Drømmen om Zorba

(Litt mer galskap? )

Kjære Venner,

En av livets tilfeldigheter – skjebnen – eller rett og slett reinspikka uflaks – har ledet meg inn på ”the road less traveled by”. Og jeg er langt på vei enig med Robert Frost når han skriver at ”that has made all the difference”. Jeg har opplevd -og lært noe, og har møtt mange mennesker som ikke ville glidd inn uten friksjon i min tidligere så blankpolerte tilværelse.

Jeg er ikke sikker, men jeg tror at jeg begynner å ane konturene av livet..

Jeg begynner å fornemme hva som skal til.. Og etter å ha brukt så mye tid og krefter på å følge spillereglene og være flink, så er det litt befriende å registrere at det kanskje er galskap og litt uansvarlighet som trengs.

Ganske ofte drømmer jeg om Zorba..

Jeg er heldig - min drøm er filmatisert. Basert på en roman av Nikos Kazantzakis, så ble filmen ”Zorba the greek” sluppet i 1964. Drømmen er i svart/hvitt, innspilt på Kreta. Musikk av Mikis Theodorakis og med en overveldende og fantastisk Anthony Quinn i rollen som Alexis Zorba. Filmen fikk 3 Oscars. Jeg har sett den så mange ganger at jeg nesten ikke trenger DVDen lenger. Det er nok å lukke øynene..

Handlingen er enkel og dramatisk . Den unge engelskmannen som kommer til Kreta og møter Alexis Zorba. En kontrollert ung mann som i hovedsak har vært observatør til – og ikke deltager i – livet. Zorba er voldsom. Han er full av drømmer, følelser, tanker og liv. Zorba danser når han er glad og når sorgen er stor. ”Hva kan en mann gjøre når han er breddfull? Sprekke?” Zorba danser.

Zorba lever med hjertet utenpå kroppen og balanserer uten sikkerhetsnett. Basil – den steniske unge engelskmannen tar langsomt innover seg Zorbas visdom.

Gjennom hele filmen jobber de sammen for å lage en taubane for å transportere tømmer fra fjellet ned til vannet.

Filmens siste del er en udødelig klassiker. ”Sirtaki”, eller ”Zorbas dans”. Sirtaki er ikke, som mange tror, original gresk folkemusikk. Den er komponert spesielt for filmen, med utgangspunkt i tradisjonell hasapiko, ”slakterens dans”. Men vi kjenner den som Zorbas dans, og den holdes i live hver eneste kveld på alle verdens greske tavernaer.

Basil og Zorba har akkurat konstatert at prosjektet deres har gått til helvete. På første klasse – med et utrolig sirkus! De sitter på den vakre stranda ved landsbyen Stavros. Zorba ler og gir råd om livet ; ”En mann trenger litt galskap.. Uten det kan han aldri kutte fortøyningen og bli fri!”

Og så danser de – Zorba og engelskmannen…

Og ganske ofte drømmer jeg om Zorba. Litt mer galskap. Delta mer og observere mindre, modigere og friere. Uten fortøyning.

Med ønske om en riktig god helg!

T

Nyt drømmen du også - sjekk linken (mye lyd er bra):

Zorbas dans

Et alternativ – rendyrket galskap:

En helt annen dans

Skrivesperre!!

(Om kreative djevler, elefanter og mektige ideer.)

Kjære Venner,

Jeg har pådratt meg et særdeles stygt tilfelle av skrivesperre. Sitter her, fjetret foran skjermen, og venter på at all verdens storartede ideer og innfall skal ramle ned i hodet på meg. Men det skjer rett og slett bare ikke. Jeg sitter her med ”sauestirra”, og føler at tomheten romler rundt i skallen på meg. Definitivt skrivesperre, noe som er særdeles ubehagelig for både intellekt og sjelsevner. Sett i forhold til livets virkelig store ubehageligheter og problemer, for eksempel testikkelkreft eller sultkatastrofer i land på ukurante kontinent, så er det jo selvfølgelig ikke all verdens å sutre over. Men det er nå tross alt min skrivesperre da, og det gir ingen lystige vibber. Og dermed har vi det gående.

