(- det blir ikke stort bedre..)
Kjære Venner,
Det har til tider vært en strålende sommer! Her i Tønsberg har det vært mye sol og noen ganger så varmt at man kun har hatt lyst til å sitte helt apatisk og nyte livet.
Noe av det fineste jeg gjør på slike dager, er å se på vannet. Og der er mangfoldet stort og inntrykkene mange. Dere kjenner allerede til min ”nær-Preben-opplevelse”. Og, om mulig, så har båtene i sommerukene vært enda større enn det de var før ferien Det har vært i overkant varmt for marineblå blazer, men forholdene har vært helt optimale for vel avkjølt champagne og gull-bikinier.
Nå skal jeg holde meg for god til å fortsette ”piskingen” av Preben. Men jeg kan ikke helt la være å undre meg over 3-fot-syken.. Venner og kjente - fra Tønsberg og andre steder som ikke er Bærum - som nyter livet på sjøen i virkelig store og råflotte båter. Skjønt, de fleste av dem snakker ikke så mye om gleden og nytelsen. Jeg hører ikke så mye om frihetsfølelse, sol som går ned i vannet og lange, varme kvelder der ungene bader fra båten. Følelsen av å være skipper på egen skute, med et liv uten klokke og PC med mobilt bredbånd.
Nei, ofte forteller mine Preben-aktige venner meg at båtferien var fin. Og så får jeg høre om neste års store prosjekt og lengsel. En Nimbus, Fairline eller Bavaria som er 3 fot lengre. De ser på meg med våte øyne, og forventer at jeg helt intuitivt skal kunne forestille meg hvor mye bedre alt vil bli da.
Hos meg er lyset på, men ingen er hjemme. Jeg tenker på Bendik. Gutten min. Han er 13 år, og tilbringer sommeren i sin røde Pioneer-jolle. Den er 8 fot lang, rød og etter hvert tydelig preget av massiv og iherdig bruk. En Tohatsu-påhenger yter 4 hestekrefter, og gir ”det røde lynet” en svimlende fart som umulig kan være langt fra 10-12 knop.
Bendik kjører fram og tilbake i sundet. Fram og tilbake. Fram og tilbake. Han inntar de merkeligste positurer og lener seg langt fram båten, alt i håp om å sprenge tidligere fartsrekorder. Han kjører fram og tilbake. Fram og tilbake. Ankrer opp, bader, kjøper noe fra gutten i isbåten og prater med kamerater (-som også kjører fram og tilbake, fram og tilbake i små joller med hylende påhengsmotorer).
Han fortsetter med å kjøre fram og tilbake helt til han blir kommandert inn for kvelden. Han er strålende fornøyd og litt solbrent – livet på sjøen er en fest. Lykken er en jolle på 8 fot med skranglete påhengsmotor!
Og kanskje blir ikke verken livet er båtlykken bedre enn dette. Vennene mine legger ut om drømmen på 50 fot mens jeg smiler og tenker på Bendik som kjører fram og tilbake. ”Kan du huske din første båt, og hvor stolt du var av den? ” ”Var ikke den sommeren fin?”
Jeg lover meg selv, at neste gang jeg fantaserer om noe som er større, hurtigere, bedre, tøffere eller mer luksuriøst – bil, båt, hytte, hus eller hvilken som helst annen ting – så skal jeg minne meg selv på at lykken er 8 fot. Det blir antagelig ikke bedre enn det..
Ønsker deg en god sommerhelg, med eller uten egen jolle.
T
torsdag 23. juli 2009
torsdag 16. juli 2009
Så, så...
(Om Elgen, Jomfru Maria og en ydmyk munk.)
Kjære Venner,
Forrige fredag hadde jeg gleden av å bli invitert på ”grisefest” hos mine venner i Høyjord. Grisen hadde godgjort seg på grillen hele dagen, vinen var rikelig og god, og hele pokerklanen var der. Alle Elgens disipler. Og sjelden er livet så enkelt og tilbakelent som i slike stunder. Jeg vet ikke akkurat hvorfor jeg trives så godt, men tror det har noe å gjøre med at dette er ekte og ujålete. Det drikkes og prates, alt er som det er. Det er en egen letthet over det hele.
