen som i det store og hele får mye bedre kort enn andre. Litt heldig her og litt uheldig der, det jevner seg ut. Og sånn er det vel ofte i livet også, tenker jeg. Noen ganger får vi servert gode muligheter, mens vi andre ganger synes at utgangspunktet er ganske elendig. Men i det store og hele er det vel ganske få som er født med gullhår nedentil eller som systematisk motarbeides av alle høyere makter.

Men både i pokerlaget og i livet, så får vi alle en rekke muligheter. Men om mulighetene er tilstede for alle, så er forskjellen stor når det gjelder hvordan vi tar vare på sjansene våre. Og etter ganske mange mørke – og noen lyse – kvelder i Høyjord, så har jeg kommet til den erkjennelse at det som skiller en god pokerspiller fra middelmådigheten eller rett ut sagt den begredelige, er evnen til å vite når man skal satse og når man skal gi seg.

Det er så enkelt – både i poker og i livet – at man bare må vite når man skal gi gass og når det er fornuftig å bruke bremsen. Alle som opplever suksess i livet, har på et gitt tidspunkt fått en mulighet, sett potensialet og har gitt full gass . På det samme vis kan vi konstatere at det lett går til hundene hvis vi ikke bremser ved gitte anledninger.

Men hvordan vet man når man skal gi gass eller bremse? Spør ikke meg. Jeg vet bare at mulighetene er der ute – i livet og ved pokerbordet – og at alle som lykkes og får til det de drømmer om, har bestemt seg for enten å gi gass eller bremse. Satse høyt eller kaste kortene.

Og det interessante er i grunnen ikke hvorfor du velger å gjøre som du gjør, men heller at du bestemmer deg for noe idet muligheten dukker opp.

Slik skapes store forretningskvinner, presidenter i Amerika, fotballstjerner, strålende musikere, hverdagshelter og seierherren i det store pokerlaget i Høyjord. Og alle sammen har det til felles at de ga gass på riktig mulighet, og brukte bremsene der det var fornuftig.

Livet – og pokerlaget i Høyjord går sin gang. Det prates, røykes og drikkes. Muligheter kommer og går. Det er dem av oss som ikke vet når vi skal bremse eller gi gass, vi lar være å satse på gode muligheter og skjønner heller ikke alltid når det er på tide å kaste kortene. Det går en stund, men så er sjetongene borte og pokerlaget er over for vårt vedkommende.

Til slutt, antagelig en gang langt ut på natten, sitter det en spiller igjen med alle sjetongene. Det er vinneren av det store pokerlaget i Høyjord. Og det er ikke så helt ulikt livet, tenker jeg. Det er nok av dem som synes å tro at den som har mest penger igjen når han dør, er den som har vunnet. Jeg er vel ikke helt sikker på det, men jeg både håper og tror at livet og store pokerlag er litt forskjellig når det kommer til dette punktet. Det vil vise seg.

- Poker er enkelt, sier Harald.

Mulig det, hvis du vet når du skal gi gass og når du skal kaste kortene. Jeg takker for meg, går ut i natten og konstaterer at det er vår i Høyjord.

Om en drøy uke drar vi til Dublin. Det blir stas. Vi burde antagelig lagt oss i hardtrening. Dratt opp i høyden og jobbet i tunge og slitsomme intervaller. Det kommer ikke til å skje. Vi er ikke sånn. Det er bare å gi gass..

Med ønske om en god helg!

T

Min venn, Elgen!

(Om Jomfru Maria, en ujålete munk og en gigantisk storebror)


Kjære venner,

Det var aldri helt åpenbart at vi skulle finne hverandre. Noen vennskap lar seg vanskelig forklare ut fra tingenes tilsynelatende tilstand. Men allikevel er det noen ganger slik at livet formelig insisterer på at det er sånn det må være. Jeg både undrer og gleder meg over det.



Tønsberg Handelsgymnasium – Handelsskolen – skolestart 1982. Jeg var 16 og nyinnflyttet fra vestlandet. Kjente ikke et eneste menneske i klasserommet, og tok dette med skolestart voldsomt på alvor. Hvit skjorte, slips og en rank holdning som helt definitivt må ha send ut klare signaler om at jeg var usedvanlig rastløs og klar der nede i startgropen.