Skrivesperre - særdeles ubehagelig..

Og det er jo ikke det at jeg ikke har prøvd. For det har jeg virkelig. Og man vil jo så  gjerne få til noe som til forveksling kan minne om interessant, underholdende og lesverdig. Men ikke i dag.

- Det er bare middelmådigheter som alltid er på topp! Jeg vet ikke hvilken tøysekopp som fikk seg til å si dette, men uansett tar jeg det nå ukritisk til meg i denne voldsomt tunge stunden. Alle trenger en sutteklut.

Uansett – skrivesperre eller ikke;

Få ting imponerer meg så mye som mennesker med voldsom og tilsynelatende utømmelig kreativitet – folk som ut av luft og ingenting komponerer musikk for sjelen din, skriver fantastiske bøker, maler bilder du ikke kan glemme eller tegner hus som vi drømmer om å leve i.  De som får ideer og innfall som resten av oss aldri er i nærheten av. Rå skaperkraft og –vilje.

Og det trenger ikke nødvendigvis være så glamorøst. Du finner mennesker som kontinuerlig tenker nye tanker og skaper noe  over alt. Det kan være en kollega på jobben, hun eller han som alltid renner over av gode forslag. Eller det kan være en av foreldrene i utvalget på skolen. Vedkommende som alltid har tanker om hvordan man kan løse mer eller mindre krevende oppgaver. Kanskje noen av dine venner, de som alltid har nye og gode forslag, de som alltid  presser grenser og søker nye og spennende opplevelser.

De finnes over alt disse kreative menneskene, og noen ganger tar jeg meg selv i å studere dem mens jeg beundrende tenker høyt – ”Du er en kreativ djevel!”

Vel, finnes det slike? Kreative djevler?

Det hender at jeg sliter litt med å finne noe nytt å skrive om, og da tror jeg bestemt at kreativitet har noe med tanker og  ideer å gjøre. Det gjelder å få en god ide. Eller å få så mange gode ideer som overhodet mulig før man begynner å sortere. Kreative mennesker skal være litt hektiske, tilsynelatende uorganiserte og kaoselskende.. Kreativitet er en egenskap. Noen har fått i bøtter og spann, mens andre sto alt for langt bak i køen når det skulle deles ut. Mange er  temmelig overbevist om at  det er slik det henger sammen. Noen er kreative, andre er det ikke. Jeg er ikke så sikker på at det er så enkelt..

Det er altså viktig å få gode ideer. Men hva er egentlig en ide? Tenk på det. Selve ordet er litt problematisk. Det er litt magisk, vi vet ikke helt hva det er. Det er en slags plutselig frigjørende tanke, noe som faller på plass. Det er forventet at vi skal la oss begeistre av gode ideer. Bli utfordret.

Kanskje er det slik at en god idè  er som en sommerfugl som plutselig lander på skrivebordet ditt. Det er ikke du som får det til å skje. Det er heller som om noe kommer til deg. Du får en idè. Men du kan ikke bare vente på at kreativiteten skal slå ut i blomst, at sommerfuglen skal lande. Du må legge ting til rette – sørge for at du har plass på skrivebordet hvor en sommerfugl får lyst til å lande. Og du må ha tid til å se at den lander der. Det handler om ønsker og oppmerksomhet. Ro til å se. Er sommerfuglen stygg eller vakker? Er det en god idè? Kreativiteten er  et merkelig vesen.

Michelangelo var en  italiensk kunstner som levde på 1400-tallet. Et enormt multitalent – maler, arkitekt og poet. Men kanskje best kjent som skulptør eller billedhugger. Han har laget marmorskulpturen ”Peter” som man finner i Basilikaen i Roma, og han har utsmykket det Sixtinske kapell. Il divino – den guddommelige -  var en intens  skaperånd.