Andre ganger – på andre fester , på andre steder som ikke er Høyjord, så går pene og oppdressede mennesker rundt og utveksler høflige fraser. Ukjente lirer av seg korte resymeer. Man må jo redegjøre for hvem man er, hva man gjør, og hva som er status så langt i livet. Tvilsom musserende vin og uendelig mange klamme håndtrykk.
Vi prater og vi prater. Uendelige fortellinger om bedrifter, jobber og ting vi brenner for. Vi prater og vi prater. Intetsigende budsjetter, næringslivssladder og overfladiske analyser av bransjer vi ikke skjønner oss på. Vi prater og vi prater. Gigantiske hytteplaner, tekniske bilspesifikasjoner og gullkantede opsjoner. Livet er høyglanspolert og strålende! Jeg føler en nærmest uimotståelig trang til å gripe tak i den svarte dressen som står foran meg, Dra ham mot meg, holde rundt det svette og rødsprengte hodet hans. Han prater og prater. Jeg ser ham bestemt inn i øynene mens jeg rolig hvisker ”Så, så….” Han slutter kanskje å prate, blir rolig, ser på meg og lurer på hva jeg vil.
Jeg gjør det selvfølgelig ikke – det blir med tanken og følelsen. Folkeskikk. Men i sånne stunder har jeg et intenst ønske om heller å være blant venner i Høyjord, på grisefest hos Tore.
Kanskje i et rolig hjørne, med min gamle venn Morten. Elgen blant venner – stor, god og litt fomlete. Han er ikke særlig flink til korrekt småprat, og det hender rett som det er at han er mer enn bare litt politisk ukorrekt.. Vi slår oss ned og snakker om barna våre, livets opp- og nedturer, drømmene som det ikke ble noe av og lengslene som vi alltid bærer i oss. Livene våre er nok ikke så skinnende blanke, men vi synes det er fint å være sammen. Elgen og jeg, akkurat som det var for lenge siden.
Må alt være så perfekt og flott bestandig? La meg få dele en liten spansk historie med dere…
Jomfru Maria , med det lille Jesusbarnet i armene sine, steg ned til jorden for å besøke et kloster. Munkene gledet seg, og de stilte opp på en lang rekke for å hilse Jomfruen og vise sin respekt. En av munkene deklarerte latinsk poesi, en annen viste frem vakre håndlagede illustrasjoner, og en fortalte historier om glemte helgener. På enden av rekken sto det en forsiktig og ydmyk munk som aldri hadde fått muligheten til å lære av de vise menn av hans tid. Hans foreldre var enkle og vanlige mennesker som jobbet på et omreisende sirkus.
Da det ble hans tur, ønsket munkene å avslutte møtet med Jomfruen. De var redd for at den forsiktige munken ville ødelegge det flotte inntrykket som de hadde bygget opp. Men også han ønsket å vise sin kjærlighet og respekt for Jomfruen. Brydd, tydelig preget av mistroen fra sine brødre, tok han fram noen appelsiner fra lommene og begynte å kaste dem opp i lufta – sjonglerte med dem akkurat som hans foreldre hadde lært ham på sirkuset.
Det var først da det lille Jesus-barnet smilte og klappet i hendene. Og det var kun mot den ydmyke og enkle munken at Jomfru Maria strakte ut sine armer og lot ham få lov til å holde barnet en liten stund.
Jeg setter stadig større pris på det enkle og oppriktige. Det er ikke så viktig å ”gjøre seg til”..
Neste fredag kommer mine venner fra Høyjord på besøk til meg. Vi skal spise, drikke og snakke sammen. Og hvis jeg glemmer meg et øyeblikk, og prater meningsløst om ingenting, så skal Elgen legge de enorme armene sine rundt meg, klemme meg lett og si ”Så, så…Torkill!”
Med ønske om en riktig god helg.
T
Kjære Venner,
Forrige fredag hadde jeg gleden av å bli invitert på ”grisefest” hos mine venner i Høyjord. Grisen hadde godgjort seg på grillen hele dagen, vinen var rikelig og god, og hele pokerklanen var der. Alle Elgens disipler. Og sjelden er livet så enkelt og tilbakelent som i slike stunder. Jeg vet ikke akkurat hvorfor jeg trives så godt, men tror det har noe å gjøre med at dette er ekte og ujålete. Det drikkes og prates, alt er som det er. Det er en egen letthet over det hele.