Billedlig sett hadde jeg et imponerende stort og blankpolert rødt eple på pulten, jeg var proppfull av både gode spørsmål og brukbare svar, og mine intensjoner var å gi full gass fra aller første øyeblikk.

Pulten bak meg var ledig, og han opprettet base der. Han satt seg ikke bare ned på stolen som oss andre. Det ville være direkte misvisende å skape det bildet i hodet på dere. Morten var på alle måter en ruvende skikkelse. Allerede da. Omtrent 2 meter høy og med en BMI som bar bud om at den karen ikke flørtet unødvendig med trendy påfunn som jogging og trimstudio. Uryddig hårpryd og et antrekk som var kronet med en sliten olajakke med ACDC formelig tatovert over hele ryggtavlen.

Neida, han satt seg ikke bare ned, som alle oss andre. Han formelig skrudde den enorme kroppen sin ned på stolen, i en slik positur at han nærmest ble liggende også under pulten min. Regnskapslærer Kaldager, med grå lagerfrakk og store strikker rundt bøkene, ga da også klar beskjed “Rett deg opp! Du ser ut som en plastpose i Guds natur.”

Elgen og jeg var ikke akkurat like som to draper vann. Ikke da heller. Men livet har som sagt insistert på at vi ikke skal være fremmede, og dette selv om våre veivalg har tatt oss med på til dels ganske forskjellige og krevende utflukter. Nå har vi, sånn rent statistisk sett, kommet omtrent halvveis i dette spennende realityshowet. Vi har gått på en smell eller to, og er kanskje ikke så blankpolerte lenger, noe vi antagelig heller aldri var.

Men jeg setter fremdeles stor pris på Morten. Elgen. Det er en egen letthet over det å være sammen med ham. Det er som å ha en gigantisk storebror, en som man ikke nødvendigvis trenger å si så mye til, men som man allikevel trives i selskap med.

Jeg opplever at jeg stadig setter større pris på det oppriktige, det enkle og ujålete. Det er fint at ting bare er som de er noen ganger. Må alt være så perfekt og flott bestandig?

La meg få dele en liten spansk historie med dere..

Jomfru Maria , med det lille Jesusbarnet i armene sine, steg ned til jorden for å besøke et kloster. Munkene gledet seg, og de stilte opp på en lang rekke for å hilse Jomfruen og vise sin respekt. En av munkene deklarerte latinsk poesi, en annen viste frem vakre håndlagede illustrasjoner, og en fortalte historier om glemte helgener. På enden av rekken sto det en forsiktig og ydmyk munk som aldri hadde fått muligheten til å lære av de vise menn av hans tid. Hans foreldre var enkle og vanlige mennesker som jobbet på et omreisende sirkus.

Da det ble hans tur, ønsket munkene å avslutte møtet med Jomfruen. De var redd for at den forsiktige munken ville ødelegge det flotte inntrykket som de hadde bygget opp. Men også han ønsket å vise sin kjærlighet og respekt for Jomfruen. Brydd, tydelig preget av mistroen fra sine brødre, tok han fram noen appelsiner fra lommene og begynte å kaste dem opp i lufta – sjonglerte med dem akkurat som hans foreldre hadde lært ham på sirkuset.

Det var først da det lille Jesus-barnet smilte og klappet i hendene. Og det var kun mot den ydmyke og enkle munken at Jomfru Maria strakte ut sine armer og lot ham få lov til å holde barnet en liten stund.

Jeg har ikke peiling på hva denne historien egentlig betyr, men jeg liker bildet, og tror at det forteller oss noe om det å være tro mot oss selv.

Venner kommer i mange former, utgaver og versjoner. Noen er som skjøre ballerinaer helt uten behov for å ytre seg, mens andre er som påfugler der de nyter seg selv i fulle drag. Og noen ganske få er som Elgen, en gigantisk storebror med uryddig kroppsholdning og tvilsom olajakke. Uansett, det gjelder å sette pris på dem. Sette pris på dem akkurat som de er.

Men nå skal jeg øve meg på å sjonglere med appelsiner – ønsker deg en god helg!


T