Michelangelo ble en gang spurt hvordan han kunne klare å skape så fantastisk vakre skulpturer. 

-  Det er veldig enkelt”, svarte han. Når jeg ser på denne enorme blokken med marmor, så ser jeg skulpturen i den. Alt jeg trenger å gjøre, er å fjerne det som ikke hører til.

Neida, for all del, det er ikke verre enn det.  Kreativitet! Her snakker vi om seriøst store sommerfugler. På størrelse med små elefanter..  Hvis det da ikke er slik at det faktisk finnes kreative djevler?!

Med ønske om en god helg!

T

Noen må ta ansvar..

 (Kaizen - om det å bli bedre )

Kjære Venner,

11.mars 2011 ba den japanske statsministeren Naoto Kan det japanske folket om unnskyldning. På TV – i beste sendetid – bukket han foran pressen og Japan og ba om unnskyldning for at han hadde sviktet. Fukushima-reaktoren var i ferd med å smelte ned – radioaktive utslipp var et faktum.

- Jeg har sviktet. Unnskyld

Denne uken  har det til stadighet blitt snakket om det å ta ansvar. Pekefingrene er rettet både her og der, og det er denne litt ubestemmelige ”noen” som må ta ansvar. Er det mange som mener.

Pratet om ”noen” og ansvar startet helt i begynnelsen av uken. De rakk bare så vidt å skvette litt vann på den olympiske flammen i London, før det var opptil flere oppvakte sportsjournalister og andre profiler som hadde tatt seg bryderiet med å oppsummere den norske innsatsen i stevnet. Det ble jo ikke så mange medaljer, og noen ville kanskje være så sjofle at de fikk seg til å si at ”det hadde vært mye skrik og lite ull” fra den norske Olympiatoppen.  Jeg orker ikke engang tenke på hva hver av disse medaljene har kostet i kroner og øre.. Uansett – jeg har skjønt det slik at det er mange som er skuffet – og det er dem som nå blåser seg opp og forlanger at ”noen” må ta ansvar.

Kanskje er det slik at toppidrettssjefen ender opp med å bli definert som denne ”noen”.  Før han vet ordet av det, så kan han komme til å bli hengt på korset, som straff for slett medalje-fangst og til skrekk og advarsel for kommende idrettssjefer som våger å legge hodet på blokken. Tøffe tak. Men vil det gjøre oss bedre?

Mens idrett og OL bare er underholdning og gøy, så var det langt mer alvorlig da 22.juli kommisjonen la fram sin rapport. Det var ganske sterk kost, og man trenger ikke være særlig skarp for å forstå at noe har gått forferdelig galt. Det er ganske mange ting som ikke har fungert slik det burde fungere.

Og igjen blir det snakk om at denne ”noen” må ta ansvar. Man er til dels voldsomt uenige om hvem noen er. Er det Jens, Politidirektøren, regjeringen eller tafatte statsråder? Eller kanskje alle sammen?

Og,  jeg lurer litt på.. Hva innebærer det egentlig ”å ta ansvar”. Betyr det at man bare gir opp, forlater åstedet og lar andre fikse skaden, eller betyr det å ordne opp at man blir værende for å rette opp i det som gikk galt? Vi ønsker jo å forbedre det som var dårlig, og alt starter med at det tas ansvar. Gjerne  av ”noen”..

I første omgang er det i all hovedsak en ganske omfattende øvelse i kunsten å legge seg flat. Helt flat. Noen er flinkere til dette enn andre.  Men jeg klarer ikke å bli kvitt følelsen av at det på et eller annet plan foregår et spill. Ikke helt ulikt kortleken ”Svarte-Per” .. Om dette er et godt grunnlag for forbedring og utvikling, skal få være usagt.