Andre ganger – på andre fester , på andre steder som ikke er Høyjord, så går pene og oppdressede mennesker rundt og utveksler høflige fraser. Ukjente lirer av seg korte resymeer. Man må jo redegjøre for hvem man er, hva man gjør, og hva som er status så langt i livet. Tvilsom musserende vin og uendelig mange klamme håndtrykk.
Vi prater og vi prater. Uendelige fortellinger om bedrifter, jobber og ting vi brenner for. Vi prater og vi prater. Intetsigende budsjetter, næringslivssladder og overfladiske analyser av bransjer vi ikke skjønner oss på. Vi prater og vi prater. Gigantiske hytteplaner, tekniske bilspesifikasjoner og gullkantede opsjoner. Livet er høyglanspolert og strålende! Jeg føler en nærmest uimotståelig trang til å gripe tak i den svarte dressen som står foran meg, Dra ham mot meg, holde rundt det svette og rødsprengte hodet hans. Han prater og prater. Jeg ser ham bestemt inn i øynene mens jeg rolig hvisker ”Så, så….” Han slutter kanskje å prate, blir rolig, ser på meg og lurer på hva jeg vil.
Jeg gjør det selvfølgelig ikke – det blir med tanken og følelsen. Folkeskikk. Men i sånne stunder har jeg et intenst ønske om heller å være blant venner i Høyjord, på grisefest hos Tore.
Kanskje i et rolig hjørne, med min gamle venn Morten. Elgen blant venner – stor, god og litt fomlete. Han er ikke særlig flink til korrekt småprat, og det hender rett som det er at han er mer enn bare litt politisk ukorrekt.. Vi slår oss ned og snakker om barna våre, livets opp- og nedturer, drømmene som det ikke ble noe av og lengslene som vi alltid bærer i oss. Livene våre er nok ikke så skinnende blanke, men vi synes det er fint å være sammen. Elgen og jeg, akkurat som det var for lenge siden.
Må alt være så perfekt og flott bestandig? La meg få dele en liten spansk historie med dere…
Jomfru Maria , med det lille Jesusbarnet i armene sine, steg ned til jorden for å besøke et kloster. Munkene gledet seg, og de stilte opp på en lang rekke for å hilse Jomfruen og vise sin respekt. En av munkene deklarerte latinsk poesi, en annen viste frem vakre håndlagede illustrasjoner, og en fortalte historier om glemte helgener. På enden av rekken sto det en forsiktig og ydmyk munk som aldri hadde fått muligheten til å lære av de vise menn av hans tid. Hans foreldre var enkle og vanlige mennesker som jobbet på et omreisende sirkus.
Da det ble hans tur, ønsket munkene å avslutte møtet med Jomfruen. De var redd for at den forsiktige munken ville ødelegge det flotte inntrykket som de hadde bygget opp. Men også han ønsket å vise sin kjærlighet og respekt for Jomfruen. Brydd, tydelig preget av mistroen fra sine brødre, tok han fram noen appelsiner fra lommene og begynte å kaste dem opp i lufta – sjonglerte med dem akkurat som hans foreldre hadde lært ham på sirkuset.
Det var først da det lille Jesus-barnet smilte og klappet i hendene. Og det var kun mot den ydmyke og enkle munken at Jomfru Maria strakte ut sine armer og lot ham få lov til å holde barnet en liten stund.
Jeg setter stadig større pris på det enkle og oppriktige. Det er ikke så viktig å ”gjøre seg til”..
Neste fredag kommer mine venner fra Høyjord på besøk til meg. Vi skal spise, drikke og snakke sammen. Og hvis jeg glemmer meg et øyeblikk, og prater meningsløst om ingenting, så skal Elgen legge de enorme armene sine rundt meg, klemme meg lett og si ”Så, så…Torkill!”
Med ønske om en riktig god helg.
T
Abonner på:
Innlegg (Atom)