Japanerne har et begrep som heter ”kaizen”. Det betyr noe slikt som ”kontinuerlig forbedring”, og det er en filosofi om at man alltid skal se etter nye muligheter for å gjøre systemer og prosesser  bedre. Dette ble innført rett etter andre verdenskrig, og i dag er det en etablert del av tankesettet og arbeidsmetoden i helsevesenet, regjering, banker, industri og andre typer næring.

Kaizen gjelder alle funksjoner – hele systemet – og involverer både ledere og medarbeidere.

Med dette fokuset , så er det ingen prestisje som går tapt når man vurderer og endrer etablerte rutiner og måter å gjøre ting på. Tvert imot. Det forventes at man  ustanselig skal vurdere seg selv og bli bedre. Kontinuerlig forbedring.

Kanskje noen burde sørge for at vi får litt mer kaizen-stemning inn i både politi, ledelse og regjering?

I mars 2011, etter et jordskjelv og en tsunami, så opplevde Japan Fukushima-krisen. Nedsmelting og lekkasje i et stort atomkraftverk. Radioaktiv stråling. Krise. Kjernen var i ferd med å smelte ned, og systemene for ventilering og nedkjøling var slått ut av den kraftige tsunamien som hadde skyllet inn over dem.

Sjefen for reaktoren ville vente til radioaktiviteten gikk ned før han sendte inn arbeidere for å fikse de manuelle ventilene.

Historien er at statsminister Kan umiddelbart besøkte atomkraftverket for å sjekke hvordan reaktorsjef Muto taklet krisen. Det gjorde han ikke særlig bra.

Reaktorsjefen fikk en relativt sterk og klar melding fra statsministeren:

- Dette er ikke tiden for dilldall. Gjør det raskt, hva som enn må til.

En skiftleder meldte seg og gikk inn i kraftverket og stengte ventileringsventilene manuelt. Han ble utsatt for mer stråling enn et menneske under normale omstendigheter blir utsatt for gjennom 100 år.

Den totale katastrofe ble avverget, men  det var åpenbart at systemer og rutiner ikke hadde vært gode nok.

Japanerne gikk selvfølgelig umiddelbart i gang med å forbedre seg. Men først stakk altså Kan og Muto innom tv-studio.  Kan, i sin mørke og formelle dress og Muto i sine arbeidsklær. Det ble bukket dypt, blikket var senket i bakken  og statsminister Kan ba folket sitt om unnskyldning for at han hadde sviktet dem.  Han nektet å ta imot lønn til situasjonen ved klraftverket var trygg.

Statsminister Kan trakk seg fra sin stilling  noen måneder senere, i august. Fukushima-krisen og heftig økonomisk motgang ga ham få andre valgmuligheter. Reaktorsjef Muto vet jeg fint lite om.

I Japan jobbes det stadig med å forbedre sikkerheten og rutinene rundt atomkraftverkene.  De holder på hele tiden og søker de gode løsningene. De kaller det Kaizen, og det synes som om det er ganske mange som tar ansvar.

Jeg vet selvfølgelig ikke,  men tanken streifer meg; Kanskje vi burde ha litt mer kaizen-tendenser både i regjering, Olympiatopp og hos de som er ansvarlig for lov, orden og sikkerhet? Kanskje vi alle sammen skulle ha fokus på stadig å forbedre oss? Når alt kommer til alt, så er det jo du og jeg som er denne ”noen”. Vi må alle ta ansvar.

Med ønske om en god helg

T

"Det er typisk norsk å være god."

(Om et oppblåst selvbilde, litt ping pong og en enslig gullmedalje! )

Kjære Venner,

Det var i nyttårstalen i 1992 hun fikk seg til å si det. Daværende statsminister Gro Harlem Brundtland.  Og det var sikkert godt ment, inspirert av all medgangen på den tiden, men i ettertid så høres det i beste fall litt dumt og arrogant ut. Det var ikke hennes stolteste øyeblikk. Hva tenkte hun på?

Arrogant eller ikke, det er mulig at dette beskriver vår folkesjel og vårt selvbilde. Vi er et lite folk som lever i en mørk, kald og værbitt utkant av verden. Men vår selvtillit er til tider enorm. Vi tror virkelig at våre politikere kan svinge innom og megle fred i Midtøsten og skape ro på Sri Lanka, vi deler ut fredspriser til de underligste kandidater og mener at  klodens miljø skal berges fra Norge. Og hvis det norske fotballandslaget skulle vinne en kamp, mot en stormakt som Moldovia eller Island, så starter vi umiddelbart spekulasjoner om mesterskapstittel og verdensherredømme.

Typisk norsk?!

Vi har rikelig med selvtillit. Noen ganger lurer jeg på om vi har blitt litt uspiselige. For vi er definitivt ikke så god at det er noe å mase om. Kanskje litt selvgode?

Vinter OL er en svær greie for Norge og nordmenn.  Her konkurreres det i grener som er så spesielle og sære at det kun er vi fra nord og en liten håndfull andre nasjoner som gidder å drive idrett på et sånn passe nivå. Selvtilliten vår – den som er typisk norsk og god – innbiller seg at hele verden sitter i åndeløs spenning og følger utviklingen i et 30 kilometer langt skirenn eller ser på kombinert eller lengdeløp på skøyter.

Med litt godvilje, så kan jeg dog forstå at disse vintergreiene får det til å bruse i den særnorske folkesjelen. Til tider er stormannsgalskapen og selvgodheten nesten litt sjarmerende.

Det blir imidlertid fort litt merkelig når vi tar med oss dette kjekke selvbildet til sommer OL, et stevne som får vinterarrangementet til å fortone seg som et middelmådig kretsmesterskap til sammenligning.

I forkant av sommer OL i London  har jeg ut fra pressedekning og typisk norsk å være god-utsagn forstått det slik at hele verden egentlig bare er opptatt av håndball, litt roing og spydkastingen til Thorkildsen. Det var nærmest bare en høflig formalitet som gjorde det nødvendig for de norske håndballdamene å svippe over for å hente medaljene. Gull, må vite. Forøvrig regnet vi oss fort fram til at det også kom til å bli litt gull i roing, padling, skyting og ikke minst sykling. Norge ”eier” jo den sporten. Den eneste spenningen var vel egentlig hvor mange av pallplassene som kom til å bli rød, hvit og blå. Vi så vel heller ikke bort fra at det fort kunne bli medaljer i sandvolleyball også.

Kronprins Haakon mente – på sin vanlige sympatiske og diplomatiske måte at ”25 gull muligens var litt mye, og at 2 var litt lite.” Jo da.

Men nå er det i gang. Det har allerede holdt på en stund, og det er vel neppe å ta hardt i hvis man antyder at starten var relativt trang. Ikke god i det hele tatt, på ingen som helst måte norsk. Det viser seg at andre nasjoner også driver med idrett, og de vegrer seg åpenbart ikke for å utfordre oss i våre egne idrettsgrener. De ror fra oss, løper fra oss og  er frekke nok til å ignorere det norske verdensherredømmet i både sykling og håndball.

Det ble til dels mye snørr og tårer den første uken. Våre folk forlot stadion etter stadion med senket hode og dypt krenket selvbilde. Altvitende og ultranasjonalistiske sportsvitere  begynte etter hvert å lufte tanken om at Norge kanskje ikke kom til å bli den ledende stormakten  som man åpenbart hadde sett for seg i dette mesterskapet.

Noe av det som kanskje kommer som den sterkeste åpenbaringen for nordmenn som er vant til å anse seg selv for jordens navle, er alle de merkelige og nærmest  litt latterlige sportsgrenene  det konkurreres i.

Håndball, padling og roing er jo tross alt gedigne verdensidretter, men hva i herrens navn er nå alt dette maset om stuping, svømming,landhockey og ping pong?  Badminton. Anyone?

Her forleden var jeg usedvanlig tiltaksløs foran TV-skjermen. Jeg endte opp  med å se på bordtennis. Hva byr du meg? Kina mot Kina, to menn med navn det ikke er mulig å huske. De var lynraske og åpenbart meget dyktige.  Det hele var eksotisk og riktig så spennende. Litt lite norsk kanskje – det var ingen berusede middelaldrende mennesker utstyrt med mariusgenser, vikinghjelm og kubjeller på den fullsatte tribunen. De fleste så unektelig litt kinesiske ut, eller der omkring. Men de var veldig entusiastiske, og jeg tok meg selv i å undre meg over om det virkelig var så mange som maste seg så voldsomt opp over litt ping pong.  Men nå er jo jeg norsk – god – og godt vant til spektakulære saker som hopping i Holmenkollen og lange skiløp i utmarker som det er vanskelig å finne på kartet.

De to meget kapable ping pong-spillerne fra Kina holdt det gående, og jeg skjønte etter hvert at det var snakk om en kvartfinale eller noe i den gaten.  Men jeg syntes jo, ærlig talt, at det hele var litt merkelig og unorsk. Reporteren kunne imidlertid fortelle at akkurat denne kampen ble overført mer eller mindre direkte til omtrent 200 millioner kinesere. Til sammenligning vet jeg jo nå at ca 450.000 mennesker så håndballkampen mellom Norge og Brasil.  Kina har for øvrig vunnet samtlige disipliner i bordtennis i årets OL.

Kvelden rundet jeg av med en real runde landhockey. England spilte mot Pakistan. Igjen en sport som er totalt fremmed og ukjent for herrefolket fra Norge – absolutt ingen av dem som løpte rundt på banen hadde ski på beina eller het Løke, Herrem eller Snoroeggen. Men jeg skjønte det dit hen at det visstnok var noen titalls millioner mennesker som allikevel var levende opptatt av akkurat dette her. Selvfølgelig på litt ukurante og fjerntliggende steder, men dog..

I sommer OL samles hele verden, og dermed må vi bare konstatere at alt koker ned til et statistisk og matematisk spørsmål. De landene som har flest mennesker å rekruttere utøvere fra, vil før eller senere dominere idretten. Dette er selvfølgelig svært dårlige nyheter for selvgode nordmenn, men det er nå en gang slik at kineserne kan lete med lys og lykter blant nærmere 1.500 millioner mennesker for å finne fram til de beste svømmerne, turnerne, stuperne, badminton-akrobatene eller ping pong stjernene. Hvis kineserne bestemmer seg for å bli best i noe , så vil de statistikk sett lykkes med det. Det handler ikke om å være typisk norsk, kretsmester på Hedmarken eller selvgod. Så mange kinesere tar ikke feil!

Og medaljestatistikken lyver ikke. Det er Kina som dominerer lekene. De har tatt drøyt 80 medaljer, halvparten gull. USA henger på, mens Storbritannia og Korea prøver så godt de kan. Verdensmakten Norge finner vi på 35.plass, delt med Georgia. En hånd i været alle dere som klarer å peke ut det landet  på globusen! På samme nivå som Norge finner vi land som Etiopia, Slovenia, Den dominikanske republikk, Litauen og Grenada. Det er liksom vårt nabolag, vårt nivå. I det store og hele er det omtrent så gode vi er.

Men i kveld er det semifinale i håndball. Da sitter hele verden fjetret av spenning og venter på at Norge ettertrykkelig skal vise koreanerne og absolutt alle andre hvor skapet skal stå. 

Og da kan jo bare alle de kineserne ha det så godt.

Heia Norge!

Med ønske om en god helg

T